Svein Øverland

Kors på Halsen

2010-03-18T14:39:26+01:00

Neste uke blir boka "Kors på Halsen. Tre søstre om selvskading" gitt ut på Dinamo Forlag. Som tittelen sier, handler den om tre søstres kamp mot selvskading. Den ene søsteren skader seg, de to andre prøver fortvilt å hjelpe. Og ikke bare de. Også resten av familien og hjelpeapparatet. Boken er svært godt skrevet. Nå har selvsagt ikke jeg noen kvalifikasjoner for å bedømme bøker annet enn min egen smak, erfaring fra å lese bøker og det å selv skrive fagbøker. Men jeg kan jo en del om selvskading. Og jeg har hørt og lest flere historier og tekster om menneskelig lidelse enn folk flest. Og tro meg, - det er ikke uvanlig at mine eller andres pasienter forteller meg at de skal skrive historien om sine lidelser eller historien om deres liv. Og mange av disse historiene er svært sterke. Og det vil ofte være egenterapi i å skrive, som mange her på forumet vet fra eget liv. Men god litteratur blir det sjelden.

Denne boken derimot er spesiell. For det første er den ekstremt godt skrevet. Den er levende. Innholdet følger både kronologi og følelsessvingningene til de som skriver, og leseren blir tatt med inn i de tre søstrenes perspektiv. Noen ganger er teksten "matter of fact", andre ganger var, og av og til hjerteskjærende rå. Vi leser dagboksnotater, brev og realtime-tanker. Og boken er virkelig. Det er slik det er. Livet. og døden.

Det som også er nytt, er at Finn Skårderud, Lise Studsgård og undertegnede har bidratt som fagpersoner. Det er flettet inn i boken ved at Skårderud skriver innledningskapitlet, jeg avslutningskapitlet. Jeg ser en endring i fagfeltet her. For noen år siden ville det ha vært uvanlig. For enda flere år siden, ville det ha vært umulig. Gjør dette boken til en fagbok? Nei. Er det en dokumentar? Tja. Er det noe poeng å sjangrifisere for andre enn de som skal annonsere bøker i kataloger? Nei.

I tillegg treffer du på de tre fagpersonene i selve teksten. Da jeg leste boka for første gang, skvatt jeg til da plutselig mitt eget navn dukket opp. Det er beskrevet at både den ene søstra og fastlegen til pasienten (søstra som skader seg), ringte Svein Øverland. Og i en sekvens blir en telefonsamtale med meg referert. En mildt sagt surrealistisk affære. Da det skjedde visste ikke jeg at det jeg sa og gjorde skulle komme på trykk, men nå er den vesle episoden lagret i Riksarkivet i Mo i Rana for all tid.

Jeg mener at sjangrenes tid er forbi. Dette er ikke en etisk vurdering eller en vurdering av at det er godt eller dårlig, det er bare en konstatering av fakta. At fagfolk bidrar i slike bøker, gjør bøkene bedre etter mitt syn. Men det krever mer av alle bidragsyterne i boka. Som skriver av avslutningskapilet måtte jeg komprimere oppdatert kunnskap om selvskading på kun noen sider og forlate et medisinsk/psykiatrisk fagspråk for å formidle innholdet best mulig til leseren. Det krever ogsp mer av hovedforfatterne. De må finne seg i at deres historie blir sett i lys av fagpersonforfatterne. Og det krver mer av leserne fordi budskapet blir vanskeligere å forstå. Vanskeligere fordi det er så mange perspektiver som presenteres. Den samme handlingen oppfattes forskjellig etter hvem av søstrene som taler, og i tillegg sees dette i lys av psylologisk teori og psykiatriens briller.

Men sånn er vel livet. Det er sjelden man kan forstå eller forklare en hendelse fra ett perspektiv alene. Hvorfor begynte den ene søstra å skade seg? Hva trenger hun? Blir hun frisk? Kommer hun til å klare å slutte å skade seg og få et fint liv? Ingen av disse spørsmålene blir besvart. Ingen enkle svar finnes.

Men historien viser tre modige unge kvinner. En familie som stiller opp på tross av at de ikke forstår. Og at fenomener som for eksempel selvskading ikke kan forståes uten at den det gjelder får en stemme.

Jeg er selvsagt inhabil ettersom jeg figurerer i boka, men jeg får ingen inntekter av den, - så mitt råd er løp og kjøp. Ikke nødvendigvis fordi du har lyst å lære noe om selvskading. Men fordi du kan lære noe om mennesker. Og om deg selv.

http://www.dinamoforlag.no/?struct=1&join=460

Kompisen min og meg, og en til.

2010-03-13T08:37:38+01:00

Jeg har en kompis som jeg har kjent så lenge jeg kan huske. Vi har hatt det utrolig morsomt sammen, han har støttet meg når jeg har trengt det, og jeg er sikker på at vi kommer til å holde kontakten til jeg dør. Men det er vel bare å innrømme at han nok har gitt mer til forholdet vårt enn jeg. For å være helt ærlig, så har jeg ikke alltid vært særlig god i å holde kontakten med ham. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det har liksom bare blitt slik. Da jeg var liten forsto jeg nok ikke helt hvor viktig han var for meg, og i løpe av de siste årene har liksom dagene og årene flydd av gårde, og jeg har dessverre ikke satt tilstrekkelig pris på hva han betyr for meg. En annen sak som kanskje også har noe å gjøre med det, er at han er mye eldre enn meg. Han er svært mye klokere og mer tålmodig enn meg, og han er ikke fra Norge. Fordelen med det er selvsagt at han er en svært erfaren og klok mann, og jeg unnskylder meg med at han har mange andre som også er glad i ham. Men det er en dårlig unnskyldning, jeg vet det. Siden jeg skylder ham så mye, så burde jeg både satt mer pris på ham og tydeligere takket ham for alt han har gjort, gjør og kommer til å gjøre for meg. Jeg ser ham tydelig for meg mens jeg tenker dette. Snille øyne, et forsiktig smil og rolige, trygge bevegelser. ”Det er greit”, vil han sannsynligvis svare. ” Ikke tenk på det. Jeg vet at du er glad i meg uansett”. Men likevel...

Det er bare en ting som ødelegger for forholdet vårt. Livet, det er navnet hans, har ei venninne som jeg ikke liker. Hun er på mange måter hans rake motsetning. Hun er ung, smilende sleip og virker hele tiden rastløst på utkikk etter bråk og action. For nok en gang å være helt ærlig, så må jeg innrømme at hun også er irriterende sexy. Trøbbel, heter hun, og det er mange som tiltrekkes både av hennes stil og av alt det spennende hun kan og gjør. Problemet er at når Livet og jeg har det hyggelig sammen, så kommer Trøbbel. Og hun ødelegger. Jeg har forsøkt det meste for at hun skal holde seg unna. Jeg har forsøkt å gjemme meg, jeg har forsøkt å avvise henne, og jeg har forsøkt å late som hun ikke er der på tross av at hun står rett foran meg. Jeg tror folk opplever meg som en hardtarbeidende mann, og jeg mener selv at jeg fortjener å slappe av når jeg først har mulighet til det. Men altså, du skal være sikker på at når Livet og jeg klarer å finne tid til å hygge oss litt sammen, så Kapoff, kommer hun. Der Livet er, dit kommer Trøbbel. Nå er jo som sagt Trøbbel en sexy kvinne. Hun ser bra ut, hun lukter godt og hun smaker godt. Hun er spennende. Jeg vet nettopp dette fordi, What do you know?, vi havnet til sengs, og tro meg, det var fantastisk sex. Men det gjorde jo ikke saken bedre på sikt akkurat. Hun tok vel det som en invitasjon til gang på gang å forsøke lokke meg til sengs igjen. Og gang på gang lyktes hun. I en periode hadde vi derfor svært mye og intim kontakt. Men jeg har lært. Jeg har blitt voksen nå, og synes ikke det er verdt det lenger. Ja, det var godt og spennende, men nå orker jeg ikke mer Trøbbel.

Så jeg spurte Livet. ”Hva er greia her? Hvorfor sier ikke du nei? Jeg vil ha deg som venn, men ikke Trøbbel. Og jeg opplever at hun avbryter oss hver gang vi to har det hyggelig. Ser du ikke det?” Men Livet bare smilte smilet sitt, og svarte på samme tålmodig måte som før: ”Du har helt rett i at Trøbbel og jeg er forskjellig, men vi har en del felles også. Akkurat som du har kjent meg siden du var et spedbarn, så har jeg kjent Trøbbel siden jeg ble født. Og Trøbbel kommer uansett. Ikke tenk så mye på det. Hvorforgrublingen din gjr det uansett bare verre. Jeg har for lengst lært meg at det ikke går an å hindre henne, men bare gjøre det beste av det”. Jeg ble sint. Jeg ble forbannet. Han som er så sterk og klok. ”Har du gitt opp?!. Du som ellers ser ut til å fikse alt, tåle alt, utholde alt?.” Jeg klarte ikke si mer og forlot ham enda sintere enn da jeg kom. Sint både på Trøbbel og Livet.

Men jeg har tenkt på det mye siden da. Og jeg tenker på det fremdeles. ”Å gi opp” er noe stakkarslig som jeg ikke forbinder med Livet. Det må være noe annet. Vi snakker om Livet her. Han gir ikke opp så lett. Så jeg grubler videre. Kan det være noe jeg ikke har forstått? Noe som jeg kanskje burde ha forstått? En sammenheng eller noe åpenbart som er så tett inn på meg at jeg rett og slett ikke får taket på det. Jeg tror kanskje det. Livet er min venn, men Trøbbel er også Livets venn. Selv om jeg ikke liker Trøbbel, og selv om jeg aldri tror at jeg kommer til å bli venn med Trøbbel, - så må jo hun ha noe positivt med seg siden Livet liker henne. Kanskje Livet liker henne fordi hun er så levende? Det var jo det som jeg selv syntes var så tiltrekkende. Der Livet er, er Trøbbel, har jeg tenkt. Og det er i og for seg sant. Men der Trøbbel er, der er jo også Livet. Jeg forstår det ikke helt, men kanskje jeg heller ikke behøver å forstå detaljene i det. Jeg bestemmer meg for å gjøre ting litt annerledes fra nå, jeg har jo ikke så mye å tape. Jeg beslutter å stole på Livet med å gi Trøbbel en sjanse. Ikke for å oppsøke henne, bli som henne, eller for igjen smake på huden hennes. Men jeg skal ikke avvise henne, ikke Hvoforgruble, og ikke klandre Livet for at hun kommer. Med andre ord skal jeg prøve å ikke være så svart eller hvit, så enten eller. Fra nå av skal jeg ikke gjemme meg for henne, avvise henne eller lure meg selv. Jeg skal være høflig og nysgjerrig. Kanskje hun til og med har noe å lære meg?

En stripe av blod, et smil, en dråpe som faller.

2010-02-13T09:47:41+01:00

Rank i ryggen, nesten kokett i blikket og med kryssende bein, sitter hun på en krakk foran meg. Jeg seg de spisse krokene som glinser av metallisk styrke bli presset gjennom rygghuden hennes. Kjøttet på ryggen blir presset sammen av sterke fingrer med en hand, mens kroken overraskende lett og overraskende blodløst blir presset gjennom. Gang etter gang, og mens hun ytre sett ikke har andre reaksjoner enn det som med en klisje, men en treffende klisje, kan beskrives som et MonaLisa-smil. Foran henne og nedenfor scenen prøver hundrevis å se bedre, å forstå bedre. De strekker hals, forsøker å fokusere, men er for høflige, for kule eller for lammet til å reise seg eller komme nærmere. Hun vet alt dette, hun er her for å vise seg, for å bli vist frem. Hun vil at de skal se, at de skal forstå. Men vet at de ikke vil klare det uten å være der hun er, uten å selv føle krokene som skjærer seg inn i huden innenfor og skjerper sinnet. Vi er begge invitert til "Nesten Helg", et Talkshow i regi av Sørlandet sykehus og Universitetet i Agder.

Hun sitter med feminint og tekkelige kryssede kne, men hun er kledt i rødt og svart. I miniskjørt og BH. Hun er elegant, og elegant heises hun til værs. Sakte, med egen vilje og etter krokene. Hun heises opp i luften bærende kun av sin egen hud og krokene. Høyere og høyere, slik at publikum nå må bøye nakken bakover, nesten tilbedende for å se henne smile forsiktig mot himmelen bak taket. Der gjør hun kunster i slowmotion, med musikk til, som en cabaret-artist. Men her blir jeg innhentet av en annen tid og et sterkere inntrykk.

Jeg ser for meg den lille jenta i parken. Som løper begeistret mot huskestativet, hun vet hva hun vil, hun har gledd seg for det som nå skal skje. Hun ser forventningsfullt på husken, men må vente. Pappa må løfte henne opp og dytte henne for å få ordentlig fart. Hun blir dyttet, mer og mer, og høyere og høyere kommer hun. Nesten til himmelen. Mer fart!! Høyere og høyere, se på meg!! Så høyt jeg kommer!! Hun vet at de andre barna imponeres selv om de så vidt skotter opp på henne avogtil, hun vet at de andre pappaene blir misunnelig på hvor modig hun er, hun vet at pappa er stolt. Hun vet at hun er redd, men at hun for en gangs skyld har kontroll. Hun sprenger grensene, men det er hennes grenser. Det er hun som gjør det.

Så ser jeg stripen av blod. Igjen, jeg er overrasket over hvor lite blod som har vist seg til nå. Men nå ser jeg, nesten med lettelse, at en liten strime av blod tegner seg nedover korsryggen. Blodet beviser for meg at dette er virkelig. At jeg ikke drømmer, innbiller meg ting. At det hele ikke er Disneychannel, plastikk eller simulakra. Kanskje har blodet samme effekt for henne. Hun snurrer rundt og rundt, i stadig større sirkler, men med det samme lette smilet.

Jeg ser stripen av blod renne ufortrødent og vitende på tross av alle bevegelsene. Vi vet alle at snart vil forestillingen være over, at klimakset nærmer seg. Men jeg er kun fokusert på blodet.

En stripe av blod, et smil, en dråpe som faller.

EttårsJubileum for stiftelsen av Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, LFSS

2010-01-19T10:08:33+01:00

LFSS ble stiftet for ganske så nøyaktig ett år siden. Organisasjonen er en brukerorganisasjon som blant annet har som målsetning å spre informasjon om selvskading og selvmord fra et bruker- og pårørendeperspektiv.

På tross av den såkalte Opptrappingsplanen i psykiatri, opplever mange som skader seg og har selvmordstanker at temaet fremdeles er tabu. Organisasjonen har i det året den har eksistert rukket å få til mye på tross av ingen offentlige bevilgninger og en svært liten organisasjon. I praksis har arbeidet vært drevet av Lena-Maria Haugerud som selv er pårørende. Hun har knyttet kontakter, svart på telefoner, møtt stortingsrepresentanter, søkt på stipend, stått på uttallige stands, holdt innlegg, organisert konferanser, startet en hjemmeside og mye, mye mer. Alt dette uten å krevd eller forventet en eneste krone i kompensasjon, men heller selv lagt ut av sin private økonomi der det har vært nødvendig.

Noen av dere så kanskje en infosnutt om selvskading og LFSS på TV rundt Jul og Nyttår. Jeg syntes selve innslaget var vart og tøft på samme tid, men satt igjen med et spørsmål som kvernet lenge etterpå: Hvorfor har vi ikke sett slike ”reklameinnslag”/info-innslag før? Vi er vant til å se innslag om epilepsi, fattigdom, narkotika, og mange merket seg sikkert innslaget fra Care om de to småguttene som solgte sex i Afrika. Jeg ser mer og mer at pårørendeforeninger har en misjon her, innen psykisk helsevern som innen alle andre områder.

Pårørende og brukerorganisasjoner skal stå på. Det er meningen at de i tillegg til informasjon skal utfordre både samfunnet og det offentlige hjelpeapparatet. Men jeg har ikke tidligere forstått hvor krevende nettopp det er. Jeg har selv prøvd å hjelpe denne organisasjonen i gang selv om jeg arbeider ”på den andre siden”, men jeg vil aldri komme i nærheten av den ”gutsen” og idealismen som medlemmer i slike organisasjoner har.

Så jeg tenkte at jeg kunne bruke bloggverden til å heie litt på LFSS og Lena-Maria Haugerud.

Sjekk ut hjemmesiden på http://www.selvskading.org/default.aspx og videon som ble sendt på http://www.youtube.com/watch?v=qc0U1-S2mz8

I tillegg fikk jeg en ide om å gjøre et intervju av henne som kan legges ut på bloggen. Men siden en blogg er et interaktivt prosjekt og siden informasjon bør være et interaktivt prosjekt, tar jeg gjerne imot spørsmål fra dere som leser dette innlegget. I utgangspunktet et det ingen grense for spørsmålene, men husk at LFSS er en pårørendeorganisasjon, ikke en vitenskaplig database J For spørsmål og generell informasjon om selvskade og selvmord er Helsebiblioteket.no etter min mening den beste portalen.

Seksuelle fantasier og overgrep, Del 2

2010-01-17T21:38:29+01:00

Andre del.

Jones og Wilsons modell på sammenhengen mellom seksuelle fantasier og overgrep.

Vi mener at Jones og Wilsons modell er et spennende forsøk på å forklare hvordan noen personer går over en grense fra seksuelle fantasier til å gjennomføre overgrep. De bruker begrepene ”den virkelige verden”, ”den virtuelle verden” og ”fantasiverdenen”, og hevder at det er når disse ”verdenene” aktivt settes i sammenheng med hverandre at risikoen for overgrep kan øke.

La oss først foreta et tankeeksperiment:

Ola har noen ganger undret seg på hvordan det er å kjøpe sex. Han har ikke fantasert om det i betydningen av at han har aktivt fantasert og onanert til fantasien, men han har tenkt på det noen ganger når prostitusjon har blitt skildret i actionfilmer og under en nyhetsreportasje nylig. Han har derimot fantasier om å ha sex i flere stillinger som hans kjæreste ikke ønsker å være med på, og har likt å fremstå som en person som lever farlig og på kant med loven selv om han lever et lovlydig liv. Etter hvert tenker han mer på at å ha sex med en prostituert kanskje av de grunnene kan være spennende. Han ”googler” noen nøkkelord og finner raskt flere escorte-sider på nettet med bilder og ”reklamefilmer”. Etter hvert begynner han å se på slike sider mens han venter på å laste ned den pornografien han vanligvis finner på internett. Telefonnummer og bilder er lett tilgjengelig, og en dag ringer han da også. Ikke for å faktisk avtale et møte, men for å teste det ut. Han onanerer mens han ringer og lagrer samtalen på telefonen.

De fleste vil ikke synes dette er en urealistisk fremstilling, og mange vil ut fra denne informasjonen heller ikke synes det er usannsynlig at Ola en dag vil gå til det skritt å kjøpe sex selv om han vet at det er ulovlig. Sannsynligvis vil han bruke kognitive fordreininger for å tillate seg å bryte loven og minimalisere skadevirkningene ovenfor den prostituerte. Hensikten med tankeeksperimentet er ikke å si noe om kjøp og salg av sex. Hensikten er å vise at sammenhengen mellom tanke og handling avhenger av dynamikken mellom tanke, fantasi, et virtuelt medium (internett), og at det er en komplisert prosess.

”Fantasiverdenen” og ”den virkelige verden”.

Alle har vi en indre verden der fantasier og drømmer har relativt fritt spillerom. Noe av det som gjør fantasiverdenen så spesiell er jo nettopp at ingen andre behøver å ha innsyn i den. I fantasiverdenen finnes ingen fordømming, kritikk eller tabu. I hvert fall ikke fra andre og der og da. Jones og Wilson påpeker at en fantasi, seksuell eller ikke-seksuell, kan aktiveres når man ønsker det, den kan ”spilles gjennom” med flere vinklinger og konklusjoner. Med andre ord så ”oppdateres” og endres fantasier enten gjennom egen dynamikk eller gjennom input fra den ”virkelige verden”. Fantasier kan deles med andre dersom de er sosialt akseptable. Mange har vel delt fantasier i lunsjen om å vinne i Lotto og hva man da skulle bruke pengene på. Men seksuelle fantasier har ofte et innhold som gjør at man ikke ønsker å dele dem uten at man er sikker på hvordan de vil bli mottatt. Seksuelle fantasier kan likevel deles med partnere eller i særskilte ”seksuelle rom” som klubber eller ringer. Hos de fleste opptrer og utvikler seksuelle fantasier seg likevel som andre fantasier, og forblir i fantasiverdenen. De fleste seksuelle fantasier omhandler heller ikke vold eller sadisme (Dodson 1996) og mange i ”normalbefolkningen” har hatt fantasier om å utføre seksuelle avvik uten at det fører til at de overfører dette til ”den virkelige verden” (Zurbriggen og Yost 2004). Men hos en liten del av befolkningen skjer dessverre akkurat det. Abel m.fl. (1987) har i en undersøkelse av 400 seksualovergripere vist at 58 % rapporterte at de hadde seksuell tenning til avvikende seksuelle fantasier før fylte 18 år, og at disse seinere utviklet seg til seksuelle handlinger eller overgrep.

