Noen opplevelser gjør noe med deg, nr 2.

"Å sitte på skjerming" viser til at institusjonspersonalet må være tilstede hele tiden når en pasient er skjermet. Psykisk helsevernloven definerer skjerming som "tiltak som innebærer at en pasient holdes helt eller delvis atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke deltar i undersøkelse og behandling av og omsorg for pasienten. Tiltaket iverksettes av behandlingsmessige hensyn eller for å ivareta hensynet til andre pasienter." Skjerming vedtas vanligvis fordi pasienten er psykotisk eller i akutt selvmordsfare.

Trine var begge deler.

Trine var begge deler.

Hun klarte ikke å beskrive hvordan hun hadde det, men hun var synlig vettskremt mesteparten av tiden. Hun vandret hvileløst frem og tilbake, ropte og hvisket, og slo seg i hodet med knyttneven. Andre ganger satt hun helt urørlig og med gjenlukkede øyne. Sannsynligvis var kaoset og redselen enda større da.

Det er tungt å erkjenne at et barn på 13 år må skjermes. Og det er en tung oppgave for personalet å sitte på skjerming fordi opplevelsen av egen maktesløshet blir så påtrengende. For de som ikke har opplevd det, kan det synes umulig at barn kan være psykotiske. At de har lyst å skjære seg opp fordi de ikke klarer å utholde en skremmende indre verden, eller at de plutselig prøver å kaste seg foran en bil for å dø selv om de har foreldre som er glad i seg. Barn skal ikke ha det vondt. Og hvis de har det vondt skal det være nok å trøste dem. De skal da etter hvert se takknemlig opp, tørke bort tårene, og forsiktig smile til den voksne og verden.

Men slik er ikke alltid verden. Noen barn blir psykotiske, de opplever ondt og ondskap, og noen tar selvmord. Noen blir blir aldri trøstet. Noen blir aldri friske. Heldigvis er det sjelden. Men det at det skjer så sjelden forleder oss til å tro at det aldri skjer, og derfor blir sjokket dess større når man opplever det med egne øyne.

Trine skjærte seg opp fordi hun ville dø. Hun hadde fortalt at hun hadde fått beskjed av Djevelen at det var eneste måten hun kunne redde verden på. Hennes bestemor hadde dødd for noen måneder siden. Hun var veldig glad i bestemoren sin. Og djevelen hadde sagt at hele verden og også bestemoren kom til å ende opp i Helvete dersom ikke Trine gjorde som han sa. Trine hadde forsøkt å forhandle med Djevelen så godt hun kunne. Hun tenkte at hun ihvertfall delvis kunne gjøre Djevelen til lags dersom hun kuttet seg alvorlig. Så hun forsøkte å blø mest mulig. For ikke å bli avslørt forsøkte hun å ikke lage noen lyd mens hun skjærte seg, og ofte klarte hun å blø ganske mye før hun ble avslørt. Kaoset i tankene og de hvislende stemmende ble svakere når døsigheten tok over. Skrikene fra mamma og løpingen rundt henne var da det eneste hun fikk med seg, men også de kunne noen ganger forstumme. Dersom hun blødde nok.

Etter hvert ga hun opp denne taktikken. Mye fordi det ble vanskeligere å få til etter at hun ble innlagt, men mest fordi Djevelen var tydelig på at en slik halvveisløsning ikke var god nok. Skjermingen syntes å dempe både selvmordtankene og det psykotiske trykket. En stund så det ut til at det verste var over. Etter to dager på skjerming var det tid for å vurdere om Trine heller kunne nyttigjøre seg å "komme ut i miljøet".

På vei inn til Trine hilste jeg på en nyansatt ekstravakt. Hun så litt forskremt opp da jeg gikk forbi. Hun satt utenfor rommet, men med åpen dør. En stabel med ukeblad lå under stolen. "Å sitte skjerming" innebærer for personalet at de må forsøke å finne en balanse mellom å ha oversikt og kontroll over den de skjermer, samtidig med at de ikke er alt for invaderende. Det krever erfaring og god intuisjon å finne denne balansen. Man må støtte pasienten i at det er en vanskelig situasjon, men man kan heller ikke snakke for mye. Formålet med skjerming er å redusere stimuli samtidig som pasienten opplever seg ivaretatt. Skjerming er en unaturlig situasjon, og personalet kan lett overveldes av en sterk maktesløshet av å være tilskuer til pasientens lidelse. I tillegg kommer opplevelsen av å være en slags fangevokter som overvåker og stadig må avslå pasientens ønsker. Ekstravakten var tydelig ubekvem med situasjonen, men jeg tenkte ikke særlig over dette nettopp fordi det er en ganske normal reaksjon.

