"criminal profiling": vissvass eller vitenskap?

Med ujevne mellomrom hører vi om såkalt psykologisk «profiling» eller «kriminalprofilering» i forbindelse med særlig vanskelige drapssaker med ukjent gjerningsmann. En «profiler» blir ofte fremstilt av media som en kriminalpsykolog med særlig vitenskaplig og intuitiv forståelse av tankegangen til drapsmenn. Vi forbinder psykologisk profilering med seriedrap eller særlige grusomme forbrytelser der ordinær politietterforskning ikke har gitt resultater. De fleste forbinder profilering med USA og FBI, men er usikre på om slikt foregår i virkeligheten eller kun på TV-serier og i kriminalbøker.

Faktisk er ikke profilering noe nytt fenomen. I forbindelse med de såkalte Whitechapell-murders i 1888 ba politiet en av datidens mest erfarne psykiatere om bistand. Saken er i etterkant mest kjent som etterforskningen av «Jack the Ripper». Basert på drapsmetode, geografisk plassering og detaljer på gjerningsstedet ga Dr. Bond politiet råd om drapsmannens personlighet, sosiale bakgrunn og fysiske kjennetegn. Siden saken aldri har blitt oppklart vil vi aldri få vite om profilen var til hjelp for politiet eller om den var treffsikker. Det interessante er likevel at Dr. Bond forfattet en rapport som på mange måter ligner dagens kriminalprofiler.

I tiden frem til 1980-tallet var det ikke uvanlig i USA og England at psykologer og psykiatere bisto politiet i etterforskningen av særskilt voldelige drap. En av de mest omtalte sakene i så måte var etterforskningen og arrestasjonen av «the Mad Bomber of New York». Som tilnavnet viser til var han ansvarlig for en rekke bomber som spredte frykt i befolkningen på femtitallet. Politiet og OSS (forløperen til CIA) besluttet å kontakte en psykiater for å få innsikt i tankegangen til gjerningsmannen og på den måten effetivisere etterforskningen. Dr. Brussel, som var psykiaterens navn, beskrev i sin rapport både den ukjente gjerningsmannens personlighet og til og med hvordan han kledde seg. I sin rapport ressonerte han utfra forberedelsene og gjennomføringen av bombingen at gjerningsmannen måtte være en pertentelig mann, og at han derfor med stor sannsynlighet ville være kledd i en blå dobbelsspent dress! Profilering som metode ble tatt langt mer seriøst da gjerningsmannen ved pågripelsen nettopp ble ført ulastelig kledd inn på politistasjonen med en sirlig knappet blå dobbeltspent dress.

Lignende episoder, blant annet saken om «the Boston Strangler» , - medførte at FBI fra 80-tallet satset på å bygge opp databaser av dømte seriedrapsmenn og serievoldtektsmenn for å bygge opp en vitenskaplig analyse og utdanning av kriminalprofilering. At FBI opprettet en egen seksjon for dette bidro igjen til at feltet både fikk mer generell oppmerksomhet og faglig kredibilitet. FBIs databaser var utgangspunkt for en rekke nye typologier; - klassifisering av typer og grupper av overgripere basert på deres motivasjon og atferd. Databasene inneholder et vell av informasjon basert på dømte personer innenfor mange kriminalitetsområder. Det er nå derfor for eksempel mulig å lete etter fellestrekk hos seriedrapsmenn eller analysere hvilke type «stalking» som oftest resulterer i drap.

I tillegg baserte man etterforskningen av seriedrap og seksualdrap på noen grunnleggende antagelser. Man antok blant annet at en psykologisk analyse av gjerningsstedet (crime scene investigation) også ville avsløre personlighetstrekk hos gjerningsmannen tilsvarende dr. Brussels logikk. Gjerningsmannens Modus Operandi ble antatt å hjelpe med å fastslå hvilke nye drapsoffer som hadde blitt drept av samme mann, og ble antatt å bevise at visse personlighetstrekk var vanlig blant annet hos seriedrapsmenn. I FBIs hånbok om kriminalprofilering fra 1992, «the Crime Classification Manual» blir dette beskrevet slik: «The crime scene is presumed to reflect the murderer¿s behavior and personality in much the same way as furnishings reveal the homeowner¿s character».

Basert på FBIs database av seriedrapsmenn fant man blant annet at «hvite» menn fra middelklassen var klart overrepresentert. En annen sammenheng blir beskrevet i filmen «Nattsvermer» som er basert på en kjent sak fra FBIs historie. Her portretteres den nå kjente Hannibal Lecter. Han er en svært kultivert seriedrapsmann som tilbereder og spiser sine ofre lyttende til klassisk musikk og i en atmosfære av stearinlys og dannelse. I filmen blir han portrettert som svært intelligent og pertentlig oppmot det tvangsnevrotiske. Dette ble sett på som en vanlig kombinasjon utfra datidens kunnskap.

