Torgrim Eggen

JERN på veien

2010-02-09T00:21:32+01:00

Hei forfatterblogg! Her har det vært fullt kjør i tre uker, men lanseringen av min syvende roman «Jern» er snart i mål. Det renner anmeldelser inn ennå. De av dere som holder til i Bergen er hjertelig invitert til en litterær helaften på Tivoli, Det Akademiske Kvarter. Pedro Carmona-Alvarez deltar, Bård Torgersen og Kristin Berget. Arrangementet begynner 19.15, onsdag 10. februar.

Her er noen utdrag fra anmeldelsene så langt:

«Som stilfull, infam og smertelig presis kronikør over tidsånden og dens dårskaper, er det få om noen som gjør ham rangen stridig»
(Pål Gerhard Olsen i Bergens Tidende, 08.02.10)

«Torgrim Eggen er den store samtidskronikøren i moderne norsk litteratur.»
(Trygve Riiser Gundersen, Dagbladet, 28.01.10)

«Det er eit internasjonalt snitt over denne romanen, teksten er underhaldande, velskriven og spennande, og Eggen syner seg som ein velinformert forfattar som ikkje berre har sett seg inn i idéhistorie og gammal og ny mytologi, men som også kan sjonglera virtuost med ulike røyster og sosiolektar.»
(Odd W. Surén i Dag og Tid, fre 15.02.10)

Hele Dag og Tid-anmeldelsen er å finne online, her.

«Med litt flaks rekker du akkurat å lese Torgrim Eggens siste bok før ragnarok.»
(David Åleskjær i Vårt Land, 29.01.10)

«... en lettelse å lese Eggen i denne litterære istid, preget av tomt jeg-pjatt.»
(Terje Stemland i Aftenposten, fre 29.01.10)

«JERN er både en fest av en roman, og en rendyrket tragedie.»
(Ole Jacob Hoel i Adresseavisen, man 01/02/10)

«Heldigvis har han i stedet nok en gang skrevet en fortelling som skildrer et aspekt ved sin samtid vel så effektivt som flere årganger med aviser. Informasjon om den nært forestående apokalypsen er blitt så overdådig, at det er på høy tid med en roman om den.»
(Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv, 28.01.10)

Boka er også sendt ut til ulike bloggere, og her er en omtale fra Kristine Tofte, tidvis bidragsyter i Forfatterbloggen:

Håper dette frister til egen lesing! Og jeg imøteser spent reaksjoner og spørsmål fra de som har lest eller planlegger å lese boka. Håper å se noen av dere i Bergen.

Romanskrivekurs på Can Serrat 19.-25. oktober!

2009-09-01T02:03:38+02:00

Du blir ikke ferdig romanforfatter på en snau uke. Det kan vi garantere. Men essensiell kunnskap, en god slump teknikk og masser av inspirasjon er heller ikke så dårlig.

Din kursleder er jeg, Torgrim Eggen. Jeg har publisert seks romaner siden debuten i 1992, med titler som Hilal, Pynt og Trynefaktoren. I øyeblikket er jeg i siste runde med den syvende, som trolig får tittelen Jern.

Kursopplegget er som følger: I tre dager leser og analyserer vi eksempler og diskuterer de viktigste elementene i romankonstruksjon: plott og idé, stil og struktur, perspektiv og miljø, research og detaljer, karakterutvikling og konflikt, dialog og iscenesettelse. Så er det deltakernes tur: Lag et innledningskapittel og et romansynopsis. Til slutt: eksamen og evaluering.

Det flotteste til sist: Can Serrat International Art Centre, som ligger 45 kilometer nordvest for Barcelona, er et fantastisk sted å holde kurs og en rik kilde til inspirasjon i seg selv. Nær Can Serrat ligger det trolske fjellmassivet Montserrat med det verdensberømte klosteret kjent fra gral-legendene. Barcelona er heller ingen utpreget kjedelig by.

Kurset er ikke gratis, men overkommelig. 600 euro dekker syv overnattinger, to daglige måltider og kursavgift. For opphold i enkeltrom kommer et pristillegg på 70 euro. Vi setter tak ved 18 deltakere, og det er plasser igjen. Velkommen!

Påmelding her: http://www.canserrat.org/ eller bard.ronning@gmail.com

På hjemmesidene til Can Serrat finner du også reiseinformasjon.

Opprop

2009-07-07T20:09:44+02:00

OK. Nok er nok, og Forfatterbloggen har fått et klart og utvetydig regelverk. Ingen grunn til å dvele ved gammelt nag.

Jeg, og flere med meg, mener at et halvt års utestengelse begynner å tangere de reelle strafferammene for voldtekt og grov legemsbeskadigelse her til lands. M.a.o. slipp Azimut og poetrix(x) løs. For ordens skyld: ta diskusjonen andre steder, og skriv bare «støtter» i kommentarfeltet. «Støtter ikke» får danne sin egen gruppe, hvis det er grunnlag for det. Jeg vil bare ha en liste, og blir den lang nok går den til moderator. Er ikke det demokratisk nok, da?

Gamle bøker blir som nye

2009-05-13T12:18:27+02:00

Vi hører stadig oftere at bøker er ferskvare og at fjorårets bokhøst har kortere holdbarhetsdato enn epler. Her er min beskjedne protest.

I 2003 tok jeg tilbake rettighetene til min første roman Gjeld, som først ble utgitt av Gyldendal i 1992. Den hadde da vært ute av sirkulasjon noen år. Dette har forfattere ifølge normalkontrakten rett til å gjøre. I fjor høst, da finanskrisa ble synlig, tenkte jeg at nå er tiden inne for en nyutgave av Gjeld. Jeg begynte å forhandle med mitt nåværende forlag (CappelenDamm), og vi ble ferdige med en avtale på nyåret.

Hvorfor nå? Fordi Gjeld handler om opptakten til og etterdønningene etter den forrige finanskrisa (jeg oppdaget at jeg til og med hadde brukt begrepet i boka), altså krakket 1987 da jappetida var over. Dette var riktignok ikke fullt så alvorlig som det ser ut til å være denne gangen, så jeg kunne uten altfor dårlig samvittighet skildre historien som komedie. Det gir på en måte seg selv at nyutgaven av Gjeld kun er å få i pocket.

Gjeld handler om Jørgen Wiik, informasjonssjef i det fiktive jappe/mediekonsernet Scan Media, og hans liv mellom 1986 og 1991. Underveis er han med på vekst og fall, blir gift og skilt og ender, som jeg skrev et sted, med champagnekjøleren full av ubetalte regninger. Videre handler boka om Jørgens vei til buddhismen i sin strengeste og mest minimalistiske utforming, altså som zen. Tittelen Gjeld betyr på sett og vis også karma, et sentralt begrep i buddhismen.

Nyutgaven er lettere oppusset, som når man steller en gammel trebåt om våren før den settes på sjøen. Litt langhalm er strøket, unødige adjektiver og sånt småtteri. Ingenting er endret eller lagt til. Med unntak av det nye etterordet, som handler om ideene bak Gjeld, tida den beskriver og de opplevelsene forfatteren hadde som førte til boka. For de med sans for tabloid pirring: det blir avslørt hvem som er hvem, hvilke virkelige personer som opptrer i forkledning. 17 år etter må man kunne tillate seg det.

Så har den fått et omslag som jeg synes er midt i blinken: Et grafisk uttrykk som får det til å gå kaldt nedover ryggen på selv de mest hardkokte blant oss. Blurb v. Henrik H., mange takk. Omslaget er ved Eivind Stoud Platou, Fruitcake Design.

Masse hilsener fra Berlin, der jeg sitter og skriver så dampen står. Roman nr 7 skal sannsynligvis hete JERN.

Torgrim + cowboybøker = sant

2009-04-22T16:20:49+02:00

Bekymrer det deg at bøker omsettes som margarin? Det er mye verre — de selges som hvite tennissokker. I min lokale KIWI-butikk (et sted som, når sannheten skal fram, burde konse på å skaffe litt mat framfor å leke bokhandel) fant jeg denne lekre krympeplast-pakningen til kr 79. To romaner for samme pris som én!

Eller egentlig tre, for det slanke bindet som her er Halvan til min Helan (romanen Trynefaktoren fra 2003) inneholder hele TO romaner, Gullet lokker og en til av James B. Hendryx. De er cowboybøker. Jeg har alltid hatt et nært forhold til James Marshall Hendrix, men denne James B. er ny for meg. Han døde visstnok i 1963, og ble altså dømt til å gå inn i evigheten i krympeplast som min siamesiske tvilling.

Lurer på hvem som klekker ut slikt. Bruker de samme programvare som amazon.com — «customers who bought this also bought this»? Eller er det noen som står og gjør dette på kødd? Jeg så også Selma Lønning Aarø klistret sammen med Knut Nærum, men de to har i hvert fall møtt hverandre før.

Siste spørsmål kan umulig gå til noen annen enn Kjetil Johnsen: er dette en ære? For Hendryx, altså?

J.G. Ballard er død

2009-04-20T10:43:07+02:00

Den britiske forfatteren J.G. Ballard døde i går, 78 år gammel. Det var visst prostatakreften som tok ham.

For de som ikke måtte kjenne navnet, og de er dessverre pinlig mange: Ballard var en gigant. Han ble først kjent som science fiction-forfatter på 1960-tallet, og staket gjennom hele forfatterskapet ut nye veier for visjonær og spekulerende prosa. Ballard var alltid en avantgardist, både språklig og tematisk. Noe virkelig kommersielt gjennombrudd fikk han ikke før han skrev om oppveksten i et Shanghai okkupert av japanerne, i romanen Solens rike; den ble filmatisert av Steven Spielberg i 1987. Ellers er Ballard slik vi kjenner og «elsker» ham bedre fanget i David Cronenbergs filmatisering av Crash; en gnagende, ubehagelig skildring av bilulykker og overskridende seksualitet.

Ballard var drømmelandskapets og det postmoderne marerittets mester. Han etterlater seg storverker i fleng. Og ikke minst etterlater han seg en uutslettelig innflytelse på en generasjon forfattere som vokste opp med ham. Present company not excluded. En trone står ledig, riktignok en som er overstrødd av glasskår og annet det er guffent å sitte på.

Her er minneord fra Los Angeles Times og fra BBC.

Tre ord på snei

2009-04-06T12:13:54+02:00

James Ellroy: kunsten å smi verdenslitteratur av konspiranoia og telegramprosa.