Den ”virtuelle verden” som bindeledd mellom den virkelige og fantasiens verden.

Som tankeeksperimentet viser kan aktiv fantasering være et bindeledd mellom seksuelle tanker og handling. Men hvordan kommer denne sammenhengen til uttrykk? Jones og Wilsons begrep innfører begrepet ”virtuell verden (Virtual space)” som en mellomliggende variabel eller medium. I den ”virtuelle verden” blir kjente fantasier prøvd ut og nye fantasier skapt. Pornografi er eksempel på et medium i den ”virtuelle verden”. Som nevnt ovenfor er tilgangen på pornografi blitt langt større de siste årene. Det har også blitt vanligere med pornografi som tøyer grensene for hva som er mulig i virkeligheten. Såkalt Anime er pornografi, både bilder og filmer, der rollefigurene er animerte, men med svært realistisk grafikk. Således kan man finne filmer av feer som blir voldtatt, kvinner med gigantiske bryster og menn med peniser som tentakler, småjenter som blir voldtatt av blekkspruter og andre overdrivelser. Tilsvarende finnes det filmer som er filmet med såkalt ”POW”, altså slik at det ser ut som det er seeren som utfører samleie eller blir sugd. Det finnes også internettsamfunn der man styrer en person som man selv kan skape som man vil og der møte andre figurer for sex som spilles av andre igjen. I slike internettsamfunn som for eksempel ”Second Life” kan man kjøpe sex og da prøve ut simulerte seksuelle posisjoner. Eller man kan prøve ut ting som er fysisk umulig i den virkelige verden som å ha sex flyende eller ha sex med et snakkende dyr. På SecondLife eller tilsvarende steder kan man kontakte personer for å ha simulert sex, for deretter møtes via webkamera. Eller omvendt for den saks skyld.

Med andre ord er det bokstavelig talt kun fantasien som setter grenser. Alt dette er lovlig så lenge det ikke innebærer nedlasting av barnepornografi. Men SecondLife og Anime tøyer også her grensene. Ettersom Anime nettopp er animasjon og ikke avbilder ”ekte barn”, skal det nye til for at slikt blir rammet av loven. Og i SecondLife kan de såkalte avatarene se ut som barn, men styres av voksne (og omvendt).

Seksuell fantasering er selvsagt ikke i utgangspunktet negativt, heller omvendt. Men fantasering kan bli negativt dersom det øker sannsynligheten for at man kan begynne å planlegge å gjennomføre en fantasi i virkeligheten som påfører andre lidelser. Eller at fantasi gjennom et impulsivt gjennombrudd kommer til uttrykk i virkeligheten etter lengre tids fantasering.

I Jones og Wilsons modell er den virtuelle verden er en mellomting mellom ”fantasiverdenen”og ”den virkelige verden”. Det er en pseudoverden bestående av en blanding av de to andre verdenene. Mens man i fantasien kun benytter egne tanker, følelser og minner, gjør den ”virtuelle verden” det mulig å manipulere både sensoriske inntrykk samtidig som man eksperimenter med fantasiene. Nedlastede pornofilmer kan nytes fra flere kameravinkler og redigeres til ulike kompilasjoner. I Second Life kan man oppsøke spesielle områder der man kan utforske fantasien med en annen person i sanntid. På MSN og Nettby kan man se og bli sett. Den ”virtuelle verden” kan slik gi en fin mulighet til utforskning av seksualitet for de som ikke har mulighet for å dele og nyte fantasier i ”den virkelige verden”. På en annen side kan den ”virtuelle verden” være et sprangbrett mot å overføre uheldige eller farlige seksuelle fantasier til den ”virkelige verden”, i verste fall med overgrep som resultat.

Noen kjenner muligens igjen tanker fra filosofen Jean Baudrillard. Baudrillard har fremsatt tesen om ”virkelighetens død” (Aakvaag 2008). Han hevdet at samfunnet var fullstendig dominert av den høyteknologiske virkeligheten, og at de nye mediene produserer simuleringer av virkeligheten som er mer virkelige enn virkeligheten. Disse ”simulakraen” har en egenverdi og forbrukerne klarer ikke lenger å skille hva som er hva. Vi ser at noen tilbringer mer tid og energi på rollespill på internett enn i virkeligheten, og at pornografi danner forventninger om hvordan ”vanlig seksualitet” skal utføres. Det er ikke lenger slik at pornografi avbilder virkeligheten, virkeligheten forsøker heller å etterape pornografien.

Ut fra Jones og Wilsons modell blir det for enkelt å for eksempel kun forske på antall timer pornografibruk for å lete etter sammenhenger mellom pornografi og overgrep. Eller å vurdere risiko for seksuell vold kun ut fra statistiske data. Den enkeltes fantasi og hvordan han/hun bruker/leker med denne, blir likeså viktig eller viktigere i vurderingen.

Konklusjon.

Sexologi er et fagfelt som bygger på en grunnleggende forståelse av seksualitet som arena for utforskning og nytelse for alle mennesker. Samtidig kan sexologi som fagfelt bidra til å forstå hva som fører til at noen mennesker lar sine behov for utforskning og nytelse resultere i at andre blir skadet. Det bør også være et mål at sexologisk kunnskap i større grad kan tilføre fagfelt som rettspsykologi og allmennpsykologi større kunnskap og at denne kunnskapen kan omsettes i behandling. Sexologisk behandling kan slik både hjelpe overgriper og redusere risikoen for fremtidig seksuell vold. For å lykkes med dette kreves det at man både innen allmennpsykologi, rettspsykologi og sexologi har en oppdatert kunnskap også om den "virtuelle verden" ettersom dette kan være et viktig bindeledd mellom "å tenke på det" og "å gjøre det".

Det er i dag usikkerhet om sammenhengen mellom seksuelle fantasier og seksuelle overgrep. For de fleste vil nok fantasi forbli fantasi. Noen vil bli redd om de opplever en fantasi om overgrep, andre vil kunne sublimere fantasien mot et rikere seksualliv, mens en tredje gruppe kan få økt risiko mot å leve ut fantasien til et seksuelt overgrep. Ofte har man flere fantasier som overlapper hverandre, og hvor noen er pirrende mens andre er mer skremmende. Kasus 39 rapporterte nettopp at fantasien om drap gjorde ham redd, mens han klarte å leve ut andre fantasier i form av rollelek. Hvorvidt dette ville ha utviklet seg til seksuelle overgrep dersom han ikke hadde møtt en fordomsfri kvinne, eller om rolleleken videreutviklet seg til overgrep og drap, - vet vi ikke.

Vi vil hevde at det er viktig både for behandling og risikovurdering å ha et større fokus på sammenhengen mellom seksuelle fantasier og overgrep, og at fagfeltene sexologi og ”sexiatri” har mye å lære av hverandre. Kunnskap fra sexologi og psykologi om positiv utforskning av egen seksualitet kan bidra til et mer helhetlig forståelse og prediksjon innen rettspsykologi. Og kunnskap fra rettspsykologi og psykiatri kan bidra til bedre bredere forståelse og behandling av ”den mørke seksualiteten” innen sexologi. Det er et håp at Jones og Wilsons modell eller andre nye modeller, kan føre de to fagfeltene nærmere.

Er det noen sammenheng mellom seksuelle fantasier og overgrep?

2010-01-06T19:38:26+01:00

Del 1.

Innledning:

” The flight of fantasy rose from the exhibition of the naked buttocks, to smacking, flagellating and even teasing them, even to murder of the owner. The latter act, however, frightened him. The ever recurring ejaculations finally brought on severe neurasthenia. He never could make up his mind to seek medical advice. At last he found a woman with whom he could have coitus, as she permitted him tol flagellate her during the act”. von Krafft-Ebing (2005, s. 48).

Mange gjenkjenner denne passusen fra ”Psychopathia sexualis” av Richard von Krafft-Ebing. Boken ble første gang utgitt i 1886 og avsnittet er hentet fra slutten av Case 39. Med utgangspunkt i avsnittet ønsker vi å invitere leseren inn i de følgende undringer:

- Dersom kasus 39 hadde tatt mot til seg og oppsøkt ”medical advice” i din sexologiske praksis, hvilken behandling (om noen) ville du ha anbefalt?

- Ville du ha vurdert ham som farlig?

- Hva skal til for at en person utvikler sine seksuelle lyster dit hen at han faktisk utfører overgrep?

Problemstilling:

Vi vil hevde at det per i dag eksisterer et skille mellom hvordan fagmiljøene møter slike problemstillinger. På den ene siden finnes fagmiljø som behandler mennesker med seksuelle problemer ut fra sexologisk kunnskap. På den andre siden finnes fagmiljø som har som oppdrag å vurdere risiko for seksuelle overgrep. Vi vil videre hevde at særlig hvordan man besvarer det siste spørsmålet ovenfor vil være avgjørende for å besvare de to første. Vi vil derfor presentere en modell utviklet av Jones og Wilson som prøver å beskrive hvordan utviklingen fra fantasi til overgrep foregår.

Sexologi og ”Sexiatri”: to forskjellige verdener?

Giami (2008) viser til sexologi som fag har utviklet seg langs svært ulike veier i forskjellige land og miljø. Et hvert fagområde vil forme en identitet. Et fags identitet kan på mange måter sammenlignes med en persons identitet. Den skapes av forutsetninger, utviklingslinjer, historie og i relasjon med andre. Og hvordan man selv opplever seg behøver nødvendigvis ikke samsvare med hvordan andre oppfatter deg. Hvordan definerer det norske sexologiske fagmiljøet seg selv? Ettersom vi i Norge har organiserte utdanningsprogram for sexologi, skulle man tro at fagfeltets identitet var tydeligere enn i land der utdanning er mindre systematisert. I Norge gjennomfører fagfolk med ulik bakgrunn utdanning i sexologi, og Træen (2008) viser til at sexologisk kunnskap er nødvendig både i helsefagenes grunnutdanning og i form av spesialiserte tilbud. Men det er uklart hvordan dette påvirker sexologiens forhold til tilgrensende disipliner som sykepleie, vernepleie, allmennmedisin, psykologi og psykiatri.

Disse forholdene samsvarer med forholdene for retts og sikkerhetspsykiatri. I de siste årene har mange fagfolk med bakgrunn fra sykepleie, vernepleie, hjelpepleie, medisin og psykologi gjennomført en organisert videreutdanning i sikkerhetspsykiatri gjennom de såkalte VIVO-utdanningene. Leger og psykologer kan i tillegg gjennomføre en lengre videreutdanning i rettspsykiatri (C-kurs). Likevel er ikke rettspsykolog eller rettspsykiater en egen spesialitet. I Europa er også retts- og sikkerhetspsykiatri ulikt organisert og praktisert. Men felles for alle landene er at man de siste årene har fått et økt vitenskaplig fokus på risikovurdering og risikohåndtering. I Norge har vi både regionale og fylkesavdelinger for sikkerhetspsykiatri som sammen med det rettspsykiatriske apparatet utreder og behandler personer som er såkalt "farlige". Det vil si at de er tiltalt eller dømt, eller på en annen måte er i fare for, å begå nye voldelige handlinger. I praksis vil det si alvorlig ildspåsettelse, drap, vold, seksuell vold eller overgrep mot barn. Vurderinger gjort av rettspsykiater og rettspsykologer vil veie tungt når retten bestemmer om personen skal i fengsel eller dømmes til en av de nye særreaksjonene (forvaring, dom til tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg). Videre har kriminalomsorgen eller psykiatriske avdelinger et tungt ansvar for både å sikre samfunnet mot ny vold og tilby disse personene behandling.

Man burde forvente at fagmiljøene sexologi og rettspsykologi/psykiatri samarbeidet godt. Det gjør de ikke. Man får heller et inntrykk av at de to miljøene har delt verden mellom seg, som kolonimaktene brukte linjalen på Afrika. Litt uhøytidelig kan denne oppdelingen beskrives som "sexologi" og "sexiatri".

Mens man innen sexologi har vært opptatt av undertrykte fantasier og tilbakeholdingstraumer, har man innen rettspsykologi vært opptatt av seksuelle fantasier om overgrep. Flere undersøkelser av dømte seksualforbrytere og residiv har funnet en sammenheng mellom fantasering, utprøving og gjennomføring av overgrep. Særlig gjelder dette hos pedofilie barneovergripere og ved seksualdrap (MacCullogh et at. 1983, Howitt 2004). Hos andre grupper, som ungdom og utviklingshemmede, kan det derimot være vanskelig å skille mellom tanker, fantasi og planlegging (Øverland og Revis 2009).

Modeller for å forklare sammenhengen mellom seksuelle fantasier og overgrep.

Den jevne leser av dette tidsskriftet kjenner nok ulike modeller for sammenhengen mellom seksuelle fantasier og overgrep ut fra et sexologisk perspektiv. Innen rettspsykologi/psykiatri (forensic psychology) har det i årevis blitt diskutert om fantasering er et substitutt for (og dermed en buffer mot) overgrep eller om fantasering er et forstadium til overgrep. Flere modeller har gjennom årene blitt fremsatt i den forbindelse, for eksempel Burgess`Motivasjonsmodell (1986), Schlesinger og Revitchs Stress Modell (1980) og MacCullochs Kontrollmodell (1989). Vi vil derfor her kort presentere Finkelhors kognitive modell, før vi deretter går mer grundig gjennom Jones og Wilsons modell.

Finkelhors modell:

Innen ”forensic sexology” benyttes ofte Finkelhors modell for å forklare sammenhengen mellom fantasi og overgrep i behandling av seksualovergripere (Belcher 2008). Modellen er blant annet brukt i behandlingsprogrammet SOTP (sexual offender treatment program) som siden 1991 har blitt brukt i fengsler i Storbritannia. SOTP tilbys også i Bergen og Trondheim fengsel. Erfaringsmessig unnskylder ofte dømte seksualovergripere sine seksuelle fantasier med at de er et slags akseptabelt sikkerhetsnett som kan løse opp ønsker, behov og intensjoner – og dermed trekke dem vekk fra mulige ofre (Hudson 2005). Samtidig er det også vanlig at denne gruppen benekter at de har seksuelle fantasier om egen overgrepsatferd. Finkelhors modell tar utgangspunkt i at en fantasi ofte utvikler seg samtidig med behovet for mer seksuelt opphissende materiale. Fantasier om ulovligheter kan føre til en forstyrret seksuell tenkning og dermed formidle en aksept for fantasiene som lovlige og tillatte. Dette trinnet vil, i følge Finkelhors forstadier for overgrep, hjelpe overgriperen til å gi seg selv tillatelse til overgrepet (HM Prison Service 2000).

Avvikende seksuell interesse er funnet å være den sterkeste prediktor for gjentagelse av nye seksuelle overgrep (Hanson & Bussiere 1998). Men overgripere er ofte uvillige til å bekrefte eller diskutere eventuelle avvikende seksuelle interesser og bakenforliggende fantasier.

Proulx et. al. (1996) hevder at fantasier om overgrep[s1] er sterkt relatert til overgriperes sinnstilstand og forekommer ofte som strategi for å regulere humøret opp etter stressende hendelser/ konflikter.

Overordnet mål for kognitiv atferdsterapi er å redusere sannsynligheten for å begå nye overgrep. Relaps-preventionprogram forsøker å lære overgriperen hvordan de kan gjenkjenne risikofaktorer, unngå og mestre liknende situasjoner, tanker og følelser i framtiden. En underliggende tanke er at overgrep ikke er spontane/impulsive handlinger, men heller et resultat av en kjede av hendelser (Pithers 1990). Modeller for hvordan overgrep kan finne sted har derfor blitt integrert i behandlingsprogrammer som tar sikte på å hjelpe overgripere med å identifisere hendelser og situasjoner som kan øke eller senke risikoen for fremtidige overgrep.

Finkelhors modell identifiserer fire stadier som leder frem mot overgrep (Finkelhor 1984, Belscher 2008). Stadiene inneholder som oftest bruk av kognitive fordreininger, avvikende seksuelle[s2] fantasier og fokuserer på at overgripere bruker både skjult og/eller åpenbar planlegging for å manipulere både omgivelser og offer. Finkelhor (1984) beskriver 4 stadier som en overgriper må gjennom før overgrep kan begås. Det første stadiet handler om å ha et ønske om å begå overgrep for å oppfylle et behov om dominans eller uvanlig seksuell atferd (som sex med barn). Andre stadium handler om å gi seg selv tillatelse gjennom å fordreie, unnskylde eller bagatellisere overgrepet. Tredje stadium handler om å skape en anledning og det fjerde handler om å overvinne motstand gjennom trusler eller belønning.

Sammenhengen mellom grov pornografi og fantasering om overgrep.

Det har i mange år vært ført en debatt både i media og fagmiljøene om pornografi gir økt risiko eller er en buffer mot seksuelle overgrep. Forskningslitteraturen gir langt fra et entydig bilde av denne sammenhengen. Det finnes flere undersøkelser på sammenhengen mellom bruk av pornografi og overgrep med motstridende resultat. Men de fleste vil også være enig at det også kommer an på hvilke type pornografi man da tar utgangspunkt i. Innhold og type av pornografi har endret seg ganske markant de siste årene med ”nyvinninger” som internettpornografi og lettere tilgang til voldelig og devaluerende pornografi. Det finnes for eksempel nettsteder med navn som ”public disgrace” og ”humantoiletbowls.com” med innhold der kvinner blir tydelig ydmyket. Med noen tastetrykk kan du laste ned filmer der kvinner ligger under toalettet og tar imot utløsninger fra flere menn, for så å bli ”matet” med den samme sæden. Etter å ha sett slike eksempler blir det tydelig for de fleste at dette har lite med det folk flest vanligvis forbinder med pornografi eller erotikk. Det aller meste av forskningen på sammenhengen mellom pornografi og overgrep har da heller ikke fokusert på denne typen pornografi eller internetts betydning for lettere tilgjengelighet (King 1999).

Selvskading smitter, men hvorfor?

2010-01-01T11:41:37+01:00

Selv om mange opplever selvskading som uforståelig, bissart eller avskyelig, - har mitt fokus alltid vært å forstå fenomenet ut fra normalpsykologi. Da jeg for noen år siden begynte å skrive det som ble den første læreboka om selvskading på norsk, - var det naturlig for meg å starte med mine pasientenes beskrivelser av hvorfor de skadet seg. Og de opplevde å ha mange gode grunner. Så mange og så godt beskrevet at jeg etter hvert begynte å bli redd for at jeg var i ferd med å skrive en reklamebok om selvskading. Jeg skal ikke her referere til beskrivelsene, men bare konstatere at selvskading er effektivt. På kort sikt. Og når du ikke vet hva annet du kan gjøre. De fleste som skader seg vet at det er ulemper med selvskading, og at det ikke er effektivt på lang sikt. Men de overmannes av et intenst negativt ubehag samtidig med en opplevelse av at selvskading er det eneste botemiddelet som kan gi umiddelbar lindrende effekt.

Mange beskriver første gang de oppdager dette "botemiddelet" i ekstatiske ordelag, nærmest med religiøs glød. Eller med en glød som når en rusmisbruker forteller om sine snarvisitter i "rushimmelen". En pasient fortalte meg for eksempel at: "jeg hadde hatt den ekle følelsen såå lenge, men hadde ingen lindring før jeg lærte å stikke meg i låret med en korktavlestift. For første gang fant jeg noe som virket, og jeg gråt av smerte og glede".

Det er erkjennelsen av at de som skader seg faktisk opplever fordeler med skadingen som har fått de nye evidensbaserte psykoterapiene til å refokusere på hva som er målet med behandling. Dialektisk atferdsterapi (DBT) og Mentaliseringsbasert terapi (MBT) har begge som fokus at selvskading er pasientens ”løsning” på å miste kontroll over sin affektregulering. Målet i begge behandlingsformene er derfor å hjelpe pasienten til å unngå eller redusere intensiteten i overveldende negative affekter, slik at pasienten ikke behøver å skade seg. Satt på spissen: isteden for å si at pasienten må slutte å skade seg, sier man at målet er å hjelpe han/henne til å ikke få behov for å skade seg. Veien dit går gjennom å lære å gjenkjenne og beherske egne følelses og tankemønster, ved å sjeldnere feiltolke andres intensjoner og ved å løse indre og ytre konflikter på andre måter enn ved å skade seg.

