Avslutning av galleriåpningen.

Nå som du selv antageligvis har tatt del i den digitale rekonstruksjonen av den virtuelle galleriåpningen - vil du vel kanskje vite hvem du egentlig var i dette fiktive rollespillet jeg prøvde å skape for deg. Vel, allerede forrige setning avslørte det - om du var observant nok - det var selvfølgelig fiktivt, men det var en person som faktisk spurte etter meg og som fikk Vergil til å reagere som han gjorde.

Mogens og jeg gikk sammen bort til mengden av folk. (Kikket på en gjeng skokkfulle skribenter fra Norge - som hang i bardisken og leste dikt og fortalte historier;). Veldig få hadde fått med seg hvem den tredje kunsteren var og jeg fikk meg enda et glass med Brunello i fred og ro. (bloggerne var for opptatt med sitt;) Plutselig kom Vergil ut av lokalet og så meg.
- Sigur, Sigur - der er du jo. Hvor har du vært?! Det er en herre som vil snakke med deg, sa han på innpust.
Jeg ble med ham inn og merket straks at interessen for meg hadde økt blant gjestene. (selv gjengen fra Norge stoppet opp i samtalene sine;). Der inne sto en mann i sort frakk og betraktet hovedverket. Hjertet gjorde et lite hopp. Han hilste med et vennlig og fast håndtrykk. Mannen var høy og rank. Grå i håret og med briller.

- Så det er du som er kunsteren?
- Eeh. Ja.
- Jeg liker dette bildet ditt. Hvor mye må jeg betale for å få det i min samling.
Jeg så at Vergil ville bryte inn, men lydig avventet han mitt svar.
- Jeg er ikke så sikker på om jeg vil selge det ennå.
Trodde ikke mine egne ord. Selvfølgelig ville jeg selge det. Hva hadde det blitt av meg.? Var jeg plutselig blitt en kynisk forretningsmann nå? Hva hadde skjedd? Usikkerheten fór gjennom meg.
Mannen ble tydelig overrasket. Vergils ansiktstrekk lar seg ikke beskrive.
- Hvorfor ikke?
- Jeg har blitt så tett knyttet til bildet. Du skjønner, akkurat det bildet betyr så utrolig mye for meg. De andre kan du få kjøpe, men dette - ja det må jeg i hvertfall tenke på.
Hele situasjonen var helt absurd. Plutselig stod jeg og klamret meg til et av mine egne bilder. Jeg prøvde å holde masken. Tiden gikk fryktlig sakte.

Mogens kom endelig slentrende inn i lokalet med en flaske Brunello i hånda.
- Pehå. Neimen, er det deg Pehå? sa Mogens.
Han gikk mot den høye mannen. Han ble litt brydd, men hilste med et smil.
- Mogens. Ja, det var lenge siden sist. Jeg ventet nesten å se deg her.
- Er du på kunstjakt?
- Ja, jeg hørte Vergil hadde tre unge lovende kunstnere hos seg her.  Og jeg var tilfeldigvis i nærheten... Men kunstneren her - vil ikke selge. Hva er ditt navn forresten?
Øynene hans boret seg inn i meg.
- Sigur. Jeg kaller meg Sigur. Du ser signaturen ned.. nede i hjørnet der.
- Vil han ikke selge sier du?
Mogens kikket forundret på meg.
- Nei, ikke dette bildet i hvertfall.
- Nja, en god pris tror jeg ikke han råd til å si nei til. Hvor mye bydde du?
Mannen gransket meg. Kikket på bildet igjen.
- Nja. Tre tusen?

Jeg ble ufrivillig målløs. Jeg visste det var en særdeles rimlig pris for et originalt kunstverk, men samtidig var det veldig mange penger for en som nettopp hadde startet sin karriere. Dessuten, kunne jeg lage flere. Jeg gjorde som om jeg tenkte på det. Hadde jeg vært en selger - burde jeg blitt fornærmet og gått ut døren. Det klarte jeg ikke. Ikke nå - nå måtte jo slå til.

- Si fem tusen - så er det ditt, sa plutselig Mogens. - Han vil bli stor, tro meg.
- Avtale, sa han.
- Avtale, sa jeg.
Vi tok hverandre i hånden. Nå var det begynt å samle seg folk rundt oss. Selv de to kunstnerkollegene var nå med i flokken. Thomas Bo Larsen hadde nok av interesserte gjester som var villig til en prat utenfor.

- Godt. Godt, sa Vergil. - Vi har to andre lovende kunstnere i lokalet også. - Vi du bli med bort hit Per.
Plutselig stod jeg med Mogens alene med bildet jeg nettopp hadde solgt. Vi dultet borti hverandre som to knisete smågutter.
- Hvordan klarte du det? spurte jeg.
- Vi er et godt team du og jeg. Jeg sa det ville fungere hvis Henriksen kom.

Det var ingen som visste at dette var en av tingene vi hadde snakket om under de tre ølene i bakgården. Jeg skulle gjøre meg kostbar og Mogens skulle føre ordet. Det var kun Vergil, som hadde en anelse om spillet.
- Det var godt det var PH som kom og ikke sønnen, sa Mogens. - Jeg kjenner ham fra langt tilbake. Han bodde i nabolaget med min onkel på Charlottenlund. Mannen er god for mange penger - han er en velstående reder i byen, en riktig dyktig og respektert forretningsmann. Kunst har han dog ikke peiling på. Fem tusen - for ham er det han bruker på en lunsj i byen. Ingen grunn til dårlig samvittighet Sigur.

Ryktet gikk blant gjestene den kvelden og jeg fikk følelsen av å være viktig - om det kun var for en kveld. Per kjøpte også et par bilder av de to andre kunstnerne, men han gav ikke i nærheten av en så god pris som han var villig til for mitt bilde. Det var stas. Den ulærde anti-akademikeren vant priskrigen. Jeg solgte også fire fem andre bilder den kvelden. Solgte for en god slump med penger. Men ettersom Vergil skulle ha sin del, bartenderen sin og ikke minst kjøpmannen på hjørnet for alle drikken - ble det i hvertfall nok til at de neste månedene var reddet for meg. Og galleriet skulle ennå være åpent i tre uker til.  En riktig god kveld, som varte til neste morgen.

Posted at 04:10PM apr 09, 2008 by Sigur in B�ker  |  Kommentarer[3]