(Oslo, 29.—31. mars 2009)
Lyden av politihelikopter: tsjakk-tsjakk-tsjakk. Idet jeg sitter og pusler med en inngang til denne artikkelen, skjer det et drap rett utenfor. Hundre meter fra leiligheten på Romsås, i strålende vårsol en søndag ettermiddag. Offer og gjerningsmann er barndomsvenner. Offeret blir stukket med kniv fire ganger, hvorav to i hjertet. Gjerningsmannen lar seg frivillig pågripe en halvtime etterpå. Hadde jeg sittet på balkongen og ikke ved skrivebordet, kunne jeg sett drapet.
   Den første tanken som slår meg, er at nå går boligprisen til helvete.
   Har dette noe med den amerikanske krimforfatteren James Ellroy å gjøre? Ja, på sett og vis.
   Ellroy er ingen småborgerlig «krimkonge» som hekler politisk korrekte drapsmysterier til folk som vil kose seg med litt morbid pirring i påsken. Ellroy er litterær faksjon. Ellroy er besatt. Ellroy er drevet. Ellroy er ute etter å føkke opp verdensbildet ditt.
   Kanskje som revansj for dengang hans eget verdensbilde ble føkka opp. James Ellroy er født i 1948 i Los Angeles. Foreldrene skilte seg da han var seks, og i juni 1958 ble moren Geneva Hilliker Ellroy funnet kvalt og drept i veikanten, etter et møte med en fremmed mann i en bar. Drapet ble aldri oppklart.
   I et forsøk på å sublimere dette traumet — slik har i hvert fall Ellroy selv beskrevet det — utviklet han en besettelse for et annet, uoppklart kvinnedrap: Drapet på Elizabeth Short, som ble funnet død og delvis partert i Los Angeles i januar 1947, noen måneder før han selv ble unnfanget. Pressen døpte mysteriet «Black Dahlia-mordet», og The Black Dahlia var også tittelen på Ellroys roman fra 1987, første bind i «L.A.-kvartetten», som også omfatter den gnistrende L.A. Confidential.
   Elizabeth Short, som takket være tabloid-overdrivelser (hun ble beskrevet som både «call girl» og «Hollywood starlet») og mer makabre detaljer fikk vesentlig større medieoppmerksomhet enn Geneva, ble både morserstatning og sexobjekt for unge James. Han fikk en uvanlig skrå pubertet. Man skal være forsiktig med å ta en fyr som James Ellroy for bokstavelig, men i tenårene ble han ifølge ham selv en hengiven kikker og trusesniffer, brøt seg inn og stjal sprit, legemidler og dameundertøy, og fortsatte som periodedranker, nynazist og boms. Han jobbet som caddy på en golfbane mens han skrev sine fem første bøker. Fortellingen om dette, og om den ufruktbare jakten på morens drapsmann, står i selvbiografien My Dark Places fra 1996.

Bud White (Russell Crowe) og Ed Exley (Guy Pierce) på visning i en lekker funkisvilla i filmversjonen av L.A. Confidential (1997).

De hardkoktes enearving
   Like interessant er det kanskje, som Ellroy har påpekt selv, at mellom Black Dahlia-drapet og drapet på moren, vel 11 år, kulminerer noir-perioden i amerikansk krim. Dashiell Hammett døde i 1961 og Raymond Chandler i 1959. Jim Thompson skrev de fleste av sine klassikere i løpet av 50-tallet. Radio- og TV-serien Dragnet gikk fra 1949 til 1959 og ble ballasten i lille James´ kulturelle skolesekk. Hver episode begynte med skjebnetung voice-over: «Ladies and gentlemen: the story you are about to hear is true. Only the names have been changed to protect the innocent.»
   Ellroy har snarere utviklet en trang til å navngi de skyldige.

He always shot up by TV light. Some spics waved guns. The head spic plucked bugs from his beard and fomented. Black and white footage: CBS geeks in jungle fatigues. A newsman said, Cuba, bad juju — Fidel Castro´s rebels vs. Fulgencio Batista´s standing army.
    Howard Hughes found a vein and mainlined codeine.

Slik begynner American Tabloid (En amerikansk myte) fra 1995, første bind i trilogien som nå er videreført på norsk med oversettelsen av Seks tusen kalde.
   Det er november 1958. Vi er i ferd med å entre et univers av paranoia, hat, konspirasjon, korrupsjon og kynisme hinsides enhver fatteevne, hinsides alt historiebøkene forteller oss. Hele romanen er forankret i historiske begivenheter og historiske skikkelser. Howard Hughes, som vi møter her, var på dette tidspunktet en av USAs rikeste menn. Hughes levde i mørklagte hotellsuiter på en diett av sjokolade og iskrem, intravenøse opiater og blodoverføringer med «bakteriefritt» blod, fortrinnsvis fra mormonere.
   Alt dette er historisk verifiserbart. Men så blir vi introdusert for fransk-kanadieren Pete Bondurant, som på dette tidspunktet er Hughes´ livvakt og altmulig-mann. Han er en av de tre hovedpersonene i både En amerikansk myte og Seks tusen kalde. Big Pete er drapsmann og utpresser. En av jobbene hans for Hughes er å sørge for at myndighetene aldri får overrakt en stevning for brudd på amerikansk antitrust-lovgivning. En annen er å sikre Hughes tilgang til hardcore kjendis-snusk, som milliardæren bruker som byttemiddel i sine affærer med FBI-sjefen J. Edgar Hoover.
   Bondurant er en litterær fiksjon. Det samme er de to andre hovedpersonene i boka: CIA-operatøren Kemper Boyd og Ward Littell, alkoholisert eks-jesuitt som er tilknyttet FBI da fortellingen begynner. I den tette veven av virkelighet og fiksjon i denne boka har Boyd et kjærlighetsforhold til Laura, uekte datter av Joseph P. Kennedy og Gloria Swanson, en forbindelse som kanskje har eksistert. Littell knytter på sin side sterke bånd til Bobby Kennedy, justisminister i brorens regjering. Bondurant, som også er forbundet med fagforeningsbossen Jimmy Hoffa, er busy med å fikse dameselskap til den kroniske skjørtejegeren John F., sørger for å avlytte hotellsuitene der kjærlighetsmøtene finner sted, og distribuerer opptakene til både Hoover og hovedmennene i den mafiaen Hoover benekter at eksisterer. Skjønner?

Historiens kraftlinjer
Den tette og folkerike intrigen — vi har 300 personer og minst like mange drap — fører oss gjennom mange av brennpunktene i nyere amerikansk historie. Vi blir med til Havana i kaoset som fulgte Castros maktovertakelse, vi ser Las Vegas vokse opp av ørkenen, vi følger Boyd og Bondurant gjennom forberedelsene til og gjennomføringen av det katastrofale invasjonsforsøket i Grisebukta. Historien driver ubønnhørlig mot Dallas, der vi er med på rekrutteringen av Lee Harvey Oswald og får vite hvem som «egentlig» skjøt. Boka slutter noen sekunder før skuddene faller.
   Seks tusen kalde, 767 sider litterær minimalisme, begynner i Dallas noen minutter etterpå:

De sendte ham til Dallas for å drepe en niggerhallik ved navn Wendell Durfee. Han visste ikke om han kunne.
   Kasinoeiernes forening fløy ham over på første klasse. De gravde i smørekassen. De smurte ham. De ga ham seks kalde.

«Han» er Wayne Tedrow jr., en 30-årig politimann fra Las Vegas som er sønn av en lokal kasinopamp og negerhater med bånd til Ku Klux Klan. Han feiger ut og lar halliken leve, noe han senere får angre bittert. Historien om Tedrow får tak i tannhjulene av Pete Bondurant og Ward Littells livsberetninger (Kemper Boyd overlevde ikke første bind), og snart er de tre med «der det skjer» — i tåkeleggingen av Dallas-drapet, i Vietnam og Laos, på hevntokter over Florida-stredet til Cuba, i den opphetede striden rundt borgerrettighetene i USA og attentatet mot Martin Luther King. Wayne Tedrow er der, Memphis i april 1968: «Wayne så anslaget. Wayne så blod sprute fra halsen. Wayne så King falle.»
   Så finner Bondurant en ravende gærning ved navn Sirhan Sirhan, og lar privatdetektiven Fred Otash — en historisk skikkelse — oppdra ham til å innta sin rolle i bokas hjerteskjærende finale.
   Kan en forfatter gjøre slikt?

Advokater som konsulenter
Mandag fikk jeg min niogørtiende telefon om hvem jeg mener Anonym Forfatter kan være, mannen (visstnok) bak Kongepudler og snart Klassekamerater. Grepet er kvasipolitisk buskis med kjente personer i hovedrollene. Politikere og kjendiser, virker det som, er i det store og hele litt smigret over å bli herset med.
   Hva ville de sagt til Ellroy-metoden? Hvis Ellroy skrev om Norge, ville vi fått vite hvordan Haakon Lie ga klarsignal til Lillehammer-drapet. Vi ville fått vite hvordan og hvorfor Fred. Olsen finansierte de svenske nynazistene som skjøt Olof Palme. Hvordan Per Aabel var i lomma på utpressere som skulle slå politisk mynt på Einar Gerhardsens skjulte homofili. Hvordan smaker det?
   På nettstedet til James Ellroys litterære agent, Sobel Weber Associates, fortelles hvordan manuskriptene hans, kapittel for kapittel, går rett til advokater som skal sikre prosjektet mot søksmål fra arvinger eller organisasjoner (han skriver aldri om levende personer). Ofte går forhandlingene mellom jurister, redaktører og forfatter helt ned til setningsnivå.

   Tredje bind i «American Underworld»-trilogien er nå annonsert for utgivelse på Knopf 22. september. Den har tittelen Blood´s a Rover og ble første gang utlovet i 2003. Romanen handler om Richard Nixons presidentperiode og veien dit. I Seks tusen kalde hører vi stadig om hvordan mafiaen planlegger å kjøpe Nixon; selv kjøpesummen blir oppgitt. Vietnam er ett tema, FBI-infiltrasjon av militante svarte organisasjoner et annet, Chile sannsynligvis et tredje. Vi skal ikke se bort fra at Manson-drapene dukker opp heller, tipper jeg.
   Men ikke Watergate. Problemet med Watergate, har Ellroy sagt i et intervju, er for det første at stoffet allerede er skrevet i hjel, og for det andre at for mange av de sentrale aktørene fortsatt lever.
   Nesten synd. I filmen Watchmen, som nylig gikk på kino, ser vi ikke bare hvordan superhelten og statstorpedoen Komikeren pakker bort geværet med kikkertsikte etter et blinkskudd en novemberdag i Dallas. Vi hører ham også fortelle om hvordan de drepte Woodward og Bernstein. Men Watchmen er en kontrafaktisk fortelling. Ellroys bøker er ikke helt det heller.

Sjekk:
   Rickshawer og sandsekker. Våpenposter og frangipanitrær. Granatnett og gulinger.
   Saigon på blanke formiddagen — Vidunderlige Nye Jævla Verden.
   Den er svær. Den er trekulturell. Den er varm. Den er støyende. Den stinker.