Men den destruktive gløden virker skremmende på andre. Den bidrar til at mange foreldre, lærere og behandlere er skeptisk til at de som skader seg skal ha kontakt med deres barn, elever og pasienter. De bekymrer seg for at gløden kan gjøre selvskading fristende for andre. Og det er dokumentasjon på at selvskading "smitter". Erfaring fra institusjonsbehandling, "plutselige selvskadings-epidemier" i små lokalsamfunn og rapporter fra helsesøstre viser oss at selvskading raskt kan øke i omfang under visse betingelser. Og flere studier viser at sannsynligheten er større for at en ungdom skader seg dersom han/hun kjenner noen andre som gjør det.

Hvorfor det er slik? Om det har man lite sikker viten. Men jeg anbefaler at vi igjen forsøker med det normalpsykologisk perspektivet. Jenta jeg siterte ovenfor oppdaget selvskading gjennom å avsløre at en venninne gjorde det. I motsetning til hva mange tror forsøker faktisk den største gruppen av de som skader seg å gjøre det i skjul. Det bør ikke være en overraskelse ettersom skam er den sentrale affekten i forkant og etterkant av selvskading. Skam, og atferd assosiert med skam, forsøkes å skjules. Men klinisk praksis og undersøkelser viser at mange av vennene vet om skadingen, enten fordi de har avslørt det eller blitt det betrodd av den som skader seg. Å dele hemmeligheter er en naturlig del av det å være barn og ungdom. Hemmeligheter er nærmest å regne som en valuta i den alderen. Du får en av meg, jeg får en av deg, og begge føler at forholdet blir sterkere av det. Å dele en hemmelighet om selvskading viser både at man har tillit til den andre, og det gir en fortrolig atmosfære til å forklare hva det er med selvskading som oppveier ulempene. Dette er noe vi kjenner både fra annen problematferd som bulimi og rus. Men ikke minst vet vi at slik kommunikasjon er en del av den naturlige utviklingen, og at mye god kunnskap og ferdigheter blir lært på denne måten.

Det finnes en gruppe som skader mer åpenlyst. Dette er en mindre gruppe, men de er langt lettere å oppdage. De signaliserer også andre problemer, men på en slik måte at de ikke er så lett å identifisere seg med eller få sympati for. Skam er en sentral affekt også her, men skammen viser seg isteden for som skamløshet. Som ønsket om å sjokkere eller teste ut de andre. Det er som regel ungdom og pasienter i denne gruppen som får mest fokus, men de utgjør faktisk en mindre del av den totale gruppen.

Dessverre tror jeg at fokus på denne gruppen avleder fokus på den største og mer stille gruppen. Jeg tror også at det ikke er denne gruppen som står for den største "smittefaren" ettersom de ofte faktisk kan være tydelig upopulære blant jevnaldrende eller medpasienter. Ofte mangler de tilstrekkelig sosial ferdighet og tilgang på venner som er forutsetningen for "hemmelighets-utvekslingen" beskrevet ovenfor. Med andre ord er jeg redd for at vårt fokus på det ekstreme og patologiske skal fjerne oss fra det som er det vesentligste.

De nye evidensbaserte behandlingsformene mot selvskading er ikke nødvendigvis så revolusjonære i innhold heller. De har klare likhetstrekk med annen kjent effektiv behandling mot andre lidelser som bulimi, rusmisbruk og psykotisk aggresjon. Og behandlingen tar utgangspunkt i bedre regulering av følelser som vi alle kan kjenne oss igjen i som skam, sinne og hjelpesløshet.

Jeg tror det er et tegn på modning i fagfeltet at normalpsykologi og psykopatologi finner sammen igjen, og det gir håp at ulike behandlingformer finner hverandre i den samme forståelsen av et så vanskelig forståelige fenomen som selvskading er.

Skal jeg gråte (for henne) eller le (av meg selv)?

2008-10-11T14:07:34+02:00

Hun sitter der så alvorlig foran meg. Hun er så liten, Hva er vel 13 år?
Hun burde ikke vært her, hos en psykolog på Helsestasjon for Ungdom. Blant brosjyrer om tvangsekteskap og amfetaminpsykose, blant sterile hansker og gratis kondomer. Og etter klokken ni på kvelden, her midt i byen med hvileløse rusmisbrukere rett om hjørnet.
Alvoret fyller ansiktet hennes. Det fyller hele rommet. Og øynene hennes er vidåpne. Konsentrerte. Hun er ute etter svar. Om sex, sa hun. Jeg ser hvordan hun forsiktig formulerer spørsmålet. Hun leter etter ordene, men virker sikker, - selvsikker til og med. Øynene er sminket, men ikke mye. Hun har farget håret svart, men skiller seg ellers ikke fra 13-åringer flest.
"Ja, sex kan være bra og det kan være dårlig", svarte jeg avventende. Hun nikket til det, som etter en erkjennelse av at - Ja slik er det.
Så kommer spørsmålet: "Hvor mange sexpartnere er det vanlig å ha?".
Hmm, tenker jeg og kjenner tankene gå over i hyperspeed. "Nå får du vise at du er en ikke-fordomsfull psykolog, du godeste Svein Kristian. Klart hun kan ha debutert seksuelt allerede, men du behøver ikke dra frem diagnosene dine av den grunn". Det er ikke tilfeldig at jeg har denne formaningen for meg selv. Erfaring har lært meg at selv om jeg ellers er en liberal fyr, og på tross av at jeg har blitt fortalt de mest bisarre tanker og observert mer menneskelig variasjon enn de fleste, - så kan jeg være ganske så prippen når det kommer til sex.
Javel, sikkert bra med avansert sex for de som liker det, sikkert fint med lakk og lær og pisk. Og hvis noen får en bedre utløsning med å gnikke seg mot rosa ballonger, så værsågod. Jeg vet at variasjonen er enorm og bør ikke bli sjokkert. Men jeg blir det gang på gang. Men altså, jenta er jo bare 13 år. Jeg vet at det er vanskelig nok for meg å snakke om seksuelle tenningsmønster og problemer med ungdommer og voksne, og jenta her er jo bare barnet.
Så en formaning av meg selv og mine holdninger er på sin plass, og hyperspeed er nok plassen å gjøre det på. Hun behøver ikke min følelse av at livet ikke burde være slik. Hun er her nå, og hun har kommet for å få hjelp.
Så til saken. Jeg tror ikke hun en gang har lagt merke til at jeg har vært litt uoppmerksom, at jeg har hatt et mikro-oppgjør med meg selv. Men nå er det på tide at jeg gir henne et svar.
"Du vet sikkert at det ikke er noe fasit på sånn. Noen får ikke kjæreste eller sex før de er godt over 18 år. Andre har hatt sex med mange rett etter de har kommet i puberteten og uten at de er i fast forhold". Blikket hennes er stødig, det røper ingenting. "Det er lett å føle seg unormal på det meste når man er i din alder, særlig når det gjelder sex. Og det er lett at andre slenger med leppa dersom man skiller seg ut".
Fremdeles det samme blikket. Tilbake i hyperspeed we go. Det ser ikke ut til at setningene traff. Hva er det jeg ikke har fått med meg? Er det noe annet hun er ute etter? Jeg kjenner at jeg nok allerede har klassifisert henne. Som en som allerede har mye seksuell erfaring, at hun har "rykte". Men hva bygger jeg det på? Litt øyeskygge og et selvsikker blikk. Kom an, er ikke logisk det. Det kan likså godt være noe annet. Tenk da!! jeg ser for meg at vi om noen minutter ler av at jeg totalt misforsto spørsmålet hennes, og at jeg lettet har forstått at "Neida, hun er jo ikke sånn".
Hmmm, kanskje det er det at hun har en type som maser på sex, som er eldre enn henne? Og at hun faktisk ikke vil, eller synes han er for påtrengende. Ja, det er det sikkert. La meg vinkle inn det..
"En annen ting som er viktig er at jenter noen ganger opplever at gutta maser og presser seg på. Og at jenta har lyst til å bare være kjæreste og få kos, men at hun ikke tør å si det direkte".
En rynke, og en til. "Nei, jeg tror ikke du forstår.."
"Neivel?...."
"Nei, jeg vet ikke jeg. Jeg synes det er godt og sånn. Men jeg lurer på hvor mange man kan ha samtidig. I sexen altså. Ja, sånn sammen på en gang. Jeg har hatt fem og seks, er det vanlig?"
.?!
Der kollapser hyperspeeden min. Tomheten tar over.
Og jeg er for en gangs skyld uten svar, uten tanker. Uten dekning.
Hun bare ser på meg.
Og jeg ser tilbake. Inn i de store øynene hennes.
Lenge,... før jeg forsiktig bygger opp neste setning.

Lakrimalkjertlene

2008-05-08T09:50:55+02:00

Ordene sniker seg inn i henne, det er for seint. Hun er usikker på hva hun hørte, om hun hørte noe. Hun ser leppene hans bevege seg, men lyden er fordreid som om hun var under vann eller som om han snakket et fremmed språk. Men lyden er ord i en slags sammenheng, og hun vet at ord kan gi følelser. Følelser og minner hun ikke vil høre. Som hun lenge har løst ute eller inne, som hun hadde begynt å tro var visnet. Døde.

Viljesløs kan hun nå ikke annet enn å vagt merke konsekvensene og det som følger. Hun er godt utdannet og kan sin logikk. Hun kan mer en de fleste om beslutningsteori, nevrofysiologi og analytiske prosesser, men det hjelper henne ikke. Eller kanskje gjør det det? Muligens hjelper det med å gi en klarhet i kjeden av indre hendelser, en varsel om det skal komme.

Hun erkjenner at det limbiske system; amygdala og thalamus, tar og gir signaler. Prosesserer informasjon på cellenivå og i mikrovolt. Prolaktin, adrenokortikotropisk hormon, enkefalin. Hun vet at hun nå sikkert er rød, at hun sannsynligvis svetter. Hun mer vet enn merker ansiktsmusklenes forsiktige rykninger og at underkjeven trekker seg tungt bakover og nedover. Men selv om hun vet hva som kommer og at hun ikke vil at det skal skje, så forsøker hun å ikke å stanse reaksjonen. Det parasympatiske delen av det autonome nervesystemet har forrang. Flukt er ikke et alternativ. Logikken er død.

Økt acethylcholin, fravær av andre nevrotransmittere, kjemi, mikroelektriske spenninger, og ukjente nevrokjemiske forbindelser. De siver sammen mot et felles mål i lakrimalkjertlene. Der møtes de og eksploderer i et fysiologisk endepunkt. Nikotin og muskarinreseptorene aktiveres, og begynner å produsere sine produkt.

Først samler de seg, men så ¿ grunnet sin egen tyngde, renner de.

Hun lukker øynene, men skjuler det ikke. Tørker ikke, men lar hendene henge uvirksomme. Hun lager ingen lyd, men munnvikene dirrer i det hun kjenner smaken.

Hennes siste logiske tanke er at det må da være noe bra i dette? Siden mennesket er den eneste art som gråter, siden det er så mye nevrologi i en så liten ting som en tåre.

Så lar hun fortvilelsen skylle over seg, lar følelsene få forrang for kjemien. Gir faen.

Og fortaper seg i gråten.

galskap, del2 - Definisjon av psykiske lidelser

2008-04-29T19:43:19+02:00

Galskap, del 2. Definisjon av psykiske lidelser

Dette er fortsettelsen på blogginnlegg Galskap, postet 17. mars.

Definisjon av psykiske problemer og lidelser.

Media omtaler psykiske lidelser og problemer på en måte som skaper forvirring. Når jeg hører programledere, journalister og «folk på trikken» omtale psykiske lidelser blir jeg ofte oppgitt. Det brukes ofte en saus av begreper som like ofte er ulogisk sammensatt og gjensidig utelukkende. Det blir brukt begreper som «sinnsykdom», «psykisk sykdom», «psykiatrilidelser» og «nerveproblemer». Samtidig vet vi fra livet og samfunnet for øvrig at de begrepene og merkelappene vi bruker påvirker hvordan vi tenker. Og det igjen påvirker hvordan vi møter dem det gjelder. De fleste vil for eksempel heller ha en nabo med «Jensen som har psykiske problemer» enn «en psykiatrisk pasient». Men nå er det vel også slik at psykologer og psykiatere (som media forvirrende benevner som for eksempel «psykiaterspesialist» eller «psykiatriker» ;) ) - har bidratt til en forvanskende eller direkte misvisende terminologi. Faktum er at selv om det aldri vil finnes en fasit på hva en psykisk lidelse er, så finnes det en felles definisjon og forståelse av feltet.

Ja, unntak finnes. Ja, mennesket har en variasjon som gjør forenklinger vanskelige. Og Ja, - samfunnets normer vil alltid påvirke grenseoppganger fra normalitet til annerledeshet. Men det finnes likevel retningslinjer mellom normalitet og psykiske lidelser, og det er forskjell på en psykisk lidelse og et psykisk problem eller plage.

Alle mennesker har i perioder trekk av psykiske lidelser, men det betyr ikke nødvendigvis at man har en psykisk lidelse eller trenger behandling. Å ha en psykisk lidelse innebærer i hovedsak at tre forhold må være oppfylt.

Statistisk uvanlig tanke eller atferd.

For det første må atferden eller tankene være statistisk forskjellig eller mer alvorlig enn i gjennomsnittet av befolkningen og i den kulturen som personen tilhører. Det gjør det avgjørende å ha kunnskap nettopp om gjennomsnitt av det aktuelle symptomet eller atferden i den generelle befolkningen. I tillegg er det avgjørende å ha god kunnskap om utviklingspsykologi ettersom atferd og symptomer varierer mye i løpet av et menneskes utvikling. Det gjør at diagnostisering av psykiske lidelser hos barn er særlig krevende. I tillegg er det ofte klare kjønnsforskjeller. Ved vurdering av selvmordsfare må for eksempel psykologen forholde seg til at kvinner har tre ganger større forekomst av selvmordsforsøk, men at menn har dobbel så stor forekomst av gjennomført selvmord. Diagnosen tvangslidelse er et annet eksempel. Denne lidelsen viser til personer som har intense og hyppige gjentatte katastrofetanker om «Tenk hvis..». De kan være redd for om de har glemt å slå av brytere, kokeplate, låst dører og lignende. Det medfører at de må sjekke om det er slik de frykter, og vil ofte måtte sjekke svært mange ganger. De kan også ha forskjellige ritualer, for eksempel håndvask, som de må gjennomføre i en bestemt rekkefølge. Dersom de blir avbrutt må de begynne på nytt. De som lider av dette vil ofte unngå å snakke om det eller søke om hjelp fordi lidelsen oppleves som bisarr og man er redd for at man ikke vil bli tatt alvorlig. Det er trist fordi at ved riktig behandling er prognosen god. Poenget her er at de å sjekke om for eksempel kaffetrakteren er slått av er vanlig hos de fleste. Men hvor mange ganger er normalt? To? Tre?. Sytten? Her må man faktisk kunne litt om forekomst i normalbefolkningen, selv om de fleste vil si at sytten ganger er unormalt dersom man bruker så mye tid hver dag eller hver gang. Og når man undersøker hva som er vanlig og normalt må man blant annet ta hensyn til kjønnsforskjeller. Kvinner sjekker oftere, - med andre ord skal det et høyere anntall sjekkinger til for å oppfylle dette kriteriet for kvinner enn for menn.

I tillegg vil atferd i befolkningen endres over tid og i ulike kulturer. Kriteriet for fedme eller undervekt har for eksempel blitt endret flere ganger fra femtitallet og til i dag. En av kriteriene på fedme er at vekten er tredve prosent over gjennomsnittet. Når så befolkningen har fått en økt gjennomsnittsvekst, må grensen for fedme heves tilsvarende.

Men det er mulig å finne et statistisk gjennomsnitt for en rekke forhold som er krieterier for psykiske lidelser. Likevel, en psykisk lidelse defineres uansett ikke av dette kriteriet alene.

Når det gjelder kulturelle forhold, viser det til langt mer enn forskjeller i kultur mellom ulike land eller etniske grupper. Norge er et langsstrakt og kulturelt uensartet land. Kulturforskjellene mellom ulike deler av landet kan lett være like så store som mellom Norge og for eksempel Tanzania.

Eksempel:

For mange år siden arbeidet jeg som psykolog opp mot en institusjon i Telemark. Som et ledd i en standardutredning av en gutt på tretten år oppdaget jeg at han hadde store utslag på et såkalt screeningsverktøy for identifisering av psykiske lidelser. Skalaen som viste til mulig psykose var sterkt forhøyet og jeg innkalte derfor gutten og hans far til samtale. Jeg fulgte opp skårene på skalaen med spørsmålet «Tror du at du har noen spesielle krefter?» Til min videre uro bekreftet gutten dette, og på oppfølgingsspørsmålet fortalte han at han hadde makt over liv og død. «Kan du gi et eksempel på det?» spurte jeg med en nagende uvisshet. «Ja, jeg kan stirre på dyr, for eksempel en hare. Jeg bare stirrer på den, og så vips så faller den død om». Gutten fortalte det med et intenst blikk, og full av bekymring vendte jeg meg mot hans far. Faren møtte blikket mitt med et nikk. Stolt både i kroppsspråk og stemme repliserte han. « ...Og det er det jeg som har lært ham».

Etter noe oppklarende samtale fant jeg ut at de var flere fra den delen av Vest-Telemark som trodde på dette. For det jeg vet gjelder dette kanskje hele regionen ;) Gutten var ikke psykotisk. Og selv om jeg syntes det var en underlig forestilling, var det ingen såkalt vrangforestilling og psykosetegn.

Vesentlig funksjonsnedsettelse.

Men som sagt er ikke tilstedeværelsen av en statistisk uvanlig tanke eller følelse i seg selv tilstrekkelig for å klassifisere noe som en psykisk lidelse. Det utgjør bare det første av tre samtidige forhold.

For det andre må atferden medføre vesentlig funksjonsnedsettelse. Dette viser for eksempel til at man ikke klarer følge opp arbeid skole, vennskap eller kjærlighet. Dette punktet hører ofte sammen med det første. Dersom man for eksempel har angst, depresjon eller en spiseforstyrrelse vil det som regel medføre et fall i kognitive evner som konsentrasjon, hukommelse og abstrakt tenking. Det skyldes at organsismen er så sterkt aktivert eller så preget av angstfult eller depressivt tankeinnhold at de vanlige logiske funksjonene ikke blir opprettholdt. Tenk deg at du selv var truet av en forestående katastrofe eller prøv å minnes sist du var veldig lei deg. I slike situasjoner blir bevisstheten innsnevret og man har lite tilgjengelig mental kapasitet til å løse andre problemer. Eller prøv å huske sist du kranglet med kjæresten din. Du var sannsynligvis veldig sliten og manglet energi til å gjøre det logisk riktige. Enten ønsket du ikke å tenke logisk eller så hadde du ikke krefter til det. Istedenfor satt du kanskje bare i stolen, grublet, kjente på sinne og maktesløshet og stirret i veggen. Bare tanken på å reise seg fra stolen, ta seg en luftetur ut for å tenke klart, - virket som en umulig oppgave. Ved en psykisk lidelse er dette enda mer uttalt. Mange vil da unngå å gå på arbeid, møte på skole eller overhode å treffe andre mennesker. Konsekvensen er tilbaketrekking, isolasjon og at man lett kommer in onde sirkler.

Når det gjelder ungdom er ofte skolefravær et tegn nettopp på begynnende psykisk lidelser, og bør derfor taes svært alvorlig ettersom høyt skolefravær også lett fører til økende problemer både faglig og sosialt.

Subjektiv lidelse.

Det siste kriteriet som må oppfylles for å fylle kriteriene for en psykisk lidelse er at personen opplever sterk subjektiv lidelse. Med andre ord må symptomene ledsages av angst, intens fortvilelse eller ønske om å bli kvitt symptomene. For å si det enkelt; å ha en psykisk lidelse er jævlig. Man føler maktesløshet, man er forvirret, man er skamfull, og følelsen er så overveldende at man ikke forstår hvordan man noen gang skal få det bedre.

Det finnes unntak til dette siste kriteriet, for eksempel ved anorexia eller dyssosial personlighetsforstyrrelse/psykopati. Likevel, - selv personer med disse lidelsene vil ofte ha blaff eller perioder av subjektiv lidelse. Selv psykopater kan noen ganger beskrive en vond tomhet eller ensomhet, en sår følelse av at noe viktig mangler. Det samme gjelder personer med anorexi. I tillegg vil også lidelsen bæres av andre. Man sier at kriteriet subjektiv lidelse er vikarierende hos personens pårørende eller nærpersoner. Å være kjæreste med en psykopat eller foreldre til en ung jente med anorexi gir en intens lidelse.

Å beskrive denne lidelsen er på tross av intensitetet svært vanskelig, ja faktisk i prinsippet umulig. Ord blir fattige i en slik situasjon. Faktisk kan det hevdes at personen sannsynligvis ikke ville hatt et så stort lidelsestrykk dersom han/hun klarte å beskrive følelsen fullt ut. Og motsatt; - den psykiske smerten i å ha en psykisk lidelse blir nettopp så ufattelig fordi det er så vanskelig å beskrive og kjenne på den.

