Eskil Aasmul

Den gode, den onde og den grisete

2009-01-17T14:33:28+01:00

Man sliter jo iblant. Man gjør jo det. Man skriver sanger og bøker, og drømmer om å slå igjennom, men det er ikke store suksessen man får.

Ain't no use in complainin'
When you got a job to do

Og sånn er det vel for nesten alle i kreative yrker. Man basker i gjørma år etter år, lever i skyggene og drømmer om en flik av solskinnet.

Sometimes when I play that old six-string
I think about ya wonder what went wrong

Man begynner å lure, har man tatt feil av seg selv. Er man en gedigen selvbedrager? Burde man skjønt forlengst at ens evner ikke strekker til, og at man burde satset på en karriere innen revisjon, reiseliv eller renholdsverk for mange år siden?

I en bra verden ... (første hypotese)

En gang for lenge siden satt en av oss, en mislykket kunstner, med de samme tankene. Han skrev disse ordene:

Me and some guys from school
Had a band and we tried real hard
Jimmy quit and Jody got married
I shoulda known we'd never get far

Han burde visst at de aldri ville nå langt. Dette er ordene til en låtskriver som legger ned gitaren og gir opp.

Og så, etter denne lyriske senaborten, begynner den desillusjonerte mannens sang å klatre på hitlistene. Albumet når topplassen på USAs Billboard-liste, og så faller førsteplassene i land etter land som dominobrikker. Pengene strømmer inn, først som en bekk, deretter som en flomdiger elv. Mannen blir verdensberømt. Selv et kvart århundre senere, i et land en kvart jordklode unna, har sangen egen wikipedia-side. Som fastslår at sangen er husket som en av beste sangene fra 80-tallet.

Back in the summer of '69

Det kunne vært en så vakker historie, en historie som kunne brakt håp til alle oss som sliter langt nede på salgsstatstikkene.

I en dårlig verden ... (andre hypotese)

Summer of 69 var ikke Bryan Adams første hit. Den var på hans tredje album, og han hadde allerede vært på topp ti på Billboardlisten både med album og singel.

Man kan likevel håpe at teksten var gammel, og skrevet på et tidspunkt før det hele startet.

Men i 1969 var Bryan Adams 10 år. At Adams i 1969 skulle ha spilt i et band med menn som sluttet fordi de ble gift, virker usannsynlig. Sangen er bare løgn og bedrag, og alle mislykkede kunstnere kan bare gi opp, de som har Det Store Talentet vet det fra dag en.

I en skitten verden (tredje hypotese)

Man kan fortsatt håpe at teksten var skrevet før oppturen startet. Adams kunne nemlig vært i band den sommeren med en mann som sluttet for å gifte seg. OK, Bryan Adams var bare ti år i 1969 ...

Oh and when you held my hand
I knew that it was now or never
Those were the best days of my life

Men teksten handler ikke om sommeren 1969. Den handler om sommeren da han testet ut den seksuelle posisjonen kjent under tallet 69. Bryan Adams har gjort seg søkkrik på å synge en skikkelig grisesang.

Noe som etterlater en flik av håp.

Tour de France

2008-07-18T16:00:20+02:00

Tour de France har tiltrekning på forfattere, ihvertfall Ingvar Ambjørnsen, meg og de åpenbart begavede franske skribentene i det offisielle tour-programmet. Timene med sykkel på TV midt i arbeidstida blokkerer for det man skal gjøre, jeg ser ikke ut til å få skrevet noe inntektsbringende i disse ukene. Jeg får heller blogge om tourens tiltrekningskraft.

Noe av tiltrekningen ligger i bragden. De sykler rundt 3700 kilometer på tre uker, opp de verste fjellskråningene de greier å finne, med veier som nærmer seg sikk-sakk-geitetråkk, i all slags vær. Så sier du, de pakker i seg dop for å klare det. Trettifem av de siste førti tourvinnerne har blitt tatt eller har tilstått doping, før dop ble forbudt kunne vinnerne finne på å takke amfetamin for seieren.

Men trekk dopet fra sprintere som Marian Jones, Ben Johnson og Tim Montgomery, og du står igjen med skammen. Trekk dopet fra Tour-de-France-syklistene og du står fortsatt igjen med en vanvittig idrettsprestasjon.

Man sier at doping ødelegger sykkelsporten. Bullshait, dopingsakene øker underholdningsverdien, det har vært en drøss dopingsaker de siste ti årene, men sykkel er på fremmarsj som aldri før i Norge, både på TV'en din og på veiene.

Noe av tiltrekningen ligger i bildene av fransk landskap i juli. Frankrike er et vakkert land. Tour de France er vakrere enn Giro d'Italia, og mye vakrere enn solsvidde Vuelta Espania. Å se sykkelrittet på TV er et utslipps- og kvalmefritt bilferiesubstitutt,

Mye av tiltrekningen ligger i taktikken. Dette er en konkurranse mellom snaut 200 menn om hvilken enkeltperson av dem som kan sykle Frankrike raskest. Likevel er det en ren lagsport. Du tror meg sikkert ikke, det tar år å skjønne hvor viktig laget er. Ingen kan vinne Tour de France alene. Det handler om luftmotstand. Den som ligger først må bruke flere krefter. Leder du touren er du mannen alle vil slå, da vil ingen motstander taue på deg. Det trenger du lagkamerater til. Motstanderne vil istedet prøve å rykke fra deg, og alle disse rykkene, eller de av dem som er farlige, må hentes inn, det trenger du lagkamerater til. I tillegg henter lagkameratene vann og mat til deg, og punkterer du i den gule trøya stopper en lagkamerat, tar av sitt eget hjul og gir det til deg.

Det er balansen mellom å bruke minst mulig krefter i vinden og å hente inn alle utbryterne som gjør sykkel så fascinerende. Dette scenariet skjer stadig: en rytter rykker tidlig på dagen. Han bygger seg opp en stor ledelse, han sykler i time etter time, mil etter mil alene på landeveien et kvarter foran feltet. Etter to hundre kilometer har han ledet hver eneste meter av løpet. Han kommer så nær mål at han kan se målflagget, han er fortsatt først. Noen hundre meter før mål dundrer feltet forbi, og han ender på sisteplass.

Man kan nesten tro at det er avtalt spill for spenningens skyld, som wrestling er det. Men det må være sånn. Hvis feltet tar ham igjen for tidlig kommer nemlig et nytt brudd, og de i feltet som vil at alle skal komme likt til mål må bruke flere krefter, En optimal dag for hjelperytterne som trekker feltet er faktisk å hente den stakkars mannen rett foran målseilet. Da har de spart krefter til neste dag.

De norske deltagerne er Thor Hushovd og Kurt Asle Arvesen. Thor vinner noe hvert år, men han vinner kjedelig. Han er en spurter og ligger skjult i feltet hele dagen, når Thor vinner et sykkelløp på 200 kilometer har andre ryttere ledet løpet i 199 kilometer og 900 meter.

Kurt vinner sjeldnere, men morsommere. Han må gå i utbrudd for å vinne, helst på en etappe som er så kupert at de rene spurterne faller av, og ikke så kupert at han selv faller av.

I en etappe i Giro d'Italia 2003 kom han seg tidlig med i et slikt brudd på 16 mann. Det ga underholdning hele dagen. Da bakkene begynte ble de 16 delt i to grupper på 8. Kurt satt i den første. Bakkene ble mer intense, og det ble tydelig at Kurt ikke var den sterkeste av dem, men han bet seg fast mens en og en falt av lasset. åtte ble til syv ble til seks ble til fem. Toppen nærmet seg, og Kurt slet bakerst i gruppen. Rett før toppen måtte han gi opp og gi luke.

Hadde luken blitt noen metre større hadde eventyret vært over. Hadde Kurt vært en drittsekk som ikek gjorde sin del av drajobber, ville eventyret vært over. Hadde feltet vært lenger unna, ville eventyret vært over. Men feltet lå ikke langt bak, det var flatt terreng inn til mål, og Kurt er en over gjennomnsnitts god temposyklist som tar sin del av vinden. De tre rytterne foran trengte ham for å holde feltet unna. De ventet!

Kurt ble med på å holde tempoet på flatene inn mot mål. Feltet nærmet seg i for stor fart, halvparten av ledelsen forsvant på mindre enn halvparten av veien. De så først ikke ut til å holde unna. Men da feltet kom 20 sekunder unna, greide Kurts gruppe å stabilisere avstanden. Feltet kom ikke nærmere. Fordi de ventet og tok med Kurt, kunne de tre andre nå kjempe om plassene 1-2-3-4, istedet for plasseringer langt ute i køen.

Noen må åpne spurten. Den som åpner spurten har mindre sjanse enn de andre, fordi de kan legge seg i le av ham og få samme fart for mindre krefter. Men hvis ingen åpner spurten, kommer feltet. Kurt har vært to ganger i lignende situasjoner i Tour de France, i en tetgruppe et stykke foran feltet. Begge gangene var han tydelig sterkest. Og begge gangene var han utaktisk nok til å åpne spurten. Debn ene gangen tapte han, fullstendig unødig, i år vant han med en hårsbredd. At Kurt vant etappen i årets Tour skjedde ikke på grunn av taktikken, men på tross av den.

I Giroen mistet ikke Kurt hjernen, en annen åpnet spurten. Kurt la seg på hjul. Og to hundre meter før mål, mens Kurt fortsatt lå bak den andre syklisten, startet kommentatoren på Eurosport å juble for norsk seier. Så forutsigbar er luftmotstand. Kurt spurtet forbi og vant, med det norske flagget på brystet. Mange timers nesten uutholdelig spenning hadde fått en god slutt.

Hva gjør at man liker et dikt?

2008-06-13T19:21:09+02:00

Prinsesse Lea arrangerer en konkurranse hvor hun vil at vi skal sende henne sitt favorittdikt. Og det fikk meg til å tenke, hva gjør at man liker et dikt?

Diktene jeg liker er de som snakker til noe inni meg. Som om ordene i verden er millioner av solstråler som slynges ut fra en stjerne, og mange treffer ingenting, mange treffer andre, og noen absolutt få treffer akkurat meg. (Metafor med fotoner som passerer gjennom et atom uten å treffe kjernen forkastet pga nerdethet.)

