Forfatterbloggen
fra redaksjonen
Hvis meteoritter kan styrte - den store norske bloggromanen
Det begynte som et forslag ut i luften, men Levi Henriksen grep utfordringen og skrev kapittel 1 i Den store norske bloggromanen, som fikk tittelen Hvis meteoritter kan styrte. Tom Egeland, Grubler og Elin Brend Johansen tok stafettpinnen videre og fra nå av kan alt skje.
Delta i skrivestafetten og bidra til Norges første bloggroman!
Dagbladet skriver om Norges første bloggroman!
De første kapitlene:
- Levi Henriksen: Kapittel 1
- Tom Egeland: Kapittel 2
Fortsettelse til Egelands kapittel av Grubler - Elin Brend Johansen: Kapittel 3
- Grubler: Kapittel 4
- Martin E.: Kapittel 5
- Bloodymary: Kapittel 6
- Grubler: Kapittel 7
- Petronella: Kapittel 8
- Martin E: Kapittel 9
- Lupuz: Kapittel 10
- Jonas Larsen: Kapittel 11
- Thor-André Hanssen: Kapittel 12
For å unngå simultanskriving av kapitler oppfordrer vi dere til å annonsere at stafettpinnen er tatt opp i en kommentar her. Eventuelt med en kommentar i det innlegget du ønsker å fortsette på.
Posted at 03:57PM mar 14, 2007 by Redaksjonen in Diverse | Kommentarer[50]
Skrevet av Martin , 16:04, onsdag 14. mars 2007 #
Skrevet av grubler , 18:32, onsdag 14. mars 2007 #
BM
Skrevet av Blodige Mari , 18:50, onsdag 14. mars 2007 #
Kun et vennlig tips. Det er så synlig, liksom...
BM
Skrevet av Blodige Mari , 18:55, onsdag 14. mars 2007 #
Skrevet av grubler ... , 19:04, onsdag 14. mars 2007 #
BM
Skrevet av Blodige Mari , 19:05, onsdag 14. mars 2007 #
Det hadde begynt å regne. Klapringen på tastaturet og dråpene ovenfra sang en tostemt rytme; hardt, hardt, bløtt, bløtt, klapre, plask. Jorulf likte regn. Og han begynte faktisk å like seg litt i livet sitt igjen nå også, etter kirkegårdsbesøket med moren og alle tankebildene fra et år tlbake som hadde innhentet ham med all sin motbydelige kraft.
For det var noe med skrivingen som gjorde ham oppløftet, nesten lystig her han satt. Det var noe med den verdenen som bredte seg ut på papiret, som var hans men allikevel fremmed og ukjent, som gav ham en glede som ikke liknet noe annet. Og særlig når han fikk sitte i fred mens moren sov middag. Som nå.
Men han var også smertelig klar over at dette skriveprosjektet hans var noe langt alvorligere enn en lystig lek. Han flyttet blikket fra skrivemaskinen og over på notatene på skrivebordet: "Meteorittenes hemmelige liv". En elendig tittel på et ellers godt manuskript. Notatene som han hadde fått av Jørgen før han døde. Og som han hadde blitt fratatt retten til å bruke etter dødsfallet, ifølge det dumme juridiske dokumentet som han hadde matet flammene med.
Han visste ikke hvorfor Jørgen hadde slik tillit til ham, men han skjønte at han måtte ta ordentlig vare på notatene og sørge for at de ble publisert på et vis. Selv om de kanskje ikke ble helt slik Jørgen hadde tenkt.
For det var nemlig det at Jørgen kunne jo ikke formulere seg skikkelig, og ikke hadde mannen sans for litt dramatikk heller. Og ikke romantikk. Det var jaggu hold i tankene til fyren, han hadde nese for vitenskapen, Jørgen, men skriveriene hans trengte på alle vis litt hjelp for å ...
Det ringte på inngangsdøren nedenunder. Jorulf ble brått kastet ut av den god-vonde skrivemodusen. Han pakket raskt sammen Jørgens notater, stappet dem i en skuff og låste. Kunne for all del ikke miste dem. Han våget ikke å tenke på at det kunne skje engang.