(Seks tusen kalde, side 349)

Sprenger rammene
James Ellroy er en av den amerikanske samtidslitteraturens aller største stemmer. Er det virkelig «krim», dette? Man kan fristes til å si nei, at han sprenger rammene. Snarere skriver han seg inn i det samme feltet som Don de Lillo besøker i Libra og Underworld, og som Philip Roth frekventerer i Amerikansk pastorale og Gift med en kommunist. Disse bøkene springer alle ut fra begavede amerikanske forfatternes trang til å tolke og systematisere landets stormfulle fortid, som i sin tur føder dets skytunge nåtid.
   Ellroy har en moralsk agenda. Samfunnet er bygd på løgner, grådighet og drap, og forfatterens jobb er å rive maya, illusjonenes slør, vekk mellom leseren og virkeligheten. Til dette benytter han kraftige sjokkeffekter, svart humor og satire. Fortellingen om hvordan Tedrow og Bondurant organiserer heroinproduksjon i Vietnam for å pasifisere den svarte befolkningen i Las Vegas, og deretter reinvesterer fortjenesten i anslag mot Castro-regimet, virker underlig troverdig ... helt til man oppdager hva den er: En kølsvart satire over Iran/Contras-affæren 20 år etterpå.
   Stilen er umiskjennelig. Episke mursteinsromaner satt sammen av tre ords setninger, et vokabular som henter fra tidas slang og hatprat — Ellroy snakker gjerne om «niggere», og må være den eneste i dag som i fullt alvor skriver om å «digge». På sett og vis er han den litterære ekvivalenten til gangsta rap. Teksten pepres av fiktive «dokumentvedlegg»; utskrifter av opptak med skjult mikrofon, korrespondanse mellom hovedpersonene som er merket «Ødelegg når lest», J. Edgar Hoovers telefonlogger, som gjerne handler om hvor skuffet han er over den siste sexfilmen med Martin Luther King.
   Effekten er fullstendig hypnotisk. Ellroys bøker baserer seg på handlingssammendrag som ryktes å være lenger enn romanene, kokt inn til sin svart funklende essens, et språk så hardkokt at man kan knekke tenner på det. Han er så komposisjonsbevisst at for eksempel Tabloid strekker seg over nøyaktig fem år og klokker inn på eksakt 100 kapitler, noen av dem bare én side lange.
    Etter Ellroy har korthugd prosa ingen steder å gjøre av seg. Eller krimlitteraturen som sådan, kunne man si. Det fins Ellroy-epigoner, som den nye svenske krimyndlingen Jens Lapidus; det er pinlig å være vitne til.
   Tabloid-oversetteren Leif Helgeland i all ære, men først med Seks tusen kalde har James Ellroy fått en oversetter som er ham verdig: Christian Rugstad, trolig landets ypperste. Det går så det griner. Man fornemmer så vidt at denne teksten er på norsk.

The donkey dick
Har vi fortsatt å gjøre med krim, med sjangerfiksjon og underholdningslitteratur? James Ellroy mener det selv, og på sitt sedvanlig selvutslettende vis har han erklært seg som krimlitteraturens Tolstoj og Beethoven og som «den største krimforfatteren som har levd». Langt på vei har han rett.
   Denne forfatteren er ikke for alle. Han kan være drøy som få og slipper aldri til på amerikansk TV før midnatt. Slik introduserer James Ellroy rutinemessig seg selv, i samme litterære stil som i sitt oppdiktede sladreblad Hush-Hush:
    — Good evening peepers, prowlers, pederasts, panty-sniffers, punks and pimps. I'm James Ellroy, the demon dog, the foul owl with the death growl, the white knight of the far right, and the slick trick with the donkey dick. I'm the author of 16 books, masterpieces all; they precede all my future masterpieces.
    Så, ifølge insiderne, fins det en James Ellroy som elsker klassisk musikk og pynter veggene med svarthvitt-fotos av Los Angeles og innrammede plateomslag fra Deutsche Grammophon. (I bokhylla har han visstnok bare sine egne romaner.) Som ifølge min venn Sindre Kartvedt, som har intervjuet ham et par ganger, er «en veldig hyggelig fyr». Som nå erklærer at Blood´s a Rover blir hans siste kriminalroman, og at han heretter bare skal skrive om Los Angeles.
    Og om kjærligheten, truer James Ellroy.

Sjekk:
    Natt på Romsås. Nysnø speiler nymåne. Åstedet funkler — tulipaner og telys. Naboer klynker: hvorfor? Kain vs. Abel, Groruddal-style.

Bedre enn kunst

2009-02-22T20:55:00+01:00

Om Ennio Morricones arbeid med Sergio Leone (fra magasinet «Klassisk», 2007)

I: «Jeg vil gjerne be om unnskyldning for at jeg har kalt meg kunstner alle disse årene. Jeg er en tyv, og det jeg lager er kitsch.»
    Det var Odd Nerdrum som sa det da jeg intervjuet ham i 1998. Odd hadde en av sine tallrike anti-modernistiske raptuser, og denne gikk ut på å ta sine kritikeres parti og tilpasse seg deres verdensbilde: Javel, så er det kitsch! Og så da?
   Selv om det ikke ble uttalt i denne sammenhengen, befant Nerdrum seg i en dialog med den amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg, som døde fire år før. Greenberg, som var trotskist og ble den abstrakte ekspresjonismens profet gjennom 40- og 50-tallet, skrev et toneangivende essay i 1939 med tittelen «Avant-Garde and Kitsch». Spesifikt handler essayet om billedkunst, men vi har små problemer med å tilpasse hans syn til musikken, eller til litteraturen for den saks skyld. Kitsch, skrev Greenberg, er et produkt av den industrielle revolusjon, som urbaniserte de vesteuropeiske og amerikanske massene og lærte dem å lese og skrive.
   Kitsch er altså, slik Marx beskrev religion, «opium for folket». I 1939 skrev Greenberg: «Kitsch er mekanisk og opererer formelmessig. Kitsch er falske følelser og vikarierende opplevelser. Kitsch forandrer seg med motebildet, men forblir alltid den samme. Kitsch er essensen av alt det uekte i våre liv. Kitsch foregir aldri å kreve mer av sine kunder enn pengene deres — ikke engang tid.»
   Litt av en dom av Nerdrum å felle over seg selv! Utgangspunktet for Greenberg, som i kontekst av dagens visuelle kunst virker svært gammelmodig, er at kitsch og avantgarde (som nødvendigvis blir synonymt med «kunst») ikke kan eksistere samtidig. Andy Warhol og Robert Rauschenberg fikset den biffen. I dag er det nesten sjelden vi finner «kunst» som ikke på et eller annet plan involverer «kitsch», altså benytter seg av massekulturens grep og språk.
   Men hvordan er det i samtidsmusikken?
   «Nå skal du høre,» sa jeg til min elskede og satte på «Cockeye´s Song» fra Ennio Morricones soundtrack til Once Upon a Time in America. Jeg skulle dele noe av det vakreste jeg visste med henne.
   Hun begynte å le. For henne var dette det pureste kitsch. Det smektende panfløyte-temaet spilt av Gheorghe Zamfir — det var heismusikk! Jeg hadde frysninger på ryggen og tårer i øynene (alltid en sucker for litt velsmurt kitsch, denne karen), men for henne var det lyden av TV-reklame og halvsnuskete hotellvestibuler.
   «Aha!» sa jeg etter å ha svelget sårheten. «Du har ikke sett filmen?»
   Nei. Så det måtte vi gjøre noe med. Det ble — igjen — fire timer med herrene Leone og Morricone på DVD. Jeg gjør dette oftere enn sunt er.

II: Ennio Morricone ble født i Roma i 1928. Hans produksjon er gigantisk. I tillegg til filmmusikken, som han utvilsomt er mest kjent for, har han signert rundt 100 stykker «absolutt musikk», altså konsertmusikk. Produksjonen for film og TV er fire ganger så stor. I 1968, da han skrev musikken til C´era una volta il West, arbeidet han med soundtrack til tyve filmer!
   Vi rekker selvfølgelig ikke over noe av dette, og jeg har for den saks skyld bare hørt en liten brøkdel. To filmer, det er alt vi skal snakke om.
    De er til gjengjeld to av de mest fantastiske som er laget: Sergio Leones Once Upon a Time in the West (C´era una Volta il West) og Once Upon a Time in America (C´era una volta in America). De er laget med 16 års mellomrom. De likelydende titlene forteller at Leone var ute etter å lage to definerende mesterverk i hver sin genre, western- og gangsterfilmen. Han kom så nær, så nær.
    «America» ble også Leones siste film; han døde av hjerteinfarkt i 1989, bare 60 år gammel, under planleggingen av enda en episk storfilm. Den skulle ta for seg beleiringen av Stalingrad. («Once Upon a Time in the Soviet Union»?)
    Den ett år eldre Morricone var allerede en veteran. Han er komponisten som mer enn noen annen personifiserer konflikten mellom «kitsch» og «kunst». Han begynte som ekte avantgardist, særlig begeistret for John Cage. Beslutningen om å vie seg til «seriøs» musikk sto klippefast, også da Morricone innså at det var raske penger å tjene som arrangør. Han oppdaget en melodisk åre det ikke var lett å vite hva man skulle bruke til i seriøs sammenheng. Så skrev han «Se telefonando», en popsang som benytter seg av en pseudo-serialistisk spiralstruktur. Den ble en kjempehit med Mina Mazzini i 1966. Bingo, kunne man si. Men var det kunst eller kitsch?
     Når Morricone er god, opphever eller transcenderer han motsetningen. Og det samme gjør, selvfølgelig, filmskaperen Sergio Leone. Filmene hans drypper av klisjeer, av ritualiserte tablåer som tangerer tegneseriens språk, av seig og skamløs sentimentalitet.

III: Åpningsscenen i Once Upon a Time in the West er ren opera. Tre revolvermenn sitter på en øde jernbaneplattform og venter på toget. Vann drypper. En flue plager dem. En vindmølle knirker og piper. En hel liten konkret-symfoni. Så kommer toget, men den de venter på er ikke med. Først når toget kjører videre ser de ham, den ensomme fremmede — på den andre siden. Og munnspilltemaet kommer. Det er Charles Bronson som står og spiller. Det veksles noen bråkjekke ord, og Bronson plaffer de tre ned.
    Leones western er faktisk en opera. En enkel fortelling om ondskap, grådighet, kjærlighet og hevn fortalt over to timer og tre kvarter, i dvelende, gjennomført koreografi med svært lite dialog. For å understreke det klisjémessige, kan det virke som, er filmen nesten en antologi av sitater fra klassiske westerns. De daværende filmkritikerne Bernardo Bertolucci og Dario Argento samarbeidet med Leone om manus, og mange vil si de lot entusiasmen løpe av med seg.
    De fire hovedpersonene har hvert sitt leitmotif, som i Wagner-operaen. Hevneren Harmonica (Bronson) har sitt klagende munnspilltema, kun tre toner. Munnspillet har også en sentral rolle i handlingen. Cheyenne, den lovløse med hjertet på rett sted (Jason Robards), har en sorgmunter trudelutt som plystres til banjo-akkompagnement. Jill, enken med fortid (Claudia Cardinale), har et romantisk, nostalgisk tema sunget av en koloratursopran. Og skurken, den nådeløse drapsmannen Frank (Henry Fonda), har et skjebnetungt tema spilt på elektrisk gitar med mye forvrengning. Som oftest opptrer Franks tema sammenvevd med Harmonicas, fordi — som vi skal se mot slutten — det var Frank som skapte ham.
    Munnspill, elgitar, banjo og plystring — det er liksom så demonstrativt lavkultur. Som om hele kunst/kitsch-problematikken var en stor vits for ham. Som om Morricone vil fortelle oss noe om hvordan man tryller fram en kontemporær opera, av lydfragmenter fra rennesteinen. I den fantastiske sluttsekvensen (som rommer den endelige revolverduellen, selvfølgelig) utvikles elgitar-temaet til en episk, tragisk komposisjon, mens munnspillet dissonerer som et ubehagelig, gnagende minne, og truer med å sprenge alt. Plutselig 30 sekunders helt ubevegelig stillhet — det er lenge på film — mens kamera finner Bronsons smale, grå blikk, så noen svake munnspilltoner, og fortiden rulles opp i et skrekkinngytende flashback før de siste skuddene faller.
    Leone ba om å få de viktigste elementene i musikken ferdig før han begynte å skyte film. Scenene er altså fotografert til toner, noe som merkes godt på rytme og stemning. Særlig Henry Fonda ba om å få musikken spilt høyt når han skulle gjennomføre sine scener. På sett og vis er filmen altså en ballett også.
    Resultatet er fullstendig forbløffende. Det er bedre enn kunst. Once Upon a Time in the West har enestående bilder og fantastiske klipp, men den er også en film der man stadig fristes til å lukke øynene og bare lytte. Morricone har gjort visse tafatte, obligatoriske forsøk på å nedtone sin egen rolle: «God filmmusikk er når man ikke merker at musikken begynner og slutter» og så videre. Vel, trist for deg, Ennio.

