Ove Lie

Kofferten i Pulp Fiction, Ragnhild Jølsen, skjerpet i "Ulvehunden"¨og ånden som kom over meg

Kenkarlsen — Sun, 13 Dec 2009 17:36:36 +0100

Jeg fant!

Soria Moria

Kenkarlsen — Tue, 8 Dec 2009 13:10:36 +0100

Om kjøpekraft og pengemakt blir lite sant fortalt.

I regntung skog sukker furua over alt som har gått galt.

Men reven går videre med åpne sår, lidende, halvveis kvalt.

Den går aldri inn i Soria Moria.

En gråsprengt tidsvakt, klokkens mann, går langsomt over broen.

Under den, sitter hans venn, som forlengst har mistet troen.

De spør begge etter dagen da solens gang forlot dem.

Uten svar fra Soria Moria.

I stille haller hviskes svakt tilgivelsens refreng,

om barn som har sett livets sti, men flyktet til en eng,

av måneskinn og fuktig frost, dødens kalde seng.

De ble født langt fra Soria Moria.

Kongen med sin iskappe, lenkes nå til tronen.

Hans vanskapte døtre ler av faren mens de setter på ham kronen.

Han gråter i fovirringsnød, slik føles reaksjonen -

at man nektes adgang til Soria Moria.

Askeladdens mørke blikk er rettet strengt mot hans soldater,

så de skal være sikre på at ingen får stå i lysningen de forlater.

Han vil ikke høre om hva de elsker eller hva de hater,

når de marsjerer i retning Soria Moria.

Den søte sorgens skreddersøm holder alt jeg frykter gjemt.

I en fjern verden høres ekkoet av mennesker jeg har glemt.

At jeg nå må skrive hull på seglet, har min hærfører bestemt.

En avgjørelse om Soria Moria.

Om natten våker jeg, trett, nervøs, i frykt for drømmen jeg vever,

for veien er så veldig lang til mennesket hun krever.

Og jeg merker en velkjent ettersmak av at jeg fortsatt lever.

Ingen forandrer noe i Soria Moria.

Gårsdagen startet med barns muntre sang.

Jeg søkte et gyllent slott, hvor lykke lå en gang,

jeg så noe som lignet - kun en soloppgang.

Solen skinner aldri på Soria Moria.

Exodus

Kenkarlsen — Mon, 7 Dec 2009 14:47:33 +0100

hun er en skikkelig pen,
deprimert schizofren
til tider litt rar
hun er jo bipolar
aspbergers syndrom
viser nok et symptom
i sol eller regn
med borderline
ja hun er dyssosial
kanskje litt gal
men en skikkelig skjønnhet
til tross for utbrenthet
ADHD glir forbi
når jenta har anoreksi
totalt sammenbrudd
hun satte et skudd
men litt narkomani
har lite å si
for hun smiler så fint
mens hun har bullemi
hun er verdt mer enn en hel million
men har post-traumatisk stress-syndrom
men jøss, bare gøy det
for hun er en fryd for øyet

Bloggskifte

Kenkarlsen — Mon, 7 Dec 2009 14:31:39 +0100

My days are often happy
Ain't really feeling crappy
I eat enough, I drink enough, I still cast all my spells
The game is rough, my mind is tough
I'm just not happy about the fact that she'd rather fuck somebody else

I can drink alone all night
Won't even start a fight
Order the same again and again
Barcounters are my wishing wells
Thanks for the gin, pour tonic in
Though it won't make me happy about the fact that she'd rather fuck somebody else

I'll leave this town
Walk all the way down
Sleep around and turn around until her story tells
With a sorrowful sound underground
That she's not too happy about the fact that I'd rather fuck somebody else.

Det går bra, pappa, det er bare verden (Del 1)

Kenkarlsen — Sun, 6 Dec 2009 18:53:20 +0100

Mens alle forsøker å holde seg svevende

Tar tiden livet av alt som er levende

Alle dager er like krevende

Mange halter konstant strevende

Klatrere utstyrt med bare nevene

Med blodige knoker og skrubbsår på kjevene

Mot toppen som reiser seg langsomt hevende

Og viser seg fri for flagg

Du har dem som benekter selve livet

Druknet av vannskrekk står de i sivet

Teller de vegger de ønsker å rive

Venter på morgensol, kalde og stive

Til døde sinn begynner å drive

Dit den eneste kunst de kan er å skrive

Kun iført andres plagg

Vi vokser opp i reglenes rammer

Brenner av opprør i ungdommens flammer

Blir voksne i samfunnets oppdelte stammer

Går løs på sannhet med planker og hammer

Prøver å glemme fremtidens jammer

Låser oss inne i herskerens kammer

Svømmer i bondens små andedammer

Henger alt på kongens knagg

Og jeg ser det klart

Det virker så rart

At verden har fått en helt ny start

Men det går bra, pappa,

Vi spiller fortsatt på lag

En kunngjøring

Kenkarlsen — Mon, 23 Nov 2009 13:43:18 +0100

Jeg melder meg ut av alt som er produkter av påvirkning: Biler, hus, politikk, penger, alle som baserer det du skal lære av dem på hva de selv kan tjene på det, fordi de ikke lenger har tro på seg selv, fordi de har mistet fotfeste, mistet all forbindelse til hav og fastland, og nå bare seiler uselvstendig og maktavhengig på andres falske tilpasningsevne.