Og det pinlige er at mange av disse ordene som treffer meg er det ikke noe spesielt genialt med. De er ikke fra anerkjente store diktere, heller fra popkultur. Et tidlig dikt (og under dikt regner jeg sangtekster) som fant resonnans i min sjel var Love Comes Quickly av Pet Shop Boys. Jeg var fjortis da den kom, jenter var fra en annen planet, og jeg begynte å stresse med tanken på at jeg kanskje aldri fant noen kjæreste. Da var det mye trøst i:

I know it sounds ridiculous, but speaking from experience
It may seem romantic, and thats no defense
Love will always get to you

Sooner or later, sooner or later, this happens to everyone
To everyone

Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)

Mannen sier budskapet sitt snorrett ut. Jeg kan ikke stå på en litteraturkonferanse og forsvare med fagtermer at dette er verdens beste dikt. Men i noen år var det det for meg.

Charles Bukowski er en dikter jeg liker veldig godt. Men det er vanskelig å koke ned kvaliteten hans i noen linjer, sitere dem og få deg til å tenke "jøss så ufattelig bra". Kvaliteten til Bukowski er at han er en skitten gammel alkis som puler horer og skriver om det. Hvorfor treffer det meg? Hvordan ble jeg så forkvaklet at jeg begynte å kicke på røff ordbruk? Jeg vet ikke. Men det er en del av meg, og jeg vil ikke skamme meg over det mer.

It was a couple of days later
I got even:
I fucked his girl.

Then I went down and knocked on his door

well, Alabam, I fucked your woman and now I'm going to
kick you all the way to
h*ll

the poor guy started crying, he put his hands over his face and just cried

I stood there and watched him

I said, I'm sorry,Alabam.

Egeland har mer Bukowski.

Det svenske rockebandet Kent utsonderer mye bra lyrikk. Det første fra Kent som fikk de rette strengene inni meg til å vibrere var Dom Andra.

Och vi kommer inte längre
Vi är tillbaks på noll
Men ingen kommer sörja
Vi har spelat ut vår roll
Vi glömmer hela skiten
Det betyder ingenting
Vi skulle kommit längre
Men räckte inte till

Det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg lå på trynet i en seng og hadde sluttet å telle årene som bare passerte. Jeg hadde evner og talent, men hadde forvaltet det så dårlig at jeg knapt hadde noe å vise til i livet. Kent satte ord på smerte jeg hadde inni meg, og når smerten får ord kommer den lettere ut.

Da depresjonene mine begynte, i militæret, var det The Cure som traff best med å sette soundtracket til smerten. A Night Like This var en sang som betydde mye for meg på nittitallet. Men mye av tekstkvaliteten går på bruken av triste enkeltord (goodbye, dark, darker still), det kan neppe vinne pris for stor poesi. Men nede i det mørke hullet jeg var, ble dette strålen som traff akkurat meg.

I want it to be perfect
Like before
I want to change it all

I want to change

---

Hvis du speeder opp rekker du kanskje å sende inn ditt favorittdikt til Leas sommerkonkurranse. Dine dikt er helt sikkert ikke dårligere enn mine.

Flere fine folk på forfatterbloggen

2008-05-16T20:37:58+02:00

Jeg har blitt trippeltagget av Christopher og Kristine, som begge har begynt å forfatterblogge siden sist jeg var her. Pluss Lasse. Bra folk, sjekk dem ut.

Meme't går ut på å slå opp på side 123 i nærmeste bok og sitere de fem første linjene. Da jeg leste taggen til Kristine var nærmeste bok Telefonkatalogen.

Telefonkatalogen er ikke her nå, men side 123 startet med telefonnummeret til Emilies Hus.

Da jeg leste Christophers tag var nærmeste bok helse-dagboka mi, som jeg fører for å se årsaker og virkninger. OK da, jeg bruker den til å sutre i, så de som bor her skal slippe sytingen. Så den inneholder bare de dårlige dagene og ikke de gode.

Dagboka har ikke 123 sider, men vi kan ta de fem første linjene på side 12 ...

1 litt oppe igjen. Mørke er litt skumlt
2 depper noe. skriver ned livet 94-99
3 utrygghet
4 utrygghet. slutter med HT. Bryr meg ikke om T.blog
5 OK sinn. Refusert Schibsted. Refusert Cappelen

.... og side 23:

7/10 Føles deprimert. Bloggkrangletanker henger igjen. Inne. Forkjølelsessymptomer.
8/10 Skriver før lunsj, etter lang skrivesperre. Dysliten til lunsj.
9/10 Termostaten i kroppen i ulage. Forkjølelsessymptomer. Irritabel. Sliten. Ligger mye.
17/10 NRK her. Døgnrytmen ute av stilling.
18/10 Den gyldne Q, mye som skjer. Magen sur fra midt på dagen

Jah. Der har du et innblikk i mitt glade liv. Det er vel for sent å tagge noen, men hvis du ikke har prøvd meme't kan du jo ta ansvar.

Jose Saramago vs. Kill Buljo; en sosiolektisk analyse

2008-04-12T12:48:50+02:00

Jeg har nylig lest i 'Dødens uteblivelse' av José Saramago, samt sett filmen 'Kill Buljo'. La oss se på et par sitater fra verkene:

En typisk setning fra Saramago:

Det kunne for eksempel tenkes at ryktet hadde sin opprinnelse i dronningmorens forbløffende uvilje mot å gi slipp på det lille hun hadde igjen av liv, men saken er at den sedvanlige legebulletengen som ble sendt ut av slottets pressetalsmann til massemediene, ikke bare forsikret at pasientens allmenntilstand var blitt påfallende bedre i nattens løp, men man antydet sågar, ja, man lot det nesten skinne igjennom, idet man med omhu valgte sine ord, at det var en viss utsikt til en fullstendig restituering av denne ytterst betydningsfulle helsen.

Et par typiske sitater fra Kill Buljo:

- Æ har pult mor di.
- Det har førr f*n halve Kauto gjort.

- Den lille kuken. Og så mye piss.

Som en naturlig følge av temaet utføres analysen av de to kunstverkene, om ikke på to språk, så, om man kan se gjennom øynene med en smule imperfeksjonisme som direkte følge av kronisk mangel på rutine, på to sosiolekter.
Jeg skriver mølet to ganger. Dobbelt så mye møl for penga.

Jose Saramagos ekvilibristiske språkføring vitner om et ordforråd av uvanlig karakter, ikke bare kommuniserer han en historie, han gir samtidig leseren følelsen av nærvær med et svært sostifikert og intelligent menneske, kanskje et større intellekt enn leseren kan forvente å påtreffe i sin egen omgangskrets, og slik tilbyr teksten opplevelsen av sosial elevasjon. Nobelprisen fulgte som en naturlig konsekvens.
Den pretensiøse degoskuken Saramago prøver å si er at han er bedre enn andre folk. Han er mer opptatt av å vise seg enn å fortelle historien sin på en skikkelig måte. Leseren fatter knapt bæret og får vondt i hodet. Etter at leseren har gitt opp boka halvveis går hun så rundt og skryter av Saramago, fordi leseren vil brife med at hun har lest en så tung bok. På denne måten får keiserens nye klær nobelprisen hvert år.

Kill Buljo er en studie i uretral og rektal sekresjon, i den grad man kan bruke ordet studie om et så forflatet og vulgærplebeiersk prosjekt. Filmen henvender seg til barn og unges naturlige dragning mot genitalisk tematikk, men istedet for å bidra til en videre dannelse av de unge sinn, velter den seg i den samme pubertale humor som blokkerer de unges utvikling.
Kill Buljo består av lag på lag. Riktignok er alle lagene mannsskit.

Noe av det interessante med disse to verkene er at anmeldere i praksis anmelder seg selv ved å anmelde dem. Det har ikke lyktes meg å finne noen som trekker Saramagos språklige virtousitet i tvil. Men i min ungdom besudlet jeg selv uskyldige papirark ved å utgyte et manus til en russerevy, og basert på denne erfaringen, som ikke har blitt velsignet med fortrengelsens slør, tør jeg hevde at Kill Buljo innen sin sjanger er av de mest vellykkede norske filmer gjennom historien. Likevel faller det media utenfor Nord-Norge helt naturlig å yte filmen ytterst beskjedne terningkast, formodentlig vil det være et sosialt selvskudd for en kulturjournalist i de mer dannede strøk av landet å offentlig assosiere seg med Kill Bujos formspråk.
Både Saramago og Kill Buljo fungerer i sin sjanger. Når Saramago får nobelpris, mens Kill Buljo får griseslakt, er det altså ikke boken og filmen som anmeldes, men sjangerne. Anmelderne vil helst fortelle oss at de er noen presensiøse hestkuker som vil snobbe rundt og sniffe kokain med fiffen. Det er elendig folkeopplysning, og viser behovet for at folket anmelder det som er lagd for folket.

Jakten på Åge Aleksandersen

2008-04-05T13:08:35+02:00

Den første ikke-barneplata jeg kjøpte meg (OK, sippet til meg) var Åge Aleksandersens French Only. Da var jeg 7. Den første konserten jeg var på var også med Åge, da var jeg ca. 12. Åge var den store helten i barndommen. Det er ikke til å unngå når du bor i Trøndelag.

Jeg liker å lage hitlister basert på antall YouTube-visninger. Åges største hits på YouTube er i rangert rekkefølge:

Rosalita 11.989
Lys og Varme 10.314
Trondheimsnatt 6.318

Og det er her spenningen ligger for meg om dagen. Jeg har en slags musikkvideo, kalt Kari-Pekka-Kyrö, som har, tja, ikke blitt Big In Finland, men litt mer enn ignorert. På YouTube har Kari Pekka Kyrö passert respekterte band som Tre Små Kinesere og The September When, og med 10.169 visninger i skrivende stund har Kari begynt å sikle etter Åge Aleksandersen.

Nå har ikke Åge akkurat satset på YouTube-segmentet, og han har ikke skikkelige musikkvideoer der ute, det er mest liveopptak, (i likhet med sangen min). Det er mange musikere som blir mer sett på internett. Men for lille meg er det stort.

Ikke så feig som NRK vil ha det til

2008-03-22T01:23:58+01:00

NRK har laget TV-program om meg. Dessverre ikke fordi jeg er så himla flink til å skrive, men fordi jeg var så himla sjuk mens jeg skrev.

