Pornostjerne, my ass

Er det forfatteres plikt å hjelpe Det Norske Språket med noe bedre enn pornostjerne?

Svar: neppe.

Likevel slår p****stjerneordet mot oss fra alle kanter. Over 314.000 treff i Google og to i min hjerne (som har rikelig diskplass til slikt) fra de siste dagers nettlesing:

Nettavisen i dag: "Pornostjerne auksjonerer bort puppene"

Nettavisen for noen dager siden: "Død jente var pornostjerne"

(Alle som har sett mer enn førti sekunder blåfilm vet at ikke alle medvirkende er stjerner. Snarere tvert i mot. Det er en annen debatt)

Er det noen grunn til på benytte graderinger på stjerneskalaen som skuespiller (eller offer, vil noen hevde) eller skal man bare legge puppen død?

Posted at 02:47PM des 05, 2007 by Kvalshaug in Diverse  |  Kommentarer[5]

Snapshots

Enkelte ganger, det går fortsatt an, finner man disse forfatternem som, som... æh...som..

Flannery O' Connor var en av dem for meg. Amy Hempel er en annen. Har akkurat begynt å lese hennes samlede historier (i paperback hos Tronsmo eller Amazon - løp og kjøp) og det er som å oppdage noe for aller første gang.

Min hensikt her er å peke på Amy Hempel, og håper at følgende vesle klipp fra novellen Tonight Is a Favor To Holly ikke ødelegger for at du kanskje leser Hempel:

Her ex still sends snapshots - pictures of himself on camping trips at det foot of El capitan or on the shore of Mono Lake. He mounts the pictures on cardboard, which just makes them harder to tear up.

Entusiastisk morrahilsen// Vidar

Posted at 09:32AM nov 14, 2007 by Kvalshaug in Diverse  |  Kommentarer[0]

Slakt og kritikersaus

Minst tre kritikere har fiket opp Ketil Bjørnstad i høst. Den fjerde anmelder både boka og de tre andres slakt.

Gabriel Michael Vossgraff Moro har en spesiell anmeldelse over en hel side i denne ukens Morgenbladet. Han gir Bjørnstad bedre kritikk enn andre anmeldere, men det mest interessante med denne bokanmeldelsen er faktisk anmeldelsen.

Det er ikke uvanlig at anmeldere kommenterer forfatteres gjennomslag i media, salgstall, mediale forventninger og noen ganger hva forfattere har sagt i intervjuer.  

Det er nokså uvanlig at en anmelder gjør som Gabriel Michael Vossgraff Moro i Morgenbladet:

¿Er dette årets verste og beste bok?¿ spør han i ingressen og sikter til slakteøvelsen Biff ala Bjørnstad i Dagbladet (¿¿et potpurri av andres tanker og egne klisjeer¿), anmeldelsene i Dagens Næringsliv (¿årets verste bok¿) og Stavanger Aftenblad (¿en håpløs smørje av en såpeopera¿).

 Han bruker nesten halve anmeldelsen på å diskutere mottakelsen av Ketil Bjørnstads roman og legger ikke skjul på at hans egen lesing er farget av de andres anmeldelser.

Prinsipielt synes jeg det er spennende at noen forsøker å utvikle formen på en anmeldelse og kanskje også hvordan man griper an en bok. Det sterkt problematiske med denne formen er at den yter verket enda mindre rettferdighet enn de tre slaktene Vossgraff  Moro refererer til: Anmelderen unnlater nemlig å lese romanen på romanens egne premisser.

Morgenbladet har kjipet denne anmeldelsen inn i abonnementsdelen på nettsidene sine, men det er verd å bruke 29 ølkroner for å se denne anmeldelsen.

Hva synes dere?

Posted at 01:08PM nov 09, 2007 by Kvalshaug in Diverse  |  Kommentarer[14]

¿En typisk kvinnelig forfatter¿

Merethe Lindstrøm har skrevet novellesamlingen ¿Gjesten¿. Det er en god bok, skal man tro kritikerne Terje Stemland i Aftenposten og Cathrine Krøger i Dagbladet. Jeg leser mer noveller enn mange her til lands, men har absolutt ikke lyst til å lese denne. Det er utelukkende kritiker Cathrine Krøgers feil.