Jeg velger å ignorere all propaganda i aviser, skolebøker, på nyhetene, alt det reklameres for, alle innbilte behov som ikke er medfødte, naturlige. I disse absurde scenene finner du ikke lenger meg. Jeg hopper ikke inn i forventningens kostymer utstyrt med masker og replikkforberedte roller, bare for å more et sultent publikum, mate forlatte fugler som sover i stjålne reder.

Jeg skal leve ut den nakne sannhet, utenfor samfunnets sjelespill, hinsides lover og regler, ting, ting, ting, jeg vil ikke ha noen ting, de har blitt et utslett for meg – et kløende utslett på livet. Folk tjener noe på hverandres følelser, eller ser bort fra dem. Det er bedragersk overfor menneskeheten; å spre symptomer på smittsom sykdom. Så jeg kurerer ihvertfall meg selv og forlater hele sirkuset, legger på flukt fra epidemien, i vill vandring mot en ekte verden, til de levendes akuttmottak, der jeg betyr noe og mitt er uviktig.

Følg gjerne etter, så slipper jeg å gå alene.

Med vennlig hilsen

En av disse søndagene

Kenkarlsen — Sun, 22 Nov 2009 14:58:07 +0100

Det regner ekstremt ute.

Datteren min, som ikke har fylt tre engang, synger det hun kan utenat av "Desolation Row", med et barns begrepsløse engelskkunnskaper, til stereoanleggets dempede melodiske mumling. Jeg spiste nettopp frokost - en "Smash"-sjokoladeplate, 160 gram, og en sukkerfri "Red Bull" ved siden av, mens hun satt ved siden av og spiste havregrøt med rosiner. Nå skal hun sove sin formiddagslur, mens jeg ser en Clint Eastwood-klassiker på DVD, kun avbrutt av en halv røyk i regnværet.

Vi slår av stereoanlegget, en prosess hun har blitt glad i. Nå ler hun falskt, for å vise at iveren over disse trivielle handlingene ikke har dødd ut. Det er noe voksent ved å le falskt over det, på den måten. Jeg setter meg i sofaen og studerer hennes fikling med fjernkontrollen, mens hun smiler stivt og kikker gjentatte ganger opp på meg, som om hun vil engasjere. Jeg blir ikke engasjert, jeg bare stusser over hvor mye som egentlig ligger bak de små, blå øynene. Jeg føler meg som hovedpersonen i "Cast Away", jeg snakker med en volleyball.

Så reiser jeg meg i et humoristisk utbrudd: "Her prøver jeg å åpne meg, men du bare sier 'alle barna ditt, og alle barna datt, eller prater om hopping og ballonger og traktorer eller giraffer, dette går ikke lenger, skjønner du ikke det? Nå må det bli en slutt på oss, for siste gang. Vi har gitt hverandre så mange sjanser, men ingen av oss vil høre. Ser du ikke at vi er i to forskjellige verdener her? Sånn som nå - du ruller rundt på gulvet og synger Lille Petter Edderkopp, jeg mener, hvordan tror du det virker på meg da, når jeg prøver å si noe viktig om far/datter-forholdet vårt her? Og når du sitter og tegner kruseduller, så sitter jeg i et helt annet rom å skriver. Vi er ikke ment for hverandre' "

Vi ler hjertelig begge to. Det virker faktisk som hun forstår humoren. Så spør hun om en brødskive, og jeg smører en. Etter den, legger jeg henne og sier sov godt, hun sier det samme til meg, idet jeg slukker lyset.

Ute i stua igjen. Jeg roter i DVD-filmene, ser om det finnes noe alright der. Istid, fire ulike samlinger med Mummitrollet, Date Movie, The Devil Wears Prada, Løvenes Konge, Nattsvermeren, "Unforgiven", den vil jeg se. Men først må jeg sende en melding til han som leide ut hybelen på Frogner, det virker som den er min fra første januar, ganske sikkert. Så jeg gjør det, leser litt bakpå den valgte filmen, og starter playstaion-konsollen. Så ruller jeg ut ledningen, legger i platen og skrur på tv'en. Ahhh...

Jeg drikker ikke når jeg har datteren min, men jeg tar meg mer enn gjerne en pils. Altså, en 0,33 med tuborg har aldri forårsaket noen grov omsorgssvikt i seg selv, såvidt jeg vet. Cheeseburgere fra McDonalds er nok verre, i lengden. Det er jo cowboyfilm jeg skal se, for pokker. Jeg tråkker på et bilde jeg har lagt på gulvet, på vei mot godstolen foran tv'en, ett maleri jeg skal ha med til den nye leiligheten, hvis jeg får den etter avtalt visning. Det får meg til å tenke på min datters utsagn tidligere på dagen, da hun la fra seg en syngende dukke og satte seg på huk for å ta bildet i betraktning. "Mamma" sa hun, og pekte på det, kikket lenge på det. Maleriet var en innrammet kalenderkopi av Mona Lisa. Hehe, det må jeg si.