***
Utenfor døren stod en søkkvåt kar. Jorulf kjente ham igjen med det samme. Han og moren hadde hatt mange samtaler med politimester Deisen det siste året. Han var en lun fyr, Deisen. Romslig både inni og utenpå, mente folk flest. Mye hyggeligere enn lensmann Øverkleiv. Så Jorulf slapp den storvokste politimannen inn før han hadde rukket å si noe. For så sjelden var det at hyggelige folk ringte på døren der i huset. Men Jorulf sjønte også såpass at ærendet til Deisen egentlig ikke bunnet i et ønske om bare kos og hygge i dag.
Jorulf viste vei inn på kjøkkenet. Der ble de stående og se på hverandre uten å si noe. Deisen lente seg litt inntil kjøkkenbordet så duken krøllet seg.
"Ja, du skulle kanskje si noe? Det var derfor du kom, mener jeg?" prøvde Jorulf seg med.
Deisen kremtet, han tok liksom alltid litt sats når han skulle prate, som om ordene hadde ekstra lang vei å gå ut av den store kroppen.
"Jo," sa han. "Du veit det vel, men ... Ja, det gjelder jo far din, da."
Jorulf hadde regnet med det.
"Vi ... vi veit ikke helt om vi har gjort som vi skulle mot han."
"Å?"
"Nei, du skjønner, vi veit ikke om han har gjort så mye gærent som vi først trudde."
"Å?" sa Jorulf igjen og syntes brått at deler av livet hans begynte å fortone seg som en klassisk kriminalfortelling. Og han kunne styre seg for krimsjangeren, egentlig.
Samtidig kjente han noe som både sank og lettet inni seg. Han var jo på et vis glad i faren sin. Han ville ikke faren noe vondt. Men samtidig var det så godt å vite at han var på et sted der noen passet litt på så han ikke lot sinnet og nevene løpe løpsk. Og nå skulle han kanskje ut i friheten?
Jorulf visste ikke hva han skulle si til Deisen. Han snudde seg i stedet og så ut av kjøkkenvinduet. Regnet jobbet fortsatt hardt med gresset og bakken. Det var fint å se på det. Det var fint at noe fortsatt var fint. Det skjedde jo så mye annet, at ... Han skjønte ikke at han greide å sluke unna alt sammen.
"Næmmen, er det deg, da, Deisen?" hørte han bak seg. Den halvt middagshvilte moren stod i kjøkkendøren.
"Har du'kke fått kaffe heller?"
Yes. Nå blir det sirkus, tenkte Jorulf. Han vendte seg fra regnværet, gikk mot de andre to og skulle til å sette seg ved kjøkkenbordet. Han blunket en gang, og en gang til, og kjente plutselig at hodet hans druknet i grønne lysglimt og tåke. Rart. Det var skikkelig rart. Han greide så vidt å sette seg. Men han måtte minst ha fått en meteorstorm i hodet eller noe. For nå begynte han å føle seg litt nummen også.
Og så han ikke i øyekroken at Dyveke drev og svinset omkring i gangen?
Skrevet av 85.166.62.174 , 19:20, onsdag 14. mars 2007 #
Skrevet av grubler , 19:22, onsdag 14. mars 2007 #
Skrevet av grubler , 19:27, onsdag 14. mars 2007 #
BM
Skrevet av Blodige Mari , 20:33, onsdag 14. mars 2007 #
Skrevet av Redaksjonen , 20:34, onsdag 14. mars 2007 #
:o)Kurs meg så lager jeg en bruksanvisningsblogg...
Skrevet av TirNa , 21:24, onsdag 14. mars 2007 #
BM:)
Skrevet av Blodige Mari , 06:59, torsdag 15. mars 2007 #
Skrevet av Margrethe , 17:02, torsdag 15. mars 2007 #
Skrevet av MartinE , 00:52, fredag 16. mars 2007 #
Skrevet av MartinE , 08:59, fredag 16. mars 2007 #
Bloody Wirkola.