Trine satt i senga med ryggen mot veggen med dyna over seg. Hun så ut som om hun forsøkte å trekke seg mest mulig unna meg eller noe som hun var redd for. Øynene hennes var oppspilte og med store pupiller. Hun var svært blek, og jeg kjente at jeg ble redd. "Hei Trine. Husker du meg?" spurte jeg mens jeg forsiktig bøyde meg nærmere. Hun svarte ikke, kun det samme tomme blikket. Jeg snudde meg for å få øyenkontakt med ekstravakten, men så til min forskrekkelse at jeg ikke kunne se annet enn beina hennes fra posisjonen min. Med andre ord hadde Trine hatt mulighet til å skade seg uten at ekstravakten kunne oppdage det.

Jeg tok tak i dyna. Trine gjorde det samme og trakk den opp mot haka. Jeg nølte et øyeblikk. Jeg så meg selv som sett ovenfra. Stående over en vettskremt unge på vei til å dra av henne dyna. Var det et overgrep? Hadde hun kanskje også tidligere vært utsatt for overgrep? Da så jeg det mørke på fingrene hennes. Jeg tror dessuten at jeg allerede da kjente den lukten jeg desverre kjenner så altfor godt.

Jeg røsket dyna av all makt ut av hendene hennes.

Blod. Svært mye blod.

En ujevn mørk flekk dekket det meste av pysjamasen hennes i området rundt magen. Det var mer blod i flekker på lakenet og på underarmene hennes.

Der lå også passfotoet av bestemoren hennes. Hun hadde bedt ekstravakta om å få utlevert fotografiet for å trøste seg med. I skjul hadde hun deretter brukt de skarpe kantene til å metodisk og i taushet file en flenge i magen sin. Så hadde hun satt seg mest mulig ut av syne. Og ventet. Hun hadde kjent varmen fra blodet som et håp om befrielse og gledd seg til at den velkjente døsigheten skulle bre over henne.

Det er synd å ty til en klisje i en slik sammenheng, - men tiden sto faktisk stille.

Så så Trine på meg. Jeg skvatt til, løste ut alarmen og prøvde å finne noen beroligened ord. Jeg nappet til meg passfotoet. Trine så fremdeles på meg. Så så hun på hendene sine og sakte førte hun de mot magen sin. Jeg trodde hun ville presse mot magen for å stoppe blødningen, men planen hennes var det motsatte. Hun løftet opp pysjamasen, stakk fingrene inn i såret og begynte å slite i flengen for å gjøre den større. Hun famlet med begge hendene for å få tak. Det var vanskelig å se på grunn av blodet og min uvirkelighetsfølelse, men jeg syntes hendene forsvant inn i magen og at flengen raskt ble større. Jeg falt over henne og tok tak i hendene hennes for å hindre henne. "Så små håndleddene hennes er", tenkte jeg. Og: "Hvor i helvete er personalet?". Trine vridde seg rundt, men jeg slapp ikke. Hun prøvde å trekke hendene sine tilbake, jeg trykte de mot skjortebrystet mitt. Hun vred seg rundt igjen, og plutselig flyttet hun hendene sine mot ansiktet mitt. Mens jeg fremdeles holdt henne om håndleddet smørte hun blod utover ansiktet mitt og nedover halsen. Da slapp jeg.

Trine rullet ut av sengen, så seg mot døra, - men satt seg så rett ned på gulvet. Fremdeles uten en lyd. Da personalet kom inn sto jeg tafatt ved siden av henne mens hun satt sammenkrøket å tegnet sirkler av halvstørknet blod på den hvite veggen.

Trine ble frisk. Det tok en god stund, og ingen vet fremdeles ikke hva det var som gjorde at hun fikk det bedre. Psykologi og psykiatri er ingen eksakte vitenskaper og alle mennesker rommer enorme hemmeligheter og kompliserte årsakskoblinger.

Jeg har møtt henne noen ganger etterpå. Hun sier at hun ikke husker noe av situasjonen. Jeg er ikke sikker på om jeg tror henne.

Men hun har lest historien som du nå leser og syntes ikke å reagere nevneverdig på den. "Stakkars jente", sa hun.

Men dersom hun snakker sant, dersom hun ikke husker noe, - så kommer hun også etter hvert til å glemme meg og de som forsøkte så godt de kunne å hjelpe henne.

Jeg derimot, - kommer aldri til å glemme henne eller det som skjedde den dagen på skjerminga.

Posted at 11:14AM des 27, 2007 by Overland in Diverse  |  Kommentarer[6]