Tour de France

Tour de France har tiltrekning på forfattere, ihvertfall Ingvar Ambjørnsen, meg og de åpenbart begavede franske skribentene i det offisielle tour-programmet. Timene med sykkel på TV midt i arbeidstida blokkerer for det man skal gjøre, jeg ser ikke ut til å få skrevet noe inntektsbringende i disse ukene. Jeg får heller blogge om tourens tiltrekningskraft.

Noe av tiltrekningen ligger i bragden. De sykler rundt 3700 kilometer på tre uker, opp de verste fjellskråningene de greier å finne, med veier som nærmer seg sikk-sakk-geitetråkk, i all slags vær. Så sier du, de pakker i seg dop for å klare det. Trettifem av de siste førti tourvinnerne har blitt tatt eller har tilstått doping, før dop ble forbudt kunne vinnerne finne på å takke amfetamin for seieren.

Men trekk dopet fra sprintere som Marian Jones, Ben Johnson og Tim Montgomery, og du står igjen med skammen. Trekk dopet fra Tour-de-France-syklistene og du står fortsatt igjen med en vanvittig idrettsprestasjon.

Man sier at doping ødelegger sykkelsporten. Bullshait, dopingsakene øker underholdningsverdien, det har vært en drøss dopingsaker de siste ti årene, men sykkel er på fremmarsj som aldri før i Norge, både på TV'en din og på veiene.

Noe av tiltrekningen ligger i bildene av fransk landskap i juli. Frankrike er et vakkert land. Tour de France er vakrere enn Giro d'Italia, og mye vakrere enn solsvidde Vuelta Espania. Å se sykkelrittet på TV er et utslipps- og kvalmefritt bilferiesubstitutt,

Mye av tiltrekningen ligger i taktikken. Dette er en konkurranse mellom snaut 200 menn om hvilken enkeltperson av dem som kan sykle Frankrike raskest. Likevel er det en ren lagsport. Du tror meg sikkert ikke, det  tar år å skjønne hvor viktig laget er. Ingen kan vinne Tour de France alene. Det handler om luftmotstand. Den som ligger først må bruke flere krefter. Leder du touren er du mannen alle vil slå, da vil ingen motstander taue på deg. Det trenger du lagkamerater til. Motstanderne vil istedet prøve å rykke fra deg, og alle disse rykkene, eller de av dem som er farlige, må hentes inn, det trenger du lagkamerater til. I tillegg henter lagkameratene vann og mat til deg, og punkterer du i den gule trøya stopper en lagkamerat, tar av sitt eget hjul og gir det til deg.

Det er balansen mellom å bruke minst mulig krefter i vinden og å hente inn alle utbryterne som gjør sykkel så fascinerende. Dette scenariet skjer stadig: en rytter rykker tidlig på dagen. Han bygger seg opp en stor ledelse, han sykler i time etter time, mil etter mil alene på landeveien et kvarter foran feltet. Etter to hundre kilometer har han ledet hver eneste meter av løpet. Han kommer så nær mål at han kan se målflagget, han er fortsatt først. Noen hundre meter før mål dundrer feltet forbi, og han ender på sisteplass.

Man kan nesten tro at det er avtalt spill for spenningens skyld, som wrestling er det. Men det må være sånn. Hvis feltet tar ham igjen for tidlig kommer nemlig et nytt brudd, og de i feltet som vil at alle skal komme likt til mål må bruke flere krefter, En optimal dag for hjelperytterne som trekker feltet er faktisk å hente den stakkars mannen rett foran målseilet. Da har de spart krefter til neste dag.

De norske deltagerne er Thor Hushovd og Kurt Asle Arvesen. Thor vinner noe hvert år, men han vinner kjedelig. Han er en spurter og ligger skjult i feltet hele dagen, når Thor vinner et sykkelløp på 200 kilometer har andre ryttere ledet løpet i 199 kilometer og 900 meter.

Kurt vinner sjeldnere, men morsommere. Han må gå i utbrudd for å vinne, helst på en etappe som er så kupert at de rene spurterne faller av, og ikke så kupert at han selv faller av.

I en etappe i Giro d'Italia 2003 kom han seg tidlig med i et slikt brudd på 16 mann. Det ga underholdning hele dagen. Da bakkene begynte ble de 16 delt i to grupper på 8. Kurt satt i den første. Bakkene ble mer intense, og det ble tydelig at Kurt ikke var den sterkeste av dem, men han bet seg fast mens en og en falt av lasset. åtte ble til syv ble til seks ble til fem. Toppen nærmet seg, og Kurt slet bakerst i gruppen. Rett før toppen måtte han gi opp og gi luke.

Hadde luken blitt noen metre større hadde eventyret vært over. Hadde Kurt vært en drittsekk som ikek gjorde sin del av drajobber, ville eventyret vært over. Hadde feltet vært lenger unna, ville eventyret vært over. Men feltet lå ikke langt bak, det var flatt terreng inn til mål, og Kurt er en over gjennomnsnitts god temposyklist som tar sin del av vinden. De tre rytterne foran trengte ham for å holde feltet unna. De ventet!

Kurt ble med på å holde tempoet på flatene inn mot mål. Feltet nærmet seg i for stor fart, halvparten av ledelsen forsvant på mindre enn halvparten av veien. De så først ikke ut til å holde unna. Men da feltet kom 20 sekunder unna, greide Kurts gruppe å stabilisere avstanden. Feltet kom ikke nærmere. Fordi de ventet og tok med Kurt, kunne de tre andre nå kjempe om plassene 1-2-3-4, istedet for plasseringer langt ute i køen.

Noen må åpne spurten. Den som åpner spurten har mindre sjanse enn de andre, fordi de kan legge seg i le av ham og få samme fart for mindre krefter. Men hvis ingen åpner spurten, kommer feltet. Kurt har vært to ganger i lignende situasjoner i Tour de France, i en tetgruppe et stykke foran feltet. Begge gangene var han tydelig sterkest. Og begge gangene var han utaktisk nok til å åpne spurten. Debn ene gangen tapte han, fullstendig unødig, i år vant han med en hårsbredd. At Kurt vant etappen i årets Tour skjedde ikke på grunn av taktikken, men på tross av den. 

I Giroen mistet ikke Kurt hjernen, en annen åpnet spurten. Kurt la seg på hjul. Og to hundre meter før mål, mens Kurt fortsatt lå bak den andre syklisten, startet kommentatoren på Eurosport å juble for norsk seier. Så forutsigbar er luftmotstand. Kurt spurtet forbi og vant, med det norske flagget på brystet. Mange timers nesten uutholdelig spenning hadde fått en god slutt.

Posted at 04:00PM jul 18, 2008 by Hertugen in Diverse  |  Kommentarer[4]