Kun når samtlige tre kriterier er oppfylt kan man diagnostisere symptomene til å utgjøre en psykisk lidelse. Dersom symptomene er mindre intense eller kun er delvis oppfylt er det mer riktig å benevne det som psykiske vansker, plager eller problem eller som en del av normalvariasjonen hos mennesker. Jeg understreker at dette ikke er min personlige mening, men forsøkt beskrevet utfra de kriterier som er utarbeidet av Verdens helseorganisasjon (WHO) og nedfelt i innledningkapitlet til diagnosemanualene som skal benyttes for formålet.

Når media til økende stadighet forteller om skummelt høye tall på forekomst og økning av psykiske lidelser blant barn og ungdom må vi derfor spørre oss selv hvordan de definerer psykiske lidelser. Et vanlig benyttet prosenttall er at tyve prosent av alle ungdom har psykiske lidelser. Nå er jo ikke kritisk kildekritikk og dyplesning av forskningsreferanser medias sterke side. Ofte vil de referere nettopp til forekomsten av psykiske problemer/vanker/plager og la være å problematisere dette ytterligere (kjedeligere overskrifter blir det også). De fleste undersøskelsene fra de siste årene viser til at en tredjedel av disse igjen har en psykisk lidelse, og at forekomsten av psykiskel lidelser således ligger på mellom 5 ¿ 7 prosent. Dette kommer også an på hvilke aldersgruppe man studerer, for eksempel om man tar med de aller yngste barn og om man med ungdom også inkluderer personer opp til 20 år. Nå er selvsagt dette alvorlig nok, men langt fra så alarmerende som enkelte forsøker å fremstå det. Selvsagt er det også slik at noen men pykiske problemer utvikler videre problemer slik at resultatet etterhvert blir en psykisk lidelse. Tidlig hjelp kan derfor motvirke en skjevutvikling og bør derfor uansett taes alvorlig.

Nå er det er sagt mener jeg personlig at utredning og behandlingstilbudet uansett forekomst er alt for dårlig i Norgesynes like så mye å skyldes at tilbudet er altfor dårlig tilpasset nettopp barn og ungdoms behov. Barn og ungdom får etter min erfaring ikke hjelp på sine egne premisser, men heller slik det passer behandlere og adminitrative/økonomiske rammer.

Hvordan man forstår og klassifiserer barn og ungdoms psykiske helse har dessuten klare konsekvenser for hvorledes samfunnet reagerer. I Norge er det psykiske helsetilbudet svært forenklet organisert i to hoveddeler; den kommunale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. I utgangspunktet skal psykiske problemer ivaretaes innen det kommunale tilbudet mens utredning og behandling av psykiske lidelser skal ivaretaes i spesialisthelsetjenesten. Effekten av dette krever selvsagt blant annet at kommunen har tiltrekkelig kompetanse både på håndtering av psykiske problemer og på å fastslå når sammenstillingen av symptomer utgjør en psykisk lidelse. I tillegg krever dette et tett samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten både når det gjelder koordinering og informasjonsutveksling. Med andre ord at kommunens helsetjenester vet når de skal henvise og at spesialisthelsetjenesten stiller opp når det trengs. Dette er særlig viktig for barn og ungdom. For å være litt forsiktig så vet jeg ikke om mange plasser der dette fungerer så veldig godt.

Men poenget er ikke her å sukke, stønne eller harselere med helsevesenet. Poenget her er både å få frem hvor vanskelig det er å diagnostisere (særlig barn og ungdom) men at det likevel er mulig. Det finnes som sagt selvsagt ingen fasit, og i praksis er det enda vanskelig enn denne korte fremstillingen skisserer. Oppgangen mot somatikk, hormonforstyrrelser, nevropsykiatri og annet er for enkelt skyld ikke tatt med her.

Grovt sett er det likevel to store farer når det gjelder å klassifisere atferd som en psykisk lidelse eller ei. Man kan feilaktig diagnostisere normal atferd som en psykisk lidelse, eller man kan bagatellisere eller overse en psykisk lidelse som uttrykk for noe som går over av seg selv. Begge deler kan gjøre et menneskes liv verre. Og selv om man riktig klassifiserer en psykisk lidelse vil det selvsagt ikke i seg selv sikre at vedkommende får riktig eller vellykket behandling.

Men å gå lenger ned den veien tror jeg i så tilfelle krver en ny bloggpost. Jeg velger derfor å stoppe her. Gi gjerne innspill til teksten, og til om jeg bør skrive mer om det jeg antyder på slutten her.

Den vanskelige andreboken..

2008-04-28T19:22:23+02:00

var ikke så vanskelig for meg. Nå er jeg "kun" medforfatter i en ny lærebok med ett av tredve kapitler. Og det er "kun" en fagbok. Tror nok det er verre å være skjønnlitterær forfattergenerelt og med andreboka, men likevel. Hipp hurra for meg. Jeg har dessuten kontrakt på en til, og ferdig med et annet kapittel i en annen fagbok.

Så løp og kjøp.

Prøvde å klistre inn boka på høyresida av bloggen, men uten hell. Det tar kanskje litt tid?

Men altså konklusjonen og det viktigste er klart; min første bok var ikke et blaff, - men første bit på en lang og sannsynligvis grensesprengende internasjonal karriere ;)

Og vet dere. Å være her på bloggen har faktisk vært og er inspirerende for meg. Nå er jo ikke dette en takketale akkurat, men takk likevel til både forfattere, bloggere og de tause leserne.

Hva er Galskap?

2008-03-17T14:50:24+01:00

Eller for å uttrykke meg noe mer politisk korrekt ¿ Hva er egentlig psykiske lidelser? Hvor går grensen? Er det noe hos "De andre" som ikke kan skje deg og meg? Eller er vi alle sammen litt gale? Ala "de gærne har det godt" eller "Vi har alle et frådende monster slumrende i oss". Kan kanskje alle bli schizofrene under gitt betingelser?

Dette er spørsmål som jeg som psykolog har fått uttallige ganger. Ett eller flere eller i ulike variasjoner. Fra barn og ungdom som bardust spør fordi de er nysgjerrige, fra gnagende bekymrende pårørende, eller fra personer som benytter anledningen til å ta kontakt når det "avsløres" at de har en spesialist i klinisk psykologi foran seg.

Og det bør det vel gå an å svare på. For folk som jobber innen psykisk helsevern (den såkalte "psykiatrien") er jo det et helt sentralt spørsmål. Og at det er viktig spørsmål, er jo selvfølgelig. Mange der ute er bekymret for at de selv eller noen de kjenner er i ferd med å utvikle en psykisk lidelse. For foreldre er det et skrekkscenario, for lærere en rimelig vanlig problemstilling, og alle kjenner vi en eller annen vi er bekymret for. I tillegg må vi i ytterste konsekvens innom filosofi og etikk for å svare på spørsmålene. For ved å kategorisere noe som en psykisk lidelse, må vi også tegne inn hvor grensene for normalitetens sfære ender. Og ta stilling til et annet spørsmål; Hva er da behandling?

Det er politisk korrekt å hevde at psykiske lidelser ikke er tabu. Nå bryr vi oss ikke om Ola har en schizofrenidiagnose eller om Kari har et alvorlig rusmisbruk. Vi er alle like. Sier vi. Men alle vet også at det bare er tull, noe vi sier, noe vi later som. Vi er fremdeles dritredde. Inviterer du Ola på nachspiel eller Kari til konfirmasjonen til dattra di? Tror ikke det nei. Det er jo noe med dem. Noe vi ikke vet så mye om. Vi er alle like, men noen er mer like enn andre. Problemet er bare at vi ikke helt vet hva denne "mindre likheten" er.

Jeg tror at nettopp den usikkerheten parret med det at vi ikke innrømmer at vi er redd. Fordi vi ikke forstår. At det er en del av spørsmålet.

Samtidig tenker jeg at helsepersonell, særlig de innen det psykiske helsevesenet bør klare å svære på begge spørsmålene. Hva er psykiske lidelser? og Hva er behandling? Og å forklare det i enkle ord, uten for mange bisetninger og uten å bruke en time eller tolv sider på det. Ja, det er vanskelig. Ja, det er unntak og Ja man må forenkle. Men likevel.

Så la oss prøve.

Det hadde kanskje gjort det enklere dersom vi visste hvordan mennesker med psykiske lidelser ser ut. Da kunne vi ha samlet kunnskap om psykiske lidelser gjennom å huske hvordan den og den med psykiske lidelser som vi møtte hadde oppført seg. Funnet det som var felles liksom. Og vi har jo våre ideer om hvordan mennesker med psykiske lidelser ser ut.

For eksempel slik:

eller slik:

Men som mange har fått med seg. Dette er klisjeer. De fleste mennesker med psykiske lidelser ser slik ut:

Har du kanskje sett ham før? Neida, jeg har ingen psykisk lidelse. Som jeg vet om i hvert fall. Poenget er at mennesker med psykiske lidelser ser ut som folk flest. Det finnes unntak. Noen mennesker med ubehandlet eller dårlig behandlet schizofreni vil noen ganger se ganske shabby ut fordi de neglisjerer eget utseende. Men stort sett ser selv mennesker med alvorlige psykiske lidelser ut som deg og meg.

Og ikke er de så annerledes i kontakten heller. Faktisk vil mennesker med psykiske lidelser være hyggeligere og snillere i kontakten enn de fleste andre. Fordi de ikke liker å såre andre de kan være engstelige i situasjoner der de ikke kjenner deg. Men igjen, - det er jo heller ikke så ulikt alle andre.

Å ha en schizofrenidiagnose vil som regel heller ikke medføre at man er farligere enn andre. Som regel er man heller mer redd. Og redsel og engstelighet kan lett mistolkes som at man er sint. Særlig dersom ryktene går om at man er en farlig sinnssyk pasient.

Men de vanligste psykiske lidelsene er depresjon og angst. Gjerne i kombinasjon. Mennesker med disse diagnosene preges ofte av nedsatt konsentrasjon, engstelighet, opplevelse av håpløshet, dårlig selvbilde, - og ofte dårlig samvittighet av ikke å være god nok eller stille opp i tilstrekkelig grad for sine nærmeste. Mange vil derfor unngå sosiale situasjoner eller kun oppsøke slike situasjoner på dager der den psykiske formen er over vanlig god.

Generelt er dette også mennesker som er over gjennomsnitt tøffe. Tenk tilbake til sist du hadde en spesielt dårlig dag eller periode. Husker du hvordan du da følte deg? Hvordan du opplevde dine omgivelser? Sannsynligvis holdt du deg i ro, og sannsynligvis så livet og fremtiden mørk ut. Mennesker med psykiske lidelser har det slik av langt lengre perioder og sannsynligvis med større trøkk. Likevel møter mange opp på jobb eller skoler. Ler av de dårlige vitsene til komikeren i lunsjpausen på jobben, og presser seg gjennom dag etter dag på tross av manglende energi.

La oss derfor se på egen beskrivelser fra de det gjelder før vi ser på de formelle kriteriene får å bli diagnostisert med en psykisk lidelse.

bilde

Dette er et bilde som ble brodert! For å forklare det kaoset som hun følte. Legg også merke til de sterke fargene. Noen ganger virker det som psykiske lidelser får frem en uttalt sensitivitet både for følelser og sansene generelt.

bilde

Dette var ei jente som ble voldtatt. Jeg synes uttrykket særlig får frem hvordan hun enten distanserer seg fra verden eller hvordan hun opplever at hun ikke lenger har kontakt med verden.

bilde

Her er et bilde malt ei jente som tross all verdens motgang ikke gir opp. Bildet beskriver en lengsel not noe udefinerbart eller vanskelig oppnåelig. Og, synes jeg, får frem sartheten og den innbitte ensomhetsfølelsen som preger henne

Min erfaring med mennesker med psykiske lidelser har klart lært meg følgende:

De er ikke svakere enn andre, de er sterkere enn andre. Mang en gang har jeg sett meg selv utenfra etter å ha blitt kjent med mine pasienter, - og undret meg om jeg ville ha tålt motgangen tilsvarende. Om jeg heller ville ha tatt livet mitt i svart, stikkende smerte. Og etter å ha møtt en god del pasienter med alvorlige psykiske lidelser og som faktisk har vært aggressive; - ville jeg ha vært mindre aggressiv dersom jeg hadde en klar (vrang)forestilling om at alle rundt meg forsøkte å forgifte meg. Og etter først å ha sperret meg inne i en svær grå murbygning uten fri kontakt med de jeg var glad i og bare forsøkte å beskytte.

Men jeg har vel ennå ikke svart på spørsmålene jeg sa jeg skulle svare på. Hva er galskap? Psykiske lidelser diagnostiseres av en lege eller psykolog. For å gjøre dette riktig må man ha tilgang til mye informasjon. Informasjon fra flere kilder og sammenstilt med kunnskap. Kunnskaper om psykiske lidelser, kunnskap om normalpsykologi og utvikling, og kunnskap om mennesker i sin alminnelighet.

Videre sammenholdes dette mot kriterier utarbeider av Verdens helseorganisasjon (WHO). Disse kriteriene finner man sammen med beskrivelsene av alle andre sykdommer og lidelser i den såkalte ICD10-manualen. Den fullstendige tittelen er "Den internasjonale statistike klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. 10. revisjon". ICD10 er den siste av en rekke revisjoner som altså omhandler alle kjente sykdommer fra "A00 Infektiøse tarmsykdommer, Kolera" via psykiske lidelser (F00 til F99) til "Q99 Andre kromosomavvik, ikke klassifisert annet sted". Det er altså ikke noe hokuspokus med psykiske lidelser, og ICD10 finner du på nettet om du vil. Men en ting er å vite navnet på en lidelse, lese diagnostiske kjennetegn og unntak, - en annen ting er å sette en formell diagnose. Faren er at man kan tolke normalvariasjon av atferd til å være uttrykk for en psykiske lidelse eller at man kan bagatellisere en psykisk lidelse til kun være uttrykk for noe normalt eller noe som går over av seg selv.

Derfor er det viktig å ha noen kriterier for å bedre manøvrere mellom disse ytterpunktene.

De som er utålmodige og nysgjerrige kan finne frem til ICD10 og lete selv, eller vente på neste "episode" på bloggen.

Derfor er det viktig å ha noen kriterier for å bedre manøvrere mellom disse ytterpunktene.

De som er utålmodige og nysgjerrige kan finne frem til ICD10 og lete selv, eller vente på neste "episode" på bloggen.

Ikke kødd med barneombudet

2008-02-15T12:52:20+01:00

I alt viraket rundt Ramin Osmundsen og hennes håndtering av utvelgelsen av nytt barneombud er jeg redd for at vi mister fokus på det som er viktigst. At politikere unnlater å fortelle sannheten og bruker nettverk til å fremme egen interesser er neppe noe nytt. Den godeste Siv Jensen som uttaler at Osmundsen "fremstår som løgner" har visst glemt at hun selv satt gråtende og begjærte sin uskyld i Søviknes-saken for noen år siden. Hallo! Er det virkelig noen her i landet som er overasket over at politikere ikke er snille, greie og 100 prosent sannferdige?

Det som derimot er viktig er hva som gjør et barneombud til et godt barneombud. Er det å ha og vise de politisk korrekte meningene? Er det å være jurist og ha god kjennskap til lover og regler? Eller det å se ting fra barns perspektiv og drite i om det er populært eller ei? Ganske så retorisk spørsmål selvsagt, så det bør være klart hva jeg mener.

Et barneombud skal brenne for barn og deres rettigheter. Å være populær i befolkningen behover ikke å være noen indikator på at man gjør en god jobb i så måte. Og å være upopulær i regjeringen burde være en indikator på at man gjør en god jobb. Et barneombud skal ikke administrere og forvalte barnerettigheter som regjeringens forlengede arm. Jeg vet ikke hvordan stillingsbeskrivelsen til barneombudet lyder, men jeg håper det står noen linjer ala:

"Barneombudet forventes å tale barns sak, være vakthund i forhold til barns rettigheter, samt drite i hvordan andre reagerer så lenge det er i barnas interesser".

Jens sier at han vil måles på resultater. Jeg er enig i det. Og det samme bør gjelde barneombudet.

Reidar Hjermann har fått resultater. Han har fått fokus på Barnekonvensjonen, mobbing, rettigheter og resultater i psykisk helsevernloven, ettervern for barn i barnevernet, - og ikke vært redd for å uttale seg kontroversielt.

At både regjeringen og det kristendogmatiske nettverket med det svært misvisende navnet "Redd barna våre" synes han ikke har levert manglende eller farlige resultater bør snarere være er et tegn på det motsatte.

Det enkleste er å la Hjermann fortsette. Hvis ikke, bør man finne en med samme innstilling.

Så kan politikerne få fortsette å være politikere. Å forvente at politikerne skal være 100 prosent ærlig er utopisk, men det bør være mulig å la barneombudet få fortsette med nettopp å være et Ombud.

Ritch ratsch Refleksvest vekk

2008-02-15T08:12:29+01:00

Idag løp jeg til jobb uten min skrikende antiblipåkjørt gule refleksvest.

Jeg erklærer derfor at Våren er her. Sola er straks tilbake. Og alt skal bli bra.

Fra nå av er det eneste gule jeg ønsker å se på min morgenjogg hestehov og kjøttmeis.

Hestehov som nikker oppmuntrende til meg fra snart varme veiskråninger.

Og kjøttmeis som stille men ubehersket kvitrer sin glede til meg og verden for øvrig.

Gjerningmannsprofilering, del 2

2008-02-09T21:10:16+01:00

Resultatene fra den første undersøkelsen av treffsikkerhet i gjerningmannsprofilering viste at «Profilerne» hadde lavest skåre. Psykologene var den gruppen som hadde høyest skåre. Psykologene hadde til og med best skåre på skalaen som viste til fysiske karakteristika hos gjerningsmannen!

Den nye undersøkelsen hadde en noe annen gruppesammensetning. Studentgruppen besto av studenter i realfag. Disse ble vurdert å ha kunnskap innen vitenskaplig tenkning og hypotesetesting som kunne være nyttige for profilering. De selverklærte «Psychics» ble inkludert for å å møte de kritiske røstene som hevdet at «profilers» var «no better then bartenders». I tillegg ble alle gruppene sammenlignet med tilfeldighet ved at en kontrollgruppe skulle forsøke å beskrive gjerningsmannen uten bakgrunnsopplysninger.

Denne gangen fikk gruppen «profilers» best skåre. Mange innen feltet trakk et lettelsens sukk. Men ikke alle. For selv om gruppene i fallende rekkefølge var psykologene, realfagsstudentene, politimennene, «psychics» og kontrollgruppen, - var forskjellene likevel ikke veldig store. Forskjellen mellom for eksempel profilers og psykologer var ikke statistisk signifikant. Det betyr at det kan ha vært andre ukjente faktorer eller innslag av tilfeldighet som bidro til resultatet.

I tillegg er det verdt å merke seg at den opprinnelige hypotesen om at erfaring i politiarbeid og etterforskning var vesentlig, heller ikke denne gangen ble bekreftet. Psykologenes gjentatte treffsikkerhet tydet på at psykologisk kompetanse var viktig. Det at realfagstudentene gjorde det bedre enn politimenn tydet på at vitenskaplig tenkning også var mer effektivt enn erfaring innen etterforskning. Det kan selvsagt hevdes, - og det ble det da også av både tilhengerne av politierfaringen og «psychics», - at slike undersøkelser ikke er tilstrekkelig lik virkelighetens undersøkelser. Men at de to gruppene var enig på dette området bidro nok ikke til at argumentet om politierfaring sto noe sterkere.

Men la oss se litt på resultatet for gruppen «Psychics». De kom jo altså bedre ut enn kontrollgruppen. Det kan invendes at gruppen med «Psychics» kun svarte utfra stereotyper om hvorledes drapsmenn ser ut og oppfører seg og at deres beskrivelser derfor ikke var noe bedre enn tilfeldigheter. Men dette var jo nettopp kontrollgruppens utgangspunkt også, og resultetene til «Psychics» var bedre enn resultatene fra kontrollgruppen. Dersom man skal bruke samme logikk som ovenfor kan det hevdes at også «Psychics» er mer effektive enn tilfeldigheter skal tilsi selv om heller ikke denne forskjellen var statistisk signifikant.

Flere lignende undersøkelser er utført siden, og resultatene viser samme tendenser. «Profilers» eller psykologer gir de mest treffsikre beskrivelsene, og realfagstudenter skårer gjennomgående bedre enn erfarne politimenn. Undersøkelsene har særlig tatt for seg seriedrap, men også ildspåsettelse har vært tema for i hvert fall en lignende undersøkelse. Resultatene fra den viste igjen at «profilers» var mer treffsikre enn politietterforskere og etterforskere fra brannvesenets spesialavdeling. Men også her viste realfagsstudenter seg å ha bedre treffsikkerhet enn de to etterforskergruppene. I denne deltok ikke psykologer eller «psychics».

