Min første tur med privatfly.

Som vanlig sjekket jeg om flyet mitt var satt opp og hvilken gate avgangen hadde fått. Sandefjord Lufthavn Torp er liten og sparsommelig utrustet, men likevel drevet med en effektivitet som mange andre flyplasser kan lære av. Derfor var forbauselsen stor da jeg ikke fant avgangen min på skjermen i avgangshallen. Det var likevel en stund til avreise, så jeg ble ikke veldig stresset av den grunn. Og etter en liten snakk med innsjekkingen fikk jeg bekreftet at jo da alt var i rute.

Jeg hadde likevel en noe nagende følelse av usikkerhet da jeg noen minutter senere satt å ventet ved angitt gate. For det første var avgangen fremdeles ikke satt opp på hovedskjermen. For det andre gikk klokken tikk takk mot 30 minutter før avgang uten at noe som helst syntes å skje av aktivitet. Og for det tredje, og det var klart utslagsgivende, - så satt jeg der helt ensom ved angitt gate. Og når jeg sier ensom, så mener jeg ensom. Det var ingen rundt meg, det var stille, - og jeg ønsker at noen skulle gi meg informasjon eller noen beroligende ord.

Og plutselig. En smilende flyvertinne kommer mot meg. "Trondheim?" spør hun meg. Jeg nikker betenkt. Smilende flyvertinner og flypersonell som personlig kommer ut fra sine skranker og båser er som regel tegn på at noe alvorlig er på gang. Som regel noe negativt. "Det var det jeg visste. Den er nok innstilt eller verre", tenkte jeg.

"Kom med meg", sa hun og smilte. Og jeg gikk med henne. Ut på rullebanen. Og der sto flyet. Alt så helt greit ut. Flyvertinnen fulgte meg frem til trappa og sa farvel. Selv om jeg naturligvis var lettet, var det likevel noe merkelig med situasjonen. Den følelsen ble enda større da jeg kom inn i flyet. En annen flyvertinne ønsket meg velkommen. Hun både smilte og så på meg, noe som er en sjelden kombinasjon blant flyvertinner. Og det var ingen i flyet!! Og ingen bak meg. "Er det ingen andre her?" spurte jeg på tross av at det var nettopp det som øynene mine viste. "Nei, du har hele flyet for deg selv", svarte hun fremdeles både smilende og med blikk-kontakt.

Jeg fant en plass og fant frem avisa mi slik jeg ellers bruker å gjøre. Men der står flyvertinnen rett ved siden av meg. Så begynner hun med sin vante drill. "Flyet har fire nødutganger¿Setebeltet festet slik.. Ved en nødsituasjon..".

Men, jeg gjentar, - det var bare meg i flyet. Hun ser direkte på meg, og gjennomgår den vanlige drillen som om flyet var smekkfullt. Men altså plassert rett ved siden av meg og med blikk-kontakt. Til og med setningene "nødutgangen kan være bak deg" og "ta på masken selv før du hjelper andre" ble presisert som ved en ordinær avgang.

Det var da jeg fikk en AHA-opplevelse. Kjetil og Kjartan. Skjult kamera. Jeg smilte for meg selv og kikket stjålent rundt meg. Men, neida. Ingen tegn til det. Og så lettet flyet.

Vel oppe i lufta ble jeg servert kaffe og fikk en hel pose sjokoladekjeks servert. Servicen var upåklagelig. Flyvertinnen var en ordentlig flyvertinne. Hun var ivaretagende og profesjonell, med effektive bevegelser og i femtiårene. Etter en tid sovnet jeg, og da jeg våknet var brettet ryddet og slått opp uten at jeg hadde merket det. På vei ned begynte jeg seriøst å regne på om jeg hadde råd til å kjøpe meg et privatfly, så behagelig var opplevelsen.

Du kan selv tenke deg at landing og oppbrudd fra kabinen holdt samme høye service. Og ja, - jeg ble selvfølgelig eskortert ut av flyet og til ankomsthallen.

Nummen av opplevelsen bevegde jeg meg mot flybussen. Der ble jeg spurt av en busssjåfør om jeg kom med flyet fra Torp. "ja", svarte jeg. "Det er jeg som er flyet fra Torp".

Bussturen var en skuffelse. Det var en annen person om bord.

Takk til Coastair som tok over flighten, takk til den hyggelige flyvertinnen.

Og hvis dere har lyst å prøve å ta privatfly en gang. Ikke gå og kjøp.

Book heller 20.10 flyet som SAS egentlig har på hverdager fra Sandefjord til Trondheim, som de driver i samarbeid med Widerø, men som Coastair nå flyr i en periode.

Og vær så snill å hils så mye fra meg.

Posted at 03:37PM des 20, 2007 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[5]