IV: Sergio Leone sa nei til å lage Gudfaren etter Mario Puzos roman, fordi han hadde sitt eget gangsterepos på lur. Heldig for oss, kan vi si — jeg ville ikke vært uten noen av dem. Men da Leone endelig kom i gang med Once Upon a Time in America, hadde Francis Ford Coppolas to Gudfaren-filmer allerede fått klassikerstatus. Lista lå høyt.
    Det gjorde den for den nå 45 år gamle Morricone også. Nino Rota, Fellinis faste komponist, den eneste som muligens kunne være større enn han selv (og som nylig var død) hadde satt sitt fingeravtrykk på Gudfaren-filmene. Det var uutslettelig.
    Og fortellingen handlet ikke engang om italienere! Leone var aldri den lettvinte typen — hans film foregår på Lower East Side på Manhattan, der fire jødiske gutter fra slummen slår seg opp som gangstere.
    Også i denne filmen opptrer skuespillerne til et soundtrack som er ferdig på forhånd; det var blitt Leones modus operandi. Men det stiliserte er borte.
   Filmen er fire timer lang og inneholder voldsscener som sjokkerte festivalpublikummet i Cannes (Gullpalmen gikk isteden til Paris, Texas, til tross for at Leones film mottok 15 minutters stående applaus). Dagbladets filmkritiker Arvid Andersen kom rett fra Cannes, og i en kaffepause spurte jeg ham om hvordan visningen forløp:
   «Joda,» sa han, «Det ble servert champagne i pausen … rett etter voldtekten, he-he.»
    Filmen begynner og slutter med en opiumsdrøm. Den har en labyrintisk fortellerstruktur (flashback inne i flashback), noe som førte til at en nedklippet, kronologisk versjon ble sluppet på det amerikanske markedet der den sank som et strykejern. Men mest av alt er det en film som handler om nostalgi. De nydelige bildene bygger på malerier av Edward Hopper og Norman Rockwell, dokumentarfotografier av Jacob Riis.
    Her var det bare én ting å gjøre. Den forhenværende John Cage-disippelen stakk fingrene i kitschens honningkrukke, så dypt at han ble klissete på albuene. Zamfirs panfløyte, selvfølgelig — trillene som følger de dramatiske gatescenene fra 20-åras Lower East Side, der Manhattan Bridge ruver i bakgrunnen. Det ustemte barpianoet som klimprer en halvglemt melodi. Den senromantiske sårheten i filmens hovedtema. Den myke, innsmigrende tyvetallsjazzen, også den i stor grad nyskrevet av Morricone.
   Og kanskje skjønnest av alt: «Deborah´s Theme», som følger den 11-årige Jennifer Connelly mens hun går til schul i et hav av ortodokse jøder i bønnesjal og hatter, som spiller idet hun leser Salomos Høysang for sin plageånd og utkårede Noodles. Det er noe kjent over «Deborah´s Theme». Meg minner den mest om «Adagietto» fra Mahlers femte symfoni, som også den fikk et nytt liv som filmmusikk, i Viscontis Døden i Venedig. Disse musikkstykkene befinner seg i samme rom, i en slags uutholdelig lengsel til det som ikke kan holdes fast, som renner bort mellom fingrene. Bilder og musikk som blekner til sepia. Kitsch.
    Muligens var det dette som provoserte så sterkt ved Leones film — den ulidelige sentimentaliteten, poesien som punkteres av hard, rå vold. I tillegg kom filmens kvinnesyn. Leone hadde den så godt som ferdig på papiret i 1967, slik at «America» ble en sekstitallsfilm laget på åttitallet. Verden hadde forandret seg. Leone ikke.
    Sergio Leone fikk sitt første hjerteinfarkt da de amerikanske studiosjefene fikk se filmen og bestemte seg for å klippe den ned. De slaktet mesterverket hans. Og Ennio Morricones soundtrack ble aldri vurdert for Oscar, fordi det oppsto surr mellom studioene og man derfor glemte å melde det opp. Kanskje snakker vi om det beste av alle filmsoundtrack. Bernard Herrmanns musikk til Taxi Driver kommer nær. Men greier du å plystre den?
    Pauline Kael, ledende amerikansk filmkritiker for The New Yorker, skrev om Once Upon a Time in America at den var «a compendium of kitsch, but kitsch aesteticized by someone who loves it and sees it as the poetry of the masses».
    Hva sa vi? Bedre enn kunst.

Apropos ateisme

2008-12-14T23:13:31+01:00

Her er en bokanmeldelse jeg skrev for Klassekampen, publisert i fjor vår. Den tar for seg Sam Harris´ pamflett «Letter to a Christian Nation». Tittel på artikkelen dengang var «Rekommandert sending».

Dette brevet er ikke til meg. Som så ofte når man tjuvleser andres korrespondanse, viker fryden og nysgjerrigheten etter hvert for en slags skam. Selv om avsenderens motiver er hederlige nok.
    «Letter to a Christian Nation» er en pamflett skrevet til bokstavtro amerikanske kristne, som svar på brevene Harris fikk etter bestselleren «The End of Faith» (2004). Religiøsiteten i USA er utvilsomt det mest eksotiske trekket ved landet, sett med våre øyne. Ifølge Harris er for eksempel 44 prosent av innbyggerne overbevist om at Jesus Kristus skal vende tilbake for å dømme levende og døde innen femti år. Dette har visse skumle utenrikspolitiske implikasjoner. Bare tolv prosent mener at livet på jorda har oppstått og utviklet seg naturlig, uten hjelp fra Gud.
    Samtidig er ordet «ateist» omtrent like belastet som «pedofil». Man kan gå ut fra at USA har hatt både en kvinnelig, en svart, en muslimsk og en homofil president (eller alt dette på én gang!) før den første ateisten står for tur.
    Sam Harris (40), filosof og forsker på «troens nevrologi», er imidlertid ung, stolt og ateist. Slik forsvarer han det: «Atheism is not a philosophy; it is not even a view of the world; it is simply an admission of the obvious. In fact, ´atheism´ is a term that should not even exist. No one ever needs to identify himself as a ´non-astrologer´ or a ´non-alchemist.´ (…) Atheism is nothing more than the noises reasonable people make in the presence of unjustified religious beliefs. » (s. 51)
    Det forfriskende ved Harris´ lille bok er det ikke-relativistiske ved den: Religion er fornuftsstridig og gal, uansett om den er kristen eller muslimsk, fundamentalistisk eller moderat. Snarere anklager han de «moderate» for å gjøre vondt verre, ettersom: «… the respect they demand for their own religious beliefs gives shelter to extremists of all faiths.»
    Teistisk nulltoleranse er i hvert fall et ærlig standpunkt, men problemene oppstår når Sam Harris skal bruke storslegga mot troen selv. Noen teolog er han ikke, og argumentene hans likner fælt på de Hedningesamfunnet pleide å rope ut på Karl Johan for tyve år siden: Bibelens Gud er grusom og hevngjerrig, noe som står klart og tydelig i 3. Mosebok, kapittel 21 (etc). En kritikk av bokstavtro kristendom basert på en bokstavtro lesning av Bibelen slår meg som et utpreget Sisyfos-prosjekt.
    Boka er faktisk for tynn; den dekker for mye, dokumenterer for lite. Harris påstår at ateistiske samfunn (han regner Norge til dem) er lykkeligere, fredeligere og mer generøse med utviklingshjelp og velferdsgoder. Og videre: de femti statene som ligger i bånn på FNs utviklingsindeks er utvetydig religiøse. Det er grovt generalisert (hva med Burma og Nord-Korea?) og trekker tvilsomme slutninger om årsak og virkning. Er nordmenn velstående fordi vi ikke tror på Gud? Eller er det omvendt?
    Og han blir verre. På side 47: «One wonders just how vast and gratitious a catastrophe would have to be to shake the world´s faith. The Holocaust did not do it.» La oss føye europeisk etterkrigshistorie til de feltene Sam Harris ikke har greie på.
    Saken er god, men jeg er redd Harris´ brevbombe vil velte få troende av vaglepinnen verken hjemme eller ute. Han er for konfronterende til å bli lest av dem han vil nå. Og selv om det smeller både høyt og ofte, er det dårlig med treff. Å vinne en duell mot Gud krever sin mann, og litt til.

Litterær quiz #44

2008-12-12T07:16:51+01:00

Svar på forrige oppgave: «Rand« av Jan Kjærstad, 1990. Hovedpersonen er på restaurant i Oslo, alene, og nyter chablis til en besynderlig rett av kamskjell, erter, mais og viltboller (!) som er dandert som Babels tårn ( i Brueghels utførelse, som jeg tror masha påpekte helt korrekt).

Jan Kjærstads stil var lett å kjenne igjen, så lett at visse deltakere mente dette måtte være et råttent triks fra quizmasters side. Det var det altså ikke; navnet ble droppet allerede i annen kommentar, og så snart Caterina hadde fått bladd seg gjennom sitt eksemplar av «Rand», var moroa over. Men først av alle var mimosa, som mailet meg riktig svar kl. 09.10. Nå fikk jeg lyst til å snakke om «mimosa-dalen» mellom Cannes og St. Raphaël i februar, men vi snakker om mat disse dagene.

Nå til et annet sted, en annen tid og et annet måltid. Ellers lykke til med julebordet i kveld, for de som skal på slikt. Konjunkturene innbyr ikke til å fortelle sjefen ALT du mener om ham.

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret (torgrim.eggen@mac.com). Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Det var få mennesker i spisesalen, for i mars måned er det ennu lenge igjen til turistsesongen. Han fant en plass omtrent midt på det lange spisebordet, og han svelget anstrengt og henført da han så den vidunderlige oppdekningen på den lange, snehvite duken. Der var det fat med oppskåret, koldt kjøtt: bloddryppende roastbeef, blek kalvestek, tynne skiver av rødbrunt, røket reinsdyrkjøtt, prikkede pølser, duftende rull, sylte, leverpostei. Der var røket ål og røkelaks, sursild som svømte i en skål mellom kritthvite løkskiver og nattsvarte pepperkorn, der var appetittsild i vinsaus, i dillsaus, og i tomatsaus, der var kaviar. Der var store oster og små oster, brune og gule og hvite; der var italiensk salat, russisk salat, rekesalat, og sildesalat med rødbeter og eggeskiver på toppen, og der var — gud i himmelen — noe som så ut til å være hummersalat; der var pickles og sauser på høye, brune glass, og på små asjetter sto gule smørkuler i pyramider og svettet kjølige tårer. Han glemte alle sine bekymringer over dette hav av innbydende mat, og det lød som en røst fra himmelen da en kelner bøyet seg over ham, tok lokket av et sølvfat som det luktet sterkt og aromatisk kjøtt av, og spurte:
«Skal det være litt småvarmt?»

