Da jeg var på "Skavlan". del 2.

I ganske god tid før sending parkerte jeg utenfor Marienlyst. Jeg hadde brukt tiden effektiv og fornuftig. En lengre telefonsamtale med researcheren hadde gjort det klart at «Først og sist» hadde en ganske stram ramme. Både programleder, produksjonsmedarbeidere og intervjuobjekter hadde et felles ønske om forutsigbarhet og trygghet. Bak hvert program lå nitidig arbeid og forberedelser. Jeg hadde ønske om å vite hva jeg ville bli spurt om og produksjonen hadde et tilsvarende stort behov for å vite hva jeg ville svare. Jeg forsto at den spontaniteten som gjorde «Først og sist» på sitt beste til glimrende infotainment var resultatet av et sømløst samarbeid mellom deltagere og researchteamet. Selv om denne erkjennelsen gjorde meg rolig, kjente jeg også at en liten illusjon med det brast.

Inntrykket av et velsmurt bakgrunnsapparat ble ytterligere forsterket da jeg henvendte meg i resepsjonen. Prompte ble jeg møtt av to produksjonsassistenter som øyeblikkelig ga meg oppdatert informasjon om hva som skulle skje mens de høflig geleidet meg gjennom korridorene. Jeg kjente meg umiddelbart som verdens viktigste person, eller som en TVseriefigur, - «Presidenten» eller en av rollefigurene fra i «CSI», der myldrende kollegaer sier «walk with me Sir» og oppdateres på siste nytt i en ekstremt avgjørende sak.

I virkeligheten ble jeg kun fulgt til sminkerommet.

Men følelsen av egen viktighet ble ikke mindre av det. Sminkerommet var på størrelsen med en gjennomsnittlig stue. Det var speil på alle veggene, pudder og diverse kosmetiske produkter over alt, en imøtekommende ung kvinne, og en høy stol. Det hele virket for meg som en overdimensjonert frisørsalong med kun meg som kunde. Vel sittende på stolen begynte hun å pudre meg. I ansiktet, tinningen og til og med hendene. «Om jeg ville ha noe å drikke?» I min blanding av forfjamselse og nervøsitet, svarte jeg med et forsøk på en spøk. «Neitakk, men klipp meg bare litt kortere på sidene er du snill».

Hun tok det ikke som en spøk. «Et øyeblikk bare», svarte hun. «jeg må bare hente en saks». Jeg forsøkte å forklare at det kun var en dårlig spøk, men vekk var hun.

Der satt jeg da. Jeg så meg selv i speilet, så meg rundt omkring. Jeg så ingenting, men jeg hørte summing av snakk, og kjente en atmosfære av energi som lå tungt i lokalene. Jeg tror jeg da begynte å «finne meg selv» igjen. Tankene roet seg noe, og jeg gikk igjen gjennom hva jeg skulle snakke om. Frykt. Angst. Og forskjellen mellom de to. Målet mitt var å bruke anledningen til litt folkeopplysning om psykisk helse og gjennom det få frem hvor tøffe mennesker med angst er. Etter råd fra researcheren hadde jeg memorisert åpningsreplikken min. Starten var avgjørende. Jeg hadde fått høre at dersom det gikk bra ville resten gå av seg selv.

Så da sminkøsen kom heseblesende tilbake med sin saks latet jeg bare som ingenting. «Hun er sikkert vant til forfengelige filmstjerner og sære TV-personligheter», tenkte jeg og fikk fokuset tilbake til forberedelsene. «Frykt er en intens negativ følelse som kommer som reaksjon på å være i fare», sa jeg inni meg. «Frykt er en intens...» Om og om igjen. En setning som ellers ville ha kommet naturlig og uten forberedelse, men som nå krevde at jeg konsentrerte meg dypt. Slik fortsatte jeg helt til jeg var ferdig sminket.

Så myldret det av produksjonsassistenter igjen. Små, søte og mange. Alle spurte de meg om det var noe jeg kunne gjøre for dem. De fulgte meg til neste produksjonsassistent, som hilste på meg, spurte meg om det samme, fulgte meg til neste, osv. Jeg forsto at det nok var et system i det, men jeg forsto ikke hva. Men så var vi backstage.

Sofa, stoler bord og TVskjermer som viste studioet. «Sett deg ned. Du skal på om cirka ti minutter. Forsyn deg med drikke om du vil. Fredrik kommer snart og hilser på. Er det noe annet jeg kan gjøre for deg?» Jeg kikket begjærlig på en vindunk som sto på bordet, og tenkte «er ikke dette statskanalen NRK? Vin? Er det lov da? Sikkert alkoholfritt». Nervøsiteten min var tilbake for fullt, så jeg fant det smartest å unngå alkohol. Jeg sikret heller med nok en kaffe, sikkert den 14ende den siste timen.

