Mine beste refusjoner I

Jeg synger på en halvgammel melodi for tiden. "Fire fine lænestola" av Hans Rotmo, alias Ola Uteligger. Men jeg har erstattet tittellinjen, "Æ har fire fine lænestola", med "Æ har treogtjue refusjona". Det er dessverre ikke tilfeldig.

Denne føljetongen kommer til å bli vond å skrive, og den kommer til å bli dårlig egenreklame. Men det er mitt problem. Jeg ønsker å skrive noe jeg selv kunne tenkt meg å ha lest da jeg stod i startgropen. Så vi begynner med begynnelsen.

Første gang jeg bestemte meg for å skrive roman var i 1995, etter at omgivelsene mine hadde narret meg til å tro at jeg kunne skrive. Jeg tok tak i menneskers drømmer, ønsketenkningen vi luller oss inn i rett før vi faller i søvn, og jeg fant ut at mange menn da drømmer om å score mål i en viktig fotballkamp. Ut fra det konstruerte jeg historien "Slow motion"; hvor en vanlig mann blir god fotballspiller fordi han har tilgang på et stoff som endrer hjernens tidsoppfatning, slik at alt rundt ham oppleves som å bevege seg i sakte film. (Mye av problemet med å spille fotball på høyt nivå er å henge med i spillets tempo.)

At helten min de facto dermed drev med doping innså jeg først etter 1/4 bok. Men det var ikke der problemet lå. Teksten så ikke ut som en roman, den var kompakt, å lese den føltes som å spise kake som ikke har hevet seg. Fortellerstemmen tok ikke historien på alvor, historien var pakkfull av malplassert humor.

Slik startet Slow Motion:

Jeg lærte at humor og spenning vanskelig lar seg kombinere. Et lite eksempel med den spenningsødeleggende effekten, her har nettopp nevnte Sczlawslowsky (et navn som forøvrig var inspirert av grisers spiselyder) blitt skutt, vi befinner oss på toppen av spenningskurven, og jeg skriver:


I tillegg brukte jeg mye tid på å finne opp metaforer, for eksempel "svart som hundremetersfinalen i OL", "populær som Hitler i en synagoge","nølende som en araberkvinne på en nudiststrand", "grasiøs som gravide kyr", "intelligent som en oppblåsbar Barbara"
og så videre. Metaforene hadde jeg på lager, jeg puttet dem ukritisk inn der de kunne brukes. Dette sporet av leserens oppmerksomhet, mens du er midt i en kjærlighetsscene vil du ikke tenke på hvilken hudfarge de beste sprinterne har. Jeg lærte at metaforer bør ha en viss tilknytning til saken.

Og med hensyn til realistisk dialog? Her har Moser'n nettopp skutt Sczlawslowsky på vegne av nazigruppa si:


Dessuten var den unge forfatter opptatt av avføring, og det er ikke uten grunn at fiksjonskarakterer sjelden går på do. Det er ikke den følelsen du vil gi leseren.


Jeg lærte at jeg ikke kunne å skrive roman. Kroppen skjønte det før meg, og etter ca. åtte kapittel dundret skrivesperren på plass. Den ble på det verste så intens at jeg kjente det fysisk knyte seg i mage og tarmregion bare jeg forsøkte å åpne døren til PC-rommet. Skrivesperre er dessverre min normaltilstand, i de elleve årene siden 1996 har jeg sju hele år hvor jeg var ute av stand til å skrive en centimeter roman.

Slow Motion ble aldri ferdig. Men to år senere fikk jeg en ny idé.

fortsettes


-----

Gratulerer til Avil som vel fortjent vant avstemningen hos Sonitus, og tusen takk til dere som stemte om demokrati frem til en småpen 5.plass. Denne uken er jordbærplukkerne jaggu nominert igjen, med Suveren seier til Smirnoff, en novelle om de lange skyggene alkoholisme kan kaste. Det er mange gode nominerte, som du kan se her.

Posted at 06:38PM feb 27, 2007 by Hertugen in bilde  |  Kommentarer[18]

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.