Tre ord på snei

James Ellroy: kunsten å smi verdenslitteratur av konspiranoia og telegramprosa.

(Oslo, 29.—31. mars 2009)
Lyden av politihelikopter: tsjakk-tsjakk-tsjakk. Idet jeg sitter og pusler med en inngang til denne artikkelen, skjer det et drap rett utenfor. Hundre meter fra leiligheten på Romsås, i strålende vårsol en søndag ettermiddag. Offer og gjerningsmann er barndomsvenner. Offeret blir stukket med kniv fire ganger, hvorav to i hjertet. Gjerningsmannen lar seg frivillig pågripe en halvtime etterpå. Hadde jeg sittet på balkongen og ikke ved skrivebordet, kunne jeg sett drapet.
    Den første tanken som slår meg, er at nå går boligprisen til helvete.
    Har dette noe med den amerikanske krimforfatteren James Ellroy å gjøre? Ja, på sett og vis.
    Ellroy er ingen småborgerlig «krimkonge» som hekler politisk korrekte drapsmysterier til folk som vil kose seg med litt morbid pirring i påsken. Ellroy er litterær faksjon. Ellroy er besatt. Ellroy er drevet. Ellroy er ute etter å føkke opp verdensbildet ditt.
    Kanskje som revansj for dengang hans eget verdensbilde ble føkka opp. James Ellroy er født i 1948 i Los Angeles. Foreldrene skilte seg da han var seks, og i juni 1958 ble moren Geneva Hilliker Ellroy funnet kvalt og drept i veikanten, etter et møte med en fremmed mann i en bar. Drapet ble aldri oppklart.
    I et forsøk på å sublimere dette traumet — slik har i hvert fall Ellroy selv beskrevet det — utviklet han en besettelse for et annet, uoppklart kvinnedrap: Drapet på Elizabeth Short, som ble funnet død og delvis partert i Los Angeles i januar 1947, noen måneder før han selv ble unnfanget. Pressen døpte mysteriet «Black Dahlia-mordet», og The Black Dahlia var også tittelen på Ellroys roman fra 1987, første bind i «L.A.-kvartetten», som også omfatter den gnistrende L.A. Confidential.
    Elizabeth Short, som takket være tabloid-overdrivelser (hun ble beskrevet som både «call girl» og «Hollywood starlet») og mer makabre detaljer fikk vesentlig større medieoppmerksomhet enn Geneva, ble både morserstatning og sexobjekt for unge James. Han fikk en uvanlig skrå pubertet. Man skal være forsiktig med å ta en fyr som James Ellroy for bokstavelig, men i tenårene ble han ifølge ham selv en hengiven kikker og trusesniffer, brøt seg inn og stjal sprit, legemidler og dameundertøy, og fortsatte som periodedranker, nynazist og boms. Han jobbet som caddy på en golfbane mens han skrev sine fem første bøker. Fortellingen om dette, og om den ufruktbare jakten på morens drapsmann, står i selvbiografien My Dark Places fra 1996.

De hardkoktes enearving
    Like interessant er det kanskje, som Ellroy har påpekt selv, at mellom Black Dahlia-drapet og drapet på moren, vel 11 år, kulminerer noir-perioden i amerikansk krim. Dashiell Hammett døde i 1961 og Raymond Chandler i 1959. Jim Thompson skrev de fleste av sine klassikere i løpet av 50-tallet. Radio- og TV-serien Dragnet gikk fra 1949 til 1959 og ble ballasten i lille James´ kulturelle skolesekk. Hver episode begynte med skjebnetung voice-over: «Ladies and gentlemen: the story you are about to hear is true. Only the names have been changed to protect the innocent.»
    Ellroy har snarere utviklet en trang til å navngi de skyldige.

He always shot up by TV light. Some spics waved guns. The head spic plucked bugs from his beard and fomented. Black and white footage: CBS geeks in jungle fatigues. A newsman said, Cuba, bad juju — Fidel Castro´s rebels vs. Fulgencio Batista´s standing army.
    Howard Hughes found a vein and mainlined codeine.

