Forfatterbloggen

The Last One

2010-08-31T20:48:44+02:00

dette er det siste innlegget fra meg på forfatterbloggen. dette er mine siste tanker om alt dette, og dermed det siste jeg skriver om det. etter det finner du meg på http://oneofakindm.blogspot.com/ og http://themstory.blogspot.com/

så, tanker?

la oss bare beynne en plass, og så vet dere at jeg surrer meg bort. jeg skla på skrivekurs på lørdag. et skrivekurs med ruben Eliasse, en av mine desidert favoritter! folk jeg kjenner sier at han er en veldig dyktig lærer, og jeg ser virkelig frem til det!

men i dag har jeg planer om å besøke mine søskenbarn som bare bor fem minutter unna, men som jeg likevel ikke har sett på en stund. så da skal jeg ringe dem når jeg har spisst middag. jeg ser på tv nå. pause nå, men etterpå tror jeg will and crace begynner. nei, familietrøbbel/grounded for life. jeg ser altfor mye på tv. før var det nesten aldri tv, bare pc, men nå har det liksom endret seg litt.

jeg trenger en ny pc...denne er fem år gammel eller noe sånt, og den er så lite bærbar som en bærbar pc kan være. 100% er omtrent en halv time, jeg har haugevis av ledninger som plugges inn, som musa, laderen, ekstern haddisk, høytalere, eventuelle ladere og lagringsdingser som ipod, mobil, kamera o.s.v.

ok, nå har det gått flere timer siden jeg startet å skrive dette. jeg føler ikke at jeg kommer noen vei, så jeg vil bare si:

liver er til for å feiles i. bare man tørr å strekke seg etter det man virkelig ønsker. men så er det også sagt, at man vet ikke hva men virkelig elsker før det er borte.

og med de ord, takker Mari Duyen Talset for seg på ForfatterBloggen, og håper at en dag vil dere høre fra meg igjen, i form av en bok jeg har skrevet. Farewell!

FB RIP

2010-08-31T18:24:33+02:00

Takk for meg! :-)

oss for evig?

2010-08-31T14:24:43+02:00

dine øyne glinser som stjerne støv i den mørkbelagte skog der vi to sitter på svalbaret og kysser med ømhet følelsene som strømmer i oss alt følels så riktig så godt det er bare oss og trærna som stille visker god natt når vi går vært til vårt

Forfatterbloggen.

2010-08-31T00:19:32+02:00

Da er det altså snart over. Tiden man hadde på Forfatterbloggen. Det har blitt noen år nå, selv om man ikke har vært her inne hele tiden – i alle fall som aktiv blogger. Noen innlegg har det blitt og mange kommentarer har blitt utvekslet – både på godt og vondt. Nå er den tiden over og man har noen tanker rundt dette nettstedet – tanker man ikke skal kjede andre med og tanker som sikkert mange andre også har. Noen mennesker har man blitt kjent med og noen nick har man også blitt kjent med. Alt i alt en lærerik tid og et lærerikt sted å være. Noen mennesker eller nick kommer man alltid til å huske, noen kommer man til å holde kontakten med og noen mister man kontakten med. Slik er det ellers i livet mitt også. Noe fester seg og noe ramler av, noe tar man med seg og noe vil man ikke ha med seg. Mange mennesker her inne har hatt sterke meninger og noen har hatt sterke spådommer. Jeg husker spesielt et menneske med nicket FraterPan. Han snakket om Knausgård og hans geniale forfatterskap – år før Knausgård virkelig tok av her i landet. Slike ting kommer jeg til å huske, disse menneskene som har teft og som tør stå for sine meninger. Og når man snakker om Knausgård, så husker jeg også et menneske her inne – et menneske som har en del av sin inntekt fra anmelderbransjen – som satte opp en liste over ting man ikke skulle skrive om. På denne listen sto det klart og tydelig at unge menn ikke måtte skrive bøker om det å være mann, og i alle fall ikke skrive disse bøkene i_jeg_form. Og denne listen kom noen få måneder før den tidligere nevnte Knausgård virkelig tok Norge med sine Min kamp bøker. Så det er ikke alle rådene man skal høre på – selv om man befinner seg inne på et litterært nettsted. Og det er vel der jeg har feilet mest. Jeg har hørt på alle disse rådene, lyttet og lest, refusert og strøket over – og til sist strøket meg selv ut av alt jeg har prøvd meg på. Det blir ikke bøker av sånt. Det blir ikke bøker før man tør si det man vil, skrive slik man vil og gi faen i resten. Om ikke noen vil gi ut skribleriene, ja vel så nådde man ikke opp – der heller. Ikke så mye å gjøre med det. Man skal ikke selge seg for billig og ikke for dyrt. Uansett må man gjøre opp sine lån og sine regninger og drømme om den dagen da – kanskje – om man er heldig…

Uansett dere, takk for samværet og tiden vi delte. Kanskje ser vi hverandre igjen en dag – jeg og du – og da kan vi takke for sist og ta hverandre i hendene og hilse på – uten et nettsted mellom oss. Og kanskje slår det oss – der og da – uten at noen av oss nevner det – at det var på Forfatterbloggen vi traff hverandre først.

Mvh

Ante Mortem.

Takk

2010-08-30T19:54:51+02:00

Det er så mange jeg sikkert skulle ha takket,både for følge og for samværet.
Sikkert også for aktiv bistand og sure smil etter nederlag eller raseriutbrudd rundt konferansebordene, og klapp på skulderen selv når jeg ikke trengte det. For fyr på røyken som alle visste jeg hadde kuttet ut for flere år siden, og til dere som hentet alle de meningsløse utskriftene som ventet nederst i korridoren og som jeg ikke gadd å hente. Og for tyggisene med mentolsmak jeg usynlig fikk presset ned i hånden for å kamuflere kvelden før.

Jeg er faktisk møkkalei trynene til de fleste, vurderer hver eneste dag å slutte.
Jeg tror nesten jeg foretrekker gamle repriser av Dynastiet og Hotel Cæsar, bak gardiner som stenger formiddagssola og støvlagene ute. Jeg foretrekker de små pillene med delestrek merket S og B som ligger og smiler i hvitt på hver sin side. Jeg foretrekker min egen stemme sløvet og stum, og fjærlette tanker som kretser rundt åndeverdenen og spiritualitet. De lettvinte løsningene, den grå joggebuksa med syltetøyflekken på låret, sjokoladen og rødvinen, trøsten og den klamme, stikkende følelsen av at vrangsida ligger utenpå. Den varme, svette lukten av meg selv, som hvisker takk, og som puster ut statmentet ingen legger merke til. Jeg prøver å gi fullstendig faen.

Kom gjerne innom, jeg byr på lukket valnøtt ...

2010-08-30T12:05:28+02:00

http://petronellaspatroner.blogspot.com/2010/08/lukket-valntt.html

Hasta la vista, Petro

Blir du med videre? Link til min nye blogg.

2010-08-29T17:13:15+02:00

Den nye bloggen er nå opprettet i all hast før den gamle legges ned. Håper etter hvert å få fylt den med tanker og krimskrams... Takk for følget alle sammen.

http://thebrainmine.blogspot.com/

Velkommen innom.

