Horror vácui

Ut pictura poësis

Sigur — Thu, 27 Nov 2008 13:48:30 +0100

Sorry for den trege progresjonen og at jeg blir så jævla sentimental - men det er lenge siden jeg har mimret om den første tiden og mye dukker opp etterhvert.
Hvordan kan en sykkel være avgjørende for en kunsterisk karriere?
Man bruker den selvfølgelig. Det gjorde jeg også mye de neste ukene - men før vi kommer til neste steg i min kunsteriske evolusjon - må jeg fortelle om en signifikant hendelse som virkelig har brent seg fast.

Ut pictura poësis

Den første sykkelturen som jeg hadde så store forventninger til, etter svulstige ord fra antikvaren (som jeg fortalte om i forrige innlegg) - var ikke særlig spesiell. Den var faktisk et mareritt. I en by hvor det er flere sykler enn biler - blir livet på sykkel straks litt mer avansert. Og etter ti minutter langs de lange sykkelfortauene - hadde jeg fått så mye stygge danske gloser mot meg at jeg tråkket resignert tilbake. Om dette var antikvarens baktanke, tror jeg ikke, men jeg fikk raskt tilbake mitt gamle gangelag, for å si det sånn.

- Nå, det var ikke lange turen? sa han da jeg lukket døren og klangen fra dørbjellen dirret ut i intet av mine steg på hans knirkende tregulv.
- Nei, jeg holdt på å bli påkjørt to ganger. Syklet i hjulet på en som plutselig stoppet opp foran meg. En bil blåste i bilhornet lengre enn en søvnløs natt - da jeg ville la den kjøre foran meg i et veikryss. Jeg gav meg da jeg holdt på å blåse ned en flokk med passasjerer som gikk av bussen på en holdeplass.
Han lo og forklarte meg de enkle sykkelreglene. Serverte meg en kaffe og fortalte meg om møtet han skulle ha med galleriherren seinere.
- Jeg vil du skal være med. Vi bruker de fem bildene jeg plukket ut og så kan du ta med de fem du liker best av samlingen din.

Pulsen fra sykkelturen var ennå i tekno-rave tempo og nå økte den ytterligere med en hard og tung bassdur. Jeg ble nervøs. Antikvaren fortsatte å sortere i en eske med nyinnkomne bøker og jeg gikk til godstolen min ved kunstbokhyllen. Roen senket seg med uret som tikket over meg.

Møtet med galleriherren var høyst underlig. Han var ikke slik jeg hadde forestilt meg. Den middelaldrende mannen var kledd i fargesprakende bermudashorts og hvit skjorte. I det røde beltet var det festet en sølvlenke som forsvant ned i høyre lomme. Han var veldig liten, men hadde en god pondus og dobbelthake. Håret var kjemmet stritt bakover med grå striper i det kullsvarte håret - samlet i en knøtt liten hale bak.

Før vi fikk vist frem bildene fikk vi et foredrag om den nye rasen han mente snart vil vokse frem blant menneskene, Homo telephónicus. En ny betegnelse på Homo sápiens, siden de fleste av artens individer snart ville ha mobiltelefon. Dette var i slutten av det forrige århundre og jeg husker jeg var sterkt uenig, men turde ikke å si noe. Etter en timinutters tirade mot teknologifiseringen i det vestlige samfunn og de andre som snart ville følge etter - spurte han plutselig:
- Nå, hvor er bildene?

Vi viste dem frem. Han ble alvorlig. Han tok seg til haken. Studerte dem nøye. Dro dem inn på bakrommet hvor han hadde et stort bord med sterkt lys over. Han kjente på den glatte overflaten, luktet på dem og så begynte han å le.
- Dette er ikke kunst! Kaller De dette kunst? Hvor lang tid har de brukt på dette, om jeg tør å spørre?

Jeg ble helt stum. Kjente trykket i tårekanalene. Antikvariaten ble også brydd, men klarte å bryte stillheten.
- Det er da irrelevant. Hva synes du om bildene? Taler de til deg på et vis?
- Jo, ja. De har noe eget ved seg, men det er ikke mye håndtverk å skimte. Det er noe naivt over det hele, uskyldig.
Endelig hadde jeg fått mot nok til å si noe. Jeg bestemte meg for en krass tone.
- Ser du ikke noe håndtverk sier du? Er du klar over hvor mye tid jeg har brukt på dette bildet for eksempel?
Tok opp «Sint munk mot maskinen», slik at det sterke lyset gjorde kontrastene sterkere.
- Ser du virkelig ikke hvor mye lidenskap og sinne som ligger skjult i det? Se bare på hvordan ildelementet viser sannheten i hva bildet egentlig uttrykker. I symmetriaksen kommer det frem et speil av ondskap og hvis du ser det i sammenheng med opprinnelsen - får du alle sider av livet i ett og samme bilde!
- Opprinnelsen? spurte galleriherren.
- Ja, opprinnelsen.
Og det var da jeg kom på det geniale - det jeg ikke hadde tenkt på før, men som nå ble en selvfølge.
- Opprinnelsen til bildet er jo en brennende munk i protest mot makten.
- Hva sier du?
Heldigvis hadde jeg idéboken liggende i kofferten og kunne vise ham det opprinnelige bildet. Han stirret lenge på bildet i boken. Kikket tilbake på bildet som lå på bordet.
- Du skjønner, serien er ikke helt ferdig ennå. Jeg skal selvfølgelig også forstørre det opprinnelige bildet, slik at betrakteren også får se hva bildet egentlig er.
Det hadde jeg ikke tenkt på før, men følte den slo an.

Galleriherren ble stille. Jeg møtte blikket til antikvaren - ante et sinne bak de brune øynene hans.
- Jeg må få tenke og betrakte litt i fred.
Han dro opp lommeuret sitt.
- Kom tilbake i kveld. så skal du få en ordentlig vurdering. Beklager, min forutinntatthet, men det var bare for å teste hva du stod for.

Vi lukket døren og gikk over den åpne plassen mot antikvariatet igjen.
- Jøss, du kan snakke for deg mann. Vergil er ikke en mann som pleier å miste munn og mæle, sa antikvariaten.
- Var jeg for frekk?
- Nei, ikke i det hele tatt. Du tok han på sengen. Han hadde overtaket, men måtte legge seg flat i en løgn.
- En løgn?
- Ja. Det var ingen test. Det var forakt. Du klarte å overbevise ham med dine ord.
- Jeg løy også. «Sint munk» er det bildet jeg desidert har brukt minst tid på.

Vi satt oss på benken utenfor antikvariatet. Jesper, som antikvaren het gikk inn og hentet noen kalde øl.
- Skriver du? spurte han.
- Ikke mye, men jeg skrev en del på videregående. Var veldig glad i norskfaget faktisk, men så begynte interessen for kunst å ta overhånd.
- Litteratur er også kunst, vet du.
- Ja, det er sikkert, men jeg forstår meg ikke mye på det.
- Ut pictura poësis, som Horats sa det - poesien er som et maleri.
Så la han ut om teorien bak utsagnet og sakte begynte jeg å se konturene av min videre vei i kunstnerens rike.

