Våre Besettelser - Knausgård mm

- Mer mer, jeg får ikke nok, jeg vil fylles, berøres, forføres igjen og igjen. La meg glemme tid, sted, fortid og framtid og bare være nå nå.

      Besatt og besteget, samme følelsen, ler jeg og tilstår gjerne, ja, jeg er besatt for tiden, besatt av Karl Ove Knausgård. Dvs ikke av mannen men av ordene, av teksten, av tankene han har, av erkjennelsene han får og av følelsene han beskriver underveis. Besatt i den forstand at han er med meg hele tiden, om dagen om natten, han hengir meg i en tilstand av manisk opptatthet av de prosessene han er i både som menneske og forfatter, han hengir meg i en tilstand av høy aktivitet og lese og skrivelyst, jeg må ha mer mer, stadig mer. Og han er der, tilgjengelig lenge, antagelig for godt, og det er godt, det var på høy tid å slippe den andre besettelsen. Han har oppnådd det han vil, forfatteren, å hengi denne leseren i samme tilstand av manisk lykke som når han får det til med skrivingen sin.

Vi har alle, eller har hatt, våre besettelser, vil jeg tro. Enten det er gammel kjærlighet som ikke ruster, litteratur eller kanskje det vanskeligste, nemlig tankene og følelsene knyttet til oppveksten? For mens noen tviholder på bildet av en streng og kritisk far som trykker dem ned og gjør dem små, tviholder andre på bildet av en streng men god far som står der som en trygg og kjærlig bauta. Fedrene kan være ganske like men vi har opplevd dem ulikt. Hvorfor ligger trangen til å skjønnmale dypt hos noen mens trangen til å svartmale ligger minst like dypt hos andre? Er det følelsene de har etterlatt, mon tro?

Er det trangen til å bli sett og elsket som overskygger det meste eller illusjonene om at det er slik som er nødvendige for å opprettholde et livssyn og menneskesyn som er til å leve med? Mens hos de som tviholder på at de ikke har vært elsket og sett, trenger den illusjonen for å opprettholde et negativt bilde av seg selv slik at de kan slippe unna? Bruke det som unnskyldning for å slippe delta og slippe gjøre noe med livet og seg selv?

Og hvor går grensen mellom besettelser og tvangstanker? Gammel kjærlighet, hva ligger det der? Behovet for å tro på kjærligheten? Eller behovet for å relatere oss til en sjelevenn, en som er oss lik og forstår oss, som gjør oss mindre alene og ensomme? Og hva når illusjonene brister, hva skal vi erstatte dem med? Livsløgner sitter jo ganske fast, hva skjer når vi gjennomskuer dem? Når sannheten står der i all sin gru? Når sannheten er at vi står helt alene, blir vi sterkere da eller svekket?

Og hva med besettelsen til litteraturen, er den sunn eller usunn? Tåler vi at den  illusjonen brister? At besettelse av litteratur er et substitutt for å fylle et tomrom?  At litteratur er en flukt bort fra oss selv, fordi vi og livet mangler mening? Eller er besettelse for litteratur en sunn måte for å oppnå tilstand av lykke? En nesten manisk tilstand av å glemme oss selv og bare nyte og flyte med ordene?  

Posted at 08:42PM jan 25, 2010 by Sirenia in Diverse  |  Kommentarer[11]