Klem fra

Gunn Marit / Nadiyya.

Gjengrodde Stier

2010-08-29T16:43:12+02:00

Gjengrodde stier ja, snart blir FB en slik plass, hvor en kan rusle og mimre. Planene var der om å gå gjennom bloggene og redigere og slette. Men planer er noe annet enn gjennomføring, så bloggene får bare ligge som de gjør, ufullkomne som så mye annet i livet. Sånn var Sirenia, på godt og vondt.

På tide å takke for meg, for mange gode møter i tekst og virkelighet, for mindre gode møter og læringen som ligger i det, for læring om tekst og god respons fra trofaste følgere. Jeg vil også takke FB for at dere har gitt plass og rom for det meste, i lys av etterpåklokskap var takhøyden stor og friheten større. Takk for meg!

Jeg finnes nå her og der, bla på FL og her i eget hus hvor jeg nettoppp skrev om andre gjengrodde stier:

http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/

Om Tore Rem & en tese om anstendighet

2010-08-28T17:49:44+02:00

Forbindelsen til de indre bildene må brytes. Først da kan vi bli anstendige og demokratiske samfunnsborgere

Ved utgangen

2010-08-26T13:27:14+02:00

Og dette er drømmen. Ordene som ble formidlet. Minnene som ble samlet. En reise i vind, sand og støv. Å bryte opp ved daggry. Slutte seg til flokkene av fordrevne. Å se dalen fra fjellene ved Edom

Ringen er sluttet

2010-08-25T19:24:10+02:00

Cipp startet å blogge her som student. Nå er det ca 1 år og 3 måneder siden jeg var ferdig. Jeg blir litt kvalm. Masteroppgaven min ligger på nett. Masteroppgaven min finnes i papirform sammen med andre masteroppgaver. Alle kan lese den. Jeg tenkte jeg skulle dele noe fra forordet med dere: Først kommer det mye blaa blaaa og deretter til slutt dette: "Og selvsagt må jeg takke mine informanter, uten dere hadde det ikke blitt noen oppgave. Til slutt vil jeg takke mamma for positiv støtte under hele prosessen, og ikke minst for at hun laget i stand kontor til meg i påsken, og en stor takk til søstrene mine som lot meg skrive i fred i påsken".

Dette er mitt siste innlegg på bloggen. Dere som vil følge meg, vet hvor dere finner meg!
Hæpp

Dikt og gjendiktninger fra fire tiår

2010-08-24T17:35:22+02:00

Sist jeg skrev var boken Ad Astra ikke inkarnert og svevde nærmest som ånden over trykksvertens hav, men hverken jeg eller min forlegger har ligget på latsiden i sommer. I dag kunne jeg holde boken i hånden, med dikt og gjendiktninger fra fire tiår. Her er romantikerne samlet - Shelley, Keats, Byron, Blake ispedd viktorianere som Kipling, Tennyson og Browning, samt en god del jeg bare har suget av eget bryst. Neste uke kommer boken i handelen. Den er blitt en hendig liten bok selv om den er på 271 sider. Og forsiden viser Helios som styrer solvognen, og er signert min far som malte det i 1961, uvitende om hva den skulle brukes til. Jeg leser fra den på Tanum under bokdagene 18. september , og på Bokvennen forlag dagen etter.

Bella fuckings luna, eller leve forfatteren i den grønne berlingoen!

2010-08-23T16:58:20+02:00

Samme dag som forfatterbloggen annonserte sin begravelse, postla jeg mitt manus i fire eksemplarer (og fordelte dem ut i like mange postkasser.)

Det siste først og fremst for ikke å ta opp plass for andre. Det fikk da være måte på liksom. Kanskje kom det en snill gammel bestemor som skulle sende hjemmestrikkede sokker til barnebarna, også måtte hun snu med uforrettet sak fordi jeg hadde fylt postkassa til randen med mine tåpelige skriblerier. Eller grøss og gru: det kom en ekte forfatter. Med et ekte manus. For jeg vet det bor en her nede. Eller ei, kanskje det heter, når det er ei forfatterinne, hvis det i det hele tatt gjøres forskjell på kjønn i den sammenheng, jeg mener sånn på papiret. Hun kjører forresten rundt i en grønn Berlingo. Noe som alltid gjør meg litt beroliget. Det at hun kjører mener jeg (og ikke bare skriver). At det er en grønn Berlingo, ligger jo i kortene. Er du forfatter, eller forfatterinne, som i dette tilfellet, slik som denne min nabo, kjører du ikke SUV. Man vil jo nødig virke oppblåst, dessuten har man jo uansett ikke penger. Ingen forfattere har penger. Hvis man ikke er krimforfatter. Sånn som Tom Egeland, eller Unni Lindell. Men nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å skrive meg bort. Forsvinne over i digresjonen. Hvor var jeg hen? Jo, ved postkassene. Fire manus, i fire forskjellige postkasser. For hva ville postmannen tenke (eller postdamen) for det kunne jo likegodt være en postdame (heter det virkelig postdame?), hva ville han eller hun tenke, om en som fyller opp hele kassa med egne ord sirlig innpakket i jålete bobleblast som om de kunne knuses?

På den annen side var det å gå på posten (i dette tilfellet videosjappa) og levere dem for egen hånd, fullstendig uaktuelt. Jeg kunne jo risikere å møte noen kjente (eventuelt denne ekte forfatterinnen), kanskje ville jeg komme i en forklaringssituasjon. Og hva skulle jeg si da? At det var en bunke Bokklubbbøker jeg var i ferd med å sende tilbake? Uinnbundet ? Skrekk. Jeg ville bli avslørt.

Antagelig burde jeg skjønt det med en gang, at dette med nedleggelsen samme dag som jeg sto klar til å sende manuset ut i verden, rett og slett var et dårlig tegn. Et dødstegn.

Vel. Det må vel innrømmes at jeg hadde tvilt på forhånd. Om manuset var godt nok. Det vil si, jeg visste vel at det ikke var godt nok, men jeg tenkte innimellom at NOE er det der, det er NOE som er bra der, slutt å være så j… kritisk, ta ett skritt av gangen! Dessuten er det nå engang sånn at skriving handler om 2% talent og 98% hard jobbing også videre. Det hadde jeg jo lest både her og både der. Spesielt her, mener jeg å huske. Jeg lagde til og med egne regler for å dra meg selv; hver gang jeg støtte på noe som handlet om MÅNE (ja, jeg vet det høres idiotisk ut, men så er det nå engang sånn at tittelen har noe med måne i seg og hva i helvete skal en stakkar gjøre) skulle jeg ta det som et tegn på at noe eller noen der ute sa ”GO!”

Så kom jo Stoltenberg med sin MÅNELANDING, og det kom jo veldig beleilig, bedre ble det ikke da jeg i enogførtiårspresang fikk en vakker ring av min kjære som viste seg å være en MÅNESTEN (himmel, nok et tegn!) og denne nevnte dingsen (selve MÅNEN) stort sett (selvfølgelig) åpenbarte seg der oppe på himmelhvelven hver fuckings natt. Det var jo bara att skriva på det, for faen! Og det var jo det jeg gjorde, da. Skrev, og tvilte, med månen hengende som en klam gul ost over skulderen.

