Ante Mortem


 
tirsdag aug 31, 2010

Forfatterbloggen.

Da er det altså snart over. Tiden man hadde på Forfatterbloggen. Det har blitt noen år nå, selv om man ikke har vært her inne hele tiden – i alle fall som aktiv blogger. Noen innlegg har det blitt og mange kommentarer har blitt utvekslet – både på godt og vondt. Nå er den tiden over og man har noen tanker rundt dette nettstedet – tanker man ikke skal kjede andre med og tanker som sikkert mange andre også har. Noen mennesker har man blitt kjent med og noen nick har man også blitt kjent med. Alt i alt en lærerik tid og et lærerikt sted å være. Noen mennesker eller nick kommer man alltid til å huske, noen kommer man til å holde kontakten med og noen mister man kontakten med. Slik er det ellers i livet mitt også. Noe fester seg og noe ramler av, noe tar man med seg og noe vil man ikke ha med seg. Mange mennesker her inne har hatt sterke meninger og noen har hatt sterke spådommer. Jeg husker spesielt et menneske med nicket FraterPan. Han snakket om Knausgård og hans geniale forfatterskap – år før Knausgård virkelig tok av her i landet. Slike ting kommer jeg til å huske, disse menneskene som har teft og som tør stå for sine meninger. Og når man snakker om Knausgård, så husker jeg også et menneske her inne – et menneske som har en del av sin inntekt fra anmelderbransjen – som satte opp en liste over ting man ikke skulle skrive om. På denne listen sto det klart og tydelig at unge menn ikke måtte skrive bøker om det å være mann, og i alle fall ikke skrive disse bøkene i_jeg_form. Og denne listen kom noen få måneder før den tidligere nevnte Knausgård virkelig tok Norge med sine Min kamp bøker. Så det er ikke alle rådene man skal høre på – selv om man befinner seg inne på et litterært nettsted. Og det er vel der jeg har feilet mest. Jeg har hørt på alle disse rådene, lyttet og lest, refusert og strøket over – og til sist strøket meg selv ut av alt jeg har prøvd meg på. Det blir ikke bøker av sånt. Det blir ikke bøker før man tør si det man vil, skrive slik man vil og gi faen i resten. Om ikke noen vil gi ut skribleriene, ja vel så nådde man ikke opp – der heller. Ikke så mye å gjøre med det. Man skal ikke selge seg for billig og ikke for dyrt. Uansett må man gjøre opp sine lån og sine regninger og drømme om den dagen da – kanskje – om man er heldig…

 

Uansett dere, takk for samværet og tiden vi delte. Kanskje ser vi hverandre igjen en dag – jeg og du – og da kan vi takke for sist og ta hverandre i hendene og hilse på – uten et nettsted mellom oss. Og kanskje slår det oss – der og da – uten at noen av oss nevner det – at det var på Forfatterbloggen vi traff hverandre først.

 

Mvh

Ante Mortem.

tirsdag jun 22, 2010

Bading/Pubvandring.

Hendelsesforløpet når jeg bader min sønn, kan minne meg om de få gangene jeg drar på pub. Først setter man seg litt engstelig ned. Man forholder seg rolig og betrakter gjerne omgivelsene litt. Så begynner velværet å spre seg i kropp og sinn, og smilet kommer endelig på plass. Man begynner å vifte litt på armene og man nynner litt på en sang. Så begynner man å føle seg trygg og man blir mer høyrøstet og åpenlyst glad. Man plasker litt omkring, begynner å grise litt på gulvet – uten å ta særlig hensyn til det. Man begynner så å le høyt og man mister så litt kontroll over armer og bein. Til slutt reiser vi oss gjerne, og man begynner å bevege seg i noe som er tenkt og ment som en dans. Man skråler og smaker ivrig på alt som er flytende. Så med ett – når ting er på det mest artige – er moroa over, og man blir med makt fjernet fra åstedet. Selv om man protesterer og gråter en skvett, så får man ikke komme tilbake til herlighetene. Man blir da sur og tverr, man nekter å pusse tennene og man vil i alle fall ikke legge seg. Noe som er rart, tatt i betraktning at man som regel sovner så snart hode treffer puta.

søndag jun 20, 2010

-Om å være et menneske som ikke ser på andre mennesker

Jeg står hånd i hånd med to andre menn. Vi holder hverandre i brannmannsgrep. Vi har ansiktene mot hundrevis av andre mennesker. Bak oss har vi fem andre som ser samme vei som oss. De står på en scene, smiler og synger. Jeg prøver også å smile, men det faller meg ikke så lett i kveld. Jeg har antydning til krampe i høyre hånd, jeg har satt sjøbein og jeg har håret til et annet menneske over deler av mitt ansikt. Jeg vil nyse, men klarer å undertrykke min egen kropp. Jeg står stødig, selv om jeg taktfast og jevnt blir vugget frem og tilbake av en folkemasse som i kveld er ute av sine lune hjem for å ha det moro på byen. Om jeg senker blikket mitt fra taket, så kan jeg studere de menneskene som står så forferdelig tett på meg. Akkurat nå trenger jeg en hvil fra den unaturlige intime blikkontakten jeg i nesten to timer kunne ha delt med totalt fremmende mennesker. Om det bare har vært blikkontakten som har vært intim. Jeg har også delt en forferdelig intim kroppskontakt med mennesker jeg aldri har sett før. De trykker seg mot meg, de tar på meg, de bruker meg som støtte i det de prøver å skyve folkemassen bak seg enda lengre bak. Jeg prøver å unngå blikkontakt, rett å slett for å prøve å virke umenneskelig. Noe annet blir for meg helt feil, da intimsonen for lengst er brutt. Ja den er overskredet så til de grader at neste trinn på veien kan ikke være noe annet enn fullbyrdet samleie, selv om jeg – i ettertid, når jeg tenker meg om – aldri kjente et snev av kåthet under denne alt for intime kontakten med andre mennesker. Jeg vet med meg selv at om jeg senker blikket, så kan jeg studere mennesker i en av de mest primitive øyeblikkene i et menneskes liv. Jeg kan studere dem påvirket av alkohol og flott musikk. Jeg vet at deres oppførsel i kveld ikke kan være et inntrykk – eller uttrykk – fra det livet de til daglig lever. Jeg vet at om jeg senker blikket, så kan jeg få øye på en av lokalpolitikerne våre, dansende og leende, med øl på dressjakka og venstre hånd godt plassert på puppen til en jente som kunne ha vært hans barnebarn. Jeg vet at om jeg senker blikket, så kan jeg studere sønnen til en alt for prektig og formanende mor jeg kjenner, der han står bak en jente, med begge hendene plassert over bysten til den samme jenten. Da kunne jeg ha fått sett at jenta prøver å vri seg ut av grepet, da kunne jeg ha fått sett skrekken og ulysten i hennes øyne. Om jeg senker blikket, så kan jeg få øye på den gutten som har en flaske vodka på innerlommen på dressjakka, jeg kan få øye på den mannen som i fult overlegg slo meg på brystkassa for et øyeblikk siden, jeg kan få øye på den gutten jeg vet ikke er fylt atten år stå der med en halvliter øl i sine hender. Jeg kan få øye på det mennesket som åpenlyst kliner med mennesker de langt fra er gift med, mens deres ektefelle står noen meter unna og studerer det hele, med et trist og såret blikk. Jeg kan få øye på den kameratgjengen som med viten og vilje skyver folk frem mot scenen. Jeg kan få øye på gleden i deres øyner i det de hører smerteskrikene fra dem som blir klemt enda mer sammen. Jeg kan få øye på panikken i øynene på den jenta som for noen minutter siden mistet sin iPhone på bakken, en iPhone som i dette øyeblikk blir tråkket på av stilettheler og av nypussete finsko, en iPhone som etter i kveld aldri mer skal varsle om en melding eller som aldri mer skal få vise sin eier de siste oppdateringene fra facebook. Jeg holder blikket mitt hevet over de andre, jeg låser det fast til et punkt i andre ende av salen og jeg vet at om en stund er det hele over. Om en stund kan jeg puste ut og si til meg selv at dette gikk jo bra. Om en stund kan jeg si til meg selv at det var jo godt jeg ikke fikk øye på den jenten som kløp sønnen til en kollega så i øre at han begynte å blø, at jeg ikke fikk øye på den mannen som gulpet en blanding av rusbrus, øl og magesyre nedover den fine hvite dressjakka til sønnen til den avtroppende rektoren ved lokalskolen vår. Jeg vet at om en stund kan jeg dra hjem med god samvittighet, legge meg til å sove, vel vitende om at jeg har gjennomført en dugnad til inntekt for lokalsamfunnet og idrettslaget, og at jeg i morgen har glemt alt det jeg ikke fikk sett, at svetten og kroppskontakten fra alle de fremmende menneskene kommer til å renne ut sammen med det vannet som vasker meg ren under morgendagens morgendusj.

fredag jun 18, 2010

Fotballtrener!

La det være sagt med en eneste gang – ja bare slik helt på begynnelsen, for å sikre at alle får det med seg – jeg hater i grunnen fotball. Eller riktigere formulert, jeg har hatet fotball. Inntil for noen få år siden – ja tre år siden for å være nøyaktig – så kunne jeg godt leve livet mitt uten å ofre en eneste liten kalori i retning av noe som luktet fotball. Men så ble en av podene stor nok til å få snøsen i fotballen, godt hjulpet av en ivrig og stadig aktiv fotballonkel. Jeg måtte bare pent – beordret av min bedre halvdel – følge poden på første fotballtrening. Jeg var jo tross alt mann(akkurat det kan jo diskuteres, men jeg står nå i alle fall når jeg later vannet), så det var min plikt å ta meg av den delen av oppdragelsen. Hadde jeg i det hele tatt vist hva denne første treningen skulle føre til, så hadde jeg nok ikke like velvillig latt meg beordre av sted. Eller for å si det som det er, jeg hadde nektet plent, uansett hvilken trusler eller lokkemidler min bedre halvdel hadde kommet med(og dere som er sammen med, eller gift, med et kvinnelig menneske(er de i det hele tatt menneskelig?)vet at de kan være virkelig overbevisende i sin overtalelse). Men i alle fall, skaden skjedde og vi la av gårde på første trening. Og poden ble vilt forelsket. I fotballen og fotballspillet. Han var ikke større enn at en alminnelig fotball rakte han helt opp til de magre knærne, men spille skulle han. Hele tiden. Dessverre var han et år for liten til egentlig å få spille, men om jeg stilte opp som hjelpetrener, så kunne han godt få begynne. Poden var stor nok til å spille et høyt psykologisk spill og sto der med tårene i øynene og ristende hender og ba sin far stille opp som trener. Hvem kan si nei til slikt? I grunnen kunne de fleste ha sagt nei til slikt. Jeg kunne det ikke. Jeg sa ja. Ja til å bli hjelpetrener. De som kjenner til fotballmiljøet og alle dens irrganger og smutthull, skjønner allerede nå at ordet hjelpe ble snart borte fra tittelen hjelpetrener. Ja ordet forsvant så fort og så smidig at jeg skjønte ingen ting før jeg sto der, ensom og alene, voksne mannen, med en fløyte rundt halsen og sytten elleville og ikke minst ivrige unger rundt meg. Unger i alderen seks til syv år. IVRIGE unger, unger full av energi, latter, tårer, spydigheter og ikke minst, en STOR kjærlighet til fotball. Der sto jeg i Blest sin flott uniform, i min egen flotte form. Jeg har faktisk en kroppsholdning som minner ganske så mye om akkurat en fotball. Trill rund. Ja det er faktisk nesten så det er enklere å hoppe over meg enn å gå rundt meg. Og tanken falt meg – i det jeg prøvde å presse denne kroppen inn i treningsdrakten – at slik, akkurat slik, ville en fotball ha følt seg om noen prøvde å pakke den inn i et pølseskinn. Og pølser var ikke akkurat det rette å tenke på under min første økt som fotballtrener. Jeg skulle heller ha tenkt på all den utdannelsen jeg skulle ha hatt for å takle denne treningen. For det er sikkert, en fotballtrener må ha et arsenal av utdannelse for å takle en trening. Man bør ha streifet innom sykepleieryrket, psykologyrket, militæryrket, fredsmekleryrket, forhandlingsyrket, strategiyrket, ikkeblisinnapåfrekkebarnyrket, selvkontrollyrket, motivasjonsyrket, trøsteyrket, delesegselvitiyrket og en rekke andre ulike utdannelser. Men der sto jeg, i mine joggesko, med en traust og solid agronomutdannelse bak meg. Og for å være ærlig, jeg har mye bedre greie på rundballer enn fotballer. Og mye bedre greie på sauer, gris og kyr enn unger. Vel nok er jeg firebarnspappa, men egne barn er noe helt annet enn andres barn. Egne barn kan man jage på rommet, man kan true med nekt av lørdagsgotteri og inndragelse av både Nintendo DS og teven. Slik nytter ikke på en fotballbane. Ungene vet det og jeg viste det. Og likevel prøvde jeg. Og all ære til meg selv som prøvde. Og feilet. Og feilet. Og feilet. Jeg hadde forventet meg en gruppe med topp motiverte unger, lengtende etter å få trene og høre etter hva treneren sa. Ungene var uten tvil topp motiverte. Ikke alle for å spille fotball, men motiverte var de. De var motiverte til å sykle på fotballbanen, motiverte til å bygge sandslott på grusbanen, motiverte til å lete etter fisker i grøftevannet, motiverte etter å leke sisten, motiverte etter å plage de andre og langt fra motiverte til å høre etter hva jeg sa. Jeg blåste i fløyten, jeg ropte og skrek, jeg truet og lokket, og jeg kunne ikke fri meg fra følelsen av å være en bonde på tur til å jage hønsene i bur for natten. Alle vet at høner går sin egen vei. Det gjorde ungene også. En av ungene hadde skapt seg selv om til en snurrebass og snurret rundt og rundt på banen, en gikk rundt og lo av all luften han hadde i magen, en gikk rund og lo av all luften hans pappa hadde i magen. En gikk rundt å gledet seg til å komme hjem og en prøvde å klatre opp på ryggen min, to satt midt på banen med digre skrubbsår på knærne og tre var så veldig tørste. To ville på do og de ville ikke tisse, for å si det sånn. Noe de høyt og tydelig fortalte alle som ville høre på. Alle fotballene var dratt ut av nettet og de som brydde seg om fotballene, prøvde å skyte hull i skyene på himmelen. Jeg viste ikke min arme råd. Jeg delte ungene i to lag, plasserte to stykker i hver sitt mål og blåste av for kamp. Ingen viste hvilken lag de tilhørte, ingen viste hvilken mål de skulle skyte på og alle kranglet om å få tatt innkastet eller om få bli byttet ut. I alle fall gikk tiden og jeg kunne snart sende de hjem. Nesten heldigvis, må jeg si.

            At jeg ikke mistet motet, er et guds under. Ja i alle fall et under. Heldigvis gjorde jeg ikke det. For sakte, men sikkert, ble det mer orden på treningene. Ungene fortsatte med sine ting, men mer og mer av tiden ble brukt til fotball og fotballspill. Jeg ordnet meg med plaster, dopapir, drikkeflasker og en diktaturisk fremtoning og styresett på treningene. Og alle vet at før eller siden blir en diktator styrtet. Heldigvis styrtet jeg meg selv og innførte demokrati med allmenn stemmerett og trippelstemme til treneren. Ungene ble mer og mer sammensveist, de begynte å samarbeide og de begynte å høre etter hva jeg sa. Nåja, en og annen sterk individualist og egoist var det nok, men i grunnen dro de alle sammen laget samme vei. Vi begynte å vinne kamper på turneringer, ungene kom med ytringer om at de satte pris på meg som trener, og jeg oppdaget, sakte men sikkert, at jeg begynte å glede meg til treningene med ungene. Jeg begynte faktisk å sette pris på fotballen. Ting ble spennende, og, til slutt, tok jeg meg i å følge med på en fotballkamp på teven. Rosenglimt mot Bodøborg tror jeg lagene het. I alle fall hadde det ene laget hvite drakter og det andre laget gule drakter, og jeg tok meg selv i å heie på det laget som sønnen min heiet på. Han har i alle fall greie på dette med fotball. Og skal jeg være ærlig, så begynner jeg også å få det. Og jeg begynner å prise den dagen jeg fulgte min sønn på trening. Jeg vet i dag hva adeccoligaen er, jeg vet hva trenerne for noen eliteserielag heter og jeg vet hvem jeg heier på, både i den norske og den engelske ligaen. Samtidig kjenner jeg at kjærlighet er en bedre følelse enn hat, selv om jeg ikke vil si at jeg i dag elsker fotball. Men det er antydning til en liten forelskelse, i alle fall.


lørdag jul 18, 2009

Du finner meg aldri, for jeg har gått av stien. Du ser meg aldri igjen.