Sykdommen min heter ME. Jeg fikk den tidlig på nittitallet, men først i 1999 ble den slem. Jeg ble ute av stand til å snakke eller gå, tålte ikke lys og lyd, kroppen ble et kjøttfengsel som lenket meg til sengen hele døgnet, jeg pisset og dret i bøtter, sølte, og var så dårlig til å tåle bevegelse (kroppen måtte ligge i vater, jeg kunne ikke engang bruke pute) at jeg på det meste lå seksten måneder i min egen avføring før lakenet kunne skiftes. Det er sånt som gjør inntrykk på friske, men jeg var alt for sjuk til å anse det som et problem. Den indre smerten ved ME er ubeskrivelig, og jeg bruker ikke ordet ubeskrivelig i utrengsmål. Mars 2000 nådde jeg punktet hvor jeg hadde så intenst mye vondere enn jeg noensinne hadde opplevd, at jeg tenkte, nå kan det ihverttfall umulig bli verre. Etter det var det som å falle ned en trapp, steg for steg ut over sommeren, med stadig nye ukjente nivåer av smerte, stadig nye organer som sluttet å samarbeide, til jeg sluttet å tro på en grense for menneskelig lidelse. På utsiden var alt dette usynlig, og det er problemet med et TV-program om ME, man ser en person som ligger i en seng og tror man ser sykdommen. Men det å ligge i en seng er en behagelig ting. ME-smerten er seig og utholdende, den forsvant ikke, åtte år etter er den der ennå, hele døgnet, men volumet er dempet med 99%.

Jeg hadde i lange perioder ingen kommunikasjon med omverdenen unntatt smaken av maten jeg spiste og de få lydene som nådde gjennom ørepluggene, typisk gressklippere og fly. Evnen til å varme min egen kropp var borte. Jeg lå i en Ajungilak Igloo, en sovepose beregnet for polarforhold og minusgrader. Soverommet holdt 24 plussgrader. Jeg måtte ofte ha varmeflaske og elektrisk varmepute i tillegg.

De ekstreme periodene varte i ett år (2000) pluss seksten måneder (2002-2003). Men først nå i vinter, etter 2850 netter på rad med sovepose, har jeg fått nok kroppstemperatur til å iblant sove uten.

Jeg har sett programmet, og historien om hvordan sykdommen ME føkker opp det meste er fint fortalt. Men jeg har et problem med forhåndsomtalen. Jeg anerkjenner journalist Tore Rosshaugs rett til sin fremstilling, og det viktigste er at han har laget et utmerket TV-program, så jeg trenger ikke krangle med dem om saken. Men her i en blogg er det plass til å korrigere dette bildet:

Eskil Aasmul bor i kjelleren hos foreldrene sine. Han har sovet så mange år der nede at han er usikker på om han greier å sove andre steder. Han tar med seg soveposen sin til noen venner for å prøve. Han må manne seg opp til første natt uten mor og far, omtrent som om han skulle være en åtteåring.

Nei. Helt annerledes enn da jeg var åtte. Her ser det ut som om nerver er problemet. Det er ikke problemet. Etter seks år med ME hevdet jeg meg fortsatt i nattorientering. Jeg løp rundt i skogen midt på natta, alene, og trivdes best når det var tåke samtidig, når skogen var så knallsvart at det var maksimalt vanskelig å finne frem. Bottom line: ME gjør meg ikke mørkredd.

Problemet med ME er at hjernens evne til å tåle miljøforandring kan forsvinne helt. Det må være uforståelig for den som ikke har opplevd det. Å få inn et nytt objekt i soverommet tok lang tid å venne seg til. Julegavene i år 2002 måtte utsettes til påsken 2003 fordi jeg ikke hadde krefter til å tåle gjenstandenes blotte eksistens. Snowboardbuksene jeg tilfeldigvis hadde på meg da jeg krashet i 1999 var de eneste buksene jeg kunne bruke frem til 2005. Vi prøvde nye bukser, men miljøforandringen det innebar rotet til bedringsprosessen.

Langsomt har symptomet blitt bedre, jeg har lenge kunnet sove i andre rom i huset, og programmet viser meg i et forsøk på å overnatte utenfor huset. Problemet er altså omstillingen, men jeg skal innrømme at nerver kommer inn sekundært, når en kjenner at kroppen sliter med å takle omstillingen. En ME'er som tøyer strikken havarerer lett, all type trening er et farlig spill. Jeg har blitt slept langsomt gjennom helvete, og ja, nå som jeg har et slags liv er min største frykt å måtte tilbake.

Men frykt er noe som blir mindre og mindre fremtredende jo mer du mister av livet ditt. Når du når punktet hvor liv og død ikke spiller noen rolle, når du helst ville sluppet å leve dagene hvis du hadde kunnet velge, når ingenting egentlig motiverer deg til å puste, er ikke frykt en komponent lenger. Er du likegyldig til døden er det lite igjen som kan skremme deg. Jeg reagerte fordi jeg følte at NRK fremstilte meg som en redd pingleunge, når jeg selv føler at jeg aldri har vært så lite feig som i disse årene.

Norge ut av Afghanistan

2007-11-30T20:22:28+01:00

I forbindelse med forrige norske dødsfall i Afghanistan kom det et forfatteropprop mot krigen. Jeg så ikke noe til at disse fikk TV-tid, han som fikk TV-tid var forfatteren som kritiserte oppropet for å være kunnskapsløst. Og kunnskapsløse blir vi jo all den tid det ikke ser ut til å finnes nøytral journalistikk i Afghanistan, all informasjon som slipper ut ser ut til å komme fra militæret, skal man vite hvordan det går intervjuer media forsvarsministeren. Det er som å spørre eiendomsmeglere om hvordan de tror boligmarkedet utvikler seg. Dette er ikke informasjon.

Det jeg har hørt via egne kilder er at de siste årene har krigen i Afghanistan dreid slik at de vestlige styrkene er unødig offensive. Det gjelder den såkalte offensiven i Sør-Afghanistan, og det gjelder generell amerikansk fremtreden i landet. Amerikanere utkjemper denne krigen på en måte de norske soldatene er ukomfortable med, de mangler respekt for fremmede menneskeliv. Karzai har bedt USA roe ned den unødige drepingen av sivile. Alle drapene på sivile har snudd opinionen i landet i en stadig mer talibanvennlig retning. Vestlig nærvær i seg selv provoserer.

Inntil våre allierte innser at det er mennesker på begge sider i konflikten, bør Norge unngå å ha bakkesoldater i Afghanistan. Dette er ikke vår krig.

Erfaringene med å sende gratis bøker til bloggere

2007-11-23T19:58:23+01:00

Forlaget Press sendte ut min debutroman Blodføre som presseeksemplar også til bloggere. Jeg tenkte her å gå grundigere gjennom erfaringene med medieomtale etter disse to første månedene, inspirert av innlegget til Caterina, Kritikk, takk, hvor hun diskuterer problemene for ukjente forfattere med å få medieomtale, og hvor LadaBada foreslo å gjøre som Hertugen og sende presseeksemplarer til bloggere.

Jeg sendte Press en liste over forslag på aktuelle blogger, som forlaget selv plukket fra. Presseeksemplarene ble sendt ut noen dager før boken kom i butikken, de gikk samtidig til avisene og de utvalgte bloggene.

Parentesene er terningkastet anmeldelsen formidler til meg.

De to første anmeldelsene kom før boka var i butikken. Hjorthen (2) var overveiende negativ, Virrvarr (6) svært positiv. Disse to tidlige anmeldelsene sprikte mye, i likhet med lesertilbakemeldingene jeg fikk før boken kom. Senere ble anmeldelsene som tendens likere, og plasserte seg mellom disse to første. Det er mitt inntrykk at anmeldere påvirker hverandre.

Før boken kom ble jeg også intervjuet i Adresseavisenog Dagbladet. Jeg oppfattet dette som gode og interessante intervju. Dagbladet(4) ble første avis som anmeldte, både i papir og på nett. Vinklingen var ikke helt positiv (legger listen høyt og river), men selve teksten viser at anmelderen har likt boka godt. Adresseavisen (2) bød deretter på mild slakt. Det virket som om anmelderen var en thrillerfan som ikke følte at boken var en thriller.

Jeg var på forhånd redd for å bli slaktet i avisen, men når det skjedde taklet jeg det helt fint. Jeg syntes det var gøy å bli anmeldt, og jeg følte ikke kritikken rammet særlig godt.

Elisabeth (4) (5) ble den første som satte terningkast selv, til og med to. Det slår meg at de kritiske anmelderne gjerne mener jeg er bedre enn storyen, mens jeg har innbilt meg det motsatte.

Nå kom bloggeranmeldelsene på rekke og rad. Jeg la ut en liste i bloggen min hvor jeg siterte en selvvalgt setning fra anmeldelsene.

Dagbladet:(4) "Riv ruskende godt tenkt ut"
En Kaffebønnes Sammensurium: (4)(5)"Jeg satt og tviholdt på boken og nektet å legge den fra meg"
Hjorthen:(2)"Språket løper lett og ledig mot målet, og det er bra driv i historien"
Adresseavisen:(2) "Løping kan forfatteren!"
Lighthouse on driftwood: (4) "Skildringen av løpet er rett og slett spennende"
Revolusjonært roteloft:(6) "Han overgår de norske bestselgerne på krim og thriller-toppen i både språkfølelse og fortellerstil"
Haustljos: (5) "Den første norske boka som kommer til å bli ein blockbuster frå Hollywood"
Bloodymary: (6) "Stor spenning og menneskelig innsikt"
Serendipity: (5) "Den kunne veldig godt ha vært lenger!"
Fædrelandsvennen: (4) "Vi antennes av dette. Og det gjør vi fordi EskilAasmul makter gjennom sin innsikt, sin struktur og sin fortellerevne å gjøre dette nærværende og spennende."

Listen tok jeg bort igjen fordi jeg følte at stemningen blant kommentarene i bloggen var dårligere i perioden da listen lå ute.

Fædrelandsvennens(4) anmeldelse lignet mye på Dagbladets, en entusiastisk tekst i en kritisk innpakning. Jeg satte pris på anmeldelsen fra Bloodymary, som hadde oppfattet at jeg forsøkte å si noe om mennesker, hun mener kanskje ikke terningkast 6 men den føltes av den grunn som 6. Mirakel(6) tok fartsrekorden, hun leste boken på fem timer. Jeg ble også positivt overrasket av at Flopsy(4) og Serendipity(5) anmeldte uten å ha fått presseeksemplarer, senere gjorde også Levanger Bibliotek (5) og radiohode(4) dette. Kent (1) lovte ikke å anmelde boka, men å omtale den, og holdt forsåvidt det han lovet. I samme klasse kommer tekster om boka i forum og blogger som mer ligner anbefalinger om å kjøpe den enn dybdeanmeldelser, eksempelvis Andersfo(6) og Torstein Hole(6).