Det kunne jo ikke gå bra. Og jeg vil nødig ha det på meg at jeg er overtroisk (!), men hvilken annen dag en fredag den trettende parkerte jeg bilen utenfor, etter en laang sommerferie i utlendighet, med to slitne døtre og en bilsyk katt i baksetet og fant ikke bare en veranda og leilighet i fritt forfall, med svartsopp og regninger, døde edderkopper og til og med et spirende tre av uviss type på vei opp av terrakottakrukkene, men også, og nå gjelder det å holde seg fast: fire slarkete konvolutter liksom geipende fra kjøkkenbenken. Tynne som aftenaften i fellesferien. Som flatbrød uten smør. Som Min Kamp bind 3. Som blader kalt TOPP gjenglemt på utedassen. ja … du tar poenget. For det må innrømmes, noe den observante blogger eller bloggerinde (hvis det er noen forskjell & hvis det i det hele tatt er noen av det slaget igjen her inne) sikkert er klar over, jeg har blitt refusert før.

Sist ledet fortvilelsen meg direkte inn på forfatterbloggen (google REFUSJON, se hvor du kommer), aldri så galt at det ikke er godt for noe. Men jeg har aldri blitt refusert uten forklaring. Aldri! Aldri uten en lang og tykk og vond forklaring. For det er liksom noe med en forklaring, selv om den er aldri så ubehagelig. Vel, en gang skal kanskje være den første, også hva gjelder dette.

Men en gang må også være den siste. For det var her jeg tenkte at nok fikk (faen meg) være nok. At ringen på en måte var sluttet, ikke bare for forfatterbloggen, men også for mine famlende litterære forsøk.

Jeg kan ikke huske at jeg så månen denne kvelden. Antagelig gjorde den rett i holde seg unna. Kanskje hadde den stukket av gårde med ostehøvelen mellom bena. Bella fuckings luna, liksom. Jeg satt og leste refusjonene i skjæret fra et stearinlys (lynet hadde selvfølgelig slått ned og tatt strømmen) og jeg bestemte meg der og da for at hvis verden sto til dagen etter, skulle jeg aldri mer skrive et eneste ord. Aldri, aldri mer. Død over ordene. Leve forfatterinnen i den grønne Berlingoen! Takk for meg på disse sider, det var gøy så lenge det varte.

Bloody fredagsposten ver. 2.0.

2010-08-20T17:44:35+02:00

Her er fredagsposten og mine eventuelle fremtidige bloggudgydelser:

http://marygoessolo.wordpress.com/2010/08/20/bloody-fredagsposten-ver-2-0/

-Velkommen inn!!!!!!

bm, over og ut.

Oppdatering og smaksprøve ...

2010-08-19T21:43:26+02:00

Det føles forferdelig og forferdelig spennende å vente på neste konstruktive kritikk fra forlaget i skriveprosessen. Undrer meg på om forrige gjennomskriving var den siste, eller om det fortsatt gjenstår mer finpuss?? Mens jeg venter skriver jeg litt på et nytt manus. Et førsteutkast. Og snutten jeg deler med dere her er tidlig i historien, mens unge Bjarte fortsatt tror han kan komme inn i klassemiljøet. Happy reading!

4. TRE BEGER

            Bjarte kaster seg på senga si i det mørke rommet. Han hadde aldri trodd han kom til å savne Esterlina, slik som han stadig hadde vært i tottene på den steile, filipinske jenta.
            ” Tidy upp!” hadde hun sagt med bestemt mine og satt hendene på hoftene.
            ” Snakk norsk”, hadde han bjeffet tilbake, eller til og med ”You are not my mother!!” Som oftest hadde det endt med at de ble nødt til å ta seg av det i fellesskap.
            Nei, Esterlina hadde ikke vært moren hans. Og det ser han mer enn noen gang nå, hvor forskjellig hun har vært fra Mamma. Esterlina hadde holdt hele den store leiligheten i prikkfri orden til enhver tid. Her drukner campinghytta i rot. At Bjarte kanskje kunne hjelpe moren sin med det, faller ham ikke inn, ikke fordi han ikke vil, men han aner ikke hvordan.
            Lyset som faller inn gjennom vinduet kommer ikke fra fullmånen, men fra utelampa på sanitærbygget. Det står rett bort på veggen hvor han har hengt opp plakaten sin med stjernebildene på, tross forbudet mot huller i furupanelet.
            Det er egentlig ikke verdensrommet han er interessert i. Men derimot det ukjente, de uante mulighetene, planeter og soler, millioner, milliarder av potensielle livsformer, uendeligheten, alt dette som han kan vri hjernen over i timer om gangen.

            For et par måneder siden, i mai 1990, skjedde det noe underlig da et ektepar ganske uskyldig klippet plenen utenfor hytta si i Øvre Valnesfjorden. De hørte et voldsomt bulder, lyden ble gradvis sterkere og sterkere, den fylte hele rommet omkring dem, og så fikk de se det: Mot dem raste en metall-lignende gjenstand de begge hadde store problemer med å beskrive i etterkant. Da den var rett over dem, stanset den… Som om den været etter noe i lufta, observerte dem… I flere sekunder hang den der, før den tordnet videre i en vanvittig fart i retning Nedre Valnesfjorden.

            Inne hos Bjarte lyder tre harde dunk gjennom mørket. Han svarer ikke, vil være i fred… Han trykker på digitaluret han alltid bærer på håndleddet siden han fikk det av farfar Bjarte forrige jul. Den lyser grønt i mørket og forteller ham at det er mindre enn en time til Mamma skal dra på jobb.
            -Hør her, åpne døra!
            - Nei, svarer han kort uten noen videre grunn.
            - Jo, du skal! Om du skal legge deg, får du i det minste pusse tennene først!
            -Har gjort det, sier Bjarte og bryr seg ikke om at hun helt sikkert skjønner at han juger. Hun får tåle å bli narret, hun som har narret ham hit!

                        ***

Bjarte beveger seg med den ytterste forsiktighet, flytter vekta langsomt fra stolen til vinduskarmen uten at noe knaker eller knirker. Føttene må ut først, men heldigvis er det ikke langt ned, og møtet mellom de bare føttene og gresset nedenfor er vått og mykt. Joggeskoene har han i hånda, og han kipper dem på seg før han skyver vinduet inntil og sniker seg stille mot porten. Når han kaster et blikk over skulderen ser han lyset fra TV-en flakke inne hos Mamma. Forhåpentligvis ville hun kjøre på jobb intetanende om at Bjarte ikke lå i senga si.
            Sommerkvelden er fuktig og mørk, men ikke kald. En varm fønvind får det til å suse og synge i granfeltene oppover lia. Han er visst litt tidlig ute, for det står ingen der ved porten enda.
            En brun Kadett med frieksos brøler forbi, og en ungdom gauler noe til Bjarte fra det nedrullede vinduet. Gjengen ser ikke ut til å bry seg stort om at det er søndag. Så blir det stille igjen, bortsett fra noe gresshoppespill i det høye gresset. Tenk om de ikke kommer?

