Programmert suksess

Lurer du, som er interessert i litteratur, på hvorfor enkelte bøker selger så enormt mye mer enn andre? Også blant de erklært "gode" bøkene som løftes fram av kritikerne? I følge FrP (se debattinnlegg i dagens Aftenposten) er det utelukkende et spørsmål om "kvalitet". Det beste selger mest. Og omvendt: Det som selger mest, er best. Andre kan tenke at form og eksponering spiller inn. Leserne vil ha "engasjerende" bøker om passe "aktuelle" emner, formidlet i en ikke for utilgjengelig form. Noe man kan kjenne seg igjen i. Hvis forfatterens navn og ansikt i tillegg er allemannseie, og mediene hiver på køl, begynner salgstallene å rulle.

Alt dette stemmer. Jo flere av de nevnte faktorene som er på plass, jo mer sannsynlig er det at boka vil selge. Det som imidlertid blir underkommunisert i offentligheten er i hvor stor grad kjøpsfesten er bestemt på forhånd, lenge før bøkene er ute på markedet (eller engang ferdigskrevet).

Jeg var i dag innom en større bokhandel, Akademika på Blindern, for å kikke på to av høstens bøker  som begge er spådd å bli blant årets viktigste, noe kritikkene så langt også har bekreftet: Trude Marsteins "Ingenting å angre på" og Pedro Carmona-Alvarezs "Rust". Begge disse bøkene fantes i boktempelet på Universitetet i Oslo, senteret for nasjonens akademiske liv, kan man innbille seg, langt unna alle supermarkeder og flyplass-utsalg for lettbeint underholdning, i 1 (ett) eksemplar, klemt inn i hylla for nye romaner. I vinduet før man kom inn, på bordene, klatrende opp langs veggene, stort sett hvor man enn snudde seg, dreide det seg om Roy Jacobsens "Vidunderbarn", som altså allerede ved utgivelsen er utropt til en av høstens storselgere. Hvilket den selvfølgelig kommer til å bli. (Og ikke et vondt ord om Jacobsen; boka er sikkert strålende, akkurat som Marsteins og Carmona-Alvarez). De to andre kommer IKKE til å selge. Uansett hvor gode kritikker de får. Dette er bestemt på møter mellom forlagene og bokhandlene allerede tidlig i vår. Kanskje du og noen få andre spesielt interesserte vil finne fram til dem, men massemarkedet vil de aldri nå. Slik er maktstrukturene i norsk bokbransje. Ha ingen illusjoner om noe annet.

En sjelden gang klarer leserne å sette i gang noe på egen hånd. Man leser kritikker, tenker seg om, går inn i bokhandelen og tar selvstendige valg. Det er faktisk mulig. Jeg ville bare minne om det. Har de ikke boka du spør etter, har de solgt ut det ene eksemplaret de er forpliktet til å ta inn, kan de bestille. Dette er merarbeid for dem, og i blant virker de uvillige, men maser du, vil de gjøre det. Bare så det er sagt. Man kan faktisk gå mot strømmen.

Posted at 04:47PM aug 17, 2009 by Hagemann in Diverse  |  Kommentarer[34]

Nødvendighet

Kan en roman være nødvendig? Vi som elsker og mer eller mindre vier livet vårt til litteratur, vil nok si det. Det er nødvendig for oss å ha tilgang til den alternative virkeligheten litteraturen representerer. Samtidig er det klart at enkelte bøker virker ”nødvendigere” enn andre, rent litterært.

            Jeg har i det siste lest tre ganske ferske bøker, to norske, kritikerroste romaner, pluss danske Naja Marie Aidts novellsamling ”Bavian” som hun fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 2008. Det som slår meg under lesningen (og sammenstillingen er tilfeldig, dette er for all del ikke enda et innlegg om hva som er ”galt” med norsk litteratur) er at bare Bavian virker ”nødvendig”. De andre to bøkene er utvilsomt gode, presise, men de glir litt lett forbi. Bavian biter seg fast. Hvorfor? Samlingen er ujevn, enkelte av novellene er (for meg) absolutt forglemmelige, ingen av dem framstår som enestående originale eller rystende. Det er bare noe med måten det er gjort på. Følsomheten i språket. Blikket på verden. Måten akkurat denne forfatteren formidler sine tanker og observasjoner. Man blir trukket inn. Når det er slutt, vil man ha mer. Boka står fram som noe genuint og ikke helt sammenliknbart med noe av det andre man har lest.

            Jeg holder selv på med en roman. Ved inngangen til ferien er jeg  180 sider inne i førsteversjonen. Et ambisiøst prosjekt, planlagt i flere år, fundert på erfaring og ferdigheter jeg har ervervet meg gjennom et etterhvert langt forfatterliv. Men nødvendig? Det må i alle fall være målet. Jeg forteller ingen hva romanen ”handler om”, viser ikke så mye som en side til mine nærmeste. Men den første setningen, som det ser ut nå, etter omtrent 300 000 tastetrykk, går sånn: ”Hun kommer opp gjennom skogen ...”

            Ser dette ut som åpningen av en ”nødvendig” roman? Jeg må nesten si: ikke nødvendigvis. Umiddelbart kan den virke triviell, hverdagslig. Jeg ser uten videre flere fallgruver i en sånn åpning. ”Skogen” er selvfølgelig solid nok. Tidløs og urokkelig. Et grunnpremiss. Men ”hun”? Hvem er hun? Et elsket objekt, bokas hovedperson (sett utenfra), en tilfeldig forbipasserende på vei inn i romanens virkelighet? Hvorfor skal vi helt fra starten av bry oss om akkurat henne? Vil hun siden kunne forsvare det? Denne formuleringen kan  være alt fra inngangen til en banal kjærlighetsfortelling til ... tja; forhåpentligvis noe mer. Innsirklingen av en virkelighet der eksistensen er satt på spissen. Det er jo det alt handler om. Konstituere et univers der det menneskelige er så nærværende at ingen kan stille seg likegyldig til det.

Er det sånn at viktige, betydningsfulle bøker har viktige og betydningsfulle åpningssetninger? Igjen må svaret bli: Ikke nødvendigvis. Proust: ”Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs.” Strindberg: ”Det var en aften i begynnelsen av mai.” Celine: ”Det var sånn det begynte.” Eksempler på det motsatte – et slikt sammenfall - finnes selvfølgelig også. Vi husker alle åpningen av Hundre års ensomhet: ”Mange år senere, foran eksekusjonspelotongen, måtte oberst Aureliano Buendía tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen.” En annen av mine personlige favoritter, som jeg har nevnt før i dette forumet, er fra James M. Cains Postmannen ringer alltid to ganger: ”They threw me off the hay truck about noon.” Dette er selve Den Fremmede, en av det tjuende århundrets viktigste litterære figurer, inspirasjonskilden til Camus’ roman av samme navn, som presenterer seg. Kastet av høyvogna han tydeligvis har sneket seg med på. ”...about noon”. Alt er åpent. Vi ser ham allerede for oss. Camus roman åpner: ”I dag døde mor. Eller kanskje var det i går ...” og oppnår en tilsvarende effekt. Ambjørnsens første Elling-bok parafraserer denne åpningen. Jeg tror i alle fall en romanåpning må bære på en kime, kanskje usynlig ved første gangs lesning, til det som skal komme. Noe som kan folde seg ut. Noe som først når man er ferdig og leser begynnelsen om igjen, får sin fulle betydning. ”Hun kommer opp gjennom skogen, håret klistret til ansiktet ...”

Ingenting forteller meg at dette er en åpningssetning jeg absolutt må ha. Det lukter litt melodrama. Kanskje til og med krim, som jeg en gang leste, men nå ikke lenger orker. Likevel ser det ut til å være disse formuleringene jeg vil velge. For noen uker siden, da betoningen i romanen forskjøv seg litt, gikk de ut og ble erstattet av andre. Nå er de tilbake. Jeg begynner å venne meg til tanken på at det er sånn det skal være. ”Hun kommer opp gjennom skogen, håret klistret til ansiktet, øynene svarte av en slags forvillelse ...”