Litterær quiz #43

2008-12-10T03:34:09+01:00

Svar på forrige oppgave: «Dolores Claiborne» av Stephen King, oversatt av Thor Dag Halvorsen, 1993. Et sjeldent og ifølge mange bloggvenner førsteklasses eksempel på King som realistisk forteller, og som forfatter av kvinnelitteratur, måvite. Ikke mange mannlige forfattere her hjemme — seriøse eller ikke — har vågd seg på noe tilsvarende: å gå inn i hodet på en middelaldrende husholderske på begynnelsen av 1960-tallet, sommeren før Kennedy-drapet. Som nevnt tidligere på FB, jeg heier på King og synes han på sitt ypperste transcenderer alle sjangere.

Det var ingen lett oppgave for noen. Tom Egeland knekket den til slutt, men da hadde quizmaster tvangsfôret deltakerne med hint ganske lenge. Diskusjonen ble uvanlig innholdsrik og springende.

Nå har det gått noen dager uten quiz fra meg, siden det har vært en halsbrekkende skrivemaraton her hjemme. Martin Gløgg har imidlertid holdt koken på den siden av bloggen der sola aldri skinner. Men altså: Det er julebordsesongens klimaks, og derfor på tide med noen oppgaver som har med MAT og MÅLTIDER å gjøre.

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret (torgrim.eggen@mac.com). Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Forretten kom på bordet. Jeg hadde for lengst fått hvitvin i glasset, flasken sto i kjøleren på et bord like ved — en Chablis 1985, en Burgundervin, etter sigende fin til skalldyr. Jeg har overhodet ikke greie på slikt, servitøren kunne foreslått hva som helst, og allikevel: jeg vet at han anbefalte den riktige, den perfekte vinen til nettopp denne forretten. Bare navnet, bare etiketten på flasken, var nok til å skru forventningene i været. Chablis. Chablis sto i stil med Tonga, de to navnene kledte hverandre.
Maten på tallerkenen var så kunstferdig modellert at det føltes forbrytersk å heve bestikket. Viltbollene og stykkene av hummer lå både rundt og innbakt i selve terten som i sin tur var innsirklet av erter, mais og grønnsaker, alt på en flate av rosa saus. Selve formen på terten kunne føre tankene til Babels tårn, slik jeg mener å ha sett det avbildet. (Hvor?) Idet jeg løftet gaffelen, kom jeg på å sammenligne den med Guds hånd på vei for å ødelegge Babels tårn.

Litterær quiz #42

2008-12-04T13:32:26+01:00

Svar på forrige oppgave: «Fredag 20. juli 1962» av Dag Solstad, hentet fra antologien «Sleng på byen» (1983). Var det ondt å bringe en tekst av 21-åringen SODA, petitskribent i Tiden i Arendal? Jeg synes ikke det, fordi stilen var så tydelig Solstadsk. Det kan være verd å tenke på for noen og enhver; vi utvikler oss aldri så mye som vi tror. De fleste av oss, Solstad inkludert, finner imidlertid vesentligere ting å fortelle om enn smaken av limbånd.

Det kom en rekke gode og deduktive innspill utover formiddagen i går, tid og sjanger ble ubønnhørlig sirklet inn. Så klasket Alvruna til med spørsmålet om forfatteren var fra Vestfold, men gjettet straks på FEIL vestfolding. Dermed lå det en lissepasning til Lotherington, som styrte denne resolutt i gållen, for å bruke et språk opphavsmannen sies å være fortrolig med. Godt gjort, folkens.

Så la oss kikke på noe annet, hva?

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret (torgrim.eggen@mac.com). Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Som regel etter disse anfalla hennes, så børsta jeg håret hennes — det var det som roa´a ned fortest. Men først jamra og bar´a seg, og iblant kunne hu slå ut arma og ta rundt meg og legge ansiktet sitt mot magen min. Jeg husker hvor varm´a var i ansiktet og i panna når´a hadde vært gjennom et av lodott-anfalla sine, og åssen nattkjolen min blei våt av tårene hennes. Stakkars gamle kjerring. Det er vel ingen av oss her som veit åssen det er å bli så gammel, og samtidig ha djevler etter deg som du ikke kan forklare. Ikke for deg sjøl engang.
Av og til var ikke en halv time med hårbørsta nok. Hu kunne fortsette å kikke bort i hjørnet over skuldra på meg, og rett som det var kunne´a gispe og sette i et lite klynk. Eller hu kunne slå ut med handa mot mørket under senga og så dra den lynraskt til seg igjen, som om´a venta at noe under den skulle prøve å bite´n. Et par ganger syntes jeg at noe bevega seg under der, og måtte bite meg i leppa for ikke å sette i et hyl sjøl. Men det var bare skyggen av handa hennes jeg så, jeg veit det, men det viser bare hvor oppskrudd jeg var, ikke sant?

Litterær quiz #41

2008-12-03T02:16:04+01:00

Svar på forrige oppgave: «Ulysses» av James Joyce, 1922. Til norsk ved Olav Angell (1993). Vel, det er kanskje betryggende at deltakerne på Forfatterbloggen lettere identifiserer James Joyce enn Unni Lindell? Det var et tricky utdrag med — som vi etter hvert ble enige om — mulige pastisjer på både Rabelais og (landsmannen) Swift. Desto mer imponerende at vår alles kjære Blodige Mari luktet lunta så tidlig ... uten å ha lest boka! Det er hva JEG kaller en litterat.

Men først av alle var Skarstein, som vel aldri har åpnet et litterært mesterverk i hele sitt liv, men har en skummel google-finger. Well, suck on this, googleboy!

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret (torgrim.eggen@mac.com). Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Hvorfor ikke være litt originale? Hvorfor ikke skrive litt om limbånd. (Ikke for det vi har så mye å skrive om limbånd, men som sagt, det er originalt.) Vel, limbånd er en av menneskenes ypperste oppfinnelser. Det er epokegjørende når det gjelder å pakke en pakke. Helt epokegjørende. Alle som noengang har pakket en pakke uten limbånd vet det. Men som alle geniale oppfinnelser har limbåndet sine bakdeler, eller mindre gode sider. Først og fremst og først og sist er det ingen god smak på limbånd. — Ikke i det hele tatt. Og smake på limbåndet må man, ellers får man ikke pakket pakken. Det er synd, derfor vil vi oppfordre et genialt hode om å lage et limbånd som smaker godt. Sett det for eks. inn med rødbrus eller kanskje man kan strekke seg så langt som til lagerøl. Hvis det ikke lar seg gjøre, får man lage limbånd man slipper å slikke på. Eller vi får slutte alle som en å sende pakker. Det siste forslaget utløser sikkert applaus på postkontoret.

Sånn apropos

2008-12-02T14:54:03+01:00

Debatten om ytringsfrihet, utestengelser og så videre raste her til langt på natt — igjen. I mellomtiden er det andre som har kommentert den hittil siste krigen på Forfatterbloggen, og her er en link til vår sporadiske leser (og beryktede selskapsdanser) Eirik Newth:

http://newth.net/eirik/2008/12/01/hvordan-ble-forfatterbloggen-det-nye-usenet/

For å hente fram et av flere gullkorn herfra, skriver Eirik under pkt 3 i sitt forslag til nye retningslinjer for bloggen: «Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.» Dersom noen fortsatt skulle være i tvil om det.

Litterær quiz #40

2008-12-02T09:57:57+01:00

Svar på forrige oppgave: «Mørkemannen» av Unni Lindell, 2008. Dette var en vanskeligere oppgave enn quizmaster hadde trodd, og det skyldtes ikke bare at boka er så ny at ikke mange har fått lest den ennå. Man sirklet seg nokså tidlig inn mot krimsjangeren, og vi kom etter hvert fram til at det både var norsk, forholdsvis nytt og av en kvinnelig forfatter, men selv da ble det gjettet i hytt og vær. Den som knekket nøtta ble til slutt mettebergsommann, men dette etter så mye holding i lanken at vi vanskelig kan snakke om noen større triumf.

Så hvor er tilhengerne av folkelesning og annen lødighet når slikt tilbys? Skal man gjette, leses ikke disse bøkene spesielt nøye, verken av kritikere eller andre. Og som det korte tekstutdraget antydet: De skrives ikke så nøye heller.

Vel, til neste oppgave.

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret (torgrim.eggen@mac.com). Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Skikkelsen som satt på en stor stein ved foten av et rundt tårn, var en bredskuldret bredbrystet sterklemmet ærligøyd rødhåret mangefregnet grovskjegget bredmunnet storneset langhodet dypstemmet barkneet sterknevet hårbenet rødmusset senesterk helt. Fra skulder til skulder målte han atskillige alen og de steinaktige fjellknærne hans var liksom alt annet synlig på kroppen, dekket av en kraftig vekst av brunt kruset hår som av farge og grovhet lignet på berggyvel (Ulex eiropeus). Fra de brede neseborene strittet dusker med den samme brunlige fargen og de var av et så voldsomt omfang at lerken med letthet kunne ha bygget rede i det grotteaktige mørket. Øynene hvor en tåre og et smil kjempet om overtaket, var av samme størrelse som et velvokst blomkålhode. En kraftig strøm av varm luft ble med jevne mellomrom utstøtt fra den dype munnhulen, mens de høye sterke sunne slagene av det veldige hjertet i rytmisk resonans tordnet buldrende ut og fikk jorden, toppen av det høye tårnet og hulens enda høyere murer til å dirre og skjelve.

Litterær quiz #39

2008-12-01T12:38:50+01:00

Svar på forrige oppgave: Romanen «Epp» av Axel Jensen, 1965. En på de fleste måter annerledes norsk roman; det er her Jensen introduserer det oblidorske universet, der han skulle oppholde seg i store deler av det som gjensto i det litterære liv. Oppfølgeren til «Epp» het «Lul» og kom hele 27 år etterpå. Dessverre (?) gjorde Forfatterbloggens dyktige venstrefløy kort prosess med denne oppgaven før noen fikk sukk for seg. Lotherington kjente den igjen, og mayway hadde den liggende på do (med hull i permen, eller?). Det ble til en veldig intern nattlig hintutveksling, som kunne ta former som dette. mayway: «Kan man egge frem et eggende stikkord her, Eggen?»

For uinnvidde: dette henspiller på hovedpersonen Epp og hans endeløse omsorg for frokostegget sitt, noe som fyller mange sider i denne romanen. Men det er mer enn som så: herværende utgave av «Epp», som kom på Cappelen i 2002, har et etterord kalt «Epp, tiden og språket» forfattet av Einar Eggen. Som var min far.

Vel, til neste oppgave, som er dedikert til mettebergsommann.

