Bokliste


 

Svein Øverland


psykolog og raring

 
lørdag okt 11, 2008

Skal jeg gråte (for henne) eller le (av meg selv)?

Hun sitter der så alvorlig foran meg. Hun er så liten, Hva er vel 13 år?
Hun burde ikke vært her, hos en psykolog på Helsestasjon for Ungdom. Blant brosjyrer om tvangsekteskap og amfetaminpsykose, blant sterile hansker og gratis kondomer. Og etter klokken ni på kvelden, her midt i byen med hvileløse rusmisbrukere rett om hjørnet.
Alvoret fyller ansiktet hennes. Det fyller hele rommet. Og øynene hennes er vidåpne. Konsentrerte. Hun er ute etter svar. Om sex, sa hun. Jeg ser hvordan hun forsiktig formulerer spørsmålet. Hun leter etter ordene, men virker sikker, - selvsikker til og med. Øynene er sminket, men ikke mye. Hun har farget håret svart, men skiller seg ellers ikke fra 13-åringer flest.
"Ja, sex kan være bra og det kan være dårlig", svarte jeg avventende. Hun nikket til det, som etter en erkjennelse av at - Ja slik er det.
Så kommer spørsmålet: "Hvor mange sexpartnere er det vanlig å ha?".
Hmm, tenker jeg og kjenner tankene gå over i hyperspeed. "Nå får du vise at du er en ikke-fordomsfull psykolog, du godeste Svein Kristian. Klart hun kan ha debutert seksuelt allerede, men du behøver ikke dra frem diagnosene dine av den grunn". Det er ikke tilfeldig at jeg har denne formaningen for meg selv. Erfaring har lært meg at selv om jeg ellers er en liberal fyr, og på tross av at jeg har blitt fortalt de mest bisarre tanker og observert mer menneskelig variasjon enn de fleste, - så kan jeg være ganske så prippen når det kommer til sex.
Javel, sikkert bra med avansert sex for de som liker det, sikkert fint med lakk og lær og pisk. Og hvis noen får en bedre utløsning med å gnikke seg mot rosa ballonger, så værsågod. Jeg vet at variasjonen er enorm og bør ikke bli sjokkert. Men jeg blir det gang på gang. Men altså, jenta er jo bare 13 år. Jeg vet at det er vanskelig nok for meg å snakke om seksuelle tenningsmønster og problemer med ungdommer og voksne, og jenta her er jo bare barnet.
Så en formaning av meg selv og mine holdninger er på sin plass, og hyperspeed er nok plassen å gjøre det på. Hun behøver ikke min følelse av at livet ikke burde være slik. Hun er her nå, og hun har kommet for å få hjelp.
Så til saken. Jeg tror ikke hun en gang har lagt merke til at jeg har vært litt uoppmerksom, at jeg har hatt et mikro-oppgjør med meg selv. Men nå er det på tide at jeg gir henne et svar.
"Du vet sikkert at det ikke er noe fasit på sånn. Noen får ikke kjæreste eller sex før de er godt over 18 år. Andre har hatt sex med mange rett etter de har kommet i puberteten og uten at de er i fast forhold". Blikket hennes er stødig, det røper ingenting. "Det er lett å føle seg unormal på det meste når man er i din alder, særlig når det gjelder sex. Og det er lett at andre slenger med leppa dersom man skiller seg ut".
Fremdeles det samme blikket. Tilbake i hyperspeed we go. Det ser ikke ut til at setningene traff. Hva er det jeg ikke har fått med meg? Er det noe annet hun er ute etter? Jeg kjenner at jeg nok allerede har klassifisert henne. Som en som allerede har mye seksuell erfaring, at hun har "rykte". Men hva bygger jeg det på? Litt øyeskygge og et selvsikker blikk. Kom an, er ikke logisk det. Det kan likså godt være noe annet. Tenk da!! jeg ser for meg at vi om noen minutter ler av at jeg totalt misforsto spørsmålet hennes, og at jeg lettet har forstått at "Neida, hun er jo ikke sånn".
Hmmm, kanskje det er det at hun har en type som maser på sex, som er eldre enn henne? Og at hun faktisk ikke vil, eller synes han er for påtrengende. Ja, det er det sikkert. La meg vinkle inn det..
"En annen ting som er viktig er at jenter noen ganger opplever at gutta maser og presser seg på. Og at jenta har lyst til å bare være kjæreste og få kos, men at hun ikke tør å si det direkte".
En rynke, og en til. "Nei, jeg tror ikke du forstår.."
"Neivel?...."
"Nei, jeg vet ikke jeg. Jeg synes det er godt og sånn. Men jeg lurer på hvor mange man kan ha samtidig. I sexen altså. Ja, sånn sammen på en gang. Jeg har hatt fem og seks, er det vanlig?"
.?!
Der kollapser hyperspeeden min. Tomheten tar over.
Og jeg er for en gangs skyld uten svar, uten tanker. Uten dekning.
Hun bare ser på meg.
Og jeg ser tilbake. Inn i de store øynene hennes.
Lenge,... før jeg forsiktig bygger opp neste setning.