Da jeg trodde det var over kom også Bookhouse Girls (4) på banen, som hadde fått bok, men som hater thrillere. Jeg var fornøyd med å berge bra unna der.

Dette ble mye mer medieomtale enn forventet, jeg er overrasket og veldig takknemlig for det.

Men hvordan gikk salget?

Salget fikk tilsynelatende en kanonstart. Boken gikk rett inn på tredjeplass på Haugen boks bestsellerliste, og holdt plassen neste uke. Sende-presseeksemplar-til-bloggere-stuntet ble nå også omtalt av media, bokbransjens fagblad Bok og Samfunn intervjuet forlaget om bokstuntet, og ABC-nyheter intervjuet meg.

Mange som kjøper boken forteller det til meg, så de første ukene fikk jeg en følelse av at 'alle' kjøpte. Men tallene fra forlaget viser at det ikke har tatt av. Blodføre har ikke solgt ut førsteopplaget på 2000, samtidig har den solgt mellom dobbelt og tredobbelt av det en gjennomsnittsroman selger. Så jeg har kanskje ikke lov å være skuffet, men jeg vet ikke ...

Det jeg kanskje sliter med er å få omtale i orienteringsmiljøet, hvor jeg tror boken har salgspotensiale. Der var boken bare anmeldt av Rune Sandberg(5) på et lukket nettforum. (Jeg har på samme måte fått en (5) og en (6)-anmeldelse på mail som jeg gjerne skulle vist verden). Men denne uka kom første anmeldelse på engelsk, med intervju hos World Of O(6). Jeg likte godt å se teksten oversatt til engelsk, dessuten var anmeldelsen positiv og intervjuet meget innsiktsfullt.

Da skal jeg ha nevnt rubbel og bit. Nei forresten, Dagbladet(4) trykte anmeldelsen i reprise en måned senere.

"Terningkast" oppsummert: en ener, to toere, sju firere, seks femmere, sju seksere. Bloggerne var noe mer positive enn pressen, jeg synes heller ikke kvaliteten på blogg-anmeldelsene var dårligere, selv om det kanskje sprikte mer enn avisene, var noen virkelig innsiktsfulle. Uten at det er fasit, så var de som leste boka mest i tråd med slik jeg selv leser den, bloggere.

Samlaget ser nå ut til å ha adoptert ideen med å sende presseeksemplar til bloggere.

Mine erfaringer oppsummert: masse medieomtale, god medieomtale, og til nå litt skuffende salg.

Jeg merker at folk har en tendens til å kjøpe boken etter at de har møtt meg. Kanskje er det et bedre triks å treffe lesere enn å bli mye anmeldt. Torgrim Eggen var også enig i dette, og han har levd lenge og sett en del. Jeg avslutter med å bringe hans tips videre, selv om det for min del får komme senere i karrieren, sperret inne som jeg er.

Dra ut og møt folk. Det å være «etablert» (et begrep det kan sies både dette og hint om) handler ikke minst om det, å være en forfatter folk har et forhold til.

Sjekk i nærmiljøet hvor det er litterære arrangementer man kan mase seg med på, gjerne gratis. Øv på å lese høyt. Ta imot oppdrag som kan virke tvilsomme (de er ofte de morsomste, etter min erfaring).

Når de føler at de har den riktige boka, vil forlaget gjerne anbefale at man tar den «store» runden -- det betyr å opptre i bokhandler på steder der man ikkje skulle tru at nokon kunne bu. En sånn tur er beinhard, men da har du også hilst på de fremtidige leserne dine.

Til slutt, et stort tusen takk til alle som har anmeldt Blodføre!

Fremtidens forfatterkarriere er en svært langsom striptease

2007-11-15T16:05:20+01:00

Sexfokuset på forfattere som vi har sett de siste dagene er bare begynnelsen. At folk i fremtiden velger bøker ut fra hvor god boka er, og ikke ut fra hvor deilig forfatteren er, har jeg lite tro på.

Platebransjen kjenner allerede til fenomenet. Der prøver artistene å spille på innhold i starten av karriéren, deretter kler de mer og mer av seg i musikkvideoene etterhvert som musikken blir dårligere. Utviklingen kommer naturligvis til bokbransjen også. Vinduet kommer etterhvert i glanset papir og havner på øverste hylle hos bensinstasjonene.

Vi skal se på korrekt antrekk for mannlige forfattere i fremtiden. For debutanter som Stian Landgaard og meg handler det mest om å holde igjen i starten slik at publikum lurer på hva som skjuler seg under neste plagg. Her viser jeg eksempel på korrekt debutantrekk:

Etter et par-tre bøker er det på tide å vise litt hud, gjerne i en pikant sex-slave-setting. Av forfatterne i margen her nærmer Heine Bakkelid og Cornelius Jakhelln seg dette nivået. Sikkert Knut Rage også. Og Ari Behn.

Det fins flere gode metoder for å slippe slike bilder til media, det enkleste er å glemme igjen mobiltelefonen sin på et sted med høy journalisttetthet.

Knut Rage er dypt bekymret etter at hans mobiltelefon, med oppsiktsvekkende bilder av ham og kjæresten, ble stjålet i går. "Vi vil helst bare ha ro om saken nå", uttaler han til Dagbladet.

Etter fire-fem bøker er det på tide å by publikum hele overkroppen. Jørn Lier Holst og Erlend Loe er på dette stadiet.

Damene kan selvfølgelig håpe på at utviklingen fører til mange Robbie Williams-kloninger på kultursidene. Men det triste er at det tar lenger tid å lage en bok enn å lage en plate, og kunstneren beveger seg heller ikke like mye, slik at den naturlig kroppslige utviklingen ikke nødvendigvis sikrer avisleserne høyestetiske opplevelser. Heldigvis har Turbonegermannen allerede begynt å forberede de lesende masser på hva som venter når den nye forfattergenerasjonen velter sine bare overkropper ut over avissidene:

Etter seks til ti bøker må man lette på antrekket også under beltestedet. Som Fridas kåring viser har Torgrim Eggen og Tom Egeland allerede nå skjønt at det må spilles på sex. I fremtiden blir det seende mer slik ut:

Etter så mange bøker kan folk begynne å ane et mønster i all mobiltelefonmistingen. Det neste trikset i boka for å få hud ut til folket er å tape veddemål.

Egeland beklaget seg gjentatte ganger under boklanseringen over det noe luftige antrekket, som hans venn Torgrim Eggen hadde valgt etter seieren i deres interne konkurranse om å bli oversatt til flest namibiske dialekter. Egeland lovte en grusom hevn under Eggens neste lansering.

Etter ti bøker pluss er det bare å kjøre på. På dette nivået finner vi karer som Kjetil Johnsen og Dag Solstad.

Solstad røper i dagens VG at han har skrevet alle sine bøker i Adams drakt. "Jeg er avhengig av den sensuelle nærheten til ordene", sier Solstad.

Jeg har sett fremtiden, broder.

Tom og deilig, juba juba

2007-11-14T16:33:21+01:00

Gratulerer vår alles overmann Tom Egeland med tittelen Norges mest sexy forfatter. Og med det fine bildet i Dagbladet. Føler at den norske kulturdebatten er på vei inn i et nytt og spennende spor nå.

Men noe humbug er det inne i bildet, siden Mads Larsen har fått null stemmer trass i at jeg stemte på ham.

(posten er redigert etter at jeg ble gjort oppmerksom på mediadekningen.)

Exit tankestrek

2007-11-14T13:45:58+01:00

Min generasjon bruker nesten ikke tankestrek. Jeg finner ikke en tankestrek på listen på bloggrevyen akkurat nå.

Mine foreldre bruker derimot hauger av tankestreker. De voksne forfatterne Torgrim Eggen siterer i litteratur-quiz-en gjør det, de ble tydelige der fordi de kommer dobbelt, det var dette som fikk meg til å reflektere over dem. Tankestrek må rett og slett ha vært en greie en gang.

Det var bare en observasjon. Men man kan jo lure på om det henger sammen med sammfunnsutviklingen. Som om ingen stopper opp og tenker lenger.

Kanskje trenger tankestreken nytt navn. Kambrium-silurstreken...

En hjemmelaget sang

2007-11-09T21:16:44+01:00

Jimmy Lian skrev følgende i sitt innlegg Forfatterbloggtreff; En fiksjon.:

Senere på kvelden fremfører Eskil en av de mange sangene han komponerte under sitt sykeleie. En sang som får deltagerne på dette treffet til å hylle han som den nye Jo Nesbø. Eskil, en forfatter og et musikalsk talent som verden enda ikke har oppdaget. Levi Henriksen skjønner at han har fått en konkurrent. Heldigvis konkurrerer de i forskjellige sjangrer.

Jeg har langt lavere krav enn dette for å la meg smigre. Sangene har ligget urørt en stund, fordi artisten ikke akkurat holder nivået i denne fiksjonen, men Lian inspirerte meg til å spille inn en av sangene på video. Sangen er på finsk, men siden du og jeg ikke kan finsk, har jeg tekstet den på finsk. Den handler om dopingskandalen under ski-VM i Lahti, da den finske skitreneren Kari Pekka Kyrö innrømte å ha dopet hele laget sitt. Tror videoen er konvertert fra 16:9, ihvertfall er jeg ikke så smal i ansiktet til vanlig...

Et litterært veivalg

2007-11-04T16:09:19+01:00

Norsklæreren min lærte meg at man kan bruke været til å underbygge en stemning. Altså, hvis man skriver om shiny happy people er det kjekt med fint vær, og når ting går på trynet eller storyen blir skummel er det greit å slenge opp noen mørke skyer på himmelen som kan fukte jorden akkompagnert av en grisefrisk bris.

I virkeligheten er været rimelig uavhengig av det som skjer i livene våre. Altså vil historien være mer realistisk om forfatteren velger vær tilfeldig og ikke ut fra storyen. Å bruke været til å skape stemning kan være effektivt, men det er også fort gjort å gå i klisjéfeller.

Jeg er usikker på hvilken skole man bør følge.

