Bokliste


 

Eskil Aasmul


Store Norske Jordbærplukkere Gjennom Tidene

 
fredag feb 23, 2007

Suveren seier til Smirnoff

Jeg skrur stereoen opp ett hakk under de franske strofene i Kents FF. Den Nye Fyren sitter i lenestolen min, med den ene foten henslengt over armlenet, mens han super øl og rugger i takt med musikken. Han irriterer meg, armlenet er løst nok fra før, men jeg gidder ikke si noe. Det er ikke han jeg har lyst til å snakke med, jeg vil heller konversere dama han dro med inn og som han tydeligvis ikke er sammen med. Men alle andre er opptatt i høylydte samtaler, og han ser på meg.
- Jeg så deg på TV i fjor, sier han.
- Jaha, sier jeg.
Det blir stille. Han så meg på TV og følte for å fortelle meg det. Jeg venter på noe mer, en kompliment, i det minste en kvalitetsvurdering av det han så, men jeg kan ikke godt gi meg til å fiske det frem.
- Var ikke du på landslaget og gode greier? sier han endelig.
- Ja.
- Sammen med Alsgaard?
- Ja.
Jeg kan klare dette. Vi snakker om meg, hva mer kan jeg kreve?
- Hvorfor sluttet du?
- Jeg ble skadet.
- Synd. Du kunne jo blitt kjendis.
Jeg blir nostalgisk, jeg blir fort det av de brune flaskene vi suger på i kveld. Jeg husker ventingen på nye innkallelser, jeg husker da de sendte Øyvind og Sture til VM og lot meg bli igjen hjemme, selv om jeg hadde gruset dem i seks-sju av ni løp det året. Det lange sinte brevet jeg skrev til landslagsledelsen, men som fattern nektet meg å sende. Skuffelsen da jeg ringte Anders og fant ut at han var på Beito på landlagssamling. Selv om jeg offisielt var på landslaget hadde ikke ledelsen kalt meg inn. Som å bli dumpa av en dame, steg for steg, når du skjønner noe har skjært seg er det for sent å gjøre noe, du sitter på et tog vekk som ikke kan snus eller stoppes.

Thomas hadde sekstisju søskenbarn, sa han, og vi lo, Anders var nysgjerrig, han ville vite hvordan det var mulig å ha sekstisju søskenbarn, og Thomas la ut på forklaringen.
Vi satt på en benk ved en innsjø i Sveits i varm februarsol og gjorde det samme som jeg gjør nå, vi drakk øl, en vanvittig frihetsfølelse fylte meg, jeg var nitten og hadde knapt vært hjemmefra uten foreldrene mine, nå satt jeg i Alpene og drakk alkohol jeg hadde kjøpt selv. Jeg kunne høre moderens kjefting i bakhodet, regla om at alkohol og røyk er skillet mellom vinnere og tapere i samfunnet, bare du holder deg unna avhengigheter går det deg bra, mors stemme ble stillere og stillere, det knugende presset fra oppdragelsen lettere og lettere for hver slurk.

At Thomas og Anders drakk sjokkerte meg første gang. Jeg var sytten og ankom festen deres med brus. Jeg trodde til da at skiløpere på toppnivå ikke drakk, men der satt de med hver sin øl. Jeg følte meg kjempeteit, som å møte opp i smoking når alle andre går i dongeri, men samtidig hadde jeg prinsippene hjemmefra, min mor hadde forklart i detalj om skrumplever og ødelagte ekteskap som følger i alkoholens farvann, hun lette i skuffer og skap etter minste tegn på rusmidler, hun rakk å beskylde meg urettmessig for rus eller bakrus et titalls ganger før jeg smakte min første øl. Jeg hadde lært leksa grundig, alkohol var totalforbudt. Jeg avslo bestemt da Anders forsøkte å sjenke meg, men følte meg som kongen av de ukule.

Jeg tenkte at avholdslinja i det minste burde gi meg et fortrinn i konkurranse. Men da Anders møtte opp bakfull til et renn, hentet meg igjen med et minutt og parkerte meg i neste motbakke, begynte jeg å tvile. Det rennet var selve nådestøtet for min avholdenhet. Det viser seg at alkohol kan fungere som doping i langrenn, hvis du har flaks, Anders og Thomas fortalte legendene om skiløpere som hadde vunnet i bakfylla, om Øyvind som ble norgesmester på femmil med promille, om Lars som satte verdensrekord i hopp med promille, og jeg lot meg overtale. Etter sesongslutt drakk jeg meg sveiseblind for første gang.