Filmens intromusikk beroliger meg, slik filmers intromusikk gjør. Jeg trekker ned persiennene og setter på pause i et øyeblikk for å høre om hun har sovnet. Ja. Så ser jeg videre og drikker kald, forfriskende tuborg.

Ute regner det fortsatt.

Tapt anrop

Kenkarlsen — Sun, 15 Nov 2009 18:27:21 +0100

Når ukjente anrop får deg til å undre

Midt i kveldsmørket som svømmer rastløst i høstløvet

rundt en slottsplassert, velkomstkamuflert, furukonstruert, avlastningsbasert hytte

på toppen av Nærsnes, hvor gardinløse vinduer reflekterer et levende bilde av peisens dansende ildmystikk,

i en nattlig trone der lun dyrepels er lagt i klaffende kontrast, mot møbelets velpleide treverk

som ligner en ensom dikters siste utopiske utpost på en av Østens fjerne, kritthvite strender,

der min rygg sanser med minnets øye en hypnotiserende utsikt over et evig, eldgammelt gåtehav,

mellom Fagerstrands illusjon av hjertevarme i gulmalte huslykter som peker djevelsk bekreftende

på glitrende, dryssende, dryppende, deilige Oslo.

Tegnet i uklare skisser, tankefalls flammende frostrøyks duggspor

på mobiltelefonens tåkeinnsvøpte, ferskvannstilskitnede, overvintrende, feberfrysende logg over

tapte anrop

disse ensomme tall og tidspunkt som vitner

om sjansemanglende skjebnetvister og ødelagte anledninger,

har jeg i dette utålmodige, bedragersk berusende øyeblikks tilværelsesforundring registrert

at det er gjort ett - kun ett - forsøk på å ringe meg fra din eller deres telefon, ukjent nummer, ukjent person,

mens undertegnedes touchscreen-fyllepenn var tømt til tretthet for batteriets etsende, elektriske blekk.

Det slo meg med bittersøt blålig, svakere skjermopplyst, blafrende vill inspirasjon,

som kaldt trekk i skitten snø gjennom hytteveggens aldrende isolasjon,

at den som ringte ikke nødvendigvis eide denne telefon eller gjeldende nummer,

ingen hvirvlende spenningstrommer.

Kanskje var en hjertesår, fortdidsgjemt, litt forskremt, innadvendt vakker ung kvinne

tom for sedler og mynter, ja så tom for så mye at hun stjal telefonen for å ringe til meg,

utslitt etter all denne trege tids langsomme vei, med englers vidunderlig blussende hengivenhet,

løftet om alt hun ikke sier, og savn og forelskede drømmer om kryssende åttetalls stier.

Kanskje sto hun foran den stemningsløse blindvei ved det evige stup,

med forferdelig visnende håpløshet og sult og smertende mareritt om tap,

i den isglatte finale på en larmende hovedveis avgjorte kappløp.

Hennes fravær er støpt i solide, svevende glorier av anger og skyld.

Flukten er en stormende klagesangs sjø over livets lindrende lystige skogs melodi.

Mitt huggende, rivende, luggende, sviende avbrudd i tid, rom og sted, gjør meg

nummen og hel, svak og direkte, uten fred, sylskarp og sløv, klarsynt og døv, fjernt fra fjern, i ekkoets ekko,

mot en verden jeg ikke kan lese, for klar og direkte,

åpenbarer i disse ords fargede vinglass - hvit vinduskarms krypende solnedgangsrust,

et verk brodert i falmet mur, adressen til flokkløse, husredde ulver,

en klar og direkte stjerne beskuet, våken er porten, enorm og buet,

jeg går inn, ikke varsomt, for jeg bruker med hensikt forstanden sparsomt.

Strålenes nyfødte språk lar forvirrende fullkommen visdom - den feilfritt fungerende løsning -

seile i motvind til havner av åpne inntrykk, havner av lukkede uttrykk, mot isende, skjærende, splintrede speilglass

som skriker krystallklart bak en lite bevart nokia med tastatur,

som atter en gang utilgjengeliggjøres inntil ettertanken treffer den regndrukne mulighet,

at det mekanisk noterte resultat, selv når bordkantens timeglass velter, vil være hennes

tapte anrop

Det var kun ett av dem.

La falskhet og avguders godstog endelig spore halvveis av og hvileløst skli i min tomme gravs retning.

Hvis hun ikke er mynt og jeg ikke krone, hvis det aldri ble kastet krone og mynt,

stiller jeg derfor og nettopp derfor mine første spørsmål,

du fremmede, ukjente, uhørte tone

utgående anrop

din uleste melding

en unevnt kontakt

din uskrevne lagrede loggkontrakt

Hva er det du ville, hvem er det du er?

Hvorfor så stille, er hun der?