Kommentarer:

En psykolog som tenker diagnoser. Hva slags teoretisk fundament har du for ditt arbeid, (dersom dette ikke er fiktivt) som psykolog.

For min del ville det vært til hjelp for å ta stilling til din uklarhet mellom gråt og latter.

Skrevet av Janhagen , 14:28, lørdag 11. oktober 2008 #

Og her ble jeg glad jeg ikke er psykolog. Og lurer veldig på hva neste setning ble...

Samtidig så undres jeg over dene tretteåringen. Og på i hva slags miljø det å ha fem, seks på en gang, er vanlig. Og hva er hensikten? Ikke en eller to eller tre, men seks?
Her må jo nesten ordtaket: Jo flere kokker, jo mere søl, være ganske så gjeldende...

Skrevet av My , 14:42, lørdag 11. oktober 2008 #

Sterkt. Det er sånt en far til unge tenåringer får milde angstrystninger av å lese.

Skrevet av Johnsen , 15:05, lørdag 11. oktober 2008 #

Dette er bare sørgelig trist, 13 år og gangbang sex.

Jeg håper, mulig naivt, at hun var ute etter å sjokkere deg, teste kanskje, og bruker slike historier for å kommunisere frem noe annet.

Med flere tenåringer i huset, og lang erfaring med ungdomsarbeid (BUP) tenker jeg at denne historien må høre hjemme blant de trist unntakene. Mange jenter (også sørgelig trist) debuterer i veldig ung alder, men med fem/seks samtidlig... vel..jeg blir mistenksom.

Skrevet av Athene , 17:36, lørdag 11. oktober 2008 #

Høyst sansynlig er du her bare blitt lurt, Øverland. En 13 år gammel jente finner jo ut slikt på nettet med et tastetrykk, om det er "vanlig eller ikke".
Ellers er dette jo selvsagt en sak for politiet, ikke for halvsvimete psykologer som sitter og holder mikrooppgjør med seg selv.

Skrevet av Azimut , 22:25, lørdag 11. oktober 2008 #

Tror denne jenta trenger mye om normalitet. Det gjør alle ungdommer nå til dags.

Skrevet av FridaK , 18:41, søndag 12. oktober 2008 #

hehehe...du mistet munn og mæle der ja...mange ungdommer driver jo og eksperimenterer seksuelt fra de knapt er kommet i puberteten, især i storbyene har jeg inntrykk av...så dette blir nok bare mer og mer vanlig.

hyggelig å se at du er tilbake...de gamle storheter melder sin ankomst her igjen, den ene etter den andre...det er fint.

