Lest og likt: Lars Myttings Vårofferet

Jeg hadde stor sans for den forrige boka til Mytting, debutromanen hans Hestekrefter. Den kom ut i 2006 og gjorde meg tvert til Mytting-fan. Ikke bare meg, han solgte mye av den, og den blei oversatt til de andre nordiske språka. Det var derfor med stor forventning jeg åpna årets bok, Vårofferet, og blei kasta inn i en for meg ukjent verden: Hovedpersonen er soldat, og faguttrykka er mange, men heldigvis ikke plagsomt påtrengende.

Boka handler om den unge løyntnanten Aksel Størmer. Han er et par dager unna utstasjonering i Afghanistan da det skjer ei ulykke under øvelse og en av soldatene han har ansvar for blir drept. Aksel er i høg grad involvert i uhellet, og framtiden ser ikke lys ut: I tillegg til uvisshet rundt konsekvensene ulykka vil få vil han måtte overlate troppsansvaret til en annen. Å se andre overta orker han ikke, og han ber derfor om å bli overflytta til en anna leir. Stedet er det fiktive Messingdalen i Gudbrandsdalen. På plass der oppdager han at leiren er i ferd med å legges ned, den fungerer kun som et overskuddslager. Han kan ikke engang bo der, og han må lage seg mat sjøl. Dermed får han en anna nærkontakt med lokalbefolkninga enn han sannsynligvis ville fått ellers. Han blir et kjent fjes for betjeninga på matbutikken og ikke minst Chow Chow Inn, den lokale kinarestauranten. Han blir også fort kjent med Iver Tallaksen, siden han kommer i skade for å banke opp en lokal kjeltring som er ute etter penger fra Iver. Tallaksen er en amfetaminbrukende utenlandsveteran, ikke mange årene eldre enn ham sjøl. En mann med mange hemmeligheter og skjeletter i skapet.

Iver er en av hovedpersonene. Den største hovedpersonen etter Aslak sjøl er imidlertid Joanna, en spinkel jentunge på 10-11 år. Aslak skjønner ikke hvorfor jentungen oppsøker ham og leiren støtt og stadig, men det oppklares for både ham og oss underveis. Joannas mor bryr seg ikke nevneverdig om henne. Klærne hennes er dårlige og ikke alltid like reine, og oppførselen hennes er nok sær. Det å være så sjølstendig så ung gjør nok noe med en. De andre jentene på skolen unngår henne for det meste, og innimellom plager de henne. I Aslak vekker ho en slags farsfølelse, noe som gir ham skyldfølelse: For det første fordi ho allerede har en far, som han på et vis fortrenger, for det andre fordi han ser på følelsene han har for henne som et svik mot sønnen sin. Sønnen Eivind er sterkt hjerneskadd og så å si umulig å få kontakt med. Aslak bor ikke sammen med ham, har knapt tatt ansvar for gutten, og han er derfor en del av det som tynger ham.

Hva slags filmer liker Eivind, sa Joanna.
Eivind bryr seg ikke så mye med TV. Han er for syk.
Han kan vel se med øynene.
Han kan se, men ingen vet hvor mye han får med seg av det.
Det kan hende at Eivind liker film selv om det ikke virker slik.
Han mister oppmerksomheten så fort, sa Aksel. Det eneste han liker, er fart. Være ute og kjenne vind mot ansiktet.
Du kan jo prøve lenger, sa Joanna.
Aksel hentet en ny pose med potetgull. Fylte det i den engelske stålhjelmen de hadde funnet i kjelleren og nå brukte som bolle.
Ja, sa han.
Ja til hva da? sa Joanna.
Ja til at en skulle prøvd lenger.

Messingdalen vil forme og utfordre Aksel meir enn han på forhånd kan tenke seg. Ikke minst på grunn av Iver, som viser ham at det finnes et anna utfall av krig enn det å bli helt. Og som får ham til å skjønne at det finnes andre måter å vise heltemot og styrke på enn gjennom å drepe og bli drept. Krigstemaet er gjennomgripende, men her er også en dose bil. Bruktbilselgeren Vidar Hvalåsen er en av karakterene som fargelegger boka. Han fungerer også som psykolog, og det å velge rett bil til folk er en vitenskap, her har ikke kjøperen mye han skulle ha sagt.