Diktets vekst og fall

2007-11-03T00:42:40+01:00

Et konsentrat av norsk poesihistorie

1700-tallet

Muligens er det for drøyt å påstå at Norge ikke ville blitt til uten diktene. Men det er faktum at under dansketiden ble tanken om et fritt, selvstendig Norge født av Det Norske Selskab, en klubb for norske diktere i Køben. Det mest kjente diktet fra perioden er kanskje Johan Nordahl Bruns "For Norge, kjæmpers fødeland". Vi skal se på et par macho vers fra Claus Frimann

Svøpe seg i silke
Kniplingstråd at pilke
Var ei Nordmanns vis
Bruke sten til hodepute
Når han var i marken ute
Det var Nordmanns vis

Pikers sko å kysse
Pattebarn å dysse
Var ei Nordmanns vis
Med en halvt avhugget hage
Sin venninnes kyss at tage
Det var Nordmanns vis

1800-tallet

Vi var fortsatt ufrie, nå i union under Sverige, og å dyrke Norges fortreffelighet var fortsatt dominerende i dikt som i annen norsk kunst. (Såkalt nasjonalromantisme). Henrik Wergeland er et eksempel på en mann som hadde politisk betydning gjennom dikt.

Norsk kunst ligger som regel noen år etter Europa. Norsk dikting på 1800-tallet var et unntak. Diktere som Ibsen og Bjørnson var blant de internasjonale trendsetterne. Vi drar et kjent et fra Sigmund Obstfelder:

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

1900-45

Det er naturlig å dele 1900-tallet i før og etter andre verdenskrig. Før krigen holdt man på de klassiske formene med rim og rytme i diktningen. Kjente diktere fra epoken var nobelprisvinner Knut Hamsun, Herman Wildenvey, Nordahl Grieg som ble skutt ned i fly under krigen, og kommunisten Arnulf Øverland. Lyrikk var viktig i motstandskampen, dikt lar seg lett huske og resitere uten at de behøver å skrives ned. Jeg liker dette Øverland-diktet med handling fra OL i München 1936, da nazistene måtte stå på tribunen og se en av helt feil rase banke Hitlerjugenden:

Niggeren Owens sprinter
Germanerne stuper sprengt
Det blonde stadion undres
Føreren mørkner strengt

Men tenk da med trøst på alle
Jødiske kvinner og menn
Som sprang for livet i gaten
-dem nådde dere igjen!

1945-2000

Diktene ble moderne, rim og rytme var ikke lenger et krav, noe som ga dikteren spillerom til å uttrykke eksakt hva han følte uten at diktingen ble dels kryssordoppgave. Perioden inneholder også gode tradisjonelle diktere som André Bjerke. Fortsatt var det mulig å bli riksskjendis som dikter. Jeg kunne representert perioden med teknisk dyktigere diktere som Jan Erik Vold, Michael Krohn eller Lars Saabye Christensen, men jeg falt for dette av Harald Sverdrup, en krigsveteran som utga erindringene sine i diktform i 1982.

Regnet kysser en soldat på munnen
Lett lener hun seg mot ham
lukter krutt og blå bensin

Fra hans drømte grep om henne
spruter skuddserier som blomstrer
i en bruderød bukett
i fiendens underliv og bryst
og hånd og munn
og splintrer dennes siste Ja

2000-tallet

Nå har Dagbladet fjernet sitt daglige side 2-dikt, og den eneste poeten som jevnlig kommer ut til folket gjennom massemedia er TV-sportens John Hervig Carlsen. Det er tvingende nødvendig å representere perioden med denne vår samtids totalt dominerende lyriker:

Ole Einar gjør dette med glans
både skyting og sterk dobbeldans.
Borte på Simostranda
med kaffe i handa
der sitter en stolt pappa Hans.

Kåring av Norges Beste Blogg, del 2

2007-10-18T23:43:56+02:00

Nå er avstemningen i gang.

Dette er de cirka 101 nominerte til Den Gyldne Q 2007. Du kan stemme på maksimalt ti blogger, bloggen du nevner først får mest poeng, bloggen du nevner som nummer to får nest mest, og så videre, etter samme skala som i Melodi Grand Prix. Dette er ikke en kåring som handler om forfatterbloggen spesielt, men om hele bloggosfæren, så hvis du vil stemme er det bra om du kjenner til mer enn forfatterblogger.

Minneapolise
Abre
Emelie
Børgeking
Mirakel
Iversen
Undre
Alliene
Anett
ElisabethIC
Kristin
Gretten
Maren
HvaHunSa
Bharfot
Frøken Skavlan
Flopsy
Sonja
Syv For Lykke
Rabbagast
Frk Makelös.
Somaliern
Tiramteateret
Drusilla
Livet leker
Lindkvist
Zava Palmer
Avil
Balkongen
Fjordfitte
Jeg bor her
Kem e far din?
Nissemann
Kvitveis
Petter Sandven
Tine
Krematoriet
Örn
Størst av alt er kjærligheten!
tinas blablabla
Bare Thomas
Hjorthen
Radiohode
LordX
Eple
Lotta
Fotoglede
Linn
Selvisk
Delirium
Tonje
Jernbanespor
Nekropolis
Jannicke
Oppvekst
Muppy
Bilbliotekarens sitt glamorøse liv
Blodige Mari
Impishia
Maclinda
Margs bokblokk
Ars Ethica
The unbloggable webness of being
Andemat
Skriblerier
Fred Ut
Filmantrop
Beisfjord
PeterAndreJ
Filmdagbok
Kaffepause
Røverdatter
XmasB
Elisabeth Fjellro
My Death Punk
Christine
Martin Bekkelund
Kjetil sitt flisespikkeri
Sissels trivialiteter i hverdagen.
Vox Populi
Hablog
Sukkerspinnengelen
Skorpionkvinnen
Espen
Miriam.
Indregard,
Strømmen
Sparhell
Tom Egeland
Torgrim Eggen
Frida Kahlisto
Dorthe
Vampus
Målmannen
Thus Spoketh Terje
Lokis
Eirik Newth
Ad:varsel
Strekke
Virrvarr

Du kan enten stemme i kommentarfeltet, eller hemmelig på mail til eskil at stud.ntnu.no.

For å kunne stemme må du selv ha en blogg.

Du kan ikke stemme på deg selv. Men hvis du er nominert får du noen poeng for å utjevne for at du gir poeng til andre.

Det er lov å gi begrunnelser for stemmene

Fristen er lørdag klokken 21, da stemmene som kommer på mail og i min andre blogg blir lagt sammen med disse.

Med ønske om en harmonisk og trivelig kåring

Kåring av Norges Beste Blogg

2007-10-14T20:21:43+02:00

Det er en umulig oppgave å kåre Norges Beste Blogg, for den bloggen jeg liker best er ikke den du liker best, og den jeg liker best når jeg vil le er ikke den jeg liker best når jeg vil ha hjerneføde. Men vi prøver likevel.

I 2005 kåret Dagbladet denne listen over Norges beste blogger:
1.Vampus
2. Drusilla
3. Bjørn Stærk

Den Gyldne Q ble innstiftet i 2006 for å fotsette tradisjonen. I 2006 ble listen
1. Taiwan-Tine
2. LordX
2. Mihoe

I kommende uke skal Den Gyldne Q 2007 kåres. Det har kommet hundre nominerte hittil, og jeg oppfordrer også forfatterbloggerne til å være med og nominere. Merk at dette er en kåring som gjelder alle norske blogger, ikke bare dette nettstedet, og at du kan nominere fra alle bloggebydeler.
De nominerte til nå er:

(meningsløst lang liste flyttet til neste bloggpost)

Poengene med kåringen er ikke knallhard konkurranse, juks og kupping, men å oppdage nye blogger, og gi medbloggere hyggelige oppmuntringer. Om du nominerer er det fint om du tar med bloggens URL.

Debutanter, resultater, debuonkler, resulsigøyner

2007-10-09T18:01:16+02:00

Nå er det gått en måned siden jeg debuterte med Blodføre. Stian solgte ut førsteopplaget sitt, det har ikke jeg greid ennå, likevel sa Stian at det skjedde mindre enn man forventet seg når man gir ut bok. Kanskje var det det som lurte meg, kanskje var det novellesamlingen jeg deltok på som passerte upåaktet hen i fjor, i hvert fall har det skjedd mye mer enn jeg forventet meg.

Jeg hadde på forhånd tippet ca 1 intervju og 8 anmeldelser. Det har til nå blitt 4 og 10, da medregnet blogger. Det var ikke der forventningene bommet mest. De bommet på effekten av intervjuene. Jeg har vært i riksavisene en del ganger før, og selv om Blodføre fikk dobbeltside i Dagbladet var det heller ikke første gangen jeg opplevde det, så jeg trodde jeg visste omtrent hva det innebar. Men det viser seg at man får mye mer oppmerksomhet når man er i avisen på grunn av en bok man har skrevet, enn man får for å ha funnet formelen bak FIFA-rankingen i fotball. Jeg har fått forbausende mange henvendelser, gratulasjoner og til og med blomster fra nye og gamle kjente. Selv foreldrene mine, som knapt gadd å kjøpe avisene når sønnen hadde regnet ut noe, er merkbart fornøyde med at det har blitt bok.

Pengesamfunnets beskjed til de som både kan regne og skrive er: Regn. Folks beskjed er: Skriv.

Høydepunktet var nok å havne på bestselgerlisten til Haugen bok. Jeg ble der riktignok bare to uker, begge ukene på tredjeplass, men det var ganske uvirkelig å lese de store navnene som var bak meg. Nå var nok dette en internett-effekt, blant annet fordi vi lanserte boken gjennom å sende presseeksemplarer til bloggere. I vanlige bokhandler lever nok boken et vanlig debutantliv.

Jeg liker egentlig ikke å skryte av min person, og er ikke noen selgertype eller reklametihenger. Men der har boken fått meg vekk fra tidligere policy. Jeg skryter av boka og reklamerer for den når jeg kan. Det føles ikke som om den er meg, det føles som om den har sitt eget liv og har fortjent en sjanse.

Jeg har hørt om forfattere som går og ser på boken sin i bokhandelen, og det har jeg fnyst av, for jeg har hatt noen lefser om matematikk til salgs i bokhandler i mange år, og det synet ga meg aldri noe kick. Men det er noe annet med en roman. Jeg har vært innom pinlig mange ganger og fulgt med på bevegelsene i Blodføre-bunken hos den lokale bokhandelen. (Det skrumpet først fra ti til fire, nå sist var den oppe i fjorten, som må bety at de har hentet inn fler.)

Konklusjon, man blir patetisk av å utgi bok.

Tsjernobyl på norsk sokkel

2007-10-05T15:49:41+02:00

Om en russisk atomubåt som fikk kjernefysisk nedsmelting midt i den norske fiskesonen.