Skjebnen smilte igjen

Sigur — Tue, 25 Nov 2008 00:22:43 +0100

Drømmen om å slå gjennom gikk til hodet på meg de neste dagene. Det var nesten som om gangelaget mitt ble annerledes og det måtte min nye gamle venn ha oppdaget.
- Har du opplevd byen? spurte ham før jeg fikk hilst god formiddag.
- Hva?
Vi satt oss på benken utenfor antikvariatet. Han dro opp en dåse med pipetobakk.
- Denne bygningen, har jeg arvet av min far, fortsatte han.
Han fortalte en lang historie om krigen, om farens restaurant og hvor fattige de var. Det var på denne tiden han begynte å lese bøker. Mange ganger i uken - før restauranten åpnet og oppvasken hopet seg opp - gikk han og tvillingbroren den lange veien til sin onkel som bodde ute ved Charlottenlund. Han hadde et eget bibliotek og av ham fikk de låne hva de ville.

Restauranteieren var ikke alltid like begeistret for den nye virkelighetsflykten deres, men blandet seg sjelden inn. Helt til en dag han oppdaget Mysterier av Hamsun. Da syklet han egenhendig til sin bror og leverte den tilbake.

Antikvaren fortalte at han ikke fikk lest Hamsun før mange år seinere. En dag så han sin far gråte. Det hadde aldri skjedd før. Faren var for alvorlig til slikt. Han leste "På gjengrodde stier" og la den i fanget sitt - da han forstod at sønnen hadde oppdaget ham.
- Sett deg ned, sa han.
Klikk klakk. Klikk klakk. Klikk klakk, trampet antikvaren med sine hule såler med pipen dampende fra munnviken. Alltid like levende og entusiastisk, når han fortalte.
- En dag skal du og din bror arve denne bygningen.
- Du har sagt det, far. Hvorfor gråter du?
- Men sykkelen, den skal du få i dag.
Sønnen kunne ikke tro det han hørte. Gjennom alle disse årene - hadde han omtrent ikke fått røre den. Og i dag skulle han få den?
- Sett deg på sykkelen og fortsett der du var sist.
- Hva?
- Mysterier. Hent den hos din onkel. Fort deg - den er din igjen.
Det siste han sa før sønnen hoppet på budsykkelen og tråkket ut av det trange smauet som førte til torget var:
- Husk å opplev byen på veien - den vil aldri bli den samme igjen...

Etter den dagen, fortalte antikvaren videre - bestemte jeg meg for at det var bøker jeg ville jobbe med. Bildet av de to tause arm i arm, når jeg lukket boken den natten - ja, da gråt jeg. Broren min gråt med og vi la oss på ryggen i sengen, og kikket ut av takvinduet. Himmelen gråt også den natten.

- Og i dag er sykkelen din. Opplev byen! Den vil aldri bli den samme igjen, sa han.
Sykkelen stod ved det gjenmurte smuget, som han en gang hadde syklet ut av med Nagel i blikket. Antikvaren smilte igjen - som om han visste hvilken konsekvens denne sykkelturen vil ha for min kunsteriske karriere.

En helt lik sykkel, som denne budsykkelen, dog i litt bedre stand - ble avgjørende for min videre karriere som kunstner i storbyen.

Storbyens ensomhet

Sigur — Sun, 23 Nov 2008 17:11:15 +0100

Etter min «store» fotografiske oppdagelse i min korte lærervikarkarriere - som jeg fortalte om i forrige innlegg - så flyttet jeg altså til København sommeren etter. Der fikk jeg tidlig kontakt med en gammel antikvar - som hadde et stort utvalg i bøker om kunst. Der fikk jeg min åndelige føde gjennom bøker jeg aldri hadde hørt om. Og det beste av alt - de var på dansk! Jeg hadde ikke så mye penger - så jeg ble ofte sittende i flere timer i en av hans godstoler for å lese.

Jeg kunne skrevet en bok om atmosfæren i den ærverdige butikken hans, men (dette er en blogg) han hadde altså tre fire gode lesestoler plassert rundt omkring i lokalet. Jeg tok det som et hint og sparte masse penger.

Etter noen dager med gjentatte besøk - kom han og serverte meg kaffe og en kjeks. Han elsket nordmenn, påstod han. Og jeg begynte etterhvert å tro ham. Det var i hvertfall ikke et triks han brukte for å selge flere bøker.

I begynnelsen, sa han ikke mye, men etter noen uker spurte ham meg:
- Driver De med kunst unge mann?
- Ja. Jeg må vel si det. Jeg tror muligens jeg har funnet en ny måte å lage kunst på.

Han ble straks interessert og jeg fortalte om symmetri-prosjektet mitt. La ut om hvordan ansikter og figurer kom frem gjennom bilder fra naturens fire elementer. Spesielt ilden i svart hvitt, var jeg på den tiden fascinert av og jeg viste ham et tidlig bilde jeg hadde laget. Navnet på bildet kalte jeg "Sint munk mot maskinen". Jeg glemmer ikke ansiktet hans når han fikk se bildet. Ansiktet strålte - det var i hvertfall min tolkning. Og jeg håpet han skulle utbryte «Dette er jo revolusjon!». Det gjorde han altså ikke, men han spurte om jeg hadde flere.

Jeg hadde en liten koffert med de siste års fotografier og den dagen ble vi sittende lenge i antikvariatet hans. Etterhvert ble jeg invitert inn i hans leilighet - som man kunne nå ved å gå gjennom bakrommet bak disken hans. En liten leilighet med et enormt stort kjøkken. Han hadde en idyllisk bakgård hvor vi drakk vin. På den tiden likte jeg ikke vin, men i rusen på meg selv - glemte jeg og drakk mengder.

Det var en varm julikveld og historiene han fortalte var så innsiktsfulle og interessante, at jeg mange ganger lurte på om det var en våt fantasi jeg satt i.
- Du.. sa han - jeg kjenner en galleriherre som har et lite galleri ved torget her borte. Han plukket med seg fem av sine favorittbilder, som han allerede hadde lagt til side. Reiste seg utstødig opp.
- Jeg skal snakke med ham i morgen. Men nå er det sengetid. Livets brød venter i morgen. God natt, min venn.

Den natten gikk jeg salig hjem til mitt værelse og snakket med meg selv.
- Min venn, sa han. Min venn.
Jeg var ikke ensom lenger. En ny venn hadde dukket opp i hodet mitt - drømmen om å slå gjennom...

Fotograf: Ukjent, 1953.

Fuck Human-Etisk forbund!

Sigur — Sun, 23 Nov 2008 13:33:40 +0100

«Mater ártium necéssitas» - Det latinske ordtaket «Nøden er oppfinnelsen og kunstens mor», fra den vise latinske dikter Apuleius - kan tolkes i mange retninger. For meg har det fått en helt spesiell betydning...

