Av fulle diktere skal du høre sannheten.

Radiodokumentarer er undervurdert. I likhet med bøker gir de muligheten for å skape seg sin egen forestillingsverden, og appellerer like mye til fantasien som til faktasonen. Jeg har klart å motstå fristelsen til å se bilder eller film av poeten, Steinar Maria Kaas, og det har opprettholdt en livlig strøm av både fattigslig dandyliv blant horer på Kanariøyene, og av absurde tysktalende venner og fiender. Her er linken til Espen Thoresens utmerkede dokumentar, og i denne konteksten, enda et bidrag til den uhyre interessante og skarpskodde debatten omkring livserfaringens betydning for skriving.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/617726/

Tre kvartér er vel i grunnen myntet på flanører og døgenikter, men faen så morsomt det er.

Posted at 06:13PM mar 15, 2010 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[5]

Slentrende voldtekt

Jeg ser for meg at de fleste voldtekter skjer nærmest uforvarende mellom personer som kjenner hverandre. Resultatet er likevel en alltid like grell tragedie.

Da jeg fikk høre at John Malkovic hadde fått hovedrollen i filmatiseringen av Coetzees roman ”Vanære”, ble jeg fornøyd. Malkovic er en skuespiller med særpreg, noe portretteringen av litteraturprofessoren David Lurie, virkelig ville kreve. Denne fornøydheten skulle vise seg å ikke være særlig gjennomtenkt. Malkovic var en casting fra helvete.

I romanen er Lurie en professor som både har integritet i sitt desillusjonerte utsyn på verden, samtidig som han gir etter for visse libertinske tendenser. I filmen er han derimot en lidderlig og latterlig figur, portrettert med den henslengte feminine maskuliniteten som er typisk for Malkovic, der han ertelystent stirrer på kvinner med sine tettsittende øyne. Han er en mann som egentlig ikke bryr seg. Hvor fremmed er ikke det for Coetzees Lurie? Og hvor drepende er ikke det for historien?

Vanære er en roman komponert som en tragedie med et dobbeltfall. Først får vi sympati med helten kontra det som skjer når han får sparken fra universitetet. Deretter forsterkes medlidenheten da fremmede fargede banker han opp og voldtar datteren. Hun blir gravid, bestemmer seg for å få barnet, samt overdra mesteparten av gården til hjelperen Petrus, som orkestrerte hele overgrepet. I Malkovic tolkning er ikke dette mye å bry seg om, i det minste ikke så mye at det på noen måte manifesterer seg i det kroppslige uttrykket.

Og det er flere adapsjonsmessige merkverdigheter. Forholdet mellom Lurie og en av hans studenter, Melanie, er i filmen gjort til et rent overgrep. I boka er dette mye mer komplekst og spennende fordi perspektivet hele tiden er hos Lurie, og det han tolker som initiativ og velvillighet hos Melanie, godt kan være overtolkninger basert på ønsketenkning og egen lyst, men det kan også være sant. Likevel, det skal mye til for ikke å holde muligheten åpen for at også hun bruker han, noe som igjen begrunner Luries steile holdning under høringen i kollegiet. I filmen er forholdet blitt det mellom en gammel gris og en studine som har lyst til å spy eller løpe ut døra. Hun vemmer seg konstant.

I boka bemerker Lurie at gårdshjelpen Petrus er høy, altså stor i forhold til han (objektsform er for nisser) og derfor potensielt truende fysisk. I filmen derimot, er Petrus en ivrig gjennomsnittlig høy fyr med briller, som bare de mest fantasifulle kan få til å bli farlig, sett i forhold til Malkovic ganske storvokste fysiognomi. Det blir merkverdig at ikke Lurie slår knute på denne brilleslangen. Men da har vi alle sammen gitt like mye faen i det absurde som skjer, som den slentrende parodien fra ”Farlige forbindelser” gjør selv.

Coetzee vant Nobelprisen i litteratur på bakgrunn av denne romanen. Han vant også Bookerprisen for andre gang, som første forfatter noensinne. Regissøren av filmen, såpeskuespilleren og tv-verten, Steve Jacobs, stekte denne kalkunen sammen med sin kone, Anna Maria Monticelli. Og som om tragedien ikke var grell nok allerede, vant de International Critic’s Award ved filmfestivalen i Toronto.

Posted at 08:53PM mar 09, 2010 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[25]

Slumdogs and millionaires

Jeg har alltid hatt en rimelig tiltro til Nrk, en tiltro til at det de formidler er relativt sant. Nrk er ikke en kommersiell aktør med en tvilsom agenda. Nrk er fri til å formidle så faktabasert de vil, innefor et ganske romslig budsjett.

            Derfor var jeg mer enn overraska da jeg leste Nrks dekning av flomkatastrofen i Brasil. Nyttårsaften meldte de at 18 personer var døde i leirras som hadde funnet sted i slumområder i byen Rio de Janeiro. Dette var ikke sant. Folk var funnet døde på øya Isla Grande og i byen Angra dos Reis, som ligger to timer sør for Rio. På Isla Grande var et luksushotell skylt på sjøen, og i Angra hadde middelklasseboliger fått leirras over seg. Det som for reporteren sikkert så ut som et slumområde, er ikke regnet for å være et slumområde her. De er vanlige boliger av rimelig god standard.