Jeg drakk meg full på ublandet hjemmebrent, ren sprit, rett ned, det har jeg klart bare en gang, før kroppen lærte hva smaken innebærer av kaos, jeg ble hemningsløs og oppførte meg som en komplett idiot, men jeg spøy aldri. Jeg drakk ren sprit uten å kaste opp, og klamret meg til den smule respekten det ga meg.

Den sveitsiske innsjøen blinket i februarsola, trenerne var langt borte, jeg hentet frem vodkaflasken fra innerlomma og bød på en runde. Jubelen var stor, he-hey sa de og smakte, men drakk ikke skikkelig, de kysset tuten. Jeg hylte nedpå. Thomas hadde forklart hvordan han kunne ha sekstisju søskenbarn, Anders hadde sammenlignet med sine åtte, og Anders ville vite hvor mange jeg hadde.

- Jeg vet ikke, svarte jeg.
- Vet du ikke? Alle vet vel sånt?
- Nei. Jeg vet av fem, men jeg har kanskje ti, femten, tyve, jeg aner ikke.
- Det er ikke mulig.
- Jo. Jeg har fem-seks onkler og tanter som jeg ikke vet navnene på, ikke hvor bor, og ikke hvor mange unger de har.
- Hvorfor ikke?
- Fordi mamma ikke vil snakke om faren sin, sa jeg.
 Hver gang jeg prøver å snakke med mor om morfar, preller ordene av henne som vann på voks. De få opplysningene jeg har er at hun er født utenfor ekteskap, som et sidesprang mellom storbonden og tjenestepiken, og at storbondens familie deretter avviste og trakasserte tjenestepiken og  så til de grader at de måtte flytte til et annet sted. Morfar døde da mamma var seks, og alt jeg vet om han er navnet, Anton Storaunet.   
- Trist å høre, sa Anders da historien var fortalt.
- Egentlig ikke, sa jeg.
Det er ikke min historie, den har ikke betydd noe for livet mitt, i våre dager har ikke bibelsk skyld og skam samme betydning. Jeg har bare vagt ant påvirkningen fra mors oppvekst. Den eneste gangen hun har slått meg var da jeg kalte en kamerat 'lausunge'.

Jeg drakk vodka fortere enn Thomas og Anders drakk øl. Vi ravet gjennom gatene i sveitserbyen på jakt etter et diskotek, jeg tullet med folk på veien, jeg hang over skuldra på Thomas og liksomintervjuet ham,
- føler du selv at formen er fin?
- hvor viktig blir det å opprettholde veskebalansen?
og så videre, jeg gjorde meg fullere enn jeg var, jeg klatret opp i et tre langs hovedgaten, jeg var midtpunktet og elsket det.

De neste timene vet jeg ikke noe om.

Jeg våknet inne i et mørkt, trangt rom, et toalett, jeg var svimmel og kvalm og mitt indre kjentes ut som kraftige tunge bølger som veivet meg frem og tilbake.
Jeg gikk ut av avlukket, jeg befant meg på diskotekets toalett. Jeg sjekket klokken, den var 03:45, tre kvarter etter utestedets stengetid. Mens jeg vasket hendene i servanten vasket en rengjøringshjelp seg inn på toalettet. Kvinnen ga seg til å hudflette meg på schwytzerdytsch mens hun bokstavelig talt kjeppjagde meg ut på gaten med vaskekosten.

Alpebyen var kaldere nå som sola var borte, jeg var dårlig kledd. Avtalen var at Frode skulle hente oss i totiden, nå var Frodes bil ikke å se. Hotellet vi bodde på befant seg førti-femti kilometer unna. Jeg sjanglet meg til en telefonkiosk, sporet opp nummeret og ringte. Hotellet var ikke større enn at nattportieren var den sovende eieren, som ble sur som polsk nedbør da jeg ringte. Jeg ba mannen pent om å vekke Frode Estil. Han skjønte akkurat nok av det jeg sa til å hente en nordmann.
Feil nordmann. Han hentet Trond. Landslagstreneren. Jeg var overstadig beruset og vekte lederen midt på natten under en landslagssamling. Jeg stotret ut noen unnskyldninger og spurte om han kunne sende en bil for å hente meg. Jeg beskrev hvor jeg stod og lovte å vente der til de kom. Han holdt stemmeleiet imponerende bra under kontroll.
I ettertid kunne jeg sverge på at det var jeg som stod stille og byen som flyttet på seg. Men byen var kald og jeg antar jeg holdt meg i bevegelse, normaltilstanden for staut norsk idrettsungdom. Resultatet ble ihvertfall at jeg ikke fant bilen, og bilen ikke fant meg. Lederne brukte store deler av natten på å kjøre rundt i den sveitsiske byen og lete. Jeg satt på en benk som en annen uteligger og så sola stå opp. Jeg var kald, trøtt og hadde en ekkel følelse i hele meg.
Utpå formiddagen kom jeg meg endelig ut til hotellet ved hjelp av en taxi som kostet det hvite i øyet. Jeg møtte lederne, de aksepterte forklaringen og unnskyldningene mine, i følge ordene var alt i orden. Men Trond var en mann som alltid smilte, jeg innså at det var første gang jeg så ham holde et alvorlig ansikt gennom en hel samtale. Etter at tilgivelsen var gitt virket han påfallende lite interessert i å snakke med meg.

