Ordenes makt

"Jeg er et rasshøl. En stor faen, og et monster. Jeg elsker meg selv, og det ville du også gjort. Jeg er ikke redd for å si at jeg elsker, og ikke trenger noen andre enn meg selv. Har aldri vært avhengig av noen, og har heller ikke tenkt til å bli det. Mennesker er svake vesener, og jeg ville så absolutt ikke kategorisert meg som noe svakt. Ergo; Jeg er ikke et menneske, jeg er en egen art. En sterkere art. Jeg er den arten som ikke trenger å spille et skuespill for å overleve. Likevel aksepterer jeg meg selv, jeg elsker meg selv, og det ville du også gjort om du kjente meg. Tenk over det, tror du virkelig noen oppriktig bryr seg om regnskogen og de sultne barna i Afrika? Jeg tror ingenting, jeg vet hva de tenker. Alle som enhver tenker at de vil oppnå en velvilje fra verden rundt seg om de bruker miljøvennlige handleposer, og ikke kjører bilen mer enn det som er akkurat nødvendig. Ingen gjør disse tingene for verden sin skyld. Det er egoistiske handlinger, et desperat forsøk etter å bli oppfattet som gode mennesker. Jeg heter Charlotte og er 19 år gammel. Jeg skal ikke fortelle deg hvordan jeg ser ut, men jeg kan røpe såpass mye at jeg er den jenta du ville hatt med deg hjem fra byen, og skryte til kameratene om dagen etter. Jeg er den jenta du ville tatt med hjem til foreldrene dine på familiemiddag, mens du satt der kry som en hane. Jeg er jenta som selv jentene ikke tør å hate, i frykt for at jeg ikke skal hilse på de ute i offentligheten. Selv lærerene elsker meg, for det de andre elevene ikke vet er at jeg blir igjen etter timen, og går opp til læreren og spør etter leksa til neste gang. Ja, jeg vet jeg er slu. Forskjellen på meg og deg er at jeg driver et skuespill bevisst, for å oppnå visse fordeler. Du derimot svever rundt i din egen lille boble i håp om å bli godtatt av de rundt deg. Du er avhengig. Avhengig av oppmerksomhet. Avhengig av aksept. Avhengig av kjærlighet. Det du ikke har lært deg er at om du kødder for mye med verden, klarer ikke den å kødde med deg."

Punktum. Hun stirret ned på det hvite arket, strakk seg bakover på stolen i en lang gjesp før hun så på klokka. Klokka var elleve. Elleve var ikke for tidlig. To timer til fristen gikk ut uansett, og hun hadde tross alt sittet her i tre timer allerede. Hun sukket dypt, skrev «Kim 2b» på toppen av arket, reiste seg fra stolen, gikk mellom pultradene og slengte stilen likegyldig ned på kateteret. Døra smalt igjen med et hult «dunk» etter henne da hun gikk ut av klasserommet. Det var ikke vanskelig å skjønne at hun var tidligst ferdig. Skolen var nesten spøkelsesaktig tom idet hun kastet sekken på ryggen og hørte fottrinnene som kastet ekko bak henne i den lange gangen. Ute blåste det surt, og det var akkurat nok fuktighet i lufta til at man så ut som en sau på hodet. Hun kneppet igjen jakka og trasket hjemover gjennom høstbladene som hadde begynt å falle fra trærne. På hjemveien begynte hun å tenke på de årene hun hadde hatt i Amerika. Det var tross alt der hun var født, selvom hun hadde norske foreldre. Hele familien hadde flyttet hit for et halvt år siden, med Elias, mamma, pappa og lillebroren hennes. Hun tenkte på Elias, og hvordan han måtte være verdens mest forståelsesfulle kjæreste. Etter de flyttet til Norge hadde hun sluttet å snakke. Hun hadde sluttet å kommunisere med omverdenen. Det var gått noen måneder siden det kom noen ord ut av munnen hennes nå. Snart et halvt år for å være nøyaktig. Klassen hennes var ikke engang sikker på om hun virkelig kunne snakke, eller snakket norsk for den saks skyld, selv om hun lå på en sekser i norsk skriftlig. Elias hadde heller ikke hørt et eneste ord fra henne de siste månedene, men han var like trofast og kjærlig som alltid. Han kom innom etter skolen, så de kunne se en film sammen, lese en bok, eller rett og slett bare sitte i stillhet med hverandre. Hun og Elias hadde oppnådd en utrolig kjemi sammen. De kunne sitte helt stille ved kjøkkenbordet, se hverandre inn i øynene og lese hverandres tanker. Likevel var det noe som skurret. Med en gang Elias var tilstede var det akkurat som om hun måtte kneppe opp den ekstra knappen på jakka, fjerne noe av glossen på leppene og legge beina i kors. Hun visste ikke hvorfor, men hun hadde alltid vært sånn med gutter til stede. Litt reservert. Reserverte Kim, tenkte hun for seg selv. Det hadde alltid vært sånn, og hun husket utallige episoder hvor hun hadde brekt seg over doskålen etter et tilfeldig kyss på en fest. Hun visste ikke hvorfor eller hva dette var, hun visste bare at hun ville glemme alt sammen. Hukommelsen hennes var blitt som en overfylt søppelkasse. Hva som helst kunne få skitten til å renne over. Når som helst, og gjerne satt i gang av noe ganske tilfeldig. Ofte en ren bagatell, som en plakat i vinduet til det fremmede landet hun nå bodde i. Hun hadde null kontroll, og hun var utslitt av frykten for de verste minnene. De som djevelen bare ventet på å slippe løs når hun ga opp. Hun måtte ikke gi opp. Det fantes bare to måter å flykte på. Slå seg selv i svime, eller dope seg sanseløs. Begge deler var midlertidige løsninger. Men det var pauser hun lengtet så sterkt etter at tårene sved i øynene.