 

 

Anyway, I can try. Anything it's the same circle. That leads to nowhere and I'm tired now.
Anyway, I've lost my face, my dignity, my look, everything is gone. And I'm tired now.
But don't be scared, I found a good job and I go to work. Every day on my old bicycle you loved. I am pilling up some unread books under my bed, and I really think I'll never read again. No concentration, just a white disorder. Everywhere around me, you know I'm so tired now. But don't worry. I often go to dinners and parties with some old friends who care for me,
take me back home and stay. Monochrome floors, monochrome walls, only absence near me, nothing but silence around me. Monochrome flat, monochrome life, only absence near me, nothing but silence around me. Sometimes I search an event or something to remind,
but I've really got nothing in mind. Sometimes I open the windows and listen people walking in the down streets. There is a life out there.
I'm tired of being what you want me to be.
Feeling so faithless lost under the surface. Don't know what you're expecting of me.
Put under the pressure of walking in your shoes. Every step that I take is another mistake to you. I've become so numb. I can't feel you there. Become so tired so much more aware. I'm becoming this all I want to do. Is be more like me and be less like you. Can't you see that you're smothering me. Holding too tightly afraid to lose control. Cause everything that you thought I would be. Has fallen apart right in front of you. Every step that I take, is another mistake to you. And every second I waste is more than I can take. And I know. I may end up failing too. But I know. You were just like me with someone disappointed in you.
Hard not to make other plans. And claim that you’ve done all you can all along. And life must go on. It’s hard, hard to stand up for what’s right. And bring home the bacon each night. Hard not to break down and cry. When every idea that you’ve tried has been wrong. But you must go on. It’s hard but you know it’s worth the fight. Cause you know you’ve got the truth on your side. When the accusations fly, hold tight. Don’t be afraid of what they’ll say. Who cares what cowards think, anyway. They will understand one day, one day. It’s hard, hard when you’re here all alone. And everyone else has gone home. Harder to know right from wrong. When all objectivities gone. And it’s gone. But you still carry on. Cause you, you are the only one left. And you’ve got to clean up the mess. You know you’ll end like the rest. Bitter and twisted, unless, you stay strong and you carry on. It’s hard but you know it’s worth the fight.
'Cause you know you’ve got the truth on your side. When the accusations fly, hold tight
Don’t be afraid of what they’ll say. Who cares what cowards think, anyway. They will understand one day, one day.
Vi blir aldri innvidd i de innviddes gjeng, de lukter oss på avstand, vi er verdiløse menn. Du finner meg aldri, for jeg har gått av stien. Du ser meg aldri igjen.
        

 

       

 

        

 

       

tirsdag jun 09, 2009

Nettleverandører må slette data etter tre uker

Datatilsynet pålegger nå alle internettleverandører å slette persondata etter tre uker. En gavepakke til kriminelle, frykter politiet. En seier for personvernet, slår Datatilsynet fast. Resten av saken ligger på Dagbladets nettutgave. Og jeg sier bare hurra. Selv om jeg må ha noe av de kjedeligste nettvanene i verden, så liker jeg likevel å få være anonym der jeg kan være det. Noen sier at for dem er det helt uproblematisk med overvåking. "Føles bare trygt. Og ikke har jeg til hensikt å gjøre noe gæærnt heller". Vel , jeg har ikke noe planer om å gjøre noe gæærnt jeg heller, men jeg er ikke komfortabel med at mine bevegelser her i livet blir registrert og lagret noen steder. Selv om det i dag er små sjanser for at både videoovervåking og data/telefonregistrering blir missbrukt, så er det en mulighet, en gang i fremtiden, for de rette å kunne missbruke en slik registrering og lagring av data/spor et menneske legger igjen etter seg. Heldigvis betyr Datatilsynet pålegg at jeg kan sulle rundt på nettet på leting etter mine snevre ting, anonymt og uten frykt, for at jeg – uvitende – kan lage et mønster i mine datavaner som tilsir at jeg pønsker på noe muffens. Www, her kommer jeg

         

         

          

lørdag jun 06, 2009

Det svir!!

Jeg hadde satt av dagen til litt hagearbeid. Noen steiner skulle flyttes, noen gullerøtter og jordbærplanter skulle plantes ut, noe gress skulle såes og noe allerede eksisterende gress skulle klippes. Været var ok, skyer, litt sol og en hel masse vind. Men litt vind stopper ikke en mann som har gått krokbøyd mot nordavinden nesten hele sitt liv. Med ivrig arbeidslyst gikk jeg i gang. Jeg lastet trillebåren med felleskjøpets plantejord, en spisspade og toppet det hele med brettet med gullerot og jordbærplanter. Hagekommandovogna var klar, jeg var klar og ikke minst nordavinden var klar. Til å lage helvete for meg. For i det jeg rundet nova på huset tok nordavinden tak i plantebrettet, løftet det litt opp og heiv hele ruklet ned av trillebåren. Jordbærplanter og gulrøtter lå slengt på plenen i en allerede lekker dandert salat. Eller lapskaus om du vil. De små, søte plantene lå der som nakne babyer i det høye gresset, skrikende etter han matfar og de grønne fingrene hans. De stakkars små skuddene fikk vel sjokk, kaldt og trasig som det var ute. Og de som var vandt med den gode varmen inne i det Antske hjem. Med vare og forsiktige fingre sopa jeg jord og planter i en dunge og måkket det opp på trillebåren igjen. Jeg trallet og plystret litt på Skjebnesymfonien og prøvde å ikke la dette gå inn på meg, i hagemodus som jeg var. Jeg trillet trillebåren videre mot den hellige utplantnings plassen, samtidig som jeg prøvde å unngå å se ned i trillebåren og den fatale masakeren som nordavinden hadde utført. Jeg plystret videre, parkerte ved det allerede ferdig oppmåkte bedet og gikk i gang med å skille klinten fra hveten, eller jordbær fra gulrot om du vil. Et gjøremål uten sjanse for å lykkes. De pjuskete små grønne musørene så helt like ut, så jeg plantet alt sammen i lag. Samplanting er jo så økologisk og litt jordbær her og litt gulrot der spilte jo ingen rolle. Jeg er jo eksistensialist og kan jo ikke være annet enn glad for at gullerot og jordbærene ville stå side om side i sin eksistens som menneskeføde. Jeg plystret videre, måkket litt i jorden, tygde på en strå og følte meg riktig så vel. Prøvde jeg å overbevise meg selv.

Så var tiden inne for å legge på jorddekke, eller vekstduk som det så fint heter. Jeg hentet en rull i kjelleren og gikk så glad og forbandet mot det miserable bedet mitt. Som uten tvil skulle bli mer miserabelt. For å legge ut en tynn og lett duk i sterk nordavind er ikke så enkelt dere. Eller for å være ærlig, det er for faen helt umulig. Duken flagret så fint i vinden, ja den danset i luften etter den melodien som tenner mine klapret så melodiøst. Til slutt fikk jeg plantet begge føttene mine på den ene enden, før jeg slapp meg fremover, fikk grepet tak i duken og presset den ned mot bakken. Og da lå duken perfekt over bedet. Med meg som tyngde og festepunkt. Et tungt og godt festepunkt, ja vel, men jeg kunne jo ikke stå slik hele sommeren. Lur som jeg er, så hadde jeg jo selvsagt ikke ordnet klart de steinene jeg egentlig skulle bruke som tyngde. Hvordan løser man så dette. Går jeg av duken, så flagrer den av gårde. Blir jeg stående på denne måten blir ingen ting løst. Så den gode ideen. Jeg kan fiske frem mobilen og ringe inn til kona slik at hun kan hjelpe meg. Og mobilen ligger i brystlommen, rett i nærheten med andre ord. Men uansett hvor nært den er, jeg trenger en ledig hånd for å få fatt i den. Jeg prøver nølende å lette litt på venstre arm. Klarer jeg å holde balansen? Jo da, det gikk jo fint. Jeg er jo mer atlet enn jeg forestilte meg. Jeg klarer å stå slik på tre bein mens jeg fisker frem mobilen med venstre arm. Jeg får slått numret til kona og får lagt mobilen til øret. Så er tiden med atleten over. Jeg mister balansen! Jeg får slengt mobilen fra meg og får støttet meg med venstre hånden. En hånd som forsvinner ned i bedet der de allerede halvdøde plantene mine er. Jeg røsker til meg hånden, mister balansen og ramler ned mot høyre. Med hele min vekt. Rett i bedet mitt. Oppå plantene jeg, kona og ungene så omsorgsfullt har plantet. Jeg spretter opp(knøvler, baser og gnur meg opp) og røsker av den hvite duken som omhyggelig er festet i jorden nå. Og der ser jeg det siste rest av livsgnist forlate plantene, ferdig ensilert og pakket som de er. Og som en skikkelig hilsning drar nordavinden den hvite vekstduken ut av hendene mine og blåser den mot varmere og vennligere strøk av verden. Og akkurat da åpner kona altandøren og lurer på om jeg trenger hjelp.

Jeg bestemmer meg for å klippe plenen. Motorisert arbeid har det med å roe meg ned. Klippe gress! NÅ! Tenker jeg. Men for å få klippet gresset må man ha en gressklipper. Og min gressklipper er motorisert. For å få den til å virke optimalt trenger man å få motoren i gang. Noe motoren på min gressklipper ikke ville. Ikke faen om den ville. Jeg dro og dro i snoren, jeg pøste på med så mye chok at det hørtes ut som motoren hadde kols. Ikke faen om den ville starte. Jeg tømte ut bensinen fra i fjor, skrudde av filter og tennplugg, tørket dette og pusset sot av pluggen, helte på ny bensin. Ikke snakk om. Motoren ville ikke. Jeg begynte å bli svett. Og sint. Helvetes så sint. Jeg skrudde av luftfiltret, helte bensin direkte ned i sylinderen og begynte å dra i snoren igjen. Ikke helvete. Jeg gikk ned i fjøsen og hentet en boks med startgass. En liten sprut er nok for å få start på en traktor. Jeg sprutet gassen rett inn i forgasseeren, i alle fall i ti sekunder, før jeg igjen dro i snora. Ikke antydning til liv. Jeg ble litt irritert, tok tak i det grønne udyret og heiv hele faenskapet i grøfta. Da fikk jeg øye på det sorte hullet. Det hullet der det skulle stå en tennplugg. Den tennpluggen som lå på benken i kjelleren. Jeg bare gikk der i fra. Giddet ikke mer. Jeg ville gjøre noe enkelt. Noe opprinnelig. Jeg ville lempe stein. Bryte opp stein. Bruke opp adrenalinet i blodet mitt. Jeg hentet spettet mitt. Gikk løs på en stor stein. Brukte musklene. Helt til ryggen sa stopp. Skikkelig stopp. Det var så vondt at jeg følte meg som en fisk på land. Jeg fikk nesten ikke puste. Jeg ga opp. Dette var ikke min dag. Jeg krabbet på alle fire inn i huset, pakket i meg det jeg fant av tabletter med rød trekant og la meg på sofaen. Så kom jeg på alle boksene med godt øl min kone hadde kjøpt til meg. De kunne jeg jo ikke drikke med alle disse medikamentene i blodet. Dette var virkelig ikke min dag!!

 

 

God helg folkens.

           

           

          

fredag jun 05, 2009

Velkommen til angiversamfunnet.

Vi har en statsminister som vil at vi skal angi hverandre, og en justisminister som setter tysting i system. Når skal galskapen stoppe? I science fiction-romanen «Fahrenheit 451» angir folk hverandre for å lese. Bøker er farlige fordi man kan bli sorgfulle av dem og begynne å gråte. I en scene i François Truffauts filmversjon av romanen ses beklemte husmødre som ser seg brydd rundt i det de legger angiverbrev i postkassa. Men dette er jo selvfølgelig bare et tenkt framtidsmareritt, et konstruert scenario, noe som ikke har noe med verden av i dag å gjøre, og aller minst Norge tenker du!  Helt til vi hørte justisminister Knut Storberget i NRK P2’s aktualitetsmagasin «Søndagsavisen». Som alltid, uten å møte ett eneste kritisk spørsmål når han presenterer ett nytt påbud eller forbud som skal lege all smerte og lidelse, forteller Storberget at tysting ifølge den nye straffeloven skal settes i et statlig organisert system, akkurat som i science fiction-romanen. Klikk her og les resten av artikkelen i nettutgaven til Dagbladet, skrevet av Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.

Vi har det godt i dette landet. Utrolig godt. Vi får lønn selv om vi blir syke, vi får lønn om vi mister en fot eller en arm og vi får hjelp om vi går på en smell. Men storebrorsamfunnet kan bli for mye. Av og til føler jeg meg som en liten unge som enda må bli passet på av de ”voksne”(staten). Det popper opp lover og regler som gjør at jeg begynner å misstrives litt. Særlig siden alle disse forbudene og begrensningene sløver vår evne til å tenke selv over våre handlinger. Er jeg ikke lenger voksen nok til å kjøpe øl etter kl 02:00 på natta heller. Dette begynner å ligne litt på den spøken vi av og til kan ta, den om at ingen vanskelige ting vil skje om vi holder sengen hele dagen. Det eneste som da kan skje, er at jeg vil bli angitt som miljøsvin i tilfelle jeg skulle være så uheldig å slippe en aldri så liten fjert. Kanskje vi ikke er så langt unna den tiden da bøker blir farlige fordi man kan bli sorgfulle av dem og begynne å gråte. Kanskje historiebøkene må skrives om, ja siden der er en del ting i dem som kan gjøre oss opprørte. Sykkel blir forbudt uten støttehjul. Det blir forbudt å gå på ute på glatt føre uten hjelm og isbrodder under skoene. Det blir forbudt med trapper i hus, da vi kan ramle i dem. Det blir forbudt å gå på fjelltur, da vi kan gå oss bort i tåka. Oi oi oi jeg kommer på mange nye fine lover som gjør livet trygt, godt og uten smerte. Særlig siden jeg er en litt nervøs type selv. Kanskje jeg skal begynne å arbeide for en lov som forbyr mennesker å tale foran store forsamlinger, da slike hendelse påfører meg svette, angst, forhøyet puls og generelt ubehag. Det er klart slikt ikke kan være godt for oss!

For å dra dette pittelitt ned på jorden igjen. Jeg skjønner at det er behov for at vi trenger å bry oss mer om det som skjer mennesker rundt oss. Men at det skal bli et lovbrudd å ikke si fra om man ser noe som ikke er helt etter lovboka, ja så skal jeg pakke fingrene i øra og synge høyt med lukket øyner LALALALALA hver gang jeg beveger meg utenfor døra mi, ja i tilfelle jeg skulle se naboen brenne litt søppel i en tønne eller kanskje jeg kan bli bydd en kaffekarsk med ikke helt lovlig alkoholinnhold. Kanskje regjering skulle tenke litt på at det som regel betyr et bra stort helvete for folk å si fra om noe er galt. Om jeg skulle være så uheldig å rapportere om misstenkelig mange blåøyer og blåmerker på en nabogutt til en helsesøster, ja så blir jeg dratt inn i en karusell der helsesøster og lovgivende organer baserer all sin bevisbyrde på meg. Om jeg skulle være så uheldig å melde fra om min misstanke om seksuelt missbruk, ja så er det opp til meg å finne bevis og snakke med foreldrene. Eller kanskje man bare skulle bli litt flinkere til å snakke med hverandre, uten lover som pålegger oss å gjøre det. Eller kanskje vi mennesker rett og slett er så dumme og uvitende at vi trenger en sterk stat som leder oss masser mot det endelige målet, et lederskap basert på forbud og pålegg, lover og regler som umyndiggjør oss, fratar oss ansvar. En stor bevegelig masse av mennesker som vandrer mot målet, i en retning, ført av en stat. Hurra, da slipper jeg jo å tenke selv!!!

        

        

       

           

fredag mai 29, 2009

Surrealisme.