            Dagen etter (i en artikkel som ble oppdatert 2.januar), blir fastlandsbyen Angra dos Reis kalt en øy. Nrk har fremdeles ikke fått med seg at hotellet lå på øya Isla Grande. En øy som var et fengsel opp til på nittitallet, og som derfor ikke er særlig utbygd, og som har noen av verdens vakreste strender. En øy du finner anbefalinger til i enhver bok om Brasil. En øy som er innbegrepet av naturskjønnhet. Hvordan går dette an?

            Og hvordan kan byen Angra dos Reis, lekegrinda til Sao Paulos rikfolk (Sao Paulo ligger ikke ved sjøen), Brasils Kragerø, hvordan kan den byen bli ”slumområder” Bare sånn kort og godt?

            Nå er det fjerde januar, jeg venter på at Nrk skal komme med en korreksjon på sine nettsider om alt røret de har klart å trøkke ut av seg. Og som et lite tips til slutt, les noen brasilianske aviser før dere skriver om Brasil neste gang, ikke la tilfeldige vikarer skrive våre offisielle nyheter. Helsike heller.

Posted at 03:32PM jan 04, 2010 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[7]

Unge menns hang til monokkel

Karl Ove Knausgård som romanperson vil skrive førmoderne prosa som løfter, begeistrer og betyr. Malekunsten han liker er gammel, gjerne figurativ, og går (som han sier) direkte til følelsene. Tore Renberg (som er venn med den virkelige forfatteren Knausgård) vil også skrive førmoderne romaner. Han vil skrive som Balzac. Kritikeren og forfatteren Frode Johansen Riopelle vil ha en realistisk prosa, gjerne på linje med de store realistene fra i går og forgårs. Av kunstkritikere ønsker han seg: ” Humør! Ikke en avhandling med fagsjargong og referanser til all verdens teori. Jeg ønsker meg en kritiker som er til stede med hele seg, en som tenker, og føler, høylydt og kanskje har et parfymert kjærlighetsbrev i jakkelomma."

Alt detta er egentlig verdt et tja og et skuldertrekk, men Riopelle har også i to innlegg referert til forskjellene mellom Erik Bjerck Hagens og Arild Linnebergs litteratursyn, og der får han det til å virke som om Linneberg er en surpomp uten humor, mens Bjerck Hagen er rene oppkommet av vittighet. Det irriterer, for det er å snu sannheten på huet. Å være interessert i teori, særlig postmoderne teori, har mer vært en garanti for kreativitet og humør, enn en hemsko for det samme. Se bare på dette utdraget fra Linnebergs essay ”Kritikkens narrekappe”:

”Arnold Negnaf, anmeldte i 1987 en roman av filosofen Jon Hellesnes: ”Den postmoderne anstalten. Romanen er en filosofisk kritikk i fiktiv form av postmodernismen som program, for ikke å si av poststrukturalisme og dekonstruksjon. De ledende intellektuelle er degradert til en gjeng med dekadente åndsmoteløver, som holdes innesperret på noe som er en mellomting mellom fengsel og galehus. Alle er bokstavelig fanget av den farlige Fouché, som slik han beskrives i romanen er slående lik Michel Foucault av åsyn og vekst, men med et navn skuffende likt lederen for Napoleons terror-politi. Konsekvensene av Foucault-Fouchés nietzscheanske tanker framstilles også i romanen som svart og rød terrorisme (Lyotard snus med andre ord også på hodet, eller til det motsatte; blir bakvendt).

            I sin omtale gjorde Negnaf (den bakvendte fange) det samme med Hellesnes, som Hellesnes gjorde med Foucault. Negnaf framstilte seg i kritikken som fengsla fange av romanens habermasianske univers, og degraderte Hellesnes slik Foucault ble Fouché ved å vri på navnet og til og med antyde groteske kjønnsfacistiske implikasjoner i teksten. Jeg mistenker Negnaf for å ville skrive en kritikk i det han sikkert trodde var romanens ironiske ånd.

            Men han tok feil, slik Søren Kierkegaard tok feil av det å skrive under pseudonym. Leserne ville da kunne glede seg over at forfatteren var skjult, slik at de alene kunne ”have med Værket at gøre uden at genereres eller distraheres af hans Personlighed” som Kierkegaard skreiv i ”Hvo er Forfatteren af Enten-Eller”? Men sjelden har en leser til de grader interessert seg for personligheten bakom teksten som filosofen Jon Hellesnes i hans iherdige jakt på Aronlf Negnafs alter ego. Etter tre måneder rykket han triumferende ut med en rasende avsløring. Muligens hadde han gått etymologisk til verks (jfr. Arnold: gml. Dansk for Arild), og når sant skal sies, var det undertegnede som hadde forsøkt seg med en ironisk omtale av en roman han gikk ut fra var ironisk, skrivi av en forfatter som forstod ironi. Men som ikke engang forstod sin egen: filosofen var til og med personlig fornærma over Negnafs forvrengning av hans ærverdige navn.