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret (torgrim.eggen@mac.com). Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Skummet fra bølgene lå som skitne blonder langs sandkanten. Hun hoppet over stedet der havet hadde samlet seg i en liten dam nedenfor stien, var oppe på svaberget i et byks.
   Hun snudde seg bare en gang til. Løp videre, rundt gressodden, langs kanten bortover det glatte svaberget. Løp som om kroppen var en løpemaskin uten bremser. På netthinnen satt bildet av den gjennomsiktige foreningen av himmelen og havet.
   Svaberget var glatt og mørkt. Hun så ikke gropene, bare de tørre blomstene som stakk opp i klaser her og der. Og måkeskitten, som lå som hvit glasur på flatene.
   Hjertet hamret så hun fikk blodsmak i munnnen. Hun satte seg på svaberget og lot seg gli nedover mot randen med villblomster og gress. Helt nederst, der parkeringsplassen foran båthavna begynte, var asfaltkanten i ferd med å smuldre opp.
   En bølge, glassaktig grå og toppet med såpeskum øverst, slo mot steinene og sprutet kalde dråper over leggene hennes.

Litterær quiz #38

2008-11-30T22:47:57+01:00

Svar på forrige oppgave: Et utdrag fra «Det 7. klima» av Kjartan Fløgstad, utgitt 1986. Dette var ikke den vanskeligste oppgaven vi har levert, åpenbart. Lotherington tok den på helvolley i første kommentar: «Dette ser ut til å foregå i landet Media Thule, der mediathulingene bor...» Sant nok! ... og all den tid bokas undertittel er «Salim Mahmood i Media Thule», ble spenningen punktert. For andre enn Øystein Hauge, da, som en god stund skulle ha det til at dette var skrevet av (Fløgstad-disippelen) Lars Ove Seljestad. Derigjennom fikk vi en interessant debatt om når det ble mulig å få seg en kopp cappuccino i Oslo, og svaret er: lenge før dere innflyttere tror.

Vel, til neste oppgave, som jeg håper er gruelig guffen.

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret (torgrim.eggen@mac.com). Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Etter å ha snakket så i noen tid og gjort alt som gjøres kan for å underholde ham (kanskje var det to timer jeg forbeholdt meg retten til å monopolisere vår samtale, kanskje var det tre timer, sikkert ikke mer enn fire timer), gikk jeg over til kjøleskapet og trakk frem et pappfat med herlig nystivnet knekk, det beste kok på lange tider. Knekkmassen hadde jeg som vanlig skåret opp til figurer, ni stykker, men ikke i henhold til depotkatalog-prototypene, nei, knekken var skåret helt impulsivt den, ja på impuls, ganske slik det hadde falt meg inn å skjære den til. Blant annet hadde jeg vært heldig med utskjæringen av en liten sjøhest, altså et lite vesen med hestelignende hode og underkropp nærmest som en havfrue. Særlig hodepartiet var vellykket. Ja, halepartiet var ikke dårlig det heller, men hodepartiet var best.

Litterær quiz #37

2008-11-25T10:51:00+01:00

Svar på forrige oppgave: Et kort utdrag fra «Hvem kan trøste Knøttet?» av Tove Jansson i André Bjerkes gjendiktning fra 1960. Quizmaster skapte nok en viss forvirring gjennom tidlig i diskusjonen å lansere dette som et «episk diktverk», men det er det da vitterlig: Helten går gjennom tvil og farer, over vann og fjell og dyster skog, for å nedkjempe Hufsa og vinne det sjenerte Nurkets hånd. Som det heter i diktets forrykende klimaks (stadig i André Bjerkes språkdrakt):

Og knøttet sa: det her blir ikke lett,
for hufsa er det verste jeg har sett.
Først pigget han seg opp med en avsindig krigersk dans,
så bet han til av all sin kraft i hufsas kalde svans

jarfan påpekte at André Bjerke ikke var i toppform akkurat i verset som ble gitt som oppgave, og her har quizmaster en tilståelse å komme med: jeg gjorde feil i avskriften! Første linje skal i virkeligheten lyde: «Og da det *sank* en skumring mellom trærne ...» Beklager dette.

Hvem vant? Jan Hagen var først til å påpeke at vi skulle i retning Mummidalen, og da er forfatteren identifisert. Man kan være nådeløst pirkete og si at «Hvem kan trøste Knøttet?» slett ikke foregår i Mummidalen, men her lar vi nåde gå for rett og noterer et klart poeng til Hagen. Vel, til neste oppgave!

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret (torgrim.eggen@mac.com). Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Deretter sto han i pølsebu og serverte med klype for nasen og band for augene nasjonalretten i Media: pølse med lompe, garnert med rekesalat og lakrisbåtar. Etter å ha lide seg gjennom denne jobben var han vel kvalifisert til å virka som kreativ pizzakokk på ein kombinert gresk/skotskruta/spansk/italiensk/svensk/nordamerikansk/bengalsk empanadarestaurant i ei av sidegatene til den hengebruaktige paradegata gjennom mediahovudstaden. I eit kort mellomspel varta han også opp kapitalsterk ungdom på ein av de nye motekaféane, der gjestane slurpa i seg kaffe med oppiska mjølk og kanel før dei hasta vidare til ein kino dei kalte cappuccino, og som visstnok var eit cinematek som spesialiserte seg på italiensk film.

Litterær quiz #36

2008-11-20T13:02:09+01:00

Svar på forrige oppgave: Et utdrag fra «Korrigeringer» (The Corrections) av Jonathan Franzen, på norsk 2002 oversatt av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen. En av de mest leste og omtalte romanene det siste tiåret, dette, så det overrasket quizmaster en smule at svaret satt så langt inne, selv hos folk som hadde lest den. Men boka er tjukk (over 600 sider), og den talende bæsjens monolog gjorde kanskje ikke like stort inntrykk på andre som på meg. (Ja, jeg ER sånn.) Det var Myriam som klinket til, skal vi si «som vanlig»? Hun leser nifst mye, den dama, og hun velger interessante ting.

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret (torgrim.eggen@mac.com). Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Og da det kom en skumring mellom trærne,
kom lodne småkryp frem i tusenfold.
Hvert lite øye blinket som en stjerne.
De hvisket: Se, der går et ensomt troll.

Litterær quiz #35

2008-11-19T00:01:10+01:00

Svar på forrige oppgave: «Sargasso», et dikt av Bjørn Aamodt fra «Anchorage» (1997). Diktet var kanskje ikke av de mest typiske i denne samlingen, men det tok tid å sirkle inn Aamodt (død 2006), noe av en titan i norsk samtidslyrikk. Ikke minst står han alene fordi Aamodts bakgrunn var så utypisk for vår tids poeter: tidligere sjømann, kranfører og sosialarbeider. Det var mettebergsommann som droppet navnet først, men ikke uten å ha fått stikkordet «sjøulk» fra quizmaster og deretter prøvd seg med Alf Larsen først. Nok quiz and tell for nå: ny oppgave.

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret (torgrim.eggen@mac.com). Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

«For meg virker det som om den typen analt tilbakeholdende personligheter som du tilhører vil ha alt i fengsel. Som småunger, dårlige greier, gammern, dem river nipsen din ned fra hylla, søler mat på teppet, skriker på kino, rekker ikke potta. Putt dem i kasjotten! Og polynesiere, jøss, dem trekker med seg sand innomhus, får fiskeslim på møbla, og disse dunhårete bertene som slenger med puppene? Sperr dem inne! Og mens vi snakker om det, hva med ti til tjue år for hver kåte vesle tenåring, snakk om skamløshet, snakk om mangel på hemninger. Og negre (sårt emne?), jeg hører høyrøstet skriking og interessant grammatikk, jeg kjenner lukta av sterkt øl og svette, veldig tung skallelukt, og all den dansinga og løssluppenheten og sangere som klisser som kroppsdeler dynka med spytt og spesielle salver. Hva er fengsel til om ikke for å slenge en neger inn der? Og alle disse karibierne deres med de råsterke jointene sine og de kulemagede ungene og de nesten daglige grillpartyene og rottepåførte hantavirusene og sukkerdrinkene med griseblod i bunnen? Smekk igjen celledøra og sluk nøkkelen. Og kinesera, for faen, med de nifse grønnsakene med de krøkkete navnene, hjemmeavla dildoer som noen har glemt å vaske etter bruk (...)»

Litterær quiz #34

2008-11-17T21:41:45+01:00

Svar på forrige oppgave: «Skeie-bryllupet», en novelle av Hans E. Kinck, utgitt i «Masker og mennesker» (1909). Her var quizmaster så rusten i quiz-kloa (det er tross alt ti mnd. siden sist) at han valgte en oppgave som lot seg GOOGLE, og dermed ble jo noe av spenningen punktert temmelig fort. Jeg nøler med å utpeke en vinner her, men mimosa skjønte veldig fort hvem dette dreide seg om. La oss se på denne, da.

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret. Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Synke i forestillingen om tangklaser
uten bunn. Nei, jeg vet det sitter en krabbe
på en nisje i fjellryggen, skrått opp
gjennom enda en overflate.

Litterær quiz #33

2008-11-16T22:28:12+01:00

Ah ... kjære venner og antagonister på Forfatterbloggen ... vi har førjulstid igjen! Og hva er vel julenøttenes Champions League om ikke FBs LITTERATURQUIZ? For å oppsummere: der vi slapp, 29. januar i år, var det Arthur Mogens Sørensen som med støtte av Tom Lotherington hadde avslørt forfatteren. Og her kommer en ny oppgave.

For nye lesere: Resonnementet er like interessant som svaret, så jeg vil be de geniene som knekker oppgaven med én gang om å styre seg litt. Hvis de MÅ ha lektor Eggens anerkjennelse øyeblikkelig, får de heller maile meg svaret. Det er tøffere å publisere små hint som kan hjelpe de andre på traven. Svaret på forrige oppgave blir publisert sammen med neste.

Hvem har skrevet dette, eventuelt hvor og når?

Det var en stor gård med svære vidder, gild skog sønnenfor og nordenfor. Og selve våningshuset var på to høyder, grått, med små vinduer, som sto lunet bortover, uten å vyrde rett linje eller noe slag; det var som om husbond først hadde tømret av ett kammer, og så for hver gang var kommet på det: men her mangler et glas! Så hugg han hull der det traff seg. Det var bare to vinduer som sto i rett linje; det var i det hjørnet som var bordkledd og hvitmalt, og hvor storfolket bades inn. For ellers hele veien så én selve de svære tømmerstokker i veggen. Det var blitt med bare det hjørnet, for det var nå så kostbart bordkle hele veien. Det gikk en bred trappe hugget i én furustokk med høye trinn opp til loftet. Bygningen sto like i jordbakken nesten uten mur, og var seget i nedre enden.

Gamle synder

2008-06-16T13:17:22+02:00

Siden jeg ikke har greid å skrive noe vettugt siste tretti døgn, tenkte jeg å behage med noe gammelt fra de støvete arkivene isteden.

Dette er «In Dieser Stadt» med The Cut, som vi spilte inn i 1981, altså for 27 år siden. Og jeg synes i all beskjedenhet at sangen har holdt seg nokså bra.

