Gjerningmannsprofilering, del 2

Resultatene fra den første undersøkelsen av treffsikkerhet i gjerningmannsprofilering viste at «Profilerne» hadde lavest skåre. Psykologene var den gruppen som hadde høyest skåre. Psykologene hadde til og med best skåre på skalaen som viste til fysiske karakteristika hos gjerningsmannen!

Den nye undersøkelsen hadde en noe annen gruppesammensetning. Studentgruppen besto av studenter i realfag. Disse ble vurdert å ha kunnskap innen vitenskaplig tenkning og hypotesetesting som kunne være nyttige for profilering. De selverklærte «Psychics» ble inkludert for å å møte de kritiske røstene som hevdet at «profilers» var «no better then bartenders». I tillegg ble alle gruppene sammenlignet med tilfeldighet ved at en kontrollgruppe skulle forsøke å beskrive gjerningsmannen uten bakgrunnsopplysninger.

Denne gangen fikk gruppen «profilers» best skåre. Mange innen feltet trakk et lettelsens sukk. Men ikke alle. For selv om gruppene i fallende rekkefølge var psykologene, realfagsstudentene, politimennene, «psychics» og kontrollgruppen, - var forskjellene likevel ikke veldig store. Forskjellen mellom for eksempel profilers og psykologer var ikke statistisk signifikant. Det betyr at det kan ha vært andre ukjente faktorer eller innslag av tilfeldighet som bidro til resultatet.

I tillegg er det verdt å merke seg at den opprinnelige hypotesen om at erfaring i politiarbeid og etterforskning var vesentlig, heller ikke denne gangen ble bekreftet. Psykologenes gjentatte treffsikkerhet tydet på at psykologisk kompetanse var viktig. Det at realfagstudentene gjorde det bedre enn politimenn tydet på at vitenskaplig tenkning også var mer effektivt enn erfaring innen etterforskning. Det kan selvsagt hevdes, - og det ble det da også av både tilhengerne av politierfaringen og «psychics», - at slike undersøkelser ikke er tilstrekkelig lik virkelighetens undersøkelser. Men at de to gruppene var enig på dette området bidro nok ikke til at argumentet om politierfaring sto noe sterkere.

Men la oss se litt på resultatet for gruppen «Psychics». De kom jo altså bedre ut enn kontrollgruppen. Det kan invendes at gruppen med «Psychics» kun svarte utfra stereotyper om hvorledes drapsmenn ser ut og oppfører seg og at deres beskrivelser derfor ikke var noe bedre enn tilfeldigheter. Men dette var jo nettopp kontrollgruppens utgangspunkt også, og resultetene til «Psychics» var bedre enn resultatene fra kontrollgruppen. Dersom man skal bruke samme logikk som ovenfor kan det hevdes at også «Psychics» er mer effektive enn tilfeldigheter skal tilsi selv om heller ikke denne forskjellen var statistisk signifikant.

Flere lignende undersøkelser er utført siden, og resultatene viser samme tendenser. «Profilers» eller psykologer gir de mest treffsikre beskrivelsene, og realfagstudenter skårer gjennomgående bedre enn erfarne politimenn. Undersøkelsene har særlig tatt for seg seriedrap, men også ildspåsettelse har vært tema for i hvert fall en lignende undersøkelse. Resultatene fra den viste igjen at «profilers» var mer treffsikre enn politietterforskere og etterforskere fra brannvesenets spesialavdeling. Men også her viste realfagsstudenter seg å ha bedre treffsikkerhet enn de to etterforskergruppene. I denne deltok ikke psykologer eller «psychics».

I dag finnes det flere «skoleretninger» innen gjerningmannsprofilering. Flere bygger på bruk av databaser og typologier som beskrevet i første del av denne bloggtesksten. Statistiske metoder som «multidimesjonal skalering» brukes for å sammenstille informasjon fra gjerningsstedet sammenlignet med vanlig forekommende bevis og beskrivelser fra relevante databaser. Mest kjent er nok «Crime action profiling, CAP» utviklet av kriminalpsykologen Richards Kocsis. Han er en av dem som er skeptisk til ukritisk bruk av «profilers» og har gitt ut en fritt tilgjengelig lærebok om metoden (Criminal Profiling. Principles and Practise, 2006).

Paralellt med disse metodene finnes det også en del «profilers» som enten i liten grad viser til en konkret metode eller som åpent uttaler at de baserer seg på klinisk erfaring og intuisjon. Mange av disse har en høy medieprofil, noe som bidrar til en useriøs og uvitenskaplig forståelse av feltet. For eksempel har en av de mest kjente profilerne i USA, John Douglas, ofte enten uttalt seg eller bltt feilsitert i saker han slett ikke har hatt befatning med. I Norge har den svenske kriminalpsykiateren Ulf Åsgård ved Kriminalpolisen i Sverige ofte blitt sitert i forbindelse med mediedekningen av for eksempel Thomas Quick («han er uskyldig»), drapstruslene av Valla («gjerningskvinnen er ensom og usikker») og i saken mot Fetteren («han er skyldig»).