Slik begynner American Tabloid (En amerikansk myte) fra 1995, første bind i trilogien som nå er videreført på norsk med oversettelsen av Seks tusen kalde.
    Det er november 1958. Vi er i ferd med å entre et univers av paranoia, hat, konspirasjon, korrupsjon og kynisme hinsides enhver fatteevne, hinsides alt historiebøkene forteller oss. Hele romanen er forankret i historiske begivenheter og historiske skikkelser. Howard Hughes, som vi møter her, var på dette tidspunktet en av USAs rikeste menn. Hughes levde i mørklagte hotellsuiter på en diett av sjokolade og iskrem, intravenøse opiater og blodoverføringer med «bakteriefritt» blod, fortrinnsvis fra mormonere.
    Alt dette er historisk verifiserbart. Men så blir vi introdusert for fransk-kanadieren Pete Bondurant, som på dette tidspunktet er Hughes´ livvakt og altmulig-mann. Han er en av de tre hovedpersonene i både En amerikansk myte og Seks tusen kalde. Big Pete er drapsmann og utpresser. En av jobbene hans for Hughes er å sørge for at myndighetene aldri får overrakt en stevning for brudd på amerikansk antitrust-lovgivning. En annen er å sikre Hughes tilgang til hardcore kjendis-snusk, som milliardæren bruker som byttemiddel i sine affærer med FBI-sjefen J. Edgar Hoover.
    Bondurant er en litterær fiksjon. Det samme er de to andre hovedpersonene i boka: CIA-operatøren Kemper Boyd og Ward Littell, alkoholisert eks-jesuitt som er tilknyttet FBI da fortellingen begynner. I den tette veven av virkelighet og fiksjon i denne boka har Boyd et kjærlighetsforhold til Laura, uekte datter av Joseph P. Kennedy og Gloria Swanson, en forbindelse som kanskje har eksistert. Littell knytter på sin side sterke bånd til Bobby Kennedy, justisminister i brorens regjering. Bondurant, som også er forbundet med fagforeningsbossen Jimmy Hoffa, er busy med å fikse dameselskap til den kroniske skjørtejegeren John F., sørger for å avlytte hotellsuitene der kjærlighetsmøtene finner sted, og distribuerer opptakene til både Hoover og hovedmennene i den mafiaen Hoover benekter at eksisterer. Skjønner?

Historiens kraftlinjer
Den tette og folkerike intrigen — vi har 300 personer og minst like mange drap — fører oss gjennom mange av brennpunktene i nyere amerikansk historie. Vi blir med til Havana i kaoset som fulgte Castros maktovertakelse, vi ser Las Vegas vokse opp av ørkenen, vi følger Boyd og Bondurant gjennom forberedelsene til og gjennomføringen av det katastrofale invasjonsforsøket i Grisebukta. Historien driver ubønnhørlig mot Dallas, der vi er med på rekrutteringen av Lee Harvey Oswald og får vite hvem som «egentlig» skjøt. Boka slutter noen sekunder før skuddene faller.
    Seks tusen kalde, 767 sider litterær minimalisme, begynner i Dallas noen minutter etterpå:

De sendte ham til Dallas for å drepe en niggerhallik ved navn Wendell Durfee. Han visste ikke om han kunne.
    Kasinoeiernes forening fløy ham over på første klasse. De gravde i smørekassen. De smurte ham. De ga ham seks kalde.

«Han» er Wayne Tedrow jr., en 30-årig politimann fra Las Vegas som er sønn av en lokal kasinopamp og negerhater med bånd til Ku Klux Klan. Han feiger ut og lar halliken leve, noe han senere får angre bittert. Historien om Tedrow får tak i tannhjulene av Pete Bondurant og Ward Littells livsberetninger (Kemper Boyd overlevde ikke første bind), og snart er de tre med «der det skjer» — i tåkeleggingen av Dallas-drapet, i Vietnam og Laos, på hevntokter over Florida-stredet til Cuba, i den opphetede striden rundt borgerrettighetene i USA og attentatet mot Martin Luther King. Wayne Tedrow er der, Memphis i april 1968: «Wayne så anslaget. Wayne så blod sprute fra halsen. Wayne så King falle.»
    Så finner Bondurant en ravende gærning ved navn Sirhan Sirhan, og lar privatdetektiven Fred Otash — en historisk skikkelse — oppdra ham til å innta sin rolle i bokas hjerteskjærende finale.
    Kan en forfatter gjøre slikt?