«In Dieser Stadt» var en kabaretklassiker fra begynnelsen av 1960-tallet, som ble en hit for Hildegard Knef. «Denne byen» er selvfølgelig Berlin, som var hjembyen til Volker Zibell, sangeren i The Cut. Berlin-romantikk var svære greier tidlig på åttitallet. Dette var den eneste sangen vi spilte inn på tysk, og ble også den største hiten vi hadde, både i Norge og dels i (Vest)Tyskland.

Volker Zibell synger og spiller orgel, Atle Gundersen og Don Buchanan spiller gitar, Kikkan Fossum spiller synth og piano, Arne Lund trommer og undertegnede bass. Volker og jeg arrangerte og produserte (vi kalte oss Katzenjammer Kids som produsenter).

Videoen er noen primitive greier snekret av en fan, men det finnes kopier av en profesjonell video der ute et sted. Såvidt jeg husker, skal videoen by på glimt av en nåværende forfatterblogger som vandrer i høstregnet i skinnfrakk, hatt og mye svart øyensminke. «In Dieser Stadt» er forøvrig med i soundtracket til filmen «Mannen som elsket Yngve», dersom noen får fornemmelsen av å ha hørt dette ganske nylig.

Tider skal komme

2008-06-02T13:04:04+02:00

Æres de som æres bør. Når «Fremtiden» er tema for Litteraturfestivalen på Lillehammer, er det to som må opp og ta applaus.

Der sitter de og fleiper i parken, velfødde, grå- og hvithårede, Jon Bing (f. 1944) og Tor Åge Bringsværd (f. 1939). De skal ha tilhørerne til å tro at den eneste krangelen de har hatt i sitt lange samarbeid, som omfatter en bråte bøker og flere skuespill, handlet om et komma.

Heldig for oss, da. Jeg har funnet frem en gulnet, men like hel paperback fra 1967 (de lagde bedre bøker da). Den heter «Og jorden skal beve» og er en antologi av noveller utgitt i Gyldendals Lanterne-serie. De to unge redaktørene og oversetterne ser begge kvisete ut på baksidebildene. Samme år debuterte de med en felles novellesamling (fordi ingen av dem hadde nok stoff til en egen bok) med tittelen «Rundt solen i ring».

Men her skal vi snakke om «Og jorden skal beve». Den kunne ha kommet ut i dag. Temaet for novellene er noe så hyperaktuelt som apokalypseforestillinger. Tittelen er fra Esaias kapittel 13. Hvert bidrag er pyntet med et utvalgt sitat fra Johannes´ Åpenbaring. Endetidshistoriene knytter seg for det meste til atomkrig, femti- og sekstiåras store mareritt, men ikke utelukkende.

Det er en forrykende god antologi. Jeg var ennå ikke ni år da boka kom, så det gikk et par år før jeg ga meg i kast med denne og oppfølgeren, «Tider skal komme» fra 1968. Disse introduserte en ung og lettforført leser for slike forfattergiganter som Arthur C. Clarke og Kurt Vonnegut Jr (begge nylig døde), samt den kanskje mest forførende av dem alle: Ray Bradbury.

Det var 1960-tallet, tiåret da alt kunne og skulle skje. «Og jorden skal beve» kom ut to år før folk landet på månen. Hva skulle en guttunge lese, om ikke fremtidslitteratur? Helt til jeg ble stø nok i engelsk, var Bing & Bringsværd mine blindehunder i et stort, uoversiktlig og fascinerende terreng. De var konsulenter for Lanterne-serien frem til 1981 og satte kosher-stempelet på et førtitall bøker ... og for noen bøker! Noen er blant favorittene ennå, som Vonneguts «Sirenene på Titan» og Philip K. Dicks «Mørke utenpå og mørke inni» (A Scanner Darkly).

Forordet i min gulnede paperback, så å si Bing & Bringsværds litterære manifest, forteller at det å lansere SF som litteratur selv i romfartens tiår var litt av en jobb: «Science fiction har aldri oppnådd annet enn hevede øyenbryn her i landet. Man har stilltiende blitt enige om å betrakte retningen som et amerikansk fenomen som vi gudskjelov er blitt forskånet fra å få hit. For science fiction, det er Lyn Gordon og grønne nudistpiker fra det indre av Venus.»

Ikke mye har endret seg på 41 år. «Jeg har ikke sans for sånne urealistiske greier,» sier gjennomsnittsleseren når spørsmålet om science fiction kommer på banen. Mange, som f.eks. litteraturviteren Knut Ove Eliassen ved NTNU (i artikkelen «Men er det litteratur?», forskning.no 2004) vil holde sjangeren utenfor litteraturbegrepet. Han mener det er «vitenskapsjournalistikk forkledd som fortellinger» -- selv om det fins unntak, som når fjorårets nobelprisvinner Doris Lessing prøver seg på historier fra verdensrommet. Da blir det litteratur likevel, transformert gjennom språket (eller forfatterens anseelse?).

Vi ser det av forlagslistene: mens vi bokstavelig talt drukner i krim, er det sjelden en bokhøst byr på mer enn tre-fire SF-romaner, hvorav to gjerne er plassert i sekken «ungdomslitteratur». Når menigmann likevel innrømmer en slags svakhet for SF, handler det oftest om Star Wars-serien -- vår tids Lyn Gordon-historier.

Det er en sensasjon når selv sentrale verker blir oversatt. Forlagene tar ikke oppgaven påfallende alvorlig. Til tross for at flere av forrige århundres viktigste bøker utvilsomt må kalles science fiction -- tenk Orwells «1984», for eksempel, en roman som har endret måten mennesker tenker og snakker på.

Norge er ikke helt typisk. Da den årlige PubTrack-undersøkelsen ble publisert i USA nylig, viste det seg at sjangerne fantasy og science fiction (hvorav SF er størst) sto for 9.5 prosent av det totale boksalget. Sammenlikningsvis sto salget av krim for 17 prosent og «generell skjønnlitteratur» (som hos oss betyr alt fra Dag Solstad til «Pornopung») for 3 prosent.

Man kunne våge et uanstendig spørsmål: Kan det være en sammenheng mellom naturvitenskapens og forskningens status i Norge og hva vi leser på fritiden?

Verden endrer seg i forrykende fart. Temaer som for 40 år siden bare fantes i SF-litteraturen og i smale forskningsmiljøer inngår i dag i det generelle nyhetsbildet: klimautfordringen, kunstig befruktning og kloning, genteknologi og ¿manipulering, takt og tone i globale datanettverk, kybernetikk (samspillet mellom menneske og maskin) og eventuelle spor etter liv på Mars. Verdens undergang virker det heller ikke som om vi har blitt ferdige med ennå.

Er science fiction-bøker med på å bygge en slags beredskap? Det er vanskelig å svare på. Generelt tør jeg påstå at de av mine jevnaldrende som leste SF, brukte datamaskiner mange år før de andre. De var først på Internett. De har lært teoretiske modeller som kan anvendes til å fatte i hvert fall noen av omveltningene vi ser rundt oss.

Siste ord må nesten Tor Åge Bringsværd få, ære være ham. Dette er også fra artikkelen «Men er det litteratur?»: «Stygt sagt kan vi si at mens en vanlig roman er en slags sutteklut, så gir god science fiction leseren en utfordring.»

(Stavanger Aftenblad/Bergens Tidende 31. mai. Gjengitt med tillatelse. Og takk til Kjetil Johnsen.)

Solstad om blogging

2008-05-27T14:13:25+02:00

Det har som mange er klar over vært rabalderforedrag på Litteraturhuset; Dag Solstad går ut mot ytringsfriheten, og ønsker seg åpenbart til en verden der «trykkefrihet» er hellig og «ytringsfrihet» ikke er det.

Jeg har ennå ikke fått lest foredraget hans, men det er dryppet ut endel merksnodigheter derfra. Dette er sikkert trukket ut av sammenheng, men la meg sitere det likevel: «Det har ikke lykkes makten å destruere ett eneste betydelig verk. I hvert fall ikke som vi vet om.» Interessant. Det vi ikke vet noe om, vet vi ikke noe om.

Dagbladet følger opp med et intervju gjort av Andreas Wiese: «Jeg er imot tidsånden.» Og her kan vi lese Solstads synspunkter på blogguniverset:

- Men ytringene på nettet - er ikke flommen av det lite
gjennomtenkte noe man må akseptere? Det er mye vås der ute, men det er da også gode ting?

- Det kan hende. Jeg har aldri lest en blogg og kommer aldri til å gjøre det.

- Hvordan kan du fordømme ytringer du aldri har lest?

- Jeg har jo hørt om det. Det er noe med blogger som kan få ellers
fornuftige mennesker til å oppføre seg som nyutsprungne russ. Som disse
forfatterbloggene, der en rekke ellers rolige mennesker oppførte seg på
en måte som ble en ren katastrofe. På fjernsynet har de det også, disse
meningene som skal rulle over skjermen under debatten. Det virker som
om programlederne i stedet for å få oss til å følge debatten, vil
distrahere oss, få oss til å tenke på noe annet. Det er en helvetes
uskikk. Og det som sies er helt uinteressant, ja, det er som jeg skulle
sagt det selv. Jeg er plaget av denne nye ytringsfriheten. Jeg er for
trykkefriheten slik den er nedfelt i vår grunnlov.

- Men hva er forskjellen?

-
At makthaverne stiller seg åpen for kritikk. Dagens ytringsfrihet er en
perversjon av den ideen. Det er ikke en oppsiktsvekkende påstand,
Wiese. Det er noe du kan oppleve hver dag, også i Dagbladet, og særlig
på nett.

Hører dere, folkens? Fingrene fra tastaturet øyeblikkelig (og opp på teppet, takk). Den store Solstad har talt.

Min andre AMS

2008-05-20T01:52:59+02:00

I likestillingens navn, ålreit da:

Min første AMS

2008-05-20T00:02:29+02:00

Jævla tæggere

2008-05-15T22:36:59+02:00

Jeg er tægget. Av selveste Arthur Sørensen. Og av Eggen-lesende Martin Gløgg, quel honneur. (Kanskje av andre også; det er vanskelig å holde oversikten her.) Det går altså ut på følgende:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Arthur var nysgjerrig på om boka har noe med pågående research å gjøre, og det har den på sett og vis også. Det er Peter de Rosas «Vicars of Christ», som er en svært kritisk -- og til tider høyst underholdende -- fremstilling av pavedømmets historie. På side 123 er det et kapittelskifte, så jeg siterer de tre (fem!) første setningene av annet avsnitt. Det handler om Paul IV (pave fra 1555-59):

Tall, bald, spare, elected at seventy-nine when he was tormented by rheumatism, Paul IV still had an elastic stride. His gestures, sudden and fierce, often knocked nearby aides to the ground. The Florentine ambassador described him as a man of iron who struck sparks off the very stones he walked on. His massive head was shaped like Vesuvius in whose shadow he was born. He, too, erupted without warning, spewing out destruction and death.

(En typisk kirkens mann, med andre ord. Det blir MYE verre.)