Skrevet av mary , 13:21, fredag 16. mars 2007 #
Jorulf så på henne. Hun var litt ullen i kantene, liksom, akkurat som stemmene nedenfra hadde vært. Hun var liten og lys, porselensaktig i huden. Og hun stod der med de små, røde skoene i hendene. Passet ikke? Nei, det var klart de ikke passet. Små barnesko passet ikke til en jente som var i barnehagealder
"De passer ikke," sa hun en gang til.
Han svelget. Gikk nærmere jenta. Han skulle jo uansett ut døra og ned for å si hei til lensmannen. Han likte jo Deisen. Dessuten måtte han spørre moren en gang til om pillene sine. Han syntes han hadde greid seg bra uten pillene dagen i forveien, og han hadde egentlig ikke tenkt så mye på dem. Men med tanke på det grønne lyset og tåken han hadde sett i formiddag, og nå dette synet av jenta i døra - .
Han hørte at noen åpnet for lensmannen nede i gangen. Den mørke stemmen hans blandet seg med morens lyse stemme og en enda lysere som Jorulf syntes minte mest om englesang. I tillegg var det en annen mannsstemme der. En mannstemme Jorulf ikke hadde hørt på ett år, som fikk det til å gå ilinger gjennom kroppen hans
Jenta i døra holdt fortsatt frem skoene. Hva ville hun at han skulle gjøre? Han hadde sant å si ikke kjent så mange barn i sitt liv, og selv om denne jenta kunne minne om bilder han hadde sett av moren da hun var liten, følte han seg fremmed og klomsete ovefor henne.
"Jorulf!" Morens stemme gjallet nede fra gangen. Og ikke før hadde hun latt den siste f'en i navnet hans suse oppover trappen, før den lille jenta med et lite rykk begynte bevege seg vekk fra døra og mot morens soverom.
***
Det var en lettere omtumlet Jorulf som møtte fire alvorlige mennesker i den trange gangen. Så trangt var det der at den store lensmannen stod presset oppetter veggen og dunket hodet i haken til et utstoppet hjortehode når han nikket eller ristet på sitt eget hode. Det så unektelig komisk ut, men Jorulf var igrunn ikke særlig komisk anlagt for øyblikket, her han var omringet av fire mennesker som han følte bar hele hans fortid, nåtid og fremtid på alt annet enn varsomme hender.
"Ja, nå er'n her, da," sa moren og nikket mot faren, som stod klemt inn ved siden av Deisen.
Jorulf så veldig godt at faren var der. Hadde han vært et øre i stad, var han blitt et øye nå, for han hadde ikke et ord å si til faren, det holdt lenge for Jorulf å bare se på ham.
"Ja, som jeg sa tidligere," sa Deisen, "så kan vi ikke ha far din sittende inne for mordet på Jørgen Strillebekk lenger."
Jorulf var fortsatt bare opptatt med å se på faren. han hadde egentlig ikke forandret seg noe særlig. Han var den samme gamle, rufsete faren. Ja, han hadde i det minste barbert seg, da. det registrerte Jorulf.
"Vi har begynt å etterforske Strillbekk-saken på nytt, og vi avhører nye vitner fra i morgen etter tips vi har fått fra både anonyme og navngitte folk."
Ja, Strillebekk-saken. Jørgen. Jorulf vendte blikket fra faren og til lensmann Deisen.
"Det er bestandig folk som veit ting dem ikke vil si med en gang," fortsatte lensmannen. "Sånn er det alltid." Han nikket. Og hjortehodet nikket med.
Det ble stille. Alle ventet liksom, men ingen visste på hva.
"Ja, nå skal ikke jeg forstyrre gjenforeningen mer, jeg, da," sa Deisen og tok i dørklinken.
"Du kunne da fått litt kaffe?" sa moren.
Men denne gangen sa Deisen nei takk. Han måtte videre. Så åpnet han døra, skrittet ut med lange steg og lukket pent igjen etter seg.
Og så ble det stille igjen.