Krøger skriver: ¿Lindstrøm er typisk ¿kvinnelig¿ forfatter. Hun skriver om barn og foreldre, om tap og savn og svik, om alt det usagte¿.

Bortsett fra at hun repeterer at det å være kvinnelig forfatter er noe helt annerledes enn å være forfatter, en egen sub-genre, er det intet nytt. Alle store forfattere skriver om relasjoner, og tap, savn og svik. Dette kunne vært sagt om 80 prosent av bøkene i den norske bokhøsten.

¿Hun er verken humorist eller ironiker. Snarere er det et stort og nært alvor i bøkene hennes.¿, skriver Krøger og det hun åpenbart mener er at ¿slik er det ikke hos menn¿.

Jeg er møkk lei av at kvinner skal ha copyright på nærhet, de riktig følte følelsene og de viktige temaene i livet og skjønnlitteraturen.  Når Cathrine Krøger gjentar denne stereotypien, føles det temmelig klamt. Hun underkjenner samtidig en hel del mannlige norske forfatterskap som verken er humoristiske eller ironiske, men som bruker litteraturen til å utforske nye og bedre måter å være menneske på. Forfatterskap som tar opp temaer omkring om barn og foreldre, om tap og savn og svik og alt det usagte. I farten nevnes Kyrre Andreassen, Lars Ove Seljestad og Jonny Halberg.

Opp med hånda alle mine kvinnelige kolleger som er lei av merkelappen ¿kvinnelig forfatter¿! Det ligger snublende nær ordet ¿kvinneforfatter¿, altså en som kun skriver for kvinner, og da gjerne noe fryktelig klissete, substansløst svineri.  Og merkelappen settes på dere jenter av landets mest profilerte (jeg holdt på å skrive ¿kvinnelige¿) kritiker.

Når Krøger avslutter med at : ¿Lindstrøm bruker også en stil som likner et samtidslitterært, skoleflinkt og konstruert hermetisk språk¿, gjør hun novellesamlingen ¿Gjestene¿ nok en bjørnetjeneste.

Jeg er nesten sikker på at Merethe Lindstrøm også vil ha seg frabedt å bli kalt en typisk kvinnelig forfatter. Personlig vil jeg ha meg frabedt å bli anmeldt av Cathrine Krøger som har en slik tilnærming til litteratur.

Posted at 08:55AM nov 06, 2007 by Kvalshaug in Diverse  |  Kommentarer[15]

Viker ikke, virker ikke

Brutalt kaldt med rød t-skjorte klokka 0729. Sola står bak åsene et sted og forstatspostkassen ramler og smeller når jeg river ut avisene. Aftenpostens forside: ¿Generalene virker ikke¿.

Humre.

Spiker¿ n på huet. Tror de at leserne forstår avansert ironi på førstesida?

Det er kanskje såpass håpløs situasjonen i Burma er blitt i løpet av døgnet?

Jeg blar tilbake.

Riktig tittel er: ¿Generalene viker ikke¿.

Konflikten er klassisk. (militær) diktatur vs folket. Vi har sett den før. Vi har sett dikatorer falle live på tv et par ganger siden vi ble voksne. Vi har sett blodbad i Eurpoa på 90-tallet, vi har sett murer falle og nye bli bygd, men på en eller annen merkelig måte føler jeg meg beroliget.

Med såpass mange medier til stede og så mange privatkameraer som smugfilmer, folk som trosser sensuren og risikerer egne liv for å laster opp filmsnutter på blogger som blir spredt verden over fra noen stusslige datamaskiner i et skur i en bakgård, føler jeg at det viktigste er på plass.

Alle disse vitnene, alt fra opposisjonelle som kjenner kruttlukta i Burma til hun søte jenta som satt med rød langskjorte på T-banen fra Mortensrud i dag morges, er de beste garantistene. Jeg stoler på at denne oppmerksomheten fra verden regulerer konflikten. Ikke nødvendigvis fordi dikatuturene respekterer meningene våre, men fordi vi er forbrukere. Når vi føler avmakt overfor all verdens elendighet og hiver oss ut i trøsteshoppingen, er det også en slags makt.

Det virket å være forbruker da vi boikottet fransk vin for noen år siden. Vinboikotten kom på grunn av en fransk prøvesprengining på et atoll ute i et av globushavene. I alle fall liker jeg å tro at det virket. 