Hun tok opp mobilen og skrev en melding «I need some of the strongest shit you have, as soon as possible. Meet me by the school, five o clock. I've got loads of money». Hun var ikke helt sikker på hvorfor hun skrev engelsk, men det føltes mer naturlig. Spesielt når det kom til folk i denne bransjen. Om man lot dem komme inn på seg var løpet kjørt, man måtte drive et skuespill. Vinne respekt. Hvis ikke var man ferdig. Med ett dukket Charlotte opp i hodet hennes igjen. Dumme Charlotte som nok en gang hadde stjålet tankevirksomheten hennes når hun skulle skrive norskstil. Det skjedde hver gang hun tenkte for mye, eller var konsentrert. Charlotte var som en parasitt i hodet hennes. Hun nektet å slippe taket, og kom alltid med sarkastiske kommentarer om hun oppførte seg dumt. Denne gangen storkoste hun seg virkelig «Svake menneske. Kim trenger dop for å komme gjennom hverdagen. Stakkars lille jenta som ikke kan prate. Men, dop, det er en annen sak». Hun begynte å gå raskere, og prøvde febrilsk å tenke på noe annet, for å jage Charlotte bort. Hun begynte å telle sprekker i fortauet på vei tilbake til skolen. Hun kom til litt over hundre, da det plutselig var en stemme som avbrøt henne. Forskjellen var bare at denne stemmen var mye høyere, og kom fra smuget rett ved siden av veien hvor hun gikk.

«Du kan ikke skru klokka tilbake. Men, du kan vende tiden»