            Å skrive en roman er et møysommelig komposisjonsarbeid, side for side ut fra en grunnidé man knapt vet hvor mye hold det er i før man har begynt å vende på den. Man bygger opp karakterer, utvikler tematiske og dramaturgiske strukturer, forfølger alskens ville innfall man bare kan håpe etterhvert vil vise seg å passe inn i helheten. På ett tidspunkt er det som stoffet begynner å sette seg, visse ting er ikke er så lette å endre på lenger, en språktone er etablert som forlanger å bli fulgt. Karakterene begynner i økende grad å oppføre seg som virkelige personer, visse handlingselementer synes uomgjengelige, de tematiske strukturene man i utgangspunktet hadde nokså vage forestillinger om, begynner å likne bærebjelker man må forholde seg til om ikke alt skal rase sammen. Forfatteren, som i utgangspunktet var GUD, har mer enn nok med å løpe rundt og se til at de ulike figurene han har skapt ikke tar seg for store friheter. Den opprinnelige ideen man var så fornøyd med, synes mer og mer irrelevant. Man sletter, stokker om, bytter ut, oppdager sidespor som når man kikker opp i dem virker uimotståelig fristende. Til slutt, kanskje etter flere års arbeid,  sitter man igjen med noe som kan sies å være ”ferdig”. Bare i begrenset grad, om i det hele tatt, likner det boka man egentlig hadde tenkt å skrive.

            Det man hele tida styrer etter, det eneste man har å holde seg til, er det vi kaller ”magefølelse”. En fornemmelse av at akkurat sånn, og for all del ikke sånn, må det bli. Stoffets indre nødvendighet, slik den oppleves i prosessen. Om den ferdige boka siden vil oppleves som ”nødvendig” for en leser, vet man lite om underveis. Det jeg imidlertid er sikker på, er at det ikke kan bli sånn om det ikke er noe nær livsnødvendig for forfatteren - under skrivingen såvel som gjennom de ulike redigeringsleddene som følger med. Fordi veien til det universelle i litteraturen alltid går gjennom det dypt personlige.

”Hun kommer opp gjennom skogen, håret klistret til ansiktet, øynene svarte av en slags forvillelse, som om hun ikke ser at hun er framme”.

Posted at 08:31AM jun 19, 2009 by Hagemann in Diverse  |  Kommentarer[36]

Dette med "inspirasjon".

Blant de spørsmål man oftest får som forfatter, fortrinnsvis fra folk som lever i betryggende avstand til den litterære verden, er hvordan man får ”inspirasjon” til å skrive. Eller omvendt: hvor ”inspirerende” det må være for en som meg, som har muligheten, å reise bort og la meg fylle opp av inntrykk i et fremmed og eksotisk land.

I et par uker har jeg gitt etter for ytre og indre press og oppsøkt det mest klisjéfylte av alle slike reisemål, ”kunstnernes” egen hovedstad, verdens eller i alle fall Europas ledende friluftsmuseum slash turistfelle, altså Roma. Ikke fordi jeg er spesielt opptatt av Italia - jeg fortrekker egentlig spansk språk og kultur framfor italiensk - men fordi forlaget jeg er tilknyttet har en leilighet lenger nede på kysten, som jeg og familien får låne når arbeidsøkta er over.

Jeg har leid meg inn på et pensjonat drevet av nonner, fordi det er billig og sentralt og ... nei, bare det. Billig og sentralt. Men når jeg først er her, gir dette gløttet inn i en for meg lukket kultur, innbarket hedning og attpåtil mann som jeg er, en ekstra spiss på oppholdet.

”Søstrene”, som de kaller seg, er alle vennlige, i varierende grad sjenerte, livsfriske, muntre, noen direkte spøkefulle, og de synes åpenbart det er storartet å ha en ”scrittore Norvegese” i huset. De fleste snakker godt engelsk, noen også tysk og spansk, på kontoret bak resepsjonsdisken har de siste skrik i datautstyr. Om jeg vil, er jeg hjertelig velkommen til messe i kapellet i kjelleren, men ingen blir stramme i maska om jeg takker nei. Ved frokosten i matsalen svinser de rundt som profesjonelle kelnere og vet ikke hva godt de skal gjøre for oss gjester. Når det kommer inn en prest, en ”exellence” i svart i kappe og kors i et kjede rundt halsen, blir tonen nesten flørtende. Jeg registrerer også at sjefsnonna, som minner litt om Sister Ratched i ”Gjøkeredet”, har en nokså iørefallende kirkeorgel-solo som kallesignal på mobilen. ”Mine” nonner blir litt reserverte når hun er i nærheten, men blomstrer opp så fort hun er ute av rommet. Jeg venter fortsatt på anledning til å intervjue en av dem om det radikale livsvalget hun har tatt, noe som etterhvert har blitt noe av et hovedprosjekt for turen.

Det kryr i det hele tatt av nonner i strøket. En dag blir jeg nesten kjørt ned av et par av dem i en liten Fiat. De kjører italiensk de også; full pinne inn mot gangfeltet, så det bare er å hoppe unna.

Og selvfølgelig opplever jeg andre ”eksotiske” ting. En dag jeg sitter ute på balkongen og leser, kommer en kvinne ut på tilsvarende balkong over gata, iført en kort T-skjorte, ingenting under. Hun vanner blomster, plukker opp noen klær fra en hammock og går inn igjen, tilsynelatende uten å bekymre seg for om det er folk i nærheten. Et sånt syn, som neppe er vanligere i Italia enn i Norge, ville på andre, tidligere reiser kanskje gitt meg ideer om hva jeg kunne tenke meg å få ut av oppholdet. Nå er det bare en liten pussighet, på linje med julebelysningen flere her stadig har i vinduene. Betyr det at jeg begynner å bli gammel? Not! Det må være fordi jeg får slike behov dekket godt nok hjemme, og tross alt har viktigere ting å tenke på.

Dagen etter etter snubler jeg nesten over Paven. Pensjonatet ligger like ved Petersplassen, jeg må over den hver dag, og denne formiddagen er den smekkfull av folk som formodentlig har ventet i lange tider på det jeg nå ser: Mannen selv kjøres ned mellom stolradene i en spesiallaget elektrisk bil, med en liten plattform der han kan stå og være synlig for alle, fem meter fra der jeg selv har plass ved et gjerde. Han ser litt brydd ut, velvillig smilende og vinkende til oss tilhengere, omtrent så forlegen, innbiller jeg meg, som enhver annen av oss ville vært om vi visste at vi forårsaket opptøyer hver gang vi gikk ut av døra.

Det er også noe med en frakk jeg går rundt i, en lys lerretsfrakk jeg ikke bruker så mye hjemme i Norge, men som passer om kveldene her, da det fort blir kaldere. Flere ganger opplever jeg at folk legger merke til meg, kikker i smug, ser det ut til, enkelte snakker til meg på gata. Også kvinner. Helt uoppfordret. Når de skjønner jeg er utlending, mumler de en unnskyldning og trekker seg tilbake. Hvem er det de forveksler meg med, en eller annen lokal størrelse – kanskje en TV-kjendis eller en beryktet gangster? Jeg innbiller meg at jeg kan gå i denne frakken ned på en nattklubb og få gratis drinker, men er heldigvis for forsiktig til å prøve.

Blomster over alt, herlige dufter, vin til maten hver bidige kveld. Inspirende? Tja. I virkeligheten er det jo mest distraherende.Man skal ha en bra miks av viljestyrke og dedikasjon for ikke å miste fokus under sånne forhold. Etablere rutiner for hvor mye man skal skrive før lunsj. Ikke en slurk vin før punktum er satt for dagen. ”Arbeidsbordet” er så lite at jeg såvidt får plass til laptopen, ute i gangen er det en vaskekjerring (unnskyld, ”renholdskonsulent”) som synger arier av full hals mens hun arbeider. Ovnen i hjørnet er akkurat stor nok til å varme opp en kommodeskuff, det er godt under ti grader når jeg begynner om morgenen. Stolen er hard og lyset skralt, nede i gata er det larm og vrede fra trafikken.