"Ja, da var det oss, da," sa moren og prøvde seg på et smil. Ingen andre smilte. Men faren virket klar for å ta en første titt inn i huset, og ikke minst inn i stua til Tv'n og godstolen, og var allerede i bevegelse.
Dyveke hadde holdt seg i bakgrunnen hele tiden. Hun sa ikke noe nå heller, bare kastet litt på det sorte håret, som Jorulf syntes var enda blankere i dag enn det pleide å være. Hun brukte sikkert - hva var det den shampooen het? Wella? Jo, hun måtte være en Wella-jente. "Perfectly you", var det ikke det den reklamen bestandig sa? Perfectly Dyveke.
Faren gikk inn i stuen, men Jorulf holdt moren tilbake da hun ville gå etter. Det var noe han måtte si.
"Du, modern',jeg lurte på ... jeg spurte etter pillene mine i går. Husker du?"
Moren nikket. Hun likte ikke at han brukte de pillene. Hun trodde ikke han trengte dem. Ikke egentlig. Dessuten drakk han jo ølet sitt i ny og ne. Piller og øl var ikke bra. Derfor hendte det hun satte pillaglasset på steder der han ikke fant det.
"Hvor har du satt glasset denne gangen," sa Jorulf og så på henne med det blikket som bestandig fikk henne til å gjøre som han ville. Han likte ikke å bruke det blikket, men det hendte han måtte. Og det virket denne gangen også.
"Jeg skal gå opp og finne det, jeg, gutten min," sa moren. "Bli her hos faren din, du."
Så vendte hun den blomstrete, kjolekledde ryggen mot sønnen og begynte å gå oppover trappen til andre etasje. De lange, løsnede forklebåndene hang dødt langs hoftene hennes. Hun gikk med langsomme skritt og stoppet for ta en liten hvil da hun nådde toppen av trappen.
Da så hun det:
De små, røde skoene lå utenfor døren til Jorulf som om noen hadde kastet dem fra seg der ogløpt sin vei. Hun tok seg til kjolebrystet. Fikk nesten ikke puste.
Nede i stuen hørte de den skingrende, nesten hysteriske stemmen hennes bre seg utover i huset som en kald vinternatt.
Skrevet av 85.166.62.174 , 15:34, fredag 16. mars 2007 #
Skrevet av grubler , 15:34, fredag 16. mars 2007 #
Skrevet av MartinE , 15:47, fredag 16. mars 2007 #
Skrevet av grubler , 15:49, fredag 16. mars 2007 #
BM
Skrevet av mary , 15:52, fredag 16. mars 2007 #
Skrevet av Petronella , 15:58, fredag 16. mars 2007 #
Skrevet av grubler , 16:03, fredag 16. mars 2007 #
Kjør på, folkens! :)
Skrevet av grubler , 16:24, fredag 16. mars 2007 #
Skrevet av Fielill , 18:58, fredag 16. mars 2007 #
Skrevet av Eirik , 18:02, mandag 19. mars 2007 #
Skrevet av MartinE , 09:18, fredag 23. mars 2007 #
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/Lupuz
Og lyder som følger....
Hvis Meteoritter kan Styrte,
- Kapittel 10.
Jorulf sitter ved vinduet med blikket vendt mot fanget sitt. Kveldslyset som treffer ansiktet hans danner et landskap av ubesvarte ønsker om visshet. Fra pannen strekker profilen seg med slanke linjer ned mot øyenbrynene, rundt kinnbena og over munnen. Den fortsetter langs over hakepartiet, strammer seg over halsen før den ender et sted mot brystet. Han ser nesten fremmed ut i motlyset.
-Jeg er ikke redd for deg lenger, sier han til seg selv. Han ønsker å la teksten fortsette. Lar arkene hvile litt i fred først. Lar de skape rom til en snikende trøtthet han egentlig ikke ønsket å vite noe om. Bak trøttheten ligger søvnen, og med den kommer alltid frykten. -Du er ikke redd for dette nå, tenker han. Ordene fører ham bare forsiktig i begynnelsen, som om de trenger å utforske noe. De leter seg frem mellom tenkte setninger. Søker å skape former før de endelig finner roen sin på papiret. Og i formene dannes bilder. Det svir bak øynene til Jorulf, fragmenter av forklaringer. -Jeg beskriver det slik, hvisker han. Som om han ikke er alene i rommet, som om han aner at Dyveke kan høre ham fra det stedet bare de to kjenner til.
