Anmeldt

Som liten, da jeg dagdrømte om å bli forfatter, var anmeldelsene min store skrekk. De så så brutale ut, og jeg husker bl.a. Jon Michelets historie om hans første anmeldelse, som han taklet med å trøstedrikke seg snydens og sovne utendørs. Jeg er ikke skapt for kritikk, det er et av mine dårligste karaktertrekk, jeg er tander som en frossen rose.

Men nå har jeg fått min første anmeldelse. Og jeg overlevde. Det er en stor lettelse å ha vært igjennom det. Den anmeldte boken er novellesamlingen "Det er bare å lukke øya" hvor jeg har to av de fjorten bidragene. Siterer:

Det kan likevel virke som om ett av de signalene som Ungdomssignaler 2006 sender ut er at en ny korttekstgenre har gjort sitt inntog i ungdomslitteraturen. Dette inntrykket oppstår allerede i den første teksten, Paco Abels "Berømte første ord" beretter om en sjel som blir sendt til jorden. Han blir utstyrt med den ene menneskelige egenskapen etter den andre før han til sist skal utstyres med en ulempe, tilfeldigvis blir det en hjerneskade. Abels sorte fantasy er et stemningsfylt anslag til en nyskriving av skapelsesberetningen, men slutten er ingen slutt, den fungerer som en åpning mot noe som ikke kommer.

Nå vet ikke jeg om det er god kutyme å svare på sine egne anmeldelser. Men siden det er jomfruanmeldelsen har jeg bestemt at jeg er unnskyldt.

Historien min har berget tålelig bra i en anmeldelse som for boken som helhet var ganske negativ. Anmelderen heter Kristin Ørjaseter, som er intet mindre enn doktor i litteratur, og som har vært forlagsredaktør i Damm. Hun har altså lest bok en vinterdag før. Ørjaseter virker mest opptatt av form, og poenget hennes om at "slutten er ingen slutt" er ment å passe inn i et resonnement om at denne novellesamlingen knapt inneholder noveller.

Jeg vil forsøke å analysere hvordan teksten ble til. "Berømte første ord" er en filosofisk idé presentert i form av fiksjon, noe jeg har gjort flere ganger. Tankerekken bak:

Det meste av det et menneske foretar seg kan forklares ut fra Darwins teorier om naturlig utvalg, 'survival of the fittest'. Grusomt nok er for eksempel mobbing logisk, mobberen forsøker å knekke de som har gener mest annerledes enn sine egne, og sterke individer som prøver å knekke svake lykkes bedre enn de svake som eventuelt skulle prøve seg på sterke, noe som fører til at veien mot naturlig utvalg begynner allerede i barneskolen.

Vår sans for rettferdighet, derimot, er vanskelig å begrunne med Darwin. Hvorfor holder så mange av oss med underdogs, hvis målet er at de beste individene skal formere seg videre?

Tendensen til mobbing eksisterer fordi naturlig utvalg eksisterer som en naturkraft. Ut fra dette har jeg antatt at vår idé om rettferdighet eksisterer fordi rettferdighet eksisterer som naturkraft. Men den verden vi observerer er ikke rettferdig. Vonde ting skjer med gode mennesker. "Hvorfor meg", spør mange seg når ulykken rammer dem, og finner ikke svar.

"Berømte første ord" bygger på tanken om at rettferdigheten skjer sammenlagt over mange liv, noe som innebærer reinkarnasjon, altså at sjelen gjenfødes. I novellen har sjelen en karma som han kan bruke omtrent som penger, han kan kjøpe seg suksess i dette livet men må da forvente mange liv som gjødselbille senere.

Sjelen eksisterer altså før kroppen. Handlingen i "Berømte første ord" foregår i perioden før fødselen hvor sjelen står på depotet og setter sammen personen den skal inn i. De valg sjelene foretar på dette stedet blir svaret på eventuelle "hvorfor meg" senere i livet.

I det jeg har etablert rammen for historien, har jeg allerede formidlet idéen. Derfra står jeg fritt i forhold til min målsetting med teksten. Jeg oppdaget at rammen ga gode kår for humor, fordi en rekke klisjéer får en annen betydning i denne settingen. Eksempel:
Gauder tok på seg sitt bredeste smil.
- Er dette mitt bredeste smil, spurte han skuffet.

Da jeg utformet historien forsøkte jeg å pakke slike poenger så tett som jeg klarte, på jakt etter effekten av en god latter rett etter en god latter. Dermed følger ikke historien reglene for novelle, mer reglene for revytekst eller sketsj. Og ut fra disse har teksten et sluttpoeng, slutten var såpass prioritert at teksten ble lagd baklengs (Det er normalt for meg å begynne med slutten når jeg skaper tekster.)

Jeg vet ikke hvor godt humorsjangeren er dekt i litteraturstudiet, humor er ikke lett å lære av bøker siden uforutsigbarhet er et viktig element. Kanskje kan man lære noe av Harald Eia og Bård Tufte Johansens kommentarspor på deres DVD'er, de har et analytisk forhold til humor. Jeg registrerer at Ørjaseter mener teksten ikke har slutt, men jeg føler meg trygg på at Eia og Tufte ville vært enige med meg i at Jo, det har den.

Samtidig ser jeg poenget til Ørjaseter, andre har også kommentert at de ønsker seg en fortsettelse. Da konkluderer jeg med at teksten som biprodukt også fungerer som novelle uten slutt.

Jeg savner synonymer for "morsom" i anmeldelsen. Men smak og behag kan ikke diskuteres. Jeg er takknemlig for at anmelderen gjorde en seriøs og grundig innsats, man føler seg ihvertfall tatt på alvor. Om kanskje i overkant mye.

Posted at 02:16PM feb 04, 2007 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[7]

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.