Hjemme pleier jeg å ta med frokosten opp på det gode og varme arbeidsrommet for å komme i gang så tidlig som mulig. Jeg setter meg til i den velsignete norske stillheten og vet at jeg ikke vil bli forstyrret på lenge. Åpner arbeidsboka og ser over det siste jeg skrev dagen i forveien. Merker at ting har utviklet seg i hodet i løpet av natta. Setter pennen på papiret. Går i gang. DET er inspirerende.

Posted at 12:18PM mar 16, 2009 by Hagemann in Diverse  |  Kommentarer[30]

Reaksjonær "arbeiderlitteratur" (2)

Her er debattartikkel to fra Klassekampen juni 2006. Etter at første artikkel (under) sto på trykk, gjorde avisa en nokså iherdig innsats for å blåse liv i debatten, taue inn forfattere som kunne ha motforestillinger osv. - dette gikk jo rett mot både avisas offisielle holdning og tidligere ytreres analyser - til nokså liten nytte. Debatten var og er død. Selv fikk jeg et rykte som reaksjonær og det som verre var, men det var det nesten verd: noen må uansett gi den forhatte middelklassen et ansikt.

Tilløpene til debatt etter lanseringen av Tony Samuelssons bok “Arbetarlitteraturens bästa partytricks“  viser at det er stor uenighet om hva som med noen rett kan kalles “arbeiderlitteratur” her i landet, og ikke minst om hvordan denne litteraturen i praksis fungerer.

            Vi har i Norge ingen sterk tradisjon for politisk venstreorientert litteratur som samtidig er kunstnerisk nyskapende, slik de har i for eksempel Tyskland og Italia, for ikke å snakke om den rike, latinamerikanske litteraturen, der politisk opprør og estetisk radikalsime har inngått i en dynamisk symbiose. I Norge har venstreorientert litteratur med få, markante unntak (Fløgstad) vært estetisk konservativ, for ikke å si reaksjonær: man har søkt forbilder i genre som ellers er nærmest uttømt i den borgerlige tradisjonen. De unge sekstitallsforfatterne fant ut at arbeiderklassen ikke var interessert i modernistiske eksperimenter, og begynte å skrive romaner i tradisjonell, realistisk form. Dette har siden vært normen. Alle avvik fra Hemingway - Carver-tradisjonen  blir i denne kulturen sett som småborgerlig dilldall, kunsten skal være enkel og så “usynlig” som mulig. Helst skal den ikke være kunst overhodet. Når Roy Jacobsen, som tilhører en slik tradisjon med sitt sosialdemokratiske politiske ståsted, skal si noe hyggelig om festspilldikter Ambjørnsen, sier han at det er “virkeligheten som kommer på besøk” når man åpner en av hans bøker. Per Petterson har som målestokk i sin poetikk (uttrykt i “Månen over porten”) at det skal “gjøre vondt” når man leser. Dvs. leseren skal kjenne virkeligheten på kroppen. “Da er det kunst”. Store deler av verdenslitteraturen (Dante, Goethe, Cervantes,  for ikke å snakke om Brecht!) blir etter denne definisjonen ikke kunst, fordi den appellerer til tanken like mye som følelsene, fantasien like mye som gjenkjennelsesgleden, der teksten stadig minner mottakeren om at den faktisk er kunst, på siden av virkeligheten, som en lampe som betrakter og kommenterer sitt emne i et eget, særpreget lys.

            Problemet med dette norske litteratursynet, virkelighetsidealet, er etter mitt syn at det i stor grad sammenfaller med normen for den gode, borgerlige roman anno 2006, og snarere enn å utfordre den bestående orden faktisk bekrefter dens fortreffelighet. Innholdet i slike bøker vil, uansett hvor “ærlig” eller “sjokkerende” det måtte være i sin skildring av skjevheter i samfunnet, fungere som en slags moderne pikaresk, som gir den trygghetssøkende, småborgerlige leseren akkurat det virkelighetsgrøsset hun ønsker seg. Huff så trist det er der ute! For en herlig bok! Kunst og virkelighet fungerer paradoksalt nok på adskilte plan nettopp når kunsten har virkelighetsgjengivelse som ideal: Fordi kunsten er stabil og forutsigbar fungerer den beroligende.

            Man skal ha huet godt inne i fortida for å innbille seg at “arbeiderklassen er blitt utdefinert” av “det P2-aktige” i dag, når situasjonen faktisk er stikk motsatt: Fattigdomseksotisme og arbeiderslit er selve råstoffet bestselgere blir laget av. Når det gjelder innvandrerromanen (skulle den også bli ekskludert av det “P2aktige“?) har den vært forlagenes våte drøm i årevis. Den som kommer med et sånt manus vil, snarere enn å bli utestengt av noen “elite,” se redaktørene åpne sjampagneflaskene.

            Det som skjer i vår tid er imidlertid at bokbransjen er under et kommersielt press uten sidestykke i historien. Bokhandlene luker ut alle bøker som ikke selger av seg selv, forlagene bruker lanseringspenger på stadig færre titler, bokklubbene og mediene dyrker fram en gullkantet bestselgerkultur og gjør kvalitetsbegrepet til et spørsmål om kjendisstatus. I denne situasjonen er det faktisk et problem at den “politisk radikale” og den kommersielt småborgerlige litteraturen i praksis er identiske. Hvor skal korrektivet komme fra? Hvem skal stake opp en kurs for litteraturen som setter holdninger i bevegelse? Å si at en forfatter som Liza Marklund, med sin kopi av en forterpet amerikansk suksessoppskrift, representerer arbeiderklassens håp om frigjøring, er i alle fall ensbetydende med å gi opp på forhånd.

Posted at 06:48PM feb 16, 2009 by Hagemann in Diverse  |  Kommentarer[8]

Drømmen om arbeiderlitteraturen. (1)

Her kommer altså, til glede for eventuelle nye lesere, to debattinnlegg jeg hadde i Klassekampen forsommeren 2006, i anledning en da pågående debatt om "abeiderlitteraturens" aktuelle status og eventuelle framtid innenfor elller utenfor "finkulturen".

Klassekampen fortsetter sin mytologisering av begrepene “arbeiderlitteratur” og “arbeiderforfattere” som om virkeligheten var en evigselgende bokklubbroman fra 70-tallet. Foranledningen nå er svenske Tony Samuelssons “Arbetarlitteraturens bästa partytricks”, der han hevder at krimforfattere som Liza Marklund er arvtakere til 30-tallets arbeiderdiktere. Inn taues husorakelet Per Petterson (23.5) som uttaler at “Arbeiderklassen er blitt utdefinert “ i moderne norsk litteratur, noe som skyldes en “P2-aktig måte å tenke på“. I fjor var det begrepet “Klassereise” som sto på dagsorden, altså bekymringene til de få, utvalgte som har klatret oppover i samfunnspyramiden og ikke finner seg helt til rette. Eller ikke vil innrømme at de gjør det. Kanskje fordi deres livsgrunnlag for en stor del er basert på å flagge hvor de kommer fra.

