Kvinner som har blitt voldtatt eller fysisk og psykisk mishandlet vil ofte ikke anmelde forholdet i redsel for hevnreaksjon eller fordi de ikke forventer å få støtte av rettsinstansene. I tillegg opplever kvinner å bli truet av gjerningsmannen i etterkant av en eventuell anmeldelse.

I mange tilfeller medfører heller ikke domfellelse at trusler og vold opphører. Mange kvinner finner det nødvendig å flytte, skjule sin identitet og leve i årevis i redsel for represalier. Med tanke på at de fleste drap i Norge skjer mellom kjent offer og gjerningsmann, er dette heller ikke en ubegrunnet frykt.

Nå skal Straffeloven endres. I Odeltingsproposisjon nr. 90 (2003-2004) kom Justis og Politidepartementet med flere forslag til endring av Straffeloven. Gjeldende lov om besøks- og kontaktforbud ble foreslått skjerpet og endret for å i større grad beskytte "fornærmede og andre berørte, særlig i saker som involverer vold og seksuallovbrudd". I tillegg ligger det inne et forslag om såkalt "omvendt voldsalarm".

Det er dessverre begrenset hva en kvinne (eller mann for den saks skyld) kan gjøre for å beskytte seg mot trusler og vold. Etter straffelovens paragraf 33 kan den som har begått en straffbar handling ilegges kontaktforbud når det er grunn til å tro at han/hun vil begå en ny straffbar handling ovenfor en annen person, forfølge en annen person eller krenke en annens fred. Kontaktforbudet innebærer at den dømte forbys å oppholde seg i bestemte områder, forfølge eller kontakte en annen person. Dersom forbudet brytes kan det straffes med opp til seks måneders fengsel. Ved fornyet brudd heves strafferammen til opptil to år.

Forutsetninger her er altså at en person allerede er anmeldt og dømt for en forbrytelse, og i hovedsak skjer dette som følge av volds- eller seksualvoldsforbrytelser. Videre kan påtalemyndigheten som ledd i en kommende rettssak etter straffeprosesslovens paragraf 222a stille krav om besøksforbud og oppholdsforbud. Vilkårene er da de samme som ved en dom.

Men dette krever at personen er dømt for forholdet eller at det er en pågående rettsak der dette er tema. I praksis kan en person som har et slikt kontaktforbud likevel lett "slippe unna" med å stå utenfor en butikk eller kontakte offeret gjennom mail eller tekstmeldinger.

En annen mulighet for et offer er å kontakte sitt lokale politidistrikt for å søke om voldsalarm. Man behøver da ikke å anmelde gjerningsmannen, men Politiet vil selvsagt kreve dokumentasjon om at forholdet er alvorlig. I praksis varierer det mye om hvordan Politiet er tilgjengelig for, og vurderer, slike saker. Mange kvinner vil dessuten føle seg utrygge på tross av en voldsalarm. De kan erfare eller tvile på om Politiet kommer raskt nok til stedet når de utløser alarmen, og det er selvfølgelig en stor utrygghet slik å måtte leve i frykt over mange år.

Det nye forslaget åpner for at det er gjerningsmannen som er pliktig til å bære alarm. Man tenker seg her at alarmen er elektronisk og bæres som en håndlenke eller fotlenke. Offeret vil bli varslet dersom gjerningsmannen kommer innenfor en sone som er definert som forbudt. Å pålegge den voldsdømte å bruk en omvendt voldsalarm vil medføre at byrden og ansvaret i en trusselsituasjon flyttes fra den truede til den som truer. Dette er mer i overensstemmelse med allmenn rettsfølelse, men er samtidig et økt ubehag for den dømte.

Elektronisk overvåking av domfelte er nytt i Norge, men utprøvd med gode evalueringer i England og Sverige. Omvendt voldsalarm er utprøvd i Spania med gode erfaringer. I første omgang skal det opprettes en prøveordning i Asker og Bærum. Det har vært en del vansker med den tekniske delen av ordningen, og forsøket er totalt sett forsinket.

Den reviderte Straffeloven åpner dessuten for at den ovenfor nevnte paragraf 33 i Straffeloven endres slik at alle former for uønsket oppmerksomhet forbys. Dette innebærer tekstmeldinger, brev, epost og lignende (http://www.jus.no/asset/33139/2/33139_2.pdf).

Om dette totalt sett vil bedre sikkerheten til ofrene er selvsagt usikkert. Ordningen vil selvsagt heller ikke fjerne frykten hos offeret for at gjerningsmannen likevel oppsøker henne. På den annen side har ordningen gitt økt fokus på et stort samfunnsproblem og for ofrenes lidelse. Det gir også håp for at ytterligere forbedringer i årene fremover.