Da Sovjetunionen revnet rundt 1990, tødde også hemmeligholdelsen rundt det russiske forsvaret opp. Takket være dette hevder amerikanske historikere at de vet mer om russiske ubåter enn om amerikanske. Sovjetsoldaten, det russiske svaret på Forsvarets Forum, brakte denne historien i nummer 3, 1990. I 1998 ble historien oversatt til amerikansk, og jeg kom over den i 2001 da jeg drev resrearch til den nylig utgitte boka Blodføre. Jeg har aldri sett historien fortalt på norsk, og Dagbladet har den ikke med når de lister opp ubåtkatastrofer.

Tabloiden ville nok nevnt episoden hvis avisen kjente til den, siden den skjedde i Norges fiskesone.

Båten het K-19, og den var med på en øvelse som het Polarsirkel. Oppdraget var å simulere en amerikansk ubåt som skulle ta seg usett forbi russiske antiubåt-styrker. Den hadde altså retning gjennom Norskehavet på vei hjem mot Kolahalvøya.

Vannet var rolig, det var ingen stormer i sikte, og mannskapet forberedte seg på å komme hjem etter lengre tid i sjøen.

4 juli 1961 klokken 4:15 om morgenen var båten seksten mil nord for Jan Mayen. Norges økonomiske sone rundt Jan Mayen er den som splitter Smutthullet fra Smutthavet, de to internasjonale havområdene hvor islendinger og andre ikke-nordmenn kan beskatte den "norske" torskebestanden lovlig. Dette er hjemstedet til mye av torsken vi spiser. Her gikk alarmen ombord i den russiske ubåten.

En av reaktorene, de små atomanleggene som driver ubåtene, sluttet å virke. Et rør hadde gått i stykker, pumpen stoppet, kjølesystemet virket ikke lenger og det var ingenting som kunne stoppe den kjernefysiske nedsmeltingen. Brenselsstavene inne i reaktorens kjerne ble raskt varmere og varmere. Det er dette som kalles kinasyndromet, når brenselsstavene blir varme nok kan ingenting stoppe dem, i følge myten kan de lage hull tvers gjennom jorda og komme ut i Kina.

Da brenselsstavene nådde tusen grader begynte malingen å brenne på utsiden av reaktoren. Det var liten tid igjen. I full fart lagde mannskapet et nytt kjølesystem av båtens drikkevannsreserve. Det gikk an fordi en atomubåt har mye drikkevann, reaktoren produserer rent vann.
Men for å få installert det nye kjølesystemet måtte noen frivillig gå inn i reaktoren. Der inne var det nå en radioaktiv stråling som ville bety døden for den som gikk inn. Samtidig ville alle dø hvis ingen gikk inn. Et skikkelig dilemma for hver enkelt på båten.

Den første som meldte seg frivillig til å dø var Løytnant Boris Korchilov. Han var på sitt første ubåt-tokt. Men det trengtes flere for å få kjølesystemet på plass. I alt åtte unge menn, eller gutter, gikk inn i reaktoren og ble inne i den intense varmen i to timer mens de mottok hundre ganger dødelig dose radioaktiv stråling.

Da de kom ut igjen var de i følge Ivan Kulakov, en 22-år gammel offiser som ventet utenfor, knapt i stand til å bevege seg, ikke i stand til å snakke, og ansiktene deres var forandret til det ugjenkjennelige. Likevel lyktes ikke innsatsen deres, det nye kjølesystemet falt fra hverandre, og noen måtte gå inn i armageddon og rette det opp igjen.

Kulakov meldte seg frivillig. Han var sikker på at han kunne gjøre jobben raskest av de som var igjen. Inne i reaktoren vasset han gjennom en sjø av radioaktivt vann i ankelhøyde, vannet brant seg gjennom lærskoene og begynte å lage brannsår på føttene hans. Både vannet og veggene var lett selvlysende.

Med brente hender åpnet han ventiler for å trekke damp vekk fra reaktoren, han kunne knapt se og knapt puste, og var mest redd for å falle ned i det selvlysende vannet og få samme type stadig voksende brannsår som han hadde på føttene over hele kroppen.
Da han gikk ut hadde han tatt fem ganger dødelig dose stråling. De åtte første reaktor-reparatørene var nå knapt i live, han var sikker på å dø selv. Men ventilen klappet sammen, og han måtte inn igjen.

Da brenselsstavene nådde 1470 grader begynte endelig det nye kjølesystemet å virke.

De første åtte mennene som gikk inn døde før uken var over. De ble begravet i blykister. Kapteinen selv overlevde i tre uker. Andre medlemmer av mannskapet som hadde kommet for nære den ytre døren til reaktoren varte en måned, noen litt lengre, før de også døde.

Kulakov, den siste mannen som var inne i reaktoren, måtte transplantere benmargen og amputere hender og føtter, men han overlevde, og det er han som har fortalt historien.

Til tross for nedsmeltingen ble ikke K-19 skrotet. Den ble satt i stand og sendt på flere oppdrag. Båten var for ettertiden kjent under kallenavnet Hiroshima.

----

På nittitallet økte den radioaktive strålingen utenfor norskekysten. Vi skyldte på renseanlegget Sellafield på den britiske kysten, og Børge Brende bidro som kjent til å stenge anlegget. Det som slår meg er at hvis Sellafield økte strålingen langs norsk kyst til plagsomme nivåer, og norsk kyst lå tusenvis av kilometer unna, hvorfor ville et sivilisert land som Storbritannia i en årrekke drive det på sin egen kyst?

Historien om K-19 minner oss om at når det skjer en katastrofe i en atomubåt utenfor kysten vår, får vi ikke høre om det. Arkivene viser at russiske atomubåter trafikkerte den norske kysten jevnlig fra slutten av femtitallet til Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Det er sannsynlig at turene fortsatt eksisterer. Båtene som skal øve mot USA går nord om Jan Mayen, båtene som skal til Europa går nærmere norskekysten. Kanskje er tragedien ombord i K-19 den eneste kjernenedsmeltingen som har skjedd i norske farvann. Men, kanskje ikke.

Krig

2007-09-26T17:05:25+02:00

Jeg har lyst til å si litt om det som skjedde i 1999 da Stortinget enstemnig vedtok å bombe Serbia. Det skjedde uten FN-mandatet som politikerne er så opptatt av i Irak, siden 40% av landene med vetorett ville ha stemt ned krigen i FNs sikkerhetsråd. Sverige og Finland syntes heller ikke det var en naturlig oppgave å bombe Serbia, de avstod fra å delta. Men Kosovo ble en "kort og artig, fin liten krig", i det minste for oss. Slobodan ga seg og NATO fikk bombet den kinesiske ambassaden. Det har vært lite debatt i ettertid om det var riktig å gå inn.

Isolert sett er ikke det at vi vedtok Kosovokrigen et problem. Problemet er at Norge tok jomfrudommen den dagen. Før 1999, ingen kriger siden andre verdenskrig. Etter 1999, Norge i krig i Serbia, Irak og Afghanistan. Dette er ikke fredsbevarende operasjoner, mind you, dette er angrepskriger. En vellykket krig gjør det lettere å gå inn i den neste.

For en mannsalder siden gjennomgikk verden den andre verdenskrigen. Det var en vanvittig drapsorgie det er vanskelig å forestille seg. Anslagene lyder på 35-60 millioner drepte. For å sammenligne med nyere hendelser, det tilsvarer fra fem til åtte ellevte september hver dag i de seks årene krigen varte. Til frokost, to fly inn i tvillingtårnene, 2700 drepte. Til lunsj, to nye fly, 2700 nye drepte. Til middag, boom kabosh, flere folk hopper fra brennende skyskrapere på CNN. Samme fil kvelds. Og før man legger seg. Det er det mest sparsomme estimatet. Grusomhetene mot jødene som ble gasset føles uvirkelige, man tenker at nazistene kan ikke ha vært vanlige mennesker. Men jo, det var de.

Årsaker til krig er tema for debatt, men de fleste er enige om at andre verdenskrig ble utløst av den første. Den første verdenskrig ble til på en merkelig måte, gjennom alliansepolitikk som gjorde at "hele verden" ble dratt inn i krigen da Russland og Østerrike tørnet sammen på Balkan. Og en slik trefning mellom to land var blitt helt vanlig. Verden så mange små kriger i årene før den første verdenskrig. Det var kriger mellom kolonimakter om områder, for eksempel mellom England og Nederland 1899-1902, Russland og Japan 1905, dette med å samle på landområder gjorde også at Tyskland og Italia samlet seg gjennom kriger rundt 1860-1870, blant annet en mot Danmark. Går man lenger tilbake finner man alle små kolonikrigene, da hvite mann dro til fjerne land og skjøt buskmenn, pygmeer og indianere med stokken som spytter ild. Lette trivelige kriger uten fare for nederlag.
Som Kosovo.
Imperialismen startet med små kriger og endte i armageddon.

Krig blir en vane. Nordmenn som vokser opp nå venner seg til tanken på at Norge er et land som driver krig. Vi venner oss til at å være i krig ikke er farlig. Vi snakker jo knapt om det. Det samme skjer over hele Europa, og i USA.

Vold avler vold. Hvis noen plager deg, kan du risikere å ta ut frustrasjonen på noen andre som ikke har plaget deg nevneverdig. Krig skaper mengder med irritasjon og frustrasjon. Den får ikke alltid rasjonelt utløp. En presidents første handling sier mye om hva han vil, og George Bush jr. startet karrieren med å intensivere flytoktene over Irak. Jeg mener Bush ville ha krig med Irak fra dag en i presidentstolen. Men det var umulig å få med det amerikanske folket før 11.september 2001. Da irritasjonen først var kommet til USA fikk Bush krigen sin, selv om Irak ikke hadde noe med angrepet på WTC å gjøre. Det er ikke logisk, men når krigsdyret først er sluppet løs kan det ramme vilkårlig. Kanskje er de fiendene vi velger oss nå ufarlige, Afghanistan og Irak kan ikke ta Norge. Men irritasjonen som krigene skaper, ikke bare i midt-østen, men i Russland, Kina, Europa og USA, kan forandre verdenssituasjonen og ramme oss ved en senere anledning. Mennesker har vist sin evne til å huske kriger i 700 år. Ikke vær for sikker på at vi slipper ustraffet fra drapene vi begår i Afghanistan akkurat nå.

Det er problemet med Kosovo-avstemningen i Stortinget i 1999, slik jeg ser det: En sti delte seg i skogen, og Norge valgte stien mot tredje verdenskrig. Vi trenger å snu.

---

Denne videoen sammenligner Fox TV's nyhetssendinger før Irak-krigen med det som skjer på kanalen i disse dager:

Sist ble de andre amerikanske TV-kanalene dratt med på retorikken. Her er en underskriftsaksjon for å overtale dem til å ikke etterape Fox denne gangen.