Utdefinert i litteraturen? For det første: Hva er oppskriften på en norsk bestselgerroman anno 2006? Det er, om noe, en skildring av uprivilegerte grupper og individer, underklasse, slit og dårlig mat, livet på bygda utenfor mediesirkuset og det moderne samfunnet, skildret i en tradisjonell form. Eksempler fra seinere år er Pettersons egne romaner, Ingvar Ambjørnsens outsiderskildringer, Levi Henriksens norske rednecks-verden, Karin Fossums bygdemiljøer osv. osv. Flotte bøker alt sammen. Men utdefinert av P2-kulturen? Petterson må snakke mot bedre vitende. Klassereiseproblemer? Faktum er altså, som andre har påpekt, at den ultimate suksessoppskriften i norsk (og delvis internasjonalt) kulturliv er å slå seg opp fra en nøktern arbeiderklassebakgrunn og erobre kulturbastionene, tronende på toppen av P2-kaka, der man ved gitte anledninger  tar fram arbeiderflagget og uttaler seg på vegne av grasrota. For medienes kulturredaksjoner er jo denne tematikken et columbi egg: Man kan skrive om arbeiderklassen uten å bekymre seg for arbeiderklassen! Ved hele tida å holde fokus på de som har lykkes, vinnerne, medietrynene med rette klassebakgrunn, kan man drive kjendisjournalistikk under dekke av sosialt engasjement. De har det jo så vanskelig, stakkar. Det vet ikke hvordan man holder glasset i cocktailselskapene! Det er som å intervjue John Fredriksen eller Kjell Inge Røkke om situasjonen til gutta på gølvet. De har jo begge vært der en gang, og de selger så veldig mye flere aviser enn de som fortsatt er der.

Pensjonert professor Willy Dahl forteller hvordan han lånte Ivar Lo-Johansson og Eyvind Johnsson til sine arbeiderklasseforeldre på 30-tallet. Det gir et interessant perspektiv på litteraturens stilling i et samfunn uten TV, kjendispresse og en gjennomprofesjonalisert underholdningsindustri. Hvilken litteratur når fram til tilsvarende hjem i dag? Det nærmeste er kanskje TV2s “Hotel Cæsar”, eller en av de såkalte realityseriene. Kjell Hallbing og Margit Sandemo er forfattere som har nådd forbi de finkulturelle samfunnslag i nyere tid, men ikke ved å speile lesernes virkelighet. Den virkelige arbeiderklassen i dag, ufaglærte innvandrere, renholdsarbeidere, nattevakter, alle de underbetalte sliterne som rydder opp etter oss andre, er ikke interessert i kvalitetslitteratur, eller i kultur i det hele tatt. De vil ha eskapisme. Det får de gjennom Se & Hør, såpeserier, underholdningsfilmer ingen norsk forfatter med respekt for seg selv ville hatt navnet på rulleteksten til. Er målet å nå arbeiderklassen litterært, er det disse kulturuttrykkene man har å konkurrere med. Kanskje ville selv Hallbing fått problemer i dag. Er målet derimot å speile arbeiderklassens situasjon i en kunstnerisk forløst form, altså rettet mot det foraktede P2-segmentet, middelklassen, er utfordringen heller å utvikle former som kan riste opp i inngrodde tankemønstre, enn å kopiere Dickens og Balzacs realisme fra 150 år tilbake.

            Min påstand er at Pettersons og Ambjørnsens tradisjonelle realisme fungerer som søvndyssende underholdning i bokklubbsegmentet på nøyaktig samme måte som “Hotel Cæsar” gjør for arbeiderklassen. Man gir publikum det de vil ha. Et glimt av noe gjenkjennelig og lett eksotisk. Leserne kan drømme seg bort i en verden litt hinsides sin egen, forfatterne tjener penger, mediemaskineriet fortsetter myteproduksjonen og alle er glade. De virkelige arbeiderforfatterne vasker dasser for å få endene til å møtes, og skriver dikt ingen vil ha. Eller de skriver replikker til “Hotel Cæsar”.

Posted at 06:41PM feb 16, 2009 by Hagemann in Diverse  |  Kommentarer[7]

Storbonden Berdahl

Da jeg var gutt ble høstferien fortsatt kalt "pottitferie", og ett år ble vi ungene på Hofstad skole i Asker utkommandert til å være med på innhøstingen på en av gårdene i nærheten. Jeg husker det som en nærmest ulidelig kjedelig jobb, de lengste timene i mitt tiårige liv, stående i hockeystilling med fingrene nede i den våte jorda, rotende etter poteter vi skulle banke av og legge opp i ei sinkbøtte, og siden, når bøtta var full, dra med begge hender bort til lasteplanet bak traktoren der bonden satt og røykte og passet på at vi ikke tok pauser. Det eneste som holdt oss oppe var vissheten om lønna som ventet når vi var ferdige. Lønn vi skulle bruke opp i kiosken med det samme, lønn som ville gjøre oss til voksne menn med selvrespekt og muskler til å dele ut bobletyggegummi og lakrissigaretter i friminuttene på skolen.

Da vi endelig hadde tømt den siste bøtta og kom pesende for å få betalt, ble vi imidlertid møtt med latter. Penger? Skulle vi ha penger? For det tullearbe¿ der? Bonden rista på huet. Aldri hørt på maken. Noe i de harde, møkkete barneansiktene, for ikke å si tanken på ansiktene til foreldrene våre som ganske sikkert ville dukke opp om han ikke holdt sin del av avtalen, fikk ham likevel til å grave i lomma. En femmer til hver. Fem usle kroner for seks timers slit. Fem svette kroner som var en ydmykelse helt til vi sto nede i kiosken og kunne kjøpe hva vi ville.

Siden lærte vi at sånt ikke går an. Ikke bare er barnearbeid forbudt i Norge, men arbeid skal belønnes på rettmessig måte, uansett arbeidsstokkens faglige kvalifikasjoner. Vi lærte at hele vårt moderne velferdssamfunn er bygget på en slik regulering av forholdet mellom arbeid og kapital, samtidig som sivilisasjonen vi tilhører i stor grad er bygget på rovdrift på ressurser og arbeidskraft i andre verdensdeler. Vi gikk inn i en tid der unge menneskers tålmodighet med sosialdemokratiets langsomme reformer var i ferd med å brenne ut, der man snakket om å etablere en samfunnsorden med rettferdig fordeling av godene, uten mulighet for enkeltindivider til å profitere på andres slit. Vi leste Marx og Engels, vi gikk i demonstrasjonstog første mai, vi raste mot våre allierte superkapitalisters overgrep mot en fattig bondebefolkning borte i Asia. Vi assosierte oss med en bred, politisk bevegelse som etablerte sine egne institusjoner i kampen for et sosialistisk Norge. Etter hvert begynte noen av oss å gjøre såkalt åndsarbeid, uegnet som vi hadde vist oss å være til tungt manuelt slit, vi etablerte oss som kunstnere og samfunnsborgere, fant vår plass i systemet, hele tiden med kunnskapen vi hadde fått i den politisk formende ungdomstida på trygg plass i bagasjen.

Én dag fikk vi en kontrakt stukket i hånden som åpenbarte noe vi tidligere ikke hadde trodd var mulig: lønna vi hadde fått av den gjerrige bonden i barndommens pottitferie var faktisk bedre enn den vi nå hadde krav på som forfattere av skjønnlitterære bøker i Norge.

Poteter kosta da jeg var barn i underkant av en krone kiloen i butikken, la oss si åtte øre den aktuelle høsten. La oss videre anta at denne spinkle guttepjokken klarte å hale opp tjue kilo poteter i timen, tre minutter pr kilo - jeg tror det er i overkant - på de seks timene høstet jeg da inn ett hundre og tjue kilo poteter, altså nittiseks kroner i utsalgspris for potene jeg plukket på seks timer. Av dette fikk jeg som sagt fem kroner. Nesten fem komma tre prosent! Og jeg hadde ikke engang satt potene selv, ikke sprøyta eller lukt åkeren de skulle vokse i, ikke pløyd den opp før innhøsting. Mitt arbeid var en liten del av produksjonsleddet, og likevel fikk jeg som tiårig skolegutt bedre betalt enn jeg som voksen forfatter får for å utgi bøkene mine i pocket. Dette framstår som en ironisk, nesten morsom illustrasjon på at kampen for rimelig kompensasjon for arbeid, til og med relativt kvalifisert åndsarbeid, fortsatt ikke er vunnet i Norge.

