En stripe av blod, et smil, en dråpe som faller.

Rank i ryggen, nesten kokett i blikket og med kryssende bein, sitter hun på en krakk foran meg. Jeg seg de spisse krokene som glinser av metallisk styrke bli presset gjennom rygghuden hennes. Kjøttet på ryggen blir presset sammen av sterke fingrer med en hand, mens kroken overraskende lett og overraskende blodløst blir presset gjennom. Gang etter gang, og mens hun ytre sett ikke har andre reaksjoner enn det som med en klisje, men en treffende klisje, kan beskrives som et MonaLisa-smil. Foran henne og nedenfor scenen prøver hundrevis å se bedre, å forstå bedre. De strekker hals, forsøker å fokusere, men er for høflige, for kule eller for lammet til å reise seg eller komme nærmere. Hun vet alt dette, hun er her for å vise seg, for å bli vist frem. Hun vil at de skal se, at de skal forstå. Men vet at de ikke vil klare det uten å være der hun er, uten å selv føle krokene som skjærer seg inn i huden innenfor og skjerper sinnet. Vi er begge invitert til "Nesten Helg", et Talkshow i regi av Sørlandet sykehus og Universitetet i Agder.

Hun sitter med feminint og tekkelige kryssede kne, men hun er kledt i rødt og svart. I miniskjørt og BH. Hun er elegant, og elegant heises hun til værs. Sakte, med egen vilje og etter krokene. Hun heises opp i luften bærende kun av sin egen hud og krokene. Høyere og høyere, slik at publikum nå må bøye nakken bakover, nesten tilbedende for å se henne smile forsiktig mot himmelen bak taket. Der gjør hun kunster i slowmotion, med musikk til, som en cabaret-artist. Men her blir jeg innhentet av en annen tid og et sterkere inntrykk.

Jeg ser for meg den lille jenta i parken. Som løper begeistret mot huskestativet, hun vet hva hun vil, hun har gledd seg for det som nå skal skje. Hun ser forventningsfullt på husken, men må vente. Pappa må løfte henne opp og dytte henne for å få ordentlig fart. Hun blir dyttet, mer og mer, og høyere og høyere kommer hun. Nesten til himmelen. Mer fart!! Høyere og høyere, se på meg!! Så høyt jeg kommer!! Hun vet at de andre barna imponeres selv om de så vidt skotter opp på henne avogtil, hun vet at de andre pappaene blir misunnelig på hvor modig hun er, hun vet at pappa er stolt. Hun vet at hun er redd, men at hun for en gangs skyld har kontroll. Hun sprenger grensene, men det er hennes grenser. Det er hun som gjør det.

Så ser jeg stripen av blod. Igjen, jeg er overrasket over hvor lite blod som har vist seg til nå. Men nå ser jeg, nesten med lettelse, at en liten strime av blod tegner seg nedover korsryggen. Blodet beviser for meg at dette er virkelig. At jeg ikke drømmer, innbiller meg ting. At det hele ikke er Disneychannel, plastikk eller simulakra. Kanskje har blodet samme effekt for henne. Hun snurrer rundt og rundt, i stadig større sirkler, men med det samme lette smilet.

Jeg ser stripen av blod renne ufortrødent og vitende på tross av alle bevegelsene. Vi vet alle at snart vil forestillingen være over, at klimakset nærmer seg. Men jeg er kun fokusert på blodet.

En stripe av blod, et smil, en dråpe som faller.

Posted at 09:47AM feb 13, 2010 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[1]