Lucius Apuleius Platonicus (125 - ca. 180) ble innviet og opptatt i flere mysteriekulter, blant annet dionysiske mysterier. I Egypt plukket han opp en interesse for Isiskulten som han senere fremmer i romanen Den gylne esel.

Gjennom en studiekamerat ble han kjent med dennes mor, en rik enke fra Tripolis og han giftet seg med henne. Da studiekameraten senere døde rykket hans slektninger inn, som ville ha vært hans arvinger om ikke Apuleius sto i veien. De anklaget ham for mord på kameraten og for at han hadde lokket til seg enken ved hjelp av magi og hekseri.

Under rettsaken forsvarte Apuleius seg selv på glimrende retorisk vis og ble frikjent. Han var øyensynlig begeistret for sin egne evner og seier og utga forsvarstalen som bok; Apologia (En avhandling om magi). Forsvarstalen har svært lite med magi å gjøre, men mye om rive sine motstandere ned med lystig spott. Det er et av de mest muntre eksempler på latinsk juridisk retorikk som er blitt bevart, om man ser bort fra Cicero, og plasserte Apuleius som en av de store humorister i sin tid.

Nøden ble også min kunstens mor på et vis - da jeg som desperat tenåring av en eller annen grunn hadde havnet i skolevesenet som vikar. Jeg hadde en halvtime på å forberede en religionstime om Human-etisk forbund. I sterk nød grabbet jeg til meg en bok fra skolebiblioteket og fant et bilde av grunnleggeren Kristian Horn i profil.

Jeg kjørte ham gjennom kopimaskinen, for å gjøre han transparent. Å bruke overhead på den tiden - var det mest teknologiske man kunne gjøre. Og teknologi har alltid fascinert de unge - så dette ble en leksjon av de sjeldne, tenkte jeg. Alle husker de "kule" vikarene - de som gjorde alt annerledes enn den vanlige læreren. Det var en sånn jeg vil bli, tenkte jeg, imens jeg raskt noterte noen uforståelige linjer om humanismen.

Kristian Horn

Nervøs og lettere paralysert stod jeg plutselig foran 30 urolige tenåringer. Uvirkelig. Dro frem overheaden, kneppet støpslet i og kikket ut over urolige kviser og billig sminke. Uroen økte i volum. Det ble uutholdelig! Jeg kjente sinnet bre seg til armen - som plutselig slengte den store human-etiske boken i kateteret med et gigantisk smell!! Boken åpnet seg - og Kristian Horn kikket rett på meg!?

Stillhet. Total stillhet.

Antageligvis på grunn av smellet. I ettertid, tenkte jeg kanskje det var den skremte grimasen min - som hadde gjort dette underverket. Der stod jeg altså foran hormoniserte tenåringer og stirret ned i boken. Lenge. Veldig lenge. Sikkert et halvt minutt - kanskje lenger.

Kristian Horn hadde nemlig vendt ansiktet mot meg! Bildet var ikke lenger i profil! Jeg forstod ikke... Den intense nøden til å rømme - jeg opplevde like før, var borte. Nå stod jeg og forundret meg og sakte kom smilet frem. Vikaren smilte. Gliste. Aldri hadde de sett en vikar smile så mye og de begynte forsiktig å le. Nå var de nervøse. Hvem var dette for en fyr?!

Jeg lente hodet ned i boken igjen. Glemte ut tid og rom. Her er nøkkelen. Magien har skjedd, tenkte jeg. Fuck Human-Etisk forbund - takk Kristan Horn, tenkte jeg. Og det ble også navnet på mitt aller første kunstverk.

Stillheten vedvarte resten av timen og jeg tror vi alle var glade for at timen var over. Jeg hadde funnet nøkkelen til kunsten - som lenge skulle bli min bane. De minuttene der alene foran klassen, bestemte jeg meg for å endelig starte mitt første seriøse kunsteriske prosjekt.

Kunstverket "Fuck Human-Etisk forbund - takk Kristian Horn" ble en personlig revolusjon. Det som nemlig hadde skjedd var at den gjennomsiktige plansjen hadde lagt seg over bildet i boka - speilvendt. Noe som gjorde at de to profilene utgjorde en symmetri av ansiktet hans forfra.

I årene som fulgte laget jeg hundrevis av forskjellige bilder, på denne måten, men da med mine egne bilder. De var lenge populære på det lokale galleriet her i bydelen jeg nå bor i København. Noen solgte jeg for en riktig god pris - andre donerte jeg til utsmykking i gangene på den lokale skolen jeg en gang jobbet - hvor nøden ble min kunsteriske mor....

Lucius Apuleius Platonicus

Har du bildet av Horn som kikke på deg i hodet ditt nå?
Ikke det nei. Ta en kikk på profilen min, der oppe til høyre:

«Fuck Human-Etisk forbund - takk Kristian Horn» :)

Dagen derpå

Sigur — Thu, 10 Apr 2008 00:28:39 +0200

Neste dag satt jeg på den italienske restauranten like bortenfor galleriet og spiste en sen lunsj med min to kunstnerkolleger. Vi hadde funnet tonen i løpet av en lang og fuktig natt. Vår respekt var i alkoholens gode lynne blitt gjensidig og ekte. De var også fornøyde med sin debutantkveld.

Jeg fortalte dem om bildet jeg hadde vært så opptatt av de siste ukene. Det som var malt på murveggen borte i Nørrebrogade. De hadde også lagt merke til bildet og fortalte at det var en ukjent kunstner - som til og med hadde fått oppmerksomhet i avisene.
- I avisene? sa jeg.
- Ja, han er et sant mysterium.
De fortalte videre at han hadde utviklet streetarten i nye retninger med bruk av stencils (sjablonger). Og at symbolikken hans alltid hadde et spark til samfunnet vi levde i. Etter mange samtaler med Mogens - var også min interesse begynt å tenke i de kritiske baner. Jeg vil ikke bare laget kunst - for kunstens skyld. Jeg ville si noe.

Gios Gnocchi med finmalt ruccola og ostesaus var alltid en sann nytelse. Vi slapp å betale denne dagen. Det var Gios måte å vise oss respekt på. Kunstnerkollegene gikk bort til galleriet og jeg gikk hjem i sengen og la meg. Mogens hadde jeg ennå ikke sett noe til og ikke ville jeg forstyrre ham heller. Hadde nok med meg selv.

I sengen lå jeg å tenkte på om «streetart» kunne være noe for meg. Prøvde å tenke ut hvilket uttrykk jeg kunne formidle. Tenkte på de brennende munkene mine - visste jeg var på sporet av noe, men tok det med inn i søvnen.

Sent på kvelden banket det på døren. Det var en mildt sliten Mogens.
- Nå - ble noen ferske fikenfrukter på deg i går, sa han og satt seg ned i sofaen.
- Hehe. Nei, jeg tror jeg ble for full. De virket jo interesserte, men jeg våknet nå alene i dag morges.
- Ja, det er forbannelsen med en litt for god fest. Hvis jeg skal gi deg et godt råd i livet når det gjelder kvinnene - så er det å stoppe å drikke når du merker du har draget og fortsatt kan styre skipet i havn...
- Jaja, den tid den sorg. Jeg var nå veldig fornøyd med kvelden i går. Tenk at jeg solgte fem bilder!
- Ikke verst, ikke verst, gjespet han. Snakket nettopp med Vergil - han var også strålende fornøyd. Han lurte på om vi skulle innramme flere av dine bilder å ha dem til disposisjon hvis det kom flere interesserte...
- Javel?