Det aller mest ironiske, det som nesten ikke er morsomt en gang, er imidlertid at mannen som i disse dager sitter i radio og TV-studioer og stotrer og prøver å harke fram argumenter for en slik åpenlys urettferdighet, et slikt ran av fortjeneste på andres arbeid, lederen for forlagskapitalistene, samtidig er leder for det forlaget som sprang direkte ut av den kulturen som formet oss politisk i vår ungdom. Kampen for rettferdig fordeling av godene. Dette er så ironisk at man egentlig ikke orker å forholde seg til det. Sånn er altså verden. Hit, akkurat hit. har vi kommet i 2008.

Publisert også på Forfatterforeningen.no

Posted at 06:04PM apr 22, 2008 by Hagemann in Diverse  |  Kommentarer[12]

Sommer!

Jeg er innom arbeidsrommet en siste snartur før ferien. Jeg tar en ekstra kopi av manuset jeg holder på med og sender det til en større og sikrere lagringsplass enn min egen hjemmemaskin. Om huset for eksempel skulle brenne ned mens jeg er borte. Eller om noen idioter skulle bryte seg inn og stikke av med akkurat min lille laptop og de stakkars CDene i skrivebordsskuffen. I aller verste tilfelles skyld (om huset skulle brenne ned i tillegg til at den andre, gigantiske datasentralen blir rammet av et terroristangrep) brenner jeg også en kopi jeg kan ha med meg på ferie. Sånn. Nå skulle manuset være noenlunde sikret over sommeren.

Jeg går ut døra på det lille loftsrommet og vet jeg ikke skal tilbake her før i begynnelsen av august. Kanskje blir det noen småturer innom når jeg er hjemme for å vaske tøy og pakke om, men jeg skal ikke på noe tidspunkt kikke på manuset som ligger der, i både uttrykt og didgital form, i skuffene i skrivebordet. Bare tanken på å sette meg ned og lese noe av stoffet jeg har arbeidet så hardt med det siste året, gir meg en svak følelse av kvalme. For ikke å si angst. En dypt forstemmende grøsning ved utsikten til å gå inn  dette jeg nå offisielt har lukket. Og dette er altså stoff  jeg virkelig brenner for, en roman som har tatt mesteparten av energien og tankekraften min det siste året, en ide jeg er tent på og tror jeg skal få noe bra ut av. Kvalme. Ubehag. En motstand på grensen til angst. Sånn er det når lyset er slukket, konsentrasjonen slått av, blikket dratt opp av den mørke myra og rettet ut mot verden. Mot lyset og sola der ute, og opplevelsene som står i kø og venter.

I ferien skal jeg ikke tenke på romanen i det hele tatt. Jeg skal gjøre andre ting, være mentalt og fysisk (sånn føles det i alle fall) en helt annen person. Reise, forholde meg til basale ting som å spise og drikke godt, være til stede for mine nærmeste. Og lese! Ta fram bøkene jeg har liggende på vent, de jeg ikke orker gå inn i når huet er fullt av mitt eget språk, av tanker og problemstillinger som hele tida krever førsteplassen. Noen ganger misunner jeg "vanlige" lesere som ikke tenker fag når de leser bøker, ikke må notere når de finner noe interessant, ikke er så fordømt kritiske til språk eller manglende tematisk originalitet. Dette å bare kunne åpne seg for en bok, gi den en sjanse, gi den flere sjanser, og kanskje etter lang tid finne at man faktisk har tatt bolig i den, trives i den, selv om inngangen var litt trang. Dette er den sanne leseropplevelsen. Det er den jeg strekker meg etter i ferien 

Selvfølgelig har jeg med meg en liten notisbok der jeg kan klore ned tanker og assosiasjoner jeg måtte få underveis. Til og med en og annen idé. Ting som kan bli relevant for romanen. Ting jeg vil ta fram igjen den dagen jeg igjen er på plass ved skrivebordet, og kanskje finne at jeg kan bruke. Men ikke noe bevisst arbeid. No way! Ikke to funksjonelle tanker etter hverandre. Når jeg så omsider kommer hjem i august vet jeg at jeg vil hive meg over manuset som en sulten løve. Huet kommer til å være sprengfullt av romanstoff, ideer som skal ut, et helt bibliotek av tanker som har samlet seg og est opp i underbevisstheten. De første dagene må jeg holde igjen, ikke skrive for mye, passe på så jeg ikke sprenger det utrente maskineriet. Helt fram til mars skal jeg sitte krumbøyd og pusse og slipe, stryke ut, dytte inn, flikke og justere til det er ferdig. Jeg elsker faktisk jobben min. Det vil si: Han som sitter her på arbeidsrommet gjør det. Ikke han som om et øyeblikk skal gå ut døra og lukke den grundig bak seg. Han blir kvalm bare ved tanken. Mannen med kofferten i hånden. Ferie! Ferie!

God sommer til dere alle.

Posted at 11:39AM jun 18, 2007 by Hagemann in Diverse  |  Kommentarer[16]

Niels Fr. Dahl 50 år.

Ser man på reklamen, motebladene, filmene, til og med mye av kulturdekningen i media, får man inntrykk av at det eneste som gjelder er å være 25. Nå går det imidlertid en bølge i en annen retning - stadig flere finner på å bli 35, 40, til og med 50 år som den naturligste ting av verden. Sist ut er min gode venn Niels Fredrik Dahl (blant venner bare Niels), som rundet merket for et par uker siden, og som blir feiret med en stor fest blant venner og kolleger nå i kveld.

Mange kjenner vel Niels som forfatteren av romaner som "På vei til en venn" og "I fjor sommer", men han er opprinnelig lyriker. Til og med en veldig god lyriker. Jeg møtte ham første gang ombord i en båt på vei utover Oslofjorden sommeren for 31 år siden, en begivenhetsrik tur med vakkert vær og selvlaget havsmusikk, og jeg skjønte allerede da at dette var en spesiell mann. En å ta vare på. I anledning dagen (og med tillatelse fra Niels) har jeg lyst til å publisere et av de fineste diktene jeg vet, fra hans samling "Min tredje muskel" (1999), også som et lite bidrag i den aldri hvilende debatten om kvalitet og kvantitet og synlighet og usynlighet og hva som egentlig betyr noe her på denne bedrøvelig mishandlete kloden.

Vi er alle historikere, grånende, tunge av viten og glemsel, vi blander blekk og vi blander blod,

vi er alle historie, vi vasser i krig og visner i kjærlighet, vi bærer vår del, vår halvpart, vi legger

halv mot halv og kaller det hjem, vi river halv fra halv og kaller det krig, og vi tar tiden på

tiden, tegner kart på kart, blir monumenter, triumfbuer, krigsfanger, falne, men vi står ikke opp,

vi står ikke opp, vi står ikke opp fra de døde.

Posted at 09:41AM mai 25, 2007 by Hagemann in Bøker  |  Kommentarer[17]

Muusa som brøler

Per Bjørnar Grandes artikkel "Til kamp mot krimbøkene" i Aftenposten har ført til en interessant, men ikke alltid like relevant debatt her på Forfatterbloggen. Grandes poeng er at den såkalte krimlitteraturen stjeler både oppmerksomhet og talent fra den seriøse litteraturen, og slik tapper den for kraft. Krimmen "amputerer" litteraturen, skriver han, og mener, med en litt forsert parallell til Sartre, at den beveger seg fra "væren" over mot "intet".

At underholdningslitteraturen har tak på publikum er, som mange allerede har påpekt, intet nytt. Den store bestselgeren på 1890-tallet, da Hamsun skrev flere av sine beste og mest nyskapende romaner, var som mange vet Rudolf Muus, en forfatter få har noe forhold til i dag. Bare en liten, spesielt kvalifisert flokk er villige til å følge kunstens avantgarde. Sånn har det alltid vært, og sånn vil det formodentlig alltid være.