En dag går så forferdelig fort. Det er nesten så jeg ikke registrerer at den er her, før den allerede er forbi. Her om dagen – i går når jeg tenker meg om – var jeg på biblioteket en stund. Jeg leste om geologi. Om jordens opprinnelse og utvikling. I den boken fikk jeg lese noe rart. Om vi komprimerte hele jordens historie ned til en film på tolv timer, så ville vi mennesker ha vært med i den filmen de siste et og et halvt sekundene. He-he, og jeg som trodde vi mennesker var betydelige. På veien ut fant jeg et bein som lå der så alene helt øverst på asfalten. Jeg har en venn som er arkeolog, så jeg tenkte jeg skulle ringe han og høre om funnet mitt kunne være av interesse. Jeg bestemte meg for at beinet tilhørte en kylling – sikkert fritert i to dagers gammelt gatekjøkkensmult og fortært av en lykkelig og full mann – en slik kylling vi alle en eller annen gang i et sultent øyeblikk kjøper, gjerne når vi er fulle og lykkelige og på tur hjem etter en fuktig kveld på byen, en kveld der vi høflig har avslått tilbud om tilfeldig sex og der man har passet på å drikke akkurat syv øl. Syv øl er det kvantum jeg kan drikke på en kort kveld ute uten at jeg havner på den berømte og sjikanerte helgefylla. Jeg er en mann av sosialdemokratiet og jeg drikker meg ikke full, men brisen. Syv øl, jeg avslår tilbudet om å være utro, før jeg i lovlydighetens navn betaler taxi sjåføren 357 kr for hjemturen, enda ungdommen på stripa har kjørt meg hjem for hundre kroner. Hjemme tar jeg av meg på beina, pusser tennene og snikkikker litt på erotikkanalen på teven før jeg kryper til køys, brisen, lysten på mer fest, mer moro, mer brennevin, mer anarkisme. Men man er da voksen og ansvarsfull og man legger seg da ned for å sove. Det er da en dag i morgen også. En dag som kan by på så mye rart og spennende. En god fotballkamp på teve, en god nyhet, kanskje en historie om en mann som atter en gang dreper noen i et desperat rop om hjelp fra de omgivelsene som ikke lengre tør, orker eller kan høre på. Et rop han har ropt fra den dagen han mistet sin barndom og hans far slapp taket i hans lille, store hånd med en beskjed om at han nå var voksen og måtte klare seg selv. Fra den dagen ble det slutt på pizza på lørdagskvelden og slutt på å få lov til å sitte oppe til etter kveldsnytt. Fra den dagen skulle foreldrene realisere seg selv og fra den dagen ble det drukket tett hver lørdags kveld i huset til unge herr O. Herr O som måtte drepe noen før de andre fikk øynene opp for han. Dessverre likte unge herr O oppmerksomhet fra andre og en ny type hobby fikk rotfeste i herr O`s sinn. Første gang herr O var i fengsel ble han kjent med en fengselsbetjent som hadde en hang til å lese høyt fra tegneserien Pondus om kveldene og unge herr O – som ikke lengre var riktig så ung – fikk en inndelig hat til Pondus, og forfatteren bak Pondus, en ung mann fra en by med navn Bergen. Ja han fikk et hat mot hele Bergen by, selv om unge herr O hadde en tante i Bergen som han hadde hatt et godt forhold til i sin barndom. Eller, sant og si hadde herr O hatt et bedre forhold til datteren til tanten, den datteren som ville at herr O skulle kjenne og kjent ble de, både med seg selv og hverandre. Og i det jeg tenker på herr O og livet hans kjenner jeg et snev av lengsel etter noe mer enn et husbankhus og en Toyota Corolla til 199 900 kroner, med en nedbetalingstid på 3 år og to måneder, tre år og to måneder der jeg uten letthet – eller kanskje med stor letthet – kan avgå med døden og gjøre min kone til gjeldslave, ja så lenge hun ikke finner en ny rik, veltrimmet og snill mann, en mann med tilbøyeligheter til å være sjalu og kontrollerende når helgens gin and tonic skal fortæres i to høystettete glass av krystall. Ikke fordi det er i slike glass drinken skal fortæres, men siden det er finere å drikke av krystall enn glass foretrekker min kone og hennes nye mann å gjøre det. Drikke en simpel drink ut av et dyrt glass(av krystall). Og i det jeg tenker på det føler jeg meg uskikkelig, så jeg henter en øl i kjøleskapet og den drikker jeg så fort at jeg må springe på badet for å rape, samt gå ned i kjelleren for å gjemme den tomme flasken. Det er ikke verdt min kone ser jeg drikker midt i uken, så jeg blir ute en stund til jeg kjenner at alkoholens virkning på kroppen avtar og etterlater et svakt trykk over mine øyenbryn. Ute ser jeg at plenen skulle ha vært klipt og jeg kommer på at støvlene jeg bruker når jeg klipper plenen står i naustet på hytta til min fars onkel, den hytta vi fikk låne under årets påske mot at jeg skulle hjelpe han å få male huset i løpet av sommeren. De støvlene trenger jeg og det er ikke langt unna at jeg trenger dem akkurat her og nå, siden gresset er blitt i overkant høyt i forhold til den høyden jeg og min kone foretrekker. Men klokken er mange og de andre menneskene i byggefeltet har sikkert ikke satt pris på at jeg starter opp min motoriserte gressklipper – en John Deer G63 med 5, 45 hk toppventilert, luftkjølt motor – nå så seint på kvelden. Jeg bestemmer meg for å gå inn, jeg noterer på aktivitetstavlen at jeg trenger tid i løpet av de neste dagene til å klippe plenen. Jeg setter meg ned i min stol og prøver å huske på hva det var jeg tenkte på her i sted, en tanke som gjorde meg litt opprørt og litt rampete. Tanken er fløyet og jeg griper etter dagens avis og dagens avis kan jeg ikke lese uten å drikke litt kaffe så jeg reiser meg og går på kjøkkenet for å trakte meg en kopp kaffe.

         

         

           

              

mandag mai 25, 2009

Musikk og skriblerier.

Musikk er en fin ting. Også som en stemningsskaper når man prøver å skrible ned noen ord i sine skriblerier. Her om dagen trengte jeg litt stemning rundt det å ikke stole på andre. Da satte jeg på denne: I det jeg hørte på neste låt, ja så kom det en historie ramlende ned i mitt hode som jeg enda kjemper med: Neste låt trengte jeg for å trøste meg selv i det min behandler skulle proppe meg full av medisiner: Neste sang er god å ha når man trenger litt fart og tempo. En skikkelig godlåt: Den siste sangen trenger jeg når jeg får lyst på en fest og en dram, ja i mine skriblerier!!! i virkeligheten får man jo aldri lyst på slike syndige ting:-)

lørdag mai 16, 2009

Monolog(eller noen ord om kaos og tøyler)

Monolog til meg selv.

 

Undertittel: Et forsøk på å tøyle kaos.

Jeg oppserverer at den ene dagen avløser den andre, slik et sekund avløser det neste sekund. Kanskje er det slik med meg også – at jeg blir avløst den dagen jeg er over. Eller kanskje det  er det slik at jeg er så ubetydelig i den store sammenheng at jeg ikke trenger avløsning. For et sekund er vel akkurat det samme sekundet her i vår kant av verdenen som i en annen del av verden. Et sekund er vel et sekund enten man bor på sør eller Nord-Polen. Da blir det vel litt vanskelig å sammenligne meg med et sekund. Eller? I grunnen ikke. Jeg er jo den samme i hele verden, selv om jeg for øyeblikket befinner meg i en sort skinnsofa(mens jeg nyter en seidel pils og en nydelig aquavit fra Horten) i et avgrenset område av verden(som vi liker å kalle ”Norge”). Ingen kan jo påstå at jeg er en annen selv om jeg forflytter meg(om så aldri så langt). Slik kan man vel også si om et sekund. Sekundet er det samme, selv om man er her eller der(og akkurat i det jeg skriver ordet ”der” faller en tanke ned i mitt hode. Hvorfor sier vi” aldri så langt”? Har det ordet en logikk og en mening, eller er det en fabel vi bare liker å lire av oss. Og i det jeg tenker dette, så begynner jeg å lure på om dette i det hele tatt har noe med min monolog å gjøre). Det jeg vil frem til er at tiden går. Enten jeg vil eller ikke. Og i det tiden går, får jeg det stadig vekk mer og mer travelt, da det hele tiden er mindre tid til å gjøre alt det jeg vil gjøre i mitt liv. Jeg kommer i tanke på at tiden og mitt liv kan settes inn i et regnestykke. Hvert sekund forkorter livet mitt og gjøremålene stiger i takt med de tilbakelagte sekundene. Om vi setter dette inn i en funksjon vil x-aksen være antall sekunder og Y-aksen være antall gjøremål. Vi vil ikke få en rett tangent i koordinatsystemet, men en tangent som stiger i takt med antall X-er. Vi vil få et uttrykk der stigningstallet stiger mot nye høyder og jo eldre jeg blir, jo mer må jeg gjøre , da jeg er en person som er så bedagelig anlagt at jeg hele tiden utsetter det jeg skal gjøre i dag til neste år. Vi vil få et uttrykk som vil se noe slik ut: f(x)=5x+500 000 eller noe slik, der x er antall år og y er antall gjøremål. Jeg blir svett og det uten å nærme meg en tøyle. Tiden går og jeg blir heldigvis klokere for hvert eneste sekund jeg lever. For to år siden var jeg overbevist at jeg var en snill, fordomsfri og klok ung mann. I dag innser jeg at jeg er en helvetes fordomsfull uklok mann(selv om jeg har kvittet meg med en rekke fordommer på disse to årene). I 1996 var jeg en 19 år gammel overvektig, forfyllet, urenslig og fordomsfull mann med egne tanker om at jeg har lært det som er verdt å vite. I dag er jeg en 32 år gammel overvektig, forfyllet og fordomsfull mann(rensligheten har kommet med årene) med egne tanker om at jeg aldri kommer til å lære meg noe som helst. Det artigste av alt er at jeg føler det går fremover med stormskritt og jeg innser at jeg i mitt dødsøyeblikk vil være en x år gammel mann som ikke vet en dritt og jeg vil på det tidspunktet være på mitt klokeste. Og når jeg dør, så dør jeg. Da kan jeg trekke pusten for siste gang og så slå av lyset. Og heldigvis blir det da mørkt. Helt mørkt. For jeg tror ikke på et liv etter døden. Om alle mennesker skulle komme til et liv etter døden vil det befinne seg etter mine beregninger ca 106,5 milliarder mennesker der(og dette er ikke sant, da jeg ikke evner å beregne noe slik. Tallet 106,5 milliarder hentet jeg fra et tidskrift jeg måtte inn på mitt private WC for å hente, samt at jeg tror at du har ingen forutsetninger for å kunne si at jeg lyver når jeg påstår at jeg selv har kommet frem til det tallet. Dessuten er det tallet bare et overslag over de mennesker som har blitt født siden år 50 000 f.kr. Jeg tar meg i å lure på om vi mennesker var dyr helt til dagen for nøyaktig 50 000 år siden eller om overgangen mellom menneske og dyr(eller dyr til menneske da) gikk glidende. Jeg heller til det siste, da jeg får et artig bilde i mitt hode over min første påstand. Jeg får et bilde av Gud med stoppeklokke som står å følger med på nedtellingen til at et dyr skal bli menneske og Gud(med stor g) kan få besøk av de snilleste av oss i sin hage(eller himmel)(og her kommer vi igjen inn på påstanden om et sekund er det samme i hele verden eller om Gud må foreta nedtellingen i hver tidssone vår jord Gaia er delt inn i(en inndeling utført av mennesker(om jeg ikke er opplyst feil)). Jeg vil ikke ha det bildet). Og om det befinner seg så mange mennesker etter døden, ja da må livet etter døden sitte på mye større arealer enn det livet vi har før døden(da vi har store problemer med å brødfø de litt over 6 milliardene som i dag er i livet(om livet er en definisjon på et menneske som puster)). Dessuten synes jeg det er nok pes å komme gjennom livet før døden i livet om jeg ikke måtte kjempe for å holde meg i livet etter at jeg ikke er i livet(eller død om du vil). Jeg sliter med å finne en logikk i denne tilværelsen som kalles livet, annet enn å få knullet et annet menneske slik at mine(tvers gjennom oppråtne og kronisk syke) gener blir ført videre til et avkom som på ingen måte har noe valg om det vil leve eller ikke. For det er jo en kjennegjærning at en unge på ingen måte har noen mulighet for å ikke velge livet. I mors mage vokser det og etter ni måneder i mors mage blir barnet født, enten det vil det eller ikke. Og om ungen vil avslutte livet i det den kalde tilværelsen utenfor mors livmor, så har ungen ingen mulighet til det. Mat blir presset i ungen helt til ungen er blitt så stor at forplantningslengselen har overgått dødelengselen og vi kan med dette si at uten sex har ingen av oss giddet å vært i livet og den påstanden er så deprimerende banal at vi kaller livet absurd og kaotisk i et forsøk på å bortforklare at ikke en kjeft hadde vært i livet i dag uten kjønnsdriften og kjønnsorganer i bevegelse(eller knulling om du vil). Vi forsøker å tøyle dette kaoset med religioner, vitenskap, kunst, opplysning og pietisme, mens vi innerst inne vet at livet består av to ting. To deprimerende og likevel to fantastisk gode ting, selv om den ene tingen fører til en tilværelse der du må tilsidesette deg selv og ofre år av ditt liv for å holde liv i et annet menneske som er et produkt av kjønsorganer i bevegelse og en enkel celledeling som ender opp med å plage vettet av deg, da denne klumpen av celler nekter å gjøre som du sier(samtidig som du elsker denne klumpen mer enn du noen gang kan sette ord på og at det igjen fører til at du overser alt det vonde og fremhever de tingene du setter pris på). Du lengter etter kontroll og ro, selv om du vet at livet er bygd på kaos og at kun de mest selvdisiplinerte klarer å få noen tøyler ut av et kaos man aldri får kontroll på. Eller?

(monolog slutt)

               

             

          

torsdag mai 14, 2009

Lofoten internasjonale litteraturfestival.

Reine ord – et hav av bøker.

Wiggo Andersen – mannen bak Temareiser Fredrikstad – har nå fått stablet på beina Lofotens litterære alibi ved å arrangere Lofotens første internasjonale litteratursfestival. ”Reine ord – et hav av bøker” går av stabelen 11. – 14. juni ved det kjente fiskeværet og tettstedet Reine i Lofoten. Festivalen har en rekke kjente forfattere og skuespillere på programmet. Lars Saabye Christensen, Jostein Gaarder, Anne B. Ragde og Bjørn Skagestad er noen av deltakerne. På festivalens hovedkvarter, den gamle skolebygningen på Reine, kan man se fotografen Trym Ivar Bergmos fotografiutstilling og på Galleri Eva Harr kan man betrakte den permanente utstillingen av Eva Harr sine malerier. Årets festival skal danne grunnlaget for Lofoten Internasjonale litteraturfestival. I 2010 trøkker dem til og utvider til hele Lofoten på et helt annet vis. Men årets festival blir nok en opplevelse man rett og slett ikke kan gå glipp av. Wiggo Andersens firma  Temareiser Fredrikstad arrangerer rundt hundre temareiser hvert år, jorden rundt med forfattere, journalister og arkitekter. Noen av disse personene har Wiggo invitert hit til Lofoten under årets festival. Jeg har selv vært med på en av Temareise Fredrikstads reiser og jeg kan garantere for kvaliteten bak Wiggos arbeid. På vår reise var det Per Egil Hegge som var reiseleder, så det er ikke amatører Wiggo benytter i sitt arbeid. Jeg ser virkelig frem til denne festivalen og jeg håper så mange som mulig kan legge en del av ferien sin hit til Lofoten. Bedre anledning til å arrangere et nordnorsk bloggtreff kan man vel ikke få, samt en anledning til å invitere bloggens forfattere til Lofoten på en ny og spennende litteraturfestival. Bestill billetter folkens og kom nordover(og sørover for dere som bor enda lengre nord, ikke sant SNyHETTA, Fielill og Roger Sepals). Jeg tror dette kan bli meget bra. Jeg er eier av en ni-setes bil, så vi i det blå huset kan jo være litt behjelpelig med transport(hva hjelper det med ni seter når man har fire unger? Jo da jeg ser denJ, men vi har nå i alle fall litt ekstra plass til gjester, både i hus og bil).

 

Bilde av Reine i Lofoten.

 

 

          

Andre bilder fra andre steder i Lofoten.

           

          

søndag mai 10, 2009

:-(

Jeg er så lei av å oppføre meg hele tiden. Jeg er så lei av voksne som ikke kan la de små være i fred. Jeg er så lei ufred. Jeg er så lei oppkonstruert fred. Jeg er så lei av å holde munn. Jeg er så lei udugelige mennesker. Jeg er så lei. Jeg er så lei meg selv. For mest av alt blir man lei av at man kan gjøre så lite med alt det store. Jeg er så lei sosialdemokratiets klamme regelrettende hånd. Jeg er så lei det liberale kapitalstyrte kaos. Jeg er så inndelig lei regler og påbud, så forferdelig lei myndighetenes og formyndermenneskenes glede over å holde kontroll over massene. Jeg er så lei arbeidernes nedrakking på lest og forelesningsbaserte kunnskap og akademikernes hånlige latter over arbeidernes ærlige svette og livslærte kunnskap. Jeg er så lei av at jeg hele tiden setter mennesker i bås, at jeg hele tiden generaliserer alt, at jeg glemmer nyansene og de store, gode linjene. Jeg er så lei at vi hele tiden skal bekymre oss over at det som er annerledes er skummelt, i stedet for å gå i oss selv og erkjenne at det største problemet er vår egen uvitenhet og utilstrekkelighet. Jeg er så lei argumentet om at barn med homofile foreldre blir mobbet, og av den grunn kan ikke homofile få barn. Det er ikke de homofile som er problemet, men de som ser homofili som et problem. Det er mobberne som er problemet, ikke avviket. Jeg er så lei. Så lei. Så lei. Jeg er så lei av mangelen på variasjon i samfunnet, så lei av mangel på spesialister og på de allsidige. Jeg er så lei av grenser og grådighet, av vold og kunstig vennlighet. Jeg er så lei av religion og falske guder, jeg er så lei av menneskers manglene respekt for andre menneskers rett til å tro eller ikke tro på gudene. Jeg er så lei av kyniske mennesker. Jeg er så lei av unnfallenhet og likegyldighet. Jeg er så lei smerten i livet, min egen unnfallenhet og likegyldighet. Min egen kynisme, redsel og feighet. Jeg er så glad hver gang jeg våkner opp etter en skikkelig fyllekule. For da har smerten i livet en årsak, da kan jeg skamme meg med rette, da kan jeg le av meg selv, gråte over meg selv. Jeg er så glad i tanken over at jeg når som helst kan slippe unna alt dette. Jeg er så glad i min egen frihet over mine valg og gjøremål. Jeg er så glad i tanken om at et balltre, noen sekunders intens fysisk aktivitet og en skvett blod kan fjerne meg fra alt dette. Jeg er så glad over at da tar storebror over og pakker meg i fengsel. Tre måltider om dagen, en seng og total frihet fra samfunnet og livet utenfor de fysiske murene. Da slipper jeg å være så lei. Og om jeg skulle bli lei, ja så er det bare å gå bananas noen ganger så man havner i isolat og i tvangstrøye. Tenk så mange ledige stunder det da blir til å reise til de vakreste steder. Tenk så mange ledige stunder jeg da får til å ikke ta ansvar for meg selv og mine. Tenk så mange stunder jeg da får til ikke å være så lei, til ikke å klage så mye. Jeg slipper å ta mitt liv, samtidig som jeg slipper å ta del i mitt liv.

                  

          

torsdag apr 23, 2009

En stillhet.

Det er bare jeg som banker på, jeg med mitt rastløse og forvirrede hjerte. Jeg kommer bare innom en tur for å se om du enda er her. Jeg vil egentlig ingen ting. Jeg vil bare sitte her litt i stillheten og nyte samholdet med deg. Kjenne lukten av deg og høre på pusten din. Kanskje høre stemmen din. Kjenne på det som en gang var og som kanskje en dag kommer tilbake. Jeg vil kjenne litt på savnet, men også kjenne litt på avstanden og kulden. De stemmeløse ordene og den bråkete stillheten som følger med deg.