Jeg fortalte ham om bildet på veggen, som jeg hadde fått mer informasjon om. At jeg kanskje hadde tenkt å prøve meg litt på den retningen fremover.

- Grafitti? Det er søppel Sigur! Ingen liker grafitti.
- Ikke denne typen - blir du med på en sykkeltur, så skal jeg vise deg?

Og slik endte vår dagen derpå - på en gammel budsykkel med Mogens sittende bak på bagasjebrettet med en vannflaske. Han satt med ryggen til meg og lente seg med hodet mot baken min.
- Jeg vet ikke hvor mange tusen kilometer, min bror og jeg har syklet slik opp gjennom ungdomsårene, sa han. Jeg savner han
Da stoppet jeg sykkelen. Gikk av. Han reiste seg opp og lente hånden mot en murvegg.
- Jeg har glemt å takke deg. Jeg har lenge hatt lyst å takke deg for alt Mogens. Uten deg så...
- Det er ikke nødvendig Sigur. Jeg vet det. Jeg vet...vis meg bildet nå.
- Du tar på det i dette øyeblikk.

Og herved takker jeg for følget for denne gang. Det har vært en hyggelig uke.

- Sigur

Avslutning av galleriåpningen.

Sigur — Wed, 9 Apr 2008 16:10:42 +0200

Nå som du selv antageligvis har tatt del i den digitale rekonstruksjonen av den virtuelle galleriåpningen - vil du vel kanskje vite hvem du egentlig var i dette fiktive rollespillet jeg prøvde å skape for deg. Vel, allerede forrige setning avslørte det - om du var observant nok - det var selvfølgelig fiktivt, men det var en person som faktisk spurte etter meg og som fikk Vergil til å reagere som han gjorde.

Mogens og jeg gikk sammen bort til mengden av folk. (Kikket på en gjeng skokkfulle skribenter fra Norge - som hang i bardisken og leste dikt og fortalte historier;). Veldig få hadde fått med seg hvem den tredje kunsteren var og jeg fikk meg enda et glass med Brunello i fred og ro. (bloggerne var for opptatt med sitt;) Plutselig kom Vergil ut av lokalet og så meg.
- Sigur, Sigur - der er du jo. Hvor har du vært?! Det er en herre som vil snakke med deg, sa han på innpust.
Jeg ble med ham inn og merket straks at interessen for meg hadde økt blant gjestene. (selv gjengen fra Norge stoppet opp i samtalene sine;). Der inne sto en mann i sort frakk og betraktet hovedverket. Hjertet gjorde et lite hopp. Han hilste med et vennlig og fast håndtrykk. Mannen var høy og rank. Grå i håret og med briller.

- Så det er du som er kunsteren?
- Eeh. Ja.
- Jeg liker dette bildet ditt. Hvor mye må jeg betale for å få det i min samling.
Jeg så at Vergil ville bryte inn, men lydig avventet han mitt svar.
- Jeg er ikke så sikker på om jeg vil selge det ennå.
Trodde ikke mine egne ord. Selvfølgelig ville jeg selge det. Hva hadde det blitt av meg.? Var jeg plutselig blitt en kynisk forretningsmann nå? Hva hadde skjedd? Usikkerheten fór gjennom meg.
Mannen ble tydelig overrasket. Vergils ansiktstrekk lar seg ikke beskrive.
- Hvorfor ikke?
- Jeg har blitt så tett knyttet til bildet. Du skjønner, akkurat det bildet betyr så utrolig mye for meg. De andre kan du få kjøpe, men dette - ja det må jeg i hvertfall tenke på.
Hele situasjonen var helt absurd. Plutselig stod jeg og klamret meg til et av mine egne bilder. Jeg prøvde å holde masken. Tiden gikk fryktlig sakte.

Mogens kom endelig slentrende inn i lokalet med en flaske Brunello i hånda.
- Pehå. Neimen, er det deg Pehå? sa Mogens.
Han gikk mot den høye mannen. Han ble litt brydd, men hilste med et smil.
- Mogens. Ja, det var lenge siden sist. Jeg ventet nesten å se deg her.
- Er du på kunstjakt?
- Ja, jeg hørte Vergil hadde tre unge lovende kunstnere hos seg her. Og jeg var tilfeldigvis i nærheten... Men kunstneren her - vil ikke selge. Hva er ditt navn forresten?
Øynene hans boret seg inn i meg.
- Sigur. Jeg kaller meg Sigur. Du ser signaturen ned.. nede i hjørnet der.
- Vil han ikke selge sier du?
Mogens kikket forundret på meg.
- Nei, ikke dette bildet i hvertfall.
- Nja, en god pris tror jeg ikke han råd til å si nei til. Hvor mye bydde du?
Mannen gransket meg. Kikket på bildet igjen.
- Nja. Tre tusen?

Jeg ble ufrivillig målløs. Jeg visste det var en særdeles rimlig pris for et originalt kunstverk, men samtidig var det veldig mange penger for en som nettopp hadde startet sin karriere. Dessuten, kunne jeg lage flere. Jeg gjorde som om jeg tenkte på det. Hadde jeg vært en selger - burde jeg blitt fornærmet og gått ut døren. Det klarte jeg ikke. Ikke nå - nå måtte jo slå til.

- Si fem tusen - så er det ditt, sa plutselig Mogens. - Han vil bli stor, tro meg.
- Avtale, sa han.
- Avtale, sa jeg.
Vi tok hverandre i hånden. Nå var det begynt å samle seg folk rundt oss. Selv de to kunstnerkollegene var nå med i flokken. Thomas Bo Larsen hadde nok av interesserte gjester som var villig til en prat utenfor.

- Godt. Godt, sa Vergil. - Vi har to andre lovende kunstnere i lokalet også. - Vi du bli med bort hit Per.
Plutselig stod jeg med Mogens alene med bildet jeg nettopp hadde solgt. Vi dultet borti hverandre som to knisete smågutter.
- Hvordan klarte du det? spurte jeg.
- Vi er et godt team du og jeg. Jeg sa det ville fungere hvis Henriksen kom.

Det var ingen som visste at dette var en av tingene vi hadde snakket om under de tre ølene i bakgården. Jeg skulle gjøre meg kostbar og Mogens skulle føre ordet. Det var kun Vergil, som hadde en anelse om spillet.
- Det var godt det var PH som kom og ikke sønnen, sa Mogens. - Jeg kjenner ham fra langt tilbake. Han bodde i nabolaget med min onkel på Charlottenlund. Mannen er god for mange penger - han er en velstående reder i byen, en riktig dyktig og respektert forretningsmann. Kunst har han dog ikke peiling på. Fem tusen - for ham er det han bruker på en lunsj i byen. Ingen grunn til dårlig samvittighet Sigur.

