Fred Scaboda

Er det bedre å skrive under pseudonym? Slippe å ta ansvar? Noen ganger er det kanskje nødvendig. Skaffe seg en stråmann. En som kan ta støyten. Er det eneste mulighet til å skrive fritt? Er forholdet mellom virkelighet og individ så sterkt at det ikke går an å skrive oppriktig under eget navn.

Jeg kunne levd i et land der jeg hadde blitt forfulgt for det jeg skrev. Jeg kunne bodd i et land der jeg aldri hadde fått utgitt noenting. Er det et liv verd å leve? Å ikke ha muligheten til å leve av sine tanker og meninger, det å måtte slite i en gruve eller på et jorde. Dyrke og grave for noen andre sånn at de kan oppleve pengenes frigjørende natur. Penger som gir mulighet til alternativer, til utfoldelse og frihet til å gjøre som man vil i sitt eget tempo. Bunner det hele i at jeg ikke gidder å jobbe? At jeg ikke gidder å kverne for noen andre?

Det føles som et paradox de gangene jeg ikke evner å få noe ned på papiret. Jeg gjør det jo for meg selv, for at jeg skal ha det bra. Da burde jeg kunne skrive konstant i alle former, skuespill, dikt, romaner og noveller. Det burde rent ut av meg og det burde vært bra. Bra nok til at jeg kan leve av det, men ikke så bra at jeg kun blir anerkjent etter min død. Da er vel hele poenget borte?
Eller skriver jeg fordi jeg tror at jeg har noe å komme med. At jeg har skjønt noe som kan være til hjelp for andre. Tror jeg at jeg kan forandre verden? Gjøre den litt bedre? Hvem faen tror jeg at jeg er?

Jeg burde skrive dikt. Det virker hederlig. Alle som skriver dikt vet at de ikke kommer til å selge mye. De skriver fordi de tror. De tror på noe. Ser noe. Vil dele. De gjør det ikke ut i fra et håp om at de skal kunne leve av det. De gjør det for diktets skyld.

Vil jeg bli gammel og bitter? Forbannet for at ingen ser hvor bra jeg er? At ingen skjønner hva jeg vil fortelle dem? Kommer jeg til å sitte ved skrivebordet, arg og frustrert og skrive paranoiainfiserte setninger som prøver å forklare mangelen av ros? Jeg som ikke ble sett som barn, blir oversett (ikke oversatt) i min storhetstid. Vil jeg være skilt, vil mine barn ikke ha noe med meg å gjøre?

Hva er da vitsen? Da er det bedre å jobbe på et lager eller som håndverker. Få seg et lån, begynne å betale på noe. Vise damene at jeg er trofast, lojal og arbeidsvillig. Da vil de komme i flokk med sine barnevogner for å finne seg et nytt hjem. Da vil de bo hos meg, da vil de at jeg skal hjelpe til med oppdragelsen, være med på foreldremøte. Det jeg får igjen i denne ”byttehandel” er sex og kanskje en familie. Noen som kan sitte i kirka å høre på presten når jeg ligger i kista.

Tanken på å ligge der død i det store kapellet helt alene er så forferdelig. Så uønsket at jeg lar meg forme til å passe inn i maskineriet. Jeg vil ikke være død alene.

Posted at 10:12PM mar 08, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[4]