Åssen bil hadde du, sa han. Den du vraka nå i kveld.
En Honda Prelude, sa Aksel.
Hvalåsen blottet tennene og dro pusten innover med en skarp hveselyd. Skar en grimase. Vel. Det kunne vært verre. Et middels tungt tilfelle. Nå, sa han og skrudde korken av ei whiskyflaske. Fortell meg om faren din.

Lars Mytting innfridde alle mine forventinger til boka. Språket hans er lett og muntlig, og karakterene troverdige. Setningene hans er til dels avhogde, ufullstendige, men faktisk går det ikke ut over flyten. For meg var det heilt naturlig, jeg tenkte at "Ja, slik snakker folk". Det er også litt pussig at sjøl om Mytting skriver dialog med i overkant mye "sa han" blir det ikke plagsomt. Det virker bare forenklende for leseren, gjør det lett å følge med på hvem som sier hva.

Da jeg var ferdig satt jeg igjen litt trist og litt ettertenksom. Messingdalen er ikke et udelt positivt sted, og karakterene er langt fra glansbilder. De er mennesker på godt og vondt med, for å si det banalt, sine egne kamper og utfordringer.

Posted at 14:4 26.06 2010 by Fielill in Anmeldelser  |  Kommentarer[6]

Beretningen om en mann og hans samvittighet

Nå er det ikke lenge til Jan Martin Fongen debuterer som skjønnlitterær forfatter. Begivenheten vil finne sted i løpet av våren, og det er Hobo Forlag som gir ut romanen hans Aldebaran.

Fortelleren i boka er Kristian Gilder, en mann midt i førtiåra. Faren hans døde nylig, og det har satt i sving tanker og følelser. Kristian tråkker litt i farens fotspor, – går i de samme gatene som han gikk i. Og han bestemmer seg for å skrive ned livshistorien til faren.

Jeg ville gå i fars gater, til hans steder. Og jeg tenkte at dette hadde vi felles. Fasadene, fortauene, Frogner. «Her har du vandret før», sa jeg høyt til meg selv. Det var ingen flukt. Det var en leteaksjon.

Aldebaran er navnet på ei stjerne, ei stjerne Kristian og faren så på sammen. På arabisk betyr Aldebaran Den som følger etter, noe Kristian jo virkelig gjør, og samtidig representerer den et slags mål, noe som er vanskelig å nå og som er lysår unna.

Handlingen belyser forholdet mellom far og sønn i tre generasjoner. Kristian forteller om sin far Bo og om hans far igjen, den strenge og harde bryggerimesteren. Tid- og stedsmessig har boka en spennvidde mellom Moss på 1920-tallet og dagens Istanbul.  Mye av dramatikken rundt Kristian er lagt til Istanbul. Men det er den ytre rammen: Dette er et verk som i høy grad handler om skyld, om soning, om rettferdighet. Drepte Kristian sin far? Og alle de andre tingene han har gjort: Bør han ikke lide? 

Tittelen er velvalgt, og det er også omtrent hvert ord og hver setning i romanen. Jan Fongen har et uvanlig godt grep på språket. I boka balanserer han mellom en knapt tilhugget fortellerstil og poetiske skildringer. Og dette uten at det blir jålete eller klisjépreget. En annen styrke ved Aldebaran er at Fongen makter å få leseren til å skjønne hvor han er i verden og i hvilken tid han er, på en tilsynelatende uanstrengt måte. For det skifter stadig: Det ene avsnittet handler om farens oppvekst i Moss. Så er vi plutselig sammen med Kristian i Istanbul eller vi opplever Kristians egen barndom ved hytta på Finnskogen. Og leseren slipper å snuble, slipper å lure, for forfatteren loser oss trygt gjennom tid og rom.

Fysisk er ikke Aldebaran stor, men leseropplevelsen er desto større: Jan Fongen har klart å lage et mesterverk av ei bok, ei perle av ei fortelling. Vi kommer inn under huden på karakterene, vi føler det samme som dem, lukter det samme. Dette er kunsthåndverk av høg klasse.