I dag finnes det flere «skoleretninger» innen gjerningmannsprofilering. Flere bygger på bruk av databaser og typologier som beskrevet i første del av denne bloggtesksten. Statistiske metoder som «multidimesjonal skalering» brukes for å sammenstille informasjon fra gjerningsstedet sammenlignet med vanlig forekommende bevis og beskrivelser fra relevante databaser. Mest kjent er nok «Crime action profiling, CAP» utviklet av kriminalpsykologen Richards Kocsis. Han er en av dem som er skeptisk til ukritisk bruk av «profilers» og har gitt ut en fritt tilgjengelig lærebok om metoden (Criminal Profiling. Principles and Practise, 2006).

Paralellt med disse metodene finnes det også en del «profilers» som enten i liten grad viser til en konkret metode eller som åpent uttaler at de baserer seg på klinisk erfaring og intuisjon. Mange av disse har en høy medieprofil, noe som bidrar til en useriøs og uvitenskaplig forståelse av feltet. For eksempel har en av de mest kjente profilerne i USA, John Douglas, ofte enten uttalt seg eller bltt feilsitert i saker han slett ikke har hatt befatning med. I Norge har den svenske kriminalpsykiateren Ulf Åsgård ved Kriminalpolisen i Sverige ofte blitt sitert i forbindelse med mediedekningen av for eksempel Thomas Quick («han er uskyldig»), drapstruslene av Valla («gjerningskvinnen er ensom og usikker») og i saken mot Fetteren («han er skyldig»).

I USA finnes det flere privatpraktiserende psykologer og psykiatere som nesten utelukkende får sine inntekter fra å gi bistand til politi eller media, noe som gjør at det er i deres egeninteresse at de fremstilles som å kunne levere varene. Selv om den voldsomme mediedekningen har bidratt til at almenheten har stor tro på gjerningmannsprofilering, har det hindret en tilsvarende anseelse innen psykologien og rettsvesenet. I de siste årene har også seriøse aktører i media begynte å stille seg kritisk til feltet nettopp på grunn av dette.

I fjor tok den anerkjente skribenten Malcolm Gladwell opp temaet i en sterkt kritisk artikkel i avisen «the New Yorker». Artikkelen tok utgangspunkt i at Douglas hadde gitt ut en bok om gjerningmannsprofilering med sterke selvbiografiske innslag. Gladwell hevder at Douglas klart overdriver sin egen innsats i flere oppklaringer, at mange av sakene ble løst på tross av feilanalyser fra Douglas side, og at Douglas bok inneholder mange faktiske feil.

Og Douglas er ingen hvemsomhelst. Han er en sentral person innen utviklingen av gjerningmannsprofilering og arbeidet i mange år i FBIs Behaviour Sciences Unit. Thomas Harris har ikke lagt skjul på at rollefiguren Jack Crawford i boka «Hannibal Lecter» og «Hannibal Rising» er basert nettopp på ham.

Men Douglas og en skare andre profilers med kjendisstatus blir fremdeles mye brukt. Særlig i USA. Og gjerningmannsprofilering har blitt stadig vanligere i andre land. I Europa synes riktig nok de mer metodisk orienterte skoleretningene å vinne frem. I Sverige har de i mange år hatt en egen enhet for gjerningmannsprofilering, gärningsmannaprofilgruppen (gmp-gruppen). Medlemmene i gruppen er svært bevisst på å unngå det sensasjonalistiske og har derfor bevisst valgt å unngå begrepet «profiling». I stedenfor bruker de begrepet «ärendeanalys».

Og da kan vi begynne å se på spørsmålet som jo er overskriften på dagens bloggtekst.

Er «Criminal profiling» vitenskap eller vissvass?

Utfra det ovenforstående bør det være synlig at feltet fremdeles er både umodent og ikke har et helt ut vitenskaplig fundament. Likevel synes det også som om feltet er i utvikling mot å bli en vitenskaplig orientert metode. Og på tross av noen bemerkelsesverdige bidrag og anekdotiske eksempler på det motsatte, - så utgjør profilering som regel bare en del av en vellykket etterforskning.

Gjerningmannsprofilering løser ikke i seg selv kriminalsaker. Det er heller en metode som kan bistå etterforskning på linje med andre politi- og analysemetoder.

I virkeligheten er det å skape en gjerningmannsprofil en møysommelig prosess. Målet er å gi politietterforskere praktiske innspill som letter etterforskningen. På bakgrunn av foreliggende informasjon kan «profileren» bygge opp en gjerningmannsprofil som beskriver psykologi, kjønn, sosial status og lignende. Dette skjert i nært samarbeid med etterforskerne og kriminalteknikkere. Profilen kan hjelpe politiet å prioritere hvilke ledetråder de skal følge, til å disponere taktiske ressurser for å forhindre at nye overgrep skal skje igjen, og til å bistå hvordan selve pågripelsen kan skje mest effektivt. Politiet kan også bruke profilen for å se om den mistenkte gjerningsmannen «passer» med en tidligere utarbeidet profil, og noen ganger vil utarbeidelse av en profil gi nye ideer der etterforskningen har mistet fokus eller momentum.

Men dersom vi skal beholde fokuset på en vitenskaplig metode bør vi også være forsiktig med vår tiltro til bruken av metoden. Vi må huske at profilering baserer seg på kunnskap fra databaser og typologier. For eksempel er det slik at gjerningsmenn ofte flytter liket dersom han kjenner offeret fra før, og at barn som er flyttet fra åstedet statistisk sett ofte er drept av sine foreldre. Dette er kunnskap som likevel er basert på gjennomsnitt og statistikk. Det behøver derimot ikke å være slik i en aktuell sak. Likeledes er mye av litteraturen basert på forskning fra USA. Det er derfor ikke sikkert at informasjon fra databaser samlet av FBI eller australsk politi kan overføres til norske forhold.

Med slike realistiske forbehold kan man konkludere med at «criminal profiling» er en virksom metode. Og at det er godt håp om at den kan utvikle seg til å bli stadig mer effektiv i årene som kommer. Det er mye overlappende kompetanse hos politi, psykologer og akademisk vitenskap. Uheldigvis er det på tross av dette lite fast samarbeid mellom disse gruppene. Gjerningmannsprofilering er nettopp et felt der en styrking av dette samarbeidet kan være til gjensidig glede både for gruppene og for samfunnet for øvrig.

"criminal profiling": vissvass eller vitenskap?

2008-02-02T11:07:38+01:00

Med ujevne mellomrom hører vi om såkalt psykologisk «profiling» eller «kriminalprofilering» i forbindelse med særlig vanskelige drapssaker med ukjent gjerningsmann. En «profiler» blir ofte fremstilt av media som en kriminalpsykolog med særlig vitenskaplig og intuitiv forståelse av tankegangen til drapsmenn. Vi forbinder psykologisk profilering med seriedrap eller særlige grusomme forbrytelser der ordinær politietterforskning ikke har gitt resultater. De fleste forbinder profilering med USA og FBI, men er usikre på om slikt foregår i virkeligheten eller kun på TV-serier og i kriminalbøker.

Faktisk er ikke profilering noe nytt fenomen. I forbindelse med de såkalte Whitechapell-murders i 1888 ba politiet en av datidens mest erfarne psykiatere om bistand. Saken er i etterkant mest kjent som etterforskningen av «Jack the Ripper». Basert på drapsmetode, geografisk plassering og detaljer på gjerningsstedet ga Dr. Bond politiet råd om drapsmannens personlighet, sosiale bakgrunn og fysiske kjennetegn. Siden saken aldri har blitt oppklart vil vi aldri få vite om profilen var til hjelp for politiet eller om den var treffsikker. Det interessante er likevel at Dr. Bond forfattet en rapport som på mange måter ligner dagens kriminalprofiler.

I tiden frem til 1980-tallet var det ikke uvanlig i USA og England at psykologer og psykiatere bisto politiet i etterforskningen av særskilt voldelige drap. En av de mest omtalte sakene i så måte var etterforskningen og arrestasjonen av «the Mad Bomber of New York». Som tilnavnet viser til var han ansvarlig for en rekke bomber som spredte frykt i befolkningen på femtitallet. Politiet og OSS (forløperen til CIA) besluttet å kontakte en psykiater for å få innsikt i tankegangen til gjerningsmannen og på den måten effetivisere etterforskningen. Dr. Brussel, som var psykiaterens navn, beskrev i sin rapport både den ukjente gjerningsmannens personlighet og til og med hvordan han kledde seg. I sin rapport ressonerte han utfra forberedelsene og gjennomføringen av bombingen at gjerningsmannen måtte være en pertentelig mann, og at han derfor med stor sannsynlighet ville være kledd i en blå dobbelsspent dress! Profilering som metode ble tatt langt mer seriøst da gjerningsmannen ved pågripelsen nettopp ble ført ulastelig kledd inn på politistasjonen med en sirlig knappet blå dobbeltspent dress.

Lignende episoder, blant annet saken om «the Boston Strangler» , - medførte at FBI fra 80-tallet satset på å bygge opp databaser av dømte seriedrapsmenn og serievoldtektsmenn for å bygge opp en vitenskaplig analyse og utdanning av kriminalprofilering. At FBI opprettet en egen seksjon for dette bidro igjen til at feltet både fikk mer generell oppmerksomhet og faglig kredibilitet. FBIs databaser var utgangspunkt for en rekke nye typologier; - klassifisering av typer og grupper av overgripere basert på deres motivasjon og atferd. Databasene inneholder et vell av informasjon basert på dømte personer innenfor mange kriminalitetsområder. Det er nå derfor for eksempel mulig å lete etter fellestrekk hos seriedrapsmenn eller analysere hvilke type «stalking» som oftest resulterer i drap.

I tillegg baserte man etterforskningen av seriedrap og seksualdrap på noen grunnleggende antagelser. Man antok blant annet at en psykologisk analyse av gjerningsstedet (crime scene investigation) også ville avsløre personlighetstrekk hos gjerningsmannen tilsvarende dr. Brussels logikk. Gjerningsmannens Modus Operandi ble antatt å hjelpe med å fastslå hvilke nye drapsoffer som hadde blitt drept av samme mann, og ble antatt å bevise at visse personlighetstrekk var vanlig blant annet hos seriedrapsmenn. I FBIs hånbok om kriminalprofilering fra 1992, «the Crime Classification Manual» blir dette beskrevet slik: «The crime scene is presumed to reflect the murderer¿s behavior and personality in much the same way as furnishings reveal the homeowner¿s character».

Basert på FBIs database av seriedrapsmenn fant man blant annet at «hvite» menn fra middelklassen var klart overrepresentert. En annen sammenheng blir beskrevet i filmen «Nattsvermer» som er basert på en kjent sak fra FBIs historie. Her portretteres den nå kjente Hannibal Lecter. Han er en svært kultivert seriedrapsmann som tilbereder og spiser sine ofre lyttende til klassisk musikk og i en atmosfære av stearinlys og dannelse. I filmen blir han portrettert som svært intelligent og pertentlig oppmot det tvangsnevrotiske. Dette ble sett på som en vanlig kombinasjon utfra datidens kunnskap.

Men i virkeligheten var ikke Hannibal Lecter en pertentelig mann, snarere det motsatte. I virkelighetens verden hadde han svært dårlig hygiene da han ble pågrepet, og med klare tegn på psykose. Og på nittitallet kom flere psykologer og psykiatere med kritikk mot vitenskapligheten i kriminalprofileringen. Det ble hevdet at den såkalte homologien mellom atferd på gjerningsstedet og personligheten ikke hadde noe forskningsmessig dekning. Fra personlighetspsykologien hadde man god dekning for å hevde at dette var en grov forenkling. Mange utenfor feltet var også kritisk til alle anekdotene om fantastiske løsninger som myteomspunnde profilers publiserte om seg selv. Etterhvert som psykologien generelt utviklet seg i tråd med vitenskaplige kriterier ble det også et krav om at både psykologer og politimenn innen kriminalprofilering burde bygge sin metode på vitenskaplige forutsetninger. Det hadde til da vært lite publikasjoner av metode og resultater i renommerte tidsskrifter, og det fantes heller ingen vitenskaplig dokumentasjon på at kriminalprofilering faktisk var virksomt.

De kritiske røstene pekte på at også såkalte klarsynte i stadig større grad ble brukt i politietterforskninger. Også de hevdet at nettopp det var et bevis på at deres metode var effektiv. En undersøkelse viste da også at politiet vektla rådene langt større vekt dersom de kom fra kjente «profilers» enn dersom de kom fra for eksempel studenter selv om rådene var de samme. Med andre ord kunne også politiets opplevelse av nytten av kriminalprofilering skyldes andre forhold enn rådene i seg selv. I tillegg viste en annen undersøkelse av serievoldtektsmenn at samme overgriper ofte skiftet fremgangsmåte. Innen psykologien ble det derfor et krav at kriminalprofilering måtte «utsettes for» klinisk forskning på effekt dersom feltet skulle beholde son posisjon.

FBI hadde lagt mye arbeid i utdanning av «profilers», og også andre land hadde adoptert deres metode og forståelse. Innen FBIs Behaviour Science Unit ble det sterkt hevdet at det var vesentlig med erfaring fra politiarbeid og etterforskning for å mestre kriminalprofilering som metode. Samtidig fantes det en rekke frilancere som hovedsaklig hadde sin bakgrunn fra klinisk psykologi og rettspsykiatri. De kritiske røstene hevdet at dersom kriminalprofilering skulle være dokumentert effektivt burde det være metoden som var i fokus ikke bakgrunnen til «profilerne». Det er jo en kjennsgjerning ellers at godt politiarbeid er et resultat både av metode, hardt arbeid og intuisjon. Med andre ord kunne det være personlige egenskaper hos «profilerne» mer enn selve metoden som var virksom i de vellykkede sakene.

Men altså; kriminalprofilering var kke dokumentert effektivt uansett.

Så tiden var inne for de første vitenskaplige studiene.

De viste ingen effekt..

Undersøkelsen fra 1990 sammenlignet politimenn opplært i kriminalprofilering med tre andre grupper i å korrekt identifisere karakteristika hos drapsmenn og voldteksmenn. Undersøkelsen baserte seg på anonymiserte saker med kjente og dømte overgripere. Faktisk kom politimennene dårligst ut av alle gruppene noe som ga et signal om at noe var alvorlig galt med antagelsene.

Samtidig viste feltet her sitt sanne vitenskaplige ansikt. I stedet for å bagatellisere eller bortforklare resultatene, ga dette næring til ytterligere forskning.

En ny studie ble planlagt. I denne studien ville man sammenligne fem grupper. Det ble valgt ut en gruppe erfarne «profilers» med lang erfaring innen politietterforskning. En annen gruppe besto av politimenn uten erfaring for å teste hypotesen om at erfaring med politiarbeid var en forutsetning for effekt av profilering. Studenter ble valgt for å sammenligne med personer uten erfaring eller utdanning. Psykologer ble valgt for å teste ut effekten av klinisk erfaring og hypotesetesting. Den siste gruppen var «psychics», altså såkalte klarsynte som selv ønsket å delta for å vise at også de hadde en dokumentert effektiv metode. Igjen fikk gruppene tilgang på beskrivelser fra kjente og oppklarte saker, og skulle utfra dette både lage en rapport og krysse av på en flervalgsoppgave der de skulle beskrive gjerningsmennene.

Resultatene fra denne undersøkelsen kom til å sette standarden for seinere forskning og på forståelsen av kriminalprofilering.

Og som i en ekte drapssak og som i kriminallitteraturen ellers lager jeg her en «cliffhanger». Fortsettelse følger ;)

Da jeg var på "Skavlan". del 2.

2008-01-25T10:17:59+01:00

I ganske god tid før sending parkerte jeg utenfor Marienlyst. Jeg hadde brukt tiden effektiv og fornuftig. En lengre telefonsamtale med researcheren hadde gjort det klart at «Først og sist» hadde en ganske stram ramme. Både programleder, produksjonsmedarbeidere og intervjuobjekter hadde et felles ønske om forutsigbarhet og trygghet. Bak hvert program lå nitidig arbeid og forberedelser. Jeg hadde ønske om å vite hva jeg ville bli spurt om og produksjonen hadde et tilsvarende stort behov for å vite hva jeg ville svare. Jeg forsto at den spontaniteten som gjorde «Først og sist» på sitt beste til glimrende infotainment var resultatet av et sømløst samarbeid mellom deltagere og researchteamet. Selv om denne erkjennelsen gjorde meg rolig, kjente jeg også at en liten illusjon med det brast.

Inntrykket av et velsmurt bakgrunnsapparat ble ytterligere forsterket da jeg henvendte meg i resepsjonen. Prompte ble jeg møtt av to produksjonsassistenter som øyeblikkelig ga meg oppdatert informasjon om hva som skulle skje mens de høflig geleidet meg gjennom korridorene. Jeg kjente meg umiddelbart som verdens viktigste person, eller som en TVseriefigur, - «Presidenten» eller en av rollefigurene fra i «CSI», der myldrende kollegaer sier «walk with me Sir» og oppdateres på siste nytt i en ekstremt avgjørende sak.

I virkeligheten ble jeg kun fulgt til sminkerommet.

Men følelsen av egen viktighet ble ikke mindre av det. Sminkerommet var på størrelsen med en gjennomsnittlig stue. Det var speil på alle veggene, pudder og diverse kosmetiske produkter over alt, en imøtekommende ung kvinne, og en høy stol. Det hele virket for meg som en overdimensjonert frisørsalong med kun meg som kunde. Vel sittende på stolen begynte hun å pudre meg. I ansiktet, tinningen og til og med hendene. «Om jeg ville ha noe å drikke?» I min blanding av forfjamselse og nervøsitet, svarte jeg med et forsøk på en spøk. «Neitakk, men klipp meg bare litt kortere på sidene er du snill».

Hun tok det ikke som en spøk. «Et øyeblikk bare», svarte hun. «jeg må bare hente en saks». Jeg forsøkte å forklare at det kun var en dårlig spøk, men vekk var hun.

Der satt jeg da. Jeg så meg selv i speilet, så meg rundt omkring. Jeg så ingenting, men jeg hørte summing av snakk, og kjente en atmosfære av energi som lå tungt i lokalene. Jeg tror jeg da begynte å «finne meg selv» igjen. Tankene roet seg noe, og jeg gikk igjen gjennom hva jeg skulle snakke om. Frykt. Angst. Og forskjellen mellom de to. Målet mitt var å bruke anledningen til litt folkeopplysning om psykisk helse og gjennom det få frem hvor tøffe mennesker med angst er. Etter råd fra researcheren hadde jeg memorisert åpningsreplikken min. Starten var avgjørende. Jeg hadde fått høre at dersom det gikk bra ville resten gå av seg selv.

Så da sminkøsen kom heseblesende tilbake med sin saks latet jeg bare som ingenting. «Hun er sikkert vant til forfengelige filmstjerner og sære TV-personligheter», tenkte jeg og fikk fokuset tilbake til forberedelsene. «Frykt er en intens negativ følelse som kommer som reaksjon på å være i fare», sa jeg inni meg. «Frykt er en intens...» Om og om igjen. En setning som ellers ville ha kommet naturlig og uten forberedelse, men som nå krevde at jeg konsentrerte meg dypt. Slik fortsatte jeg helt til jeg var ferdig sminket.

Så myldret det av produksjonsassistenter igjen. Små, søte og mange. Alle spurte de meg om det var noe jeg kunne gjøre for dem. De fulgte meg til neste produksjonsassistent, som hilste på meg, spurte meg om det samme, fulgte meg til neste, osv. Jeg forsto at det nok var et system i det, men jeg forsto ikke hva. Men så var vi backstage.

Sofa, stoler bord og TVskjermer som viste studioet. «Sett deg ned. Du skal på om cirka ti minutter. Forsyn deg med drikke om du vil. Fredrik kommer snart og hilser på. Er det noe annet jeg kan gjøre for deg?» Jeg kikket begjærlig på en vindunk som sto på bordet, og tenkte «er ikke dette statskanalen NRK? Vin? Er det lov da? Sikkert alkoholfritt». Nervøsiteten min var tilbake for fullt, så jeg fant det smartest å unngå alkohol. Jeg sikret heller med nok en kaffe, sikkert den 14ende den siste timen.

Jeg følte meg akutt gammel. Mylderet av produksjonsassistenter, regiassistenter og andre assistenter, vindunk, vibrerende energi og min egen usikkerhet, - ga meg assosiasjoner til gymnaset eller studietidens nachspiel. Men jeg var nok ikke gem for slikt lenger. Ved siden av meg satt danseren Adil og en til. Jeg visste hvem Adil var fra TV uten at jeg hadde sett selve programmet som gjorde ham berømt, men den andre personen hadde jeg ikke engang hørt om. Gammel og udatert.

