Ordene sniker seg inn i henne, det er for seint. Hun er usikker på hva hun hørte, om hun hørte noe. Hun ser leppene hans bevege seg, men lyden er fordreid som om hun var under vann eller som om han snakket et fremmed språk. Men lyden er ord i en slags sammenheng, og hun vet at ord kan gi følelser. Følelser og minner hun ikke vil høre. Som hun lenge har løst ute eller inne, som hun hadde begynt å tro var visnet. Døde.

Viljesløs kan hun nå ikke annet enn å vagt merke konsekvensene og det som følger. Hun er godt utdannet og kan sin logikk. Hun kan mer en de fleste om beslutningsteori, nevrofysiologi og analytiske prosesser, men det hjelper henne ikke. Eller kanskje gjør det det? Muligens hjelper det med å gi en klarhet i kjeden av indre hendelser, en varsel om det skal komme.

Hun erkjenner at det limbiske system; amygdala og thalamus, tar og gir signaler. Prosesserer informasjon på cellenivå og i mikrovolt. Prolaktin, adrenokortikotropisk hormon, enkefalin. Hun vet at hun nå sikkert er rød, at hun sannsynligvis svetter. Hun mer vet enn merker ansiktsmusklenes forsiktige rykninger og at underkjeven trekker seg tungt bakover og nedover. Men selv om hun vet hva som kommer og at hun ikke vil at det skal skje, så forsøker hun å ikke å stanse reaksjonen. Det parasympatiske delen av det autonome nervesystemet har forrang. Flukt er ikke et alternativ. Logikken er død.

Økt acethylcholin, fravær av andre nevrotransmittere, kjemi, mikroelektriske spenninger, og ukjente nevrokjemiske forbindelser. De siver sammen mot et felles mål i lakrimalkjertlene. Der møtes de og eksploderer i et fysiologisk endepunkt. Nikotin og muskarinreseptorene aktiveres, og begynner å produsere sine produkt.

Først samler de seg, men så ¿ grunnet sin egen tyngde, renner de.

Hun lukker øynene, men skjuler det ikke. Tørker ikke, men lar hendene henge uvirksomme. Hun lager ingen lyd, men munnvikene dirrer i det hun kjenner smaken.

Hennes siste logiske tanke er at det må da være noe bra i dette? Siden mennesket er den eneste art som gråter, siden det er så mye nevrologi i en så liten ting som en tåre.

Så lar hun fortvilelsen skylle over seg, lar følelsene få forrang for kjemien. Gir faen.

Og fortaper seg i gråten.