Siste Sommeren i Sola

Siste sommeren var mettet og rik. Reiser med løft og bevegelse, møter med undring og nærhet, gode blikk og gode hender. Hun levde i nuet og sugde til seg sulten. Men etter oppgang, kommer nedgang. Naturlovene kan ingen sette seg over.

Det begynte med taushet fra en hun hadde sluppet innenfor. Deretter ble flekken på nesa veldig tydelig. En flekk som raskt vokste til utvekst. Da hun gikk til legen i uke 35, var den to millimeter ifølge han. Men den var større. Mistanke om hudkreft. Henvisning til hudlege.

Henvendelse til de to nærmeste, ventetid på minst tre måneder. Mens flekken vokser og vokser og blir mer og mer vondt og i veien. Midt på nesa som den er plassert. Igjen besøk hos fastlege i uke 37. - Da får vi prøve nabosykehuset, foreslår han, der har de plastisk/kirurgisk avdeling.

Hjem igjen og vente på brev. Vente mens panikken stiger. Fortvilelsen øker og nervene blir mer og mer tynnslitte. - Nå klarer jeg ikke vente mer, tenker hun i uke 38, jeg blir gal av det. Prøver privat klinikk i hovedstaden men de har datatrøbbel den dagen og hun kommer ikke rett plass. Da kommer tårene, det renner over.

Til slutt ringer hun nabosykehuset og spør hvordan det går med henvisningen. Joda, hun har time om fjorten dager i uke 40. Sukk, endelig skal det skje noe. - Du kan også ringe å snakke med nn, så er det mulig du får framskyndet avtalen. Som anbefalt, så gjort.

I morgen skal det skje. I uke 39. Hun fikk en avbestillingstime. Utveksten skal bort og hun må vente videre på resultatet. Kreft? Etterbehandling? Hva nå? Skal det bli siste sommeren? Trøttheten overmanner henne, følelsene svinger opp og ned. Har hun krefter til å kjempe seg opp enda en gang. Eller må hun gi etter for lengselen etter den lange hvilen.

Utveksten ble ikke borte. Det ble kun tatt prøve. En bit som krevde sting etterpå. Hjem å vente på svar. Gammeldamevorte eller hudkreft? Nye fjorten dager å vente mens ”tingen” vokser midt i fjeset. Vondt og stygt. Mange tanker og følelser skifter plass. Tenk positivt, minimaliser ”tingen” så kanskje den faller av av seg selv.

Etter fjorten dagen ringer hun sykehuset, det får være grenser for seigpining. Men legen opererer. I går kom telefonen. - Kan du møte på sykehuset i morgen? Til kontrolltime? Uke 41. Kontrolltime av hva liksom? Hun spør mistenksom men vet jo at ikke sykepleieren kan si noe. Tenker først det verste men roer seg igjen.

Det var det nest verste. Ikke det verste, bare nestverst. Det må skjæres preventivt en centimeter rundt ”tingen” over hele nesa. ”Tingen”, nå kreften. Hud må hentes fra halsen og dekke til det som blir borte. Kan hende de må ned til bein eller brusk, de vet ikke.

Bare vente to eller tre uker først. I kø. I verste fall blir det i uke 44. Mens kreften vokser dag for dag og krever større inngrep for å bli fjernet. Mens kreften eter dag for dag og kanskje sprer seg videre. I mens får pasientene være glad for å bo i verdens beste land, være glad for at noen gjør noe i det hele tatt, være glad for at hun ikke er ovelatt til seg selv. Glad og takknemlig ja. Bare det. Mens hun venter. I kø.

Etterord: Jeg deler dette med dere fordi jeg vil rette søkelyset mot norsk helsevesen som lar folk stå i kø med alvorlig sykdom. Folk som får redusert livskvalitet mens de venter. Som må bære større konsekvenser etterpå, grunnet forverret sykdomsbilde og større inngrep. Slik er det. Denne gangen gjelder det meg.

Posted at 05:51PM okt 08, 2009 by Sirenia in Diverse  |  Kommentarer[21]