Bonusmateriale til bok

Som bonusmateriale til DVD er det ofte med en film om filmen. Dette er en tekst om teksten.

Romanen Blodføre som skal ut i høst er redigert grundig tre ganger, vi følger den fjerde og siste revideringen. Etter dette skal forlaget rette skrivefeilene.

Mandag

Før en ny gjennomlesning har jeg alltid angst for at jeg har husket feil og at boka suger som en flymotor. Men de første kapitlene beroliger meg. En jente sa en gang at tærne hennes 'krøllet seg i leseglede', da tenkte jeg at det var godt kommet på. Nå kjenner jeg, for andre gang i livet, at det faktisk er fysiologisk mulig.

I kapittel seks stopper det opp. Tunge ting skal forklares, og det glir ikke godt. Det er en emosjonell berg-og-dalbane å lese sin egen bok, jeg er høyt oppe når det funker og langt nede når det ikke gjør det. Dagen går med før jeg finner ut at enkelte tidlige replikker sender oppmerksomheten i feil retning, slik at teksten som kommer noen linjer senere oppleves tung. Som jeg nevner her, metaforer som ikke har med saken å gjøre er distraherende. Jeg vil ha optimal lesbarhet.

De neste kapitlene glir godt. Humøret er tilbake. Til en skummel russisk jeger sier Dal'she nas dvoye.
Det har jeg slengt inn fra en T.a.T.u.-sangtekst, jeg aner ikke hva det betyr, for alt jeg vet sier den skumle mannen at 'kjærligheten stråler vakkert ut fra din sjel'. Det holder ikke nå som boka skal ut. Jeg må skaffe russisk ordbok.

Tirsdag- onsdag

Boka glir fortsatt godt. Stephen King sier at mot slutten av et bokprosjekt er han så lei av teksten at han tenker "just take the old smelly thing away from me". Jeg har det motsatt, det gjør så forferdelig vondt å lese sin egen tekst når den ikke fungerer, og det har blitt mindre smerte for hver gang.

I dag har det vært mest ombytting av kapitler. Og kapittel 9, som var det eneste forlaget var misfornøyd med nå, måtte dø. På grunn av ommøblering har kapittelet havnet for langt frem i boka. Det blir som å flytte en tone i en melodi, den eksakt samme teksten som ga meg gåsehud i førsteversjonen, er nå død som gammel cola. Jeg slakter det og et beslektet kapittel (12) og lager et helt nytt kapittel 25.

Jeg bruker det ekte navnet på et hotell, jeg lurer på om det er helt lurt. Hotellet fremstår som et bordell, og selv om jeg kan stå for beskrivelsen er det ikke sikkert innehaveren blir blodfan.

Torsdag-fredag

Jeg er over midtveis nå. Det er nå leseren virkelig begynner å få betalt. Boka er deilig her ute, iblant glemmer jeg at jeg jobber og bare leser avgårde. Men stort sett er det fortsatt arbeid, i dag er nettet vanskelig tilgjengelig og det går med mye tid til å bekrefte sikkert at Basiliuskatedralen i Moskva er den samme som Vasilijkatedralen.

De siste tingene man hiver inn er ofte de som fungerer dårligst, derfor prøver jeg å unngå å legge til nye momenter nå, slik at jeg har redigert alt i teksten minst en gang. Derfor var jeg også nervøs for de siste endringene fra forrige revidering, og går locobanan når det viser seg at en av dem sitter som et skudd.

Jeg sletter kapittelet som skulle vært nummer 54. Vi hadde et problem med at skurken blir for menneskelig, og dermed for lite skummel. Han fungerer bedre nå som man vet mindre om ham.

Mandag-Tirsdag

Hjernen er sommersløv, men boka er bare deilig og skaper ikke trøbbel. Jeg løser det siste problemet: en sekvens som ble fjernet da jeg drepte kapittel 9, men som var nødvendig å ha med, passet fint inn i kapittel 54.

Jeg har hatt alle slags merkelige følelser i forhold til boka. Jeg har vært sjalu på min egen historie. Jeg har følt at historien er mye bedre enn min formuleringsevne, at jeg ikke er verdig til å skrive den ned, at det blir for åpenbart at jeg er en amatør som har snublet over et gullegg. Jeg har følt meg erotisk tiltrukket av den, på en slik måte at jeg tenker at om boka var en dame ville jeg **** (det er her Borat gnir håndflatene mot hverandre). Jeg har hatt følesen av å sitte på noe av stor verdi, og kjent et Gollum-aktig begjær for å aldri gi den ut, bare beholde manuset for meg selv, sitte i et hjørne av rommet med begge hendene rundt papirbunken og hvese myyy prescioussss.

Man kan sikkert bli klin hakke sprø av å jobbe med en bok i ti år.

Jeg lurer på om epilogen skal ha kapittelnummerering, da jeg får en sterk fornemmelse av at boka er ferdig. Jeg har ennå ikke lest over alt for fjerde gang, men bokideen kom fra intuisjonen, utformingen av boka ble styrt av intuisjon, så hvis intuisjon sier at jeg er ferdig, er jeg ferdig.


Bilder fra Taigaen, hvor mye av handlingen foregår.

Posted at 09:41PM aug 06, 2007 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[23]

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.