Eskil Aasmul
Store Norske Jordbærplukkere Gjennom Tidene
Diktets vekst og fall
Et konsentrat av norsk poesihistorie
1700-tallet
Muligens er det for drøyt å påstå at Norge ikke ville blitt til uten diktene. Men det er faktum at under dansketiden ble tanken om et fritt, selvstendig Norge født av Det Norske Selskab, en klubb for norske diktere i Køben. Det mest kjente diktet fra perioden er kanskje Johan Nordahl Bruns "For Norge, kjæmpers fødeland". Vi skal se på et par macho vers fra Claus Frimann
Svøpe seg i silke1800-tallet
Kniplingstråd at pilke
Var ei Nordmanns vis
Bruke sten til hodepute
Når han var i marken ute
Det var Nordmanns vis
Pikers sko å kysse
Pattebarn å dysse
Var ei Nordmanns vis
Med en halvt avhugget hage
Sin venninnes kyss at tage
Det var Nordmanns vis
Vi var fortsatt ufrie, nå i union under Sverige, og å dyrke Norges fortreffelighet var fortsatt dominerende i dikt som i annen norsk kunst. (Såkalt nasjonalromantisme). Henrik Wergeland er et eksempel på en mann som hadde politisk betydning gjennom dikt.
Norsk kunst ligger som regel noen år etter Europa. Norsk dikting på 1800-tallet var et unntak. Diktere som Ibsen og Bjørnson var blant de internasjonale trendsetterne. Vi drar et kjent et fra Sigmund Obstfelder:
1900-45Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.En regndråbe!
Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...
Det er naturlig å dele 1900-tallet i før og etter andre verdenskrig. Før krigen holdt man på de klassiske formene med rim og rytme i diktningen. Kjente diktere fra epoken var nobelprisvinner Knut Hamsun, Herman Wildenvey, Nordahl Grieg som ble skutt ned i fly under krigen, og kommunisten Arnulf Øverland. Lyrikk var viktig i motstandskampen, dikt lar seg lett huske og resitere uten at de behøver å skrives ned. Jeg liker dette Øverland-diktet med handling fra OL i München 1936, da nazistene måtte stå på tribunen og se en av helt feil rase banke Hitlerjugenden:
Niggeren Owens sprinter1945-2000
Germanerne stuper sprengt
Det blonde stadion undres
Føreren mørkner strengt
Men tenk da med trøst på alle
Jødiske kvinner og menn
Som sprang for livet i gaten
-dem nådde dere igjen!
Diktene ble moderne, rim og rytme var ikke lenger et krav, noe som ga dikteren spillerom til å uttrykke eksakt hva han følte uten at diktingen ble dels kryssordoppgave. Perioden inneholder også gode tradisjonelle diktere som André Bjerke. Fortsatt var det mulig å bli riksskjendis som dikter. Jeg kunne representert perioden med teknisk dyktigere diktere som Jan Erik Vold, Michael Krohn eller Lars Saabye Christensen, men jeg falt for dette av Harald Sverdrup, en krigsveteran som utga erindringene sine i diktform i 1982.
Regnet kysser en soldat på munnen2000-tallet
Lett lener hun seg mot ham
lukter krutt og blå bensin
Fra hans drømte grep om henne
spruter skuddserier som blomstrer
i en bruderød bukett
i fiendens underliv og bryst
og hånd og munn
og splintrer dennes siste Ja
Nå har Dagbladet fjernet sitt daglige side 2-dikt, og den eneste poeten som jevnlig kommer ut til folket gjennom massemedia er TV-sportens John Hervig Carlsen. Det er tvingende nødvendig å representere perioden med denne vår samtids totalt dominerende lyriker:
Ole Einar gjør dette med glans
både skyting og sterk dobbeldans.
Borte på Simostranda
med kaffe i handa
der sitter en stolt pappa Hans.
Posted at 12:42AM nov 03, 2007 by Hertugen in Bøker | Kommentarer[14]
- Arthur
Skrevet av Arthur Mogens Sørensen , 01:53, lørdag 3. november 2007 #
Forøvrig ein faktafeil - det er ikkje Arnuf Øverland som skreiv diktet om "niggeren Owens", men Nordahl Grieg. (Apropos Øverland, omtala som "bløtkakelyriker" av Georg Johannesen - nettopp fordi han skreiv så mykje til nasjonalt festbruk).
