I scream, you scream ...

Sigmund Freud var på jordet. Han hadde ingen enhetlig teori om iskremen og det infantile.

Iskremmarkedet i Norge er verdt omtrent 2.2 milliarder kroner i året. Diplom-Is, som selger omtrent halvparten av dette, har en merkevaregjenkjennelse på 99.9 prosent. Kom ikke og si at dette er et uviktig stoff. Spør ungene.
    Å se barnet ta sin aller første munnfull is er et stort øyeblikk. Sjokket når det oppdager at isen er kald (hittil har det meste vært pisslunkent), den forsiktige, nølende smattingen, lyset som tennes i øynene når barnet tar poenget. Hos de fleste sier det klikk første gang.
    «Is» var det fjerde eller femte ordet min lille datter lærte å si. Det var ikke engang sesong. Første ordkombinasjon, et par måneder etter: «Mer is!» Plutselig lærer hun hvilket mektig verktøy språket er, uendelig mye mer presist enn å sette i et hyl og peke i generell retning av fryseboksen. Og samtidig at språket ikke er noe magisk verktøy, slik man tror blant urfolk og i Den norske Forfatterforening. «Mer is!» er ikke en trylleformel som får isen til å materialisere seg på flekken. Det er bare et forslag, et forhandlingsutspill. Utfallet er et spørsmål om hvilken vilje som er sterkest -- og om det er mer is i fryseren.
    Snart hadde hun derfor lært «tomt», et temmelig abstrakt og avansert begrep, som hun illustrerer med å vise to tomme hender. (Nå går hun ikke på den like lett lenger. Islyst utvikler logikk og hukommelse. Har hun sett isbeholderen bli satt tilbake i fryseboksen, vet hun at den ikke fordufter uten videre. Istedet sier vi at «isen sover».)
    Kanskje fire måneder etter at hun hadde lært å si «is», hørte vi plutselig en høy og klar stemme fra soveværelset, sånn rundt midnattstid:
-- Is! Kake!
Hun sov fortsatt. Det var første gang vi hørte henne snakke i søvne, og det underbevisste var ikke mer underbevisst enn at det klarte å formulere seg skarpt, konkret og tydelig.
Men strengt tatt sa hun ikke «is» helt i starten. Det låt mer som «ich». La gå at s-lyden er vanskelig for de små, men kan det i stedet ha handlet om den første freudianske forsnakkelsen? På doktorens morsmål, intet mindre?
    Såvidt vi vet, er ingen vesener født med et jeg-begrep. Å identifisere et «jeg» med egen vilje og egne behov, og skille det klart ut fra andre vesener og deres motiver, er et digert filosofisk sprang. Iskremen hjelper dem over denne terskelen, forløser egoet og selvet. For hva er selvet, annet enn det som ønsker is? «Is!» betyr ikke «jeg er sulten», altså har et primærbehov å stille, men «jeg begjærer» eller simpelthen «jeg!». Dette har ikke med kroppen å gjøre. Mette barn vil ha is uansett.
    Så hvorfor iskrem? Hvorfor er det nettopp næringsmiddelet som klikker? Fordi den både er kjent og ukjent. Iskrem inneholder de samme næringsstoffene som morsmelk -- melkeprotein, fett og sukker -- bare i et annet blandingsforhold. Isen er på én gang brystet og løsrivelsen fra det. Hvorfor noen foretrekker puppen dekket med sjokolade (som min datter kaller «kako»; «is med kako!» lød hennes første forsøk på å foreslå et sammensatt måltid) er en ball jeg mistenker at Freud ville spilt over til Jung. I år er det forresten 100 år siden de møttes.
    Isen har et par fascinerende egenskaper i tillegg: den er kald, og befinner seg i en ustabil tilstand mellom fast og flytende. Å utforske dette spenningsforholdet, for eksempel i baksetet i den nye bilen, kan til tider være vel så interessant som å spise den.
    Barn blir ikke glade og lykkelige av is. Det er sprøyt fra reklamebransjen. Tvertimot er det få ting som utløser så mye ulykke som is. All frustrasjon rundt isen er grunnøvelser i å mestre forholdet mellom lystprinsipp og realitetsprinsipp, som er en forutsetning for modning av egoet.     Motstanden kan ta syv hovedformer:
    a) Man får ikke is.
    b) Man får ikke is når andre har.
    c) Man blir lovet is for en bestemt innsats, men løftet var falsk/blir glemt.
    d) Man får is, men mister den på bakken.
    e) Isen blir beslaglagt pga grising og utporsjonert av foresatt.
    f) Man får feil is. At man selv har valgt den, har ingenting med saken å gjøre. Isen er feil. Kjøp en ny, din gnier.
    h) Isen er spist opp.
    Her er det enkelt å oppdage middelalderens syv dødssynder: begjær, fråtseri, grådighet, vrede, misunnelse osv. Det er heller ikke vanskelig å finne paralleller til buddhistenes verdensbilde og tesen om at behovstilfredsstillelse fører til smerte og ulykke. Is smelter. Det som på sanskrit heter Viparinama-dukkha, «smerten ved forandring», utlegges som 1) Forventninger brytes og 2) Lykkelige øyeblikk varer ikke. Buddha må ha mistet en del ispinner på sin vei.
Men Sigmund Freud uttalte aldri at «Noen ganger er en ispinne bare en ispinne». Hvorfor ikke?
    Fordi barna i 1890-årenes Østerrike aldri fikk is. Is var festmat for voksne. Ungene fikk juling isteden. Vi vet hva dét førte til.

(Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad, lørdag 16. juni)

Posted at 02:02PM jun 21, 2007 by Eggen in Diverse  |  Kommentarer[15]