            Men et kvarter senere er de fire gutter som haster opp bakken nesten rett opp for campingplassen. Sivert holder teten, flankert av Jon Helge og Reidar. Stadig skotter de to sistnevnte mistenksomt på Bjarte, som er baktropp. Hadde de kunnet sitte på skuldrene til Sivert, hadde de nok gjort det, tenker Bjarte. De andre tre henvender seg ikke til ham, men han er der, han er med! Hans skritt faller inn i rytmen til de tre andre. Bjarte kjenner en deilig kribling i magen- det kan bare bli bedre og bedre herifra!

            - Vi tar Bekkelia først, sier Sivert med et raskt blikk rundt seg, liksom for å forsikre seg om at han hadde oversikt over flokken. - Han fylliken der får ikke med seg noe uansett.
            - Fyllik, sier Bjarte nervøst. Og Sivert er som en ulv, han plukker opp frykten i den nye kompisens stemme. Han setter opp et hånlig ansiktsuttrykk:
            - Du er vel ikke redd for en gammel kar som Magne?
            Det har ikke noe for seg å svare. Bjarte aner ikke hvem Magne er, eller om han er noe å være redd for. I taushet følger han etter de andre guttene opp mot Bekkelia, småbruket hvor denne Magne bor. Selve våningshuset er i tømmer, forholdsvis langt og smalt og i to etasjer.
            Det blinker kaldt i de mange mørke vinduene. Bare på ett av loftsrommet gløder det svakt, antagelig i en enslig lyspære eller et stearinlys, tenker Bjarte, og ser for seg hvordan denne fulle mannen sikkert ligger dritings i en skitten seng der oppe. Men den lille gården ser velholdt ut, plenen er kortklippet og det er til og med noen blomsterkrukker plassert rundt omkring - Bjarte holder på å snuble i en av dem da han runder nova nede ved låven.
            Fire tause skygger glir inn under kronene på de gamle epletrærne. Bjarte føler seg fram, plukker ned et par epler fra de laveste grenene. De gjør motstand, holder seg liksom fast, før de slipper taket og lar greina springe tilbake på plass med et svosj. Eplene ser ut til å være mørke i fargen. Han lyser forsiktig med armbåndsuret sitt. Røde. Han setter tennene i ett, og ansiktet hans trekker seg øyeblikkelig sammen i en motvillig grimase.
            - De er kjempesure, hviskeroper han til de andre. Jon Helge har pakket ut en s-pose, og Reidar og Sivert, som nok er de to letteste, er på god vei opp gjennom løvverket. En lav latter høres der oppe mellom grenene og de første eplene lander med et dunk ved Bjartes føtter. Snart suser det av frukt rundt ørene deres. Den lyse t-skjorta til Jon Helge er det eneste som synes av ham der han travelt farer rundt og plukker i posen under kraftig beskytning ovenifra. Bjarte blir stående noen sekunder og se på, hemmet av sin egen logikk: Hvorfor stjele epler de neppe kommer til å spise? Men natten er fylt av spenning og den eggende lyden av dunk- dunk- dunk, frukt som faller mot marka, forbuden frukt i ordets rette forstand. Snart plukker Bjarte også, raskt, manisk, det vokser fort i posen og epleregnet ovenfra ser ikke ut til å minke på noen måte.
            Da kommer smellet! Et skarpt, flerrende skudd gjennom gården, det slynges tilbake til dem fra låveveggen. Det blir knugende stilt i trekrona, de fire lovbryterne i og under den har stivnet midt i en bevegelse. Så høres et pip, Reidars tynne stemme;
            - Han skyter! Gærningen skyter! Løp for livet!
            Det knaker stygt, Bjarte tror ei grein knekker idet de to andre guttene rauser ut av epletreet. Reidar er den første som legger på sprang, og de andre etter - Bjarte ser ingen ting annet enn den dansende, hvite skjorta til Jon Helge der framme. Det går nedover bakke over tunet og jordet, nesten fortere enn bena vil være med på. Han slenger dem bare framover på måfå, støtene fra føttenes harde møte med bakken sender sjokkbølger oppover kroppen… Den mørke skogkanten nærmer seg, Bjarte er sistemann. Likevel er han den eneste av de fire guttene som ikke er redd!
            De braser inn mellom heggetrærne. Bjarte ser det blinkende vannet akkurat tidsnok og bråstanser. Det er bekken!
            - Kast deg ned! Siverts stemme lyder like ved beinet til Bjarte, og han slenger seg ned i gropa hvor de andre ligger og trykker som harer, Bjarte kjenner den sleipe barken på heggen skure mot ryggen idet han glir ned og lander inntil baken til Sivert.
            Der ligger de mot skogbunnen, de fire guttene, tre tolvåringer og én fylt tretten, som ett eneste pustende, fresende, skjelvende dyr med fire hoder og åtte bein.
            - Jævelen skulle vært anmeldt, raser Sivert i mørket. - Som skyter etter folk! Vi kunne vært drept!
            Reidar og Jon Helge stemmer i i klagesangen. Bare Bjarte er stille. Han har nemlig sett at eneboeren slett ikke skjøt. Han har bare slått opp vinduet slik at det smalt inn i den solbrente tømmerveggen bak. Den nakne mannsskikkelsen som lente seg ut av vinduet hadde ikke noen rifle, ikke så han verken gammel eller full ut heller. Kanskje var det sønnen til han som egentlig bodde der?
            - Skulle faen meg ringt purken, fortsetter Sivert arg. - Hvis det ikke var for at han kommer til å spørre hva vi gjorde i hagen til Magne midt på natta!
            Bjarte sier ingen ting om hva han så. Det føles så godt å være en av dem nå - Jon Helge rekker ham armen og trekker ham opp når de endelig tør å komme fram og bevege seg videre.

            Bjarte merker hvordan de gjørmete klærne klistrer seg kaldt til knærne og baken hans. Det kommer ikke til å bli lett å skjule dette her for Mamma, de har ikke vaskemaskin i hytta, og den i sanitærbygget koster penger å bruke… Den våte kanten nederst på olabuksa henger seg fast under hælen, kjenner Bjarte når de kommer opp fra skogholtet og trasker bortover den opplyste veien.
            Posen med eplene ligger igjen et sted på jordet i Bekkelia, man nattens tokt er langt ifra over.
            - Jeg bor nærmest, sier Jon Helge ivrig og tar kontroll over situasjonen; - Vi stikker hjem til meg og henter nye poser!

