Eskil Aasmul
Store Norske Jordbærplukkere Gjennom Tidene
lørdag apr 12, 2008
Jose Saramago vs. Kill Buljo; en sosiolektisk analyse
Jeg har nylig lest i 'Dødens uteblivelse' av José Saramago, samt sett
filmen 'Kill Buljo'. La oss se på et par sitater fra verkene:
En typisk setning fra Saramago:
Det kunne for eksempel tenkes at ryktet hadde sin opprinnelse i dronningmorens forbløffende uvilje mot å gi slipp på det lille hun hadde igjen av liv, men saken er at den sedvanlige legebulletengen som ble sendt ut av slottets pressetalsmann til massemediene, ikke bare forsikret at pasientens allmenntilstand var blitt påfallende bedre i nattens løp, men man antydet sågar, ja, man lot det nesten skinne igjennom, idet man med omhu valgte sine ord, at det var en viss utsikt til en fullstendig restituering av denne ytterst betydningsfulle helsen.
Et par typiske sitater fra Kill Buljo:
- Æ har pult mor di.
- Det har førr f*n halve Kauto gjort.
- Den lille kuken. Og så mye piss.
- Det har førr f*n halve Kauto gjort.
- Den lille kuken. Og så mye piss.
Som en naturlig følge av temaet utføres analysen av de to kunstverkene, om ikke på to språk, så, om man kan se gjennom øynene med en smule imperfeksjonisme som direkte følge av kronisk mangel på rutine, på to sosiolekter.
Jeg skriver mølet to ganger. Dobbelt så mye møl for penga.
Jose Saramagos ekvilibristiske språkføring vitner om et ordforråd av uvanlig karakter, ikke bare kommuniserer han en historie, han gir samtidig leseren følelsen av nærvær med et svært sostifikert og intelligent menneske, kanskje et større intellekt enn leseren kan forvente å påtreffe i sin egen omgangskrets, og slik tilbyr teksten opplevelsen av sosial elevasjon. Nobelprisen fulgte som en naturlig konsekvens.
Den pretensiøse degoskuken Saramago prøver å si er at han er bedre enn andre folk. Han er mer opptatt av å vise seg enn å fortelle historien sin på en skikkelig måte. Leseren fatter knapt bæret og får vondt i hodet. Etter at leseren har gitt opp boka halvveis går hun så rundt og skryter av Saramago, fordi leseren vil brife med at hun har lest en så tung bok. På denne måten får keiserens nye klær nobelprisen hvert år.
Kill Buljo er en studie i uretral og rektal sekresjon, i den grad man kan bruke ordet studie om et så forflatet og vulgærplebeiersk prosjekt. Filmen henvender seg til barn og unges naturlige dragning mot genitalisk tematikk, men istedet for å bidra til en videre dannelse av de unge sinn, velter den seg i den samme pubertale humor som blokkerer de unges utvikling.
Kill Buljo består av lag på lag. Riktignok er alle lagene mannsskit.
Noe av det interessante med disse to verkene er at anmeldere i praksis anmelder seg selv ved å anmelde dem. Det har ikke lyktes meg å finne noen som trekker Saramagos språklige virtousitet i tvil. Men i min ungdom besudlet jeg selv uskyldige papirark ved å utgyte et manus til en russerevy, og basert på denne erfaringen, som ikke har blitt velsignet med fortrengelsens slør, tør jeg hevde at Kill Buljo innen sin sjanger er av de mest vellykkede norske filmer gjennom historien. Likevel faller det media utenfor Nord-Norge helt naturlig å yte filmen ytterst beskjedne terningkast, formodentlig vil det være et sosialt selvskudd for en kulturjournalist i de mer dannede strøk av landet å offentlig assosiere seg med Kill Bujos formspråk.
Både Saramago og Kill Buljo fungerer i sin sjanger. Når Saramago får nobelpris, mens Kill Buljo får griseslakt, er det altså ikke boken og filmen som anmeldes, men sjangerne. Anmelderne vil helst fortelle oss at de er noen presensiøse hestkuker som vil snobbe rundt og sniffe kokain med fiffen. Det er elendig folkeopplysning, og viser behovet for at folket anmelder det som er lagd for folket.
Posted at 12:48PM apr 12, 2008 by Hertugen in Bøker | Kommentarer[13]
© Eskil Aasmul
Ha ha, du skriver herlig!
Nå venter jeg bare på at noen som har lest boka OG sett filmen skal kommentere. Jeg har verken eller. (Det frister ikke særlig heller, da. Hvertfall ikke boka. Om den setningen er representativ tror jeg at jeg hadde sovnet etter noen sider.)
Skrevet av Fielill , 14:20, lørdag 12. april 2008 #
Skrevet av Ante , 14:30, lørdag 12. april 2008 #
So be it. Jeg liker tekster som gir meg noe jeg ikke hadde fra før.