Jeg skal utfordre noen også, og uten (som sagt) å ha den fulle oversikten over hvem som tægger hvem her: Mine gode nettvenner Azimut og Kjetil Johnsen er kallet. Jan-Otto: er han tagget? Helt sikkert. Og den gåtefulle Thymallus. Og jo, hva slags snusk har Soria Moria liggende på armlengdes avstand en torsdag kveld?

Apokalypse snart

2008-05-05T03:18:21+02:00

Sannheten fins der ute. Langt, langt ute.

Mye tyder på at vi har begynt på galskapens århundre. Nå er det gammelt nytt at folk går fra forstanden, men at galskapen er blitt epidemisk, global og øyeblikkelig er likevel noe annet.

Selvfølgelig handler dette om Internett. Jeg har som hobby å følge diskusjoner i nynazistiske nettverk, og i de kretser snakker man om 1995 som et politisk merkeår på linje med 1933. Det var i 1995 Internett fikk gjennombruddet som verdensstandard for datakommunikasjon. Plutselig kunne all verdens skrullinger ta hverandre i hendene og synge i kor. (All verdens vismenn også, men det får vi snakke om en annen gang.)

Nazistene er i vår målestokk ikke så skrullete. Bevegelsen hadde tross alt 44 000 medlemmer bare i Norge (1943), mange av dem fornuftige folk. Det fins saftigere saker å tro på.

Prøv å google «Project Blue Beam». Du får 2 380 000 treff. Det er en drøy tredjedel så mange som «Adolf Hitler», for å holde oss i det terrenget.

Har du lagt merke til at noen fly etterlater striper over himmelen som ser ut til å henge der i evigheter? Dette er hva de innvidde kaller «chemtrails», og det er mange teorier om hva de kan være. Noen mener at myndighetene sprer gasser som skal reflektere sollys og bremse oppvarmingen av atmosfæren. Andre igjen at flyene sprer farlige giftstoffer som har til siktemål å luke kraftig i verdens befolkning.

Begge deler er feil.

Det flyene gjør, er å fylle jordatmosfæren med barium-partikler. Barium er en nødvendig ingrediens for å kunne vise enorme bevegelige mikrobølge-hologrammer fra satellitt på himmelen, som kan ses over store områder og av mange mennesker samtidig. Ideen er simpelthen å benytte himmelen som storskjerm. Superdatamaskiner koordinerer bildene. Lydsporet vil bli levert ved hjelp av fokuserte lydbølger, en teknologi CIA har testet ut på fanger i Guantanamo og andre steder. Dette er en del av det hemmelige NASA-prosjektet - riktignok ikke mer hemmelig enn at detaljene kan røpes her, i en norsk lørdagsavis - som går under navnet Project Blue Beam, og som har tatt over 30 år å planlegge.

Så den største TV-begivenheten siden Elvis sang i direkte satellittoverføring fra Hawaii, hva skal den handle om?

Ikke noe annet enn Jesu tilbakekomst. Det er et ledd i en større plan. Første skritt handler om nøye planlagte jordskjelv på ulike steder i verden. Jordskjelvene vil avsløre plantede arkeologiske spor som er skreddersydd for å så tvil om de viktigste religiøse doktrinene.

Annet skritt er det vi allerede har avslørt, det kosmiske hologram-showet. Hver folkegruppe vil motta åpenbaringen på sitt eget morsmål, og alle vil gjenkjenne sin egen «frelser»: Jesus, Muhammed, Krishna, Buddha og så videre. Så vil bildene, samtidig som sannheten om de gamle religionene blir avslørt, smelte sammen til bildet av én person, den nye tidens Messias, som har navnet Maitreya. Dette, mine damer og herrer, er Antikrist.

Tredje skritt går ut på å mate kunstige tanker rett i hjernen på massene ved hjelp av lavfrekvente radiobølger, ELF, VLF og LF-bølger. (Dette er det egentlige motivet bak den veldige utbyggingen av mobile telenett de siste ti-femten årene.) Fjerde og siste skritt (nå blir det komplekst) handler om å bruke teknologien til å iscenesette et imaginært UFO-angrep fra verdensrommet. Dette er for at de forskjellige nasjonene skal avsikre sine atomvåpen og skape en krisesituasjon der FN må overta kontrollen. FN er Antikrist og konspiratorenes viktigste redskap. Videre skal alle tenkelige effekter og triks brukes for å utløse en bølge av kaos, galskap, drap, selvmord og børsfall. Nå antas menneskeheten å være mør.

FN tar makten med Maitreya/Antikrist ved roret og innfører Den nye verdensorden. Nasjonene føres sammen i ens verdensregjering som avskaffer kontanter (dette er av en eller annen grunn veldig viktig) og tvinger alle verdens innbyggere til å få innoperert en databrikke, også kjent som RFID, som gjør det mulig å kontrollere alle til enhver tid. RFID er selvfølgelig Dyrets merke. Nå innføres et brutalt verdensdiktatur. De som motsetter seg vil bli sperret inne i FN-drevne konsentrasjonsleire der de brukes til å høste organer, mange vil også ende som mat, og barna som blodofre i sataniske ritualer.

Hvem står bak dette skitne spillet? Det er ingen andre enn Illuminati, det hundreårige hemmelige brorskapet av finansfyrster og verdensledere. Disse står bak de hemmeligstemplede møtene i Bilderberger-gruppen, dit også norske toppolitikere (og Johan Olav Koss) blir invitert. Illuminati er jøder og frimurere i skjønn forening, og de er dessuten Satan-dyrkere. Det var de som finansierte både Hitlers maktovertakelse og den russiske revolusjon. Ugjendrivelige beviser for dette kan skaffes gjennom nærstudier og bretting av amerikanske pengesedler.

Det vil si, dersom man ikke abonnerer på teoriene til
konspirasjonsverdenens superstjerne, briten David Icke. Han mener at
Illuminati-lederne ikke er mennesker, men en krysning mellom mennesker
og blodsugende reptiler fra verdensrommet. Både George Bush og Tony
Blair har reptil-DNA i seg, og hvis man følger nøye med på TV-skjermen,
kan man se at de skifter form og gjør rare ting med tunga.

David Icke, en anelse piksellert.

Og jo ... glemte jeg å nevne at Project Blue Beam blir iverksatt i sommer? Hold øye med himmelen.

Det mest bisarre er at noe av dette har historiske forbilder. På begynnelsen av 1960-tallet foretok amerikanske myndigheter en mengde desperate grep for å bli kvitt Fidel Castro. Det sentrale prosjektet hadde kodenavn JM/Wave, hadde hovedkontor i Florida og tumlet bl.a. med planer om å bruke avansert pyroteknikk skutt opp fra ubåter til å overbevise gode kubanske katolikker om at Jesus var vendt tilbake.

Alle gode skrøner har et korn av sannhet i seg. Og når du tenker over det: Sto det ikke ting i denne artikkelen som fikk noen brikker til å falle på plass?

(Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad, 3. mai 2008. Gjengitt etter avtale.)

15 prosent

2008-04-10T23:02:30+02:00

Dette innlegget ble postet på Forfatterforeningens nettsider i formiddag, og har allerede høstet en del oppmerksomhet. Vi har snakket lenge om billigboka (pocketboka) i foreningen, og noe av diskusjonen har smittet over i dette bloggmiljøet.

I tillegg til jeg følte at ballen var min, feirer vi i disse dager førtiårsjubileum for 1968-opprøret. Så her er mitt strå til stakken, en liten revolt. Nå, kjære kollega, er ballen din.

15 prosent

I løpet av 16 år som skjønnlitterær forfatter har jeg hatt både den ene og andre krangelen med forleggere. Det har vi alle i hop. Noe jeg imidlertid aldri har gjort før, er å forkaste en kontrakt.
En gang skal som kjent være den første, og den aktuelle kontrakten er en avtale om pocketutgivelse av «Manhattan», en dokumentar/litterær reiseskildring som kom ut i september 2007. Kontraktbetingelsene, som de fleste av dere sikkert kjenner, er slik:

De første 5000 eksemplarer: 5.0 % av utsalgspris
De neste 3000 eksemplarer: 7.5 % av utsalgspris
De neste 7000 eksemplarer: 10.0 % av utsalgspris
Over 15 000 eksemplarer: 12.5 % av utsalgspris

Dette er royaltystigen i den skjønnlitterære billigbokkontrakten. For sakprosabøker finnes ingen billigbokkontrakt.

Jeg har returnert kontrakten, strøket hele denne kolonnen og erstattet det med «15 prosent fra første bok».

Boka skal etter planen være i handelen 22. april, og det blir i så fall uten at det er inngått en gyldig kontrakt. Hvordan royaltyavregningen på denne utgivelsen til syvende og sist vil bli, er avhengig av resultatet av forhandlingene som Forleggerforeningen ikke later til å ha hastverk med å begynne på. Kanskje noen flere slike protester vil sette fart i dem?

Personlig har jeg alltid ment at 5 prosent - kr 4.95 pr bok - er en hån. Legger jeg hardcoversalget av den aktuelle boka (som ble en moderat suksess) til grunn, er det lite som tyder på at jeg vil se noen vesentlig høyere royalty denne gangen heller. Jeg var neppe alene om å kveppe da jeg leste Geir Berdahls innlegg i Dagbladet 7. april: «Nå oppnår de fleste billigbøkene 12.5 prosent royalty (...)». Dette er sludder, og det vet Geir Berdahl. Så han henter seg inn igjen i avsnittet under: «Av forlagets Oktobers tjue norske billigboktitler i 2007, solgte mange under 1000 eksemplarer.» Men «de fleste» går altså likevel i over 15 000?

Vi er lei av å få forlagenes skambud servert som kulturpolitikk. Hvis vi får en anstendig royalty, hevder forleggerne, vil det gå ut over bredden i billigbokmarkedet. Håndsrekningen til de «smale» forfatterne, de som bare får utgitt pocketbok av ren og skjær filantropi fra forlagets side, er altså 4.95 kr pr solgte eksemplar. Det vil si - dersom boka i det hele tatt når fram til kjøperen. Undersøker man de typiske utsalgsstedene for pocketbøker, ser man at det slett ikke er tilfelle. Pocketboka er et marked der vinneren tar alt. Forleggerne forsvarer et system der de «smale» ikke engang får lukte på kaka.

Mitt hjertebarn, min lille bok om New York City, foreligger i øyeblikket i bokhandelen i hardcover, og jeg mottar 15 prosent royalty for den. Hva er det for magiske egenskaper ved billigboka som gjør at mitt utbytte plutselig skal være en tredjedel så stort? Det er det samme produktet. Det er fullfinansiert. I tillegg til et salg som forlaget uttrykker tilfredshet med, er boka også innkjøpt av Norsk Kulturråd. Å hevde at en slik bok starter på null, er tull.

Der produktet faktisk kan sies å starte på null, i de tilfellene der bøker går rett i pocket, er det annerledes. Seriebokforfatterne får 15 prosent. Riktignok ikke fra første bok, men lenge før omsetningen når 15 000. Fra nøyaktig de samme forleggerne som akker og bærer seg over DnF-medlemmenes krav.

Pocketboksalget av «Manhattan» vil være ren fortjeneste for forlaget. Som opphavsmann ønsker jeg nå en rimelig del av denne fortjenesten. 15 prosent. Take it or leave it, som de sier der borte.

Torgrim Eggen, styremedlem DnF