            Samme år skrev en viss Lodin Løsbart jr. en kritisk polemikk i Vinduet mot Dagbladet-journalisten Fredrik Wandrup – for anledningen omdøpt til Fredrik Fjærpenn. Den karnevalistisk degraderende overskrifta lød ”Fredrik Fjærpenns fæle fis”, og av slutninga var denne:

PS Dersom noen, men særlig Fredrik Fjærpenn, skulle føle seg fristet til å svare, er han eller hun hermed advart; undertegnede er kjent for å føre en god neve, og ikke først og fremst på skrivemaskinen!

Få dager etter sto følgende oppslag på Dagbladets kulturside: Vinduet-kritiker truer Dagbladet-journalist med juling! Hvorpå Vinduets redaktør, Jan Kjærstad, måtte rykke ut å dementere: muligens skulle det ikke tas i helt bokstavelig betydning?

            I norske tidsskrifter har jeg også med egne øyne lest brev fra dødsriket, der en henfaren russisk litteraturforsker tar et oppgjør med den norske kritikerstands uformuende omtaler av Kjartan Fløgstads ”Det 7. Klima” Eller, i et annet brev, der en fiktiv kritiker holder gravtale både for for lengst avdøde og høyst nålevende norske litteraturforskere. Og så videre …

            De som trodde at sistnevnte skribent, Dlira Grebbenil (adresse: bakvendtland) var en sovjetisk avhopper, tok feil. Derimot vil jeg gi dem rett, som – stort sett i harme – har felt følgende dom over slike kritiske krumspring: Det er postmoderne tull fra en sjølopptatt kritiker som til og med trur han kan skrive! Det eneste jeg har å innvende, er at slike dommer er feilaktige i sin mangel av historiekunnskap. Det som utskjelles som ”postmoderne kreativ kritikk” er i tråd med kritikkens tradisjon fra antikken til langt ut i siste halvdel av 1800-tallet. Den eldste forma for kritikk vi kjenner har dikterisk form, slik den tyske idealismens filosofer – fra opplysning til romantikk, Lessing til Schiller – dyrker brevet som særskilt genre. For ikke å gå videre inn på den klassiske poetikkens former for dialoger og brev.

            Det eksperimentet Arnold, Leo, Lodin, Bodvar, Olga, Dlira m.fl., dvs. undertegnede innbilske postmoderne åndssnobb gjorde, var å skrive noen kritikker som direkte kopierte norsk 1850-talls-kritikk i forma. Ironiske parodier, degraderende latterliggjøring, Gjenganger-brev, oppdikta dialoger, komiske skuespill, fiktive kritikker om fiktive verker av fiktive forfattere på fiktive forlag – som like fullt handla om faktiske forhold m.v., var dengangen institusjonalisert som selvsagte muligheter i litteraturkritikkens forråd av former. I dag støter de stort sett på den største motvilje, ja vekker angst; angsten for den utrygghet som oppstår når språkets sikre meninger går i oppløsning som usikre. Er det forklaringen på den angstbiterske reaksjonen på former som bryter med leserens forventning til kritikk? For ikke å snakke om brudd på de høyst rigide akademiske formkonvensjoner: Selv de minste avvik fra normens skinnobjektive sakprosa roper på rødblyantene til tradisjonsforvaltere – uten tradisjonsbevissthet om sin egen skrifts historiske bane.”

Teori er kult, kreativt og åpnende, mens monokkel gjør enøyd og trangsynt.

Det var det hele mine damer og herrer.

Posted at 10:26PM des 14, 2009 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[31]

The medium is the massage

Jeg satt og leste nyheter på nett. Du veit hvordan det arter seg. Litt krig. Litt politikk. Litt økonomi. Litt personlige tragedier. Litt sport. Litt kultur. Alt sammen sauset sammen på den måten vi alle har fått trøkt inn hele livet fra Dagsrevyen til faens oldemor. Det viktige og uviktige sidestilt. Likevel hender det  at noe fanger interessen, har visse adspredende kvaliteter, er særpreget.

Denne gangen var det en liten afgansk jente som hadde blitt drept av et flyslipp fra britiske militære. Britene slipper propaganda og informasjon fra fly i store kasser som løser seg opp, men denne kassa hadde ikke gjort det, og den hadde truffet denne jenta, som senere døde av skadene. Da jeg leste nyheten virket den bare som enda et  bidrag om krigens absurditet. Mennesker kan dø av prosaiske årsaker i en krigssone.

Jeg så ikke for meg jenta blodig eller forvridd,  foreldrenes gråt, sorg, sinne, eller soldatenes debriefing med påfølgende trøsteøl i messa. Jeg så ikke for meg slike populærkulturelle sippeting. For dette var ikke mer spektakulært enn at et bryllup blir bombet, en død opprører viser seg å være en gjeter, en familie i bil blir drept av sikkerhetsvakter, en soldat blir drept av sine egne, drept av en veibombe, eller, repetativt nok, en selvmordsbomber.