Jeg følte meg akutt gammel. Mylderet av produksjonsassistenter, regiassistenter og andre assistenter, vindunk, vibrerende energi og min egen usikkerhet, - ga meg assosiasjoner til gymnaset eller studietidens nachspiel. Men jeg var nok ikke gem for slikt lenger. Ved siden av meg satt danseren Adil og en til. Jeg visste hvem Adil var fra TV uten at jeg hadde sett selve programmet som gjorde ham berømt, men den andre personen hadde jeg ikke engang hørt om. Gammel og udatert.

Men så kom Jostein Gaarder. Han reddet situasjonen for meg. Han er jo nettopp et eksempel på at man kan være både morsom, kul, vis og barnslig selv om man er over 17 år. Han sa at han var like nervøs som meg, noe som sannsynligvis var en grov løgn. Eller et bevis på hvor jordnær han er. Og vi snakket om etymologi, bittelitt om filosofi, og vi lo. Og jeg tenkte at dersom resten av kvelden går til helvete så var det verdt det likevel.

Fredrik Skavlan kom innom for å hilse. Han var hyggelig til fingerspissene, sa noen passende ord og gikk.

Da Gaarder gikk inn på scenen var jeg igjen forholdsvis rolig. Jeg hørte applausen og viste at det var få minutter til jeg skulle på luften. Jeg forsto at dette var siste sjanse til å gå på toalettet og på vei dit gjorde jeg noe så klisje som å ringe min mor. «Hei mamma. Jeg tenkte bare at jeg måtte si til deg at jeg skal på TV... Ja..... Ja.... Nå... Skavlan». Hun ble selvfølgelig svært så overasket, men jeg hadde ikke tid til mer forklaring. Jeg gjorde det jeg skulle, småløp tilbake, møtte en produksjonsassistent, -

og så var det min tur.

Jeg ble geleidet inn i studio, fikk den berømte «først og sist»- koppen i hånda, snublet nesten da jeg forsøkt meg på et småfikst byks opp trappen til podiumet og fant stolen ved siden av Skavlan nesten i ørska. Jeg så meg rundt i smug. Det var fullt på tribunen, det så ut som de var i godt humør. Fint det da ihvertfall. Over meg var en milliard lyskastere. Podiumet vi satt på var nesten som en øy omringet av utstyr og mennesker.

«Psykologspesialist Svein Øverland. Hva er frykt?» Vi var igang.

Jeg skal ikke her prøve å gjengi hva jeg sa, hva jeg prøvde å si, eller hvordan det gikk. Det føltes som veldig kort tid jeg var der oppe, men det varte selvsagt i flere minutter. Mye av sendingen ble redigert bort, og jeg regner med at det gjelder også en del av det jeg sa. Det jeg vet noen reagerte på var da jeg sa at «dersom du skal slå barna dine, er det best å slå den på et fast tidspunkt, for eksempel klokken halv fire på tirsdager». Jeg tror at de fleste forsto at dette var en spøk, og at det kom som et spontant eksempel på at barn (og voksne) opplever uforutsigbarhet som det verste i en vanskelig situasjon. Noen lo, andre rynket politisk korrekt på nesen.

Så var det over. Nye deltagere skulle på scenen, og kun de virkelige viktige eller populære sitter gjennom hele sendingen. Jeg ble geleidet ut backstage. Der ble jeg stående å se tilbake på scenen. Latteren bølget. Stemningen var god.

Det var på tide å sette seg i bilen og kjøre hjem. Jeg følte meg utladet, men på en god måte. Jeg hadde hatt så mange ups and downs at jeg hadde msitet tellingen på dem.

Så ble jeg invitert på fest. En av assistentene bodde nå i det huset der Gaarder skrev «Sofies verden» og planen var å invitere ham og de andre dit. Artig tanke.

Men neitakk, jeg ville hjem.

Bilturen hjem husker jeg ingenting av. Det neste jeg husker er at jeg sitter hjemme med de to som betyr mest. Jeg ser meg selv på TVskjermen og kjenner en intens uvirkelighet. Litt klisje det også, men sant nok. Før jeg begynte å skrive denne teksten fant jeg frem til NRK nettarkivet for å se det hele igjen. Men av en eller annen grunn klarte jeg det ikke.

Dagen etter ringte telefonen mye. Gratulasjoner og forbløffede utrop.

Men jeg ble ikke berømt. Se og Hør ringte ikke. Jeg ble ikke nominert til Nobelprisen i psykologi. Verden sto ikke stille.

Og på toppen/bunnen av dette så viste deg seg seinere at aldri hadde det vært så få seere som akkurat den kvelden. Under en million.

Men 772 000 er jo en del da.

og forresten, det er heldigvis ikke jeg som får klemmen på bildet.

Se denne linken for å lese hvordan alle frydet seg over lavmål av seere på skavlan

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=179700

Se denne for å se unge Torbjørn i Unge Høyre blogge om sin tilsvarende Skavlanopplevelse

http://torbjorn.ungehoyre.no/1177669885_frst_og_sist.html

Og se denne linken for å se meg

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/58861

Posted at 10:17AM jan 25, 2008 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[4]