Skrevet av poetrix , 08:14, mandag 13. oktober 2008 #

Takk for alle kommentarer.
Nå vet jeg selvsagt hva som skjedde videre og jenta har det bra hun, det er en del år siden nå. Men selv om det hadde vært noe poeng kan jeg ikke beskrive hva som skjedde. Så tips om terapi er ikke nødvendig. Poenget mitt med å skrive her er ikke å sjokkere eller informere dere om verden utenfor A4, (tja, jo for å være ærlig har jeg avogtil jeg lyst til det ;) ). I den forbidndelse er jeg heller opptatt å få frem hvor tøffe mennesker med psykiske lidelser er.
Men jeg er mer opptatt av tilbakemeldinger på skrivestil, opplevelsen av teksten i seg selv. Jeg ønsker å lære meg hvordan bli en bedre fagforfatter og hvordan bli en "en ordentlig forfatter", altså innen skjønnlitteratur. I den anledning har jeg valgt å legge meg tett opp til den enkeltes opplevelse, min egen bakgrunn og erfaringer, og tviste den litt.
Azimut treffer godt når han bruker ordene "halvsvimet psykolog som har et oppgjør med seg selv". Er det det inntrykket folk flest får av å lese teksten er det en nyttig tilbakemelding til meg. Hvordan jeg er i virkeligheten er jo saken uvedkommende og har vel ingen verdi. Men hvilket inntrykk man får av jeg-personen er viktig for meg fordi jeg da må endre noe. Målet var å få frem en psykolog det som ikke er så flink som andre tror, men som er en likandes kar som gjør så godt han kan.
Jeg ser jo at de fleste andre blogger om sitt privatliv og da er det jo lett å tro at jeg også gjør det, særlig når jeg har gjort det også. Men jeg har ikke tenkt å skrive når jeg gjør det og når jeg ikke gjør det.
Er ikke det sånn med dere også at selv når dere tar utgangspunkt i eget liv, så tvinger teksten fram et særlig aspekt av opplevelsen eller til og med en endring av hvordan det faktisk var?
jeg erkjenner at de fleste her inne er flinkere enn meg til å beskrive følelser, ihvertfall egne. Men håper som sagt at jeg skal lære, det er derfor jeg i sin tid meldte meg inn her. Jeg leser mange andres blogger, - og syns det er berikende ihvertfall.

Skrevet av svein , 08:19, mandag 13. oktober 2008 #

Hvis du ønsker tilbakemelding på skrivestil og form, for å utvikle deg som skribent (og skjønnlitterær forfatter) er det veldig greit at du oppgir dette enten i selve innlegget eller som en første kommentar. Som du ser av de kommentarene du har fått var det få/ingen som har oppfattet dette. Derfor fikk du tilbakemeldinger på selve innholdet.

Skrevet av Athene1 , 08:42, mandag 13. oktober 2008 #

Og jeg er fremdeles nysgjerrig på denne trettenåringen. Og på hva psykologen her svarte. Uavhengig av om teksten er selvopplevd eller fiction.

Skrevet av My , 08:53, mandag 13. oktober 2008 #

Personlig er jeg ikke så bekymret for trettenåringen, My, jeg er mest bekymret for psykologen. Hvilken terapi jeg ville ha anbefalt der. LOL.
Men du skriver uengasjert og kjedelig, Øverland. Altså, temaet er jo interessant og "eksotisk" nok. Men hva med å eksperimentere litt med litterære virkemidler? Dette er jo nesten som å lese en rapport.
Dessuten:

"... hvileløse rusmisbrukere rett om hjørnet."
"Alvoret fyller ansiktet hennes. Det fyller hele rommet. Og øynene hennes er vidåpne."

Klisjeene får meg bare til å gjespe. "Alvoret fyller ansiktet hennes." Herregud. Jeg får aldri noe kontakt verken med jenta eller psykologen. Og det skyldes den upersonlige stilen, mangelen på virkelig innlevelse.
Det er derfor jeg er så bekymret for denne psykologen, hva vi kan gjøre for å hjelpe ham.
LOL.

Skrevet av Azimut , 12:17, mandag 13. oktober 2008 #

Likte det jeg, ikke for dramatisk og overdrevet, likte også terapeutens tanker underveis. Det kan søren ikke være lett mange ganger når virkeligheten overgår fiksjonen helt.