Det er med sorgfølelse jeg tenker tilbake på samlingen i Sveits, den som ble min siste treningssamling med landslaget. Fortsatt er det et savn at jeg aldri ble så god som jeg kunne blitt, og det føltes blodig urettferdig at akkurat jeg ble frosset ut av laget, som syndebukk for en usunn kultur som ikke var min. Anders og Thomas begynte alkoholkarrierene tidligere og drakk oftere enn meg. At jeg ble for full den kvelden var det beste beviset på min manglende alkoholrutine.

- Du drakk deg ut av landslaget? oppsummerer Den Nye Fyren.
- Ja, sier jeg, og speider etter dama han hadde med seg.
- Det står det respekt av. Skål!
- Gidder du å ta foten ned fra armlenet?

Vorspielet er over, gjestene er på vei ut. De skal på byen, jeg planlegger å roe ned hjemme. De andre har tatt på seg jakkene, men Den Nye Fyren henger seg opp i postkortet fra Vinjeøra, et kort jeg har fått av min mormor.
- Vinjeøra. Der har jeg vært ofte. Jeg har slekt der, sier han.
- Åja? Hva heter de, sier jeg og får en rar følelse. Vinjeøra er ikke stor.
- Storaunet, sier han.
Storaunet. Min ukjente morfars slekt. Mor har fortalt meg at dette kan skje. Under studiene ble hun kjent med en mann som brått viste seg å være hennes søskenbarn.
- Du stammer ikke fra Anton Storaunet? spør jeg.
- Nei. Bestemor heter Jorid. Og onklene mine heter Aksel, Geir og Even. Det er alle slektningene jeg har som heter Storaunet.
- OK.
Falsk alarm. Dama han hadde med seg takker meg for festen og er på vei ut i gangen. Jeg står på nippet til å starte samtalen jeg aldri fikk med henne, da Den Nye Fyren griper tak i meg.
- Var det Anton du sa? Broren til bestemor het det. Men han døde for veldig lenge siden.
- Han døde i 1951, sier jeg og fryser på ryggen.
Vi regner slektstrematematikk. Den Nye Fyren er min tremenning.
- Folka mine snakket en del om Anton, sier han.
- Få høre.
- Han var ikke helt god. De sa han drakk seg ihjel.
- Alkis?
- Så til de grader. De fortalte at han banket, sier han og starter i toneleiet "god historie", men noe i øynene mine stopper ham, han aborterer utsagnet og vil vite hvordan det er mulig at jeg ikke har hørt om Anton Storaunes drikkfeldighet.

---

Gjestene har dratt, utenfor vinduene har nattemørket overtatt. Kent fader ut den siste akkorden og tar kveld. Jeg ser verden i et nytt lys, min mors fanatiske avhold på egne og mine vegne, min mages evne til å tåle etanol, avslutningen på landslagskarreren, genene mine, alt revurderes, skuffer i sjelen trekkes ut og vendes, skuffer og skap i huset åpnes og tømmes. Jeg bøyer meg over oppvaskbenken med flasker i begge hendene og dynker byens kloakk i sprit.





Kommentarer:

Dette la jeg ut lett inspirert av at øyvind strømmen argumenterte godt for at prosa var det mest interessante å lese i blogger. Og noveller pleide funke bra i min forrige blogg, men jeg ser det ikke er vanlig på forfatterbloggen. Har jeg brutt med uskrevne regler? blir det kanskje litt som å servere pølse på pølsemakernes julebord?

Skrevet av Hertugen , 08:58, lørdag 24. februar 2007 #

Vel, hertug, jeg kan jo bare snakke for meg selv her, men jeg har faktisk vært inne og lest dette en 5 - 6 ganger. Uten å kommentere.

Hva skulle jeg skrevet? At det var en fin tekst? Ja, det kunne jeg jo opplagt gjort, for det er den. En veldig fin tekst til og med.
Jeg kunne kommentert at jeg likte måten du fletter ulike historier sammen på, måten du bruker alkoholen og arvesynden på som et slags gjennomgangstema her, og ikke minst hvordan tilfeldighetene spiller inn for hvem man er og hvor man skal hen. Og masse mer...