Det nye i dag, i norsk sammenheng, er hvor medienes fokus er rettet. I 1981 utga Kjartan Fløgstad essaysamlingen "Loven vest for Pecos", der han analyserte kulturindustriens "subversive" kraft. Han mente å se paralleller mellom f.eks. underholdningsfilm og rock og tidligere karnevalistiske tradisjoner, der menneskene i føydalsamfunnet gjorde symbolsk opprør mot herskerne i leks og ritualers form. Her var det impulser å hente også for den seriøse kunsten, syntes Fløgstad å mene, ved å knytte de "høye" og de "lave" uttrykksformene tettere sammen, Blant annet hevdet han at krimforfatteren Raymond Chandler, med sin utvikling av en "folkelig" form, var vel så viktig i litteraturhistorien som f.eks. Hemingway.

Det som har skjedd i Norge siden 1981 er at deler av Fløgstads utopi er realisert innenfor litteraturen, ved at de "lave" formene krim og underholdningslitteratur har fått en mye sterkere stilling i offentligheten. I stedet for å stimulere til opprør og styrking av undergravende krefter, har disse folkelige formene imidlertid vist seg å gå inn i rollen som sementert establishment. Hver høst utgis det lange rekker såkalte "krimromaner", som alle stort sett er sydd over samme lest, og hvor de mest populære stjeler en uforholdsmessig stor del av oppmerksomheten. Sammenlagt med medienes økende kommersialisering og vår nasjonale dyrking av alt "folkelig" og forakt for såkalt "elitisme", har krim- og underholdningsforfattere en status (og inntekt) som aldri før i historien.

Det er altså mediene som har forandret seg. Ikke nødvendigvis litteraturen. På sikt er det imidlertid grunn til å spørre seg hvilke konsekvenser denne utviklingen får for vårt litterære liv. Når Dag Solstad polemisk spår at vi i 2047 kommer til å markere Staalesens 100-årsdag som en nasjonal begivenhet, antyder han sannsynligvis at om situasjonen hadde vært den samme på 1890-tallet som nå, ville det vært Rudolf Muus som ble husket i dag, ikke Knut Hamsun.

Stilt overfor slike perspektiver har man kanskje, som Bloodymary skriver, valget mellom å skrive eller å sutre. Forleggerne, som kjenner situasjonen i andre land, sier det bare kommer til å bli verre. Kommersialiseringen kommer til å øke. Den seriøse litteraturen får trangere og trangere kår, og risikerer på sikt å bli forvist til nisjefora og studiesirkler på universitetene. Men vi kan ikke gi opp. Alle som er opptatt av litteratur som annet enn tidtrøyte og etterlikning av amerikanske suksessoppskrifter (eller enda verre: etterlikning av de norske etterlikningene av amerikanske suksessoppskrifter) må gå sammen om å styrke og utvikle den seriøse litteraturen.

Nå er det imidlertid ikke, som Landgaard synes å mene (under) bare å holde seg unna krim, så blir litteraturen "seriøs". Tvert imot, har jeg nesten lyst til å si. Veldig mye av det som i dag selges som seriøs og lødig litteratur er tilnærmet like formelbaserte etterlikninger av tidligere forfatteres tekster. Kan du skrive noveller som minner om Raymond Carver, eller romaner som bare har et lett snev av Faulkner, blir du oppfattet som tung og viktig i Norge i dag. Vi lever i en utviklingsfiendtlig kultur. Nyskaping er nærmest et skjellsord. Men kunsten lever av utvikling. Står den stille, vil den stivne og dø.

Hva om popmusikken fortsatt etterliknet 30-tallets idealer, eller malerne fortsatt prøvde å etterlikne Rubens? Bare i litteraturen, ikke minst i norsk litteratur, opererer man med tilnærmet fastfrosne stilidealer, og en forestilling om evige former. Novellen, sier man i Norge. Sånn er novellen. Som om ikke den også bare er en tilfeldig form som har oppstått på et punkt i historien.

For de som er interessert i litteratur som noe annet enn underholdning og gjentakelse av gamle oppskrifter, har det i vår kommet en oversettelse av Milan Kunderas essaysamling "Le rideau" (Teppet -egentlig sceneteppet) som er stimulerende lesning. Kundera går gjennom romanhistorien og understreker hele veien nødvendigheten av å bryte de etablerte formene og sprenge gamle stengsler:

"Grepet av angst forestiller jeg meg den dagen hvor kunsten vil opphøre med å lete etter det aldri-før-sagte og igjen stille seg beredvillig til tjeneste for et kollektivt liv som vil kreve av den at den forskjønner gjentakelsen og hjelper individet til, i fred og glede, å smelte sammen med den uniforme væren".

Den tiden er veldig nær. 

Det er håpløst, og vi gir oss ikke.

Posted at 08:38PM mai 23, 2007 by Hagemann in Bøker  |  Kommentarer[26]

Forsiktig forsøk på forbedring av verden

Kan det bli for mye poesi? Det kan det sikkert. Men det kan også helt sikkert bli for lite. Som jeg ser det, er det stort sett for lite. Alle steder. Hele tiden. Ikke minst her på nettet. I et lite, nokså tafatt forsøk på å dytte utviklingen i en annen retning, skriver jeg ned dette diktet, som jeg kom over tilfeldig i en bok i morges, da jeg lette etter noe helt annet. Slik det meste vi gjør til enhver tid kan sies å være i stedet for noe annet, noe som kanskje ville vært like fornuftig, i alle fall sett i et visst perspektiv:

Tenk deg subbingen av tøflene

over nålefilten, knirkingen i

pinnestolen, ditt ensomme kremt, som

pausesignaler, mellom generasjonen

før, og generasjonen etter deg

Diktet kan også fungere som en quiz, for forfatterbloggens oppvakte (og poesielskende) lesere: den første som nagler dette til riktig forfatter og verk får oversendt en mental bukett herfra. 

Posted at 10:56AM mai 15, 2007 by Hagemann in Bøker  |  Kommentarer[15]

Noget om stil

Ho. Jeg har tilbrakt noen dager i en fjern og herlig nettfri verden, men klarer ikke helt slippe diskusjonen som fulgte Tom Egelands innlegg "linje for linje" Her er vi jo inne på noe helt essensielt: Hva som gjør litteratur til litteratur. Altså selve språkarbeidet. Alle de små og store valgene som bygger opp en tekst. Siden sist har det gått en del i asparges og bleieskift i kommentarene, ispedd solide doser av den rundhåndete smigeren jeg personlig synes det i blant kan bli vel mye av her på forfatterbloggen. Meg om det. Alternativt kan vi som litterater (eller wannabe-litterater) legge lista virkelig høyt, strekke oss mot det beste og se hva vi har å lære av mesterne i faget. Tom nevner selv Hemingway og åpningen på "A farewell to Arms", her i originalutgave:

"In the late summer of that year we lived in a house in a village that looked across the river and the plain to the mountains. In the bed of the river there were pebbles and boulders, dry and white in the sun, and the water was clear and swiftly moving and blue in the channels ..."

Si hva du vil om Hemingway, mannen og verket, men dette dreier seg om en av de virkelig store stilistene i verdenslitteraturen. Ikke bare fordi stilen hans er ren og effektiv i forhold til det han vil formidle, men den er så veldig hans egen, og nærmest umulig å kopiere (mange har prøvd!) Det er, som Tom påpeker, riktignok noen adjektiver i disse setningene, men de inngår helt stillferdig i den nøkterne, presise flyten som kjennetegner denne forfatterens stil. Ingenting stikker ut. Ingenting drar i feil retning. Og dette var mitt poeng i mine første kommentarer til "Linje for linje": Det handler om bevissthet, det handler om kontroll. Det handler om å vite hvordan språket virker, og å få det til å trekke i den retningen man ønsker. Mange eller få adjektiver, stort eller begrenset ordforråd, er ikke avgjørende, men at man vet hva man gjør og hvordan det virker i teksten. Dette høres kanskje enkelt ut, men det er faktisk denne formen for kontroll som  utgjør forskjellen på god og mindre god litteratur. Hvert eneste ord inngår i et nettverk av assosiasjoner og følelsesfornemmelser som enten svekker eller styrker det forfatteren vil uttrykke.