Det som fikk meg til å reagere var hendelsens symbolske potensiale. En koalisjon går inn i et land med en plan om hvordan de skal vinne krigen, men de har ingen plan om hvordan de skal vinne ”the peoples hearts and minds”, ingen plan om hvordan de skal gjenoppbygge. I stedet slipper de skriftlig propagandamateriell ned på en befolkning som i høy grad er analfabeter. Du merker det sikkert selv, hvordan slikt pirrer, hvordan det ligner litteratur, svart humor, Joseph Heller, hvordan du får den gode følelsen av å være litt smart. Lesing er ikke forgjeves.

Posted at 05:09PM okt 05, 2009 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[39]

Ronalds hemoroider

Jeg sitter i et høyhus med utsikt over Ipanemastranda. I toppetasjen bor tidligere FIFA-president Jõao Havelange. Området her er det mest eksklusive i hele verdensdelen, og burde inngyde meg med ærefrykt, med sinnsbevegelse og en følelse av storslåtthet. Men det gjør det ikke. Jeg har vært her en stund, har sett bølgene bryte, møtt de soignerte og blaserte brasilianerne i heisen, spist på de fleste resturantene i gangavstand. Sett byen natt, morgen, dag og kveld. Og det skjer her, som alle andre steder i verden, en følelse av trivialitet kommer snikende. Selv her skal fortauet kostes, trafikken dirigeres, taxiene bringe, kelnerne servere, rørleggerne reparere, elektrikerne romstere, resepsjonistene smile, fotballsupporterne hoie, strandselgerne ta kontakt, de priviligerte sporte, damene vise seg frem, mennene machofisere osv. Hverdager er ikke turistbrosjyrer, selv ikke her, de er hverdager. Menneskene som lever disse hverdagene er ikke trivielle, men det de utfører eller gjør er ofte trivielt, fordi det gjøres nærmest overalt. Det er vanlig.

Før jeg flyttet hit tenkte jeg noe annet, da tenkte jeg de romantiske tankene, de eksotiske tankene, tankene om alle tings mulighet, tankene om forandring, om muligheten til å bli en annen ved å flytte fra oppe til nede på kloden. Tanken om at den personen jeg var blitt, denne nordmannen, kunne bli annerledes. Tanken om at en annen kultur og et annet språk, kunne rokke ved den norske enheten som sindig sprelte i alle resonneringsrekkene mine. Hvem man er, og hva man har gjort og skal gjøre, er jo historier man selv lager. Det er et faktum med mange konsekvenser. Er man dårlig til å lage historier, lager en sentimentale føljetonger som kunne vært klippet ut av Allers, så blir verden Allers. Er man romantiker og synes alt er fantastisk og storslått, så blir verden en evigvarende adjektivfylt brosjyre. Nivellerer man det meste, så får nesten ingenting mening. Har man en selvrettferdig tendens, så får andre mennesker ingen rettferdig plass. Mener man at barndommen var altavgjørende for ens liv, får fremtiden mer enn en stemoderlig behandling. Poenget er at historiefortelling er mye mer enn å skrive en novellesamling eller en roman, det er måten vi lever på. Og det å forbedre eller raffinere denne evnen, gjør oss til bedre mennesker, om enn ikke etter et moralsk skjema. Moralske fortellinger er ofte blinde for det meste, unntatt sin egen moralitet.

Det var egentlig ikke dette jeg skulle snakke om. Jeg begynner å bli kraftig forkjølet her jeg sitter (selve grunnen til at skriver innlegg i dag), men jeg skal heller ikke snakke om de hysteriske fortellingene om svineinnfluensaen. Jeg skulle egentlig si litt om livshistorier og trivialtitet, men vet ikke helt hvordan, og jeg er tom for kaffe.

Mange forfattere skyr det trivielle. De skriver heller om det dramatiske, om kriminalitet, forelskelser, reiser og livsforandringer. Mange forfattere skyr det hverdagslige, det tilsynelatende følelsesmessig flate, det ordinære, det kjedelige. De vil skrive fortellinger som river og rykker, som suggererer, som betyr, som står oppreist blant alle hverdagsmenneskenes dårlige fortellinger. De vil skrive fortellinger som er som et vakkert menneske i en eksklusiv klesdrakt, skrive en peoples person, en fortelling folk vil bli venn med, se opp til, dele sofa med. Skrive noe annet enn banale drømmer og forhåpninger, rasende voldsfantasier, platt sexlyst, strategier for forfremmelse, sladder, bakvaskelser, nabofeider, oppdragelseskrangler, fjernkontrolluenigheter, elendige politiske analyser osv osv. Og forfatterne vil gjerne gjøre dette med noe annet enn etermedienes absurde språk, bedriftenes gørre språk, saksbehandlernes tørre språk, politikernes forsøksvise og til tider større språk, og med noe annet enn tabloidenes hyl. For disse forfatterne har estetikken forandret seg fra dens opprinnelige betydning, som er kunnskap man får gjennom sansene, til å bli synonymt med det vakre. For disse forfatterne blir verden bedre av fortellinger som er elegante.