var det en kvinnestemme som sa. Stemmen var rolig, bestemt, og utrolig skremmende på samme tid. Det kom en skikkelse ut fra søppelkassene. Det var ei jente, omkring tjue år. Hun hadde svarte tøysko, en slitt olabukse, og en ubestemmelig militærgrønn jakke med nips på. Håret hennes var svart, kort og ustelt. Øynene hennes var brune, og rett over det venstre øyet satt det en piercing med pigger. Likevel var hun fantastisk pen, på sin egen unike måte. Øynene glinset, og hun fikk en ufattelig glød over seg når hun strakk frem hånden og sa
«Hei, jeg er Thea. Det var Marcus som sendte meg, med de sakene du trengte. Jeg orka ikke gå helt til skolen, så derfor tenkte jeg at jeg bare kunne møte deg på halvveien. Du trenger forresten ikke si noe. Du er den jenta som ikke snakker, ikke sant? Du heter Kim og er fra Amerika.»
Hun var fortsatt litt sjokkert, så hun bare nikket svakt mens hun studerte denne jenta som hadde hoppet inn i livet hennes på denne måten. Hun var sikker på at om hun hadde snudd nå, så hadde hun likevel aldri fått disse brune øynene vekk fra netthinnen. De ble stående slik en stund. Det lå en tykk forventning i lufta. Det var akkurat som om Thea ventet på henne, ga henne en sjanse til å komme med noen ord. Men, ingenting skjedde. Hun bestemte seg for å tenne en røyk. Hun fisket opp hele pakken og rakk den mot Thea. De tok hver sin røyk, og sto tilbakelent mot veggen mens de blåste røykskyene opp mot den uendelige blå himmelen. Sammen.
Plutselig snudde Thea seg mot meg, og brøt stillheten
«Du, hør her. Jeg vet du ikke prater og sånn, men jeg har noe å si deg. Jeg ser deg, og jeg vet hvem du er. Du tror kanskje jeg ikke kjenner deg, men i det øyeblikket jeg så deg, så jeg gjennom øynene dine og rett inn i sjelen din. Jeg kommer ikke til å gi deg det dopet du har bedt om. Og vet du hvorfor? Det er fordi du ikke trenger det. Om du leter dypt nok inne i deg selv, så vet du selv hva du trenger. Og vi er begge to enige om at det så avgjort ikke er dop.»
Hun så Thea rett inn i øynene. Forsøkte å virke skremmende, men det så ikke ut til å ha noen særlig effekt. Når Thea begynte å le for seg selv, før hun fortsatte å snakke, skjønte hun hvertfall at det var temmelig liten vits i å prøve å skremme Thea. Det kom ikke til å fungere.
«Du fikk utdelt både gode og dårlige kort da du ble født. Det får vi alle. Spill for livet med de kortene du har. Ikke kast bort tiden med å sutre eller misunne andre. Ikke vær som alle andre og spill et skuespill. Husk; Du har bare et spill. Dine kort er kanskje dårligere enn andres, men jeg vet du har mot, kraft og fantasi. Bruk det til å vende tiden, forandre ditt liv, og andres».
Thea så henne dypt inn i øynene nå. Tok et langt trekk, så det glødet av røyken, og bøyde seg bakover før hun blåste det opp i luften. Røykskyen smuldret opp, og ble borte i intet. Hun kjente noe rart inne i seg. Hun hadde aldri følt det sånn ovenfor noen før. Det var akkurat som om noen fjernet håndjernene rundt hånleddene hennes og sa «Du er fri! Løp!». Hun kjente munnen trekke seg oppover i et usikkert smil mens hun så på Thea. Hun lurte på hvor hun kom fra, hvordan hun hadde blitt så smart, hvordan hun visste alt om henne, og ikke minst hvordan hun klarte å være så utrolig pen. Thea åpnet munnen igjen.
«Jeg skjønner hvorfor du ikke snakker. Du er redd for å si noe feil. Jeg ser poenget ditt. Mennesker snakker for mye. Vi er ikke klar over hvilken makt ord kan ha, og hvilken innvirkning et enkelt ord kan ha på andres liv. Jeg forstår at du ikke snakker, så lenge du ikke har noe viktig å si. Men, den gangen det er noe viktig, så håper jeg også du har vett nok til å velge dine ord med omhu».
Det var ikke stille mer enn noen sekunder før Thea pratet igjen. Det var ganske utrolig hvordan Thea klarte å prate med noen som ikke svarte henne, og likevel bare komme med visdomsord. Det var akkurat som om noen endelig hadde kommet inn i hennes verden. Thea forsto. Thea var ikke som alle andre, hun hadde funnet betydningen i verden. Thea visste hva hun snakket om.
«Du blir avstumpet og følelsesløs av hatet, hevnen og dopet. Du blir som et råttent tre. Tilsynelatende er det liv i de ytterste grenene, men lenger inn er alt helt dødt. Ikke engang sorg rammer deg. Det er det dopet gjør med deg. Egentlig døde jeg første gang jeg tok en pille.»
Hun så ned i bakken, tenkte seg godt om. Hun ville så gjerne si noe. Hun lette etter ordene, prøvde å åpne munnen, men skjønte at trøst bare ville virke fornærmende i denne situasjonen. Uten at hun hadde rukket å registrere det, hadde kroppen hennes tatt et skritt frem og stilt seg rett foran Thea. Hun så inn i de brune øynene, og lot hånden falle ned på den ene hoften hennes. Den venstre hånda dro gjennom det korte mørke håret, og med det samme hadde hun lent seg frem for å kysse henne. Leppene møttes, og tærne hennes krøllet seg. Det var en helt vanvittig følelse. Fornuften hennes ville snu å løpe i andre retningen, men følelsene hennes gjorde det umulig å rive seg vekk fra dette våte kysset. Likevel klarte hun til slutt å rive seg løs, og se Thea dypt inn i øynene. De sto urørlige i 10 minutter før hun snudde seg og gikk. Uten et eneste ord. På veien hjem tente hun en røyk, og for første gang var ikke Charlotte der. Hun lette i hodet, prøvde å konsentrere seg, men det kom ingen. Charlotte var sporløst forsvunnet, og med ett kjente hun seg ganske alene. I kveld skulle hun besøke Elias. Kjæresten sin. Hun trakk på smilebåndet og skyndtet seg hjem for å dusje.

