galskap, del2 - Definisjon av psykiske lidelser

Galskap, del 2. Definisjon av psykiske lidelser

Dette er fortsettelsen på blogginnlegg Galskap, postet 17. mars.

Definisjon av psykiske problemer og lidelser.

Media omtaler psykiske lidelser og problemer på en måte som skaper forvirring. Når jeg hører programledere, journalister og «folk på trikken» omtale psykiske lidelser blir jeg ofte oppgitt. Det brukes ofte en saus av begreper som like ofte er ulogisk sammensatt og gjensidig utelukkende. Det blir brukt begreper som «sinnsykdom», «psykisk sykdom», «psykiatrilidelser» og «nerveproblemer». Samtidig vet vi fra livet og samfunnet for øvrig at de begrepene og merkelappene vi bruker påvirker hvordan vi tenker. Og det igjen påvirker hvordan vi møter dem det gjelder. De fleste vil for eksempel heller ha en nabo med «Jensen som har psykiske problemer» enn «en psykiatrisk pasient». Men nå er det vel også slik at psykologer og psykiatere (som media forvirrende benevner som for eksempel «psykiaterspesialist» eller «psykiatriker» ;) ) - har bidratt til en forvanskende eller direkte misvisende terminologi. Faktum er at selv om det aldri vil finnes en fasit på hva en psykisk lidelse er, så finnes det en felles definisjon og forståelse av feltet.

Ja, unntak finnes. Ja, mennesket har en variasjon som gjør forenklinger vanskelige. Og Ja, - samfunnets normer vil alltid påvirke grenseoppganger fra normalitet til annerledeshet. Men det finnes likevel retningslinjer mellom normalitet og psykiske lidelser, og det er forskjell på en psykisk lidelse og et psykisk problem eller plage.

Alle mennesker har i perioder trekk av psykiske lidelser, men det betyr ikke nødvendigvis at man har en psykisk lidelse eller trenger behandling. Å ha en psykisk lidelse innebærer i hovedsak at tre forhold må være oppfylt.

• Statistisk uvanlig tanke eller atferd.

For det første må atferden eller tankene være statistisk forskjellig eller mer alvorlig enn i gjennomsnittet av befolkningen og i den kulturen som personen tilhører. Det gjør det avgjørende å ha kunnskap nettopp om gjennomsnitt av det aktuelle symptomet eller atferden i den generelle befolkningen. I tillegg er det avgjørende å ha god kunnskap om utviklingspsykologi ettersom atferd og symptomer varierer mye i løpet av et menneskes utvikling. Det gjør at diagnostisering av psykiske lidelser hos barn er særlig krevende. I tillegg er det ofte klare kjønnsforskjeller. Ved vurdering av selvmordsfare må for eksempel psykologen forholde seg til at kvinner har tre ganger større forekomst av selvmordsforsøk, men at menn har dobbel så stor forekomst av gjennomført selvmord. Diagnosen tvangslidelse er et annet eksempel. Denne lidelsen viser til personer som har intense og hyppige gjentatte katastrofetanker om «Tenk hvis..». De kan være redd for om de har glemt å slå av brytere, kokeplate, låst dører og lignende. Det medfører at de må sjekke om det er slik de frykter, og vil ofte måtte sjekke svært mange ganger. De kan også ha forskjellige ritualer, for eksempel håndvask, som de må gjennomføre i en bestemt rekkefølge. Dersom de blir avbrutt må de begynne på nytt. De som lider av dette vil ofte unngå å snakke om det eller søke om hjelp fordi lidelsen oppleves som bisarr og man er redd for at man ikke vil bli tatt alvorlig. Det er trist fordi at ved riktig behandling er prognosen god. Poenget her er at de å sjekke om for eksempel kaffetrakteren er slått av er vanlig hos de fleste. Men hvor mange ganger er normalt? To? Tre?. Sytten? Her må man faktisk kunne litt om forekomst i normalbefolkningen, selv om de fleste vil si at sytten ganger er unormalt dersom man bruker så mye tid hver dag eller hver gang. Og når man undersøker hva som er vanlig og normalt må man blant annet ta hensyn til kjønnsforskjeller. Kvinner sjekker oftere, - med andre ord skal det et høyere anntall sjekkinger til for å oppfylle dette kriteriet for kvinner enn for menn.

I tillegg vil atferd i befolkningen endres over tid og i ulike kulturer. Kriteriet for fedme eller undervekt har for eksempel blitt endret flere ganger fra femtitallet og til i dag. En av kriteriene på fedme er at vekten er tredve prosent over gjennomsnittet. Når så befolkningen har fått en økt gjennomsnittsvekst, må grensen for fedme heves tilsvarende.

Men det er mulig å finne et statistisk gjennomsnitt for en rekke forhold som er krieterier for psykiske lidelser. Likevel, en psykisk lidelse defineres uansett ikke av dette kriteriet alene.

