Barns psykiske lidelser kan ikke beskrives med statistikk

Opptrappingsplanen for Psykisk helse kom som resultat av en stortingsmelding som konkluderte med at det innen psykisk helsevern var «svikt i alle ledd». Siden 1995 har målet vært å rette på dette. Målet var blant annet å bygge opp behandlingstilbudet for barn og ungdom. Målet var at minimum fem prosent skulle få et tilbud i løpet av opptrappingsperioden.

Nå er perioden snart over. Perioden har blitt forlenget ut 2008 som en erkjennelse av at målene ikke kom til å bli nådd i løpet av den opprinnelige perioden, men uten at dette har medført særlig med penger. Det er derfor på tide å spørre om hvor mye som faktisk er oppnådd og om barn med psykiske lidelser nå har det tilbudet de trenger.

Mange helsepolitikere og helsebyråkrater uttaler seg med tilfredshet om det som er oppnådd. Helseminister Brustad har flere ganger kommentert at det er gledelig at flere barn med psykiske lidelser får hjelp. Det er også bemerkelsesverdig få kritiske røster å høre. Bemerkelsesverdig og skummelt ettersom evalueringen fra Sintef ved utgangen av 2007 faktisk viser at målene ikke er nådd.

Sintef viser til statistikk som viser økning i antall stillinger, økning i produktivitet og økning i prosentandelen som får et tilbud. Alt dette er bra, men faktum er altså likevel at kun 4,2 prosent av barn og ungdom får adekvat hjelp mot sine psykiske lidelser. Målet om å nå fem prosent var nok også for lavt og avspeiler heller ikke lenger det reelle behovet. Bare diagnosen ADHD har hatt en voldsom økning enten i forekomst eller diagnostisering de siste årene. Sosial og Helsedirektorat oppgir denne diagnosen alene har en forekomst på mellom tre til fem prosent av befolkningen under 18.

Men statistikk er statistikk. Bruken kan være villedende. Disse tallene sier ingenting om kvaliteten på tilbudet. Tallene sier ingenting om manglende samarbeid mellom ulike instanser, brukermedvirkning eller hvordan barna opplever hjelpen de mottar. Innen psykisk helsevern måler avdelingers måloppnåelse gjennom antall liggedøgn, hvor mange dager det tar å skrive en epikrise (oppsummering etter endt behandling) og økonomi. Det har hele tiden blitt sagt at fokus skal endres til mer kvalitative data, men dette har så langt ikke skjedd.

I samme periode har Norge vedtatt Barnekonvensjonen uten at dette har fått særlig oppmerksomhet. FN har en egen komite som følger opp medlemslandenes overholdelse av konvensjonen. I sterk kontrast til regjeringens skjønnmaling og Sintefs fokusering på statistikk uttaler de i den siste rapporten seg tydelig kritisk til mangler ved helsetilbudet til barn med psykiske lidelser. Komiteen kritiserer manglende dekning av leger og psykologer i BUP, ventetiden på behandling, og manglende kapasitet i behandlingstilbudet. I tillegg uttales det bekymring for at barn som utsettes for vold i familien ikke får tilstrekkelig omsorg og hjelp, at man er betenkt over den høye forekomsten av spiseforstyrrelser, samt den høye forekomsten av selvmord hos ungdom. Videre fremheves det at komiteen er kritisk til manglende fokus på barn av psykisk syke innen psykisk helsevern for voksne. Innsatsen mot mobbing blir fremhevet som et lyspunkt, men det blir samtidig presisert at man er betenkt over at problemet vedvarer på mange skoler.

At Norge selv etter en spesiell satsning på psykisk helse fremdeles ikke klarer å dekke behovet for behandling av psykiske lidelser er derfor ikke bare uheldig, - det er direkte i strid med FNs barnekonvensjon og dermed også et brudd på norsk lov.

I tillegg til dette har Helsetilsynet nylig gitt ut en rapport med oppsummering av tilsyn fra 2005 og 2006. I tillegg har de gjennomført intervjuer av en rekke fylkesmenn og gjennomgått andre publikasjoner om helsetilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Konklusjonen samsvarer heller ikke der med det positive fokuset ellers. Når det gjelder barn og ungdom peker de på at tilgjengelighet til adekvat behandling er svært mangelfull i enkelte kommuner, særlig i Finnmark. De viser til gråsoner mellom ulike instanser og liten forståelse av aktuelt regelverk. En slik gråsone er uavklart ansvarsforhold mellom psykisk helsevern for barn og ungdom (BUP) og psykisk helsevern for voksne når det gjelder ungdom som er i behov av kontinuitet i behandlingen. Rapporten påpeker også at antall henvisninger for barn med atferdsvansker og ADHD har økt dramatisk, med en konsekvens at andre grupper får lite hjelp. Helsetilsynet konkluderer med at: «Tross betydelig styrking over flere år, må vi oppsummere at tjenestene til mange av dem med psykiske lidelser som trenger det mest omfattende tilbudet, fortsatt er utilstrekkelig og ikke tilpasset behovene».

Med andre ord; situasjonen er ikke bra. På tross av den overfladisk pene statistikken.

I praksis er barn og foreldre i dagens Norge i en situasjon der behandlingstilbudet er for dårlig både sammenlignet med faktisk behov, målet for opptrappingsplanen og landets lovgiving. Det er heller ingen ting som tyder på at tabuene knyttet til psykiske lidelser er forsvunnet tross fine taler og at det er politisk korrekt å uttale seg forstående om dette.

La oss så til slutt likevel se på tallene. 4,2 prosent får nå hjelp. Fem prosent var målet. Enkel matematikk viser da at såvidt over 80 prosent av målet er nådd. Ville du vært fornøyd dersom en håndverker sa at han var ferdig nå, og at du burde være fornøyd fordi han hadde fullført 80 prosent av jobben? Eller at han som skyldte deg penger skrøt av at han tross alt hadde gitt deg 80 prosent av beløpet innen fristen? Og at han heller ikke så noen grunn til å forlenge frsiten. Bør vi da være fornøyd med at Norge nå gir 4,2 prosent av barna et ordentlig helsetilbud for psykiske lidelser?

Nei, vi bør heller skamme oss. Det vil si at det er barn der ute som ikke får det de trenger, det de faktisk har krav på.

Glem heller ikke at psykiske lidelser forverres når de er ubehandlet akkurat som for somatiske sykdommer. Særlig når det gjelder barn, kan dette gi svært negative virkninger på den videre utviklingen. Alle forstår at et barn ikke kan hinke rundt på et brukket bein eller presses til å fortsette som før tross store smerter, men så glemmer man at det samme gjelder angst, depresjon, spiseforstyrrelser og de andre psykiske lidelsene.

Det er altså barn der ute som i tillegg til å ha det vondt, ikke får noe hjelp, - og som får det verre for hver dag som går. Og snart er Opptrappingsplanen over.

Posted at 07:29PM des 04, 2007 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[3]