Det var tungt å puste. Dyna hang tungt over ansiktet hennes. Hun kunne kjenne hvordan støvet fant veien nedover halsen hennes, hun følte seg kvalt, og fikk en enorm trang til å hoste. Det klødde. Ikke bare i halsen, men overalt. Hun svettet, men ikke av opphisselse. Hun kaldsvettet av rent ubehag. Det var ingenting ved denne situasjonen som føltes riktig. Lakenet krøllet seg under henne, og langt der nede et sted kunne kjenne en bevegelse. Den var distansert fra henne. Hendene som rørte seg under dyna tok ikke på kroppen hennes, for kroppen den rørte ved tilhørte ikke henne ikke lenger. Hun hadde hoppet ut av kroppen, og sjelen hennes hang nå livløst rundt i rommet her ett eller annet sted. Under dyna kunne hun høre gutten puste tungt. Det var tydelig at han var opphisset over situasjonen. Hun kunne kjenne hendene hans bevege seg oppover magen, som ikke lenger var hennes. Hun kunne kjenne leppene hans kysse oppover lårene som hun hadde kvittet seg med for noen minutter siden. Alt føltes så uvirkelig. Hun ville stanse hele greia, men kroppen ville ikke røre seg. Hendene hennes hang slapt ned langs siden, og selvom hun kjente at hotpantsen hennes var på vei nedover mot hennes vilje, ville ikke hendene gjøre den minste anstrengelse for å stoppe det. Hun skjønte ikke hvorfor alt føltes så galt. Sånn hun hadde forstått det så var dette noe alle jenter lengtet etter, og drømte om. For henne var dette absolutt ingen drøm, men et mareritt. Elias beveget seg oppover kroppen hennes. De to store brune øynene tittet mot henne fra under dyna. Han lente seg fremover i et forsøk på å kysse henne. Tungen hans presset seg gjennom leppene hennes, og selvom hun hadde mest lyst til å klappe tennene over den sleipe tunga hans, så gjorde hun det ikke. Hun var totalt livløs. Kapoff. Bortevekk. Mens han virvlet tungen sin rundt i munnen hennes, presset han hoftene ivrig ned mot låret hennes. Hun kunne kjenne at pikken hans hadde blitt stiv. Plutselig klarte hun bare fokusere på den harde klumpen i bokseren hans. Den dunket og presset mot låret hennes i harde støt. Pulsen hennes gikk fortere. Hun var kvalm, ville bare besvime og bli borte. Sporløst forsvunnet for alltid. Hun så sine egne hender på mirakuløst vis komme tilbake til seg selv igjen mens de dyttet han av seg, og kastet han ned på gulvet. De brune dådyr øynene hans så uforstående tilbake på henne. Han hevet det ene øyenbrynet og sa med rolig stemme
«Unnskyld.. Det var ikke meningen og presse deg. Jeg bare tenkte at du kanskje var klar snart. Vi har tross alt vært sammen to hele år nå..»
Med ett kjente hun noe som boblet i henne. Noe ville ut. Det presset frem, fra lungene, oppover luftrørene og ut i halsen. Hun lukket febrilsk munnen i protest for å stoppe ordene som så gjerne ville ut. Ordene som kom ut av henne for et halvt år siden hang fortsatt i lufta, de klamret seg til ryggmargen hennes, og de nektet å slippe taket. Det boblet, munnen klarte ikke holde igjen lenger, hodet var ikke engang med på tankevirksomheten før munnen hadde åpnet seg som en katedral.
«Elias, unnskyld. Det er noe jeg må fortelle deg. Ikke hat meg i all tid fremover, for jeg trenger din støtte, og du aner ikke hvor glad jeg er i deg.. Jeg er lesbisk.»
Munnen hennes hang halvåpen igjen. Hun kunne ikke fatte at hun hadde sagt ordene. De var ute.

Det var over.

Posted at 05:59PM mar 09, 2010 by KathinkaJean in Diverse  |  Kommentarer[1]