Å finne utdrag som egner seg presentere for dere er ikke vanskelig, jeg kunne tatt noen setninger fra hvor som helst. Men jeg stanset ved disse, som jeg føler er representative:

… vi kjørte til Rustadsaga og Stensrudtjern, gikk på stier i marka øst for Oslo og fant bortgjemte steder der vi tente bål og stekte pølser på spidd. Vi gikk og gikk. På ski om vinteren. På bena sommer og høst. Og om høsten hadde vi bærspann med. Bo elsket tyttebær. Han kunne spise Corn Flakes med tyttebærsyltetøy hver dag. Det gjaldt å finne de beste tyttebærtuene. Så vi gikk. Helt til jeg ikke orket mer. Så måtte han bære meg, løfte meg opp på skuldrene så jeg kunne høre fossebruset fra trekronene og kjenne lukten av Keratin hårvann. Vi kjørte langturer også, på landet, besøkte bestefar for så å kjøre videre inn mot Sverige, noen ganger over grensen til Torsby for å kjøpe polkagriser. Bo styrte bilen gjennom skarpe svinger med grus under hjulene, innover skoger som aldri tok slutt, med glimt av blått mellom trærne. Det var radio i bilen, og vi hørte radioteater. Det var så nifst at Bo måtte stanse på siden av veien til det var ferdig. Det gikk ikke an å konsentrere seg om å kjøre når Arne Lie var Paul Cox, og Rolf og Alexandra Becker sendte mordgåter fra Londons underverden til oss i den lille bilen. Vi sto parkert i en busslomme midt mellom en støvete grusvei og grantrær som sto så tett at de nederste grenene var grå av mangel på lys, og bakken var brun av døde barnåler.

Om Hobo Forlag melder opp denne boka til innkjøpsordningen vet jeg ikke. Og uansett er det ingen grunn til å vente til boka eventuelt kommer til biblioteket før du leser den. Det er bare å bestille den så raskt som mulig, du vil ikke angre.

Intervju med forfatteren

Posted at 14:24 1.02 2010 by Fielill in Anmeldelser  |  Kommentarer[13]

Lest og likt: Vidunderbarn av Roy Jacobsen

Jeg har akkurat blitt ferdig med ei bok som, for meg, nok vil stå igjen som en av årets leseopplevelser: romanen Vidunderbarn av Roy Jacobsen. Denne boka har blitt kalt oppfølgeren til hans, i mine øyne, fantastiske roman Seierherrene som kom ut i 1991, og derfor overraska det meg litt at personene var ukjente. Men som jeg nå har lest (Internett er en fin ting!) består "oppfølgerbiten" rett og slett i at handlinga er lagt til samme tid og sted. Så Vidunderbarn er altså en frittstående roman.

Jeg er ingen anmelder, og skal ikke forsøke meg på å anmelde denne romanen. Mange har gjort det, det finnes anmeldelser i alle aviser med respekt for seg sjøl. Du finner ei samling anmeldelser her, i Bokavisen. Det verste er at jeg egentlig hadde tenkt hoppe over, eller hvertfall utsette, denne. Jeg veit ikke, jeg blir litt matt av kritikerroste romaner. Kanskje fordi det er så lett å få for store forhåpninger. Men det gjorde jeg jo heldigvis ikke.

Handlinga er enkel: Vi forflyttes til sekstitallet, der fortelleren, guttungen Finn, bor sammen med mora si i ei treroms leilighet på Årvoll i Oslo. Mora er fraskilt og jobber i en skobutikk. Finn er den eineste ungen hennes, men det han ikke veit er at faren fikk en jentunge sammen med en annen kvinne etter at han flytta fra dem. Nå er han død, enka hans klarer ikke med ungen, og mora til Finn tar på seg ansvaret for Linda, som ho heiter, på seks år. Hva som skjer videre vil jeg du skal lese og finne ut av sjøl.

Hva er det jeg liker så godt? Først og fremst må jeg innrømme at jeg er svak for oppvekstromaner der en får innblikk i hvordan unger tenker, hva som påvirker og former dem. Jeg er også svak for godt språk, og det fikk jeg rikelig av i denne romanen. Skildringer som øker pulsen min, formuleringer jeg sikler over, setninger jeg må lese fleire ganger i rein henrykkelse. Det usagt er også formidla på en utmerket måte, uten å bli for vagt og ullent. I tillegg er personene troverdige, jeg ser dem lett for meg, forfatteren gjør det lett for leseren å skjønne hvorfor de sier og gjør som de gjør.

Som sagt, denne romanen tror jeg ikke jeg vil glemme like lett som de fleste andre jeg har lest. Roy Jacobsen har levert igjen.

Dagbladet har publisert et lite utdrag fra boka her.

God lesing!