De beste krimforfatterne har selvfølgelig også et språk som er funksjonelt og målrettet for historien de ønsker å fortelle. Sjekk denne replikkvekslingen fra "The Postman always rings twice" (James M. Cain.) Hovedpersonen kommer over en fremmed kvinne som ikke får i gang bilen sin:

"What's the matter? Won't it go?"

"They left the ignition on when they parked it, and now the battery's run out."

"Then it's up to them. They've got to charge it for you."

"Yes, but I've got to go home."

"I'll take you home."

"You're awfully friendly."

"I'm the friendliest guy in the world."

"You don't even know where I live."

"I don't care."

"It's pretty far. It's in the country."

"The further the better. Wherever it is, it's right on my way."

"You make it hard for a girl to say no."

"Well then, if it's so hard, don't say it."

Cain skriver aldri (i alle fall ikke i de bøkene jeg har lest av ham) hvem som sier hva og hvordan vedkommende uttaler replikkene. Ikke noe "sa han" eller "hvisket hun" eller "snerret han gjennom munnviken". Bare replikk for replikk, rent og nakent. Likevel er man aldri i tvil om hvem som snakker og hva som foregår mellom personene. Dette er språklig kontroll på et nivå de fleste forfattere kan misunne ham.

Og selvfølgelig kan en forfatter være akkurat så ordrik og assosiativ hun måtte ønske. Variere, pøse på med synonymer og omskrivninger og metaforer i alle retninger. Men for hvert valg man tar, hver fargenyanse man legger i teksten, skjer det noe med uttrykket som vil påvirke leserens opplevelse av det skrevne. Jeg har, som Eggen skrev i en kommentar, eksempelvis vanskelig for å se hvordan uttrykket "mumle kaldt" kan finne sin plass i en noenlunde seriøs tekst. Det oser av parodi. Man tenker Monty Pyton eller Den rosa Panteren mer enn fare og spenning. Uavhengig av sjanger må de språklige valgene forholde seg til konteksten og strukturen i det som fortelles.

Det er ellers min bestemte oppfatning at den litteraturen jeg personlig er opptatt av (se tidligere innlegg) har bedrøvelig få, lesere her på bloggen. De fleste synes opptatt av andre ting. Alas! Jeg lirker likevel inn et sitat fra Proust (i Anna-Lisa Amadous oversettelse), som eksempel på en helt annen stil:

"Han ba om unnskyldning og skyndte seg hjem, lykkelig over å ha fått tilfredsstillet sin nysgjerrighet uten å ha ødelagt deres kjærlighet, og over at han, efter i så lang tid å ha klart å foregi en slags likegyldighet overfor Odette, ikke med sin sjalusi hadde gitt henne beviset på at han elsket henne for høyt, dette beviset som, mellom to elskende, for bestandig fritar den som mottar det fra å elske nok."

Her har vi en ordrik forfatter om det noen gang har levd en. Men hvert ord er valgt med omhu. alt drar i ønsket retning i en språkvev som ikke likner noen annen forfatters.

Og ennå er stilen bare begynnelsen. Stilen er verktøyet forfatteren har til å uttrykke sine erfaringer og sitt perspektiv på verden. Det er der det begynner. Kontroll. Bevissthet. Følsomhet for språkets, ethvert språks! myriader av assosiative muligheter.

Derfor blir det, med all respekt, litt feil for meg når signaturen Caterina skriver i en oppmuntrende kommentar til Tom Egeland: "... i tillegg til de språklige utfordringer og viderverdigheter, er det en kunst å skrive spennende historisk uten å bli fatalt platt."

Litteratur er språk. Enkelt og greit. Den oppstår gjennom språket og dør i språket, og den har, meg bekjent, ingen andre virkemidler å støtte seg til.

Posted at 03:01PM apr 22, 2007 by Hagemann in Bøker  |  Kommentarer[54]

Dog vs dog

Noen som har lest Charles Mingus' selvbiografi "Beneath the Underdog"? Det er allerede lenge siden for mitt vedkommende. Jeg husker best en scene der Mingus har fått råd til å kjøpe seg et hus med hage, kanskje i Los Angeles, og hans nokså frivole venninne fra New York kommer og utbryter "Oh, what a nice garden for outdoor balling!" Mingus poeng er selvfølgelig at de store, svarte musikerne på 50- og 60-tallet ble hardt diskriminert og til dels trakassert av det hvite USA, som så det som en provokasjon at de hadde suksess og rykket opp i middelklassen.

Jeg kom selv til Oslo som ung musiker på slutten av 70-tallet og opplevde at de etablerte gutta på Club 7 ("klubben") hadde noe av den samme oppfatningen av sin stilling i det norske samfunnet. Mange av dem var jo faktisk fantastisk begavete mennesker, med store ferdigheter på instrumentene sine, men det var det bare noen få innvidde som forsto. For folk flest var de nærmest boms, med en livsstil og et forhold til punktlighet som fungerte dårlig i forhold til det borgerlige livet. Miljøet hadde en egen lingo med mye intern humor, som hadde den funksjonen at den styrket samholdet innad, og holdt de uinnvidde ute. Man var på mange måter underdogs, sosialt og inntektsmessig, men med vissheten om at man behersket noe "streitingene" ikke skjønte. Noe som i deres verden var det eneste som betydde noe. Vel. Mye av det jeg lærte i dette miljøet ser jeg at gjelder også andre steder. Blant forfatterne er det nok for eksempel sånn at de som er "smale" eller "litterære" føler en viss avvund for bestselgerforfatterne, de som kommer i bokklubb og tjener penger, men sannelig tror jeg ikke det går litt avvund den andre veien også, blant forfattere som drømmer om høyere status blant kollegene. Man er litt gjensidige underdogs, for å fortsette å bruke dette ordet. Og i forhold til verden ellers, folk og fe i dette meningsløst nyrike landet, er det nok mange kunstnere, kalt "elite" på denne bloggen, som føler seg nokså på utsida. Min teori er at de fleste gjør så godt de kan, man blir den typen forfatter man har anlegg for, alle vil i utgangspunktet både være gode og selge bøker. Veldig få går til topps på begge skalaene. Kanskje er det umulig, av grunner jeg ikke kan gå inn på her. Mye av dette er sikkert ukjent for folk som bare leser bøker og følger med i avisene. Det er mye misunnelse blant forfattere. Baksnakking og vennetjenester og alt mulig dritt.  

Det får meg til å tenke på noe annet jeg lærte i jazzmiljøet. En gang satt vi unggutta og snakket om en veteran som hadde spilt surt kvelden i forveien. Kanskje hadde han vært full. Kanskje hadde han bare en dårlig dag. Nå avdøde Hans Marius Stormoen kom gjennom rommet og stoppet ved bordet vårt. "Snakk aldri dritt om kollegene deres", sa han strengt. "Vi trenger hverandre. Alle gjør så godt de kan". Jeg synes det er et bra prinsipp. Det er ikke lett å leve etter, men det er en bra norm. Alle er i denne bransjen av samme grunn. Fordi vi leser bøker. Fordi vi mener litteraturen er verd å slåss for, samme hva "streitingene" der ute måtte mene.

Posted at 11:00PM feb 19, 2007 by Hagemann in Bøker  |  Kommentarer[9]

"Noe av det mest gripende jeg har lest på lenge ..."

sto det for noen dager siden i en bokomtale i Aftenposten. Boka som ble omtalt er sikkert utmerket. Det er ikke poenget her. Men denne formuleringen, den mest utbrukte av alle kritikerklisjeer - "noe av det beste på lenge", eller når det virkelig skal smelle: "noe av det beste på svært lenge" - minner meg om at man ikke behøver å være spesielt språkbevisst for å fungere som litteraturkritiker, heller ikke i store aviser.

Eksempelet Aftenposten er tilfeldig valgt. Ser man etter, er det få norske bokanmeldere som ikke bruker en variant av denne formuleringen en gang i blant. Noen forbausende ofte, i forhold til hva den foregir å uttrykke.

