Suveren seier til Smirnoff

Jeg skrur stereoen opp ett hakk under de franske strofene i Kents FF. Den Nye Fyren sitter i lenestolen min, med den ene foten henslengt over armlenet, mens han super øl og rugger i takt med musikken. Han irriterer meg, armlenet er løst nok fra før, men jeg gidder ikke si noe. Det er ikke han jeg har lyst til å snakke med, jeg vil heller konversere dama han dro med inn og som han tydeligvis ikke er sammen med. Men alle andre er opptatt i høylydte samtaler, og han ser på meg.
- Jeg så deg på TV i fjor, sier han.
- Jaha, sier jeg.
Det blir stille. Han så meg på TV og følte for å fortelle meg det. Jeg venter på noe mer, en kompliment, i det minste en kvalitetsvurdering av det han så, men jeg kan ikke godt gi meg til å fiske det frem.
- Var ikke du på landslaget og gode greier? sier han endelig.
- Ja.
- Sammen med Alsgaard?
- Ja.
Jeg kan klare dette. Vi snakker om meg, hva mer kan jeg kreve?
- Hvorfor sluttet du?
- Jeg ble skadet.
- Synd. Du kunne jo blitt kjendis.
Jeg blir nostalgisk, jeg blir fort det av de brune flaskene vi suger på i kveld. Jeg husker ventingen på nye innkallelser, jeg husker da de sendte Øyvind og Sture til VM og lot meg bli igjen hjemme, selv om jeg hadde gruset dem i seks-sju av ni løp det året. Det lange sinte brevet jeg skrev til landslagsledelsen, men som fattern nektet meg å sende. Skuffelsen da jeg ringte Anders og fant ut at han var på Beito på landlagssamling. Selv om jeg offisielt var på landslaget hadde ikke ledelsen kalt meg inn. Som å bli dumpa av en dame, steg for steg, når du skjønner noe har skjært seg er det for sent å gjøre noe, du sitter på et tog vekk som ikke kan snus eller stoppes.

At Thomas og Anders drakk sjokkerte meg første gang. Jeg var sytten og ankom festen deres med brus. Jeg trodde til da at skiløpere på toppnivå ikke drakk, men der satt de med hver sin øl. Jeg følte meg kjempeteit, som å møte opp i smoking når alle andre går i dongeri, men samtidig hadde jeg prinsippene hjemmefra, min mor hadde forklart i detalj om skrumplever og ødelagte ekteskap som følger i alkoholens farvann, hun lette i skuffer og skap etter minste tegn på rusmidler, hun rakk å beskylde meg urettmessig for rus eller bakrus et titalls ganger før jeg smakte min første øl. Jeg hadde lært leksa grundig, alkohol var totalforbudt. Jeg avslo bestemt da Anders forsøkte å sjenke meg, men følte meg som kongen av de ukule.

Jeg tenkte at avholdslinja i det minste burde gi meg et fortrinn i konkurranse. Men da Anders møtte opp bakfull til et renn, hentet meg igjen med et minutt og parkerte meg i neste motbakke, begynte jeg å tvile. Det rennet var selve nådestøtet for min avholdenhet. Det viser seg at alkohol kan fungere som doping i langrenn, hvis du har flaks, Anders og Thomas fortalte legendene om skiløpere som hadde vunnet i bakfylla, om Øyvind som ble norgesmester på femmil med promille, om Lars som satte verdensrekord i hopp med promille, og jeg lot meg overtale. Etter sesongslutt drakk jeg meg sveiseblind for første gang.

Jeg drakk meg full på ublandet hjemmebrent, ren sprit, rett ned, det har jeg klart bare en gang, før kroppen lærte hva smaken innebærer av kaos, jeg ble hemningsløs og oppførte meg som en komplett idiot, men jeg spøy aldri. Jeg drakk ren sprit uten å kaste opp, og klamret meg til den smule respekten det ga meg.

Det er med sorgfølelse jeg tenker tilbake på samlingen i Sveits, den som ble min siste treningssamling med landslaget. Fortsatt er det et savn at jeg aldri ble så god som jeg kunne blitt, og det føltes blodig urettferdig at akkurat jeg ble frosset ut av laget, som syndebukk for en usunn kultur som ikke var min. Anders og Thomas begynte alkoholkarrierene tidligere og drakk oftere enn meg. At jeg ble for full den kvelden var det beste beviset på min manglende alkoholrutine.

- Du drakk deg ut av landslaget? oppsummerer Den Nye Fyren.
- Ja, sier jeg, og speider etter dama han hadde med seg.
- Det står det respekt av. Skål!
- Gidder du å ta foten ned fra armlenet?

Vorspielet er over, gjestene er på vei ut. De skal på byen, jeg planlegger å roe ned hjemme. De andre har tatt på seg jakkene, men Den Nye Fyren henger seg opp i postkortet fra Vinjeøra, et kort jeg har fått av min mormor.
- Vinjeøra. Der har jeg vært ofte. Jeg har slekt der, sier han.
- Åja? Hva heter de, sier jeg og får en rar følelse. Vinjeøra er ikke stor.
- Storaunet, sier han.
Storaunet. Min ukjente morfars slekt. Mor har fortalt meg at dette kan skje. Under studiene ble hun kjent med en mann som brått viste seg å være hennes søskenbarn.
- Du stammer ikke fra Anton Storaunet? spør jeg.
- Nei. Bestemor heter Jorid. Og onklene mine heter Aksel, Geir og Even. Det er alle slektningene jeg har som heter Storaunet.
- OK.
Falsk alarm. Dama han hadde med seg takker meg for festen og er på vei ut i gangen. Jeg står på nippet til å starte samtalen jeg aldri fikk med henne, da Den Nye Fyren griper tak i meg.
- Var det Anton du sa? Broren til bestemor het det. Men han døde for veldig lenge siden.
- Han døde i 1951, sier jeg og fryser på ryggen.
Vi regner slektstrematematikk. Den Nye Fyren er min tremenning.
- Folka mine snakket en del om Anton, sier han.
- Få høre.
- Han var ikke helt god. De sa han drakk seg ihjel.
- Alkis?
- Så til de grader. De fortalte at han banket, sier han og starter i toneleiet "god historie", men noe i øynene mine stopper ham, han aborterer utsagnet og vil vite hvordan det er mulig at jeg ikke har hørt om Anton Storaunes drikkfeldighet.

---

Gjestene har dratt, utenfor vinduene har nattemørket overtatt. Kent fader ut den siste akkorden og tar kveld. Jeg ser verden i et nytt lys, min mors fanatiske avhold på egne og mine vegne, min mages evne til å tåle etanol, avslutningen på landslagskarreren, genene mine, alt revurderes, skuffer i sjelen trekkes ut og vendes, skuffer og skap i huset åpnes og tømmes. Jeg bøyer meg over oppvaskbenken med flasker i begge hendene og dynker byens kloakk i sprit.

Posted at 05:44PM feb 23, 2007 by Hertugen in bilde  |  Kommentarer[17]

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.