Men så kom Jostein Gaarder. Han reddet situasjonen for meg. Han er jo nettopp et eksempel på at man kan være både morsom, kul, vis og barnslig selv om man er over 17 år. Han sa at han var like nervøs som meg, noe som sannsynligvis var en grov løgn. Eller et bevis på hvor jordnær han er. Og vi snakket om etymologi, bittelitt om filosofi, og vi lo. Og jeg tenkte at dersom resten av kvelden går til helvete så var det verdt det likevel.

Fredrik Skavlan kom innom for å hilse. Han var hyggelig til fingerspissene, sa noen passende ord og gikk.

Da Gaarder gikk inn på scenen var jeg igjen forholdsvis rolig. Jeg hørte applausen og viste at det var få minutter til jeg skulle på luften. Jeg forsto at dette var siste sjanse til å gå på toalettet og på vei dit gjorde jeg noe så klisje som å ringe min mor. «Hei mamma. Jeg tenkte bare at jeg måtte si til deg at jeg skal på TV... Ja..... Ja.... Nå... Skavlan». Hun ble selvfølgelig svært så overasket, men jeg hadde ikke tid til mer forklaring. Jeg gjorde det jeg skulle, småløp tilbake, møtte en produksjonsassistent, -

og så var det min tur.

Jeg ble geleidet inn i studio, fikk den berømte «først og sist»- koppen i hånda, snublet nesten da jeg forsøkt meg på et småfikst byks opp trappen til podiumet og fant stolen ved siden av Skavlan nesten i ørska. Jeg så meg rundt i smug. Det var fullt på tribunen, det så ut som de var i godt humør. Fint det da ihvertfall. Over meg var en milliard lyskastere. Podiumet vi satt på var nesten som en øy omringet av utstyr og mennesker.

«Psykologspesialist Svein Øverland. Hva er frykt?» Vi var igang.

Jeg skal ikke her prøve å gjengi hva jeg sa, hva jeg prøvde å si, eller hvordan det gikk. Det føltes som veldig kort tid jeg var der oppe, men det varte selvsagt i flere minutter. Mye av sendingen ble redigert bort, og jeg regner med at det gjelder også en del av det jeg sa. Det jeg vet noen reagerte på var da jeg sa at «dersom du skal slå barna dine, er det best å slå den på et fast tidspunkt, for eksempel klokken halv fire på tirsdager». Jeg tror at de fleste forsto at dette var en spøk, og at det kom som et spontant eksempel på at barn (og voksne) opplever uforutsigbarhet som det verste i en vanskelig situasjon. Noen lo, andre rynket politisk korrekt på nesen.

Så var det over. Nye deltagere skulle på scenen, og kun de virkelige viktige eller populære sitter gjennom hele sendingen. Jeg ble geleidet ut backstage. Der ble jeg stående å se tilbake på scenen. Latteren bølget. Stemningen var god.

Det var på tide å sette seg i bilen og kjøre hjem. Jeg følte meg utladet, men på en god måte. Jeg hadde hatt så mange ups and downs at jeg hadde msitet tellingen på dem.

Så ble jeg invitert på fest. En av assistentene bodde nå i det huset der Gaarder skrev «Sofies verden» og planen var å invitere ham og de andre dit. Artig tanke.

Men neitakk, jeg ville hjem.

Bilturen hjem husker jeg ingenting av. Det neste jeg husker er at jeg sitter hjemme med de to som betyr mest. Jeg ser meg selv på TVskjermen og kjenner en intens uvirkelighet. Litt klisje det også, men sant nok. Før jeg begynte å skrive denne teksten fant jeg frem til NRK nettarkivet for å se det hele igjen. Men av en eller annen grunn klarte jeg det ikke.

Dagen etter ringte telefonen mye. Gratulasjoner og forbløffede utrop.

Men jeg ble ikke berømt. Se og Hør ringte ikke. Jeg ble ikke nominert til Nobelprisen i psykologi. Verden sto ikke stille.

Og på toppen/bunnen av dette så viste deg seg seinere at aldri hadde det vært så få seere som akkurat den kvelden. Under en million.

Men 772 000 er jo en del da.

og forresten, det er heldigvis ikke jeg som får klemmen på bildet.

Se denne linken for å lese hvordan alle frydet seg over lavmål av seere på skavlan

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=179700

Se denne for å se unge Torbjørn i Unge Høyre blogge om sin tilsvarende Skavlanopplevelse

http://torbjorn.ungehoyre.no/1177669885_frst_og_sist.html

Og se denne linken for å se meg

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/58861

Da jeg var på "Skavlan".

2008-01-23T18:19:21+01:00

Episode 1 av 2.

Andy Warhols uttalelse om at: " In the future everyone will be famous for fifteen minutes" er nærmest som en blødme å regne. Underholdningssamfunnet med sine talkshows, blogger, værpresentører og nattverter har virkelig lagt forholdene til rette for å eksponere seg eller ble eksponert. Noen er ivrigere enn andre på å få sine femten minutter og publikum synes umettelig på å bli kjent med stadig nye "mediepersonligheter".
Den som sannsynligvis har bidratt mest til at kjente og ukjente har fått sin tid på skjermen er Fredrik Skavlan. Jeg må innrømme at jeg var en av dem som ofte akket meg over hvor tåpelig "først og sist" kunne være, men som likevel stadig fant meg selv humrende og glanende foran TVen når programmet samlet over en million seere med sin pseudointime samtale med diverse A, B, C og nullkjendiser.

Så en dag ringte mobiltelefonen. En høflig og kunnskapsrik person presenterte seg som researcher i "Først og sist". Han ønsket noen fakta i forbindelse med kveldens program og behøvde innspill fra en psykolog. "Kan du hjelpe meg litt?". På tross av at det egentlig passet dårlig, gjorde det tre ordene "ført og sist" at jeg stoppet momentant med det jeg var opptatt av. Mens jeg forsøkte å svare så proft jeg kunne og krampeaktig forsøkte å late som om jeg ikke brydde meg, - tenkte, håpte og drømte jeg intenst: "jeg vil dit, jeg vil være der, jeg vil på TV!!". Jeg svarte på spørsmålene, lo skamløst av vitsene hans, - og tenkte:" Herregud. Han må da forstå at det enkleste rett og slett er å invitere med til å være med i sendingen".

"Du har ikke mulighet til å stille i kveld du da?". Yeezzzzz. Der kom det. "Tja. Jo, det er vel mulig det", svarte jeg nesten uten å avsløre at JOOO akkurat da var det øverst på ønskelista mi. Vi avklarte en del praktiske forhold og så var telefonsamtalen over.

Og så begynte jeg å tenke over hva det var jeg hadde sagt ja til.

For det første: Hvordan skulle jeg komme til sendingen presist? Jeg var på et møte i Kragerø da telefonen ringte. Jeg hadde ikke skyss derfra verken hjem eller til Marienlyst. Og fartsgrensene og trafikkbildet på fredag ettermiddag var heller ikke til min favør. Og hva med kone og barn? Jeg hadde avtalt at vi skulle finne på noe hyggelig den kvelden.

Og for det andre: Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg svare når Skavlan satt det lure blikket i meg. Det skjeive smilet og forventningen om å si noe som var faglig fornuftig, morsomt og med en ironisk snert. Med millionvis av folk ringside og i sine fredagskveldshjem som håper på at gjestene skal drite seg ut. Og venner, og bekjente og glemte klassekompiser fra barneskolen, og fiender og mamma og bestemor og dattera mi. Og herregud hva har jeg gjort!! Og jeg kan jo ikke stå her, - og hva med bil?, og hva med hva kommer de til å si, og nei og nei og nei.

Pust ut og pust inn. Jeg fant frem mobiltelefonen på nytt og brukte den godt. Kona mi forsto situasjonen og ønsket meg lykke til og en ny telefon med researcheren klargjorde at vi kunne bruke kjøreturen til å forberede meg på hvilke spørsmål jeg ville få. Så fant jeg en kjørerute som med litt hell ville få meg frem i tide og foretok en noe tvilsom men effektiv løsning for å få tak i bil.

Litt mer forberedt og med innskjerpet fokus svingte jeg noen minutter seinere ut på E18. Planen var å rekke frem i tide, gjøre så godt jeg kunne, - for så å kjøre hjem igjen i tide til å rekke å se sendingen i trygghet med kone og barn.

Jeg var i gang.

Dialektisk atferdsterapi: Reklame og en advarsel

2008-01-20T21:09:47+01:00

Til tider må jeg innrømme at jeg blir oppgitt på mitt eget fags vegne. Psykologiens og psykiatriens historie er full av eksempler på respektløs behandling av lidende og sårbare mennesker. Lobotomi, LSD-behandling og overgrep har forekommet også i lille Norge. Vi har hatt våre skandaler og triste oppvisninger av manglende bakkekontakt. Reitegjerdeskandalen er nok kjent for de fleste, og Juklerødsaken førte til beskjemmet hoderisting hos «mannen i gata» over stivsinnede psykiatere.

De siste tjue årene har likevel gitt oss en fornyet dynamikk innen psykisk helsevern. Psykologer og psykiatere har blitt flinkere i kunnskapsformidling, tabuene har blitt færre og brukermedvirkningen er langt mer reel enn tidligere. De færreste er ikke redd for «psykiatrien» slik de var på 50,-60, - og 70-tallet, og samfunnet synes genrelt å bli mer opptatt av psykologi.

Det er politisk korrekt å være åpen ovenfor mennesker med psykiske lidelser selv om dette nok ikke stikker særlig dypt. Holdninger og handlinger er nok ikke helt i overenstemmelse. Men dette gjelder ikke bare psykiske lidelser. Vi sier at miljøet er viktig for oss, men skriker opp om rushtidsavgift. Vi sier at vi har sympati med HIV-positive, men unngår å ta de i hånda. Og vi sier altså at vi er åpne for mennesker med psykiske lidelser, - men ville neppe likt det dersom vår datter hadde sagt at hun skulle gifte seg med en mann med schizofreni.

Men tilbake til det psykiske helsevernet. En annen positiv utvikling er at det nå finnes en rekke effektive behandlingsformer til hjelp for mennesker med psykiske lidelser. Mange forbinder behandling av psykiske lidelser med medisiner, men faktum er at forskjellige former for samtaleterapi (psykoterapi) har like god eller bedre effekt mot en rekke psykiske lidelser. Dette gjelder for eksempel folkesykdommene angst og depresjon.

Nå finnes det også en effektiv behandling for mennesker med alvorlig selvmordshandlinger og selvskading; Dialektisk atferdsterapi (DBT). Den har faktisk vært dokumentert effektiv siden midten av nittiårene og i våre naboland har behandlingen lenge vært kjent og benyttet. Men altså ikke i Norge. Ikke før nå.

Så jeg mener at det er på sin plass med litt reklame for Dialektisk atferdsterapi når behandlingen nå omsider kommer også her til landslink til seksjon for selvmordsforskning og forebygging.

Dialektisk atferdsterapi er en av de nye retninger innen såkalt kognitiv atferdsterapi. Kognitiv atfersterapi er svært grovt beskrevet en behandlingsform som gjennom samtaler og en spørrende holdning får frem hvordan pasienten systematisk feiltolker opplevelser. Pasienten blir hjulpet til å prøve ut sin tankegang gjennom såkalte atferdseksperimenter som planlegges og gjennomgåes i felleskap i samtalene. Dette krever at behandleren klarer å gjøre pasienten trygg på å utforske sine tolkninger.

Utgangspunktet i Dialektisk atferdsterapi er at mennesker med selvmordshandlinger og selvskading er preget av en enten-eller tankegang, for eksempel gjennom enten å benekte følelser eller å bli totalt overveldet av dem. Eller ved å oppleve andre som enten gode eller onde. På samme måte overveldes de ofte av intens skamfølelse og hjelpesløshet. Dette gjør at de blir svingende i humøret og preget av desperasjon. Målet med Dialektisk atferdsterapi er å bli mindre preget av enten/eller tankegangen gjennom samtaler, atferdseksperimenter og opplæring i nye teknikker. Både individsamtaler og gruppesamtaler benyttes til dette, og pasienten kan også ringe til sin behandler i kriser.

Forskning på effekt av behandling, også psykoterapi, skjer med at den aktuelle behandlingen blir sammenlignet både med ingen behandling og annen behandling. Som mange vet vil man som regel alltid finne effekt av et tiltak bare troen er der hos pasientene. En vitenskaplig undersøkelse vil derfor undersøke dette på en mer stringent måte, med vitenskaplige metoder og over en periode også lenge etter at behandlingen er avsluttet.

Slike kontrollerte undersøkelser har vist at voksne personer med personlighetsforstyrrelser og gjentatt selvmordshandlinger har god nytte av Dialektisk atferdsterapi. Metoden har også vist gode resultater for ungdom. Pasientene viser mindre selvdestruktiv atferd med færre sykehusinnleggelser enn behandling med andre terapiformer.

I Norge har det fra ifjor pågått en opplæring i Dialektisk atferdsterapi til utvalgte behandlingsmiljøer innen psykisk helsevern for barn og unge. Målet er at behandlingen skal prøves ut på norske forhold og gjøres tilgjengelig flere steder i landet. Selvskading har blitt et stort helseproblem i Norge og forekomsten av selvmordsforsøk hos unge kvinner har steget alvorlig bare i løpet av de siste årene. Likevel har man ikke hatt en felles standard for behandling av dette fenomenet så langt i Norge. Dette altså på tross av at man har kjent til en godt dokumentert behandling siden nittitallet.

Og det bringer oss atter tilbake til forholdene innen det psykiske helsevernet. Ville noe tilsvarende vært mulig innen somatikken? Hva hadde du sagt dersom din fastlege hadde uttalt følgende om for eksempel en nyrelidelse du hadde fått påvist: «Uffda. Men det her kan vi dessverre ikke gjøre noe med. Ja, det finnes selvsagt en behandling mot dette. Men jeg velger å ikke gi deg den på tross av at den er kostnadseffektiv og godt dokumentert. Jeg velger heller å gi en behandling som dokumentert ikke virker. En behandling jeg lærte da jeg studerte på åttitallet.» Slikt kan faktisk skje ved en rekke psykiske lidelser her til lands, og særlig for pasienter med selvskading.

Som sagt har psykisk helsvern kommet langt sammenlignet med hvordan situasjonen var på sytti og åttitallet. De fleste aksepterer at psykiske lidelser kan skje dem og at behandling da er nødvendig. Og det finnes altså mye god behandling. Men hva hjelper det dersom ikke behandlingen er tilgjengelig og dersom ikke fagfeltet legger forholdene til rette for det? Det er kombinasjonen mellom god behandling og et brukervennlig system som bør være målet. Og kvaliteten på psykisk helse og psykisk helsevern bør sammenlignes med somatisk helse og helsevesenet for øvrig.

Nå er altså situasjonen at DBT etter hvert vil være tilgjengelig for mange som har behov for det. Det er bra og det var reklamen.

Så til advarselen. Et vitenskaplig perspektiv innebærer også en vedvarende åpenhet for at man kan ta feil. Ja, mer enn det. Å påvise at en hypotese er feil er selve grunnlaget for vitenskaplig fremskritt ettersom det krever at man aldri slutter å lete etter bedre måter å gjøre ting på. Og det kan hende at Dialektisk atferdsterapi ikke er så effektivt som resultatene så langt har vist. Undersøkelsene har hatt relativt få forsøkspersoner, den har foregått hovedsaklig i USA og hovedsaklig med voksne personer med personlighetsforstyrrelser. Sannsynligvis kan dette overføres også til norske forhold og til ungdommer med alvorlig selvskading, - men det er ikke sikkert. Det er derfor det nå satses på en relativt stor norsk undersøkelse. Det er dessverre lett for å fristes til å la være å tro på forskningsdataene dersom det nå viser seg at behandlingen ikke har den forventede effekten. I så fall vil konsekvensene være at psykiatri og psykologi igjen henfaller til ønsketro og uvitenskaplighet.

Et annet negativt utfall kan være at det psykiske helsevernet lar være å gjøre behandlingen tilgjengelig dersom dokumentasjonen støtter dens effektivitet. Dersom behandlingen kun blir tilgjengelig i Oslo eller ved noen utvalgte fagmiljø vil det være et svik mot prinsippet om lik rett til helse uansett bosted.

At Dialektisk atferdsterapi nå blir tilgjengelig i Norge gir oss med andre ord et dialektisk dilemma. For første gang på lenge har vi mulighet til å gjøre noe veldig bra innen psykisk helsevern. Samtidig kan det føre til at vi kun gjentar tidligere feil. La oss ikke skusle bort muligheten.

martefaen

2008-01-11T14:30:27+01:00

Hun sitter på en naken scene. Snauklipt og med trass i øynene.

Bak henne: Et stort lerret der det spilles scener fra hennes liv. Om smerte, blod og mammas fortvilelse. Foran henne: publikum beskyttet av salens mørke og flertallets anonymitet.

Hvordan beskrive et liv, et helvete, en blomst, - hva som helst, slik at andre kan oppleve en flik av din virkelighet? Er det vanskelig eller er det umulig? Hun har fått hjelp av dyktige dramatikere og kreative mennesker. Men viktigst av alt, .. hun tør.

Hun har teaterlyset på seg og mer føler enn ser menneskene som er stablet oppover seteradene. Hva vil de si? Hva vil de tenke?

Gjennom flimrende bilder, løse dagboksnotater, spørsmål og svar. Gjennom teaterspill, kropp, opplesing av lærebøker. Gjennom dialog med en intervjuer. Hun legger frem sine vareste tanker. Sin skam.

Han spør:» Men Marthe.. Kutter du deg ikke egentlig for å få oppmerksomhet?»

Han spør det alle lurer på og som alle ønsker svar på, apørsmålet som alle tror de vet svaret på. Hun svarer stille. Med hendene hvilende på knærna med håndflatene opp og beina lett berørende gulvet.

Jeg husker henne som barføtt og med et svar er så stille så stille, så stille. «nei. Jeg vil ikke ha oppmerksomhet, jeg vil unngå oppmerksomhet». Og hun forteller om galemarte og martefaen.

Publikum endrer seg. Fra en taus skygge som forsøker å skjule sin fordømmelse til forsikigtig leende mennesker som gjenkjenner seg selv og sitt eget liv i hennes ekstreme tanker og handlinger.

Jeg blir glad. Jeg kjenner at jeg så langt har forventet katastrofe. At hun etter å ha lagt sin sjel bar kun ville høste taushet. At etter forestillingen, så ville alle ha klappet høflig og raskt planlagt hvordan de mest mulig ubemerket kunne snike seg ut før lysene kom på.

Jeg vet ikke om hun tenkte det samme. Jeg tror vel heller at hun var drittlei av slike tanker, at hun hadde hatt de i flere år, - og at greia med å gjøre en forestilling nettopp var for å ta et oppgjør med dem. Både tankene og publikum.

Og hun lykkedes. Det er ikke sikkert at publikum forsto så mye mer om selvskading etterpå. Men de fikk et glimt av skam og smerte, og hvordan de to henger sammen.

Og de fikk se en jente som har slåss seg frem til å kunne se andre i øynene.

Jeg spurte henne etterpå om hun var sliten. Ja, sa hun. Men hun gledde seg til å vise frem foretsillingen flere ganger.

kontakt

Et alvorlig dilemma

2008-01-11T11:23:14+01:00

Bør man vente med å mate endene til den som holder på er ferdig?

Omvendt voldsalarm

2008-01-02T12:38:16+01:00

I løpet av de siste årene har vi fått et økt fokus på partnervold, familievold og drap på familiemedlemmer. Det er gledelig, men skyldes da også at dette er vanlig forekommende selv i lille Norge.

Norge har likeledes en lang og stolt tradisjon som rettsstat. Prinsippet om at man er motsatt inntil det motsatte er bevist er godt innarbeidet. Men noen ganger kan denne rettssikkerheten likevel føre til at offeret får en tilsvarende dårligere rettstilling. Og i noen tilfeller kan dette få både ubehagelige, dramatiske og dødelige konsekvenser for ofrene.

Kvinner som har blitt voldtatt eller fysisk og psykisk mishandlet vil ofte ikke anmelde forholdet i redsel for hevnreaksjon eller fordi de ikke forventer å få støtte av rettsinstansene. I tillegg opplever kvinner å bli truet av gjerningsmannen i etterkant av en eventuell anmeldelse.

I mange tilfeller medfører heller ikke domfellelse at trusler og vold opphører. Mange kvinner finner det nødvendig å flytte, skjule sin identitet og leve i årevis i redsel for represalier. Med tanke på at de fleste drap i Norge skjer mellom kjent offer og gjerningsmann, er dette heller ikke en ubegrunnet frykt.