            Byggefeltene lå stille og stort sett mørklagte der de fire ungdommene gikk forbi. Plenen var nystelt og bedene luket foran hvert bortimot identiske hus. På en trapp satt en enøret, stripete katt, som en ensom protest mot all denne vellykkede ensartetheten.
            Hjemme hos Jon Helge var lyset fortsatt på.
            - Straks tilbake, nikket han forretningsmessig og forsvant stille inn gjennom den buede porten i stakittet.
            - Er foreldrene hans oppe, sa Bjarte urolig. - Da får han sikkert ikke lov til å gå ut igjen! Blikkene de to andre sender ham får ham øyeblikkelig til å angre på at han har sagt noe.
            - Når må du være hjemme igjen da, Lillegutt, sier Reidar sursøtt. At han ser det som en sjanse til å tøffe seg foran Sivert er svært lett å avsløre synes Bjarte, som strever med å finne et godt svar:
            - Jeg… Er hjemme alene, jeg, stotrer han til slutt.
            - Alene på hele campingplassen, spør Reidar, og Sivert kniser halvkvalt.
            Det blir ikke nødvendig å svare. Heldigvis kommer Jon Helge småløpende over singelgangen, triumferende holder han to plastposer i været;
            - Vi stikker!

            Natta er myk og mørk, varm som ei beskyttende dyne omkring de fire musketerer på vei mot neste oppdrag. Det knaser i grusen på gårdsveien, de skremmer opp noen sauer som flykter brekende og med ringlende bjeller over enga. Taktisk skritter de over i grøfta og går videre langsmed veien i det lange, våte gresset. Klær og sko er allerede kliss klass, men det betyr ingen ting.
            - Ness er den største gården i bygda, forteller Sivert mumlende til Bjarte. - Epletrærne er bak stabburet, og folka som bor der har soverom helt på motsatt side av hovedbygningen. Perfekt!
            Den enorme låven ligger og ruver i terrenget der de nærmer seg. Brede låvedører står på vidt gap både foran og bak, og slipper ut ei stram lukt av silolegging. Det er ingen dyr innendørs ennå, fortsatt er det en måned igjen til sommerbeitet er over, og buskapen kommer hjem til den nådeløse sorteringen før slakt.
            Verken katt eller hund er det på Ness, ingen varsler da de unge tyvene lister seg rett over tunet i retning stabburene. Det er en trykkende stemning i gården, synes Bjarte, det ene stabburet har et staselig klokketårn som avtegner seg som en advarende pekefinger mot himmelen. Det føles som det er observerende, tause øyne overalt.
            - Vet dere at det spøker her, spør Sivert hviskende, som om han skjønner hva Bjarte tenker.
            - Åh… Det tror jeg ikke noe på, svarer Jon Helge, men irritasjonen i stemmen hans tyder på at dette er et tema han ikke gjerne diskuterer.
            - Jo da, fortsetter Sivert skråsikkert. - For mange hundre år siden var det en datter her som var så utrolig fin (Her snøfter Reidar hørbart for å vise hva han syns om jenter generelt), og så var det en kunstmaler som forelsket seg i henne.
            - Kunstmaler du liksom, protesterer Jon Helge.
            - Jaja, i hvert fall en som malte kister og sånt, sier Sivert og holder hardnakket på sitt. Han peker opp mot loftsvinduene lengst mot venstre på den lange våningsbygningen idet han leder sin lille hjord bak stabburene.
            - Der i kåret er det ingen som kan bo lenger, proklamerer han med dramatisk stemme. - For der bodde kunstmaleren, og bonden gav dem ikke lov til å gifte seg. Og så tok de selvmord begge to! Og maleren spøker her… Han leter etter dama si fortsatt…
            - Hvordan vet du det da, spør Bjarte litt engstelig. Den påtrengende følelsen blir bare sterkere nå da de snakker om det.
            - Det er da bare tull, blåser Reidar. - Kom nå, Sivert.
            Lett som en apekatt fyker Reidar opp stabbursveggen. Epletreet brer seg utover hele veggen som en klatreplante, og Reidar kan veien oppover, setter foten vant i de tykkeste grenfestene. Sivert kommer etter, og snart hagler det med epler rundt hodene til Jon Helge og Bjarte igjen.
            Denne gangen har Bjarte sin egen pose, og både han og Jon Helge plukker raskt og flinkt - et par ganger kjører Bjarte fingrene inn i råtten nedfallsfrukt, dette er sommerepler, for lengst modne. Han slenger dem bortover marka og tørker fingrene på bukselåret før han fortsetter.
            Jon Helge kommer bort og inspiserer posen til Bjarte før han plystrer lavt oppover veggen:
            - Hei! Vi har fullt! Likevel går det flere minutter før det blir stans i de fallende eplene fra oven, og det rasler i løvet da de to andre kommer klatrende nedover, litt mer omstendelig enn på vei opp. Til slutt dumper de ned på bakken, Sivert med stilisert Telemark- nedslag, som vekker beundrende latter fra de andre.
            - Sånn, oppdrag utført, erklærer han og gjør tegn til de andre at de skal røre på seg. Bjarte kaster et siste blikk mot den urovekkende mørke fasaden på våningshuset, blir stående et par minutter uten å klare å rive seg løs. Det fikk ham til å føle seg litt som Hans og Grete måtte ha gjort da de skjønte at de ikke kunne slippe unna heksa i pepperkakehuset.

            Han småløper etter de andre som alt har kommet nesten på den andre siden av stabbursåkeren, sidetung med den sprekkeferdige posen i den ene hånda og et påbegynt eple i den andre. Han ser ryggene deres der borte, de nærmer seg de tunge granene ved veien inn mot campingplassen, han prøver å sette opp farten, løfter beina høyt i gresset som for lengst er klart for slåmaskinen.
            - Hei, vent på meg, roper han så høyt han tør, men ingen av de tre hodene der fremme snur seg, Reidar og Jon Helges mørke, Siverts lysende hvite.
            - Vent da, sier Bjarte igjen og stopper: De tre skyggene glir stadig lenger vekk fra ham, løper de? I et desperat forsøk løfter han armen, sikter det beste han er kar om, og lar eplet han har spist på suse gjennom luften og forsvinne foran seg i mørket.
            - Au!! Helvete! Bjarte treffer og han treffer godt. Gruppa der framme stopper opp, og han tar raskt innpå dem.
            - Faen, han traff meg midt i hodet, hyler Jon Helge der fremme. Han ligger på bakken mellom de to andre, som bøyer seg bekymret over ham. Det lyder en sammenhengende jamring, buuuh- uuuuh- uuuh, der nede fra. Bjarte stopper et par meter unna, usikker på hva han skal gjøre, hva har han stelt i stand nå?
            - Går det bra, spør han redd.
            Ansiktet til Sivert snur seg sakte mot ham forvridd av raseri, smale, hatefulle øyne.
            - Om det går bra?? Du traff ham rett i huet, din idiot!
            - J… jeg mente ikke… Bjarte stotrer, og det gjør han forgjeves, her har han ikke noe lydhørt publikum for sine unnskyldninger.
            - Det her skal du få igjen, din jævel! Kaste stein! Du er like gæ’ærn som fylliken i Bekkelia!
            - Det var ikke en stein, hvisker Bjarte, helt nytteløst selvfølgelig. Skaden er ikke mulig å rette opp, Bjarte har strøket så det synger på opptaksprøven.

