martefaen

Hun sitter på en naken scene. Snauklipt og med trass i øynene.

Bak henne: Et stort lerret der det spilles scener fra hennes liv. Om smerte, blod og mammas fortvilelse. Foran henne: publikum beskyttet av salens mørke og flertallets anonymitet.

Hvordan beskrive et liv, et helvete, en blomst, - hva som helst, slik at andre kan oppleve en flik av din virkelighet? Er det vanskelig eller er det umulig? Hun har fått hjelp av dyktige dramatikere og kreative mennesker. Men viktigst av alt, .. hun tør.

Hun har teaterlyset på seg og mer føler enn ser menneskene som er stablet oppover seteradene. Hva vil de si? Hva vil de tenke?

Gjennom flimrende bilder, løse dagboksnotater, spørsmål og svar. Gjennom teaterspill, kropp, opplesing av lærebøker. Gjennom dialog med en intervjuer. Hun legger frem sine vareste tanker. Sin skam.

Han spør:» Men Marthe.. Kutter du deg ikke egentlig for å få oppmerksomhet?»

Han spør det alle lurer på og som alle ønsker svar på, apørsmålet som alle tror de vet svaret på. Hun svarer stille. Med hendene hvilende på knærna med håndflatene opp og beina lett berørende gulvet.

Jeg husker henne som barføtt og med et svar er så stille så stille, så stille. «nei. Jeg vil ikke ha oppmerksomhet, jeg vil unngå oppmerksomhet». Og hun forteller om galemarte og martefaen.

Publikum endrer seg. Fra en taus skygge som forsøker å skjule sin fordømmelse til forsikigtig leende mennesker som gjenkjenner seg selv og sitt eget liv i hennes ekstreme tanker og handlinger.

Jeg blir glad. Jeg kjenner at jeg så langt har forventet katastrofe. At hun etter å ha lagt sin sjel bar kun ville høste taushet. At etter forestillingen, så ville alle ha klappet høflig og raskt planlagt hvordan de mest mulig ubemerket kunne snike seg ut før lysene kom på.

Jeg vet ikke om hun tenkte det samme. Jeg tror vel heller at hun var drittlei av slike tanker, at hun hadde hatt de i flere år, - og at greia med å gjøre en forestilling nettopp var for å ta et oppgjør med dem. Både tankene og publikum.

Og hun lykkedes. Det er ikke sikkert at publikum forsto så mye mer om selvskading etterpå. Men de fikk et glimt av skam og smerte, og hvordan de to henger sammen.

Og de fikk se en jente som har slåss seg frem til å kunne se andre i øynene.

Jeg spurte henne etterpå om hun var sliten. Ja, sa hun. Men hun gledde seg til å vise frem foretsillingen flere ganger.

kontakt 

Posted at 02:30PM jan 11, 2008 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[6]