En av disse søndagene

Det regner ekstremt ute.

Datteren min, som ikke har fylt tre engang, synger det hun kan utenat av "Desolation Row", med et barns begrepsløse engelskkunnskaper, til stereoanleggets dempede melodiske mumling. Jeg spiste nettopp frokost - en "Smash"-sjokoladeplate, 160 gram, og en sukkerfri "Red Bull" ved siden av, mens hun satt ved siden av og spiste havregrøt med rosiner. Nå skal hun sove sin formiddagslur, mens jeg ser en Clint Eastwood-klassiker på DVD, kun avbrutt av en halv røyk i regnværet.

Vi slår av stereoanlegget, en prosess hun har blitt glad i. Nå ler hun falskt, for å vise at iveren over disse trivielle handlingene ikke har dødd ut. Det er noe voksent ved å le falskt over det, på den måten. Jeg setter meg i sofaen og studerer hennes fikling med fjernkontrollen, mens hun smiler stivt og kikker gjentatte ganger opp på meg, som om hun vil engasjere. Jeg blir ikke engasjert, jeg bare stusser over hvor mye som egentlig ligger bak de små, blå øynene. Jeg føler meg som hovedpersonen i "Cast Away", jeg snakker med en volleyball.

Så reiser jeg meg i et humoristisk utbrudd: "Her prøver jeg å åpne meg, men du bare sier 'alle barna ditt, og alle barna datt, eller prater om hopping og ballonger og traktorer eller giraffer, dette går ikke lenger, skjønner du ikke det? Nå må det bli en slutt på oss, for siste gang. Vi har gitt hverandre så mange sjanser, men ingen av oss vil høre. Ser du ikke at vi er i to forskjellige verdener her? Sånn som nå - du ruller rundt på gulvet og synger Lille Petter Edderkopp, jeg mener, hvordan tror du det virker på meg da, når jeg prøver å si noe viktig om far/datter-forholdet vårt her? Og når du sitter og tegner kruseduller, så sitter jeg i et helt annet rom å skriver. Vi er ikke ment for hverandre' "

Vi ler hjertelig begge to. Det virker faktisk som hun forstår humoren. Så spør hun om en brødskive, og jeg smører en. Etter den, legger jeg henne og sier sov godt, hun sier det samme til meg, idet jeg slukker lyset.

Ute i stua igjen. Jeg roter i DVD-filmene, ser om det finnes noe alright der. Istid, fire ulike samlinger med Mummitrollet, Date Movie, The Devil Wears Prada, Løvenes Konge, Nattsvermeren, "Unforgiven", den vil jeg se. Men først må jeg sende en melding til han som leide ut hybelen på Frogner, det virker som den er min fra første januar, ganske sikkert. Så jeg gjør det, leser litt bakpå den valgte filmen, og starter playstaion-konsollen. Så ruller jeg ut ledningen, legger i platen og skrur på tv'en. Ahhh...

Jeg drikker ikke når jeg har datteren min, men jeg tar meg mer enn gjerne en pils. Altså, en 0,33 med tuborg har aldri forårsaket noen grov omsorgssvikt i seg selv, såvidt jeg vet. Cheeseburgere fra McDonalds er nok verre, i lengden. Det er jo cowboyfilm jeg skal se, for pokker. Jeg tråkker på et bilde jeg har lagt på gulvet, på vei mot godstolen foran tv'en, ett maleri jeg skal ha med til den nye leiligheten, hvis jeg får den etter avtalt visning. Det får meg til å tenke på min datters utsagn tidligere på dagen, da hun la fra seg en syngende dukke og satte seg på huk for å ta bildet i betraktning. "Mamma" sa hun, og pekte på det, kikket lenge på det. Maleriet var en innrammet kalenderkopi av Mona Lisa. Hehe, det må jeg si.

Filmens intromusikk beroliger meg, slik filmers intromusikk gjør. Jeg trekker ned persiennene og setter på pause i et øyeblikk for å høre om hun har sovnet. Ja. Så ser jeg videre og drikker kald, forfriskende tuborg.

Ute regner det fortsatt.

Posted at 02:58PM nov 22, 2009 by Kenkarlsen in Diverse  |  Kommentarer[3]