Men for all del, dette er ingenting å hisse seg opp over, mange synes også verden blir bedre av lekre kjøkkenstoler eller et Arne Jacobsenegg, og det var heller ikke det jeg skulle snakke om. For noen ganger er virkeligheten virkelig (Sic!) spektakulær. Noen ganger er hendelser, begivenheter, handlinger og livshistorier såpass særegne at de nærmest blir symboler. De transcenderer dagliglivet ved at de har en dramaturgi som ligner fiksjon. Og jeg innrømmer at jeg tenkte en del på en slik historie før jeg flyttet hit, nemlig historien om Ronald Biggs, togrøveren som virkelig brøt ut, som virkelig gjorde det helt andre, som virkelig levde ekstraordinært. Jeg har ikke inklinasjonen til å koke suppe på han her, men dette er linken til wikipediartikkelen om hans liv.

 http://en.wikipedia.org/wiki/Ronald_Biggs

Han slipper ut av fengsel i dag, av barmhjertighetsgrunner. Og legg merke til hans motiv for å vende hjem til Storbritannia etter eksilet i Brasil. Dø i verdighet Biggsy, din lille svinpels der du ligger.

Posted at 06:37PM aug 07, 2009 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[20]

Scientologers måte å debattere og resonnere på.

I går på Underskog kom jeg over en artig snutt fra et BBC-program om scientologi. Snutten er ti minutter lang og viser veien frem til det punktet der reporteren fra BBC fullstendig mister fatningen overfor "intervjuobjektet". Vedkommende som la dette klippet ut på skogen spurte hva man egentlig kunne gjøre, hvis noen hadde en debattform slik representaten for denne nyreligiøse bevegelsen hadde. Finnes det grunn til å fortsette diskusjonen? Er det i det hele tatt mulig? Mot slutten av klippet treffer man på scientologenes overbevisning om den store psykiatriske konspirasjonen, en konspirasjon scientologene bruker store ressurser på å formidle over hele verden. Nå er ikke alle psykiatrimotstandere scientologer, men de er den sterkeste internasjonale kraften i psykiatrimotstanden. Einar Kringlen er ikke en psykiatrimotstander, han er en psykiater med en empirisk fundert spørsmålsstilling omkring lykkepiller, ikke om psykiatrisk medisinering som sådan. En ting er lykkepillers virkning i forhold til placebo, en annen ting er den store konspirasjonen og avfeiingen av psykiatrien. Det første er kontrollerbart, kan være gjenstand for vitenskapelig undersøkelse. Det andre er en konspirasjonsteori, og har ingenting med det første å gjøre. Dette er noe motstanderne av psykiatri har problemer med å se. Selv Hegel hadde uoverstigelige problemer i sin logikk, og Hegel var smart. Nuvel, nok om det, kos dere med scientologenes debatt-teknikk.

Posted at 02:54PM mai 14, 2009 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[61]

Jeg er middelklassen

Posted at 12:17PM feb 12, 2009 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[68]

Bredt anlagt essay for et smalt publikum

Hvordan kan en anmeldelse av en dictionary bli en omfattende og treffende kulturkritikk? Svaret er: når David Foster Wallace skriver den. Under her ligger linken. Teksten er vanskelig, langt fra DFW's mest tilgjengelige eller underholdende tekster, og den tar over en time å lese. Bare to-tre personer kommer til å gidde, eller klare det. Men det er likevel verdt et innlegg. Spar det til en dag dere har tid og anledning til å møte en intellektuell storebror. Velbekomme!

http://instruct.westvalley.edu/lafave/DFW_present_tense.html

(Jeg har dessverre ingen anelse om hvordan man lager slike elegante linker, hvis noen hvisker meg det i øret, kan jeg redigere inn en senere, god helg!)

Posted at 04:06PM feb 06, 2009 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[20]

Hva er egentlig en 'Opprører'?

Når vi får nyheter fra Irak og Afganistan, så har koalisjonsstyrkene alltid drept opprørere. En ting er selvfølgelig det magiske ved at alle drepte ER opprørere. At man selv fra stor høyde vet at en ansamlig av mennesker ER opprørere. Men en helt annen ting, er hva en 'opprører' egentlig er.

Akkurat nå går filmen Max Manus på kino. Det er en film som bidrar til å forfalske den norske motstandskampen under 2.Verdenskrig. Det var den kommunistiske delen av motstandsbevegelsen som drepte flest folk, senket flest skip, gjorde mest sabotasje. Under et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen, kom det frem at tyskerne så på "Gutta på skauen" som en speiderbevegelse, det var den kommunistiske motstandsbevegelsen de tok på alvor (Forskningsprosjektet gikk gjennom Gestapos samlede norske arkiver). Men nok om det, poenget her er at "Gutta på skauen" er beskrevet som 'motstandsfolk'. 'Motstandsfolk' er noen som bekjemper noe bestemt. De har et mål. En retning. En organisering. Du kan respektere motstandsfolk. Det er ordentlige karer (kvinner var forøvrig også med).

'Opprørere' derimot, hva er det? Hvem er de? Jeg ser for meg en brokete gjeng. Jeg ser for meg en sutrete villfaren James Dean. Jeg ser for meg tenåringer. Jeg ser for meg hærværk. Massesuggesjon. Kaos. Tilfeldigheter. Jeg ser for meg mye av det motsatte som jeg ser for meg, når jeg hører 'motstandsfolk'. Jeg ser ikke for meg en legitim kamp. Jeg ser for meg destruktivitet.