Ryktet gikk blant gjestene den kvelden og jeg fikk følelsen av å være viktig - om det kun var for en kveld. Per kjøpte også et par bilder av de to andre kunstnerne, men han gav ikke i nærheten av en så god pris som han var villig til for mitt bilde. Det var stas. Den ulærde anti-akademikeren vant priskrigen. Jeg solgte også fire fem andre bilder den kvelden. Solgte for en god slump med penger. Men ettersom Vergil skulle ha sin del, bartenderen sin og ikke minst kjøpmannen på hjørnet for alle drikken - ble det i hvertfall nok til at de neste månedene var reddet for meg. Og galleriet skulle ennå være åpent i tre uker til. En riktig god kveld, som varte til neste morgen.

Virtuell Galleriåpning - VELKOMMEN!

Sigur — Tue, 8 Apr 2008 20:14:17 +0200

Velkommen til forfatterbloggens første «virtuelle» galleriåpning.

Før du blar videre nedover siden:

Denne åpningen er spesielt tilegnet til de som har fulgt meg og mine historier frem mot galleriåpningen jeg hadde i København for noen år tilbake. Historiene handler om tilfeldighetene om å ende opp som kunstner.

Den serien jeg presenterer her - er en serie på kun fire bilder, som jeg kalte for "Sint munk mot maskinen", som ble vist under galleriåpningen. Bildeserien har en klar parallell til et annet kjent bilde som mange har et forhold til fra nitti-tallet.

Jeg har også en rekke andre verk på lager, som jeg muligens vil presentere på forfatterbloggen. Mulig de vil være mer interessante, men det var dette verket som ble mest diskutert og solgt - selv om jeg personlig liker mange av mine andre bilder bedre.

Når du nå blar deg videre nedover bloggen - så vil jeg at du for din egen del - bruker litt tid på hvert bilde og prøver å tolke hva du ser. Til du da kommer til selvet verket: «Sint munk mot maskinen».

Galleriet på Nørrebro.

En varm septemberkveld på Nørrebro i København. Du ser galleriet i det fjerne med sine åpne flammer og stemning. Du går over den åpne plassen, forbi en fontene. Ser en fyr i rutete dress som sitter på kanten av fontenen og snakker med seg selv og vinglasset sitt. Du nærmer deg.

Kikker inn i faklene ved inngangsdøren:

Du møter ansiktet på den lille galleriherren Vergil. Han er rund og god - men gjestfri og hyggelig. Han ønsker deg velkommen!

Nå skal du snart inn å se bildene - men hva er en galleriåpning uten sprudlevann? Og i Danmark er man alltid i det genrøse laget når det kommer til utvalg av drikkevarer:

Ditt valg. :)

Du går inn i galleriet og ser to andre kunstere som gestikulerer foran sine kunstverk. Det interesserer deg ikke. Du snur deg heller mot et bildet - som heller ikke tiltaler deg ved første øyekast, men du går bort og kikker nærmere på bildet.

<><><><><><><><><><><><><>

«Up» - Sigur - 1999

<><><><><><><><><><><><><>

Du synes det er for mørkt og for uklart og det irriterer deg. Likevel er du interessert i se hva mer denne kunsteren har å by på.

Flere folk kommer inn i lokalet. De bryr seg ikke om bildene du ser på - de er mer interessert i de to andre kunsterne. De ser ut til å snakke med en interessant person - en med autoritet på området. Alle har en øl eller et vinglass i hånden.

Du beveger deg til neste bilde - heller ikke det overbeviser deg:

<><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><>

«Down» - Sigur - 1999
<><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><>

Nå begynner du så vidt å kjede deg, så du går raskt bort til neste bilde. Det begynner å bli tettpakket i lokalet nå og flere har begynt å holde deg med selskap. Men de står alle med ryggen til og forsøker å få et glimt av kunsterne på den andre siden av lokalet. Eller er den andre personen de forsøker å få et glimt av? Du bryr deg ikke - for det neste bildet er tross alt litt mer interessant. Du ser klarere hva kunsteren har prøvd på her i det minste.

<><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><>

«Circus» - Sigur - 1999
<><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><>

Så kommer du endelig til hovedverket. Du må dytte noen vekk for å se bildet i sin helhet. Her er det også noen andre som er interessert.

«Sint munk mot maskinen» Sigur - 1999

Plutselig slår det deg. Alle bildene i ett og samme bilde?! Du blir forvirret - forstår ikke helt hva som er i ferd med å gå opp for deg. Du vil ha en forklaring. Griper tak i galleriherren Vergil og spør hvor kunstneren er. Vergil blir overrasket, men forferdelig entusiatisk. Han avleder seansen i andre delen av lokalet og roper:
- Sigur, Sigur!!

Du bryr deg ikke mer. Du må se på bildet enda en gang til.

Takk for besøket!

Den mystiske gjesten

Sigur — Mon, 7 Apr 2008 22:12:50 +0200

Fontenen ble min maske, mitt skjulested. Lenge ble jeg sittende der og se folk komme og gå. Noen ganger ante jeg at folk kikket på meg med skjulte blikk, men det var kanskje bare en innbilning. Bak meg hørte jeg en bil komme kjørende. Det var ulovlig på denne tiden av døgnet. En taxi. Ut kom et par - som straks fikk Vergils oppmerksomhet, der han stod med vinglasset og smisket med gjestene sine. Han knipset på bartenderen, som selv hadde begynt å drikke øl. De fikk to glass med champagne og ble ledet inn i lokalet.

De to kunstnerkollegene mine fikk straks en annen holdning. Nå var ikke tilhørerne deres så interessante lenger. En ny viktig gjest var ankommet. Jeg må innrømme det vekket min nyssgjerrighet - så jeg gikk til baren for å få påfyll av vin. Jeg spurte hvem som ankom i taxien.
- Det var Thomas Bo Larsen.
- Hvem?
Jeg hadde aldri hørt navnet.
- Fra Festen.
- Hvilken fest?
- Festen - Vinterbergs utmerkede spillefilm. Kjenner du ikke den?
- Nei.

Jeg takket for glasset og gikk motvillig tilbake til skjulestedet mitt. Tenkte hvor lite film jeg hadde sett de siste årene - spesielt danske filmer hadde gått meg husforbi. I grunnen visste jeg veldig lite om Danmark, på den tiden. Det var ikke før noen år etterpå jeg forstod hvilken eminent skuespiller, som hadde vært på min første galleriåpning. Jeg så ham prate og le sammen med kunstnerne. Selv om jeg ikke visste hvem han var, ble jeg lettere misunnelig. Begynte sterkt å tvile på Mogens og min taktikk.
- Var det dette han mente? Hadde jeg misforstått?

