Tider skal komme

Æres de som æres bør. Når «Fremtiden» er tema for Litteraturfestivalen på Lillehammer, er det to som må opp og ta applaus.

Der sitter de og fleiper i parken, velfødde, grå- og hvithårede, Jon Bing (f. 1944) og Tor Åge Bringsværd (f. 1939). De skal ha tilhørerne til å tro at den eneste krangelen de har hatt i sitt lange samarbeid, som omfatter en bråte bøker og flere skuespill, handlet om et komma.

Heldig for oss, da. Jeg har funnet frem en gulnet, men like hel paperback fra 1967 (de lagde bedre bøker da). Den heter «Og jorden skal beve» og er en antologi av noveller utgitt i Gyldendals Lanterne-serie. De to unge redaktørene og oversetterne ser begge kvisete ut på baksidebildene. Samme år debuterte de med en felles novellesamling (fordi ingen av dem hadde nok stoff til en egen bok) med tittelen «Rundt solen i ring».

Men her skal vi snakke om «Og jorden skal beve». Den kunne ha kommet ut i dag. Temaet for novellene er noe så hyperaktuelt som apokalypseforestillinger. Tittelen er fra Esaias kapittel 13. Hvert bidrag er pyntet med et utvalgt sitat fra Johannes´ Åpenbaring. Endetidshistoriene knytter seg for det meste til atomkrig, femti- og sekstiåras store mareritt, men ikke utelukkende.



Det er en forrykende god antologi. Jeg var ennå ikke ni år da boka kom, så det gikk et par år før jeg ga meg i kast med denne og oppfølgeren, «Tider skal komme» fra 1968. Disse introduserte en ung og lettforført leser for slike forfattergiganter som Arthur C. Clarke og Kurt Vonnegut Jr (begge nylig døde), samt den kanskje mest forførende av dem alle: Ray Bradbury.

Det var 1960-tallet, tiåret da alt kunne og skulle skje. «Og jorden skal beve» kom ut to år før folk landet på månen. Hva skulle en guttunge lese, om ikke fremtidslitteratur? Helt til jeg ble stø nok i engelsk, var Bing & Bringsværd mine blindehunder i et stort, uoversiktlig og fascinerende terreng. De var konsulenter for Lanterne-serien frem til 1981 og satte kosher-stempelet på et førtitall bøker ... og for noen bøker! Noen er blant favorittene ennå, som Vonneguts «Sirenene på Titan» og Philip K. Dicks «Mørke utenpå og mørke inni» (A Scanner Darkly).

Forordet i min gulnede paperback, så å si Bing & Bringsværds litterære manifest, forteller at det å lansere SF som litteratur selv i romfartens tiår var litt av en jobb: «Science fiction har aldri oppnådd annet enn hevede øyenbryn her i landet. Man har stilltiende blitt enige om å betrakte retningen som et amerikansk fenomen som vi gudskjelov er blitt forskånet fra å få hit. For science fiction, det er Lyn Gordon og grønne nudistpiker fra det indre av Venus.»

Ikke mye har endret seg på 41 år. «Jeg har ikke sans for sånne urealistiske greier,» sier gjennomsnittsleseren når spørsmålet om science fiction kommer på banen. Mange, som f.eks. litteraturviteren Knut Ove Eliassen ved NTNU (i artikkelen «Men er det litteratur?», forskning.no 2004) vil holde sjangeren utenfor litteraturbegrepet. Han mener det er «vitenskapsjournalistikk forkledd som fortellinger» -- selv om det fins unntak, som når fjorårets nobelprisvinner Doris Lessing prøver seg på historier fra verdensrommet. Da blir det litteratur likevel, transformert gjennom språket (eller forfatterens anseelse?).

Vi ser det av forlagslistene: mens vi bokstavelig talt drukner i krim, er det sjelden en bokhøst byr på mer enn tre-fire SF-romaner, hvorav to gjerne er plassert i sekken «ungdomslitteratur». Når menigmann likevel innrømmer en slags svakhet for SF, handler det oftest om Star Wars-serien -- vår tids Lyn Gordon-historier.

Det er en sensasjon når selv sentrale verker blir oversatt. Forlagene tar ikke oppgaven påfallende alvorlig. Til tross for at flere av forrige århundres viktigste bøker utvilsomt må kalles science fiction -- tenk Orwells «1984», for eksempel, en roman som har endret måten mennesker tenker og snakker på.
 
Norge er ikke helt typisk. Da den årlige PubTrack-undersøkelsen ble publisert i USA nylig, viste det seg at sjangerne fantasy og science fiction (hvorav SF er størst) sto for 9.5 prosent av det totale boksalget. Sammenlikningsvis sto salget av krim for 17 prosent og «generell skjønnlitteratur» (som hos oss betyr alt fra Dag Solstad til «Pornopung») for 3 prosent.

Man kunne våge et uanstendig spørsmål: Kan det være en sammenheng mellom naturvitenskapens og forskningens status i Norge og hva vi leser på fritiden?

Verden endrer seg i forrykende fart. Temaer som for 40 år siden bare fantes i SF-litteraturen og i smale forskningsmiljøer inngår i dag i det generelle nyhetsbildet: klimautfordringen, kunstig befruktning og kloning, genteknologi og ¿manipulering, takt og tone i globale datanettverk, kybernetikk (samspillet mellom menneske og maskin) og eventuelle spor etter liv på Mars. Verdens undergang virker det heller ikke som om vi har blitt ferdige med ennå.

Er science fiction-bøker med på å bygge en slags beredskap? Det er vanskelig å svare på. Generelt tør jeg påstå at de av mine jevnaldrende som leste SF, brukte datamaskiner mange år før de andre. De var først på Internett. De har lært teoretiske modeller som kan anvendes til å fatte i hvert fall noen av omveltningene vi ser rundt oss.

Siste ord må nesten Tor Åge Bringsværd få, ære være ham. Dette er også fra artikkelen «Men er det litteratur?»: «Stygt sagt kan vi si at mens en vanlig roman er en slags sutteklut, så gir god science fiction leseren en utfordring.»

(Stavanger Aftenblad/Bergens Tidende 31. mai. Gjengitt med tillatelse. Og takk til Kjetil Johnsen.)

Posted at 01:04PM jun 02, 2008 by Eggen in Diverse  |  Kommentarer[15]

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.