            Bjarte blir stående igjen i den våte enga som en ensom satellitt mens de tre andre trekker seg unna med armene omkring hverandre. Sivert snur seg innimellom og slynger ut ett og annet skjellsord, som for å forsikre seg om at den utstøtte ikke følger etter. Men han kan føle seg helt trygg, Bjarte har skjønt tegninga. Helt til de andre er fullstendig ute av syne, står han urørlig.
            Når han er sikker på at de andre ikke ser ham, vrenger han genseren over hodet, sparker av seg de grisete skoene og til slutt buksa. Som våte lefser ligger klærne i en haug i gresset, bare trusa har han igjen. Fuktig den også, og verre blir det når han langsomt legger seg bakover så lang han er. Han lander mykt, og ligger som ei sjøstjerne med armer og bein strukket ut og blikket mot den matte, mørke himmelen. Det er fullstendig overskyet, lummert og tungt. Ikke et eneste, lite stjerneblink møter de søkende øynene til Bjarte.
            - Hent meg, hvisker han. Hent meg…

            Men Bjarte er overlatt fullstendig til seg selv og skammen, og tårene hans blander seg med doggen på syregras, smørblomster og marikåpe.

I'm not gone

2010-08-19T18:42:37+02:00

forfatterbloggen legges ned. det er satt, og ingenting kan tydeligvis endre det. først nå oppdager jeg at samfunnet her var tettere enn jeg føst så. vi spres med vinden. samtidig er det også en grunn til at forfatterbloggen legges ned. det har vært labert med aktiviteten her.

men uansett, jeg forsvinner ikke.jeg vet ikke om det betyr noe, men jeg har flere blogger og slikt på internett. noen av dem er rett og slett "the blessing-part of not knowing". altså steder hvos jeg er fri til å skrive ABSOLUTT hva jeg vil fordi ingen kan dømme meg på en realistisk note fordi de ikke vet hvem jeg er.

men nå babler jeg. ikke at det er uventet av meg, hodet mitt er et mess. uansett, her er en link til den mest oppdaterte bloggen: http://oneofakindm.blogspot.com/

for øyeblikket er den ganske tom, men det kommer mer om en liten stund. det er også en annen, men det kommer kansje senere.

Airplanes

2010-08-19T17:37:45+02:00

det er en sang kalt Airplanes. av B.O.B eller noe sånt.

refrenget er :

can we pretend that airplanes in the nightsky

are like shoting stars

i could really use a wish right now

wish right now, wish right now

(2x)

kan vi late som om fly i natten var stjerneskudd, jeg kunne viirkelig trenge et ønske akkurat nå. hvem tenker ikke det en gang i blandt? selv gjør jeg det på n jevnlig basis...

men tilo poenget: jeg vil stille dere et spørsmål. et av de siste spørsmålene på denne siden.

hva ville dere gjort, om fly i natten var stjerneskudd? hva ville dere ønsket dere? eller ville dere bare sett på dem og tenkt "hva skal jeg med et ønske? mitt liv er det perfekt liv, med alle sine feil og skuffelser, så er det et ekte liv, og mitt liv. dermed perfekt for meg".

hva ville dere gjort?

Forbi de rituelle maskene

2010-08-17T11:56:40+02:00

Drømmene som vendte tilbake på gutterommet. Jeg ser senga under meg. Mønstrene i tapeten. Fargespillet fra utelyset. En spiral og et punkt som beveger seg innover. Går ut i gangen, inn på soverommet ved siden av. Opp til stua. Hører det gamle uret. Det er ingen i huset. På vei ned trappen, forbi masaispydene, de rituelle maskene og øksa. Jeg våkner og er tørr i munnen

REALFAGSHJØRNET FLYTTER TIL VGBLOGG

2010-08-13T04:41:26+02:00

Hei igjen!

Realfagshjørnet er herved flyttet til VGBlogg, da forfatterbloggen skal avvikles. Realfagshjørnets nye webadresse er:

http://realfag.vgb.no/

Jeg har nå postet innlegg her i 3 år. Det har vært riktig artig, spennende og lærerikt og blogge her og å lese andres innlegg og kommentarer, være med på diskusjonen etter innlegg både på Realfagshjørnet og hos andre bloggere. Det føles derfor litt trist at forfatterbloggen nå skal avvikles. Men, som sagt Realfagshjørnet fortsetter på VGBlogg. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å takke alle bloggere og andre bidragsytere for 3 flotte år!

Dette er dermed siste innlegg for Realfagshjørnet her på forfatterbloggen. Hilsen erty56.

Takk for turen.

2010-08-10T12:00:02+02:00

Snart dras pluggen ut, pasienten har ligget lenge nok i koma, så all right.

Jeg hadde et lærerikt år her, et fint sted å skrive seg opp fra kjelleren; nye bekjente i cyberspace har jeg også fått med meg.

Nå tusler jeg videre med mitt, bl.a. en blogg, der det er mulig å kikke innom.

http://nattexpressen.blogspot.com/

Poster som “Being Tom Egeland,” og nå nylig: “Thorvald Steens garderobe,” er kanskje noe som vil interessere.

Takk for turen til dere alle, og lykke til …

Som å vente på en buss på en stille landevei

2010-08-10T11:34:47+02:00

Jeg er en busser. Jeg vokste opp uten privatbil i familien, og husker godt mine første bussturer alene. Den svette femkroningen i hånda. Bussjåføren som sa reiser du aleine, du a? Jeg reiste aleine.

Jeg ventet ikke bare på bussen når jeg skulle reise selv. Flere kvelder i uka ventet jeg på å få et glimt av bussen som skulle frakte moren min hjem fra jobb. Den kom halv seks. Om vinteren var det så mørkt at det kunne være vanskelig å se forskjell på bussen og bilene. Jeg klemte nesetippen mot ruta og forsøkte å se om det var mamma som hadde gått av når bussen blinket ut og kjørte videre. Som regel var det henne. Og et par andre. Da var det bare ti minutter til hun var hjemme. Noen ganger rakk hun den ikke. Da var det en halvtime til neste buss. Jeg tror jeg var ganske tålmodig.

Tålmodighet er en nøkkelegenskap når man venter på bussen. Ikke sjelden har det slått meg, særlig når jeg venter på en buss bortefra og hjem, at det ligger en ekstrem tillit i den aktiviteten. Om man kan kalle venting en aktivitet. Man har konsultert en tabell utarbeidet av et busselskap. Der står det for eksempel at bussen hjem skal være på den angitte holdeplassen kl 14.24. Klokka blir 14.24 og 14.25. Det er for eksempel bitende kaldt eller trykkende varmt, og klærne du har på deg hadde du på deg i går kveld, gjerne i en helt annen temperatur, og du har kanskje vondt i hodet etter et glass for mye eller en time eller to for lenge. Du vil hjem. Kan du i grunnen vite, selv om det står svart på hvitt i tabellen, at denne bussen virkelig kommer? Hvilken garanti har du? Ingen. Annet enn at du har gjort dette hundrevis, kanskje tusenvis av ganger før, og at det alltid skjer. Bussen kommer, den, og du kommer deg hjem.