I virkeligheten er den jo meningsløs. Den doble reservasjonen "noe av det beste" og "på lenge" gjør at karakteristikken blir hengende i lufta. "Noe av det beste i år," "noe av det beste siden nittitallet" eller "noe av det beste siden Fyr og Flamme" er setninger som betyr noe. Eventuelt "Den beste boka jeg har lest på lenge". Men det ville antakelig blitt for bombastisk. Anmelderne passer på å bake inn noen forbehold, omtrent som politikere som vokter seg for å si noe de siden kan bli konfrontert med, i form av et løftebrudd.

Jeg er ikke blant dem som mener at alle bokanmeldere er idioter eller depraverte individer som burde forvises til en av de innerste sirklene i Dantes helvete. Kritikerne kommer, som folk flest, som forfattere, i alle tapninger - fra de mest innsiktsfulle og følsomme lesere til rene amatører som av en eller annen grunn har fått spalteplass i en avis. Og anmelderne har en fantastisk viktig oppgave i vår tids litterære offentlighet, som en av de få, uavhengige instansene i en stadig mer kommersialisert og markedsstyrt bokbransje.

Poenget er at du som forfatter er like sårbar for alle. Du jobber kanskje to, tre år med en bok, investerer alt du har i den, og opplever at en bokanmelder skummer gjennom den på en ettermiddag og, i verste fall, avgjør dens skjebne. Kritikeren kan ha en dårlig dag, hun kan gjennomleve en krise i privatlivet, hun kan være inderlig lei av den type bøker du skriver, eller av litteratur i det hele tatt. Men anmeldelsen skal ut, deadline nærmer seg. Hvilke konsekvenser en slapt lest og utført kritikk kan få for forfatteren av boka, verken kan eller skal kritikeren ta hensyn til, og etter ganske kort tid i jobben tenker hun heller ikke på det.

Dette siste vet jeg av egen erfaring. På slutten av min musikerperiode jobbet jeg en tid jeg som anmelder av jazzplater i en musikkavis. Nærmest daglig fikk jeg inn nye bunker av plater selskapene håpet å få omtalt. Ganske fort merket jeg at jeg var så lei av denne musikkformen, alle de likelydende påfunnene, at det var fristende å slakte ned for fote. Heldigvis hadde jeg vett nok til å slutte i jobben før jeg fikk gjort for mye skade.

Som forfatter blir man ved hver bokutgivelse møtt av et kvalitetsmessig vidt spekter av kritikker. Hvor de seriøse og grundige lesningene dukker opp, framstår som noe av en tombola. Litt for ofte til at det er betryggende opplever man at det som trekkes fram som en styrke ved boka i en avis, i en annen presenteres som en svakhet. Et eksempel fra en annen kunstform: I går hadde Hans Petter Blads nye teaterstykke "Eksorsistene" premiere i Oslo. I den ene anmeldelsen jeg har lest, i Aftenposten, står det at regissør og skuespillere gjør sitt beste for å gjøre inntrykk på publikum. "Det hadde gått bedre med en mer krevende tekst". En annen avis, Klassekampen, konkluderer med at det er regien som svikter: "Hans Petter Blads underfundige og intelligente tekst hadde fortjent å kommunisere bedre med sitt publikum". Altså stikk motsatt konklusjon. God tekst, svak regi. Eller var det omvendt? Hvem har rett, i dette tilfellet? Kanskje begge. Kanskje er det noe i forestillingen som ikke fungerer, og anmelderne sliter med å blinke ut hva. Eller de manglet begge på anmeldelsesdagen den nødvendige følsomheten til å ta inn over seg det de så og hørte.

Selv opplevde jeg en gang å få motstridende anmeldelser i samme avis, skrevet av den samme kritikeren, om den samme boka! "Glemselens Gate" kom ut i 2004 og fikk toppkarakterkritikk i en av riksavisenes nettutgaver. Samme dag sto en noe mer forbeholden anmeldelse på trykk i en annen, toneangivende avis. Da den førstnevnte anmeldelsen dagen etter kom i avisens papirutgave, var den skrevet helt om. Alle pangformuleringene var enten tatt ut eller modifisert, så "dommen" liknet mer på den i den andre avisen. I tillegg var anmeldelsen nå blitt nærmest uleselig, fordi det var gjort så mye rart med de opprinnelige formuleringene. Så mye for kritikkens uavhengighet.

Mange kritikere uttaler seg som om de sitter inne med en fasit. Boka eller filmen er sånn og sånn, skriver de, selv om det de påstår står i sterk kontrast til mange andre vurderinger. Og for leserne, og forfatterne selv, er jo kritikk en absolutt størrelse. "Dårlig mottakelse i Aftenposten". "Slakt i Bergens Tidende!" Et uomgjengelig faktum som kan ta livet av en bok, helt uavhengig av hvor seriøst eller lettvint anmelderen har gått til verket.

Som sagt: Mange kritikere gjør en utmerket jobb. Ofte arbeider de under hardt tidspress, og betalingen er gjerne dårlig. I det store og hele mener jeg vi skal være takknemlige for at noen påtar seg denne viktige formidlingsoppgaven. Samtidig er det viktig å huske at også disse smaksdommerne er mennesker. De gjør feil. De slurver. De har begrensete ressurser. Selv mennesker som lever av å vurdere andres litterære språk, kan finne på å skrive setninger som ikke betyr noe som helst.

Posted at 01:00PM feb 17, 2007 by Hagemann in Bøker  |  Kommentarer[5]

Statusforeninga

Det som forundrer meg litt med forfatterforeningsdebatten, som dukker opp i media med jevne mellomrom, er at det er så mye følelser involvert. Ikke minst fra utenforstående. Folk som verken skriver bøker eller har noen planer om å gjøre det. Man får inntrykk av at foreninga er en slags hemmelig, glamorøs klubb på linje med frimurerordenen, der man driver med mystiske ritualer og skåler i sjampanje. Et ekslusivt, selvnytende laug som for enhver pris vil holde vanlige folk ute. Sånn ser det ikke ut på nært hold. Foreninga er en nokså grå og byråkratisk institusjon med en liten ledelse som jobber jevnt og trutt med å beskytte skjønnlitterære forfatteres interesser. Vi meninge medlemmer inviteres til to møter i året, et medlemsmøte om høsten, og årsmøtet om våren. Møtene er lange og ofte gjespende kjedelige, med endeløse diskusjoner om budsjetter og vedtektsnyanser fra morgen til kveld, og alltid, som i alle foreninger, en del møteplagere som aldri får nok av å høre sin egen stemme. Det store flertallet av medlemmene er ukjente for folk flest, mange har ikke utgitt en bok på flere tiår og lever av noe helt annet. Til slutt, etter alle diskusjonene og resulosjonsforslagene og vedtektsutredningene og budsjettpostnyanseringene, er det riktig nok en fest. En hyggelig middag med blomster til de som slutter i styret eller rådet, og alkohol å få kjøpt i baren utover natta, til de som har lyst på det. Før i tiden pleide Ragnar Hovland å spille piano etter maten, men det har han visst sluttet med. Og en gang tidlig på nittitallet, da jeg var ny i foreninga, var det en forfatter som slo av bunnen på ei flaske og ville gå løs på en av kollegene sine. Hard action, altså. Men stort sett er det søvnige greier. Ikke mye å strebe etter, hvis det er glamour man ser etter. Og status? Ærlig talt. Det eneste jeg vet om som gir status i den litterære verden, er å skrive gode bøker. Alternativt kan man prøve å tjene penger. Etter hva jeg skjønner, er det mange i vår tid som synes det er vel så kult.

Posted at 06:06PM jan 29, 2007 by Hagemann in Bøker  |  Kommentarer[8]

NAVLEN ELLER SVERDET

Posted at 11:54AM des 03, 2006 by Bror in Bøker  |  Kommentarer[11]