AHLGRENS BILER
Reiser i tide og utide
Merket
Du har satt ditt merke på meg.
Glatt het hud svinger myke krumninger mot evigheten.
Nakent.
Over gyllent landskap lyser mørke merker, en hånd, en munn, sterke fingre.
Lar hendene stryke over dine landemerker og smiler i smerten, et ømt minne.
Og tenker at ingenting er lenger merkelig. Jeg er merket.
Med ditt merke.
Din.
Posted at 10:31PM sep 08, 2009 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[3]
Nøden lærer naken kvinne å..ehh..spinne..?
Ok, så står jeg der da. Kliss naken. På verandaen. I regnet. Og føler meg en smule rar. Og etterhvert ganske kald. Tross de varme tårene. Kikker over verandakanten og ser naboen kikke forskrekket opp mot meg. Smiler og vinker beroligende tilbake. Alt vel her borte. Bare vandrer rundt på verandaen naken litt. Mens det blåser kaldt. Og regner. Alt ok. Vet ikke om det virker overbevisende, men naboen forsvinner ihvertfall fra kjøkkenvinduet. Båten der ute er også nesten borte. Ser den bare annenhver bølge nå. Noen ganger sjeldnere. Men den flyter i det minste. Kjenner håret klistre seg som vått sjøgress ned mot livet. Blunker regnet ut av øynene. Og tenker hva nå..? Hva faen gjør jeg nå. Bare..står her liksom..? Løfter hodet mot himmelen og vet at jeg ikke kan bli stående slik. Før eller siden vil naboen ringe på. Og spørre om alt virkelig er ok. Og det er det jo ikke. Men jeg orker ikke fortelle hele den lange historien. Så jeg får finne på noe annet. Enn å stå her. Slik. Og plutselig slår det meg. Hva nøden lærer naken kvinne. Jeg går inn igjen. Og tar på meg sykkelshortsen. Og drar på spinning. Faen heller. Faenfaen heller.
Posted at 02:02PM sep 10, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[3]
Når imens varer uutholdelig lenge
Gjennom regnvåte vinduer, glatte av høstens grå tårer og snørr og alt som ikke er vakkert, bare sant, skimter jeg en enslig båt langt der ute på fjorden, duppende opp og ned i rufsebølgene. Hva faen gjør den ute i slikt vær, tenker jeg, og kler meg naken. Sakte. Den ligger bare der, avventer. Forsvinner noen ganger ut av synet, men gulpes opp igjen av neste bølge, som om fjorden ikke helt orker bære den, men heller ikke vil la den forsvinne. Du fantaserer, sier jeg til meg selv, og stryker hendene over glatt silkehud. Jeg gløder. Feberhett. Kjenner sterke muskler dirre av overskuddsenergi, rastløshet i hver bevegelse. Og tar meg sammen. Finner båten der ute med blikket igjen og lar det hvile der. Ser den skimrende. Gjennom saltvann, tårer, regn. Tenker at det er mange dager mens jeg venter på at tiden skal gå. Og at jeg holder meg flytende. Som den. Og har gjort. Uendelig lenge. Åpner dørene mot verandaen og går ut og står naken under kaldt regn. Blir ett med alt det våte. Og venter. Imens.
Posted at 08:54PM sep 08, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[2]
Et godt valg
De gamle hendene ligger stille og tørre mot bordplaten. Parpirtynn hud innsunket mellom stramme sener. Hender med stolthet og patina. Vakre hender.
Hun har levd en stund.
Ser på min 94 år gamle mormor og legger merke til at hun har blitt enda mindre enn før, skrøpeligere, smalere over skuldrene.
Men allikevel har hun aldri vært større og mer hel i mine øyne enn akkurat nå.
Vi snakker om Kjærlighet.
Jeg vet at tiden vår er tilmålt, og at glimtene av glemsel blir stadig lengre. Så derfor føles hver samtale, hvert ord, hver historie som et dobbelt minne. Både hennes, men også mitt. Fordi vi deler dem i denne tiden som snart er over.
Hun forteller om sine menn.
Og om livet.
Jeg lytter tårevåt.
Men hvordan..visste du at denne mannen var riktig for deg, mormor, spør jeg undrende. Han som var 11 år yngre enn deg, fra et annet miljø, med sin egen familie, fra en helt annen kant av landet..?
Øynene som møter mine er sterke og klare.
Vel, svarer hun og smiler litt, jeg bare visste at det var et godt valg.
Fremdeles, 30 år etter at Besten døde, ser jeg dette streifet av en tro og ren kjærlighet som aldri har blitt borte, og jeg skjønner at noen valg blir riktige uansett.
Og det var det.
(Takk til mormor som døde i natt, 94 år gammel)
Posted at 08:30AM aug 27, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[5]
Nedtegnelser
Stryker en finger over bokstaver kledd i blått. Papirets struktur mykt mot følsom fingertupp. Pirrende sakte. Ser bokstavene danse en velkjent dans, skrått foroverbøyd, på spranget. Det er deg fanget i din egen hånskrift. I dine egne ord. Lukter vedmodet som en nesten bortgjemt duft, men vet det er en ønsketanke, et bilde i min egen hukommelse, en glipe inn til dagene før nå. Bare lyden av stemmen din klinger gjennom de blå tankene. Uansett vil det alltid være minnene. Uansett vil det alltid være et eget rom for spørsmål uten svar. Uansett vil det alltid være nedtegnelser.