Intervju i Adresseavisen

2007-09-15T23:42:11+02:00

Det blir ikke noen vane, for det tar seg liksom ikke helt bra ut å legge ut eget intervju. Men dette intervjuet fra torsdagens Adresseavis har likevel havnet her. Hvis du klikker på teksten blir den til og med leselig.

... et tilsvarende intervju fra fredagens Dagbla' ligger her.

& that's pretty much it, men det er allerede dobbelt så mye mediedekning som jeg hadde håpet på.

Innflyttingsfest

2007-09-12T18:03:53+02:00

Store Norske Jordbærplukkere er historie. I løpet av åtte måneder som jordbærplukkerblogg på høyresiden rakk bloggen å presentere nøyaktig null jordbærplukkere, et tall bloggeren er stolt av, da det vitner om at det har vært ført en grundig og svært selektiv prosess før noen kan karakteriseres som både stor, norsk og jordbærplukker.

Like selektiv er man åpenbart ikke på forfatterbloggen, siden jeg har slimet meg inn på venstresiden uten å ha utgitt noen roman. Det endrer seg heldigvis allerede i morgen.

Champagne til alle. Skål!

Mitt første bokomslag

2007-08-29T21:13:29+02:00

Omslaget til boken min er nettopp ferdig ...

Stort .

Hvordan markedsfører man sin egen roman?

2007-08-07T16:58:17+02:00

Jeg debuterer i høst og føler et ansvar overfor historien om at den skal ha sjansen til å bli lest av flest mulig, det har den fortjent. Men hvordan skaffer man seg et publikum? Jeg håper selvfølgelig på hjelp fra anmeldelser og kanskje intervjuer i pressen. Innbiller meg at 8 anmeldelser og 1 intervju er ca. det jeg som debutant kan håpe på, det er gjetting fra min side. Hvis det fins måter å skaffe mer oppmerksomhet på, er jeg lutter øre.

Forlaget mitt har jobben med å 'selge' boka til media, de vil også foreslå for avisene at de intervjuer meg. Min plan var å skrive en del leserinnlegg i avisene for å få luftet navnet mitt, men kanskje er det lurere å holde tett om hva jeg mener om alt mulig og heller beholde noe av mystikken. Hva tror folk her, fins det noen lure triks som samtidig ikke gjør en til fullkommen medianisse?

Bonusmateriale til bok

2007-08-06T21:41:46+02:00

Som bonusmateriale til DVD er det ofte med en film om filmen. Dette er en tekst om teksten.

Romanen Blodføre som skal ut i høst er redigert grundig tre ganger, vi følger den fjerde og siste revideringen. Etter dette skal forlaget rette skrivefeilene.

Mandag

Før en ny gjennomlesning har jeg alltid angst for at jeg har husket feil og at boka suger som en flymotor. Men de første kapitlene beroliger meg. En jente sa en gang at tærne hennes 'krøllet seg i leseglede', da tenkte jeg at det var godt kommet på. Nå kjenner jeg, for andre gang i livet, at det faktisk er fysiologisk mulig.

I kapittel seks stopper det opp. Tunge ting skal forklares, og det glir ikke godt. Det er en emosjonell berg-og-dalbane å lese sin egen bok, jeg er høyt oppe når det funker og langt nede når det ikke gjør det. Dagen går med før jeg finner ut at enkelte tidlige replikker sender oppmerksomheten i feil retning, slik at teksten som kommer noen linjer senere oppleves tung. Som jeg nevner her, metaforer som ikke har med saken å gjøre er distraherende. Jeg vil ha optimal lesbarhet.

De neste kapitlene glir godt. Humøret er tilbake. Til en skummel russisk jeger sier Dal'she nas dvoye.
Det har jeg slengt inn fra en T.a.T.u.-sangtekst, jeg aner ikke hva det betyr, for alt jeg vet sier den skumle mannen at 'kjærligheten stråler vakkert ut fra din sjel'. Det holder ikke nå som boka skal ut. Jeg må skaffe russisk ordbok.

Tirsdag- onsdag

Boka glir fortsatt godt. Stephen King sier at mot slutten av et bokprosjekt er han så lei av teksten at han tenker "just take the old smelly thing away from me". Jeg har det motsatt, det gjør så forferdelig vondt å lese sin egen tekst når den ikke fungerer, og det har blitt mindre smerte for hver gang.

I dag har det vært mest ombytting av kapitler. Og kapittel 9, som var det eneste forlaget var misfornøyd med nå, måtte dø. På grunn av ommøblering har kapittelet havnet for langt frem i boka. Det blir som å flytte en tone i en melodi, den eksakt samme teksten som ga meg gåsehud i førsteversjonen, er nå død som gammel cola. Jeg slakter det og et beslektet kapittel (12) og lager et helt nytt kapittel 25.

Jeg bruker det ekte navnet på et hotell, jeg lurer på om det er helt lurt. Hotellet fremstår som et bordell, og selv om jeg kan stå for beskrivelsen er det ikke sikkert innehaveren blir blodfan.

Torsdag-fredag

Jeg er over midtveis nå. Det er nå leseren virkelig begynner å få betalt. Boka er deilig her ute, iblant glemmer jeg at jeg jobber og bare leser avgårde. Men stort sett er det fortsatt arbeid, i dag er nettet vanskelig tilgjengelig og det går med mye tid til å bekrefte sikkert at Basiliuskatedralen i Moskva er den samme som Vasilijkatedralen.

De siste tingene man hiver inn er ofte de som fungerer dårligst, derfor prøver jeg å unngå å legge til nye momenter nå, slik at jeg har redigert alt i teksten minst en gang. Derfor var jeg også nervøs for de siste endringene fra forrige revidering, og går locobanan når det viser seg at en av dem sitter som et skudd.

Jeg sletter kapittelet som skulle vært nummer 54. Vi hadde et problem med at skurken blir for menneskelig, og dermed for lite skummel. Han fungerer bedre nå som man vet mindre om ham.

Mandag-Tirsdag

Hjernen er sommersløv, men boka er bare deilig og skaper ikke trøbbel. Jeg løser det siste problemet: en sekvens som ble fjernet da jeg drepte kapittel 9, men som var nødvendig å ha med, passet fint inn i kapittel 54.

Jeg har hatt alle slags merkelige følelser i forhold til boka. Jeg har vært sjalu på min egen historie. Jeg har følt at historien er mye bedre enn min formuleringsevne, at jeg ikke er verdig til å skrive den ned, at det blir for åpenbart at jeg er en amatør som har snublet over et gullegg. Jeg har følt meg erotisk tiltrukket av den, på en slik måte at jeg tenker at om boka var en dame ville jeg **** (det er her Borat gnir håndflatene mot hverandre). Jeg har hatt følesen av å sitte på noe av stor verdi, og kjent et Gollum-aktig begjær for å aldri gi den ut, bare beholde manuset for meg selv, sitte i et hjørne av rommet med begge hendene rundt papirbunken og hvese myyy prescioussss.

Man kan sikkert bli klin hakke sprø av å jobbe med en bok i ti år.

Jeg lurer på om epilogen skal ha kapittelnummerering, da jeg får en sterk fornemmelse av at boka er ferdig. Jeg har ennå ikke lest over alt for fjerde gang, men bokideen kom fra intuisjonen, utformingen av boka ble styrt av intuisjon, så hvis intuisjon sier at jeg er ferdig, er jeg ferdig.

Bilder fra Taigaen, hvor mye av handlingen foregår.

80-tallet topp 5

2007-06-22T14:06:10+02:00

5. Survivor "Eye Of The Tiger". Survivor var et av de få tyngre bandene som styrte unna puddelhårmoten. Merkelig at de bare fikk en hit, de har i mine ører en hel samling klassikere. Dette er den mest kjente. Helt genial å trene intervalltrening til. Denne versjonen har bilder fra Rocky-filmen som gjorde sangen kjent.

4. U2 "With Or Without You". Kjenn den deilige måten sangen bygger seg opp på. Denne versjonen er tekstet, og fikk meg til å innse at jeg aldri forstod mye av teksten. Typisk 80-tallsproblem for meg, jeg kunne ikke nok engelsk, så jeg lagde nonsens-ord når jeg lærte tekstene, og de sitter ennå.

3. a-ha "I've Been Losing You". a-ha's "Scoundrel Days" er helt klart tidenes beste norske album (Lene Marlins debutalbum like klart nummer to). Jeg kom i Scoundrel Days-stemning hver høst i mange år, da ladet jeg kassetten i Walkmanen og vandret alene i mørke høstgater. Jeg elsker mørke kvelder.

2. Pet Shop Boys stemte veldig bra med hvordan jeg hørtes ut inni meg i 86-88. Jappetid og ganske problemfri tilværelse for meg ispedd mild melankoli fordi jeg ikke fant ut av det annet kjønn. I så måte var denne teksten stor trøst. "Love Comes Quickly".

1. The Cure: "Just Like Heaven". Griseundervurdert sang. The Cure stemte bedre med min indre stemning i 1989-91. Jeg var kronisk skadet, idrettskarrieren havarerte og jeg hatet militæret, ergo tyngre til sinns. Jeg fant et band som spilte de samme durene som jeg hadde inni meg, og da stolte jeg ekstra på dem, så da ble optimistiske sanger som denne så mye mer effektiv.

70-tallet topp 5

2007-06-16T02:04:01+02:00

Vi lever i den fantastiske epoken i verdenshistorien etter YouTube tok av og før det blir saksøkt sønder og sammen. Alle musikkvideoer i verden er tilgjengelig. Det er et mirakel som må benyttes.

Tenkte å gå gjennom den mest geniale musikken fra de siste fire tiåra, og starter med det eldste.

Selv om jeg ikke husker syttitallet har jeg slitt med hvilke låter jeg skal vrake. De som var nærmest topp-fem-lista var Nazareths Love Hurts, Bob Dylans Knocking On Heavens Door og The Eagles Hotel California.

5. Frank Zappa: Bobby Brown (1979)

Jeg har dessverre en svakhet for grov og skitten humor, og denne teksten er stappfull av den. Gikk til topps på VG-lista, men ville tvert blitt forbudt spilt på radio hvis nordmenn hadde forstått teksten.

4. The Clash: London Calling

Det var vanskelig å velge Clash-sang. Holdt på å bli Lost In The Supermarked, men når jeg hørte igjen introen her var det ikke tvil.