At slutten var overraskende og tente behovet for å vite mer, var kanskje det aller beste.

For hva får så unge jenter til å tro at mange på en gang er vanlig? Høres litt rart ut igrunnen..

Skrevet av Sirenia , 15:02, mandag 13. oktober 2008 #

du har rett azi...innholdet var medrivende og interessant, men stilen minnet meget om en rapport slik jeg antar psykologer skriver i journalene sine...objektiv, observerende og tørt og lidenskapsløst...det er vel dette forfatteren her ønsker og trenger å løsrive seg mer fra...

Skrevet av poetrix , 17:52, mandag 13. oktober 2008 #

Du virker jo temmelig forvirra. Du framstår som psykolog i overskriten på bloggen din, du tar en samtale med ei jente i psykolog/klient situasjon. Er stort sett bare opptatt av ditt eget følelseliv i dette møtet du beskriver, og ønsker å bli forfatter. Du vil gjerne informere oss om verden utenfor A4 (har lyst til det)Og opplyser for sikkerhets skyld at jenta har det bra nå. Hvorfor tror du ikke hun hadde det bra for noen år siden? Dette er i mine øyne totalt meningsløst.
Skriv en stil om høstmørket, legg den ut, så vil sikkert noen rette den.
Where do you come from...

Skrevet av Janhagen , 21:02, mandag 13. oktober 2008 #

//bokprosjekt der jeg skal beskrive en karakter som er en hjelpesøs psykolog.//

Her skulle du etter min mening ha alle mulige forutsetninger...

Poenget vi alle prøver å formidle: Du kan ikke skrive slik du gjør. Hvis du vil bli forfatter. Det blir rett og slett for dårlig.
Det ligger ikke noe hoverende, bedrevitende eller ondskapsfullt i dette. Det er bare et faktum.

Skrevet av Azimut , 08:51, tirsdag 14. oktober 2008 #

Jeg trodde jeg opplevde mye rart, men det her tar kaka. Jeg så en liten gutt som var prikk lik en sånn glansbildeengel (blond, krøller, blå øyne, sol i bakgrunnen osv) utenfor vinduet mitt en gang. Han bare sto der og stirret på de smale, trøtte øynene mine etter at jeg fjernet gardinene. Da freaka jeg ut. Gabriel lizzom.

Men trettenåring med 5 og 6 samtidig? Ikke alle konsentrert om henne vel? Eller hadde hun et harem av førsteklassinger? En voksen sjel som har blitt gjenfødt uten å miste hukommelsen?

Enda rarere: Hvorfor spurte hun? Jeg aner ikke hvorfor jeg liker tåke, det er merkelig, men jeg går ikke til psykologen og spør hvorfor det er sånn. Sikker på at ikke du har mistolket det på ett eller annet vis? Fem eller seks fingre? Kan det ha blitt noe kommunikasjonskluss med tallet seks og ordet sex, alder fem eller seks kanskje?

Jeg sliter litt med å se for meg seks barn ha sex med hverandre eller med henne eller whatever.

Kan det være en utspekulert overgriper bak? Dette var ihvertfall for sykt. Brikker mangler her asså.

Skrevet av Kenove , 09:25, tirsdag 14. oktober 2008 #

"Where do you come from," er en temmelig vanlig kommentar fra en engelstalende fyr som lurer på om du er helt på bærtur eller bare på feil jorde.

Men som hjelpeløs psykolog bør du avgjort fortsette i den samme stilen, f.eks. innbille deg at det finnes noe A4.

Skrevet av Janhagen , 09:29, tirsdag 14. oktober 2008 #

Tenåringer kan av og til levere spørsmål som torpederer all de svar som man hadde tenkt å gi ja.. Spørsmål som nærmest blir som styrtbombing av sjela.

Og der står man og bare fusker og hoster, og PRØVER å komme med noe intelligent til svar.. ikke alltid like lett..

Skrevet av BeatPoet , 23:04, mandag 20. oktober 2008 #

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.
 
© Svein Øverland