 

 

Det er bare jeg som banker på, jeg med mitt rastløse og forvirrede sinn. Jeg vil bare sitte her litt, i vår langsomme tosomhet. Du vet, jeg er nesten alltid alene, men aldri ensom. Jeg gjør ingen ting, men kjeder meg aldri. Jeg reiser nesten aldri noen steder, selv om jeg kjenner nesten hele verden. Og bare de ordene sier mye om min mentale tilstand og mine fordomsfulle tanker, tanker jeg erkjenner er forutinntatte og uten logikk, selv om jeg av den grunn kanskje er en av verdens mest logiske og minst forutinntatte menneske.

 

 

Det er bare jeg som banker på, jeg med mitt rastløse og forvirrede hode. Jeg kommer hit uten krav og uten lyst til at du skal kreve noe av meg. Jeg vil bare sitte her litt og dele noen tanker med deg. Tanker om det essensstyrte samfunnet vi lever i, de elitæres makt over oss idioter, de arbeidenes lave tanker om oss late og unyttige, de friskes syke tanker over oss syke, de sykes syke tanker over de arbeidenes strev og klassekamp, alkoholikerens sakte opptæring av sine omgivelser og alkoholens opptærende virkning på missbrukeren, hasjens lammende asosiale virkning og hasjens fredselskende rus. Jeg liker å tenke på natt og dag, gutt og jente, du og jeg, oss og dem. Jeg liker å tenke på universets evige umulige begynnelse og slutt, på guds unyttighet og gudenes trygghet og trøst. Jeg liker å tenke på menneskenes manglene evne til å lære og hjernens evne til å lære alt den vil. Jeg vil dø, men jeg vil ikke gå glipp av livet. Alt dette tenker jeg, uten å si et ord og det slår meg hvor unyttig jeg er i min unyttighet. Kanskje det er en grunn til at jeg elsker tanken på at eksistensen kommer før essensen. Kanskje er det en grunn til at mine lunger forbruker like mye luft som dine, uten at luften spør om jeg trenger luften. Kanskje er det en grunn til at mine øyner ser det samme som dine, kanskje er det en grunn til at min blindhet fører til at jeg vil overføre min kultur og mine tradisjoner til min bror som jeg bare har sett på min fargeløse teve. Hvorfor kan jeg ikke bare reise meg og gjøre noe, i stedet for bare å tenke på handling. Hvorfor sitter jeg bare her, i vår lydløse tosomhet, uten å si noe, uten å gjøre stort annet enn å lengte etter helgens øl og aquavit.

 

 

Det er bare jeg som går, jeg med mitt rastløse og forvirrete hjerte. Jeg bare går uten å si noe og uten å kreve at du sier noe. Jeg ville bare sitte her litt og nå er jeg trett av å sitte her, så nå går jeg, jeg med mitt rastløse og forvirrete hjerte, sinn og hode.

 

 

Takk for praten, tosomheten og ikke minst stillheten.

         

          

            

             

fredag mar 13, 2009

En amatørs forsøk på å forklare det umulige.

 

 

 

-         Å påstå at et menneske ikke er et dyr, blir i grunnen et spørsmål om definisjoner. Vi mennesker er pattedyr og vi har et reaksjonsmønster som minner om det reaksjonsmønstret andre pattedyr også har.

-         Men vi mennesker har jo fått evnen til å tenke, til å resonere og til å reflektere over årsak og virkning. Blir det ikke da helt feil å sammenligne oss med dyrene?

-         Nei, jeg kan i grunnen ikke se noe problem i det. Vi mennesker kan lite si noe om dyrenes tankemønster eller bevissthet, like lite som en rev kan sette seg inn i en elgs tankemønster eller bevissthet.

-         Mener du å si at dyrene også er reflekterende og tenkende?

-         Ja nå kan jeg jo bare svare fra et menneske sitt ståsted. Andre dyr får tale sin egen sak.

-         Men dette reaksjonsmønstret du snakket om. Hva mente du med det da?

-         Det jeg mente, var at menneskenes måte å handle og oppføre seg på minner så mye om andre dyrs adferd at jeg synes det blir litt pinlig å snakke om menneskenes sivilisasjon og siviliserte oppførsel. Vi handler som de primitive primater vi er, selv om vi både leser bøker og bor i selvbygde boliger.

-         Men du må jo komme med eksempler. Jeg ser dessverre svært få likhetstrekk.

-         Privat eiendomsrett.

-         Privat eiendomsrett?

-         Ja privat eiendomsrett. En av de mest primitive av alle menneskenes pussige påfunn, vil nå jeg si. Denne trangen til å skulle eie jorden. Denne retten minner mye om alfahannens sykelige trang til å hevde revir. Ulvens ruter langs sine grenser, der stinkende urin markerer de usynlige skillene mellom flokker. Slike grenser har vi mennesker også. Usynelige skiller mellom mitt og ditt, mellom vårt land og andre sitt land. Bare at vi mennesker trekker det enda lengre, fra en stor verdensdel til sin egen plass i en ekteseng eller ved et kjøkkenbord. Grenser.

-         Du kan jo ikke sammenligne menneskenes grenser med et dyrs instinkter til å heve sitt revir?

-         Der sa du et viktig ord. Instinkter! Filosofen Nietzsche har en artig filosofi rundt dette med å leve opp mot sine instinkter. Bare at han gjorde den feilen at han skilte mennesker og dyr.

-         Men hele denne sammenligningen blir i mine øyner helt absurd! Mener du at vi mennesker bare handler ut fra våre instinkter?

-         Ja, på vårt nåværende sted i menneskenes utvikling så handler vi ut fra våre instinkter. Det hele bunner i et ønske om å overleve. Da handler vi ut fra det naturen, eller det naturlige om du vil, forteller oss. Våre instinkter.

-         Men vi mennesker har jo så utrolig mye mer enn det dyrene har. Ta nå religion som et eksempel. Hvilket andre dyr har religioner?

-         He-he, jeg er glad du nevner religioner. Religion er et klassisk eksempel på hvor begredelig primitiv vi i grunnen er. Nå skal jeg ikke komme inn på spørsmålet om det finnes en gud, for det lar seg vanskelig besvare …

-         Hvorfor det? Nå må du ikke jukse i timen med å hoppe over konkrete problemstillinger du selv har konstruert.

-         Jeg jukser ikke i timen, men spørsmålet om Gud finnes og spørsmålet om menneskeskapte religioner er to forskjellige spørsmål som – i mine øyner – hører lite sammen. Om Gud finnes er like umulig å svare på som hva som fantes her før universet ble til. Religioner er menneskeskapte og dermed – igjen i mine øyner – veldig lett å svare på. Religioner er ikke noe annet enn en trygghetstrang som ligger i oss. Igjen dukker spørsmålet om å overleve opp. Religioner er ikke annet enn en søken etter den trygge hånden du holdt i som barn. Religion er en erstatning for de voksne som veiledet og passet på deg i din barndom. En sterkere makt som har løsningen på alt og som bestemmer hvordan livet skal forløpe seg. Religioner er ikke noe annet enn en flukt fra det absurde og ekstremt frie livet vi er født til. Religion er en ansvarsfraskrivelse, en sutteklut for menneskenes redsel for det store skremmende livet. Man oppdager en gang i sin spede barndom at ens foreldre ikke er usårbare og at de ikke er de oraklene man en gang betraktet dem som. Da blir man redd og da søker man trøst i noe som er større enn en selv. Og dette er ikke noe galt i seg selv. Ingen ting er bedre enn trygge mennesker. Men religioner er menneskeskapt og blir forvaltet av mennesker. Primitive mennesker med vilje til makt. Primitive mennesker med et ønske om å kontrollere sin del av flokken. Da blir trygghetssøkende mennesker et midel for maktmennesker og blir undertrykt diktatorisk av en leder som ikke har annet ønske enn primitive instinkter om å herske over svakere – eller rettere, mer siviliserte – mennesker.

-         Hva mener du med mer siviliserte mennesker? Er svakhet et tegn på sivilisasjon?

 

 

 

-         Nei, men viljen til makt er forferdelig primitivt. Et menneske som har lite av dette instinktet eller som undertrykker dette instinktet er i mine øyner et mer sivilisert menneske. Ingen fullverdige sivilisasjoner er tuftet på makt. Det har historien fortalt oss utallige ganger. Men sivilisasjoner uten denne trangen til diktatorisk og maktstyrt samfunn har dessverre lite å stille opp mot maktsyke mennesker og vil dermed fort bli undertrykt. Ikke fordi de er svakere, men siden de har lagt av seg sin vilje til undertrykkelse, blir de selv undertrykt og det primitive livet vil igjen seire. Ikke i sivilisasjonens tjeneste, men i de primitive instinkters tjeneste.

-         Men du sa i sted at vi er født til dette ekstreme frie livet. Hva mener du med det?

-         Livet er ekstremt fritt. Du kan gjøre akkurat det du ønsker og det skremmer nesten livet av oss. Derfor har vi dette enorme behovet for regler og lover. Friheten skremmer oss og dermed må den tøyles. Da lager vi regler.

-         Men livet er jo ikke så fritt. Man kan jo ikke gjøre som man vil her i livet.

-         Jo det kan man.

-         Nei det kan man ikke. Jeg kan ikke gjøre akkurat som jeg lyster, uten at jeg får min straff for det.

-         Men straffen har ingen ting med denne friheten å gjøre. Jeg kan – om jeg ønsket – drepe deg her og nå. Ingen ting hindrer meg i det. Jeg kan hoppe ut for et stup, jeg kan legge min avføring igjen på min sjefs pult. Alt dette kan jeg gjøre, om jeg vil. Konsekvenser blir det, men dem har ingen ting med denne friheten å gjøre. Å danne en fullverdig sivilisasjon tuftet på regler, lover og overvåking funker ikke over lengre tid. Man må ta konsekvensene av denne friheten, gjøre av seg med disse primitive instinktene og danne en sivilisasjon tuftet på anarki og selvbestemt logikk. Da kan man snakke om at man har frigjort seg fra dyrene. Slik samfunnet er nå, ja så er vi ikke bedre organisert enn det en løveflokk er.

-         Dette er absurde påstander!

-         Ja det er det, men likefullt er jeg ikke noe annet enn en amatør som prøver å forklare det umulige. Dette er mitt syn på livet og mitt syn er like godt som ditt syn.

-         Men å bygge en sivilisasjon på anarkistiske tanker, det er en renspikket utopi.

-         Ja det er det, så langt som vi mennesker til dags dato er kommet i vår utvikling. Vi følger enda våre instinkter og er dermed dyriske og dermed uegnet til å leve etter frihetens – eller anarkistiske – tanker.

-         Du må forklare nærmere, for dette skjønner jeg ikke.

-         Vi har et samfunnssystem som bygger på pyramideprinsippet. Vi vil hele tiden oppover i samfunnet. Vi ønsker å konkretisere vår verdi som menneske etter et nytteverdisystem. Vi har i dag mennesker som kjemper en innbitt kamp for å få lov til å tilhøre en oppkonstruert og usynelig klasse i samfunnet. De ser ikke sin egen verdi annet enn i den bekreftelse en klasse kan gi dem. Vi lar essensen komme før eksistensen. Vi kaver og kjemper etter makt, etter kontroll. Jo mer opphengt vi er i våre primitive instinkter, jo mer elitær og maktbegjærlig gjør vi oss. Vi vil øverst på pyramiden og det er vårt endelige mål i livet. Essensen i livet er å fullføre våre primitive instinkter. Og om man har filosofert over dette og funnet dette fornuftig og sivilisasjonsbærende, så må man for all del gjøre det. Elitære mennesker søker ikke fred og ro, de søker kamp og ære. De fullfører sine instinkter og de føler de har fullført sitt liv og sine drømmer. Slik en løve føler det i det han er blitt lederløven og slik en ulv føler det i det han er blitt lederulven, alfahannen. Romantisk primitivt, bygd opp etter lederprinsippet og forkastelig sivilisasjonsbærende, da neste primat står klar til å drepe den nye lederen. Kortvarig lykke, diktoratorisk lederskap og essensstyrt eksistens. Slik har vi dyr styrt oss selv siden vi paret oss selv første gangen. Uten tvil med fremdrift og med vekst, men lite sivilisasjonsbærende. Skal vi frigjøre oss fra dyrene, så må vi også frigjøre oss fra våre primitive instinkter. Vi må sette eksistens foran essens, vi må flate ut maktkurvene og vi må frigjøre oss fra lover og overvåking. Vi må frigjøre oss fra instinkter og vi må gjøre oss selv sivilisert. Viljen til diktatorisk makt og gleden over å undertrykke andre må bort. En unge som aldri har hørt at naboen er en drittsekk, vil aldri si at naboen er en drittsekk. En far som aldri undertrykker sitt barn vil aldri oppleve at barnet undertrykker andre. Formyndermennesker må bort og slippe den fri vilje frem. Da snakker vi om at menneskene ikke lengre er dyr. Da  snakker vi om et varig sivilisasjonsbærende samfunn.

-         Renspikket tull og tøv. En utopi av en annen verden.

-         Jeg vet det. Men det var du som påsto at menneskene ikke var et dyr.

                                

                                 

                                

                             

mandag des 01, 2008

Hjerteknuseren.

Hjerteknuseren av Heine T. Bakkeid.

 

 

 

Heine T. Bakkeid.
Født(1974) og oppvokst i Gratangen, flyttet til Kvæfjord i ungdommen. Har vært bosatt i Stavanger nesten ti år, er nå tilbake i Kvæfjord. Er nå aktuell med ungdomsboken Hjerteknuseren. Har tidligere gitt ut to bøker, debutboka Boblejim (
2005) og boken Uten Puls( 2006).

 

 

 

Boken Hjerteknuseren.

Hjerteknuseren - Heine T. Bakkeid

 

 

Belinda flytter med familien til et gammelt, avsidesliggende slott på kysten av Skottland. Der skal de finne roen. Belinda har en alvorlig hjertefeil og hun har nettopp fått operert inn en defibrillator, en mekanisk innretning som gir hjertet et støt dersom det stopper. Ikke lenge etter at de har kommet til slottet blir Belinda hjemsøkt av en stemme som sier at den trenger henne, at hun er hans og som tar all kraften fra henne. Likevel greier hun gradvis å jobbe seg sterkere enn stemmen - den har ikke lenger noen makt over henne. Men da den går løs på Belindas lillebror, Stephen, som blir alvorlig syk må Belinda ta affære. Hun må drepe dette vesenet.

 

 

 

Dette er en veldig modig bok. Hvorfor jeg mener det, skal jeg komme litt tilbake til senere. Heine T. Bakkeid har som mål å bli en god historieforteller. Med denne boken viser han oss alle at han er på (veldig) god vei. Selv om boken kanskje mest er skrevet til et ungdommelig publikum, så kan ikke jeg selv unngå å bli fanget av fortellingen. Spenningen og det uforutsette er der fra første side. Troverdigheten er der da personene i boken er levende og ”virkelige”. Heine konsentrerer seg om handlingen. Han skriver i et forståelig og veldig godt språk. Og språkmektig må Heine i aller høyeste grad være, da de tre bøkene hans er i forskjellig stil og språkdrakt. Handlingen er krydret med enkle faktaopplysninger og små avstikkere som gjør at boken kan fungere i flere plan. Bl.a. er det noen opplysninger rundt hva en Steinbit(Fisk) kan gjøre etter sin død – da bevegelser utløst av reflekser som er aktive etter fiskens død – mot bevegelser andre skapninger kan gjøre etter en tid i dødsriket. Veldig spennende og ikke minst, veldig virkningsfullt. Små hendelser kan først virke som ”fyllstoff”, mens det senere i boken bare understreker viktige poenger. Og alt dette pakker Heine inn i en spennende og lettlest bok, med en genial handling og ikke minst, en utrolig flott slutt. Dette er en historie som filmskaperen Alfred Hitchcock ville ha trykt til sitt hjerte, en historie Tarantino ville ha digget og som mengder av andre lesere også vil sette stor pris på. Boken Hjerteknuseren er også nominert til Arks barne- og ungdomsbokpris sammen med Sylvelin Vatle med Skatten i dragegrotten; Endre Lund Eriksen med En terrorist i senga; Jo Nesbø med Doktor Proktors tidsbadekar; Bjørn Ingvaldsen med Den gule flod og Ruben Eliassen med Mare. Så over til min første påstand, Hvorfor jeg mener denne boken er modig. Jo den er modig skrevet og utført på grunn av Heines kamp for å lokke mennesker som kanskje ikke leser bøker inn i bøkenes verden. Heine skriver for disse menneskene. Han lokker og drar dem med seg, inn i fantasien og ordenes magiske verden. Det er disse Heine vil ha med seg og det får han, med denne boken. I følge min kone, som er lærer, så er språket i boken så godt oppbygget at boken fungerer utmerket som egenlesningsbok for ungdommer, uten at dette går ut over kvaliteten i språket. Mange bøker som har disse leserne som målgruppe, fungerer best som høytlesningsbok for svake lesere. Og nesten best av alt, boken er fri for den moralske, belærende, pekefingeren som (dårlig skjult) forteller ungdommer hvordan de skal tenke eller oppføre seg. Heine gjør ikke som så mange andre av oss gjør, han skriver ikke for å tekker eller tilfredstille den litterære elite. Han skriver for å underholde nye lesere, skape nye lesere og ikke minst, gi nye lesere et vink om hva lesning faktisk kan føre med seg. Heine kommer ikke til å bli nominert til Nordisk eller Nobels litteraturpris med denne boken. Det tror jeg Heine vet. Og det tror jeg han gir blaffen i, i alle fall med denne boken. Men om Heine en dag virkelig skriver for å tekke den litterære eliten, ja så tror jeg Nordisk kanskje ikke er så langt unna, en gang i fremtiden, etter mange forskjellige og gode bøker. Dette er Heines tredje bok og han er på vei, på veldig god vei, til å bli en av de store historiefortellerne. Om jeg skal trille terninger, tatt i hensyn målgruppe og innhold, ja så havner jeg på en sterk og veldig god:

 

 

  

Og den femeren er i grunnen en utrolig god bragd, etter kun tre utgitte bøker og en mengde uskrevne bøker vi kan glede oss til. Les boken, bedøm selv.