Skrevet av mary , 15:42, lørdag 12. april 2008 #
Skrevet av BowlingJesus , 22:54, lørdag 12. april 2008 #
ante: kill buljo er hva? ok, jeg tar det som en generell støtte til teksten :)
mary, jeg tenkte faktisk på det etter at jeg la ut denne, at saramago fort kunne være i din gate. det kan anes et svakt saramagosk anstrøk over formuleringene dine iblant :)
takk, bowlingmessias :) *bluss*
Skrevet av Hertugen , 01:23, mandag 14. april 2008 #
Jeg har lest "Det året Ricardo Reis døde", "En flåte av stein", og "Blindness" (en beretning om blindhet?). Sistnevnte er en fantastisk fortelling (i alle betydninger av ordet) som frelste meg, i alle fall.
Hva er det man ikke liker? Lange setninger? "Vanskelige" ord? Hm. Det er det beste jeg vet. Når forfatteren i tillegg har noe på hjertet, selvsagt.
bm
Skrevet av mary , 07:05, mandag 14. april 2008 #
jeg har bakgrunn som fagforfatter og journalist og har vent meg til at et tema skal presenteres maksimalt forståelig. jeg vet ikke om det er prosjektet til saramago. jeg kicker på kompliserte ting sagt enkelt, mens jeg tror han, satt på spissen, liker enkle ting sagt komplisert. men han har en original historie på gang, og bøker som øker ordforråd har jeg ikke noe imot :)
Skrevet av Hertugen , 11:34, mandag 14. april 2008 #
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=146737&rom=MP
lange setninger, vanskelige ord, men han trekker store linjer og koker ned kompliserte ting til mer lettfattelige.
Skrevet av Hertugen , 11:40, mandag 14. april 2008 #
Jeg tror jeg mener (tester ut meningen min i trygge omgivelser) at det er enklere å lage en tekst (i dette tilfellet film) der man spiller ut et språk og et uttrykk som er kjent for alle- Men jeg er ikke sikker. Jeg tror i alle fall jeg mener (som deg) at disse to tekstene ikke kan sammenliknes, annet enn sosiologisk (som du gjør her. Noe jeg digger, altså).
Det som er litt moro er at Saramago selv er vokst opp i relativt trange kår. Foreldrene var bønder.
Man har det ofte med å tro at kultureliten (som man må sies å være en del av når man har fått nobelprisen i litteratur) fødes inn i et slags forvanskningsspråk som ingen av oss normale (med foreldre og besteforeldre godt plantet i industriarbeiderklassen) har noen som helst forutsetning for å forstå.
Slagord som "det enkle er ofte det beste" appellerer, om ikke annet, til det late i oss. Det er klart at det er fint å kunne si vanskelige ting på en enkel måte (jeg driver med det hver dag på jobb), men noen enkle innsikter er det kanskje ikke så lett å uttrykke på noen annen måte enn i for eksempel et språk som Saramagos:
"(..)Han hadde latt seg distrahere av rivingen, og nå ville han ta igjen den tapte tiden, ord som er blant de mest meningsløsesom tenkes kan, et absurd uttrykk vi bruker når vi tror vi kan lure oss utenom den harde realiteten at ingen tapt tid kan tas igjen, som vi trodde, stikk i strid med denne sannheten, at den tiden vi trodde var tapt for alltid, tross alt hadde bestemt seg for å bli værende rett der borte og vente, tålmodig som noen som har all verdens tid, bare vente på at vi skulle savne den. (...)"
(Lang setning uten vanskelige ord, fra "Hulen", s.17).
Dette ble en lang kommentar.
Skrevet av mary , 12:41, mandag 14. april 2008 #
I mattematikken derimot, Hertugen, er enkelhet både en dyd og et krav.
Skrevet av knuthjeltnessomslank , 12:51, mandag 14. april 2008 #
Skrevet av mary , 13:07, mandag 14. april 2008 #
mary: sant, som lærer driver du jo med det motsatte av saramago.
for å ta sitatet uten vanskelige ord. jeg liker godt det han sier, han tenker originalt. men jeg liker fortsatt ikke at jeg må gå tilbake i setningen for å nøste den opp, at jeg må lese ting to og tre ganger. det får meg til å føle meg dum. og hadde jeg ikke ellers i livet erfart at jeg ikke er dum, hadde jeg kanskje ikke tort å kritisere det. det han sier er ikke mer komplisert enn at det kunne vært formulert i en lettfordøyelig ordstreng, det er bare setningsstrukturen som ikke følger min logikk, som om bisetningene kommer i omtrent motsatt rekkefølge av den jeg ville valgt.
"tålmodig som noen som har all verdens tid" ville jeg for eksempel plassert et helt annet sted, det er en direkte katastrofal plassering av en bisetning, midt inni en annen, som, stakkars setningen, må starte opp igjen med å gjenta et par ord av seg selv etterpå. ok. nå er jeg påvirket og har begynt å skyte inn bisetninger selv.
dessuten snubler jeg på "som vi trodde", hvor et "om" ("som om vi trodde") og ny setningsstart ville hjulpet mye på forståelsen min. men det kan kanskje oversetteren få skylden for.
på den annen side formidler saramagos språkføring en bestemt følelse, en "lett" følelse inni meg som er langt mer behagelig enn den iblant uggne følelsen man får mellom latteranfallene av å se kill buljo.
Skrevet av Hertugen , 20:58, mandag 14. april 2008 #
Takk... Den trengte vi
Skrevet av Albrigtsen , 22:40, torsdag 17. april 2008 #