Kompisen min og meg, og en til.

Jeg har en kompis som jeg har kjent så lenge jeg kan huske. Vi har hatt det utrolig morsomt sammen, han har støttet meg når jeg har trengt det, og jeg er sikker på at vi kommer til å holde kontakten til jeg dør. Men det er vel bare å innrømme at han nok har gitt mer til forholdet vårt enn jeg. For å være helt ærlig, så har jeg ikke alltid vært særlig god i å holde kontakten med ham. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det har liksom bare blitt slik. Da jeg var liten forsto jeg nok ikke helt hvor viktig han var for meg, og i løpe av de siste årene har liksom dagene og årene flydd av gårde, og jeg har dessverre ikke satt tilstrekkelig pris på hva han betyr for meg. En annen sak som kanskje også har noe å gjøre med det, er at han er mye eldre enn meg. Han er svært mye klokere og mer tålmodig enn meg, og han er ikke fra Norge. Fordelen med det er selvsagt at han er en svært erfaren og klok mann, og jeg unnskylder meg med at han har mange andre som også er glad i ham. Men det er en dårlig unnskyldning, jeg vet det. Siden jeg skylder ham så mye, så burde jeg både satt mer pris på ham og tydeligere takket ham for alt han har gjort, gjør og kommer til å gjøre for meg. Jeg ser ham tydelig for meg mens jeg tenker dette. Snille øyne, et forsiktig smil og rolige, trygge bevegelser. ”Det er greit”, vil han sannsynligvis svare. ” Ikke tenk på det. Jeg vet at du er glad i meg uansett”. Men likevel...

Det er bare en ting som ødelegger for forholdet vårt. Livet, det er navnet hans, har ei venninne som jeg ikke liker. Hun er på mange måter hans rake motsetning. Hun er ung, smilende sleip og virker hele tiden rastløst på utkikk etter bråk og action. For nok en gang å være helt ærlig, så må jeg innrømme at hun også er irriterende sexy. Trøbbel, heter hun, og det er mange som tiltrekkes både av hennes stil og av alt det spennende hun kan og gjør. Problemet er at når Livet og jeg har det hyggelig sammen, så kommer Trøbbel. Og hun ødelegger. Jeg har forsøkt det meste for at hun skal holde seg unna. Jeg har forsøkt å gjemme meg, jeg har forsøkt å avvise henne, og jeg har forsøkt å late som hun ikke er der på tross av at hun står rett foran meg. Jeg tror folk opplever meg som en hardtarbeidende mann, og jeg mener selv at jeg fortjener å slappe av når jeg først har mulighet til det. Men altså, du skal være sikker på at når Livet og jeg klarer å finne tid til å hygge oss litt sammen, så Kapoff, kommer hun. Der Livet er, dit kommer Trøbbel. Nå er jo som sagt Trøbbel en sexy kvinne. Hun ser bra ut, hun lukter godt og hun smaker godt. Hun er spennende. Jeg vet nettopp dette fordi, What do you know?, vi havnet til sengs, og tro meg, det var fantastisk sex. Men det gjorde jo ikke saken bedre på sikt akkurat. Hun tok vel det som en invitasjon til gang på gang å forsøke lokke meg til sengs igjen. Og gang på gang lyktes hun. I en periode hadde vi derfor svært mye og intim kontakt. Men jeg har lært. Jeg har blitt voksen nå, og synes ikke det er verdt det lenger. Ja, det var godt og spennende, men nå orker jeg ikke mer Trøbbel.

Så jeg spurte Livet. ”Hva er greia her? Hvorfor sier ikke du nei? Jeg vil ha deg som venn, men ikke Trøbbel. Og jeg opplever at hun avbryter oss hver gang vi to har det hyggelig. Ser du ikke det?” Men Livet bare smilte smilet sitt, og svarte på samme tålmodig måte som før: ”Du har helt rett i at Trøbbel og jeg er forskjellig, men vi har en del felles også. Akkurat som du har kjent meg siden du var et spedbarn, så har jeg kjent Trøbbel siden jeg ble født. Og Trøbbel kommer uansett. Ikke tenk så mye på det. Hvorforgrublingen din gjr det uansett bare verre. Jeg har for lengst lært meg at det ikke går an å hindre henne, men bare gjøre det beste av det”. Jeg ble sint. Jeg ble forbannet. Han som er så sterk og klok. ”Har du gitt opp?!. Du som ellers ser ut til å fikse alt, tåle alt, utholde alt?.” Jeg klarte ikke si mer og forlot ham enda sintere enn da jeg kom. Sint både på Trøbbel og Livet.

Men jeg har tenkt på det mye siden da. Og jeg tenker på det fremdeles. ”Å gi opp” er noe stakkarslig som jeg ikke forbinder med Livet. Det må være noe annet. Vi snakker om Livet her. Han gir ikke opp så lett. Så jeg grubler videre. Kan det være noe jeg ikke har forstått? Noe som jeg kanskje burde ha forstått? En sammenheng eller noe åpenbart som er så tett inn på meg at jeg rett og slett ikke får taket på det. Jeg tror kanskje det. Livet er min venn, men Trøbbel er også Livets venn. Selv om jeg ikke liker Trøbbel, og selv om jeg aldri tror at jeg kommer til å bli venn med Trøbbel, - så må jo hun ha noe positivt med seg siden Livet liker henne. Kanskje Livet liker henne fordi hun er så levende? Det var jo det som jeg selv syntes var så tiltrekkende. Der Livet er, er Trøbbel, har jeg tenkt. Og det er i og for seg sant. Men der Trøbbel er, der er jo også Livet. Jeg forstår det ikke helt, men kanskje jeg heller ikke behøver å forstå detaljene i det. Jeg bestemmer meg for å gjøre ting litt annerledes fra nå, jeg har jo ikke så mye å tape. Jeg beslutter å stole på Livet med å gi Trøbbel en sjanse. Ikke for å oppsøke henne, bli som henne, eller for igjen smake på huden hennes.  Men jeg skal ikke avvise henne, ikke Hvoforgruble, og ikke klandre Livet for at hun kommer. Med andre ord skal jeg prøve å ikke være så svart eller hvit, så enten eller. Fra nå av skal jeg ikke gjemme meg for henne, avvise henne eller lure meg selv. Jeg skal være høflig og nysgjerrig. Kanskje hun til og med har noe å lære meg?

Posted at 08:37AM mar 13, 2010 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[2]