Posted at 03:46PM jul 19, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[1]
Bringebærdager
Sammen med deg er alle dager som bringebærdager. Nyrørte, søte. Kilende ytterst på tungespissen lyser de himmelblått, duftende av gress. Bomullsskyer jager pinnsvinspor i lyse netter. Ytterst i horisonten et enslig seil. Uendelighet, mens vinden stryker varm. Svetteperler hvor hemmeligheter ikke lenger finnes. Smaken av sommer. Smaken av øyeblikk. Smaken av deg.
Smaken av bringebær.
Posted at 04:26AM jun 24, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[5]
Om å holde
Setter tekoppen fra meg på bordet og vandrer rastløst fra rom til rom, og ender opp på kjøkkenet hvor jeg tømmer oppvaskmaskinen og undrer for meg selv hvor mange ganger jeg egentlig har gjort det. Lydene fra kvelden som er i ferd med å bli natt er dempet. En nabo klipper gresset. Kikker på klokken og smiler litt. Og tenker at det er sommer. Et annet liv. Tv`n står på i tredje etasje, jeg hører Haga`s stemme forklare seg igjen og tenker at nå bør hun holde munn. Sette seg ned. Og bli ferdig. For vi vet det jo. At hun er menneskelig og at små ting blir store. Men vi vil bare at hun skal være ordentlig. Overholde de samme lover som alle oss andre. At det skal være rettferdighet i verden. Akkurat som det noensinne vil bli. En utopi. Men allikevel det eneste å strekke seg mot. Strekker hånden opp mot glasskulen i vinduskarmen og berører den. Holder den. Nyter den kjølige følelsen av glass mot fingrene. Den perfekte buen. Uendeligheten i en sirkel. Og tenker på at noe snart går mot slutten. På hvor du er. På det å holde. At du holder det hele sammen. For flere. At du er sterk og skjør og fantastisk og at akkurat nå er sirkelen i ferd med å brytes. For å forsvinne. Inn i noe ukjent. Og at det å være der, i den fasen, i avslutningen, ved døden, kanskje er noe av det sterkeste livet har å by på. Så intenst levende. Plukker opp bladene fra pionrosene som er i ferd med å visne og bærer den bugnende buketten ut og skjærer noen nye som jeg danderer sakte i en vakker stor vase. Blomster fortjener å være friske. De også. Små glitrende regndråper hviler mot skimrende sart rosa og det dufter vidunderlig. Trekker pusten dypt. Setter blomstene på bordet ved siden av tekoppen før jeg krøller meg opp i den dype, gode lenestolen og bare ser på. Kjenner stillheten. Venter. Sammen. Minutt etter minutt. På det uungåelige. Holder armene rundt meg selv og tenker at du vet det. At jeg holder. Den du kanskje ikke greier å holde akkurat nå midt oppi alt dette. Jeg holder deg.
Posted at 02:10PM jun 20, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[3]
Alt det vi aldri sier
Du forteller lydløse historier, eldgamle evighetsstrofer om sorg og kjærlighet. Om å være hel. Seg selv. Endelig. Jeg hører deg. Gjennom tausheten gir jeg ubalansens kjærlighet næring, en likevekt i bevegelse. Stillheten er også et språk, tenker jeg, og maler den varm med undring, med savn, med ord. Og så ler vi begge, uten lyden av latter. Bare leppene dine som puster alt det vi aldri sier mot halsen min, mens armene dine holder, holder, holder. Jeg går aldri kjære. Jeg kommer. Hører du.
Posted at 08:43AM mai 28, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[0]
Og ut fra ingenting
I det skimrende sollyset ser jeg svaret. Varme stråler favner hete kinn. Og smil. Lykkelig. I brystet finnes en tiger. Som puster tunge glør og klorer sakte på innsiden av alt som er. Trappen er uendelig. Og vinduet der oppe, et skinnende rektangel er frihet. Blått lys. Mot evigheten. Salte dråper renner sakte over blussende hud. Glatt. Pirrende. Mellom vingene lager den våte spor. Alt lever. Kroppens finslepte mekanikk mot lyst. Og latter. Jeg løper. To trappetrinn om gangen. Og ut fra ingenting. Der. Da. Bare vet jeg. Jeg elsker deg.
Posted at 05:21PM mai 27, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[4]
Under et Bøketre
Menneskemøter..
Han smaker på ordet og smiler under caps`en, et underlig vakkert, fredfylt smil. Han skjønner.
Så snakker vi om sivilisasjoners fall, om hungersnød og meridianer. Om inkaindianere og troen på at steiner kommuniserer. Rundt oss blafrer det sakte i hvitveiseng. Og han forteller historien om Jomfruland, om hemmelige stier og forlis på frådende hav. Om dager som aldri kommer tilbake og tid som er, akkurat nå, akkurat her.