Nå skal Straffeloven endres. I Odeltingsproposisjon nr. 90 (2003-2004) kom Justis og Politidepartementet med flere forslag til endring av Straffeloven. Gjeldende lov om besøks- og kontaktforbud ble foreslått skjerpet og endret for å i større grad beskytte "fornærmede og andre berørte, særlig i saker som involverer vold og seksuallovbrudd". I tillegg ligger det inne et forslag om såkalt "omvendt voldsalarm".

Det er dessverre begrenset hva en kvinne (eller mann for den saks skyld) kan gjøre for å beskytte seg mot trusler og vold. Etter straffelovens paragraf 33 kan den som har begått en straffbar handling ilegges kontaktforbud når det er grunn til å tro at han/hun vil begå en ny straffbar handling ovenfor en annen person, forfølge en annen person eller krenke en annens fred. Kontaktforbudet innebærer at den dømte forbys å oppholde seg i bestemte områder, forfølge eller kontakte en annen person. Dersom forbudet brytes kan det straffes med opp til seks måneders fengsel. Ved fornyet brudd heves strafferammen til opptil to år.

Forutsetninger her er altså at en person allerede er anmeldt og dømt for en forbrytelse, og i hovedsak skjer dette som følge av volds- eller seksualvoldsforbrytelser. Videre kan påtalemyndigheten som ledd i en kommende rettssak etter straffeprosesslovens paragraf 222a stille krav om besøksforbud og oppholdsforbud. Vilkårene er da de samme som ved en dom.

Men dette krever at personen er dømt for forholdet eller at det er en pågående rettsak der dette er tema. I praksis kan en person som har et slikt kontaktforbud likevel lett "slippe unna" med å stå utenfor en butikk eller kontakte offeret gjennom mail eller tekstmeldinger.

En annen mulighet for et offer er å kontakte sitt lokale politidistrikt for å søke om voldsalarm. Man behøver da ikke å anmelde gjerningsmannen, men Politiet vil selvsagt kreve dokumentasjon om at forholdet er alvorlig. I praksis varierer det mye om hvordan Politiet er tilgjengelig for, og vurderer, slike saker. Mange kvinner vil dessuten føle seg utrygge på tross av en voldsalarm. De kan erfare eller tvile på om Politiet kommer raskt nok til stedet når de utløser alarmen, og det er selvfølgelig en stor utrygghet slik å måtte leve i frykt over mange år.

Det nye forslaget åpner for at det er gjerningsmannen som er pliktig til å bære alarm. Man tenker seg her at alarmen er elektronisk og bæres som en håndlenke eller fotlenke. Offeret vil bli varslet dersom gjerningsmannen kommer innenfor en sone som er definert som forbudt. Å pålegge den voldsdømte å bruk en omvendt voldsalarm vil medføre at byrden og ansvaret i en trusselsituasjon flyttes fra den truede til den som truer. Dette er mer i overensstemmelse med allmenn rettsfølelse, men er samtidig et økt ubehag for den dømte.

Elektronisk overvåking av domfelte er nytt i Norge, men utprøvd med gode evalueringer i England og Sverige. Omvendt voldsalarm er utprøvd i Spania med gode erfaringer. I første omgang skal det opprettes en prøveordning i Asker og Bærum. Det har vært en del vansker med den tekniske delen av ordningen, og forsøket er totalt sett forsinket.

Den reviderte Straffeloven åpner dessuten for at den ovenfor nevnte paragraf 33 i Straffeloven endres slik at alle former for uønsket oppmerksomhet forbys. Dette innebærer tekstmeldinger, brev, epost og lignende (http://www.jus.no/asset/33139/2/33139_2.pdf).

Om dette totalt sett vil bedre sikkerheten til ofrene er selvsagt usikkert. Ordningen vil selvsagt heller ikke fjerne frykten hos offeret for at gjerningsmannen likevel oppsøker henne. På den annen side har ordningen gitt økt fokus på et stort samfunnsproblem og for ofrenes lidelse. Det gir også håp for at ytterligere forbedringer i årene fremover.

Noen opplevelser gjør noe med deg, nr 2.

2007-12-27T11:14:03+01:00

"Å sitte på skjerming" viser til at institusjonspersonalet må være tilstede hele tiden når en pasient er skjermet. Psykisk helsevernloven definerer skjerming som "tiltak som innebærer at en pasient holdes helt eller delvis atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke deltar i undersøkelse og behandling av og omsorg for pasienten. Tiltaket iverksettes av behandlingsmessige hensyn eller for å ivareta hensynet til andre pasienter." Skjerming vedtas vanligvis fordi pasienten er psykotisk eller i akutt selvmordsfare.

Trine var begge deler.

Hun klarte ikke å beskrive hvordan hun hadde det, men hun var synlig vettskremt mesteparten av tiden. Hun vandret hvileløst frem og tilbake, ropte og hvisket, og slo seg i hodet med knyttneven. Andre ganger satt hun helt urørlig og med gjenlukkede øyne. Sannsynligvis var kaoset og redselen enda større da.

Det er tungt å erkjenne at et barn på 13 år må skjermes. Og det er en tung oppgave for personalet å sitte på skjerming fordi opplevelsen av egen maktesløshet blir så påtrengende. For de som ikke har opplevd det, kan det synes umulig at barn kan være psykotiske. At de har lyst å skjære seg opp fordi de ikke klarer å utholde en skremmende indre verden, eller at de plutselig prøver å kaste seg foran en bil for å dø selv om de har foreldre som er glad i seg. Barn skal ikke ha det vondt. Og hvis de har det vondt skal det være nok å trøste dem. De skal da etter hvert se takknemlig opp, tørke bort tårene, og forsiktig smile til den voksne og verden.

Men slik er ikke alltid verden. Noen barn blir psykotiske, de opplever ondt og ondskap, og noen tar selvmord. Noen blir blir aldri trøstet. Noen blir aldri friske. Heldigvis er det sjelden. Men det at det skjer så sjelden forleder oss til å tro at det aldri skjer, og derfor blir sjokket dess større når man opplever det med egne øyne.

Trine skjærte seg opp fordi hun ville dø. Hun hadde fortalt at hun hadde fått beskjed av Djevelen at det var eneste måten hun kunne redde verden på. Hennes bestemor hadde dødd for noen måneder siden. Hun var veldig glad i bestemoren sin. Og djevelen hadde sagt at hele verden og også bestemoren kom til å ende opp i Helvete dersom ikke Trine gjorde som han sa. Trine hadde forsøkt å forhandle med Djevelen så godt hun kunne. Hun tenkte at hun ihvertfall delvis kunne gjøre Djevelen til lags dersom hun kuttet seg alvorlig. Så hun forsøkte å blø mest mulig. For ikke å bli avslørt forsøkte hun å ikke lage noen lyd mens hun skjærte seg, og ofte klarte hun å blø ganske mye før hun ble avslørt. Kaoset i tankene og de hvislende stemmende ble svakere når døsigheten tok over. Skrikene fra mamma og løpingen rundt henne var da det eneste hun fikk med seg, men også de kunne noen ganger forstumme. Dersom hun blødde nok.

Etter hvert ga hun opp denne taktikken. Mye fordi det ble vanskeligere å få til etter at hun ble innlagt, men mest fordi Djevelen var tydelig på at en slik halvveisløsning ikke var god nok. Skjermingen syntes å dempe både selvmordtankene og det psykotiske trykket. En stund så det ut til at det verste var over. Etter to dager på skjerming var det tid for å vurdere om Trine heller kunne nyttigjøre seg å "komme ut i miljøet".

På vei inn til Trine hilste jeg på en nyansatt ekstravakt. Hun så litt forskremt opp da jeg gikk forbi. Hun satt utenfor rommet, men med åpen dør. En stabel med ukeblad lå under stolen. "Å sitte skjerming" innebærer for personalet at de må forsøke å finne en balanse mellom å ha oversikt og kontroll over den de skjermer, samtidig med at de ikke er alt for invaderende. Det krever erfaring og god intuisjon å finne denne balansen. Man må støtte pasienten i at det er en vanskelig situasjon, men man kan heller ikke snakke for mye. Formålet med skjerming er å redusere stimuli samtidig som pasienten opplever seg ivaretatt. Skjerming er en unaturlig situasjon, og personalet kan lett overveldes av en sterk maktesløshet av å være tilskuer til pasientens lidelse. I tillegg kommer opplevelsen av å være en slags fangevokter som overvåker og stadig må avslå pasientens ønsker. Ekstravakten var tydelig ubekvem med situasjonen, men jeg tenkte ikke særlig over dette nettopp fordi det er en ganske normal reaksjon.

Trine satt i senga med ryggen mot veggen med dyna over seg. Hun så ut som om hun forsøkte å trekke seg mest mulig unna meg eller noe som hun var redd for. Øynene hennes var oppspilte og med store pupiller. Hun var svært blek, og jeg kjente at jeg ble redd. "Hei Trine. Husker du meg?" spurte jeg mens jeg forsiktig bøyde meg nærmere. Hun svarte ikke, kun det samme tomme blikket. Jeg snudde meg for å få øyenkontakt med ekstravakten, men så til min forskrekkelse at jeg ikke kunne se annet enn beina hennes fra posisjonen min. Med andre ord hadde Trine hatt mulighet til å skade seg uten at ekstravakten kunne oppdage det.

Jeg tok tak i dyna. Trine gjorde det samme og trakk den opp mot haka. Jeg nølte et øyeblikk. Jeg så meg selv som sett ovenfra. Stående over en vettskremt unge på vei til å dra av henne dyna. Var det et overgrep? Hadde hun kanskje også tidligere vært utsatt for overgrep? Da så jeg det mørke på fingrene hennes. Jeg tror dessuten at jeg allerede da kjente den lukten jeg desverre kjenner så altfor godt.

Jeg røsket dyna av all makt ut av hendene hennes.

Blod. Svært mye blod.

En ujevn mørk flekk dekket det meste av pysjamasen hennes i området rundt magen. Det var mer blod i flekker på lakenet og på underarmene hennes.

Der lå også passfotoet av bestemoren hennes. Hun hadde bedt ekstravakta om å få utlevert fotografiet for å trøste seg med. I skjul hadde hun deretter brukt de skarpe kantene til å metodisk og i taushet file en flenge i magen sin. Så hadde hun satt seg mest mulig ut av syne. Og ventet. Hun hadde kjent varmen fra blodet som et håp om befrielse og gledd seg til at den velkjente døsigheten skulle bre over henne.

Det er synd å ty til en klisje i en slik sammenheng, - men tiden sto faktisk stille.

Så så Trine på meg. Jeg skvatt til, løste ut alarmen og prøvde å finne noen beroligened ord. Jeg nappet til meg passfotoet. Trine så fremdeles på meg. Så så hun på hendene sine og sakte førte hun de mot magen sin. Jeg trodde hun ville presse mot magen for å stoppe blødningen, men planen hennes var det motsatte. Hun løftet opp pysjamasen, stakk fingrene inn i såret og begynte å slite i flengen for å gjøre den større. Hun famlet med begge hendene for å få tak. Det var vanskelig å se på grunn av blodet og min uvirkelighetsfølelse, men jeg syntes hendene forsvant inn i magen og at flengen raskt ble større. Jeg falt over henne og tok tak i hendene hennes for å hindre henne. "Så små håndleddene hennes er", tenkte jeg. Og: "Hvor i helvete er personalet?". Trine vridde seg rundt, men jeg slapp ikke. Hun prøvde å trekke hendene sine tilbake, jeg trykte de mot skjortebrystet mitt. Hun vred seg rundt igjen, og plutselig flyttet hun hendene sine mot ansiktet mitt. Mens jeg fremdeles holdt henne om håndleddet smørte hun blod utover ansiktet mitt og nedover halsen. Da slapp jeg.

Trine rullet ut av sengen, så seg mot døra, - men satt seg så rett ned på gulvet. Fremdeles uten en lyd. Da personalet kom inn sto jeg tafatt ved siden av henne mens hun satt sammenkrøket å tegnet sirkler av halvstørknet blod på den hvite veggen.

Trine ble frisk. Det tok en god stund, og ingen vet fremdeles ikke hva det var som gjorde at hun fikk det bedre. Psykologi og psykiatri er ingen eksakte vitenskaper og alle mennesker rommer enorme hemmeligheter og kompliserte årsakskoblinger.

Jeg har møtt henne noen ganger etterpå. Hun sier at hun ikke husker noe av situasjonen. Jeg er ikke sikker på om jeg tror henne.

Men hun har lest historien som du nå leser og syntes ikke å reagere nevneverdig på den. "Stakkars jente", sa hun.

Men dersom hun snakker sant, dersom hun ikke husker noe, - så kommer hun også etter hvert til å glemme meg og de som forsøkte så godt de kunne å hjelpe henne.

Jeg derimot, - kommer aldri til å glemme henne eller det som skjedde den dagen på skjerminga.

Trine var begge deler.

Jeg røsket dyna av all makt ut av hendene hennes.

Blod. Svært mye blod.

En ujevn mørk flekk dekket det meste av pysjamasen hennes i området rundt magen. Det var mer blod i flekker på lakenet og på underarmene hennes.

Det er synd å ty til en klisje i en slik sammenheng, - men tiden sto faktisk stille.

Jeg har møtt henne noen ganger etterpå. Hun sier at hun ikke husker noe av situasjonen. Jeg er ikke sikker på om jeg tror henne.

Men hun har lest historien som du nå leser og syntes ikke å reagere nevneverdig på den. "Stakkars jente", sa hun.

Men dersom hun snakker sant, dersom hun ikke husker noe, - så kommer hun også etter hvert til å glemme meg og de som forsøkte så godt de kunne å hjelpe henne.

Jeg derimot, - kommer aldri til å glemme henne eller det som skjedde den dagen på skjerminga.

Min første tur med privatfly.

2007-12-20T15:37:20+01:00

Som vanlig sjekket jeg om flyet mitt var satt opp og hvilken gate avgangen hadde fått. Sandefjord Lufthavn Torp er liten og sparsommelig utrustet, men likevel drevet med en effektivitet som mange andre flyplasser kan lære av. Derfor var forbauselsen stor da jeg ikke fant avgangen min på skjermen i avgangshallen. Det var likevel en stund til avreise, så jeg ble ikke veldig stresset av den grunn. Og etter en liten snakk med innsjekkingen fikk jeg bekreftet at jo da alt var i rute.

Jeg hadde likevel en noe nagende følelse av usikkerhet da jeg noen minutter senere satt å ventet ved angitt gate. For det første var avgangen fremdeles ikke satt opp på hovedskjermen. For det andre gikk klokken tikk takk mot 30 minutter før avgang uten at noe som helst syntes å skje av aktivitet. Og for det tredje, og det var klart utslagsgivende, - så satt jeg der helt ensom ved angitt gate. Og når jeg sier ensom, så mener jeg ensom. Det var ingen rundt meg, det var stille, - og jeg ønsker at noen skulle gi meg informasjon eller noen beroligende ord.

Og plutselig. En smilende flyvertinne kommer mot meg. "Trondheim?" spør hun meg. Jeg nikker betenkt. Smilende flyvertinner og flypersonell som personlig kommer ut fra sine skranker og båser er som regel tegn på at noe alvorlig er på gang. Som regel noe negativt. "Det var det jeg visste. Den er nok innstilt eller verre", tenkte jeg.

"Kom med meg", sa hun og smilte. Og jeg gikk med henne. Ut på rullebanen. Og der sto flyet. Alt så helt greit ut. Flyvertinnen fulgte meg frem til trappa og sa farvel. Selv om jeg naturligvis var lettet, var det likevel noe merkelig med situasjonen. Den følelsen ble enda større da jeg kom inn i flyet. En annen flyvertinne ønsket meg velkommen. Hun både smilte og så på meg, noe som er en sjelden kombinasjon blant flyvertinner. Og det var ingen i flyet!! Og ingen bak meg. "Er det ingen andre her?" spurte jeg på tross av at det var nettopp det som øynene mine viste. "Nei, du har hele flyet for deg selv", svarte hun fremdeles både smilende og med blikk-kontakt.

Jeg fant en plass og fant frem avisa mi slik jeg ellers bruker å gjøre. Men der står flyvertinnen rett ved siden av meg. Så begynner hun med sin vante drill. "Flyet har fire nødutganger¿Setebeltet festet slik.. Ved en nødsituasjon..".

Men, jeg gjentar, - det var bare meg i flyet. Hun ser direkte på meg, og gjennomgår den vanlige drillen som om flyet var smekkfullt. Men altså plassert rett ved siden av meg og med blikk-kontakt. Til og med setningene "nødutgangen kan være bak deg" og "ta på masken selv før du hjelper andre" ble presisert som ved en ordinær avgang.

Det var da jeg fikk en AHA-opplevelse. Kjetil og Kjartan. Skjult kamera. Jeg smilte for meg selv og kikket stjålent rundt meg. Men, neida. Ingen tegn til det. Og så lettet flyet.

Vel oppe i lufta ble jeg servert kaffe og fikk en hel pose sjokoladekjeks servert. Servicen var upåklagelig. Flyvertinnen var en ordentlig flyvertinne. Hun var ivaretagende og profesjonell, med effektive bevegelser og i femtiårene. Etter en tid sovnet jeg, og da jeg våknet var brettet ryddet og slått opp uten at jeg hadde merket det. På vei ned begynte jeg seriøst å regne på om jeg hadde råd til å kjøpe meg et privatfly, så behagelig var opplevelsen.

Du kan selv tenke deg at landing og oppbrudd fra kabinen holdt samme høye service. Og ja, - jeg ble selvfølgelig eskortert ut av flyet og til ankomsthallen.

Nummen av opplevelsen bevegde jeg meg mot flybussen. Der ble jeg spurt av en busssjåfør om jeg kom med flyet fra Torp. "ja", svarte jeg. "Det er jeg som er flyet fra Torp".

Bussturen var en skuffelse. Det var en annen person om bord.

Takk til Coastair som tok over flighten, takk til den hyggelige flyvertinnen.

Og hvis dere har lyst å prøve å ta privatfly en gang. Ikke gå og kjøp.

Book heller 20.10 flyet som SAS egentlig har på hverdager fra Sandefjord til Trondheim, som de driver i samarbeid med Widerø, men som Coastair nå flyr i en periode.

Og vær så snill å hils så mye fra meg.

Litteratur for ungdom om psykiske lidelser

2007-12-08T15:48:15+01:00

Jeg har fått flere spørsmål om jeg kan anbefale litteratur om psykiske lidelser til bruk for ungdommer og barn.

Jeg har valgt bøker som er lestleste og med et positivt fokus.

«Sebrapiken» av Sofia Åkerman.

Sofia er en ung kvinne som har slitt med spiseforstyrrelse og selvskading i mange år før hun klarte å slutte. Boka har et positivt fokus , og handler om langt mer enn selvskading. Den viser hvor komplisert livet og mennesker er, og hvordan tilfriskning er mulig tross mange års innleggelse. http://www.humanistforlag.no/index.php?ID=Bok&ID2=Vis&counter=64

Hun har også en veldig bra internettside med tilhørende forum.

http://www.sofiaakerman.com/

«Sinna mann» av Gro Dahle.

Boka er en barnebok med svært inntrykksfulle bilder. Lettlest bok som setter fokus på foreldre som slår eller som gjør barn redd. Den setter ord på den samtidige frykten for og kjærligheten til sine foreldre som enkelte barn må tåle.

«Når eleven har psykiske vansker» av Nina Berg. Gyldendal Akademisk. De vanlige psykiske lidelsene blant ungdom blir gjennomgått. Fokus er på hvordan man kan fange problemer og hvordan få hjelp til disse. Primært rettet til lærere, men kan godt leses av ungdom også. opp signaler om problemet og hvordan det kan behandles.

Jeg må nesten også anbefale min egen bok «Selvskading. En praktisk tilnærming» Fagbokforalget 2006. De siste kapitlene er skrevet for foreldre og venner til de som skader seg, og er forsøkt skrevet på en likefremt måte. Rådene her gjelder for mye mer enn selvskading..

De fleste ungdommer liker å bruke internett, og det vil ofte gi mye god informasjon også om psykiske lidelser. Mental Helses ungdomsfokus er et godt utgangspunkt. http://www.mentalhelse.no/Mental_Helse_Ungdom/

Habbo.no er et internettsamfunn som mange barn og ungdom bruker som «sitt andre hjem». Habbo har også ved jevne mellomrom besøk av Røde Kors og gir muligheter til at barn tar opp egne problemer gjennom chatting eller mail.

Ellers er jo bloggene på forfatterbloggen nyttig nettopp grunnet kommenatrfeltet, så kom an alle andre, - kom med deres egne anbefalinger eller kommentarer.