Og nå har jeg jo altså også gjort nettopp det - kommentert mye av det jeg ikke hadde tenkt å si noe om. For egentlig synes jeg slike tekster som dette er best i urørte, der de kan stå å la alle oppleve seg på sin måte - uten andres (min blant annet) overivrige synsing først. Det er da de på sett og vis har størst magi, slike tekster som dette.

Men jeg kommenterte nå allikevel, siden du så tydelig ville ha tilbakemeldinger. Altså: jeg likte denne teksten. Skriv gjerne mer slikt her!

Forøvrig hang jeg meg litt opp i det navnet; Storaunet. Jeg hadde en gang i verden en trønder av en norsklærer som het akkurat det. Du skal se du er i slekt med ham også! ;-)

Skrevet av Marit , 13:54, lørdag 24. februar 2007 #

Jeg har også lest innlegget ditt.. rundt 2 ganger..
støtter meg til det Marit har skrevet om at det ikke alltid er nødvendig å kommentere et innlegg selv om en synes det er bra,,,

Fortsett å skriv..:)

Skrevet av Cipp , 14:39, lørdag 24. februar 2007 #

tusen takk for hyggelige kommentarer!

jeg pleier heller ikke kommentere alt jeg liker, og hvis man måler kvalitet i antall kommentarer er man ute å kjøre. det er mest det at jeg som ny på nettstedet er usikker på hva som er "normal" oppførsel.

ikke dermed sagt at jeg har tenkt å begynne å oppføre meg normalt :)

Skrevet av Hertugen , 15:08, lørdag 24. februar 2007 #

normalt er oppskrytt;)

Skrevet av Cipp , 15:14, lørdag 24. februar 2007 #

Hertug, av en eller annen grunn hadde jeg heller ikke forventet "normal" oppførsel fra deg. ;-)

Forøvrig, normal i forhold til hva? Sannelig om jeg i så fall vet hva som er "normalt" her inne... Det er bare å gjøre sin egen greie. Hvilket jeg heller ikke betviler at du kommer til å gjøre. (Sannelig, jeg har tydeligvis stor tiltro til deg?!)

Skrevet av Marit , 19:54, lørdag 24. februar 2007 #

bra noen har tiltro til meg da :)

merksnodig at norsklæreren din het storaunet, forresten. jeg trodde jeg fant på det navnet, men det var kanskje ikke noen usannsynlig kombinasjon.

enig cipp, folk som er totalt normale friker meg ut, jeg bare vet at de er potensielle massemordere.

Skrevet av Hertugen , 21:06, lørdag 24. februar 2007 #

Ja. Merksnodig. Men sant. Har verken før eller siden - før nå og her - hørt det navnet. Han var streng, men flink. Jeg tror dere er i slekt. He, he.

Skrevet av Marit , 21:17, lørdag 24. februar 2007 #

Veldig bra! :)

Skrevet av Tine - ED , 00:14, søndag 25. februar 2007 #

Hehe, funny du...

"A positive attitude may not solve all your problems, but it will annoy enough people to make it worth the effort."

Herm Albright (1876 - 1944)

Skrevet av Cipp , 02:08, søndag 25. februar 2007 #

jeg tviler på slektsteorien, marit :)

tusen takk, tine :)

bra sitat, cipp!

Skrevet av Hertugen , 19:49, søndag 25. februar 2007 #

Eit sitat må til i ny og ne veit du..:)

Skrevet av Cipp , 13:18, mandag 26. februar 2007 #

Hertugen kan sannelig skrive. Bra!

Skrevet av Fielill , 15:56, mandag 26. februar 2007 #

Hm og jøss, dette innlegget gikk meg hus forbi (ingen bombe), men er jo bare å si seg enig i kommentarene over - burde ha stått på "venstresiden"!

Skrevet av Martin , 16:13, mandag 26. februar 2007 #

Tror faktisk jeg må støtte meg til Marit, om at jeg har tiltro til deg.. Hehe
Kanskje jeg er din groupie, med tanke på det du skreiv i et tidligere innlegg..
haha

Skrevet av Cippopotatomos , 11:16, tirsdag 27. februar 2007 #

takk, fielill & martin!

hehe bra nick cipp
meningen er vel at du skal være groupie til de ekte forfatterne... men jeg takker, rødmer og ser ned :)

Skrevet av Hertugen , 17:08, tirsdag 27. februar 2007 #

Gee tanks...:P
Ja skjønte igrunnen det da..
Men en Hertug trenger vel også en groupie:P

*knis*

Skrevet av Cippopotatomos:P , 17:14, tirsdag 27. februar 2007 #

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.
 
© Eskil Aasmul