Når det gjelder kulturelle forhold, viser det til langt mer enn forskjeller i kultur mellom ulike land eller etniske grupper. Norge er et langsstrakt og kulturelt uensartet land. Kulturforskjellene mellom ulike deler av landet kan lett være like så store som mellom Norge og for eksempel Tanzania.

Eksempel:

For mange år siden arbeidet jeg som psykolog opp mot en institusjon i Telemark. Som et ledd i en standardutredning av en gutt på tretten år oppdaget jeg at han hadde store utslag på et såkalt screeningsverktøy for identifisering av psykiske lidelser. Skalaen som viste til mulig psykose var sterkt forhøyet og jeg innkalte derfor gutten og hans far til samtale. Jeg fulgte opp skårene på skalaen med spørsmålet «Tror du at du har noen spesielle krefter?» Til min videre uro bekreftet gutten dette, og på oppfølgingsspørsmålet fortalte han at han hadde makt over liv og død. «Kan du gi et eksempel på det?» spurte jeg med en nagende uvisshet. «Ja, jeg kan stirre på dyr, for eksempel en hare. Jeg bare stirrer på den, og så vips så faller den død om». Gutten fortalte det med et intenst blikk, og full av bekymring vendte jeg meg mot hans far. Faren møtte blikket mitt med et nikk. Stolt både i kroppsspråk og stemme repliserte han. « ...Og det er det jeg som har lært ham».

Etter noe oppklarende samtale fant jeg ut at de var flere fra den delen av Vest-Telemark som trodde på dette. For det jeg vet gjelder dette kanskje hele regionen ;) Gutten var ikke psykotisk. Og selv om jeg syntes det var en underlig forestilling, var det ingen såkalt vrangforestilling og psykosetegn.

• Vesentlig funksjonsnedsettelse.

Men som sagt er ikke tilstedeværelsen av en statistisk uvanlig tanke eller følelse i seg selv tilstrekkelig for å klassifisere noe som en psykisk lidelse. Det utgjør bare det første av tre samtidige forhold.

For det andre må atferden medføre vesentlig funksjonsnedsettelse. Dette viser for eksempel til at man ikke klarer følge opp arbeid skole, vennskap eller kjærlighet. Dette punktet hører ofte sammen med det første. Dersom man for eksempel har angst, depresjon eller en spiseforstyrrelse vil det som regel medføre et fall i kognitive evner som konsentrasjon, hukommelse og abstrakt tenking. Det skyldes at organsismen er så sterkt aktivert eller så preget av angstfult eller depressivt tankeinnhold at de vanlige logiske funksjonene ikke blir opprettholdt. Tenk deg at du selv var truet av en forestående katastrofe eller prøv å minnes sist du var veldig lei deg. I slike situasjoner blir bevisstheten innsnevret og man har lite tilgjengelig mental kapasitet til å løse andre problemer. Eller prøv å huske sist du kranglet med kjæresten din. Du var sannsynligvis veldig sliten og manglet energi til å gjøre det logisk riktige. Enten ønsket du ikke å tenke logisk eller så hadde du ikke krefter til det. Istedenfor satt du kanskje bare i stolen, grublet, kjente på sinne og maktesløshet og stirret i veggen. Bare tanken på å reise seg fra stolen, ta seg en luftetur ut for å tenke klart, - virket som en umulig oppgave. Ved en psykisk lidelse er dette enda mer uttalt. Mange vil da unngå å gå på arbeid, møte på skole eller overhode å treffe andre mennesker. Konsekvensen er tilbaketrekking, isolasjon og at man lett kommer in onde sirkler.

Når det gjelder ungdom er ofte skolefravær et tegn nettopp på begynnende psykisk lidelser, og bør derfor taes svært alvorlig ettersom høyt skolefravær også lett fører til økende problemer både faglig og sosialt.

• Subjektiv lidelse.

Det siste kriteriet som må oppfylles for å fylle kriteriene for en psykisk lidelse er at personen opplever sterk subjektiv lidelse. Med andre ord må symptomene ledsages av angst, intens fortvilelse eller ønske om å bli kvitt symptomene. For å si det enkelt; å ha en psykisk lidelse er jævlig. Man føler maktesløshet, man er forvirret, man er skamfull, og følelsen er så overveldende at man ikke forstår hvordan man noen gang skal få det bedre.

Det finnes unntak til dette siste kriteriet, for eksempel ved anorexia eller dyssosial personlighetsforstyrrelse/psykopati. Likevel, - selv personer med disse lidelsene vil ofte ha blaff eller perioder av subjektiv lidelse. Selv psykopater kan noen ganger beskrive en vond tomhet eller ensomhet, en sår følelse av at noe viktig mangler. Det samme gjelder personer med anorexi. I tillegg vil også lidelsen bæres av andre. Man sier at kriteriet subjektiv lidelse er vikarierende hos personens pårørende eller nærpersoner. Å være kjæreste med en psykopat eller foreldre til en ung jente med anorexi gir en intens lidelse.