Men denne mellomtiden, hvor du står og speider og minuttene går, og du sier til deg selv at joda. Den er bare forsinket. Selv om det omtrent ikke er en bil på veien, for det er en stille søndag. Den tiden er du full av tillit til folk du ikke kjenner. Til et system du ikke kontrollerer. Det er litt fint og rørende.

Omtrent som å skrive innlegg på forfatterbloggen i disse dager. Skuta er et spøkelsesskip. Ingen leser, ingen skriver, verken innlegg eller kommentarer. Likevel holder jeg på. Det er på tide å takke for seg, traske over veien og hoppe på bussen mot byen. Vi sees der.

Min kamp!

2010-08-07T11:25:06+02:00

Det delvise bortfallet av de indre bildene. Fortellingen. Av mythos til fordel for samtidskrim og navle. Tilbake: Min kamp!

Lærerferie

2010-08-05T19:51:06+02:00

Noen lærere jeg vet om tar seg sommerjobb om sommeren. Gærninger, tenkte jeg, og tenker du kanskje, men etter en nesten hel lærerferie med tre barn som har fri like lenge, begynner det å gå opp for meg at jobb ofte er mer avkobling enn dette.

Det går vel ikke an å si, og når sant skal sies sier jeg det ikke heller. Herregud. I skoleåret jobber jeg hver søndag, minst tre kvelder i uka, samt minst halvparten av de misunnede høst- og vinterferiene (for ikke å snakke om romjula) med retting og forberedelser. Jeg er tilgjengelig for meldinger på sms og epost 24-7, og skolen forventer at jeg skal svare. Så for all del. De åtte sommerukene er vel fortjent.

Likevel: i dag oppdaget jeg en flunkende ny side ved meg selv. Jeg hadde tilbudt meg å skure huset (vi forsøker å holde lodottene unna etter en fresh start på sommeren, da vi hadde hovedrengjøring før sommerutleie). Jeg tar alt, hørte jeg meg selv si. Jeg tar alt. Badet, kjøkkenet, kjelleren, loftet, soverommene. Stua. Alt. Bare dette, at jeg tok på meg denne oppgaven, var flunkende nytt nok i seg selv. Mannen forsvant ut med nyslått barnehagebarn på ryggen og kamera på magen. Jeg skrudde volumet på nesten helt fullt (når sant skal sies er heller ikke det særlig likt meg. Jeg er en skjør person og tåler som regel ikke så mye høy lyd på en gang. Med mindre jeg er på konsert.), og satt i gang.

Fylte vaskebøtta, tørket støv (!), skurte bad, hengte opp tøy, støvsugde (jeg hater å støvsuge. Lyden.), flyttet på møbler, vasket gulv og lister, pusset speil. Jeg tørket til og med støv av bildene på veggen. Det er nesten flaut, merker jeg. Jeg vasket trapper, luftet dyner, plukket opp spenner og hårstrikker fra de utenkeligste steder (og vi har bare vært hjemme i huset i tre dager...). Og ja, det er dette som er det rare. Jeg elsket det.

Jeg aner ikke om det var musikken som gjorde det, eller tankene som fløt motstandsløst i hodet, eller fraværet av intenst nærværende avkom. Eller selve arbeidet. Kroppsarbeid! Arbeid i det hele tatt! Ah! Det var perfekt.

Men, som man vet, alle ting har en ende (pølsa den har to, pannekaka har ingen, men enda er den god (beklager)), og idet jeg skulle slenge den lykkelige enden min ned for å nyte fruktene av mitt arbeid (gullende ren parkett og en lett odør av svette) med kanskje en flaske øl, kom mannen og barnet på ryggen og fotoapparatet med etthundreogseksti bilder (det er så herlig lett å bare skyte i vei med slike digitale kameraer, og alle harddisker fylles opp av de beste bildene, og jeg tror at de ungene som vokser opp i dag går glipp av noe ved å aldri se på barnebilder av seg selv som er bittelitt uskarpe eller kuttet ved issen (det feteste bildet jeg vet fra julaften hjemme hos besteforeldrene mine, er ett der de hadde satt akevittflaska eller cognac eller hva det var, under stuebordet, slik at de ikke skulle synes på bildet, men så synes de likevel, for fotografen har ikke tatt hensyn til dette. Dermed flyttes fokuset fra rødmussede, stivpyntede barn, til dette rare forsøket på å skjule det faktum at man tar seg en dram litt sent på julaften.)).

Dermed var trolldommen brutt, og man var tilbake i virkeligheten. Som slett ikke er verst. For å si det mildt.

Fortsatt en gåte

2010-08-05T18:56:03+02:00

For en tid tilbake ble jeg utfordret av VG Helg i serien Bildet jeg husker. Før meg var det trukket fram bilder som det fra Vietnamkrigen av jenta som er dekket av napalm, av den kinesiske studenten som stanset en kolonne med tanks på vei til Den himmelske freds plass, av flagget som ble reist av amerikanske soldater på den japanske øya Iwo Jima etter at krigen var vunnet i 1945. Av Marilyn Monroe som forsøker å holde den flagrende kjolen nede, av en geipende Albert Eistein og av de fire Beatlesene som krysser fotgjengerfeltet i Abbey Road. Alle sammen noen av verdens mest berømte bilder.

Jeg valgte dette, tatt for VG av Alf Øystein Støtvig:

Høsten 1999 brukte jeg de fleste timene i døgnet i jakten på den som drepte Kristin Juel Johannessen. Den 12 år gamle jenta ble funnet kvalt i et skogholt ved den vesle bygda Mørk, noen kilometer nord for Larvik.

Jeg husker en kveld jeg kom hjem fra et sent etterforskningsmøte og bladde gjennom avisa. Det store luftfotoet dekket en dobbeltside. Jeg ble sittende lenge og bare stirre på bildet mens jeg tenkte på hva som egentlig skjedde i minuttene etter hun syklet hjemmefra for å bade. Hvilke hemmeligheter skjulte seg i stiene og langs veiene på bildet – i de spredte husene og på de øde bondegårdene? Hvilke følelser og tanker satt bygdefolket igjen med?

De fleste spørsmål har vi ennå ikke fått svar på.

Tankene på Kristin vender stadig tilbake til meg. I dag er det 10 år siden Kristin ble drept. Fremdeles henger drapsgåten over familien og de andre som fortsatt bor på Mørk.

(Dette blogginnlegget ble opprinnelig postet 5. august 2009. I løpet av det året som har gått, har ingen ting skjedd...)

Jeg var her ... nå er jeg der

2010-08-02T15:30:42+02:00

Siden Forfatterbloggen legger ned fra 1. september, flytter jeg permanent til bloggfellesskapet Litteraturbloggen.

http://landgaard.litteraturbloggen.com/

Og det er ikke bare galninger der borte heller. Vi har fått med oss så unike og forskjellige personligheter som Torgrim Eggen, Cipp, Poetrixx, Anne Torheim, Heine T. Bakkeid og begge Arthurene.

Som de sier i Mållaget: Nynorsk er ikkje berre for vestlendingar.