Men i virkeligheten var ikke Hannibal Lecter en pertentelig mann, snarere det motsatte. I virkelighetens verden hadde han svært dårlig hygiene da han ble pågrepet, og med klare tegn på psykose. Og på nittitallet kom flere psykologer og psykiatere med kritikk mot vitenskapligheten i kriminalprofileringen. Det ble hevdet at den såkalte homologien mellom atferd på gjerningsstedet og personligheten ikke hadde noe forskningsmessig dekning. Fra personlighetspsykologien hadde man god dekning for å hevde at dette var en grov forenkling. Mange utenfor feltet var også kritisk til alle anekdotene om fantastiske løsninger som myteomspunnde profilers publiserte om seg selv. Etterhvert som psykologien generelt utviklet seg i tråd med vitenskaplige kriterier ble det også et krav om at både psykologer og politimenn innen kriminalprofilering burde bygge sin metode på vitenskaplige forutsetninger. Det hadde til da vært lite publikasjoner av metode og resultater i renommerte tidsskrifter, og det fantes heller ingen vitenskaplig dokumentasjon på at kriminalprofilering faktisk var virksomt.

De kritiske røstene pekte på at også såkalte klarsynte i stadig større grad ble brukt i politietterforskninger. Også de hevdet at nettopp det var et bevis på at deres metode var effektiv. En undersøkelse viste da også at politiet vektla rådene langt større vekt dersom de kom fra kjente «profilers» enn dersom de kom fra for eksempel studenter selv om rådene var de samme. Med andre ord kunne også politiets opplevelse av nytten av kriminalprofilering skyldes andre forhold enn rådene i seg selv. I tillegg viste en annen undersøkelse av serievoldtektsmenn at samme overgriper ofte skiftet fremgangsmåte. Innen psykologien ble det derfor et krav at kriminalprofilering måtte «utsettes for» klinisk forskning på effekt dersom feltet skulle beholde son posisjon.

FBI hadde lagt mye arbeid i utdanning av «profilers», og også andre land hadde adoptert deres metode og forståelse. Innen FBIs Behaviour Science Unit ble det sterkt hevdet at det var vesentlig med erfaring fra politiarbeid og etterforskning for å mestre kriminalprofilering som metode. Samtidig fantes det en rekke frilancere som hovedsaklig hadde sin bakgrunn fra klinisk psykologi og rettspsykiatri. De kritiske røstene hevdet at dersom kriminalprofilering skulle være dokumentert effektivt burde det være metoden som var i fokus ikke bakgrunnen til «profilerne». Det er jo en kjennsgjerning ellers at godt politiarbeid er et resultat både av metode, hardt arbeid og intuisjon. Med andre ord kunne det være personlige egenskaper hos «profilerne» mer enn selve metoden som var virksom i de vellykkede sakene.

Men altså; kriminalprofilering var kke dokumentert effektivt uansett.

Så tiden var inne for de første vitenskaplige studiene.

De viste ingen effekt..

Undersøkelsen fra 1990 sammenlignet politimenn opplært i kriminalprofilering med tre andre grupper i å korrekt identifisere karakteristika hos drapsmenn og voldteksmenn. Undersøkelsen baserte seg på anonymiserte saker med kjente og dømte overgripere. Faktisk kom politimennene dårligst ut av alle gruppene noe som ga et signal om at noe var alvorlig galt med antagelsene.

Samtidig viste feltet her sitt sanne vitenskaplige ansikt. I stedet for å bagatellisere eller bortforklare resultatene, ga dette næring til ytterligere forskning.

En ny studie ble planlagt. I denne studien ville man sammenligne fem grupper. Det ble valgt ut en gruppe erfarne «profilers» med lang erfaring innen politietterforskning. En annen gruppe besto av politimenn uten erfaring for å teste hypotesen om at erfaring med politiarbeid var en forutsetning for effekt av profilering. Studenter ble valgt for å sammenligne med personer uten erfaring eller utdanning. Psykologer ble valgt for å teste ut effekten av klinisk erfaring og hypotesetesting. Den siste gruppen var «psychics», altså såkalte klarsynte som selv ønsket å delta for å vise at også de hadde en dokumentert effektiv metode. Igjen fikk gruppene tilgang på beskrivelser fra kjente og oppklarte saker, og skulle utfra dette både lage en rapport og krysse av på en flervalgsoppgave der de skulle beskrive gjerningsmennene.

Resultatene fra denne undersøkelsen kom til å sette standarden for seinere forskning og på forståelsen av kriminalprofilering.

Og som i en ekte drapssak og som i kriminallitteraturen ellers lager jeg her en «cliffhanger». Fortsettelse følger ;)

Posted at 11:07AM feb 02, 2008 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[19]