Og Jorulf tegner opp med ordene: Torskogen hadde alltid vært mørk. Ingen forurensende lys fra storbyen. Ingen motorstøy fra utfartsårene. Klart mørke. Ren stillhet. Furutrær som fløyel mot de blekkfarvede tjern. Stjerneklart i speilvann. Jorulf drar kjensel på en mannsskikkelse som beveger seg langs etter åsen. I et kort sekund er det som om han vil rope en advarsel, men noe i ham stenger for munnen og kjevene går i lås.
_______
Dyvekes hensikter overfor Jorulf var aldri ment å være resultat av bevisste avgjørelser, eller handlinger. Hun likte å skjule det. Hun hadde alltid hatt evnen. Som ung pike fungerte kroppen alltid mer som et venteværelse. Som et landsskap der hun, Dyveke, var skogvokteren. Og senere, når årene skapte former og tiden visshet, var blikket hennes fremdeles det samme. I Jorulf så hun seg selv i handling, sitt innerste, seg selv uttrykt som virkelighet. Han skrev om det, skrev til henne. Beskrev skogen, tjernet. Fant frem der hun selv holdt tilbake. Hun likte hendene hans, de som søkte. Som skapte tegnene hun selv hadde glemt. I skogen, bak øynene av fløyel. Mellom greinene, der blekket skrev sannhet.
For mange år siden hadde moren hatt et smil. Plenen var myk og grønn, Jorulf tasset rundt på bare føtter. Han var mest stille, men faren hadde ikke begynt å irritere seg over dette ennå. Saftglass med farget mønster og vafler fra naboen som også kom på besøk. Humlene var så store og trygge da, og Dyveke lo hele tiden. Det var noe med lyset som skapte så mye fremtid. Noen pratet om solens gang og hvordan skjebnen hadde hensikter. At det var ment slik. Tærne til Jorulf strakte seg etter strålene som brøt gjennom saftmuggen og danset på stråene foran ham. Og da kvelden kom satt de inne i hytta og så ut mot skogen som bare var et eventyr, uten virkelighet. Torskogen fløt utover og beskyttet dem alle. Men dette var lenge siden. Før ansiktene endret seg og skapte uro, først i faren, og etter hvert også for Jorulf.
De fleste meteoritter, har en forholdsvis beregnelig nedfallsvinkel i det de passerer stratosfærens øvre lag. Opphav, deres bestanddeler, hastighet og omkrets, deres mål er aldri å ta feil av. Det er om natten de synes. Som om deres eksistens for menneskets persepsjonsevner er forbeholdt mørkets kriterier. Nattens krav. Uten natt ingen stjerner. Torskogen var heller ikke noe unntak på denne tiden. Landskapet lå der, forberedt på å komme dem i møte. Et teppe av fløyel skulle dempe fallet. Men meteorittene falt med større og større hastighet, raskere enn forventet. De ville bli sett. Dyveke gråt lenge etterpå, ble det fortalt ved senere anledninger.
Jorulf kaldsvetter. Han skjelver av rykningene som raser gjennom kroppen. Hendene krøker seg i trekninger, fingrene vil ikke. Magen svir og må ut. Om han bare klarer nå frem til toalettet. Rennende vann etterpå, bli ren, våkne opp. Men unngå speilet. Speilbildet over vasken. Ansiktet i det, farens ansikt. Som knust glass. Og på den andre siden av splintene; øynene hennes, skogvokterens lindring. Og til slutt stillhet. Han ser på hendene sine i fortvilelse, kjenner kulden, kjenner hvordan årene trekker seg sammen. Ikke huske. Ikke se.