 

 

 

                     

                          

                   

                           

                             

 

 

 

 

 

 

fredag okt 10, 2008

For perfekt 2.

Jeg sitter her å tenker på en historie jeg en gang leste. En historie om en enslig liten fugl. En enslig fugl som satt på en grein i et tre. Fuglen var syk og svak. Den skulle egentlig ha fløyet mot varmere strøk. Den var ikke laget for å overvintre her. Dens gener var ikke tilpasset det vinterklima som er her. Så den lille fuglen frøs. Den frøs så den skjelvet. For den hadde ikke spist på mange timer nå. Og en så liten fugl må spise nesten hele tiden for å overleve. Overleve i dette kalde klimaet. Men den lille fuglen bare satt i ro på greinen. Den var så sliten så sliten. Så trett. Den måtte hvile litt. Hvile litt før den fløy sørover. Mot solen og varmen. Men kroppen ville ikke. Den ville sitte her. Samle krefter. Krefter til den siste reise. For fuglen ramlet til slutt død om. Den ramlet død ned på bakken. Den lille modige kroppen klarte ikke mer. Og den lille fuglen viste det. Viste den skulle dø. Og ikke et lite øyeblikk synes den lille fuglen synd i seg selv.

Forfatteren bak denne lille historien hadde sikkert en god mening med denne historien. I mine øyner ble hele historien en metafor på at vi ikke skal synes synd på oss selv. Selv når vi dør i forsøket, skal vi ikke synes synd på oss selv. Vi skal være glad for det vi har. For den tiden vi får. Tiden vi får i gave fra livet. For det er jo den gaven vi alle får, den dagen vi blir født. En gave fra livet og en gave fra vår far og mor. Og da spesielt mor, siden det er hun som bærer oss under sitt hjerte i ni hele måneder. Så er det da opp til oss hvordan vi forvalter denne gaven. Hvordan vi pleier den og steller den. Livets gave. Evnen til å puste og leve. Så, hvordan forvalter vi denne gaven? Er det en oppskrift på det? Hvis du ser deg rundt, så er det en oppskrift. En oppskrift som er spikret for deg. Enten du vil eller ikke. For, følger du den ikke, ja så er du litt ute å kjører. I alles øyner. For denne stien er brolagt med livets resurser og midler. Og går du utenfor denne stien, så må du kjempe. Ja du må kjempe med nebb og klør. For har du først hoppet av denne stien, så er det ikke lett å komme opp på den igjen. Kantene er høye og bratte, og ikke nok med det, stien er gjerdet inn. Den er gjerdet inn med skolegang og planer. Planer du må følge. Hvis du vil lykkes.

Er livet da slik? Så spikret og tilrettelagt. Så lite tilpasset den enkelte av oss. Så lite tilpasset variasjonens og individets behov. Det er det. Livet er tilpasset de omgivelsene vi er født i. Hvis en isbjørn ikke gidder følge opp det hans mor har lært han, overlever han? Kanskje. Hvis en løvinne ikke gjør slik hennes mor har lært henne, kommer hun til å overleve? Kanskje. Men ikke uten ekstra kamp. Hun må lære seg alt av seg selv. Blir hennes kunnskap av den grunn bedre? Blir hun en bedre jeger av å følge sine egne innpulser? Sine egne stier. Eller skal hun følge i slektens tradisjon? Gjøre slik alle andre gjøre det. Leve et strevsomt, men ganske trykt liv. Kjedelig? Kanskje. Men hun overlever. Hun fører slekten videre. Hun lærer opp sitt avkom i de samme tradisjonene. De samme jaktteknikkene. Men hva skjer den dagen det kommer forandringer inn i løvens liv. Hva om Gnuene og Sebraene endrer adferd. Kommer da løvinnen til å klare å omstille seg? Kommer den da til å klare å forandre på sin tradisjon? Kanskje. Jeg vet ikke. Men jeg lurer. For slik er det vel med oss mennesker også. Følger vi alle i samme spor, så overlever vi. Ingen tvil om det. Vi har den kunnskap og den tradisjon som gjør at vi overlever i de omgivelsene vi har fått og vokst opp i. Men hva om grunnlaget for vårt liv forandrer seg? Klarer vi da å omstille oss? Klarer vi å overleve om vi i morgen våkner opp, og alt av våre omgivelser er forandret? Jeg tror det. For vi har noen blant oss som frivelig forlater stien. De prøver noe nytt. Forsker på noe nytt. Ser nye problemstillinger der vi andre bare ser motstand. Men de møter motstand. Men de pløyer nytt land. Nye muligheter. De viser oss hvordan vi skal møte den nye tiden. De nye mulighetene. Og slik går utviklingen, generasjon etter generasjon. De samme stiene og de samme mulighetene. De samme tradisjonene. Tradisjoner som egentlig ikke er tradisjoner, for selv tradisjoner forandres over tid. Men de er like fult tradisjoner. Den samme utviklingen og den samme nytenkningen. Og hva var da meningen med å begynne dette lille tankespranget med denne lille fuglen? Jo, den viser oss at vi kan bli for spesialiserte. Vi kan utvikle en teknikk inntil det perfekte. Så lenge forutsetningene og omgivelsene er lik. Men en slik perfeksjon er ustabil og svak, når grunnlaget forandres. Den lille fuglen klarte ikke å overleve i det kalde klima. Den var laget for å fly sørover. Men like fult var den så stolt over seg selv at han ikke synes synd i seg selv. I det han ikke klarte å tilpasse seg nytt terreng. Men ingen skal komme å si at han ikke prøvde. Så kan vi avslutte med å spørre oss selv, var det hans egen skyld at han døde, eller var det de fastsatte tradisjonene som gjorde det? De trygge stiene som vi (nesten) alle følger.

                                  

                                     

tirsdag okt 07, 2008

Diskusjon.

-         Du er så forunderlig rolig.

-         Hva mener du med det?

-         Du bare sitter der, som om ingen ting er hendt.

-         Eee, hva er det som egentlig har hendt?

-         Hva det er som er hendt? Du ble nettopp skjelt ut på det groveste.

-         Hmm, jeg ser det ikke på den måten.

-         Men hvordan ser du på det da?

-         Jeg ser på det som en hendelse der mannen fikk utløp for en del ubegrunnede ytringer.

-         Du kan ikke mene at den overhøvlingen bare skal få passere uten følger fra din side?

-         Jo.

-         Det er jo helt idiotisk!

-         I mine øyner er det helt logisk.

-         Men da er det jo du selv som er idioten her!

-         Hmm, hvem er du, som i fult alvor mener du kan bestemme om mine valg er idiotiske eller ikke?

-         Hvem jeg er? Jeg er din venn, en venn som stiller opp for deg.

-         Om så er sant, så lar du den hendelsen passere uten mer diskusjon.

-         Men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg mener du må stå på ditt, ikke la slike handlinger gå forbi.

-         Hør, la den passere. Gå i glemmeboken. Mannens ord er i rette forstand så absurde at de på ingen måter fortjener en slik aggresjon som du nå fremviser.

-         Hør her. Mannen fornærmet deg. Han kalte deg ufyselige ting. Du kan ikke bare la slikt ligge, uten å forsvare deg.

-         Igjen må jeg spørre, hvem er du, som føler at du kan gripe inn i mitt liv og fortelle meg hvordan jeg skal reagere, på ting jeg ikke reagerer på.

-         Men alle andre har jo gått til motangrep, forsvart seg selv, stått opp for seg selv.

-         Men da er jeg vel kanskje ikke som alle andre da!

-         Men, men du¿

-         La nå saken ligge, sier jeg!!

-         Blir du sint på meg nå¿!

-         Nei jeg blir ikke sint på deg, men ditt mas irriterer meg.

-         Hør nå her. Her blir du skjelt ut etter noter og unoter, uten å fortrekke en mine, uten å ta til motverge. Så blir du irritert på meg, i det jeg prøver å forsvare deg.

-         Du forsvarer meg ikke, du anser min reaksjon for så veik at du føler behov for å støtte meg. Du forteller meg, uten å si det rett ut, at jeg, i mitt reaksjonsmønster, ikke handlet riktig, ut fra dine premisser og dine reaksjonsmønstre. Du glemmer meg i din argumentasjon.

-         Hvordan kan du påstå at jeg glemmer deg, all den tid jeg forsvarer deg!

-         Hør her. Den mannens ord truet meg ikke. Hans ord var i mine ører en rekke absurditeter, innholdslause setninger uten hold i virkeligheten. Hans ord var, i mine ører, ikke annet en forstyrrende støy, støy som kan sammenlignes med trikkestøy, trafikkstøy og annet støy fra dertil egnede støykilder. Støy man glemmer i det øyeblikket støykilden er borte.

-         Men mannen truet deg jo!!

-         Så lenge jeg ikke oppfatter mannen som en trussel, kan han ikke true meg.

-         Lar du da bare en drappstrussel  passere?

-         Så lenge drappstrusselen kommer fra en slik lite truende skikkelse, så lar jeg den passere.

-         Men mannen err jo en idiot, en kujon, en svekling, en ubetydelig dritt som kommer opp i ditt åsyn og fornermer deg på det groveste.

-         Og hvis denne mannen innehar alle disse egenskapene, hvorfor føler du deg da truet? Om du anser denne mannen som et null, hvorfor da føle seg truet. Er det ikke fra en jevnbyrdig konkurrent den største trusselen kommer? Eller en konkurrent du føler er sterkere enn deg? Er det ikke da tid for å stå opp for sine krav? Om du mener jeg burde kneble denne mannen, gi han inn med samme mynt, ja da anser du meg som like svak og like lite saklig som ham. Og da vurderer du ikke min styrke særlig høyt. Eller min saklighet.

-         ¿

                                            

                                                   

                                                   

mandag okt 06, 2008

For perfekt.

New York og Lofoten, to gutter av samme slekt, vandrer ut for å skaffe dagens middag. Begge er røde, med fyldig og flott pels. Hadde man sett de side om side, så hadde man sett at annet enn brødre, ja det kunne disse to ikke være. Men brødre er de ikke, i alle fall ikke annet enn i ordet. De er to gutter av samme rase, selv om deres fellese stammor levde for over en million år siden. De to guttene er sultne, da dagen har gått med uten så mye mat. Gutten i Lofoten åt en mus til frokost, mens reven i New York spiste opp restene etter en full students nattemat til frokost. Nå er det tid for middag, litt kraftigere mat. Begge er sultne, men langt fra redde for ikke å få mat.

Svensk rødrevtispe med valp

 

 

I Afrika, på de store savannene, beiter en stor flokk med Thompsongaseller. Noen dyr i flokken holder stadig vekk øye med områdene rundt beiteplassen. Noen unge dyr tripper skremt ved sin mors side og noen gamle dyr beiter i flokkens midtpunkt, tryggere for rovdyr enn de raskere ungdommene som holder til i utkanten av flokken. Så, på ett og samme hjerteslag, skvetter alle dyrene til og legger på sprang. Ut fra det gyllenfargede savannegresset kommer en Gepard fykende. I løpet av to sekunder er den oppe i 75 km/t. Den har allerede peket seg ut et byttedyr, en eldre hind, som den har låst fast blikket sitt i. Den elastiske ryggsøylen og den fantastiske muskulaturen gjør at geparden er oppe i over 90 km/t på noen få sekunder. Gasselen er ingen sinke, den hopper av gårde i stor fart, den skifter retning og den løper, bokstavlig talt, for livet. Det lille hodet til geparden holdes i perfekt vinkel og retning fra bakken. Øynene har låst fast sitt bytte og de store luftkanalene i munn og nese pøser mengder av luft ned i lungene. De fleksible leddene i den spenstige kroppen gjør at den klarer å følge etter gasselen i vendingene. Geparden er konsentrert. Og sulten.

Gepard

 

 

I Lofoten vandrer vår røde lille venn lystig ut på jakt. Først vandrer den inn i en åpen fjøs. Den ser en stund på de sovende kuene som ligger på bås, før den lett og ledig hopper opp i kraftfôrsekken som står på gulvet. Her spiser den en liten stund, før den finner ut at kraftforet er for tørt og kjedelig. Den vandrer ut av fjøsen og inn i en liten skog ved fjøsen. Her bruker menneskene på gården å legge i fra seg saftige retter av mange slag. En stor dunge med mat. Dessverre, i kveld er det ingen ny mat, så reven vandrer videre. Gammel mat kan han godt spise, bare sulten er der. I kveld har han lyst på bedre mat, ikke gamle rester på en fylling. Hans like i byen New York har akkurat kommet over noen epler ved en butikk. Søte gode epler som noen har glemt i en eske. Han forsyner seg grådig. Epler er søte saker, en fin forrett før han vil over på saftig kjøtt. Han spiser noen epler, før han slikker seg om munnen. Nå er det tid for kjøtt, bloddryppende kjøtt.

 

 

Geparden i Afrika er nå oppe i en fart på over 100 km/t. Gasselen er bare noen få cm fra dens nesetipp. Den gode lukten av kjøtt får musklene til å sparke maks i fra, geparden hopper over 7 meter i et sprang, farten er nesten 110 km/t og gasselen har tapt. Geparden henger seg fast i den og velter den i bakken. Gasselen spreller det den klarer, mens geparden bare venter til strupen ligger klar. Da slår den til og tetter luftrøret som går ned i de utpinte lungene. Gasselens muskler er allerede fri for oksygen og snart har de ikke noe å leve av. Gasellens hjerte gir opp og geparden har vunnet. Den slipper taket i den døde kroppen og legger seg ned ved sitt bytte. Den hurtige spurten og de voldsomme eksplosjonene i musklene har fått kroppstemperaturen til å stige. Den må hvile før den spiser.

 

 

I Lofoten har vår lille venn kommet over et fabelaktig bytte. Under noen dunger med råttent gress ligger det en død kalv. En stor kalv, med godt og mørt kjøtt. Kveldens middag er sikret, selv om det kanskje hadde vært best med varmt, ferskt kjøtt. Men man kan ikke bare spise favorittmat, tenkte reven, før han hogg tennene i det myke og tynne mageskinnet. I New York har vår urbane venn kommet inn i en gate ved mange spissteder for mennesker. I denne gatens bakgården er det haugevis av delikatesser, noen kokt, noen stekt og noen deilig bloddryppende utilebredde, noen timer for gamle etter menneskenes smak, deilig møre etter hans smak.

 

 

På Afrikas savanner ligger det en gepard og tar seg igjen etter sitt fryktelige og presise, ja perfekte, jaktangrep. Men geparden er fri for bytte. Tjue meter fra den sloss en flokk med hyener om den gasellen han for noen minutter siden fanget. Han er for tappet for krefter og har for mye feber i kroppen til å kunne forsvare seg. Sulten, tappet for krefter, må han se hyenene meske seg på hans eget bytte, uten at han er i stand til å kunne gjøre noe.

                       

                     

                       

                          

mandag sep 22, 2008

Bla bla bla.

-         Du er alt for diplomatisk, alt for glad i å tekke og spille på lag med alle sammen

-         Er det et problem at jeg ikke ønsker ufred

-         Ja det er et problem når du aldri står opp for dine egne meninger.

-         Jeg står opp for mine meninger jeg.

-         Nei det gjør du ikke, i alle fall ikke så veldig ofte.

-         Jeg gjør det når jeg mener det er på sin plass å gjøre det.

-         Som når da, for eksempel?

-         Når noen plager meg med viktige ting.

-         Med viktige ting? Men er ikke mange av de diskusjonene du ikke deltar i, ikke viktige da?

-         Nei.

-         Hvordan kan du si noe slik?

-         Fordi jeg mener det.

-         Men du kan da ikke mene at en diskusjon som omhandler mange mennesker ikke er viktig?

-         Jo det kan jeg.

-         Men så forklar meg hvordan du kan mene noe slik da

-         For da anklager du meg bare for feighet og liten vilje til å velge side.

-         Men det er jo akkurat det du gjør!

-         Nei.

-         Jo

-         Akkurat på grunn av dette forholder jeg meg taus i mange diskusjoner.

-         På grunn av hva?

-         Manglende evne til å sette seg inn i motpartens argumentasjon og mortpartens mening.

-         Men du har jo ingen argumentasjon, du fremmer ingen mening.

-         Jo.

-         Når da?

-         I de situasjoner jeg har diskusjonspartnere som hører på det jeg sier.

-         Men jeg lytter jo!

-         Du lytter, men du hører ikke etter og du respekterer ikke det jeg sier.

-         Jo.

-         Nei.

-         Jeg gjør det!

-         Nei dessverre, du gjør ikke det.

-         Men så kom med eksempler da. Bevis for meg det du sier.

-         Det gidder jeg ikke.

-         For du har ikke beviser!

-         Jeg gidder ikke bruke masse energi, tid og snakk på å diskutere med mennesker som aldri har evnen til å lytte, tenke over og respektere det som blir sagt.

-         Men jeg må jo få motargumentere, jeg gidder faen ikke snu kappen etter vinden.

-         Du har ingen kappe!

-         Hva i helvete mener du med det!!

-         Du har et argument, en mening, en tillært eller studert kunnskap som du kommer til å holde på, uansett hva jeg sier.