3. John Lennon: Imagine

Drapet på John Lennon i 1980 er noe av det første jeg husker av nyheter. Jeg ante ikke hvem han var, men tenkte han på et eller annet nivå måtte være ond siden de drepte ham. Den forestillingen hang lenge i. Nå vet jeg at han er popens versjon av helgen.

2. Bruce Springsteen: The River

Jeg liker episke tekster, altså de som forteller en historie. Og særlig så rørende som denne.

1. Pink Floyd: Wish You Were Here

We're just two lost souls
swimming in a fish bowl
year after year...
...mye mulig beste tekst i pophistorien.

Likskue av drept kjæreste

2007-06-09T10:59:23+02:00

Vi finsliper på min første roman nå, jeg har akkurat sendt inn tredje utkast til forlaget. Det er en interessant prosess. Forlaget ba i første omgang om relativt dyptgripende endringer, og det var en tøff omstilling å skulle gå løs på deler av boken jeg selv likte, men i ettertid ser jeg at bedringene ble betydelige. Det var dels derfor jeg valgte dette forlaget, jeg fikk et tips om at de var faglig dyktige og kom til å gi meg motstand som ville gjøre manus bedre.

Så det er "kill your darlings" for tiden. Begrepet handler om at forfatteren forelsker seg i enkelte sider ved boka som isolert sett kan være bra, men som ikke fungerer bra i helheten. Jeg har kastet en halv roman på denne måten nå, og tenkte jeg skulle gi et eksempel på hva vi har kastet ut.

Boken handler om et kappløp gjennom Sibir for å finne en gjenstand som lå i en satellitt som har styrtet der. I denne tekstsnutten blir kappløpet avtalt. Teksten er kastet ut (to ganger, først av meg, deretter av forlaget) fordi den ikke er seriøs nok. Til tross for Irak liker man jo å se for seg at beslutninger på høyt militært nivå foregår på en faglig tyngre måte enn dette.

-----

Ved et annet bord i kantina, i kanten av Talicias hørevidde nå som det var blitt stille ved hennes bord, satt forsvarssjefene samlet til et uformelt møte. De var en ensartet forsamling av voksne menn i førti- og femti-årene, med grånende hår og like dresser. Langs midtpartiet på langbordet satt de som hadde vært på flest NATO-møter, kjente hverandre og snakket uanstrengt sammen, dette var særlig den britiske, norske, belgiske, spanske og italienske. Ved bordets to ender satt forsvarssjefer som deltok mindre aktivt i samtalen, noen av dem ferske i dette selskapet, noen mindre utadvendte. Men alle lyttet interessert.
- Det ville være langt mindre konfliktfylt med en spansk tropp, for eksempel utkledd som rike storviltjegere, sa spanjolen.
- Med all respekt, jeg mener belgiske storviltjegere vil være enda mer troverdig. Dessuten er belgiske soldater mer vant med klimaet, sa belgieren.
Spanjolen protesterte, polakken nikket. Flere blandet seg inn i samtalen.
- Jeg mener at en norsk tropp vil være best egnet i dette terrenget. Sibir har den samme skogstypen som vi har i Norge. Nordmenn er også best vant med klimaet, sa den norske forsvarssjefen.
- Klimaet i Sibir om sommeren kan hvem som helst klare, sa engelskmannen.
- Jo, men nordmenn er spesielt godt egnet for utholdenhetsidrett.
- Det er bare sprøyt. Det er sikkert femten ganger så mange briter som nordmenn. Det sier seg selv at vi ville stilt en sterkere tropp.
- Med all respekt, det er ikke det vi ser i praksis. Trass folketallet tar Norge flere OL-gull enn Storbritannia.
- Det tror jeg ikke.
- Jo. Forskjellen er til og med ganske stor.
- Ah, du regner selvfølgelig med vinterlekene. De teller ikke, her snakker vi om løping om sommeren. Der blir nordmennene fraløpt av sine egne kvinner, mens vi har hatt Sebastian Coe, Steve Cram, Steve Ovett, David Moorcroft ...
- Og Robert Scott, sa nordmannen, på en måte som høstet latter rundt bordet. De fleste hadde fått høre om kappløpet mellom Robert Scotts engelske tropp og Roald Amundsens norske tropp om å nå først til Sydpolen. Den gjentatte kjeklingen mellom nordmannen og engelskmannen hadde nærmest fått preg av faste underholdningsinnslag, og ingen så ut til å nyte dem mer enn hovedpersonene. Engelskmannen lente seg tilbake i stolen og betraktet sin norske opponent med et overbærende smil, nærmest som man betrakter en ufarlig, gneldrende kommodebikkje. Den noe yngre nordmannen satt fremoverlent og forsøkte å holde en alvorlig mine, uten å lykkes helt.
- Merkelig hvordan du alltid tar frem den historien hver gang vi to diskuterer. Er det alt du har, sa engelskmannen.
- Du ramser opp avdankede baneløpere, men dette er et oppdrag gjennom villmark. Jeg mener kappløpet mellom Scott og Amundsen beviser at selv om det fins flere engelskmenn enn nordmenn greier dere ikke nødvendigvis stille en bedre tropp, sa nordmannen.
- Din versjon av historien tar ikke hensyn til at Scott var en langt bedre vitenskapsmann enn Amundsen. Og at han i motsetning til Amundsen holdt seg for god til å skyte sine egne hunder, spise dem, og fore de gjenlevende hundene med hundekjøtt.
- Poenget er at at engelskmennene ikke løste oppdraget, og at nordmennene gjorde det.
- Gjennom barbari. Da åt dere hunder, nå eter dere hval, og sannelig skryter dere av det i tillegg.
- I oppdrag gjennom villmark kommer du ikke langt med hvite hansker og tedrikking.
- Du kan lett se på verdenskartet hva man kommer lengst med av britisk stil og barbari. Det er ikke plagsomt mange land i verden som snakker norsk.
- Ah. Du skryter av de britiske koloniene. For det var jo ikke barbarisk å skyte naturfolk som aldri hadde sett gevær.
- Greit, det er nok nonsens. Du trenger å settes på plass. Mitt forslag er at Norge og Storbritannia stiller hver sin tropp til dette løpet i Sibir. Så får vi se hvem som løser oppdraget.
- Den utfordringen tar jeg, smilte nordmannen.
Den norske og engelske forsvarssjefen gikk raskt over i detaljplanlegging. Bare sekunder etter diskuterte de flydropp av forsyninger og mulige landgangssteder fra ubåt, konstruktivt og avslappet, som om de aldri hadde vært uenige.
- Kan hende vil flere av oss delta i konkurransen, sa belgieren.

Talicia lyttet til det som foregikk ved bordet, siden Cyrus hadde forklart henne hva diskusjonen handlet om trengte hun ikke høre mye for å kunne følge med. Enkelte mente løsningen med et kappløp var ugunstig, blant annet ristet Morris oppgitt på hodet. Men på brokker av samtaler, små utbrudd av engasjement og den generelle entusiasmen til forsvarssjefene ble det mer og mer åpenbart at kappløpet ville finne sted.

-----

Å tømme søpla for alles øyne er kanskje den dårligste reklamen man kan gjøre for en bok. Så til deg som vet hvem jeg er, jeg håper du gir boka en sjanse uavhengig av denne tekstbiten. Det vil du ikke angre.

Forholdet mellom mennesker

2007-05-30T17:35:02+02:00

Til nå har jeg alltid sett for meg forholdet mellom mennesker slik:

Altså, hvordan forholdet mellom Bob og Kåre blir avgjøres av Bobs personlighet og Kåres personlighet. Selvfølgelig i tillegg til omstendighetene de møtes i, om de treffes fordi Bob krasher bilen sin inn i Kåres, vil de ha et annet forhold enn om Bob blir Kåres sjef. Men ser man bort fra omgivelsene, springer kjemien mellom to personer ut fra de to personlighetene. Det er for eksempel denne teorien match-firmaene jobber ut fra når de matcher menn og kvinner som har flest mulig like trekk og antar at de vil få god kjemi.

Men i det siste har jeg begynt å tvile.

Du har to bekjente som du liker og oppfatter som reale folk. Så begynner de to å krangle, og de setter stygge karakteristikker på hverandre. Kanskje sier begge at den andre er psykopat. Og du blir forvirret, det må være noe galt med en av dem som du ikke har sett.

Eller må det?

Min nye teori er at det fins en X-faktor i menneskekjemi som er uavhengig av de to personlighetene. Kjemien mellom oss har egen sjel. Når man blir kjent med kjendiser eller bloggere har man gjerne et velutviklet inntrykk av personen på forhånd. Det viser seg ofte at kjemien blir helt annerledes enn man har tenkt. Med to bloggere som på nett virker å ligne på hverandre, som selv mener at de ligner på hverandre, og som man blir kjent med under like omstendigheter, kan man utvikle temmelig forskjellige forhold.

Hvilken teori tror du på? Er det mer enn luft mellom to personer som snakker sammen?

PS: Bildet er fra en dolce&gabbanareklame. Bror min har designet lampen oppe til venstre. Vi var godt fornøyde da vi oppdaget det.

Mine beste refusjoner 1 1/2

2007-05-26T21:45:52+02:00

Beklager at jeg ikke har vært her så ofte, og at jeg ikke har fortsatt føljetongen om mine treogtjue refusjoner.

Planen var nemlig å skrive føljetongen mens jeg fikk refusjonene. Fra før av hadde jeg åtte refusjoner. Samtidig som jeg skrev del en bestilte jeg femten refusjoner til. Det var meningen å blogge ut frustrasjonene etterhvert som avslagene rant inn. Så skulle dere trøste meg, fortelle meg at det jeg skrev ikke var SÅ ille og at jeg bare måttte fortsette å prøve.

Men noe gikk galt og jeg ble antatt etter bare fire dager. Og da jeg prøvde å trekke manuset fra andre forlag for å spare dem arbeidet, ble jeg antatt flere ganger. I alt fire forlag var interesserte og tre sendte kontraktsforslag. Verden min ble snudd på hodet. I tillegg har jeg fått to meget hyggelige refusjoner, for på de små forlagene fins det noen edelstener av mennesker som kan refusere deg så du føler deg antatt. De ni andre forlagene har enten bare varslet at manuset er mottatt, eller de har ikke sagt noe. Det begynner å bli tre måneder siden jeg sendte.

Å bli antatt drepte helt den svarte humoren som jeg trenger for å skrive refusjonsføljetongen. Den må rett og slett vente, jeg er for happy for tiden.