Utenfor vinduene på Oslo politikammer kan Ina skimte litt av den varme juniluften. Luft, som etter hennes mening, godt kunne ha fått lov til å ta del i denne tause blikkvekslingen mellom henne og den rastløse betjenten, som sitter i det andre hjørnet av det klamme kontoret. Hun forstår ikke helt hva hun kan bidra med i denne saken, hun aner ikke engang hvem denne Strillebekk er, eller var. Og Jorulf har hun jo ikke sett siden begravelsen. En tafatt seremoni der egentlig ingen så ut til å være tynget av ekte sorg, eller tap. Og det samme kunne det være. Hun hadde gitt opp Jorulfs humørsvingninger, fortiden hans. Familien, spesielt moren da. Hun rister på hodet ved tanken på det begredelige kvinnemennesket. Betjenten ser ut til å endelig våkne opp av dvalen. Hun trekker et lettelsens pust over vissheten om at forholdet mellom henne og Jorulf for alltid er over. Jaja, om nå bare denne Øverkleiv kunne komme og sette i gang møtet. Hun synker litt sammen i stolen, prøver å se for seg Jorulfs utrykk den dagen hun forklarte ham at hun ikke ønsket å møte ham på en stund. Det hadde vært siste gang hun så ham. Hun hadde prøvd alt, men å innta en morsrolle hadde aldri vært hennes beste side.
- Du må da for svarte kunne ta litt vare på deg selv!, hadde hun skreket til ham. Jorulf hadde selvfølgelig fått anfall; kramper og piller etterfulgt av et hastig inntog på Legevakta. - Jeg bare orker det ikke mer, hadde hun etterpå sagt til ham. I ettertid hadde hun ofte vært bekymret, vurdert å ringe kanskje. Bare høre hvordan det gikk. Om nettene når hun drømte, kunne hun fremdeles kjenne hvordan merkene etter Jorulf hadde forandret henne. Skapt områder med uro der det før hadde vært trygghet. Hun hadde brukt lang tid, og denne saken gjorde ikke akkurat tingene lettere. Idet Øverkleiv endelig lukker opp døren har tvilen i henne allerede antatt uakseptable dimensjoner. Og når den gråhårete politimannen luter seg mot henne, over det enda fargeløse kontorbordet, forstår hun at noe er for sent; - Jeg har noen spørsmål til deg angående mordet på Jørgen Strillebekk, og vi håper du ønsker å samarbeide med oss. Ina retter seg opp og vil til å svare. Hun ser ut gjennom vindusglasset. Bruker en god stund, før hun, med et bekymret uttrykk, nærmest nikker til trærne som bøyer seg over parken der utenfor, og svarer et samtykkende ja.
Jørgen Strillebekk er særdeles fornøyd nå, eller snarere: han gleder seg over den store fornøyelsen som venter på ham. Denne kvelden, denne natta her ute i skogen, er spesiell. Han skrur litt på stativet, ser over linsene på fotoapparatet, myser mot stjernehimmelen og kremter. Muligheter og begrensninger, ord av betydning. Begrensningene var alle de årene han hadde arbeidet innendørs med kalkulasjoner og beregninger over himmellegemers baner og destinasjoner. Skjebner. Denne boken derimot var hans mulighet: Et fortreffelig prosjekt, der hele hans livsverk og kunnskaper skulle rammes inn mellom to permer. Han strekker på armene, lusker litt rundt og mumler for seg selv. Trekker inn den deilige, kjølige skogslufta. Snart ville meteorittene komme til syne, de ville danse gjennom mørket og han, professor Strillebekk, skulle stå klar for å dokumentere. Kaffen er varm og smaker fortreffelig, varmer kroppen. Jørgen tar enda en slurk og vender blikket oppover.