Barns psykiske lidelser kan ikke beskrives med statistikk

2007-12-04T19:29:22+01:00

Opptrappingsplanen for Psykisk helse kom som resultat av en stortingsmelding som konkluderte med at det innen psykisk helsevern var «svikt i alle ledd». Siden 1995 har målet vært å rette på dette. Målet var blant annet å bygge opp behandlingstilbudet for barn og ungdom. Målet var at minimum fem prosent skulle få et tilbud i løpet av opptrappingsperioden.

Nå er perioden snart over. Perioden har blitt forlenget ut 2008 som en erkjennelse av at målene ikke kom til å bli nådd i løpet av den opprinnelige perioden, men uten at dette har medført særlig med penger. Det er derfor på tide å spørre om hvor mye som faktisk er oppnådd og om barn med psykiske lidelser nå har det tilbudet de trenger.

Mange helsepolitikere og helsebyråkrater uttaler seg med tilfredshet om det som er oppnådd. Helseminister Brustad har flere ganger kommentert at det er gledelig at flere barn med psykiske lidelser får hjelp. Det er også bemerkelsesverdig få kritiske røster å høre. Bemerkelsesverdig og skummelt ettersom evalueringen fra Sintef ved utgangen av 2007 faktisk viser at målene ikke er nådd.

Sintef viser til statistikk som viser økning i antall stillinger, økning i produktivitet og økning i prosentandelen som får et tilbud. Alt dette er bra, men faktum er altså likevel at kun 4,2 prosent av barn og ungdom får adekvat hjelp mot sine psykiske lidelser. Målet om å nå fem prosent var nok også for lavt og avspeiler heller ikke lenger det reelle behovet. Bare diagnosen ADHD har hatt en voldsom økning enten i forekomst eller diagnostisering de siste årene. Sosial og Helsedirektorat oppgir denne diagnosen alene har en forekomst på mellom tre til fem prosent av befolkningen under 18.

Men statistikk er statistikk. Bruken kan være villedende. Disse tallene sier ingenting om kvaliteten på tilbudet. Tallene sier ingenting om manglende samarbeid mellom ulike instanser, brukermedvirkning eller hvordan barna opplever hjelpen de mottar. Innen psykisk helsevern måler avdelingers måloppnåelse gjennom antall liggedøgn, hvor mange dager det tar å skrive en epikrise (oppsummering etter endt behandling) og økonomi. Det har hele tiden blitt sagt at fokus skal endres til mer kvalitative data, men dette har så langt ikke skjedd.

I samme periode har Norge vedtatt Barnekonvensjonen uten at dette har fått særlig oppmerksomhet. FN har en egen komite som følger opp medlemslandenes overholdelse av konvensjonen. I sterk kontrast til regjeringens skjønnmaling og Sintefs fokusering på statistikk uttaler de i den siste rapporten seg tydelig kritisk til mangler ved helsetilbudet til barn med psykiske lidelser. Komiteen kritiserer manglende dekning av leger og psykologer i BUP, ventetiden på behandling, og manglende kapasitet i behandlingstilbudet. I tillegg uttales det bekymring for at barn som utsettes for vold i familien ikke får tilstrekkelig omsorg og hjelp, at man er betenkt over den høye forekomsten av spiseforstyrrelser, samt den høye forekomsten av selvmord hos ungdom. Videre fremheves det at komiteen er kritisk til manglende fokus på barn av psykisk syke innen psykisk helsevern for voksne. Innsatsen mot mobbing blir fremhevet som et lyspunkt, men det blir samtidig presisert at man er betenkt over at problemet vedvarer på mange skoler.

At Norge selv etter en spesiell satsning på psykisk helse fremdeles ikke klarer å dekke behovet for behandling av psykiske lidelser er derfor ikke bare uheldig, - det er direkte i strid med FNs barnekonvensjon og dermed også et brudd på norsk lov.

I tillegg til dette har Helsetilsynet nylig gitt ut en rapport med oppsummering av tilsyn fra 2005 og 2006. I tillegg har de gjennomført intervjuer av en rekke fylkesmenn og gjennomgått andre publikasjoner om helsetilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Konklusjonen samsvarer heller ikke der med det positive fokuset ellers. Når det gjelder barn og ungdom peker de på at tilgjengelighet til adekvat behandling er svært mangelfull i enkelte kommuner, særlig i Finnmark. De viser til gråsoner mellom ulike instanser og liten forståelse av aktuelt regelverk. En slik gråsone er uavklart ansvarsforhold mellom psykisk helsevern for barn og ungdom (BUP) og psykisk helsevern for voksne når det gjelder ungdom som er i behov av kontinuitet i behandlingen. Rapporten påpeker også at antall henvisninger for barn med atferdsvansker og ADHD har økt dramatisk, med en konsekvens at andre grupper får lite hjelp. Helsetilsynet konkluderer med at: «Tross betydelig styrking over flere år, må vi oppsummere at tjenestene til mange av dem med psykiske lidelser som trenger det mest omfattende tilbudet, fortsatt er utilstrekkelig og ikke tilpasset behovene».

Med andre ord; situasjonen er ikke bra. På tross av den overfladisk pene statistikken.

I praksis er barn og foreldre i dagens Norge i en situasjon der behandlingstilbudet er for dårlig både sammenlignet med faktisk behov, målet for opptrappingsplanen og landets lovgiving. Det er heller ingen ting som tyder på at tabuene knyttet til psykiske lidelser er forsvunnet tross fine taler og at det er politisk korrekt å uttale seg forstående om dette.

La oss så til slutt likevel se på tallene. 4,2 prosent får nå hjelp. Fem prosent var målet. Enkel matematikk viser da at såvidt over 80 prosent av målet er nådd. Ville du vært fornøyd dersom en håndverker sa at han var ferdig nå, og at du burde være fornøyd fordi han hadde fullført 80 prosent av jobben? Eller at han som skyldte deg penger skrøt av at han tross alt hadde gitt deg 80 prosent av beløpet innen fristen? Og at han heller ikke så noen grunn til å forlenge frsiten. Bør vi da være fornøyd med at Norge nå gir 4,2 prosent av barna et ordentlig helsetilbud for psykiske lidelser?

Nei, vi bør heller skamme oss. Det vil si at det er barn der ute som ikke får det de trenger, det de faktisk har krav på.

Glem heller ikke at psykiske lidelser forverres når de er ubehandlet akkurat som for somatiske sykdommer. Særlig når det gjelder barn, kan dette gi svært negative virkninger på den videre utviklingen. Alle forstår at et barn ikke kan hinke rundt på et brukket bein eller presses til å fortsette som før tross store smerter, men så glemmer man at det samme gjelder angst, depresjon, spiseforstyrrelser og de andre psykiske lidelsene.

Det er altså barn der ute som i tillegg til å ha det vondt, ikke får noe hjelp, - og som får det verre for hver dag som går. Og snart er Opptrappingsplanen over.

Det er blod over alt.

2007-11-27T20:00:15+01:00

Det er blod over alt.

Det er vanskelig å se om han smiler eller er trist når han sier det.

Han er høy, mager og passer helt klart med mitt bilde av en vampyr. Men jeg er ikke redd. For jeg vet at han likevel ikke oppfører seg som skrekkfilmenes og skrekkscenarioenes vampyrer. Han tilhører en gruppe vampyerer som kaller seg seg for PsiVampyrer.

«Det er klart at blod er best. Og jeg savner smaken av blod av og til. Men jeg ønsker ikke å skade noen lenger, og jeg får dekket det meste gjennom å suge livskraft».

I løpet av de siste to årene har jeg møtt ulike typer vampyrer. Jeg kjenner noe av terminologien deres godt, men er selvsagt godt klar over at de har hemmeigheter som jeg aldri får ta del i. Jeg kan heller aldri vite om de blander sammen virkelighet med opplevelser de har hatt i rus, fantasering eller ønsketenkning. Eller om de kødder med meg, .

Jeg regner vel med at vampyrer dypest sett er som andre jeg møter både som psykolog og privatperson; at noen overdriver og andre underdriver.

Første gang jeg møtte vampyrisme var i min privatpraksis og gjennom mitt fokus på selvskading. I min bok om selvskading fra 2006 beskriver jeg vampyrisme og gjensidig selvskading utfra disse erfaringene og tilgjengelig litteratur om fenomenet. I etterkant av boken tok to såkalte «donorer» kontakt med meg for å få hjelp til å komme ut av sin avhengighet til blod. «Donorer» er personer som frivillig gir blod til andre som har en slags tenning på blodsmak, seksuell tenning på blod eller som opplever seg som vampyerer. Det er som regel jenter eller unge kvinner som er i et slags avhengighetsforhold til de som ønsker blod eller som opplver at de har en dragning til å vise underkastelse på denne måten.

Delvis ut av ønske om å hjelpe disse to, og delvis av min fascinasjon av enhver ekstrem mennesklig atferd, ja menneskelig atferd altialt, - kontaktet jeg «Modern Primitives» miljøet i Oslo. Dette miljøet er internasjonalt og har fokus på utforskning av smerte og selvskading i en kontrollert setting, og som i tillegg lager show og underholdning ofte i spektakulære forestillinger. Gjennom en kjede av kontakter kom jeg i kontakt med Francis og andre som lever som vampyrer.

«Det er blod over alt. Blod er det mest potenmte ekstraktet for liv som finnes. Og jeg trenger liv akkurat som du trenger mat og kjærlighet. Jeg derimot er ikke spesielt opptatt av mat eller kjærlighet. Men jeg trenger liv. Enten som rein livskraft eller som blod»

Jeg har forlengst sluttet å skamme meg for eller skjule min nysgjerrighet. Det er dessuten effektivt for å få ham til å foklare videre. «Er det det som er å være vampyr?», spør jeg. «At man trenger blod eller livskraft?»

Han har sikkert fått spørsmålet svært mange ganger tidligere, men det synes ikke på ham.

«Ingen vet. I mitt miljø mener vi at vampyrer av en annen rase enn mennesker. At vi har har en mangelsykdom, men at vi samtidig har potensiale for psykisk styrke som ingen vanlige mennesker. Selv forstår jeg det som at blinde utvikler sterkere hørselsans og kanskje en sjette sans for å kompensere. Når jeg får dekket mitt behov for blod eller livskraft, så blir jeg sterk. Jeg kan gjøre ting du bare drømmer om å gjøre. Jeg kan gjøre alt jeg vil, og jeg har rett til å gjøre det. Krav på å gjøre det. Det handler om naturlige krefter. Vampyrer har denne retten som vår fødselsrett. Det er det som er det å være vampyr».

Myter og gamle tolkninger fra Bibelen forklarer vampyrer og andre skapninger fra folketroen som etterkommere av Lilith, Adams første kone. De ble aldri godkjent av hverken mennesker og Gud, og har levd en halveksistens ved siden av menneskene siden tidenes morgen. I USA finnes de flere trossamfunn av vampyrer, den mest kjente er the Vampire Church. Denne «kirken» presenterer ikke vampyrisme som en religion, men som et fellesskap av vampyrer, eller et tilfluktssted for vampyrer. Det finnes flere nettverk for vampyrer. Noen er løst sammensluttet, andre er styrt av karismatiske personligheter. Noen har faste, nedskrevne ritualer. Andre opererer i det skjulte. Noen profilerer som som «gode» og ikkebloddrikkende, mens andre derimot snakker nedsettende om disse «fromme» vampyrene.

«Men hva gjør en vampyr helt konkret når han skal drikke blod? Og hva gjør en psiVampyr når han skal ha sin livskraft?». Egentlig er jeg nemlig ikke så interessert i hvilke myter vampyrene tror på,. Det jeg er interessert i er hva de gjør. Hvordan de tenker, hvordan de rettferdiggjør det de gjør, om de er psykotiske eller preget av personlighetsforstyrrelser. Om det er en fase, om det går over.

Og hvem de såkalte «donorene» er og tilsvarende hva de tenker og hvordan de lar andre ta deres blod og kanskje sin identitet samtidig.

Med andre ord; jeg har vel samme type barnslige og konkrete spørsmål som de fleste andre. Men jeg har altså mailet, telefonert og snakket med noen vampyrer nå. Francis er en av dem. Og noen svar har overrasket meg mer enn andre. Og som hos mennesker generelt, så er vampyrer på ingen måte enige.

To be continued.

Har du opplevd å bli forfulgt og skremt?

2007-11-25T20:38:50+01:00

Isåfall er du ikke alene.

Det kan selvsagt hende at du kun har en ulykkelig beiler, men dersom det er plagsomt eller direkte skremmende kan det også hende at du er offer for "stalking". Dette fenomenet er relativt ukjent i Norge, og kan i verste tilfelle føre til at du får livet ødelagt eller opplver å bli utsatt for vold.

Jeg driver for tiden research og har skrevet noe om det i "PsykOppNytt", og er interessert i å få beskrivelser fra de som har opplevd eller opplever dette. Se artikkel under for nærmere beskrivelser.

Typisk for fenomenet er at andre ikke forstår hvor belastende det kan være, og heller nærmest synes det er romantisk. Resultatet er at offer føler seg hysterisk og blir presset til å ikke være avvisende, noe som kan forlenge og forverre forholdet.

Stalking

2007-11-25T20:32:38+01:00

Definisjon.

Det er vanskelig å oversette «stalking» til norsk. Nair (2003) definerer stalking som ¿ the imposition of unwekcome and fear-inducing communications and approaches¿. Begrepet viser til en tvangsmessig opptatthet av en annen person. Det norske ordet besettelse er en nærliggende oversettelse, men gir likevel uheldige assosiasjoner til demonologi og eksorsisme. En annen kandidat til oversettelse kan være «besettelses-vanvidd¿ eller ¿patologisk besettelsestilstand». På svensk oversettes stalking som forføljelsessyndrom. Det enkleste er nok å ikke forsøke å oversette det.

Hva innebærer «stalking».

Stalking innbefatter forfølgelse, overvåking eller arrangere tilfeldige møter med offer, Kommunisering kan skje gjennom direkte kontakt, indirekte eller mail. Det kan for eksempel være å få venner av offeret til å gi gaver eller oppfordre til å ta kontakt, eller til å levere trusler eller presanger til offerets arbeidsplass.

Trussel om selvmord er også vanlig. Andre overgrep kan være vandalisme, innbrudd, seksuelt overfall, å skade kjæledyr, og i verste fall å skade eller true med å skade barn.
Aggresjon kan skje gjennom vold, trusler om vold eller ved å trakassere offeret ovber tid. Etterhvert kan bare det å stå demonstrativt utenfor den lokale butikken være tilstrekkelig for å få ønsket effekt. Offeret kan da oppleve å ikke bli møtt på av andre at dette oppleves plagsom fordi «han gjør jo ingenting». De vil ikke se at denne atferden er i en sammenheng og at den har pågått over tid. En annen metode er å oppsøke eller trakassere familie eller barn. Særlig det siste kan oppleves svært truende. En stalker kan for eksempel hente barna til offeret hjem fra barnehagen og levere de uten skade hjemme hos offeret. Selv om dette ikke nødvendigvis oppleves som truende for barna, vil offeret oppleve som et klart overgrep. Stalkeren oppnår oppmerksomhet og klarer dessuten å vise at han har makt over offeret.

Farlighet.

Det er svært usikkert hvor vanlig det er å skade offer. Ulike studier viser svært stor forskjell på dette. Det avhenger av type «stalker» og hvilken populasjon man spør (f.eks generell befolkning eller gruppen voldtatte kvinner). Flere studier viser at 50 til 70% av tilfellene innebærer trusler. Noen offer blir drept, men det er ikke vanlig.

Konsekvenser for stalkeren og den som opplever stalking.

En tredjedel forteller at de har mistet jobben eller har måttet flytte. En fjerdedel av offerenes barn blir også stalket. Stalkeren er flink til å bruke system for å få informasjon, ofte gjennom venner.

Reaksjoner.
Kun et fåtall av ofrene oppgir at de ikke blir skremt. Over halvparten oppgir at de er svært skremt. I tillegg til psykiske reaksjoner av å leve i en slik uviss tilstand, forteller ofrene om psykosomatiske symptomer relatert til langvarige stressreaksjoner og angst. I tillegg kommer eventuelle fysiske og psykiske skader etter overfallsvoldtekt eller annen vold. På toppen av dette kommer økonomiske tap som følge av at arbeid blir avbrutt og utgifter til sikring av seg selv og eiendom. I noen tilfeller bestemmer ofre seg for å flytte og forsøke å «riste av seg» stalkeren gjennom dette. Dette medfører isåfall både økonomisk, psykisk og sosiale konsekvenser både for offer og familie.

Svært mange av ofrene forteller at de ikke blir tatt alvorlig når de forteller om dette til venner eller offentlige instanser. Dette kan også oppleves som en ytterligere belastning. I USA og Canada anmelder melleom 22 og 42 % av ofrene stalkingen, men inntil nylig har det vært lite kunnskap både om fenomenet og om virksomme mottiltak til stalking. Ofte har ikke anmeldelsen medført hverken bedret hverdag for offeret eller negative konsekvenser for stalkeren.

Anmeldelse eller flytting vil sjelden avskrekke en stalker, og svært sjelden føre til at han/hun avslutter «stalkingen».

Hvem er ¿stalkere¿ ?
Det er vanskelig å om «stalkere», men det er klart flest menn.

Zona, Palalaera og Lane (1998) har klassifisert «stalkere» i tre grupper på bakgrunn av en database opprettet av Politiet i Los Angeles.

Love obsessional group.

I denne gruppen finnes personer som er besatt av tanken om å oppnå kontakt med sitt offer. De kjenner ikke offeret fra tidligere, men ønsker dette svært sterkt. De kan følge etter personen, sende brev og ringe, eller overvåke ham/henne bare for å være i nærheten.

Erotomanic group.
I denne gruppen finnes de som er overbevist om at offeret er forelsket i dem eller at kontaktønsket er gjensidig. Stalkeren vil i tillegg til ovenfornevnte atferd ha en klar forestilling av at offeret «egentlig» gjengjelder følelsene. Dette på tross av at offeret tydelig har kommunisert det motsatte og aktiv motsetter seg kontakt. Stalkeren vil tolke dette heller som koketteri eller nettopp det motsatte. Stalkeren kan for eksempel tolke det å bli slått som et kjærlighetsbevis som foreksempel at offerets kjærlighet er så sterk at hun er redd for disse føelsene og forsøker å bekjempe dem desst hardere. Denne gruppen er ofte opptatt av berømtheter eller personer med en viss status. Fra media kjenner vi eksempler fra mannen som stalket Jodie Foster og begikk et drap for å bevise sin kjærlighet. Og fra Sverige ble «stalking» som fenomen kjent ved at prinsessen opplevde å bli ett offer.
Simple obsessional group.
Dette er en gruppe som kjenner offeret fra tidligere fra et avbrutt kjærlighetsforhold eller vennskap. Denne gruppen er både den mest vanlige og den som er forbundet med størst fare for fysisk skade på offeret. Denne gruppen er som «folk flest». De har ikke nødvendigvis en psykisk lidelse og er ellers godt veltilpasset. De opplever likevel å ha blitt krenket og mener seg å ha en rettferdig harme som unnsskylder at de kan ta igjen på sitt offer. De kan ofte ta kontakt lenge etter kjærlighetsbruddet og ofte ha drukket alkohol i kontaktøyeblikket. I verste fall kan de begå voldtekt, vold og i ytterste konskvens begå drap. I norge begås en stor andel av drap av ektemenn eller tidligere ektemenn. Kombinasjonen av stalking av en tidligere ektemann eller kjæreste kan altså være svært farlig.

Behandling og veiledning til ofre for stalking.

Det finnes ingen kjent sikker metode for å stoppe stalking. Selv fengsling har vist seg å sjelden stoppe stalking, annet enn at det gir et avbrudd når stalkeren er i fengselet. Undersøkelser av stalking som stopper har ikke funnet noen klare faktorer som forklarer avslutningen.

Ofre anbefales å ta fenomenet på alvor og ta kontakt med Politi for hjelp. Å avstå fra en hver for for kontakt er viktig. Stalking kan avsluttes uten forhåndsvarsel eller åpengrunn av seg selv etter mange år.

Hun kutter (femte versjon)

2007-11-23T15:14:30+01:00

Ikke så dypt nå. Hun har lært.

For lite gir ingen glede,

for dypt blir kaos.

Inderlig smerte, rensende blod, ro, inderlig ro. Fargen er dyp, gleden er lett, virkeligheten renner og det skarpe skinner.

Alene og tilstede i et rom skapt for renhet. På stua er TV. Mor og far koser seg med Skavlan mens dusjen skjuler smerten. Så lenge hun blir, sier far. Hun pynter seg for gutta, sier mor.

Det sildrer så forsiktig, snirkler seg nedover blandet med vann. Det drypper ikke lenger, det renner, skaden er gjort. Det er for seint. Mønster ved sluket, monster ved stupet.