Mogens stod med pipen i hånden og pratet ivrig. Det virket ikke som han heller hadde fått med seg at en kjendis var ankommet galleriåpningen. De andre gjestene hadde dog fått det med seg. På merkverdigvis beveget folk seg gradvis nærmere inngangsdøren. Plutselig var kunstnerverkene interessante igjen. Sakte ble lokalet mer og mer fullt opp.
- Patetisk, tenkte jeg og snudde meg mot fontenen igjen. Lyktene hadde samlet seg i en klynge nå. Jeg kikket på en ensom lykt, som lyste for seg selv på andre siden av den ovale fontenen.
- Lurer på om jeg hadde vært en del av flokken der inne - hvis det var en kjendis fra Norge? Antageligvis ikke, trøstet jeg meg med og tok en god slurk, som jeg holdt på å sette i halsen.

- Sigur! Sigur! hørte jeg vagt bak meg. Det var Vergil, som ville ha kontakt med meg. Han så meg ikke, men det var ganske artig å se hans desperate kroppsbevegelser der han gikk rundt og spradet. Mogens kikket på meg. Jeg syntes han blinket til meg, men ble raskt avledet av den lille tykke galleriherren. Mogens hevet skuldrene og klappet Vergil på kinnet. Han lo og fyrte opp pipen sin. Flere var blitt oppmerksom på Vergils desperasjon. Han smatt inn i galleriet igjen.
- Nå, tenkte jeg - nå skapes min mystiske myte som kunstner.

Etter en stund, roet ting seg ned der inne. Folk gikk ut i den varme natten igjen. Mogens kom mot meg. Satt seg ved siden av og skålte med glasset sitt.
- God vin?
- Kjempegod. Er det den italienske du bestilte?
- Ja, men det er ikke den de andre drikker. Vi kan ikke spandere Brunello på dårer, sa han. Jeg gav klar beskjed til bartenderen om at de flaskene var avholdt til Vergil, kunstnerne og meg.
- Jeg tror ikke de to kunstnerne har hatt mye tid til å nyte vinen - selv om de må være riktig så tørste etter alt snakket deres.

Vi kikket mot galleriet. Nå stod faktisk kunstnerne ved bardisken og ikke uventet stod denne Bo Larsen ved siden av i ivrig samtale.
- Du gjør det rette. Tro meg. Du er allerede en ettertraktet mann. Stakkars Vergil får snart hjerteinnfark om han ikke finner deg.
- Så det var dette du mente?
- Nja, ikke akkurat så anonym, men jeg tror det funket. Det var visstnok en meget interessant person som spurte etter deg. Vergil avledet fullstendig seansen fra de to andre kunsterne. Nå lurer alle på hvem den tredje kunstneren er.
- Hva mener du jeg nå skal gjøre?
- Har ikke anelse. Bare vær den du er, uten å si for mye og forklare for mye. Husk, mystisk med åpne svar. La betrakteren få snakke - tolke. Da føler han seg signifikant og det kan bli din fordel. Jeg skal bistå deg, hvis det blir vanskelig.
- Ja, vi får vel gå bort til dem da.

I morgen får også du være med «inn» å se bildene i serien «Sint munk mot maskinen».
Følg med kl. 2000: Forfatterbloggens første galleriåpning!

Den mystiske kunstner?

Sigur — Mon, 7 Apr 2008 16:42:37 +0200

Nå ventet galleriet! Vi gikk fra bakgården inn i leiligheten, gjennom det lille bakrommet som ledet oss til antikvariatet. Latteren var løs og vi spøkte. Jeg gikk først ut døren og stivnet til - hørte Mogens låse døren bak meg. På andre siden av plassen hadde Vergil skapt en stemning som jeg ennå ser klart for meg.

Det var levende lys over alt. Han hadde hengt opp japanske lykter i en snor fra galleribygget til et av de nærmeste eiketrærne. Fakler hang langs veggen og vi gikk sakte mot galleriet. Fontenen som lå midt på plassen hadde dusinvis av små stemningsfulle lys i alle farger flytende rundt. Det stimlet med folk utenfor. Da kom nervene og la seg som en pels over kroppen min.

Mogens fikk roet meg ned og en mann i staselig dress kom i mot meg. Det var Vergil - galleriherren. Han var knapt til å kjenne igjen. Jo, lommeuret og sølvlenken - men det var også det eneste.
- Velkommen Sigur. Skal det være øl, vin, champagne eller whisky?
- Whisky takk. Med is.
Han viftet med armene til en fyr som sto bak en disk med kasser av alkohol bak seg. Ølflasker lå i et gammelt badekar med is i forskjellige konditorfarger og glitter. Mogens og jeg smilte til hverandre.

- Du er spent nå? Det er allerede kommert flere enn vanlig og ennå vet jeg om mange som ikke har kommet ennå.
- Ja, gjett om. Så utrolig fint du har gjort det her.
- Takk for det. Jeg liker å gjøre stas når vi har galleriåpninger og spesielt med tre unge debutanter som dere.

Jeg hadde så vidt hilst på de to andre kunsterne noen dager tidligere. Det virket som de kjente hverandre godt - tror de studerte sammen på København kunstakademi. De spurte hvilket akademi jeg hadde gått i lære. Og de kikket rart på meg når jeg sa jeg ikke hadde noen utdannelse innen kunstfaget. Vi pratet ikke så mye sammen etter det. Jeg konsentrerte meg om å henge bildene slik at lyset fikk frem kontrastene. De holdt på å diskutere sitt. Etterpå gikk jeg tilbake til godstolen hos Mogens.

- Bildene dine har allerede fått masse oppmerksomhet. Spesielt de sinte munkebildene dine, samler folk seg rundt. Er du heldig - får du kanskje solgt noen allerede i dag!
Jeg håndhilste på et par stykker som Vergil presenterte meg for. Nærmet meg inngangspartiet til galleriet. Kikket gjennom ruten og så folk med vinglass stå å betrakte, peke, utforske og mene noe om bildene mine. Det var rart, men jeg ble også litt stolt.

Inne i lokalet så jeg de to andre kunstnerne gestikulere foran maleriene sine. Jeg forstod raskt hva Mogens mente, om å gjøre seg mystisk. Når jeg så dem føre fingrene over maleriet, etterfulgt av en eller annen kunst-teori - bestemte jeg meg for å følge Mogens råd. Problemet var bare at jeg ikke helt visste hvordan - det hadde han ikke sagt noe om. Jeg visste heller ikke hvor jeg skulle oppholde meg - så jeg gikk ut av lokalet igjen.

Kikket meg rundt. Så Mogens med pipen i flittig diskusjon med noen kompiser eller kunder av ham - det var ofte det samme. Vergil ledet et ungt par inn i galleriet med svulstige ord og rett rygg. Jeg gikk bort til baren - ba om et glass vin og satte meg bort ved den tiltalende fontenen med flytende japanske lykter.

Her hadde jeg fullt overblikk over galleriåpningen. Hørte menneskene lo, klappet på hverandre, skålte, tok seg til haken, pratet i munnen på hverandre, bestilte mer drikke, rettet på slipset eller dro stroppene på plass og drakk. Inne var det like mye aktivitet og selv om faklene gjorde det vanskelig å se inn gjennom ruten, fikk jeg med meg betrakterne med sine armer i alle vinkler.

