Pytt, pytt, og gleden over våte tær

Jeg hadde aldri trodd det, virkelig, at jeg skulle kjenne meg lykkelig over synet av sølepytter. Jeg husker det ikke som et spesielt vårtegn; i min barndoms dal (som slettes ikke var noen dal, det var en vik på ei øy, men til ære for klisjeene på denne klisjeenes dag kan vi kalle det en dal) var det kaldt når det var vår, og det var vel således snarere det å sykle over det tynne, tynne islaget som lå over sølepyttene (med solblink på) som minnet meg om at våren var her - for på et tidspunkt tok naboungene ut syklene, og da fikk vi ut våre, og så enkelt var det: En ny årstid var introdusert. Iskalde, røde fingre på sykkelstyret. Det sammenfalt gjerne med ny anorakk, fotballtreninger ute og nylig avsluttet påskeferie. Og det var i alle fall sjelden i begynnelsen i mars, det er nå helt sikkert, allikevel har jeg latt meg påvirke av folkene på disse breddegrader som har sukket og mast om våren siden ca 19. januar, sytpeiser, og kjenner at jeg også trekker et lettelsens sukk når jeg nå ser sølepytter, selv om altså verken datoen eller sølepyttene burde ha noe de skulle ha sagt for fremkallelsen av vårfølelsen, sånn for min del.

Uten at jeg helt vet om Harald Eia eller noen som helst andre har bedrevet noen utstrakt forskning på dannelsen av barndomsminner og deres betydning for ens virkelighetsoppfatning under resten av livsløpet, men jeg går i alle fall rundt og innbiller meg om at sånn som verden var da man var, tja, 12? - slik fortsetter den å være, og alt annet er feil og at man overhodet våger å tenke i andre baner kan skyldes en ugunstig påvirkning fra f.eks. blaute søringer.

Men uansett, snøen smelter, og jeg tenker:
Etter å ha stavret meg frem og ramla overende så det sang,
kjøpte jeg brodder for å kunne gå støtt.
Med de dandert under sålene trengte jeg ikke lenger se hvor jeg gikk
kunne la armene dingle skjødesløst langs siden
tenke på andre ting
la knapt merke til at noe skjedde med veidekket før jeg en dag for første gang kjente den skrapende følelsen av asfalt under stål
litt samme følelsen man får under stavene når man går på ski på en hovedvei med litt for lite snø
og fra å hoppe over asfaltbitene (fordi jeg ikke orket den ovennevnte lyden/følelsen) for å virkelig utnytte broddenes potensiale til fulle
innså jeg en dag at jeg faktisk kunne hoppe over isen, at asfalten nå var blitt så prominent at det var den som regjerte
og alt var som før, jeg gikk støtt
med broddene pent brettet sammen i lommen på den dyre skinnveska jeg fikk av mannen til jul i forfjor (håper ikke de ødelegger skinnet)
det var som om ingenting hadde skjedd
som om snøen aldri hadde ligget der
som om det aldri hadde vært glatt.

Posted at 10:02PM mar 08, 2010 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[6]