_______
Jorulf sprang gjennom skogen. Det var ennå så mørkt at det var vanskelig å se. Han tenkte at det var godt å vite. At bare han visste. Ingenting kunne slippe ut fra Torskogen nå, greinene hadde allerede lukket seg for andre. Han var sikker på denne tryggheten. Ikke engang Dyveke skulle se ham denne gangen. For første gang kjente han seg selv. Beina bar ham mellom stammene, hvert sprang førte ham nærmere sannheten. Kanskje jeg våkner snart, sang det i ham. Og da må vi skynde oss. Akkurat som Ina sa; da må vi passe på oss selv. Og bak åsen lå mannen. Han hadde krøket seg sammen i smerte. Latt skogsmyra omslutte seg. Det rant blod fra tinningen. Og i blikket hans et speil av meteoritter. Lysglimtene, den siste gløden før fallet.
Natten da de styrtet, alle.
Skrevet av Lupus [ Lille ] , 00:04, mandag 9. april 2007 #
Skrevet av Horizonter fra Lupuz [ lille ] , 00:45, mandag 9. april 2007 #
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/larsen
og tar stafettpinnen videre om ingen andre har gjort dette.
Skrevet av Jonas Larsen , 14:54, torsdag 12. april 2007 #
Skrevet av Thor-André Hanssen , 21:22, fredag 13. april 2007 #
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/hanssen?entry=bloggromanen_kapittel_12
Skrevet av Thor-André Hanssen , 23:07, fredag 13. april 2007 #
er vi på femti tallet eller nå tid ?
Skrevet av smilla , 10:12, mandag 16. april 2007 #
Skrevet av Jonas Larsen , 18:40, fredag 20. april 2007 #
Skrevet av Martin , 14:57, onsdag 9. mai 2007 #
Jeg skal jobbe mer med teksten denne gangen (forrige gang hadde jeg litt dårligere tid enn jeg har nå for tiden).
Skrevet av Jonas Larsen , 19:06, onsdag 9. mai 2007 #
Om noen vil skrive og får det til fortere enn det så må de bare gjøre det.
Skrevet av Jonas Larsen , 22:40, torsdag 10. mai 2007 #
Skrevet av Molla , 20:34, fredag 11. mai 2007 #
Skrevet av Tom Egeland , 20:48, fredag 11. mai 2007 #
Skrevet av Molla , 21:07, fredag 11. mai 2007 #
Skrevet av Tom Egeland , 21:24, fredag 11. mai 2007 #
Skrevet av Molla , 11:03, lørdag 12. mai 2007 #
Her på Forfatterbloggen finner du meningsløs pludring side om side med refleksjoner og seriøsitet. De som tar seg selv og verden forferdelig høytidelig, vil kanskje mislike den mer trivielle "chattingen" som gjerne foregår i kommentarfeltet. Men er det så farlig, da?
For hva er egentlig en blogg?
Her er noen ord om fenomenet blogging jeg skrev i sin tid:
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=fra_en_vevloggers_notater
Hvis du gir deg selv tid til å surfe litt rundt og lese innlegg og betraktninger, er jeg overbevist om at du vil finne interessante perspektiver og spennende lesning i tillegg til pludring og tull og tøys. Nettopp slik en blogg er ment å være.
Og hvis du etter å ha brukt litt tid fortsatt mener det samme, får du heller søke trøst i litteraturen eller i andre blogger som tilfredstiller dine behov.
Skrevet av Tom Egeland , 14:06, lørdag 12. mai 2007 #
Skrevet av Thor-André Hanssen , 15:53, lørdag 12. mai 2007 #
Men jeg må nesten melde pass. Jeg ligger litt etter med novellen og med en tegneserie og jeg finner ikke på noe akkurat nå.
Så om noen andre vil ta neste kapittel hadde det vært fint. Så kan jeg heller ta et senere.
Skrevet av Jonas Larsen , 12:07, søndag 13. mai 2007 #
Skrevet av Frida K , 12:31, søndag 13. mai 2007 #
men det må nesten komme til en slags løsning snart, eller? :)
Skrevet av Lupuz , 13:26, mandag 14. mai 2007 #
Skal ha det klart så snart jeg har fått en skikkelig "feel" på den øvrige historien.
Skrevet av Tore Aune , 21:10, mandag 14. mai 2007 #
Skrevet av Molla , 15:08, onsdag 16. mai 2007 #