Jeg satte meg opp sideslengs på kanten av fontenen. Kikket ned i vannet - hvordan disse lyktene minnet meg om radiobiler på tivoli, der de dyltet inn i hverandre. Eller betraktet hvordan lyset fra dem beveget seg i vannoverflaten. Lysstråler i forskjellige farger som møttes, for så å bevege seg til neste møte. Tok en slurk av vinen - som jeg i løpet av sommeren hadde begynt å like. Snudde meg igjen med hodet lent mot skulderen og armen. Mystisk, tenkte jeg. Er jeg mystisk nå?

Del II - følger seinere i dag...

Hemmeligheten og tre kalde hoff

Sigur — Sun, 6 Apr 2008 19:00:51 +0200

Ti uker seinere - hang bildene mine i galleriet på skyggesiden av den store plassen, hvor antikvariatet på motsatt side hvilte seg i ettermiddagsolen. Jeg måtte dele veggene med to andre unge kunstnere.

Denne kvelden i september - skulle jeg altså bivåne min første galleriåpning. De siste ukene hadde likevel fått meg på andre tanker - hva jeg ville med kunsten min. Takket være antikvarens gamle budsykkel fra krigens dager.

Antikvaren hadde ordnet en dress til meg, som hang nystrøken på bakrommet. Jeg fortalte Mogens at jeg ville ta meg en sykkeltur før åpningen. Han smilte. Å sykle i København er noe av det meste komfortable man kan gjøre i denne byen. Det beste er at man aldri trenger å lette seg fra setet. Det er ingen bakker der! Med litt effektiv armbruk er det en lek. Armen opp - jeg skal stoppe. Armen til høyre eller venstre - blink, blink, der skal jeg! En buss - se etter skiltet for holdeplassen - prøv om du kan nå holdeplassen før bussen eller stopp for å slippe passasjerene ut. Stopp for fotgjengere ved gangfelt. Og ellers er alle rettighetene dine. Ordene til Mogens er den dag i dag brent i minnet.

Det ble mye armen opp på turene mine disse ukene. Første gang jeg oppdaget bildet på veggen hadde jeg ikke tid til å stoppe. Bare konstanterte det - men så når jeg var hjemme hos Mogens igjen, dukket dette bildet frem til bevisstheten igjen. Jeg hadde nå flyttet til bygningen antikvaren eide. Han leide ut hybeler over antikvariatet sitt og etter kvelden hos galleriherren - tilbydde han en av dem for en svært billig leie.

Jeg syklet tilbake på kvelden for å se nærmere på bildet på murveggen. Bildet fortalte utrolig mye med sin enkle form. Motivet var kjent - men "kunstneren" hadde manipulert det slik at det fikk en annen betydning. Det gamle minolta-kameraet hadde jeg som alltid i vesken min og fikk knipset motivet fra forskjellige vinkler med forskjellig lys. Den sterke røde kveldsstemningen fra sola gjorde noe helt spesielt med bildet. Noen fotografier fanget også skyggen min, der jeg stod i fotografpositur med sykkelen mellom beina. Kjente vagt i mitt indre at ideene begynte å spire i meg - men det var ennå et stykke igjen.

Etterhvert som sykkelturene ble lengre og nye nabolag ble utforsket - oppdaget jeg stadig nye motiver fra denne kunstneren. Jeg lurte lenge på hvilken teknikk han brukte for å skape disse unike motivene.

Med inspirert hjerne fra sykkelturen min - parkerte jeg sykkelen utenfor antikvariatet. På andre siden av plassen - så jeg at galleriherren Vergil tente fakler, som han festet på begge sider av inngangsdøren. Jeg gikk ned trappen til Mogens. Der satt han bak disken i sin gamle dress og leste.
- Der har vi jo kunstereren min. Er du klar?
- Ja - om jeg er! Så stemningsfullt han gjør det der borte.
- Å ja. Galleriåpningene hans er det alltid stil over. Noen ganger lurer jeg på om det er derfor han har dette lille galleriet sitt. Det kommer mange mennesker i kveld.

Jeg hentet dressen på bakrommet og klappet Mogens på skulderen. Hadde veldig lyst å takke ham, men min norske beskjedenhet lot være.
- Gå opp å ta deg en dusj nå - så kommer du ned i bakgården og så drikker vi noen kalde hoff, sa han.

I bakgården ventet Mogens med kalde øl og vi pratet om hvordan jeg skulle opptre på galleriet.
- Du må ikke la deg friste av å forklare bildene til noen. Ikke hvordan du har laget dem, ikke hva de handler om - hvis du må svare - gjør deg mystisk med åpne svar. La betrakteren få tolke dem på sin måte.
- Jeg kan jo fortelle hva som førte til at jeg oppdaget denne måten å lage kunst på. Jeg har jo videreutviklet teknikken betraktelig siden bildet av Horn.
- Det er opp til deg selvfølgelig, men jeg ville latt være. Hemmeligheten for en ung og ukjent kunstner er å gjøre seg spesiell og mystisk. En vikarhistorie fra du var nitten år - vil muligens ikke fenge den typen mennesker som kommer i dag. Du vil vel selge bildene regner jeg med?
- Jo, ja. Det er på tide å tjene litt penger kanskje. Men jeg tror likevel den historien vil gjøre meg mer oppriktig - som kunstner. Liker de bildene - kjøper de dem uansett.

Vi ble sittende å diskutere slik i en liten time. Akkurat nok til at ølene fikk sin virkning. Nå ventet galleriet....

Første møte med galleriherren

Sigur — Sun, 6 Apr 2008 01:40:24 +0200

Sorry for den trege progresjonen og at jeg blir så jævla sentimental - men det er lenge siden jeg har mimret om den første tiden og mye dukker opp etterhvert.
Hvordan kan en sykkel være avgjørende for en kunsterisk karriere?
Man bruker den selvfølgelig. Det gjorde jeg også mye de neste ukene - men før vi kommer til neste steg i min kunsteriske evolusjon - må jeg fortelle om en signifikant hendelse som virkelig har brent seg fast.

Ut pictura poësis

Den første sykkelturen som jeg hadde så store forventninger til, etter svulstige ord fra antikvaren (som jeg fortalte om i forrige innlegg) - var ikke særlig spesiell. Den var faktisk et mareritt. I en by hvor det er flere sykler enn biler - blir livet på sykkel straks litt mer avansert. Og etter ti minutter langs de lange sykkelfortauene - hadde jeg fått så mye stygge danske gloser mot meg at jeg tråkket resignert tilbake. Om dette var antikvarens baktanke, tror jeg ikke, men jeg fikk raskt tilbake mitt gamle gangelag, for å si det sånn.

