Svein Øverland
psykolog og raring
Er det noen sammenheng mellom seksuelle fantasier og overgrep?
Del 1.
Innledning:
” The flight of fantasy rose from the exhibition of the naked buttocks, to smacking, flagellating and even teasing them, even to murder of the owner. The latter act, however, frightened him. The ever recurring ejaculations finally brought on severe neurasthenia. He never could make up his mind to seek medical advice. At last he found a woman with whom he could have coitus, as she permitted him tol flagellate her during the act”. von Krafft-Ebing (2005, s. 48).
Mange gjenkjenner denne passusen fra ”Psychopathia sexualis” av Richard von Krafft-Ebing. Boken ble første gang utgitt i 1886 og avsnittet er hentet fra slutten av Case 39. Med utgangspunkt i avsnittet ønsker vi å invitere leseren inn i de følgende undringer:
- Dersom kasus 39 hadde tatt mot til seg og oppsøkt ”medical advice” i din sexologiske praksis, hvilken behandling (om noen) ville du ha anbefalt?
- Ville du ha vurdert ham som farlig?
- Hva skal til for at en person utvikler sine seksuelle lyster dit hen at han faktisk utfører overgrep?
Problemstilling:
Vi vil hevde at det per i dag eksisterer et skille mellom hvordan fagmiljøene møter slike problemstillinger. På den ene siden finnes fagmiljø som behandler mennesker med seksuelle problemer ut fra sexologisk kunnskap. På den andre siden finnes fagmiljø som har som oppdrag å vurdere risiko for seksuelle overgrep. Vi vil videre hevde at særlig hvordan man besvarer det siste spørsmålet ovenfor vil være avgjørende for å besvare de to første. Vi vil derfor presentere en modell utviklet av Jones og Wilson som prøver å beskrive hvordan utviklingen fra fantasi til overgrep foregår.
Sexologi og ”Sexiatri”: to forskjellige verdener?
Giami (2008) viser til sexologi som fag har utviklet seg langs svært ulike veier i forskjellige land og miljø. Et hvert fagområde vil forme en identitet. Et fags identitet kan på mange måter sammenlignes med en persons identitet. Den skapes av forutsetninger, utviklingslinjer, historie og i relasjon med andre. Og hvordan man selv opplever seg behøver nødvendigvis ikke samsvare med hvordan andre oppfatter deg. Hvordan definerer det norske sexologiske fagmiljøet seg selv? Ettersom vi i Norge har organiserte utdanningsprogram for sexologi, skulle man tro at fagfeltets identitet var tydeligere enn i land der utdanning er mindre systematisert. I Norge gjennomfører fagfolk med ulik bakgrunn utdanning i sexologi, og Træen (2008) viser til at sexologisk kunnskap er nødvendig både i helsefagenes grunnutdanning og i form av spesialiserte tilbud. Men det er uklart hvordan dette påvirker sexologiens forhold til tilgrensende disipliner som sykepleie, vernepleie, allmennmedisin, psykologi og psykiatri.
Disse forholdene samsvarer med forholdene for retts og sikkerhetspsykiatri. I de siste årene har mange fagfolk med bakgrunn fra sykepleie, vernepleie, hjelpepleie, medisin og psykologi gjennomført en organisert videreutdanning i sikkerhetspsykiatri gjennom de såkalte VIVO-utdanningene. Leger og psykologer kan i tillegg gjennomføre en lengre videreutdanning i rettspsykiatri (C-kurs). Likevel er ikke rettspsykolog eller rettspsykiater en egen spesialitet. I Europa er også retts- og sikkerhetspsykiatri ulikt organisert og praktisert. Men felles for alle landene er at man de siste årene har fått et økt vitenskaplig fokus på risikovurdering og risikohåndtering. I Norge har vi både regionale og fylkesavdelinger for sikkerhetspsykiatri som sammen med det rettspsykiatriske apparatet utreder og behandler personer som er såkalt "farlige". Det vil si at de er tiltalt eller dømt, eller på en annen måte er i fare for, å begå nye voldelige handlinger. I praksis vil det si alvorlig ildspåsettelse, drap, vold, seksuell vold eller overgrep mot barn. Vurderinger gjort av rettspsykiater og rettspsykologer vil veie tungt når retten bestemmer om personen skal i fengsel eller dømmes til en av de nye særreaksjonene (forvaring, dom til tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg). Videre har kriminalomsorgen eller psykiatriske avdelinger et tungt ansvar for både å sikre samfunnet mot ny vold og tilby disse personene behandling.
Man burde forvente at fagmiljøene sexologi og rettspsykologi/psykiatri samarbeidet godt. Det gjør de ikke. Man får heller et inntrykk av at de to miljøene har delt verden mellom seg, som kolonimaktene brukte linjalen på Afrika. Litt uhøytidelig kan denne oppdelingen beskrives som "sexologi" og "sexiatri".