Om Russland, som selv er en stor undertrykker av utbryterstater, er i stand til å trekke sin støtte til militærregimet i Burma, kommer an på hva de har å tape. Du og jeg handler ikke særlig mye i russiske varer, gjør vi?

Kina, derimot, har et rykte å ta vare på fram til OL 2008. De veit godt at du og jeg kan tøyse det til for dem. Klærne du har i skapet, småelektriske apparater du har på kjøkkenbenken, lekene til ungene og annet som er felles for forbrukere verden over, er ofte Made In China. La oss kjøpe tysk, svensk eller australsk til munkene får gå i fred og generalene begynner å vike -  som i dette tilfellet også er å virke.

Snart oktober, og jævlig kaldt med rød t-skjorte, men også jævlig viktig.

Posted at 09:33AM sep 28, 2007 by Kvalshaug in Diverse  |  Kommentarer[14]

Krabbefinger

Hus med grå eternittplater. Gule gardiner mot veien der ingen biler kjører likevel. Kalenderen på veggen er fra 1997. Pulverkaffe, billig merke.

Skrivestua for sommeren kunne vært kjærlighetsrede for hvilken som helst hovedperson fra en hvilken som helst Levi Henriksen-roman, men det får holde.

Det er ikke skrivesperren, uviljen eller feildoseringen med kaffe denne morgenen. Det er fingrene.

Om du har omgang med krabber ut over de fylte og fryktelig dyre skjellene i deilkatessedisken eller klassiskeren crabsticks (som verken er krabbe eller sticks, bare noen slappe stælker fulle av mel og uidentifisert fiskemat), vet du at det er en tøff jobb.

Krabbe går ut over nevene. Jævlene biter og klyper. Det kan du til en viss grad kontrollere, men det er i døden krabbene skader deg.

Du vrenger av klørne, knuser og det spretter sjøvann og væske over alt. Greit. Men du vil ha tak i huset og maten i skallet. Det er en knallhard tommelfingerøvelse. Skallet ned, press inn den store flippen og ta ut den giftige paven av krabben. Vreng av beina og del huset, helst med kniv. Har du ikke kniven i nærheten, bruk hendene.

Hvis du ikke har skåret deg til blods, fått plutselige beinsplinter og annet småfaenskap inn i hendene i løpet av en krabbe, er det trolig jordbær du har prøvd å åpne.

Det er ikke skrivesperren, uviljen eller det halve kaffekruset med logoen til et transportselskap. Det er sårene under neglene på høyre hånds peke- og langfinger. De er der på tredje dagen, uten at jeg dermed har skjønt at jeg må ha en krabbepause, Enkelte ting vil en helere aldri lære. Etter skriveøkta bærer det ned til sjøen igjen.

Forsøker å bruke andre fingre på tastaturet. Kløne. Den riktige tøtsj¿en mangler, den fine kommunikasjonen mellom hode, finger og tast. Setningene løper ikke, de bukter og svinger ikke lenger, men til tross for handikapet,  er de få setningene hakket ned med langfinger og håndbak på SHIFT fortsatt langt bedre enn noe Anne Holt noen sinne har prestert med ti friske fingre.

Det er knapt noen målestokk, bare et bilde, og når man baler med banale bilder: å ha stukket i stykker to-tre fingre, er som å sitte der uten klør. En av teine-entusiastene jeg snakket med denne sommeren, fortalte om krabbefiskere som tar opp krabben, vrenger av de kjøttfulle klørne og kaster resten av krabben tilbake i fjorden, uten å bry seg om verken fair behandling av dyr eller den mest smakfulle delen av krabben.

Trekker du pusten nå og legger all godvilje til, kan du kanskje utlede noe djupere her.  For eksempel det Hemingway skal ha sagt om "typing, not writing¿. Noen ganger er tasting med et par fingre nødvendig. Noen ganger er tasting, de sakte bevegelsene, bedre enn å bare vente på at det skal rase løs. En halv side tasting er okay innen du pakker sammen i åttetida for å lage frokost til familien mens du tenker på de tre teinene som duver nede i taren.

Sommeren 2007 er blitt den krabben som har slått klørne om stålet i teinene og må vendes på hodet til den blir svimmel nok til å slippe.

Posted at 10:04AM aug 16, 2007 by Kvalshaug in Bøker  |  Kommentarer[10]