I USA finnes det flere privatpraktiserende psykologer og psykiatere som nesten utelukkende får sine inntekter fra å gi bistand til politi eller media, noe som gjør at det er i deres egeninteresse at de fremstilles som å kunne levere varene. Selv om den voldsomme mediedekningen har bidratt til at almenheten har stor tro på gjerningmannsprofilering, har det hindret en tilsvarende anseelse innen psykologien og rettsvesenet. I de siste årene har også seriøse aktører i media begynte å stille seg kritisk til feltet nettopp på grunn av dette.

I fjor tok den anerkjente skribenten Malcolm Gladwell opp temaet i en sterkt kritisk artikkel i avisen «the New Yorker». Artikkelen tok utgangspunkt i at Douglas hadde gitt ut en bok om gjerningmannsprofilering med sterke selvbiografiske innslag. Gladwell hevder at Douglas klart overdriver sin egen innsats i flere oppklaringer, at mange av sakene ble løst på tross av feilanalyser fra Douglas side, og at Douglas bok inneholder mange faktiske feil.

Og Douglas er ingen hvemsomhelst. Han er en sentral person innen utviklingen av gjerningmannsprofilering og arbeidet i mange år i FBIs Behaviour Sciences Unit. Thomas Harris har ikke lagt skjul på at rollefiguren Jack Crawford i boka «Hannibal Lecter» og «Hannibal Rising» er basert nettopp på ham.

Men Douglas og en skare andre profilers med kjendisstatus blir fremdeles mye brukt. Særlig i USA. Og gjerningmannsprofilering har blitt stadig vanligere i andre land. I Europa synes riktig nok de mer metodisk orienterte skoleretningene å vinne frem. I Sverige har de i mange år hatt en egen enhet for gjerningmannsprofilering, gärningsmannaprofilgruppen (gmp-gruppen). Medlemmene i gruppen er svært bevisst på å unngå det sensasjonalistiske og har derfor bevisst valgt å unngå begrepet «profiling». I stedenfor bruker de begrepet «ärendeanalys».

Og da kan vi begynne å se på spørsmålet som jo er overskriften på dagens bloggtekst.

Er «Criminal profiling» vitenskap eller vissvass?

Utfra det ovenforstående bør det være synlig at feltet fremdeles er både umodent og ikke har et helt ut vitenskaplig fundament. Likevel synes det også som om feltet er i utvikling mot å bli en vitenskaplig orientert metode. Og på tross av noen bemerkelsesverdige bidrag og anekdotiske eksempler på det motsatte, - så utgjør profilering som regel bare en del av en vellykket etterforskning.

Gjerningmannsprofilering løser ikke i seg selv kriminalsaker. Det er heller en metode som kan bistå etterforskning på linje med andre politi- og analysemetoder.

I virkeligheten er det å skape en gjerningmannsprofil en møysommelig prosess. Målet er å gi politietterforskere praktiske innspill som letter etterforskningen. På bakgrunn av foreliggende informasjon kan «profileren» bygge opp en gjerningmannsprofil som beskriver psykologi, kjønn, sosial status og lignende. Dette skjert i nært samarbeid med etterforskerne og kriminalteknikkere. Profilen kan hjelpe politiet å prioritere hvilke ledetråder de skal følge, til å disponere taktiske ressurser for å forhindre at nye overgrep skal skje igjen, og til å bistå hvordan selve pågripelsen kan skje mest effektivt. Politiet kan også bruke profilen for å se om den mistenkte gjerningsmannen «passer» med en tidligere utarbeidet profil, og noen ganger vil utarbeidelse av en profil gi nye ideer der etterforskningen har mistet fokus eller momentum.

Men dersom vi skal beholde fokuset på en vitenskaplig metode bør vi også være forsiktig med vår tiltro til bruken av metoden. Vi må huske at profilering baserer seg på kunnskap fra databaser og typologier. For eksempel er det slik at gjerningsmenn ofte flytter liket dersom han kjenner offeret fra før, og at barn som er flyttet fra åstedet statistisk sett ofte er drept av sine foreldre. Dette er kunnskap som likevel er basert på gjennomsnitt og statistikk. Det behøver derimot ikke å være slik i en aktuell sak. Likeledes er mye av litteraturen basert på forskning fra USA. Det er derfor ikke sikkert at informasjon fra databaser samlet av FBI eller australsk politi kan overføres til norske forhold.

Med slike realistiske forbehold kan man konkludere med at «criminal profiling» er en virksom metode. Og at det er godt håp om at den kan utvikle seg til å bli stadig mer effektiv i årene som kommer. Det er mye overlappende kompetanse hos politi, psykologer og akademisk vitenskap. Uheldigvis er det på tross av dette lite fast samarbeid mellom disse gruppene. Gjerningmannsprofilering er nettopp et felt der en styrking av dette samarbeidet kan være til gjensidig glede både for gruppene og for samfunnet for øvrig.

Posted at 09:10PM feb 09, 2008 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[5]