Posted at 2:41 4.10 2009 by Fielill in Anmeldelser  |  Kommentarer[8]

Jens K. Styve: Eg, Ove Kvamme (2007)

Jens K. Styve er født i 1972, og har tidligere utgitt tegneserier, var med og startet Jippi tegneserieforlag i 1997, samt stått for omslagene til flere bøker. Han kommer opprinnelig fra Nordhordland, men bor og arbeider (som grafisk designer) i Tromsø. Eg, Ove Kvamme er hans debutroman, og han har også designet omslaget.

Romanen handler om Ove Kvamme, en mann på 37 år. Han er nyskilt, eier en Golf og en iPod, og når handlingen tar til flytter han tilbake til øya han kom fra, ei øy som ligger rett ved Karmøy. Her får han seg jobb som vikar på ungdomsskolen, mens han bor i kjellerstua til barndomsvennen Åge. Det viser seg at målet hans med å flytte tilbake er å finne faren sin. Han vet ikke hva han heter eller hvor han bor. Det eneste han vet om ham er at han visstnok hadde noe å gjøre med dødsfallet til søsteren, som døde da hun og Ove var barn, og at moren mener det er en dårlig idé å oppsøke ham. Han kjører rundt på øya og leter, og møter forskjellige mennesker og, ikke minst, en katt.

Det er Ove Kvamme selv som forteller, og det slår en ganske fort at dette er en mann med utrolig dårlig selvinnsikt, og noen menneskekjenner er han slett ikke. Han har merkelige forestillinger om hvordan omgivelsene ser på ham, og han lever i den tro at han er en sympatisk og varmhjertet mann. Men det ville neppe katten sagt seg enig i, den plukket han opp etter å ha kjørt på den, og i stedet for å ta det blødende dyret til en veterinær tar han den med seg på den merkelige ferden sin rundt på øya.

Eg, Ove Kvamme er et godt stykke arbeid. Her er noen logiske brister: hvorfor vet han ikke navnet på faren sin? Hvorfor vet han ingenting om livet hans etter at datteren døde? Og hvorfor vet/sier ingen noe til ham? Noen må vite. Men på tross av dette så likte jeg denne boka veldig godt. Språket er knapt. Styve bruker korte, ofte ufullstendige, setninger og det fungerer veldig bra i forhold til hvor ufullstendig fortelleren Ove egentlig er.

Jeg har lyst til å gi dere et lite utdrag. Her er en scene på kirkegården, da han kommer med en stjålet ripsbusk han skal plante på søsterens grav.

På parkeringa ved kapellet står allereie ein bil, ei gamal Mercedes stasjonsvogn. Det er søndag morgon, truleg er det presten som er på jobb og førebur arrangementet for dagen. Eg tek med ripsbusken og leitar baki bilen etter noko å grava med. Tek med ei isskrape. Eg må gå systematisk til verks for å finna grava. Kristine S. Kvamme. Grava er ikkje grodd att, ho har fått eit visst minimum av stell------
--------Eg kjenner at nokon ser på meg. Det er presten som er ute på trappa, kontrollerer kva eg driv med. Han løftar handa sakte til helsing. Ein fjollete gest, han kastar kanskje ei velsigning eller noko halvt magisk over meg. Kanskje i von om at eg skal sjå lyset og overgje meg heilt og fullt til trua. Dei veit å utnytta at folk er nede, presteskapet. Når ein er nede i djupe åndelege bølgjedalar.

Jeg håper noen av dere vil få lyst til å lese denne. Det er den verdt.



Hvorfor kommer teksten to ganger??? Jeg klarer ikke få fjernet det som er under her... Irriterende!!!

Romanen handler om Ove Kvamme, en mann på 37 år. Han er nyskilt, eier en Golf og en iPod, og når handlingen tar til flytter han tilbake til øya han kom fra, ei øy som ligger rett ved Karmøy. Her får han seg jobb som vikar på ungdomsskolen, mens han bor i kjellerstua til barndomsvennen Åge. Det viser seg at målet hans med å flytte tilbake er å finne faren sin. Han vet ikke hva han heter eller hvor han bor. Det eneste han vet om ham er at han visstnok hadde noe å gjøre med dødsfallet til søsteren, som døde da hun og Ove var barn, og at moren mener det er en dårlig idé å oppsøke ham. Han kjører rundt på øya og leter, og møter forskjellige mennesker og, ikke minst, en katt.

