Det er blod over alt.

Det er blod over alt.

Det er vanskelig å se om han smiler eller er trist når han sier det.

Han er høy, mager og passer helt klart med mitt bilde av en vampyr. Men jeg er ikke redd. For jeg vet at han likevel ikke oppfører seg som skrekkfilmenes og skrekkscenarioenes vampyrer. Han tilhører en gruppe vampyerer som kaller seg seg for PsiVampyrer.

«Det er klart at blod er best. Og jeg savner smaken av blod av og til. Men jeg ønsker ikke å skade noen lenger, og jeg får dekket det meste gjennom å suge livskraft».

I løpet av de siste to årene har jeg møtt ulike typer vampyrer. Jeg kjenner noe av terminologien deres godt, men er selvsagt godt klar over at de har hemmeigheter som jeg aldri får ta del i. Jeg kan heller aldri vite om de blander sammen virkelighet med opplevelser de har hatt i rus, fantasering eller ønsketenkning. Eller om de kødder med meg, .

Jeg regner vel med at vampyrer dypest sett er som andre jeg møter både som psykolog og privatperson; at noen overdriver og andre underdriver.

Første gang jeg møtte vampyrisme var i min privatpraksis og gjennom mitt fokus på selvskading. I min bok om selvskading fra 2006 beskriver jeg vampyrisme og gjensidig selvskading utfra disse erfaringene og tilgjengelig litteratur om fenomenet. I etterkant av boken tok to såkalte «donorer» kontakt med meg for å få hjelp til å komme ut av sin avhengighet til blod. «Donorer» er personer som frivillig gir blod til andre som har en slags tenning på blodsmak, seksuell tenning på blod eller som opplever seg som vampyerer. Det er som regel jenter eller unge kvinner som er i et slags avhengighetsforhold til de som ønsker blod eller som opplver at de har en dragning til å vise underkastelse på denne måten.

Delvis ut av ønske om å hjelpe disse to, og delvis av min fascinasjon av enhver ekstrem mennesklig atferd, ja menneskelig atferd altialt, - kontaktet jeg «Modern Primitives» miljøet i Oslo. Dette miljøet er internasjonalt og har fokus på utforskning av smerte og selvskading i en kontrollert setting, og som i tillegg lager show og underholdning ofte i spektakulære forestillinger. Gjennom en kjede av kontakter kom jeg i kontakt med Francis og andre som lever som vampyrer.

«Det er blod over alt. Blod er det mest potenmte ekstraktet for liv som finnes. Og jeg trenger liv akkurat som du trenger mat og kjærlighet. Jeg derimot er ikke spesielt opptatt av mat eller kjærlighet. Men jeg trenger liv. Enten som rein livskraft eller som blod»

Jeg har forlengst sluttet å skamme meg for eller skjule min nysgjerrighet. Det er dessuten effektivt for å få ham til å foklare videre. «Er det det som er å være vampyr?», spør jeg. «At man trenger blod eller livskraft?»

Han har sikkert fått spørsmålet svært mange ganger tidligere, men det synes ikke på ham.

«Ingen vet. I mitt miljø mener vi at vampyrer av en annen rase enn mennesker. At vi har har en mangelsykdom, men at vi samtidig har potensiale for psykisk styrke som ingen vanlige mennesker. Selv forstår jeg det som at blinde utvikler sterkere hørselsans og kanskje en sjette sans for å kompensere. Når jeg får dekket mitt behov for blod eller livskraft, så blir jeg sterk. Jeg kan gjøre ting du bare drømmer om å gjøre. Jeg kan gjøre alt jeg vil, og jeg har rett til å gjøre det. Krav på å gjøre det. Det handler om naturlige krefter. Vampyrer har denne retten som vår fødselsrett. Det er det som er det å være vampyr».

Myter og gamle tolkninger fra Bibelen forklarer vampyrer og andre skapninger fra folketroen som etterkommere av Lilith, Adams første kone. De ble aldri godkjent av hverken mennesker og Gud, og har levd en halveksistens ved siden av menneskene siden tidenes morgen. I USA finnes de flere trossamfunn av vampyrer, den mest kjente er the Vampire Church. Denne «kirken» presenterer ikke vampyrisme som en religion, men som et fellesskap av vampyrer, eller et tilfluktssted for vampyrer. Det finnes flere nettverk for vampyrer. Noen er løst sammensluttet, andre er styrt av karismatiske personligheter. Noen har faste, nedskrevne ritualer. Andre opererer i det skjulte. Noen profilerer som som «gode» og ikkebloddrikkende, mens andre derimot snakker nedsettende om disse «fromme» vampyrene.

«Men hva gjør en vampyr helt konkret når han skal drikke blod? Og hva gjør en psiVampyr når han skal ha sin livskraft?». Egentlig er jeg nemlig ikke så interessert i hvilke myter vampyrene tror på,. Det jeg er interessert i er hva de gjør. Hvordan de tenker, hvordan de rettferdiggjør det de gjør, om de er psykotiske eller preget av personlighetsforstyrrelser. Om det er en fase, om det går over.

Og hvem de såkalte «donorene» er og tilsvarende hva de tenker og hvordan de lar andre ta deres blod og kanskje sin identitet samtidig.

Med andre ord; jeg har vel samme type barnslige og konkrete spørsmål som de fleste andre. Men jeg har altså mailet, telefonert og snakket med noen vampyrer nå. Francis er en av dem. Og noen svar har overrasket meg mer enn andre. Og som hos mennesker generelt, så er vampyrer på ingen måte enige.

To be continued.

Posted at 08:00PM nov 27, 2007 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[11]