- Nå, det var ikke lange turen? sa han da jeg lukket døren og klangen fra dørbjellen dirret ut i intet av mine steg på hans knirkende tregulv.
- Nei, jeg holdt på å bli påkjørt to ganger. Syklet i hjulet på en som plutselig stoppet opp foran meg. En bil blåste i bilhornet lengre enn en søvnløs natt - da jeg ville la den kjøre foran meg i et veikryss. Jeg gav meg da jeg holdt på å blåse ned en flokk med passasjerer som gikk av bussen på en holdeplass.
Han lo og forklarte meg de enkle sykkelreglene. Serverte meg en kaffe og fortalte meg om møtet han skulle ha med galleriherren seinere.
- Jeg vil du skal være med. Vi bruker de fem bildene jeg plukket ut og så kan du ta med de fem du liker best av samlingen din.

Pulsen fra sykkelturen var ennå i tekno-rave tempo og nå økte den ytterligere med en hard og tung bassdur. Jeg ble nervøs. Antikvaren fortsatte å sortere i en eske med nyinnkomne bøker og jeg gikk til godstolen min ved kunstbokhyllen. Roen senket seg med uret som tikket over meg.

Møtet med galleriherren var høyst underlig. Han var ikke slik jeg hadde forestilt meg. Den middelaldrende mannen var kledd i fargesprakende bermudashorts og hvit skjorte. I det røde beltet var det festet en sølvlenke som forsvant ned i høyre lomme. Han var veldig liten, men hadde en god pondus og dobbelthake. Håret var kjemmet stritt bakover med grå striper i det kullsvarte håret - samlet i en knøtt liten hale bak.

Før vi fikk vist frem bildene fikk vi et foredrag om den nye rasen han mente snart vil vokse frem blant menneskene, Homo telephónicus. En ny betegnelse på Homo sápiens, siden de fleste av artens individer snart ville ha mobiltelefon. Dette var i slutten av det forrige århundre og jeg husker jeg var sterkt uenig, men turde ikke å si noe. Etter en timinutters tirade mot teknologifiseringen i det vestlige samfunn og de andre som snart ville følge etter - spurte han plutselig:
- Nå, hvor er bildene?

Vi viste dem frem. Han ble alvorlig. Han tok seg til haken. Studerte dem nøye. Dro dem inn på bakrommet hvor han hadde et stort bord med sterkt lys over. Han kjente på den glatte overflaten, luktet på dem og så begynte han å le.
- Dette er ikke kunst! Kaller De dette kunst? Hvor lang tid har de brukt på dette, om jeg tør å spørre?

Jeg ble helt stum. Kjente trykket i tårekanalene. Antikvariaten ble også brydd, men klarte å bryte stillheten.
- Det er da irrelevant. Hva synes du om bildene? Taler de til deg på et vis?
- Jo, ja. De har noe eget ved seg, men det er ikke mye håndtverk å skimte. Det er noe naivt over det hele, uskyldig.
Endelig hadde jeg fått mot nok til å si noe. Jeg bestemte meg for en krass tone.
- Ser du ikke noe håndtverk sier du? Er du klar over hvor mye tid jeg har brukt på dette bildet for eksempel?
Tok opp «Sint munk mot maskinen», slik at det sterke lyset gjorde kontrastene sterkere.
- Ser du virkelig ikke hvor mye lidenskap og sinne som ligger skjult i det? Se bare på hvordan ildelementet viser sannheten i hva bildet egentlig uttrykker. I symmetriaksen kommer det frem et speil av ondskap og hvis du ser det i sammenheng med opprinnelsen - får du alle sider av livet i ett og samme bilde!
- Opprinnelsen? spurte galleriherren.
- Ja, opprinnelsen.
Og det var da jeg kom på det geniale - det jeg ikke hadde tenkt på før, men som nå ble en selvfølge.
- Opprinnelsen til bildet er jo en brennende munk i protest mot makten.
- Hva sier du?
Heldigvis hadde jeg idéboken liggende i kofferten og kunne vise ham det opprinnelige bildet. Han stirret lenge på bildet i boken. Kikket tilbake på bildet som lå på bordet.
- Du skjønner, serien er ikke helt ferdig ennå. Jeg skal selvfølgelig også forstørre det opprinnelige bildet, slik at betrakteren også får se hva bildet egentlig er.
Det hadde jeg ikke tenkt på før, men følte den slo an.

Galleriherren ble stille. Jeg møtte blikket til antikvaren - ante et sinne bak de brune øynene hans.
- Jeg må få tenke og betrakte litt i fred.
Han dro opp lommeuret sitt.
- Kom tilbake i kveld. så skal du få en ordentlig vurdering. Beklager, min forutinntatthet, men det var bare for å teste hva du stod for.

Vi lukket døren og gikk over den åpne plassen mot antikvariatet igjen.
- Jøss, du kan snakke for deg mann. Vergil er ikke en mann som pleier å miste munn og mæle, sa antikvariaten.
- Var jeg for frekk?
- Nei, ikke i det hele tatt. Du tok han på sengen. Han hadde overtaket, men måtte legge seg flat i en løgn.
- En løgn?
- Ja. Det var ingen test. Det var forakt. Du klarte å overbevise ham med dine ord.
- Jeg løy også. «Sint munk» er det bildet jeg desidert har brukt minst tid på.

Vi satt oss på benken utenfor antikvariatet. Mogens, som antikvaren het gikk inn og hentet noen kalde øl.
- Skriver du? spurte han.
- Ikke mye, men jeg skrev en del på videregående. Var veldig glad i norskfaget faktisk, men så begynte interessen for kunst å ta overhånd.
- Litteratur er også kunst, vet du.
- Ja, det er sikkert, men jeg forstår meg ikke mye på det.
- Ut pictura poësis, som Horats sa det - poesien er som et maleri.
Så la han ut om teorien bak utsagnet og sakte begynte jeg å se konturene av min videre vei i kunstnerens rike.

Mine kunstprosjekter

Sigur — Wed, 2 Apr 2008 20:29:00 +0200

Denne nye bloggen vil handle om mine mange kunstneriske prosjekter i denne store flate byen jeg nå bor i. Her skal jeg dokumentere mitt liv som fri kunstner og undersøke de fleste aspekter av min "kunst".

Ambasiøst, vil det bli - men jeg er anonym og har intet å tape. Ingen kjenner mitt egentlige navn og ingen vil heller ha den ringeste anelse om hvem jeg er. Å leve av kunst er vanskelig. Tro meg. Jeg har derfor nå en «ordinær» jobb ved siden av - som krever at jeg må kle meg i "pene" klær og ha en forholdsvis velstelt sveis. Men når nattens listige mørke senker seg, stiger jeg ut av mitt uniforme egg og lar kreativiten og impulsene ta kontroll. Foreløpig vil «kunsten» min forbli din, i ditt hode, med dine bilder - gjennom mine ord. Etterhvert vil jeg kanskje våge å vise dem visuelt - men da med faren for å bli gjenkjent - i hverfallfall her jeg bor nå, men jeg satser på at dansker ikke leser en norsk forfatterblogg.

Sykkelen er min beste venn. Den er svart og har et bagasjebrett, både foran og bak. Og det er plass til deg også - velkommen skal du være på min ferd gjennom byen.

S i g u r