Hva ser du?

Posted at 06:15PM jan 08, 2009 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[79]

Hva er egentlig en 'Ekstremist'?

Helt siden David Ben Gurion og gjengen innførte den moderne terroren da de fordrev palestinerne fra sine områder, helt siden de plasserte bomber i butikker, kastet håndgranater inn på kaféer og på bussholdeplasser, så har denne strategien blitt et vanlig bekjentskap i nyhetsbildet. 'Terror' er blitt et vanlig fenomen. Og det er  vanlig at den svake parten i en konflikt(den som ikke har tilstrekkelig konvensjonell militær styrke), bruker dette i sin kamp.

Hvor lenge skal vi kalle en slik form for kamp ekstrem, slik at vi nærmest kan patologisere den? Sykeliggjøre den? 

Hvor lenge skal vi gjemme oss bak vårt eget trygge og uforpliktende normalitetsbegrep?

Når skal vi se at verden er et sted med steilere og mer desperate konflikter, enn det Genévebrillene fanger opp?

Det kunne i det minste ha vært en interessant øvelse.

Ekstremt interessant.

Posted at 03:10PM jan 08, 2009 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[25]

Postmodernisme for kvinnen i gata

Se på dette ordet: Ku.

Du har sett en ku, ikke sant? Du har sett den på båsen om vinteren, på enga om sommeren, sett den gresse, sett den pisse en foss, kanskje du også har tråkket i en kuruke?

Se nøye på ordet over. Tror du det noen gang kommer til å gjøre de tingene jeg beskrevet en ku gjøre over her? Kommer ordet ’ku’ til å bli et levende vesen som puster sin dårlige ånde mot deg?

Nei?

Hvorfor ikke?

Nettopp.

Det er ikke en ku, det er bare ordet ku, det er et tegn.

Se på dette ordet: Forfatter.

Du har sett en forfatter, ikke sant. Du har sett henne på tv. På opplesning på kaféen. Gående på gata. Ravende full på pub. Snakke om bokhylla si i Dagbladets helgebilag.

Se nøye på ordet over. Tror du det noen gang kommer til å gjøre de tingene jeg har beskrevet en forfatter gjøre over her. Kommer ordet ’forfatter’ til å bli et levende vesen som puster sin dårlige ånde mot deg?

Nei?

Hvorfor ikke?

Nettopp.

Det er ikke en forfatter, det er bare ordet forfatter, det er et tegn.

Se på dette ordet: Forteller.

Du har sett en forteller ikke sant? Du vet at det er en muntlig størrelse fra det virkelige livet. Det er bestefaren din som forteller eventyr. Det er nordlendingen med høyt blodtrykk som forteller vitser fra rorbua på tv. Det er kjæresten din som forteller hun/han har funnet seg en annen. Det er et levende vesen som bruker munnen sin til å meddele deg noe. Se på ordet over. Tror du det noen gang kommer til å gjøre de tingene jeg har beskrevet over her? Kommer ordet ’forteller’ til å bli et levende vesen som puster sin dårlige ånde mot deg?

Nei?

Hvorfor ikke?

Nettopp.

Det er ikke en forteller, det er bare ordet forteller, det er et tegn.

Se på dette ordet: Skrift.

Du har sett skrift ikke sant? Du har sett den på fødselsattesten. I karakterboka. På bussbilletten. I tekstmeldingen. I mailen. I fagboka. I avskjedsbrevet. I diktet. I novellen. I romanen.

Lever skriften på samme måten som en levende organisme?

Nei?

Hvorfor ikke?

Nettopp.

Den er ikke virkelighet slik virkeligheten er det. Den er tegn som vi bruker til å representere virkelighet med, og den er svært forskjellig fra denne virkeligheten. Det er en grunnleggende forskjell (differanse) mellom skrift og virkelighet. Grunnen til at dette fort går i glemmeboka er fordi vi presser muntlige situasjoner fra virkeligheten inn i vår forståelse av tekst. Dette er noe som har pågått siden Platon. Det er ingen forteller i en tekst. Det er ingen forfatter i en tekst. Akkurat slik det ikke er noen virkelig ku i bokhylla di.

Se på dette ordet: Konklusjon.

Les tekster som tekst. Tenk deg nøye om neste gang du bruker ordet realisme. Virkeligheten er der, men den er ingen tekst. Tekster er også virkelige, og vår forståelse av virkeligheten er i høy grad basert på tekst(er).

Verre er det ikke. Don’t believe the hype.  

Posted at 01:22PM des 11, 2008 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[146]

En revolusjon ut av Døden

Noe var på gang i det danske universitetsmiljøet på midten av nittitallet. Studentene på flere institutter ved Universitetet i Århus hadde begynt å avbryte undervisningen med nitide spørsmål, innlegg og taler. Når den ene studenten var ferdig tok en annen over. Foreleserne stod maktesløse, og undervisningen gikk i stå. Det var tydelig at studentene hadde pratet med hverandre på forhånd, og at disse avbrytelsene var planlagt. Ryktene gikk om at studentene var inspirert av forfatteren Erwin Neutzsky-Wullf .