Å beskrive denne lidelsen er på tross av intensitetet svært vanskelig, ja faktisk i prinsippet umulig. Ord blir fattige i en slik situasjon. Faktisk kan det hevdes at personen sannsynligvis ikke ville hatt et så stort lidelsestrykk dersom han/hun klarte å beskrive følelsen fullt ut. Og motsatt; - den psykiske smerten i å ha en psykisk lidelse blir nettopp så ufattelig fordi det er så vanskelig å beskrive og kjenne på den.

Kun når samtlige tre kriterier er oppfylt kan man diagnostisere symptomene til å utgjøre en psykisk lidelse. Dersom symptomene er mindre intense eller kun er delvis oppfylt er det mer riktig å benevne det som psykiske vansker, plager eller problem eller som en del av normalvariasjonen hos mennesker. Jeg understreker at dette ikke er min personlige mening, men forsøkt beskrevet utfra de kriterier som er utarbeidet av Verdens helseorganisasjon (WHO) og nedfelt i innledningkapitlet til diagnosemanualene som skal benyttes for formålet.

Når media til økende stadighet forteller om skummelt høye tall på forekomst og økning av psykiske lidelser blant barn og ungdom må vi derfor spørre oss selv hvordan de definerer psykiske lidelser. Et vanlig benyttet prosenttall er at tyve prosent av alle ungdom har psykiske lidelser. Nå er jo ikke kritisk kildekritikk og dyplesning av forskningsreferanser medias sterke side. Ofte vil de referere nettopp til forekomsten av psykiske problemer/vanker/plager og la være å problematisere dette ytterligere (kjedeligere overskrifter blir det også). De fleste undersøskelsene fra de siste årene viser til at en tredjedel av disse igjen har en psykisk lidelse, og at forekomsten av psykiskel lidelser således ligger på mellom 5 ¿ 7 prosent. Dette kommer også an på hvilke aldersgruppe man studerer, for eksempel om man tar med de aller yngste barn og om man med ungdom også inkluderer personer opp til 20 år. Nå er selvsagt dette alvorlig nok, men langt fra så alarmerende som enkelte forsøker å fremstå det. Selvsagt er det også slik at noen men pykiske problemer utvikler videre problemer slik at resultatet etterhvert blir en psykisk lidelse. Tidlig hjelp kan derfor motvirke en skjevutvikling og bør derfor uansett taes alvorlig.

Nå er det er sagt mener jeg personlig at utredning og behandlingstilbudet uansett forekomst er alt for dårlig i Norgesynes like så mye å skyldes at tilbudet er altfor dårlig tilpasset nettopp barn og ungdoms behov. Barn og ungdom får etter min erfaring ikke hjelp på sine egne premisser, men heller slik det passer behandlere og adminitrative/økonomiske rammer.

Hvordan man forstår og klassifiserer barn og ungdoms psykiske helse har dessuten klare konsekvenser for hvorledes samfunnet reagerer. I Norge er det psykiske helsetilbudet svært forenklet organisert i to hoveddeler; den kommunale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. I utgangspunktet skal psykiske problemer ivaretaes innen det kommunale tilbudet mens utredning og behandling av psykiske lidelser skal ivaretaes i spesialisthelsetjenesten. Effekten av dette krever selvsagt blant annet at kommunen har tiltrekkelig kompetanse både på håndtering av psykiske problemer og på å fastslå når sammenstillingen av symptomer utgjør en psykisk lidelse. I tillegg krever dette et tett samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten både når det gjelder koordinering og informasjonsutveksling. Med andre ord at kommunens helsetjenester vet når de skal henvise og at spesialisthelsetjenesten stiller opp når det trengs. Dette er særlig viktig for barn og ungdom. For å være litt forsiktig så vet jeg ikke om mange plasser der dette fungerer så veldig godt.

Men poenget er ikke her å sukke, stønne eller harselere med helsevesenet. Poenget her er både å få frem hvor vanskelig det er å diagnostisere (særlig barn og ungdom) men at det likevel er mulig. Det finnes som sagt selvsagt ingen fasit, og i praksis er det enda vanskelig enn denne korte fremstillingen skisserer. Oppgangen mot somatikk, hormonforstyrrelser, nevropsykiatri og annet er for enkelt skyld ikke tatt med her.

Grovt sett er det likevel to store farer når det gjelder å klassifisere atferd som en psykisk lidelse eller ei. Man kan feilaktig diagnostisere normal atferd som en psykisk lidelse, eller man kan bagatellisere eller overse en psykisk lidelse som uttrykk for noe som går over av seg selv. Begge deler kan gjøre et menneskes liv verre. Og selv om man riktig klassifiserer en psykisk lidelse vil det selvsagt ikke i seg selv sikre at vedkommende får riktig eller vellykket behandling.

Men å gå lenger ned den veien tror jeg i så tilfelle krver en ny bloggpost. Jeg velger derfor å stoppe her. Gi gjerne innspill til teksten, og til om jeg bør skrive mer om det jeg antyder på slutten her.

Posted at 07:43PM apr 29, 2008 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[12]