Jeg får lyst å forgylle ham.
Med havbris i håret klemmer jeg ham lenge og vel og takker for dagen. For timene. For historiene og latteren. For det trygge i det ukjente. For klokskap.
Og så tenker jeg at noen møter bærer man med seg lenge. Alltid.
Menneskemøter.
Posted at 07:39PM mai 05, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[4]
På en øy i havgapet
Jeg vandrer barfot over nakne klipper, brune legger mot gyllen sand, grønt gress og dine hender, du holder meg. Slik. Liggende på rygg på et varmt svaberg griper du etter meg, mens blikket ditt hviler sort mot blå himmel.Langt borte. Allikevel her. Sammen. Jeg kjenner fingrende dine kjærtegne ankelen du for alltid har fått, din. Jeg er fanget. Men allikevel fri. Vi smiler. Strekker armene over hodet og hører bølgene som aldri slutter å slå og tenker at lenger enn hit trenger jeg ikke reise, jeg er hjemme. Tilstede. I havet. I ro. Og bevegelse. Endelig. Så reiser du deg opp, lar en hånd hvile rundt midjen min og sier at det er tid for kaffe, og en bok og litt jobb og så går vi hjem. Lykkelig.
Posted at 05:01PM mai 03, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[5]
Vi er ikke lenger
Nådeløst.
Skrapt nakent av tid og ord som ble sagt og ord som ikke ble sagt, men tenkt og skuffelser som kom og gikk i en malstrøm av følelser, en destruktivt spiral av vil ha, vil ikke, men vil heller ikke slippe fri, der limet, båndet var trangen til å holde på mer enn ønsket om å komme i møte, viljen til å slippe fri, der respekt var alt det ikke skulle være, der lengsel var lengsel etter lengselen og nærhet var ønske, og tro. Der kjærlighet var utrygghet og det å bli tråkket på, aldri holdt, bare holdt på avstand.
Erkjennelsen treffer meg sideveis og tvinger grunnen jeg står på bort, beskjærer gleden, klipper endeløse hull i det evige, streifer meg med barberbladtynne berøringer og lar meg blø.
Vi er ikke lenger.
Var vi noensinne?
Posted at 04:56PM mai 03, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[2]
Med en ring fra Cola
Vi ler lattermilde sommervinder farget av lek og lyst og denne evige følelsen av det unevnelige. Fanget i frihet. Valgt av hjertet. I tillit. Jeg velger deg. Du hvisker det smilende med leppene presset mot mine, en hånd tvinnet inn i håret, en ruvende skygge av savn og lengsel. En klippe. Jeg er din. Og du vet det. Under duvende palmer stiger du opp fra havet som den reneste Neptun. Favnen full av blåskjell. På perlejakt. Den fineste. Men jeg trenger bare deg, hvisker jeg. Og du griper hånden min og foreviger dette. Alt. Oss. Med en ring fra Cola. Vi ler lykkelig. Så enkelt.
Posted at 05:04PM apr 24, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[14]
Å falle for deg
Lener ryggen mot veggen, og lar hendene gli over ujevn flate. Holder meg selv oppe. Holder meg. Fast. Lyset fra gatelykten finner meg ikke, men du ser meg naken. Uansett. I skyggelandet mellom det vakre og det ubegripelig stygge, svever jeg to centimeter over skitten asfalt, mens hendene klamrer seg til murveggen. Vannet treffer meg nådeløst. Gjennom en strøm av tårer ler jeg allikevel. Lykkelig. Dette er alt og ingenting. Et paradoks uforståelig. Lar føttene søke nedover, leter etter fast grunn. Finner bare deg. Så jeg faller.
Posted at 02:51PM apr 09, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[4]
Vi knuller gatelangs som hjemløse kaniner
Vi snakker om våren.
Det lattermilde, frekke smilet hans bringer meg ut av fatning, og han tipper meg bakover i sofaen og hvisker vårstrofer mot halsen min til jeg fniser og ber ham holde opp. Det gjør han selvsagt ikke.
Akkurat som jeg vet han ikke vil.
Mens hendene går på oppdagelsesferd under overflødig tøy forteller vi hverandre vårhistorier om dager da moralen kryper nedover og skjørtekanten oppover og myke varme vinder streifer naken hud innerst, øverst der hvor alt er vått og varmt og alt knopper seg som trærne under klarblå himmel en dag sent i april, og vi vil ut og kjenne følelsen av sommersol mot bare skuldre og han mumler om å presse meg inn i en port, et trangt smug, mot et tre i Frognerparken, uansett vil han presse seg mot meg, sier han, og holde meg fast, en hånd i nakken, snu meg rundt og kysse meg på halsen til tærne krøller seg i små lette vårsko over nakne, bare legger, og så gjør han det, og jeg tenker på det å knulle gatelangs som hjemløse kaniner bare fordi, og at han er deilig gal og at jeg liker det og at nå er det våren.
Endelig våren.
Nå.
Posted at 09:38AM apr 09, 2008 by Simonsen06 in Diverse | Kommentarer[14]