Faklen

Bakgrunnen for disse hendelsene startet noen år i forveien. Neutzsky-Wullf hadde vært med å starte sitt eget fanblad Elsebeth (oppkalt etter sin kone), sammen med Simon Falkeberg i 1992. Året etter startet disse to et utdanningssted i Århus som hadde til hensikt å gi deltakerne en dypere dannelse enn undervisningen ved universitetet ga. Den tradisjonelle universitetsundervisningen ble sett på som både overfladisk og fordreid. Lærerne ved det nye undervisningsstedet var for det meste studenter. Det ble undervist i hebraisk, latin og arabisk, i tillegg til neurobiologi, matematikk og fysikk. Dannelsen man etterstrebet skulle være tverrfaglig. Studentene ville overstige kløften mellom humaniora og naturvitenskap. Dette skulle oppnås gjennom å innføre et ettårig tverrfaglig filosofikum på universitetet. Men målet var en humanistisk revolusjon av hele det danske samfunnet.

Studentenes opprettet et eget tidskrift, som de kalte Faklen, etter Karl Kraus legendariske Die Fackel (et tidsskrift basert i Wien, som ble kjent for harde utfall mot den fremvoksende fascismen og nazismen i Europa, den første halvdelen av forrige århundre). Rune Engelbreth Larsen ble Faklens første redaktør. Han hadde blitt inspirert av å høre Neutzsky-Wullf lese opp fra sin kommende roman "Døden", og i 1994 ga Engelbreth Larsen ut boken "Forsvar for verden, en indføring i Erwin Neutzsky-Wullfs forfatterskap".

Faklen ble lansert ved at redaksjonen marsjerte inn på årsfesten i teologisk forening, der de delte ut det første nummeret. Medieoppmerksomheten rundt tidsskriftet ble stor, delvis på grunn av artiklenes innhold, men også på grunn av aksjonene som redaksjonen med venner gjennomførte. I 1997 stormet ni kvinner opp på prekestolen under den danske tv-sendte julegudstjenesten, hvor de leste opp et politisk manifest mot høyredreiningen og rasismen i samfunnet. Året etter demonstrerte seksten kvinner fra Faklen, for anledningen kledt i lakk og lær, for prostituertes rettigheter i Vor Frue kirke i København. Faklen nummer 14 inneholdt en bruksanvisning for hvordan innvandrere kunne skaffe seg våpen gjennom å melde seg inn i pistolklubber, slik at de kunne beskytte seg mot høyrekreftene. Faklen fikk også stor oppmerksomhet ved å hevde at den offisielle danske bibeloversettelsen fra 1992 var en bevisst forfalskning. Oppmerksomheten ble ikke mindre av at sentrale teologer nektet å stille opp til debatt, men heller brant eksemplarer av tidsskriftet med pressen tilstede.

Reaksjonene på Faklens prosjekt i Norge var positive, bla fra Thomas Hylland Eriksen og Peter Normann Waage, som begge satt i et panel under et møte i Idéhistorisk forening der Rune Engelbreth Larsen var invitert. Det var også positive artikler om Faklen i Morgenbladet.

Døden

Neutzsky-Wullf debuterte i 1971 med boken "Dialog". Bokens handling er lagt til det enogtyvende århundre. Den filosofiske skolen neospiritualistene (som er pasifister, en konsekvens av den tradisjonelle filosofi), stilles opp mot Wullfianistene (som er voldelige, en konsekvens av de populærkulturelle uttrykk). Wullfianistene okkuperer en landsby på det nordlige Jylland, og det utspiller seg en dialog mellom de to stridene parter, samt en neutral tredjepart. "Dialog" skapte en viss debatt etter utgivelsen, en debatt Neutzsky-Wullf deltok i med pompøsitet, humør og sedvanlig polemisk evne. I et slags sluttinnlegg lanserte han Wulffianisme, et forsvar for vold, som en egen filosofi. Etter debuten skrev Neutzsky-Wullf mange bøker i en rekke sjangre. På åttitallet kom bla to bøker med sikte på å forklare et okkult verdensbilde, "Okkultisme" i 1985 og "Magi" i 1986. Utover nittitallet skrev han en rekke omfangsrike romaner, bla "Verden" i 1994 og "Døden" i 1996.

"Døden" skildrer en politisk utvikling i Danmark i en tenkt fremtid. Romanens første del handler om bibliotekaren Finn Sørensen som har hjernesvult og er dødssyk. Sørensen oppsøker en Dr. Clausen som overfører dødes tanker til lydkilder. Etter en tid overfører han de dødes tanker til levende menneskers hjerner gjennom et kirurgisk inngrep. De døde kan dermed leve videre i de levendes hoder.

Romanen går videre til å skildre oppkomsten til en politiker på den ytterste høyre fløy, den prinsippfaste Agner Hjadstrup, som etterhvert overtar makten i Danmark. I 2008 gjennomfører Hjadstrup loven om livshjelp, en lov som innebærer drap på uhelbredelig syke personer. Disse personene får derimot leve videre i levende mennesker ved hjelp av Clausens metode. Drapene blir dermed humanisert og akseptert. I 2022 kaster Hjadstrups regime alle fremmedkulturelle ut av landet, og samme år drepes alle HIV-smittede.