-         Men det er jo det som er å ha en mening, et standpunkt.

-         Nettopp, og derfor går det ikke ant å diskutere med deg!

 

 

                          

                                                                                                     

lørdag sep 20, 2008

Finanskrise?

¿Det er litt rart i grunnen¿ tenkte jeg i det jeg gikk ut av banken¿ at ikke disse bankansatte virker mer nervøs¿. Jeg gikk med rolige skritt bort til benken i den lille parken hundre meter fra min private bank. Påtatte rolige skritt. En sikker mann har et sikkert ganglag og en sikker mann går rolig, selv midt i en krise. Jeg satte min rumpe ned på den skittene, men solide benken. Jeg tente en røyk og la inn sikre og verdensvante armbevegelser og ansiktsuttrykk.

¿De bare satt der, slik de gjorde i forrige uke og i forrige år. Uberørt, smilende. Gode skuespillere måtte de være, så rolige når finansverden var på tur dit den helst ikke skulle være på tur. En tur midt ned i den skittene toalettskålen, eller rett i dass som jeg hels vil si¿ tenkte jeg videre, mens jeg sugde verdensvandt og selvsikkert på min sigarett. ¿Men på et plan er nå i alle fall verden på tur inn på riktig spor¿ tenkte jeg videre og tenkte da på artikkelen jeg leste i en avis om at det var mer lønnsomt for tiden å dyrke hvete i forhold til opium. ¿hvete er bra for sultne mennesker¿ tenkte jeg i det magen sa i fra om at dagens lunsj ble i største laget. Jeg har dessverre en tendens til å overspise når jeg er nervøs og når min verden ikke fungerer helt etter planen, en plan uten rot i virkeligheten, men like fult en plan, en plan jeg har lyst, men ingen evne til å følge. ¿Amerikanske kongressmedlemmer har besluttet å sprøyte 17 billioner kroner inn i den kriserammede finansverden¿ sa jeg høyt til to knorrende duer. ¿17 billioner kroner er mange penger det¿ sa jeg videre, uten at duene tok særlig notis av mine ord. ¿17 billioner kroner rekker til mange aksjer, mange obligasjoner og andre transaksjoner. 17 billioner hadde i alle fall hjulpet enormt mye for å betale ned mine lån og min gjeld¿ sa jeg til duene. Og det var nok til at duene ikke lengre giddet høre på meg, de tok sine vinger fatt og fløy sin vei. Fri for økonomiske bekymringer. Heldiggrisene, eller kanskje heller heldigduene, tenkte jeg i et anfall av veldig dårlig humor. I banken hadde de sagt at mange lands regjeringer, i tillegg til den Amerikanske, hadde spyttet inn og kom til å spytte inn mange billioner til i det skakkjørte finansielle miljøet. ¿og hvor henter de da alle disse pengene fra da?¿ hadde jeg da spurt, uten å få svar, selvsagt.

 

 

Jeg reiste meg opp og gikk i fra den skitne, men solide, benken. Jeg gikk ned mot gågaten i min lille by, som i mitt lands målestokk faktisk var en stor by, enda den ikke var større enn at den rommen bare en brøkdel av befolkningene i virkelig store byer, hele verden tatt i betraktning. Men uten tvil stor nok til å romme en hel del fremmende mennesker, mennesker av utenlandsk opprinnelse, mørkhudede mennesker med rare klær og rare lukter, rart språk og rare vaner. ¿kunne de ikke bare ha holdt seg der de kommer fra¿ mumlet jeg rolig til en ny sigarett, en Camel uten filter, før jeg tente på den og fikk på ny roen i kroppen. ¿Kunne vi ikke heller ha hjulpet disse menneskene i deres eget land i stedet for at de skal komme rekende hit til lands, på en fjøl eller i en bil¿ fortsatte jeg min tankerekke. Men så kom jeg jo på dette mantraet om sult, krig og religion og slike ting. Men akkurat dette med sult var jo i grunnen ikke et så forferdelig stort problem da. Jeg husket den artikkelen jeg leste for noen få år siden, den artikkelen der artikkelforfatteren mente at vi kunne fø utrolig mange flere mennesker om vi tok i bruk alt den tilgjengelige dyrkningsjorden som faktisk fantes. Om land med god økonomi hadde klart å bygge veier og kaianlegg i mange fattige land, slik at infrastrukturen tillatte at gjødsel og gode såvarer ble fraktet inn i landene og ikke minst at de ferdige råvarene faktisk kunne bli fraktet ut til et tilgjengelig marked etter ordentlige veier, og ikke etter esel og kamelstier, ja så ville alle jordens sultproblemer vært over, en gang for alle, samt at fattige bønder faktisk kunne tjene penger i de landene de var født og oppvokst i, og som de faktisk ønsket å bli gammel i. Men på den andre siden, hvilken land i verden var det som kunne hoste opp penger til et slik prosjekt. Det var nok ingen, tenkte jeg, samtidig som jeg kom på den saftige biffen som lå hjemme å ventet på meg. Kanskje denne økonomiske krisen kom til å gå ubemerket forbi, alt i alt.

                                                                 

                                                                     

                                                                    

tirsdag sep 09, 2008

Et stikk.

¿Det var da som faen¿ ropte Jon. ¿Kom deg på plass, din forbanna gamelerik. Kan du være så vennlig å strekk de forbann leddene dine noen millimeter til, så den helvetes kjedelåsen kan kom seg på plass¿ fortsatte Jon. Han var sint. Han var forbandet. Han kokte. Det nyttet ikke. Det passet ikke. Han hadde gjort en feil. En tabbe. Han måtte løse det. Bonden kom nå snart og hentet rundballepressa. Og her sto han. Til kness i mannskjit og helvetesdom. Han forbandet jobben og tilværelsen.

 

 

Jon gikk ut på bakromet. Hentet en pils i kjøleskapet. Drakk den i tre store slurker. Åpnet en til. Drakk den og. Han satte seg i den gamle utslitte lenestolen. Slappet av. Kjente virkningen av ølet bre seg i årene. Han følte seg bedre. Hendene skalv ikke så mye lengre. Han inntok en tilstand av normalitet. Av kontroll. Jon gikk ut i verkstedet igjen.  Kjente hodepinen avta litt. Huff, kanskje ble det litt for mye å drikke i går kveld. En flaske vin. Noen få drammer. Noen kalde pils. Ikke mer enn han burde tåle på en søndags kveld. Kanskje det var de to siste med kaffe og litt godt oppi som gjorde utslaget. Satte han litt ut av spill. Nei, de var da bare til hjelp. Roet ned kroppen litt. Fikk han i balanse. Nei da, ting var under kontroll. Han bare plagdes litt i dag. Tingene jobbet mot han. Ville ikke samarbeide. Og det var jo litt som faen det, for bonden som eide pressa var en sur en jævel, tenkte Jon. Han måtte bli ferdig til klokken fire. Nå var den elleve. Kanskje han skulle spise litt. Ja det skulle han. Han var sulten. Lysten på noe salt. Han satte seg i bilen. Kjørte til byen. Gikk på Esso. Fikk seg to pølser i brød. En brus. En pakke røyk. Han kjørte tilbake til verkstedet. Gikk inn på bakkrommet og spiste. Åpnet en flaske øl til. Sånn. Nå var han klar.

 

 

Klar til å plages mer. Han fikk det ikke til. Heldigvis kom sønnen tidlig hjem fra skolen. Kanskje han kunne hjelpe. Men det ville sønnen ikke. Sønnen ville skru på bilen sin. En gammel Opel. Tull og tøv, tenkte Jon. Ett vrak. Unyttig tid og energi.

 

 

Jon fortsatte å plages. Ting ville ikke bli rett. Han tok trommelen ut igjen. Så at han hadde sveiset tannhjulet feil på. Det kom til å bli kast i den. Heldigvis at jeg oppdaget det, tenkte Jon. Så på klokken. Den var tretten tretti. To og en halv time til klokken var seksten. Kanskje han kom til å klare det. Han hentet vinkelsliperen. Skar av tannhjulet. Ordnet feste. Sveiste det på igjen. Sønnen kom inn i verkstedet. ¿Pappa, hvordan får jeg ut lageret?¿. Det var tredje gang han var her inne og maste nå. Jon kjente irritasjonen komme. Han ba sønnen holde kjeft. ¿Du vet hvordan du får det ut. Bruk tersen. Slå det sundt. Du klarer det. Jeg har ikke tid nå. Jeg må bli ferdig¿ nærmest ropte Jon. Sønnen gikk ut. Sønnen sto ute å reparerte på bilen. Jon fortsatte inne. Sveiset på tannhjulet. Plagdes med å få trommelen på plass.

 

 

Sønnen kom inn igjen. ¿ pappa, hvor er hjullagrene til bilen min?¿ spurte han. Jon bare stirret til svar. Sønnen forsto ikke. ¿ hørte du hva jeg sa?¿ spurte sønnen på ny. Jon måtte konsentrere seg for ikke å eksplodere fullstendig. ¿jeg vet da for helvete ikke hvor du slenger rundt deg med deler til din egen bil¿ svarte han. Sønnen stirret på han. ¿Men det var jo du som skulle bestille de. Du sa i går at lagrene var kommet¿ svarte sønnen. Jon ble sinna. Lagrene var ikke kommet. Han kom på det nå. Sønnen hadde spurt i går kveld. For å få fred svarte Jon bare at lagrene var kommet. For å få sønnen unna veien. Få fred til å¿drikke. Ett snev av sammvitighet flagret over sjelen til Jon. Jon bare fortsatte med sitt. Sønnen begynte å leite etter lagrene. For som en røyskatt over alle benkene og hyllene. Åpnet skap og skuffer. Fant de ikke. Fant ikke lagrene som ikke var der. ¿er du sikker på at det var mine lager som kom?¿ spurte han. Jon orket ikke svare. Han lengtet etter en pils. En kald og god pils. Trommelen ville ikke på plass. Tannhjulet var enda ikke blitt sveist rett på. Han hadde antagelig sveiset for mye i det. Lagt på for mye på baksiden. Trommelen hadde nå blitt for brei. Festene var for trange. ¿Det var da som det svartsvidde helvete. Må han tykjen komme å hente hele helvetesdommen. Da skulle eg ha banka livskjiten ut av den forvridde, formørka helvetes tykjedommen¿ ropte Jon. Han var forbandet. Klokken var fjorten førti. Det var en time og tjue minutter til bonden kom. Jon hadde lovet at den skulle være ferdig i dag. Den skulle egentlig ha vært ferdig før helgen. På fredag var bonden her for å hente den. Da var den ikke ferdig. Jon lovte da å reparere den i helgen. Men helgen hadde gått så fort. Fredag var blitt til søndag bare på kort tid. Bare noen drammer og pils, så vips, så var helgen over. Nå var det mandag. Mandag og klokken var fjorten førtien. Han hadde det travelt. Faen han hadde det travelt.

 

 

Sønnen kom inn igjen. ¿jeg finner ikke lagrene. Kan ikke du leite de opp? Jeg vil skifte de nå når jeg har skrudd av dekkene og fjernet de gamle lagrene. Nå trenger jeg de nye¿ sa sønnen. Jon eksploderte. ¿Jeg trenger tid. Tid til å få denne ferdig. Se til helvete å komme deg ut her i fra. Lagrene er ikke her. De har ikke kommet¿. Sønnen så rart på Jon, før han gikk ut igjen. Jon fortsatte med sitt. Han fikk trommelen ned på bakken. Skar laust tannhjulet på nytt igjen. Slipte reint kuttflaten. Sveiste mindre i nå. Fikk tannhjulet sveiset på igjen. Fikk trommelen på plass. Nå passet den. Nå passet den og nå var klokken femten førtifem. Kanskje han klarte det. Nå var det bare at kjeden passet. Han hentet kjedelåset. Prøvde å få det i. Ikke faen om det passet. Ikke snakk om. Kjeden var enda for kort. Jon skjønte ingen ting. Han hentet en stort skrujern. Prøvde å strekke kjeden. Det gikk ikke. Sønnen kom inn. Så rart på faren. ¿Du pappa, den kjeden der hentet jeg to ledd fra på lørdag. Du sa det var greit. Kjeden skulle ikke brukes sa du. Er den for kort nå?¿ spurte sønnen. Inn oppkjørselen kom bonden som eide pressa. Sønnen så på faren. Spurte på nytt. ¿Er kjeden for kort nå?¿. Jon så på det store skrujernet han holdte i handa si. Så på halsen til sønnen som sto der fremfor han. Så på skrujernet igjen, tenkte med seg selv ¿ ett stikk, så blir det stille¿.    

                                                                                                         

                                                                                                         

lørdag aug 30, 2008

Spennende yrker.

Arkeologi kan være veldig spennende. Man kan komme over små ting som kanskje forandrer historien helt, eller så kommer man kanskje over store ting som bare bekrefter historien. En god venn av meg er arkeolog. Han jobber ved Lofotr, vikingmuseet her i Lofoten. Han har flere ganger åpnet graver fra jernalder. Graver der spor etter fortiden har vært godt synlig og lett tilgjengelig. Noen ganger er det tilfeldigheter som kan føre til de fantastiske funn. Hele museet Lofotr er kommet til ved en bondes iver etter å pløye åkeren. En annen tilfeldighet som har ført til en del svar på spørsmålene om fortiden er mannen Otzi. Otzi ble funnet fullstendig nedfrosset av tyskeren Helmug Simon og hans kone på Similaun-breen i fjellområdet mellom Italia og Østerrike, nær Ötztal-dalen i 1991. Ved første øyekast trodde de den godt bevarte døde kroppen var en fjellvandrer som var omkommet. Men forskere fant raskt ut at liket tilhørte en mann som vandret rundt omkring for 5 300 år siden. Genetikere, botanikere og andre eksperter forsøker nå å finne ut mer om steinaldermannens liv. Det meste står fortsatt ubesvart, men nye metoder som DNA-bruk og analyse av tannemalje gir nå resultater. Analysene bekrefter at leggsokkene og kappen til Otzi er laget av saueull. Mokasinene hans stammer fra skinn fra kveg. Altså var han kledd i klær fra nettopp slike dyr som gjetere passer, når de skal til og fra beite, kommenterer Klaus Hollemeyer i en omtale av studien. Forskerne trekker imidlertid ingen bastante konklusjoner om hvorvidt Otzi var gjeter eller ikke. Utvalget av klesmaterialer var jo uansett temmelig begrenset for fem tusen år siden. Dermed er det ikke sikkert at materialene i klærne til Otzi kan fortelle så mye om hvordan han livnærte seg. Men basert på både pilkoggeret han hadde med seg, og tatoveringer i huden, har det også vært spekulert på om han kunne være jeger eller sjaman. Mannen brukte medisinsk sopp, og hadde tatoveringer som ser ut til å ha blitt benyttet som en tidlig form for akupunktur for å behandle artritt. Ved hjelp av røntgenbilder i 2001 avdekket forskerne en pilspiss i en av mannens skuldre. DNA-tester har avdekket spor av blod fra fire forskjellige personer på Otzis klær, og han har et dypt kutt mellom pekefingeren og tommelen, trolig som følge av kamp. Professor Walter Leitner ved universitetet i Innsbruck tror Otzi var offer for en sammensvergelse og ble drept av sin egen stamme. Otzi ble 45 år gammel, noe som var mye på den tiden. Det bygger også opp om teorien rundt det at han kunne ha vært en sjaman. I alle fall kan det virke som om det hvilen en forbannelse over Otzi. En av de første som tok på den døde mannen, rettslegen Rainer Henn, døde i en bilkollisjon da han var på vei for å forelese om Otzi. En fjellguide som hjalp til med å finne steinaldermannen, falt utfor et stup og døde, og en journalist som filmet utgravingen ved isbreen, døde av kreft. I fjor høst omkom mannen som først fant Otzi, Helmut Simon, nær stedet der han fant steinaldermannen. Ifølge politiet hadde Simon trolig falt 100 meter og omkom under nedfarten fra 2 365 meter høye Geisskarkopf i Østerrike. Simon ble funnet død av en jeger etter en uke. Snøfall og tåke vanskeligjorde letingen. Professor Walter Leitner hadde samme dag som Simon døde, med seg en gruppe amerikanske journalister like i nærheten. De måtte reddes med helikopter da de plutselig ble overrasket av en storm. Ryktene om denne forbannelsen er ikke så veldig kjent. Jeg fikk først høre om den i sommer, av en italiener som også er arkeolog. Han jobber ved en skole ikke så langt unna der Otzi ligger. Han fortalte om den redselen som lå rundt denne mumien, en mumie som er over 5000 år gammel. Så å være arkeolog kan være veldig spennende. Og skremmende.

 

                                             

 

                                          

torsdag aug 21, 2008

Suverene Mennesker.

En edderkopp spinner sitt nett. Den jobber i lang tid, nøyaktig og forsiktig. Den gleder seg til all den gode maten som et slikt nett vil skaffe den. Etter lang tid er den ferdig. Den kryper sliten inn mot midten av nettet. Der skal den sitte og hvile, hvile helt til nettet skaffer den mat. Et menneske står å ser på edderkoppen. Ser at edderkoppen plasserer seg midt i nettet. Ferdig med sin langtekkelige jobb. Mennesket river ned nettet.

 

 

Et barn ligger i skyggen bak en vegg av tørt strå. Barnet ligger på et skittent teppe, så tynt at steinene på bakken stikker gjennom. Barnet er tørst. Barnet er sulten. Men det kommer verken vått eller tørt, for barnets mor blir i denne stund voldtatt av noen sinte menn i uniformer. I et annet land, samme dag, samme sekund, skriker et annet barn seg til nye gardiner på sitt soverom. De nåværende gardinene har ikke rett farge.