Skrevet av Knut Rage , 08:47, lørdag 3. november 2007 #
Germanerne stuper sprengt
Det blonde stadion undres
Føreren mørkner strengt
Men tenk da med trøst på alle
Jødiske kvinner og menn
Som sprang for livet i gaten
-dem nådde dere igjen!''
Hvilken blodig ironi...Nordahl Grieg var tydeligvis en fremsynt mann hvis dette diktet ble sktevet i 1936...to år før Krystallnatten...
Skrevet av obs , 11:54, lørdag 3. november 2007 #
Skrevet av gillebo , 12:10, lørdag 3. november 2007 #
Skrevet av Trond , 12:18, lørdag 3. november 2007 #
Det er noe med at diktiningen speiler samfunnet som jeg pleier å si. En Nordahl Brun eller Claus Frimann er selvsagt utenkelig i Norge i dag. Det samme gjelder Øverland, Bjørneboe, Obstfelder og de derre der. Om det betyr at vi må nøye oss med brukslyrikk fra vår venn Hervig Carlsen, er vanskelig å si synes jeg.
bm
Skrevet av bloodymary , 12:40, lørdag 3. november 2007 #
Det er både og med det siste diktet. Som amatørskriver forsvarer jeg den ukritiske gleden ved skriblerier ala Carlsen og egne ordsnutter.
Det kan jo hende at det dukker opp noen perler innimellom når en øver seg nok. Og sålenge noen bryr seg om, gir det også motivasjon til å fortsette.
Skrevet av Sirenia , 12:42, lørdag 3. november 2007 #
jo, jeg prøver ikke å henge ut carlsen. men av en eller annen merkelig grunn glir jeg inn i krampegråt hver gang han leser opp limericks. jeg mener ikke at diktene er teknisk svake, men selve tematikken er upoetisk, og problemet er ikke egentlig så mye at de blir lest opp i TV som at alt annet ikke blir det.
samtidig tror jeg våre internasjonalt anerkjente kunstnere fra slutten av 1800-tallet (ibsen, hamsun, grieg, munch) hadde noe drahjelp av at norge da var et land som kjempet for selvstendighet.
Skrevet av Hertugen , 16:34, lørdag 3. november 2007 #
I tillegg er gjennomgangen din, som så ofte er tilfelle med det som vert skrive om norks lyrikk, prega av at ein ikkje har sett seg inn i stoffet. Det er større aktivitet i og kring norsk poesi enn på lenge. Mange av våre sentrale poetar leverer glitrande samlingar, det er store festivalar der poesien er sentral både i Oslo, Bergen, Stavanger, samt enormt stor aktivitet på nettet, med varierande kvalitet, sjølvsagt, men stadig dukkar det opp debutantar som har kome opp i desse fora. Poesien lever, men folk liker å seia at den er død. Av ein eller annan grunn. Og det rare er at folk trur meir på dei som seier at peosien er død, enn på det å oppsøke poesien og sjå at den lever.
helge t.
Skrevet av Helge Torvund , 12:20, søndag 4. november 2007 #
"Men det er faktum at under dansketiden ble tanken om et fritt, selvstendig Norge født av Det Norske Selskab, en klubb for norske diktere i Køben."
Det er ikke et faktum. Tvert om. Tanken den tiden var et Dansk-Norsk rike. Selskabet var og er forresten en selskapsklubb uten politiske ambisjoner. Selskabets store stjerne var J.H. Wessel. Brun flyttet til Norge før klubben ble "Det Norske Selskab".
Skrevet av arve5 , 13:08, søndag 4. november 2007 #
arve5, det het da vitterlig ikke det norsk-danske selskab.
quote wikipedia:"Medlemmene av Norske Selskap kom til å stå sentralt i den voksende norsk-patriotiske bevegelsen mot slutten av 1700-tallet."
Skrevet av Hertugen , 16:18, søndag 4. november 2007 #
Ja og jeg vil med dette herved få lov å gjøre oppmerksom på en av disse poetene som beærer Diktkammeret i Dagbladet med sin poesi, nemlig en stigende internasjonal stjerne ved navn Hoimann.
Skrevet av obs , 16:44, søndag 4. november 2007 #
Dermed er det et najonalpatriotisk selskap? Think not. Like lite som Branns supporterklubb i Oslo er det. Selskapet ble oppløst i 1813 (ref.: Liv Bliksrud "Den smilende makten").
Skrevet av arve5 , 18:10, søndag 4. november 2007 #
Versene fra Grieg (oppfatter at det var han, ikke Øverland, som skriver om 1936) treffer blink.
Skrevet av masha/sonja , 18:20, søndag 4. november 2007 #