 "Døden" forsøker å fremvise hvordan Hjadstrups regime ble muliggjort, gjennom trekke den skjulte støtten de alltid hadde hos den vanlige danske frem i lyset. Eller som en av karakterene i boka uttrykker det: "Døden snek seg inn som en sannhet, en godhet, en mistillit til lidenskap. Lidenskapelige mennesker holder ikke av prinsipper, og er derfor ikke til å stole på."

Denne motsetningen mellom den konvensjonelle sannhet og lidenskap, er selve hovedbestanddelen i Nutzsky-Wullfs okkultime, en okkultisme det finnes utallige referanser til i Dødens over 700 sider. Romanen har mot slutten en inngående beskrivelse av mithraismens (en gammel hellensk mysteriereligion) syv initiasjonstrinn. Neutzsky-Wullf gir imidlertid mithraismen et heller kontroversielt innhold.

Okkult sex

Neutzsky-Wullfs okkultisme er i høy grad basert på seksuelle teknikker, noe som er detaljert beskrevet i bladet Elsebeth. Den virkelige åndelighet nås gjennom samleie. Mannen når guddommen gjennom kvinnen, og kvinnen når guddommen gjennom sin mann.  Målet er å oppheve skillet mellom subjekt og objekt, målet er en jegløs tilstand. Måten å oppnå dette mest effektivt er gjennom sadomasochistisk overgivelse. Kvinnen bør la seg underkaste mannen for at de begge skal få fullt religiøst utbytte. I følge Neutzsky-Wullf er kjønnsrollene dypt nedfelt i menneskenaturen, og det er en avsporing å ikke anerkjenne dem i praksis gjennom å dyrke forskjellene mellom mann og kvinne. Ånd er det motsatte av intelligens, ånd er drift. Den dominerende er mest åndelig, og den dominerende er vanligvis mannen. Mannen dominerer kvinnen for å kunne gi henne åndelighet, mens kvinnen (som er mest intelligent) lar seg dominere for å kunne motta denne åndeligheten. Hvis man undertrykker denne siden ved menneskenaturen slik man gjør ved tradisjonell kristendom, så vil dominansformene kunne komme igjen som uønskede sosiale praksiser, f.eks som fascisme.

            For å spissformulere hva Faklens prosjekt gikk ut på, kunne man si at  det var et omfattende forsøk på legitimering av sadomasochistisk seksualitet. Opptattheten av filologi, hadde som hovedoppgave å godtgjøre tolkninger av gamle skrifter som enten viste at sm-praksis var sentralt i eldre religiøsitet, eller at kristendommen systematisk undertrykket denne opprinnelige religiøse erfaringen gjennom forfalskninger og omskrivninger. Vissheten om at det historisk forholdt seg slik, og at de opprinnelige dominansformene derfor kom tilbake som uønskede sosiale praksiser, gjorde at kretsen rundt Faklen etterhvert hadde en tendens til å se fascister overalt.

Faklens endelikt

Faklen eksisterte fra 1996-2001, og kom ut med 21 nummer. I 1999 kom det til et brudd mellom et flertall i redaksjonen inkludert Engelbreth Larsen, og et mindretall med Neutzsky-Wullf på den andre siden. Utenfra kunne det synes som tidskriftets profil, om det skulle gå i en mer politisk eller en mer okkult retning, kunne være årsaken. Men et vel sån viktig aspekt var at Neutzsky-Wullf hadde skaffet seg en ung elskerinne i redaksjonen (redaksjonen hadde forøvrig en rituelt begrunnet struktur). Han installerte elskerinnen i samme bolig som sin daværende hustru, og dette ble ikke godt mottatt i redaksjonen. Konflikten endte med at Neutzsky-Wullf flyttet ut til en nedlagt skole ved Randers (hvor han fortsatt bor) sammen med sine støttespillere. Faklen fortsatte to år til, men opplaget gikk nedover. Den offentlige oppvasken mellom de to leirene hjalp ikke på situasjonen.

            En kan i ettertid undre seg over at et forfatterskap med en så merkverdig nyreligiøs agenda, kunne appellere til begavet ungdom på universitetet i den grad som det gjorde. Noe av svaret på dette ligger ikke bare i Neutzsky-Wullfs personlige utstråling, vidd og polemiske evner, men også i hans prosjekts fokus på vitalisme, seksualitet og irrasjonalitet. Vektleggelsen av både boklærd dannelse ved universitetet parret med lidenskapelig seksualitet, konstruert som en motsetning til den livløst konvensjonelle danskheten, ble selve suksessoppskriften. For igjen å si det med en karakter i "Døden”:   "Det falder oss ikke inn, at det kun det lidenskapelige mennesket adskiller seg fra en sten eller en maskin. Hvordan kan vi redde mennesket med Fornuften, hvis vi ikke reddet dets Menneskelighet, så irrasjonell den er?"

Posted at 12:36PM des 02, 2008 by mettebergsommann in Diverse  |  Kommentarer[24]