Forfatterbloggens redaksjon skal ha takk for å ha rystet oss sammen til en eneste stor familie, med alt det innebærer av sponhelvete og spontanlatter. Men nå var det faktisk på høy tid å forlate redet.

Takk for meg, Forfatterbloggen.

Tusen takk

2010-08-01T18:49:37+02:00

Jeg syns det er fryktelig trist at forfatterbloggen stenger ned. Forfatterbloggen har gitt meg mye inspirasjon og skrivemot. Det har vært lærerikt å lese alle skrivetipsene forfatterne har lagt ut i bloggene sine. Jeg skal henge meg på de ved å følge eventuelle andre blogger de holder. Å få et innblikk i en forfatters hverdag, har vært spennende, og at det ikke er alltid ordene flyter fritt hos de heller, er en trøst. Det får meg til å kjempe videre når det har gått dager uten at et ord har blitt foreviget på papiret og det stopper meg fra å gi opp håpet om å bli forfatter noen gang i fremtiden.

Mine medbloggere som ikke enda har fått realisert drømmen om å bli forfatter enda: stå på! Det blir postet utrolig mye fint på den høyre siden av forfatterbloggen også, og jeg er ikke i tvil om at mange av dere får drømmen realisert snart. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg synes dere gir meg litt vel hard konkurranse den dagen jeg skal sende boken min ut til forlagene. Uansett ønsker jeg dere lykke til!

Tusen takk for inspirasjon, lærdom, mye fint lesestoff og gode kommentarer!

Min nye blogg finner du på: http://hannehalvorsenhaugen.blogg.no/

Ha en fin dag!

Tusen takk

2010-08-01T18:47:00+02:00

Tusen takk for inspirasjon, lærdom, mye fint lesestoff og gode kommentarer!

Min nye blogg finner du på: http://hannehalvorsenhaugen.blogg.no/

Ha en fin dag!

Ved avslutningen av felttoget

2010-07-31T11:48:21+02:00

Og Gud lot det regne i syv dager. Svovel over filistrene. Ansiktsmalingen er jordfarget. Samtlige har merker etter nattbrillene. Spor i pannehuden og rundt øyenbrynene. Rekker av støvler beveger seg nordover. Trommehinnen bærer lyden av eksplosjoner. Som luftavtrykk og et bilde. Grenselandet er en ørken. Inntil nylig ubebodd. Mennene passerer en utpost på et høydedrag. Noen roper at grensen er nådd. De som går først, har surret seg inn i et flagg. Smiler og møter fotografene med seierstegnet. Andre ser overrasket ut. Men alle med det samme merket i pannen

TIDSREISER ER MULIGE!

2010-07-29T21:58:54+02:00

Hei igjen!

Denne gangen skal vi ta for oss det evige spørsmålet - Er tidsreiser mulige?
Svaret er både ja og nei. Nei ved små hastigheter, men ja ved svært høye hastigheter. Vi tar for oss 2 eksempler:

1. Doppler-effekten

Lydens hastighet er ca. 340 m/s i luft og vi betrakter dette med såkalte klassiske ligninger. Dette innebærer ingen reise i tid.

2. Romskip med høy hastighet

Vi later som et romskip har en hastighet tilsvarende 60% av lysets hastighet og betrakter dette med såkalte relativistiske ligninger. Lysets hastighet er definert c = 299.792.458 m/s i vakuum. Her reiser romskipet fremover i tid. Dagens teknologi kan ikke i nærheten gi denne hastigheten, men teorien begrenser oss i utgangspunktet kun til lysets hastighet. Her følger oversikt over relativistiske ligninger:

1. Doppler-effekten

En radiomast varsler flyalarm-prøve. En bil A kjører mot masten(kilden) og en annen bil B kjører fra kilden.

Hastighetene til observatører i bilene kan betraktes enkelt og greit som:

v_observatør= v_lyd+ v_{bil A}

v_observatør= v_lyd- v_{bil B}

Slike typer ligninger gjelder kun når v << c. Vi har en formelsammenheng mellom hastigheten v og frekvensen f. Denne gir

f_observatør= f_lyd(v_lyd+/- v_bil)/v_lyd

Observatører i bil A hører altså lyd med en høyere frekvens enn utgangspunktet f_lyd, og de i bil B en lyd med lavere frekvens enn f_lyd. Rent intuitivt skulle man kanskje tro at slik vil regnestykkene alltid bli. Men da vil vi kunne få hastigheter høyere enn c, og dette er ikke mulig ifølge relativitetsteorien.

2. Romskip med høy hastighet

Her er hastigheten såpass høy at vi bruker relativistiske ligninger. Romskipet kjører en liten ferd på et døgn. For romskipet vil dette være tiden t₀= 1 døgn. Vi på jorden vil imidlertid betrakte at tiden

er gått. Romskipet har altså reist netto 1,25 døgn - 1 døgn = 0,25 døgn fremover i tid. Å reise bakover i tid er imidlertid ikke mulig. Det snakkes om teoretiske reiser i såkalte ormehull. Dette grunnet at rommet er krumt, eller rettere sagt rom-tiden. Men disse reisene er nok temmelig "teoretiske" m.h.p. de fysiske forhold der.

MEKNAD: t₀er satt lik 1 døgn. I utgangspunktet skal man bruke noen standardiserte enheter som heter SI-enheter på fysikk-regnestykker. SI-enheten for tid er sekunder, der 1 sekund er definert som ca. 9,2 milliarder perioder av en bestemt type stråling av cesiumisotopen 133 Cs. Vi får dog ut riktig svar for tiden t over.

Her kommer svaret på forrige måneds OPPGAVE – Enkelt gjennomsnitt:

Totalt antall elementer er 50 + 70 = 120

Svaret er andel₁ x gjennomsnittstall₁ + andel₂ x gjennomsnittstall₂

50 x 32 + 70 x 53 = 44,25
120 120

Dette blir det siste ordinære innlegget på Realfagshjørnet her på forfatterbloggen.no. I løpet av august vil det bli publisert et kort innlegg her med informasjon om hvilken webside Realfagshjørnet flyttes til. Hilsen erty56.

BILDE&POESI

2010-07-29T01:54:20+02:00

Hei folkens. Har vært lite aktiv her, men har blitt oppdaget av en gruppe i Italia som heter IMMAGINE&POESIA. Grunnlagt av bl.a. Aeronwy Thomas, datteren til Dylan. De har kombinert poesi med bilder, og har nå begynt med musikk også. Jeg har nettopp oversatt deres manifest og Wikipedia-innlegg til norsk. Interesserte kan kontakte Lidia Chiarelli på Facebook eller Artbreak. Eller meg på Facebook under Marit Risto Fagerli. Vi er bare 3 norske med aktivt foreløpig, men håper å få igang en sterk og aktiv avdeling her på berget . Lidia ønsker seg dikt på norsk også, da dette er en utpreget internasjonal bevegelse. Manifestet er nå oversatt til 20 språk. Mange av kunstnerne har hjemmeside på Artbreak. Jeg er der under Prema. Hilsen fra Marit.