Mens man innen sexologi har vært opptatt av undertrykte fantasier og tilbakeholdingstraumer, har man innen rettspsykologi vært opptatt av seksuelle fantasier om overgrep. Flere undersøkelser av dømte seksualforbrytere og residiv har funnet en sammenheng mellom fantasering, utprøving og gjennomføring av overgrep. Særlig gjelder dette hos pedofilie barneovergripere og ved seksualdrap (MacCullogh et at. 1983, Howitt 2004). Hos andre grupper, som ungdom og utviklingshemmede, kan det derimot være vanskelig å skille mellom tanker, fantasi og planlegging (Øverland og Revis 2009).
Modeller for å forklare sammenhengen mellom seksuelle fantasier og overgrep.
Den jevne leser av dette tidsskriftet kjenner nok ulike modeller for sammenhengen mellom seksuelle fantasier og overgrep ut fra et sexologisk perspektiv. Innen rettspsykologi/psykiatri (forensic psychology) har det i årevis blitt diskutert om fantasering er et substitutt for (og dermed en buffer mot) overgrep eller om fantasering er et forstadium til overgrep. Flere modeller har gjennom årene blitt fremsatt i den forbindelse, for eksempel Burgess`Motivasjonsmodell (1986), Schlesinger og Revitchs Stress Modell (1980) og MacCullochs Kontrollmodell (1989). Vi vil derfor her kort presentere Finkelhors kognitive modell, før vi deretter går mer grundig gjennom Jones og Wilsons modell.
Finkelhors modell:
Innen ”forensic sexology” benyttes ofte Finkelhors modell for å forklare sammenhengen mellom fantasi og overgrep i behandling av seksualovergripere (Belcher 2008). Modellen er blant annet brukt i behandlingsprogrammet SOTP (sexual offender treatment program) som siden 1991 har blitt brukt i fengsler i Storbritannia. SOTP tilbys også
Avvikende seksuell interesse er funnet å være den sterkeste prediktor for gjentagelse av nye seksuelle overgrep (Hanson & Bussiere 1998). Men overgripere er ofte uvillige til å bekrefte eller diskutere eventuelle avvikende seksuelle interesser og bakenforliggende fantasier.
Proulx et. al. (1996) hevder at fantasier om overgrep[s1] er sterkt relatert til overgriperes sinnstilstand og forekommer ofte som strategi for å regulere humøret opp etter stressende hendelser/ konflikter.
Overordnet mål for kognitiv atferdsterapi er å redusere sannsynligheten for å begå nye overgrep. Relaps-preventionprogram forsøker å lære overgriperen hvordan de kan gjenkjenne risikofaktorer, unngå og mestre liknende situasjoner, tanker og følelser i framtiden. En underliggende tanke er at overgrep ikke er spontane/impulsive handlinger, men heller et resultat av en kjede av hendelser (Pithers 1990). Modeller for hvordan overgrep kan finne sted har derfor blitt integrert i behandlingsprogrammer som tar sikte på å hjelpe overgripere med å identifisere hendelser og situasjoner som kan øke eller senke risikoen for fremtidige overgrep.
Finkelhors modell identifiserer fire stadier som leder frem mot overgrep (Finkelhor 1984, Belscher 2008). Stadiene inneholder som oftest bruk av kognitive fordreininger, avvikende seksuelle[s2] fantasier og fokuserer på at overgripere bruker både skjult og/eller åpenbar planlegging for å manipulere både omgivelser og offer. Finkelhor (1984) beskriver 4 stadier som en overgriper må gjennom før overgrep kan begås. Det første stadiet handler om å ha et ønske om å begå overgrep for å oppfylle et behov om dominans eller uvanlig seksuell atferd (som sex med barn). Andre stadium handler om å gi seg selv tillatelse gjennom å fordreie, unnskylde eller bagatellisere overgrepet. Tredje stadium handler om å skape en anledning og det fjerde handler om å overvinne motstand gjennom trusler eller belønning.
Sammenhengen mellom grov pornografi og fantasering om overgrep.
Det har i mange år vært ført en debatt både i media og fagmiljøene om pornografi gir økt risiko eller er en buffer mot seksuelle overgrep. Forskningslitteraturen gir langt fra et entydig bilde av denne sammenhengen. Det finnes flere undersøkelser på sammenhengen mellom bruk av pornografi og overgrep med motstridende resultat. Men de fleste vil også være enig at det også kommer an på hvilke type pornografi man da tar utgangspunkt i. Innhold og type av pornografi har endret seg ganske markant de siste årene med ”nyvinninger” som internettpornografi og lettere tilgang til voldelig og devaluerende pornografi. Det finnes for eksempel nettsteder med navn som ”public disgrace” og ”humantoiletbowls.com” med innhold der kvinner blir tydelig ydmyket. Med noen tastetrykk kan du laste ned filmer der kvinner ligger under toalettet og tar imot utløsninger fra flere menn, for så å bli ”matet” med den samme sæden. Etter å ha sett slike eksempler blir det tydelig for de fleste at dette har lite med det folk flest vanligvis forbinder med pornografi eller erotikk. Det aller meste av forskningen på sammenhengen mellom pornografi og overgrep har da heller ikke fokusert på denne typen pornografi eller internetts betydning for lettere tilgjengelighet (King 1999).
Posted at 07:38PM jan 06, 2010 by Overland in Diverse | Kommentarer[0]