 

 

På en gate i en by, en gjeng unger står samlet i en ring. Når man ser dem utenifra, så ser det ut som de leker en lek, en gruppelek, slike leker alle barn til alle tider har lekt. En kråke flyr over gruppen. I det den flyr over, ser den at ungene leker med en katt. Kråken flyr videre, uten å vite at ungene ikke leker med katten, de piner den. De holder den fast, stikker pinner under huden på den, punkterer øynene på den, hopper på halen dens. En voksen mann kommer til. Han tar katten med seg, holder den ytterst i halen. Mannen hiver katten i en søppelkasse. Der ligger den lenge, før den dør.

 

 

På en gård i et lite land står bonden i åkeren. Han er sulten, men har ingen mat. Han jobber på en frodig åker, der grønne saftige vekster står på rekke og rad. Mannen går med en liten hakke mellom vekstene, han luker ugress slik at de store plantene skal få all næringen. Mannen er siste bonde i en lang rekke av bønder. Evnen til å få en plante til å vokse ligger som et instinkt i ryggmargen. Mannen er så sulten, armene så tynne. Hjemme har han en kone og to barn, to små sultne barn, og senere i dag kommer denne fryktelige mannen, denne mannen som tvinger han til å dyrke planter som ikke kan spises, planter som blir omdannet til dødens hvite pulver, et pulver som er mer verdifullt enn gull. Mannen er så sulten, men mat har han ikke.

 

 

I en seng ligger en ung jente. Hun får ikke sove, for alle tingene er så rare i dag. Pappa kom ikke inn til henne i kveld. Pappa er borte, han ble hentet i kveld, hentet av sinte menn i sorte klær. Og om ikke lenge kommer døden og henter hennes mor, hennes gråtende mor, en mor som sitter der alene i stuen, hun sitter i stuen og gråter og vet ikke at døden snart kommer og henter henne. Jenta lengter etter sin far. Sin snille far som kommer inn til henne hver eneste kveld og gjør det han må gjøre, slik at døden ikke henter hennes mor. Men jenta klarer ikke si noe, verken til seg selv eller sin mor, for sier hun noe, så henter døden både hennes mor og hennes far, og det vil hun ikke, selv om hun synes pappa er litt ekkel når gjør det han må gjøre, hver kveld inne til henne, inne i henne.

 

 

På en avfallsplass et sted i verden ligger det mange døde dyr. Det er geitebukker. De ligger der i store dunger, døde, selv om de nesten nettopp er født. De ligger der og frister alle kråkene, alle måsene, alle revene som holder til rundt avfallsplassen. Men de slipper ikke til, de slipper ikke til all den gode unge maten. En mann kommer kjørende med en bil. Bak bilen har mannen en biltilhenger og i biltilhengeren ligger det nesten tjue døde bukkekillinger. Mannen får henvist plass dit de andre bukkelikene ligger. Mannen kjører bort og begynner å hive av de døde dyrene, de nyfødte dyrene, med et liv fremfor seg, et liv som ble røvet fra dem, da de var født med feil kjønn.

 

 

En kvinne blir steinet til døde siden hun ble forelsket i feil mann, en dame tar sitt liv siden menneske hun elsker er en annen kvinne, en mann drikker seg langsomt til døde siden han ikke tør gå ut blant andre mennesker, en ung gutt ligger og gråter siden hans far ikke skjønner at for han er alle bokstavene like, en ung mann lever hele sitt liv alene, i redsel for at kvinnene vil le av hans lille penis, en jente ligger på en sofa og gråter, gråten over barndommen som aldri kom, en gutt setter sitt første skudd heroin og verden blir så fin, en mor og en datter blir kjørt i hjel av en fyllekjører, en fyllekjører som drikker for å dø, slik at livet kan bli godt igjen. En kvinne spiser til hun ikke klarer gå. Men hun trenger ikke gå, for det er maten som gir henne lykke

 

 

På en skole står en professor og underviser. Han lærer elevene at menneskene er jordens mest suverene skapning. Nesten ingen av elevene stiller noen spørsmål til den lærdommen.

                                                 

                                                 

                                            

onsdag jul 23, 2008

Urban ro.

Kaffen smaker slik god kaffe skal smake. Den er sort som natten og den er servert i et solid keramikkrus. Himmelen er ikke blå, men temperaturen er det ingen ting å si på. Et stykke fra bordet vårt vokser det et stort tre med tykke grener som sprer seg ut over den grønne plenen. De to guttene mine klatrer så høyt at de klarer å se over gjerdet som skiller den lille parken fra den sterkt trafikkerte veien. Der blir de sittende, med hver sin klubbe i munnen, og studere det urbane og yrende livet i gaten. Jeg tar en kjeft kaffe til. To damer på nabobordet får meg til å få lyst på en sigarett. Det ser så godt ut, der de sitter, i ro og fred og røyker. Jeg sitter slik, bare jeg og en kopp kaffe, og alt jeg kjenner er en stor og urban ro. Kaffen og de rolige menneskene rundt meg, ungenes trygghet i treet. Den gode varmen. Det er godt å sitte slik. Se på myldret av mennesker som går hit og dit. Mennesker i arbeidsklær, ferieklær, hverdagsklær og fine klær. Et mylder av kjøtt og blod som vandrer hit og dit. Et mylder som får meg til å slappe av. De er et bevis på at livet går videre. Alt er som før. Noen jobber, noen har fri.

 

 

Jeg tar meg en bit lakris. Myk og deilig lakris. Den koster 55 kr for noen få biter i en liten pose. Men de er verdt hver eneste krone. Det er uten tvil den beste lakrisen jeg noen ganger har smakt. Og jeg som elsker lakris.

 

 

Vi går nedover hovedgaten i den lille byen vår. I en handelsbod kjøper vi oss en liten snei spekepølse. Guttene og jeg deler den lille biten. Den salte gode smaken ligger lenge på tungen. Guttene småspringer ved siden av meg. De balanserer på alt som kan balanseres på. De hopper opp på steiner og de springer rundt bilene. Jeg vandrer bare rolig videre, vel vitende om at de kommer etter. I det vi må krysse en trafikkert vei får jeg to små barnehender i mine egne store hender. Jeg er glad, for om noen år er de for store til å skal holde i hånden. Da skal de klare alt selv og jeg er bare blitt forvandlet til en teit gammel mann.

 

 

På en basketbane i parken spiller en gjeng ungdommer basketball. De er kledd i store seggebukser, store smykker og med vide luer på hodet. De roper til hverandre og de småkrangler litt. Jeg blir glad over de unges evne til å finne sin egen stil og sitt eget uttrykk. Selv her oppe i det høye nord er ungdommen lik den ungdommen jeg har sett andre steder. På en benk ved siden av banen sitter en liten gruppe jenter og ser på kampen. De hvisker og kniser til hverandre. Noen tradisjoner ser aldri ut til å bli brutt. Heldigvis. Disse jentene ser ut som jentene gjorde da jeg var på deres alder. Unge og friske og med et godt øye til de store gutta. Så små vi følte oss den gang, da jentene plutselig var større enn oss gutta. Da var vi plutselig bare blitt kjempeteite og veldig små. Egentlig en følelse jeg har tatt med meg videre i livet.

 

 

I en busstopp sitter en mann å røyker en sigarett. Han røyker den fra en slik sigarettforlenger. Jeg kommer ikke på hva det heter, men det er et slikt langt mellomstykke som jeg bare før har sett på film. Mannen er tynn. Han har en stor hatt på hodet og han sitter med bena i kryss. Han ser ut i luften og han røyker på en forfinet og elegant måte. Jeg får en følelse av at dette er en intelligent mann, en tenker. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg får lyst til å gå bort til mannen og snakke med han. Spørre han om hva han tenker på. Men jeg er ikke laget slik, jeg går ikke bort til fremende, selv nå når jeg etter retten skal være en voksen mann.

 

 

Mannen slukker sigaretten med en fin handbevegelse. Han hiver sigarettstumpen i søpla, før han går bort til en sykkel og sykler sin vei. Jeg følger han med blikket til han forsvinner rundt hjørnet på Statoilstasjonen. Da får jeg øye på min datter. Hun og storebrødrene leker blant de få trærne som vokser utenfor restauranten vi har spist på. Datteren min er nyklipt i dag. De små krøllene danser i det hun prøver å springe fra de to større brødrene sine. En liten dame som har vært til frisøren, redd for saksen og redd for den fremende damen. Da var mammas fang godt å sitte på. Med store øyner så hun sitt eget hår bli klippet av, slik hun så på i dag tidlig, da jeg og guttene klipte oss selv, hjemme på badet, med en elektrisk klippemaskin. Kort sommersveis på oss gutta, fin frisørsveis på datteren. Det er bare mor selv som ikke er klippet i dag.

 

 

Vi setter oss inn i bilen. En dag i byen er over, denne lille byen som ligger her midt i myren. Et lite tettsted med bystatus. Stort for de små barna, kanskje uendelig lite for den oppvoksende generasjon ungdommer, og sjarmerende idyllisk for turistene fra det store kontinentet.

 

 

Vi kjører hjem. Den urbane roen sitter enda i kroppen. Det spørs hvor lenge slike små plasser klarer å holde på menneskene. Kanskje når jeg er en gammel mann, så er denne byen like liten som det den en gang var, noen få butikker i en klynge rundt et lite kryss. Jaja, utviklingen kan man nesten ikke stoppe, selv om man hele tiden tror at det var så mye bedre før.

                   

                  

                  

En fisketur.

Jeg ror sakte over vannet. De to guttene mine sitter på bakerste tofte med hver sin fiskestang ut over ripen. De snakker og de ler. Bak meg sitter min onkelunge, gutt det også. Han deltar han og i samtalen. Jeg sitter der i midten, smilende til de små menneskenes tolkninger og betraktninger. De småkrangler litt om småting og de ler høyt og hjertelig. De er seg selv, på alle vis. I bunnen av båten ligger det to ørreter. Den ene er så liten at den ikke kunne mette en måseunge. Den andre er stor og fin, 4 hg kanskje. Gul i buken, røde prikker. Den ga de små armene til min onkelunge en god og artig kamp. Mine egne gutter så med store og misunnelige øyner på den store fisken som kom over ripen. ¿en slik en vil jeg også ha¿ sa min minste gutt. Skulle ønske jeg kunne ha gitt han det. Heldigvis er det ikke jeg som styrer med fiskelykke og jaktlykke, så jeg kan ikke annet en smile til svar.

 

 

Vi ror på land på en liten odde som strekker seg ut i vannet. Vi går i land og plukker årets første multebær. Skoges gull smaker like søtt og godt i år som i fjor. Myren er dekket av de røde og gule bærene. Det meste enda bare kart, men en og annen bær står der, saftig og moden. Guttene er fornøyd etter en liten smak. De synes ikke multer er så veldig godt. De vil heller plukke blåbær. Jeg nekter dem ikke. Da blir det flere multer på meg.

 

 

Tre gutter med blåe hender og truter står på en strand og hiver stein i vannet. De konkurrerer om hvem som klarer å hive lengst. Jeg står der og fantaserer om de ungene som sto her for tusen år siden, to tusen år siden. De sto sikkert her og konkurrerte de og, mens årets først blåbær spredde sin søte smak på deres små tunger. Unger er unger, selv om årene går. Foreldre er foreldre, selv om årene går. Klokken er snart ti på kvelden. Selv om det er sommerferie, så må små gutter til sengs. Jeg går å henter båten. Ror til land og slipper om bord tre sprettene små kropper. De gnur seg i øynene og skutter seg mot kveldskulden. Det er på tide å ro hjem.

 

 

På land kommer min kone og vår lille datter i mot oss. De hadde sett fra kjøkkenvinduet at vi var på tur i land. Jeg slipper guttene på land og ta lillejenta med ut i båten en liten tur. Hun står mellom bena mine og klamrer seg fast til stoffet i buksen min. Hun ser storøyd ut over det store vannet. Litt engstelig. Men så kommer smilet. Hun slipper meg med ene hånden og begynner å peke på sivet som er på vannet, fisken som hopper og endene som svømmer i fra oss. Hadde vi hatt redningsvest til den lille kroppen, så skulle hun ha fått en lengre tur i kveld. Vi ror mot land igjen. Mens min kone tar ungene med seg opp mot bilen, fortøyer jeg båten. Jeg tar fisken og fiskeredskapene og skal til å gå opp jeg og. Men noe drar meg mot vanner, så jeg snur meg. Og der ligger vannet speile blankt, kun avbrutt av et vak nå og da. Fjellene speiler seg kry og vakker i vannet, de skogkledde liene er like grønne i vannet som i virkeligheten. Jeg kjenner at vi menneskene er rike, rike som er født på en slik vakker jord. En jord vi gjør alt vi kan for å ødelegge. Jeg sukker og snur meg. Det er på tide å gå hjem igjen.

                       

                               

tirsdag jul 22, 2008

Allergis reaksjon(eller igjen - babel).

Ok dere, det kan gå nedover med de fleste og vi reagerer alle på forskjellige vis. Jeg for min del har fått allergi. Skikkelig irriterende og rennende allergi. Det fosser fra alle av ansiktets kroppsåpninger. Litt mindre fra ørene enn fra nesen, munnen og øynene, men bagateller teller ikke i det store bildet. En slik allergisk reaksjon kan gjøre noe med et menneske. Man kan bli ydmyk og legge seg ned for telling, eller man kan se fanden i hvitøyet og gå til angrep på sin egen kropp. Jeg for min del har bolig i en av Norges, om ikke verdens, skrøpeligste kropper. Det er snart fan ikke den ting som ikke feiler denne arme boligen. Hadde jeg hatt mulighet, så hadde jeg solgt den og kjøpt meg en bedre kropp. En skikkelig kropp. En slik kropp som Brad Pitt har. Jeg ser ikke for meg Brad Pitt med rennende nese, giktbrudne ledd og sjenerende og irriterende hudsykedommer. Og jeg ser ikke for meg Brad Pitts kropp med en stor og myk bilring rundt magen. Ja jeg ser ikke for meg at den kroppen har noen som helst skavanker. Jeg regner med den kroppen er klar med en gang eieren slår opp øynene om morgenen. Ferdig barbert, ferdig frisert og luktfri. Jeg ser ikke for meg at den kroppen vandrer stiv og støl over et gulv fult av stikkende små leker og en blære som er på randen av stinkende morgenurin. Brad Pitts kropp er ikke slik. Jeg kan i det hele tatt ikke forestille meg at den kroppen er plaget med tarmgass. Eller full blære. For ikke å snakke om forplantningslemmet. Jeg regner med den kroppen har et perfekt forplantningsslem, u-besudlet av kjønnsykdommer og sjenerende lukt. Ja jeg regner med det er utstyrt med en moderat og kledelig hårevekst, ikke en nordnorsk jungel av fettglinsende, uvasket tomånederpåhavet hår, hår som gjør stålull i de nordnorske hjem fullstendig overflødig.

 

 

Den som kunne ha kjøpt Brad Pitts kropp. Da kunne jeg ha sendt min på kondemnering. Kokt såpe på den. En såpe beregnet for å vaske en velbrukt møkkerkjeller rein med. Den simpleste og dårligste såpen i verden. Jeg pleier å si at hadde jeg vært en okse, ja så hadde jeg blitt gjeldet ved fødselen. De små okseballene hadde blitt skåret vekk med en sløv tapetkniv, før dyrlegen hadde pakket de inn i plast, forseglet plastposen, pakket plastposen inn i en koffert, tapet kofferten med gaffatape, isbjørntape, rundballetape for så å bli senket ned i flytende voks, forseglet igjen og sendt med første fly til Mordor, der ballene hadde blitt senket i den glødende ildmørjen, destruert sammen med Saurons ring, ondskapens ring, slik at jeg aldri hadde sluppet til i avlen. Men dessverre er jeg et menneske og jeg var så vidt kjønnsmoden før jeg klarte å avle mitt første barn. Etter det har jeg klart to til og ikke nok med det, det fjerde er på vei. Og alle disse har arvet genene til min skakkjørte og elendige kropp. Jeg skulle ha vært skutt for misshandling av mitt eget kjøtt og blod. Jeg regner med at når de er blitt så store at de skjønner elendigheten i sitt arvemateriale, så saksøker de meg for det jeg eier og har. Så kan de slåss om en sliten kassebil og en utrangert bærbar pc, de tingene jeg egenhendig eier og har. De to tingene, pluss en primus, et hullete telt og en fiskestang kjøpt på Europris før vi mennesker viste hva en mobiltelefon var.

 

 

Den som kunne ha hatt kroppen til Brad Pitt. Den kroppen blir nok ikke syk. Den kroppen blir nok ikke fyllesyk. Ja jeg regner med at den kroppen ikke blir full engang. Jeg regner med at den kroppen tåler store mengder alkohol, uten at den får en trang til å fortelle verden og bartenderen at man elsker den, uten at man får et brennende ønske om å vandre hjem fra byen, 13 lange kilometer, i minus femten grader og bare med en tynn, hvit skjorte mellom de kalde gradene og den bleikfeite kroppen. Slikt tull finner ikke Brad Pitts kropp på. Brad Pitts kropp hyler ned den ene halvliteren etter den andre, vodkashottene likeså, like blid og like edru. Brad Pitts kropp blir bare mer sjarmerende etter noen styrepromille. Den blir aldri full, aldri kranglete, aldri sipete, aldri klengete, bare sjarmerende, vakker og med glimt i øyet. Det eneste glimtet i mitt øye er når sollyset trenger inn i ørene og reflekteres ut øynene, forsterket av den blankpolerte og tomme innsiden av mitt hode. Eller når jeg må tømme innpå med øyendråper i det øynene, røde som en kveldsol, er klistret igjen av gul irriterende puss. Akkurat da, etter de første fem blunkende, ja da kan man ane et tårevått glimt i mitt øye.