Advokater som konsulenter
Mandag fikk jeg min niogørtiende telefon om hvem jeg mener Anonym Forfatter kan være, mannen (visstnok) bak Kongepudler og snart Klassekamerater. Grepet er kvasipolitisk buskis med kjente personer i hovedrollene. Politikere og kjendiser, virker det som, er i det store og hele litt smigret over å bli herset med.
    Hva ville de sagt til Ellroy-metoden? Hvis Ellroy skrev om Norge, ville vi fått vite hvordan Haakon Lie ga klarsignal til Lillehammer-drapet. Vi ville fått vite hvordan og hvorfor Fred. Olsen finansierte de svenske nynazistene som skjøt Olof Palme. Hvordan Per Aabel var i lomma på utpressere som skulle slå politisk mynt på Einar Gerhardsens skjulte homofili. Hvordan smaker det?
    På nettstedet til James Ellroys litterære agent, Sobel Weber Associates, fortelles hvordan manuskriptene hans, kapittel for kapittel, går rett til advokater som skal sikre prosjektet mot søksmål fra arvinger eller organisasjoner (han skriver aldri om levende personer). Ofte går forhandlingene mellom jurister, redaktører og forfatter helt ned til setningsnivå.

    Tredje bind i «American Underworld»-trilogien er nå annonsert for utgivelse på Knopf 22. september. Den har tittelen Blood´s a Rover og ble første gang utlovet i 2003. Romanen handler om Richard Nixons presidentperiode og veien dit. I Seks tusen kalde hører vi stadig om hvordan mafiaen planlegger å kjøpe Nixon; selv kjøpesummen blir oppgitt. Vietnam er ett tema, FBI-infiltrasjon av militante svarte organisasjoner et annet, Chile sannsynligvis et tredje. Vi skal ikke se bort fra at Manson-drapene dukker opp heller, tipper jeg.
    Men ikke Watergate. Problemet med Watergate, har Ellroy sagt i et intervju, er for det første at stoffet allerede er skrevet i hjel, og for det andre at for mange av de sentrale aktørene fortsatt lever.
    Nesten synd. I filmen Watchmen, som nylig gikk på kino, ser vi ikke bare hvordan superhelten og statstorpedoen Komikeren pakker bort geværet med kikkertsikte etter et blinkskudd en novemberdag i Dallas. Vi hører ham også fortelle om hvordan de drepte Woodward og Bernstein. Men Watchmen er en kontrafaktisk fortelling. Ellroys bøker er ikke helt det heller.

Sjekk:
    Rickshawer og sandsekker. Våpenposter og frangipanitrær. Granatnett og gulinger.
    Saigon på blanke formiddagen — Vidunderlige Nye Jævla Verden.
    Den er svær. Den er trekulturell. Den er varm. Den er støyende. Den stinker.

(Seks tusen kalde, side 349)