Det er Ove Kvamme selv som forteller, og det slår en ganske fort at dette er en mann med utrolig dårlig selvinnsikt, og noen menneskekjenner er han slett ikke. Han har merkelige forestillinger om hvordan omgivelsene ser på ham, og han lever i den tro at han er en sympatisk og varmhjertet mann. Men det ville neppe katten sagt seg enig i, den plukket han opp etter å ha kjørt på den, og i stedet for å ta det blødende dyret til en veterinær tar han den med seg på den merkelige ferden sin rundt på øya.

Eg, Ove Kvamme er et godt stykke arbeid. Her er noen logiske brister: hvorfor vet han ikke navnet på faren sin? Hvorfor vet han ingenting om livet hans etter at datteren døde? Og hvorfor vet/sier ingen noe til ham? Noen må vite. Men på tross av dette så likte jeg denne boka veldig godt. Språket er knapt. Styve bruker korte, ofte ufullstendige, setninger og det fungerer veldig bra i forhold til hvor ufullstendig fortelleren Ove egentlig er.

Jeg har lyst til å gi dere et lite utdrag. Her er en scene på kirkegården, da han kommer med en stjålet ripsbusk han skal plante på søsterens grav.

På parkeringa ved kapellet står allereie ein bil, ei gamal Mercedes stasjonsvogn. Det er søndag morgon, truleg er det presten som er på jobb og førebur arrangementet for dagen. Eg tek med ripsbusken og leitar baki bilen etter noko å grava med. Tek med ei isskrape. Eg må gå systematisk til verks for å finna grava. Kristine S. Kvamme. Grava er ikkje grodd att, ho har fått eit visst minimum av stell------
--------Eg kjenner at nokon ser på meg. Det er presten som er ute på trappa, kontrollerer kva eg driv med. Han løftar handa sakte til helsing. Ein fjollete gest, han kastar kanskje ei velsigning eller noko halvt magisk over meg. Kanskje i von om at eg skal sjå lyset og overgje meg heilt og fullt til trua. Dei veit å utnytta at folk er nede, presteskapet. Når ein er nede i djupe åndelege bølgjedalar.

Jeg håper noen av dere vil få lyst til å lese denne. Det er den verdt.



Hvorfor kommer teksten to ganger??? Jeg klarer ikke få fjernet det som er under her... Irriterende!!!

Posted at 23:9 17.05 2008 by Fielill in Anmeldelser  |  Kommentarer[4]

Forfattere som endrer samfunnet eller piller i navleloa

I går leste jeg en artikkel på ABC nyheter som fikk meg til å undres litt. Eller kanskje det er riktigere å si at den fikk meg til å steile. Overskriften var "- Feige norske forfattere" og den handlet om en masteroppgave, en litteratursosiologisk studie av samtidslitteratur. Hele greia kan du lese HER

Det jeg reagerte på var ikke at studenter faktisk interesserer seg for samtidslitteratur. Det jeg reagerte på var konklusjonen: at norske forfattere er for feige til å skrive om ting som betyr noe. Altså er dette ikke anna enn oppblussing av navlebeskuelsedebatten, om jeg kan kalle den det.

Mitt poeng, sort of, er følgende: hvorfor skulle det spille noen rolle hva forfattere skriver om? Hvorfor er det et problem at de skriver om seg selv eller andre nære ting? Hvorfor skal forfattere ha et særlig ansvar for folkeopplysning? Det ble nevnt i artikkelen at "...vi er i krig i Afghanistan...". Sant nok. Men betyr det at forfatterne våre burde føle seg nedtynget av ansvarsfølelse, og tenke at "Nei, nå må jeg se til å skrive en bok om noe som virkelig betyr noe. Skal vi se... Afghanistan vet jeg ikke en dritt om, så den problematikken må jeg sannelig sette meg inn i og skrive en knakende god roman om, for såpass respekt for leserne mine har jeg da". Eller noe sånnt.

Jeg mener, det er kjempeflott om noen skriver om de Store sakene. Men det burde ikke være et slags krav at de skal gjøre det. Forfatterne er bare mennesker de også, er de ikke?



Tilføyelse ett minutt senere: Fanken, Stian Landgaard har skrevet innlegg om akkurat det samme. Hvorfor kan jeg ikke se meg rundt før jeg skriver? Ja ja... Hans innlegg, velformulert som alltid, finner du HER

Posted at 9:54 29.01 2008 by Fielill in Diverse  |  Kommentarer[8]