 

 

En kropp er en skrøpelig ting. Skrøpelig og ikke minst stokk dum. Min kropp reagerer mot seg selv. Ha ha ha, ja det er sant. Immunforsvaret er så forstokket og så innmari dumt at det tror leddene i min kropp er en farlig infeksjon. Så de angriper leddene. Bryter de ned og gjør et velsmurt ledd til en knirkende, rustete hengsel. Immunforsvaret gjør den bevegelige ryggsøylen om til en forsteinet og ubrukelig fossil. Huden sveller opp til et veskene område med tusenvis av små vannfylte vorter og nesen, nesen nyser en million ganger hver dag, den spruter snørr og blod utover hele meg. hvordan i all verden kan en nese produsere så mye av den lite sjarmerende vesken snørr. Hadde den ennå kunnet produsere vin, rødvin. Sider. Brus. I det minste kunne den ha produsert saft. Billig sukkerrik husholdningssaft. Det hadde vært noe til nese. Men nei. Snørr. Heslig snørr.

 

 

Den som kunne ha hatt kroppen til Brad Pitt. En veltrimmet kropp. frisk og rask, ledig i leddene, rask i kroppen, velfrisert hår, ingen hår i nesen, ingen hår i ørene. En flott kropp. Da kunne jeg ha vandret blant alle de andre med et fint smil om munnen. I stedet smiler jeg med snørr på overleppen, sikkel på haken, røde øyner og sår hals. Men ikke fan om kroppen skal vinne denne kampen. Ikke faen. Jeg skal vise den. Jeg skal proppe den så full av c-vitaminer at appelsinhud får ny betydning. Jeg skal spraye nesen så full av nesespray at den verste kokainsnifferen i verden blir fra seg av misunnelse, jeg skal dryppe øynene så fulle av øyendråper at jeg aldri trenger gråte mer, jeg skal spise så mye allergimedisin at pisset mitt kan bli solgt på blå resept. Så kan Brad Pitts kropp bare være der den er. For alt i alt, jeg er jo glad i denne kroppen. Den er jo min. Ja jeg fikk den til og med helt gratis. Og den har vært her så lenge jeg har levd. Vi har vokst sammen, kan man si. Selv om vi ikke alltid er like enige i tingenes tilstand.

 

 

God natt til Brad Pitt og alle dere andre. Nå trenger jeg litt hvile.

 

 

 

 

 

 

 

 

                    

                 

                        

                       

mandag jul 21, 2008

Anarki(eller med andre ord - babel).

-         Men i all verden menneske, du kan jo ikke si noe slik.

-         Hvorfor kan jeg ikke det?

-         Hvorfor ikke. Det passer seg ikke.

-         For meg gjør det det.

-         Det kan du da ikke mene.

-         Det mener jeg like sikkert som jeg står her.

-         Dette kan jeg ikke forstå. Det er jo rett og slett grusomt.

-         Ikke for min del. For min del er det det mest naturlige i hele verden.

-         Folkens, folkens kom hit å hør hva dette menneske liret ut av seg.

De andre avbryter sakte sine egne samtaler. Etter en liten stund ligger lokalet i stillhet. Noen sitter ved det store spisebordet og noen sitter i den lyse sofaen ved det gamle ¿ men flotte ¿ salongbordet, som står som en flat bauta fremfor sofaen, en bauta dekket av glass med god og berusende drikke. Til slutt ser alle bort på de to menneskene som står for seg selv i overgangen mellom stue og kjøkken. Det var fra de to oppfordringen om å lytte kom. Men ingen vet hvem av dem som ytret ordene om å høre etter.

-         Dette menneske. Dette menneske som står her fremfor meg. Dette menneske kom med ytringer av en helt spesiell karakter. En sjokkerende karakter, rett og slett, om jeg får bruke så sterke ord.

-         Hva var det som ble sagt?

-         Ja jeg vet ikke om jeg tør ta slike ord i min munn.

-         Men hvorfor ba du oss lytte, om ordene er for grove til å bli gjengitt?

-         Fordi ordene er av en slik karakter at de uten tvil trenger å bli gjengitt. Gjengitt og slått til bakken for det blasfemi de representerer. Den barbariske holdning de presser opp til overflaten.

-         Men så si ordene da!

-         Jeg vet ikke om jeg kan si de. De smerter meg for mye.

-         Så få den som sa det, til å gjengi sine egne ord da! 

-         De ordene jeg ytret fortjener ikke den oppmerksomhet de allerede har fått. Mine ord gjør til kjenne en følelse jeg har over livet. Ingen ting annet.

-         He he, om du sa noe slik som at Gud er død, ja så er de ordene allerede sagt og ikke minst gjengitt til det kjedsommelige i diverse skrifter og taler.

-         Jeg ytret ingen slike ord, selv om akkurat det utsagnet i seg selv er riktig og ikke minst feilsitert og feiltolket.

-         Hva mener du med det? De ordene om at Gud er død er vel ikke noe annet enn en forkastelse av religionen og en tilnærming til det fornuftstyrte samfunn.

-         Og der ¿ etter min mening ¿ feilsiterer du igjen disse kloke ordene.

-         Hvordan da? Er det bare dem selv som sitter på den ene og riktige løsningen? Er det det de mener, kanskje?

-         På ingen måte.

-         Men hvorfor ytrer de dem på den måten de gjør da?

-         Fordi jeg mener Nietzsches ord ikke er sagt i den mening. Men dette fører ingen steder. La oss glemme min venns oppfordring. La oss ikke kaste bort tiden på tull. Vend tilbake til deres egne samtaler. Dette ble bare en latterlig pause i et ellers hyggelig selskap.

-         Prøver du å prate deg vekk nå?

-         På ingen måte. Men mine ord ¿ som jeg sa tidligere ¿ fortjener på ingen måte denne oppmerksomheten. Denne oppmerksomheten som de allerede har fått.

-         Men kan du ikke da bare si ordene, slik at vi i fred kan vende tilbake til våre egne samtaler.

-         Kan dere ikke bare nå, uten mine uvesentlige ord, vende tilbake til der dere ble avbrutt av min ¿ tilsynelatende lamslåtte, etter utseende å dømme ¿ venn. En unødvendig avbrytelse, om jeg skal få si min mening.

-         Nå kutter du ut dette tullet. Kom med ordene dine, før den gode stemningen forsvinner helt. Her står jeg å diskuterer Goethes påvirkning på vestens litteratur og filosofi, for så å bli avbrutt av en latterlig oppfordring om å lytte på en mening, på noen ord, som ingen vil fortelle oss. Kan dere si oss disse ordene nå, før Mefistofeles kommer å henter dere alle.

-         Igjen må jeg få påpeke at dine ord ikke er riktige. Mefistofeles avtale med Faust var å hente han i det øyeblikk Faust føler seg helt tilfredstilt, ikke i det han befant seg på veien dit.

-         Nå vrir du mine ord. Mefistofeles ble her bare brukt som en billig metafor på djevelen.

-         Artig at du trekker djevelen inn i dette, da den rådende holdning i dette selskapet er at Gud er død og at det er fornuften som gjelder.

-         Igjen vrir du alt vi sier. Du står der og gjør deg selv større og bedre enn alle oss andre.

-         På ingen måte. Hadde jeg det gjort, ja så hadde jeg på ingen måte holdt igjen slike ubetydelige ord som de jeg ytret i sted til min venn.

-         Men kjære snille deg, kan du ikke bare si ordene. Jeg vil så gjerne vende tilbake til denne herrens lærerrike ord om Goethes påvirkning på sin samtid og sin ettertid.

-         La meg si det slik. Akkurat i det den tidligere nevnte Mefistofeles skulle til å hente Faust ¿ i Goethes bok ¿ så ville han ha bekreftet min uttalelse. Akkurat i den mening Nietzsche la i ordene om at Gud er død, akkurat den mening bekrefter mine ord, min holdning og min følelse. Men kjære venner, vend tilbake til deres egne samtaler og heft dem ikke med slike ubetydelige ord som mine. La oss la den gode stemning og den gode maten atter bringe oss tilbake til den gode stemning og småprat. Mine ord er allerede falt til bakken for å bli der til jeg en gang plukker dem opp igjen. Nå er stemningen for spendt. Ordene har mistet sin misjon og vil ikke frembringe noe annet enn nye spørsmål. Tilgi min venns avbrytelse, kos dere nå.

Sakte, men sikkert, vendte alle tilbake til sine egne samtaler, samtaler de deltok i før avbrytelsen. Menneskene pratet og støyet og de prøvde å overgå hverandre i kunnskap og intellekt. Noen lyttet med bedende blikk, mens andre ramset opp holdninger og kunnskap de hadde lært seg gjennom langvarig og kunnskapsbasert læring.

En ny gjest var ankommet selskapet. En vakker mann med skarpe og rette trekk. Han var ulastelig antrukket, med et flott smil og med rette fine tenner i det perfekte smilet. Mannen deltok aktivt i samtalene, enda ingen hadde hilst på han før, eller kjente han. Den nye mannen hadde en plan med sin gjesteopptreden i dette selskapet. Han ville gjøre en avtale med en av gjestene. En livslang og evig avtale. Dessverre var han sikker på at det menneske ville avslå. Og det irriterte han, selv om det gledet han. Utvikling, tenkte mannen, utviklingen går rett vei, om enn alt for sakte.                      

                                    

                                  

                                    

                               

onsdag jul 09, 2008

Bullet in your head

Jeg trykker gassen i bånn. Sekseren under panseret brøler ikke, den kviner. Turtallet stiger opp mot 6000 omdreininger før jeg girer og legger bilen i tredje. Gassen er enda i bånn og bilen bare fortsetter sin råe akselerasjon. Ut høytalerne skriker Johnny Rotten ut et ønske om anarki i UK, før han legger utpå med en sang der gud skal redde dronningen. Tonene og kvinet fra motoren sloss om plassen i ørene mine. Hvis onkel er ute med laseren nå, så er jeg uten tvil fotgjenger i en del måneder, samt eier av en lommebok som skriker etter å bli fylt opp. Jeg møter blikkene til en del av sjåførene i de møtende bilene. Jeg ser forakten i øynene deres. Forskrekkelsen over den sinnssyke farten. Men farten er ikke noe annet enn en speiling av mitt beviste sinn, som for øyeblikket er bevist, eller ønsket, sinnsykt.

 

 

 

Asfaltens ujevnheter blir til en risting i rattet, samt dekk som ikke er avbalansert for en slik fart. Jeg ligger i fjerde gir og turtallet er snart oppe i nye seks tusen omdreininger. Pulsen begynner å stige og jeg kjenner et lite rush av liv i blodårene. CD spilleren skifter låt igjen. Linkin Park. Bleed It Out. Jeg legger inn femtegiret. Gasspedalen har ikke forlatt dørken siden jeg la forbi en sinke på søndagstur. Jeg ser ned på speedometeret. Blir i grunnen overasket over at en slik fart ikke frembringer mer enn en liten økning i pulsen min. En liten spenning, ikke mer enn under en halvslapp action film. Linkin Park synger nå one step closer. Selv det fører ingen vei. Et steg nærmere hva?

 

 

 

 

 

 

I min ungdom så jeg frem til å få en jobb, et hus, lønnskonto og lån i banken. Jeg vandret rett i fella. Med et smil om munnen. Allerede da viste jeg det, men tok ikke hensyn til tegnene. Hvorfor var det ingen som fortalte meg at det finns flere veier enn en her i livet. Jeg slipper gassen. Jeg raser inn i sekstisonen i over dobbelt så stor fart. Jeg skifter musikk på CD spilleren. Rage Against The Machine. Bullet in your head. Jeg blinker inn på en sidevei. Vil ingen steder, men i alle fall ikke dit jeg egentlig skal. Jeg girer med vilje ikke ned. Vil ikke bli fristet til å skremme hestene til fart igjen. Jeg lytter til teksten og vil ikke annet enn å kaste opp. Hvordan i all verden kan en sang slå meg slik i magen, nå, i rolige former, med sakte fart. Igjen og igjen sveiper teksten gjennom hodet mitt:

 

 

 

No escape from the mass mind rape
Play it again jack and then rewind the tape
And then play it again and again and again
Until ya mind is locked in
Believin' all the lies that they're tellin' ya
Buyin' all the products that they're sellin' ya
They say jump and ya say how high
Ya brain-dead
Ya gotta fuckin' bullet in ya head.

Jeg kan ikke huske at noen traff meg med den kula. Men her, nå, i denne bilen, ja så innser jeg at vi alle er truffet av den kula, enten vi vil det eller ikke.

 

 

 

Jeg stopper midt på veien. Sekseren koser seg på tomgang. Lukten av varm motorolje killer meg i nesen. Rage Against The Machine er stille. Jeg er stille og bilen er så stille den bare kan. I sladrespeilet ser jeg en jævel komme daffende i en grå Toyota Corrola. Et vellykket menneske i en vellykket bil. Trygghet. Sløvhet. Forutsigbarhet. Toyotaen forandrer seg plutselig til et hylende prosjektil. Skutt ut av et velsmurt løp, velpusset løp. Prosjektilet knuser bakvinduet mitt og driver rett inn i hodet mitt. Hodet detter fremover og treffer rattet.

 

 

 

 

 

 

Jeg våkner av en helvetes lyd. En vekkeklokke som vekker meg opp. Toyotaen står bak meg og fløyter. Jeg setter bilen i første gir, slår på cd spilleren igjen. Rage Against The Machine med Killing in the name of. Jeg slipper clutsen i det turtallsnålen passerer seks tusen omdreininger. De myke dekkene hyler over motstanden i asfalten, før de driver bilen fremover. Toyotaen befinner seg i en tåke av gummirøyk. Jeg fyker fremover, girer ikke før turtallsnålen er over rødstreken. Temperaturen på motoren stiger og tunnelsynet slår inn. Ut høytalerne flommer teksten, som en avslappende ballade:

 

 

 

Those who died are justified, for wearing the badge, they're the chosen whites
You justify those that died by wearing the badge, they're the chosen whites
Come on!

Yeah! Come on!

Fuck you, I won't do what you tell me
Fuck you, I won't do what you tell me
Fuck you, I won't do what you tell me
Fuck you, I won't do what you tell me
Fuck you, I won't do what you tell me
Fuck you, I won't do what you tell me
Fuck you, I won't do what you tell me
Fuck you, I won't do what you tell me
Fuck you, I won't do what you tell me!
Fuck you, I won't do what you tell me!
Fuck you, I won't do what you tell me!
Fuck you, I won't do what you tell me!
Fuck you, I won't do what you tell me!
Fuck you, I won't do what you tell me!
Fuck you, I won't do what you tell me!
Fuck you, I won't do what you tell me!
Motherfucker!

 

 

 

I det jeg fyker fremover hører jeg noe ramle i dørken. Jeg ser ned og får øye på en blank og skinnende kule som danser på smussmatta i dørken. Jeg ser kula og innser: Alt dette er feil.

 

 

 

                       

 

 

 

                   

 

 

 

              

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

søndag jun 22, 2008

Tro eller vitenskap.

Uranos fikk flere barn med sin mor Gaia, også kjent som moder jord. Først fikk de Kyklopene, deretter Titanene. Uranos synes Kyklopene var opprørske, så han sendte dem ned i Tartaros. Dette likte ikke Gaia, så hun ga sin yngste sønn ¿ Kronos ¿ en sigd, og med den hugget Kronos av farens forplanningsorganer og besteg Uranos kongetrone. Kronos ektet sin søster Rea og med henne fikk han flere barn. Imidlertid var Kronos blitt spådd at han også skulle bli styrtet av sine egne barn, så for sikkerhets skyld spiste han opp noen av barna han hadde med Rea. Kronos spiste opp Hestia, Demeter, Hera, Hades og Poseidon. Hans hustru Rea synes dette ble mer og mer meningsløst og gjemte bort en av sønnene, Zevs, på Kreta, hvor han ble oppdratt av en geitenymfe og levde der av geitemelk og honning. Da Zevs ble voksen, snek han seg inn hos faren Kronos som oppvarter og blandet et brekkmiddel i ouzoen hans. Dette førte til at Kronos spydde opp alle barna han hadde slukt, uskadet. Denne hendelsen førte til en rekke kriger mellom Kronos og barna hans. Det begynte med at Zevs befridde Kyklopene fra Tartaros, hvorpå disse utrustet de tre gudebrødrene med våpen: Zevs fikk tordenkilden, Hades fikk en usynelighetskappe og Poseidon fikk treforken. Deretter stjal Hades Kronos våpen, skjult under usynelighetskappen, og mens Poseidon holdt han i sjakk med treforken, drepte Zevs han med lynet. Så delte de tre guddommelige brødrene verden seg i mellom. Hades overtok underverdenen, Poseidon havet og Zevs landjorden.  Sammen ble de tre sterke og de styrte verden i uendelig mange århundrer. Samarbeid var nøkkelen til deres suksess, slik samarbeid er kilden bak alt liv på jorden, den gangen ørsmå organismer smeltet sammen, en bakterie og et klorofyll, og dannet grunnlaget for at fotosyntetiserende bakterier greide å ta opp karbondioksid fra atmosfæren og kunne begynne å avgi oksygen. Gradvis - gjennom millioner av år - ble den kjemiske sammensetningen av atmosfæren endret fra dominans av karbondioksid til dominans av ei blanding av oksygen og nitrogen - dvs. en atmosfære som kan underholde moderne organisk liv, slik som høyere dyreliv og mennesker.

                                                    

                                                     

                                                     

 
© Ante Mortem