Sprenger rammene
James Ellroy er en av den amerikanske samtidslitteraturens aller største stemmer. Er det virkelig «krim», dette? Man kan fristes til å si nei, at han sprenger rammene. Snarere skriver han seg inn i det samme feltet som Don de Lillo besøker i Libra og Underworld, og som Philip Roth frekventerer i Amerikansk pastorale og Gift med en kommunist. Disse bøkene springer alle ut fra begavede amerikanske forfatternes trang til å tolke og systematisere landets stormfulle fortid, som i sin tur føder dets skytunge nåtid.
    Ellroy har en moralsk agenda. Samfunnet er bygd på løgner, grådighet og drap, og forfatterens jobb er å rive maya, illusjonenes slør, vekk mellom leseren og virkeligheten. Til dette benytter han kraftige sjokkeffekter, svart humor og satire. Fortellingen om hvordan Tedrow og Bondurant organiserer heroinproduksjon i Vietnam for å pasifisere den svarte befolkningen i Las Vegas, og deretter reinvesterer fortjenesten i anslag mot Castro-regimet, virker underlig troverdig ... helt til man oppdager hva den er: En kølsvart satire over Iran/Contras-affæren 20 år etterpå.
    Stilen er umiskjennelig. Episke mursteinsromaner satt sammen av tre ords setninger, et vokabular som henter fra tidas slang og hatprat — Ellroy snakker gjerne om «niggere», og må være den eneste i dag som i fullt alvor skriver om å «digge». På sett og vis er han den litterære ekvivalenten til gangsta rap. Teksten pepres av fiktive «dokumentvedlegg»; utskrifter av opptak med skjult mikrofon, korrespondanse mellom hovedpersonene som er merket «Ødelegg når lest», J. Edgar Hoovers telefonlogger, som gjerne handler om hvor skuffet han er over den siste sexfilmen med Martin Luther King.
    Effekten er fullstendig hypnotisk. Ellroys bøker baserer seg på handlingssammendrag som ryktes å være lenger enn romanene, kokt inn til sin svart funklende essens, et språk så hardkokt at man kan knekke tenner på det. Han er så komposisjonsbevisst at for eksempel Tabloid strekker seg over nøyaktig fem år og klokker inn på eksakt 100 kapitler, noen av dem bare én side lange.
    Etter Ellroy har korthugd prosa ingen steder å gjøre av seg. Eller krimlitteraturen som sådan, kunne man si. Det fins Ellroy-epigoner, som den nye svenske krimyndlingen Jens Lapidus; det er pinlig å være vitne til.
   Tabloid-oversetteren Leif Helgeland i all ære, men først med Seks tusen kalde har James Ellroy fått en oversetter som er ham verdig: Christian Rugstad, trolig landets ypperste. Det går så det griner. Man fornemmer så vidt at denne teksten er på norsk.

The donkey dick
Har vi fortsatt å gjøre med krim, med sjangerfiksjon og underholdningslitteratur? James Ellroy mener det selv, og på sitt sedvanlig selvutslettende vis har han erklært seg som krimlitteraturens Tolstoj og Beethoven og som «den største krimforfatteren som har levd». Langt på vei har han rett.
    Denne forfatteren er ikke for alle. Han kan være drøy som få og slipper aldri til på amerikansk TV før midnatt. Slik introduserer James Ellroy rutinemessig seg selv, i samme litterære stil som i sitt oppdiktede sladreblad Hush-Hush:
    — Good evening peepers, prowlers, pederasts, panty-sniffers, punks and pimps. I'm James Ellroy, the demon dog, the foul owl with the death growl, the white knight of the far right, and the slick trick with the donkey dick. I'm the author of 16 books, masterpieces all; they precede all my future masterpieces.
    Så, ifølge insiderne, fins det en James Ellroy som elsker klassisk musikk og pynter veggene med svarthvitt-fotos av Los Angeles og innrammede plateomslag fra Deutsche Grammophon. (I bokhylla har han visstnok bare sine egne romaner.) Som ifølge min venn Sindre Kartvedt, som har intervjuet ham et par ganger, er «en veldig hyggelig fyr». Som nå erklærer at Blood´s a Rover blir hans siste kriminalroman, og at han heretter bare skal skrive om Los Angeles.
    Og om kjærligheten, truer James Ellroy.

Sjekk:
    Natt på Romsås. Nysnø speiler nymåne. Åstedet funkler — tulipaner og telys. Naboer klynker: hvorfor? Kain vs. Abel, Groruddal-style.

Posted at 12:13PM apr 06, 2009 by Eggen in Diverse  |  Kommentarer[28]