Bokliste


 

Thea Kristine Bye


Metakognisjon

 
mandag aug 30, 2010

Takk

Det er så mange jeg sikkert skulle ha takket,både  for følge og for samværet. 
Sikkert også for aktiv bistand og sure smil etter nederlag eller raseriutbrudd rundt konferansebordene, og klapp på skulderen selv når jeg ikke trengte det. For fyr på røyken som alle visste jeg hadde kuttet ut for flere år siden, og til dere som hentet alle de meningsløse utskriftene som ventet nederst i korridoren og som jeg ikke gadd å hente. Og for t
yggisene med mentolsmak  jeg usynlig fikk presset ned i hånden for å kamuflere kvelden før. 

Jeg er faktisk møkkalei trynene til de fleste, vurderer hver eneste dag å slutte.
Jeg tror nesten jeg foretrekker gamle repriser av Dynastiet og Hotel Cæsar, bak gardiner som stenger formiddagssola og støvlagene ute. Jeg foretrekker de små pillene med delestrek merket S og B som ligger og smiler i hvitt på hver sin side. Jeg foretrekker min egen stemme sløvet og stum, og fjærlette tanker som kretser rundt åndeverdenen og spiritualitet. De lettvinte løsningene, den grå joggebuksa med syltetøyflekken på låret, sjokoladen og rødvinen, trøsten og den klamme, stikkende følelsen av at vrangsida ligger utenpå. Den varme, svette lukten av meg selv, som hvisker takk, og som puster ut statmentet ingen legger merke til. Jeg prøver å gi fullstendig faen.

søndag jul 04, 2010

-I-


måten han røyker på 
holder sigaretten mellom tommel og pekefinger
strekker armen ut i sin fulle lengde
og fører sigaretten inn mot munnen som om det var en vakker pike
han bare måtte kysse 
tar dype trekk, suger
og så knipser han henne ut av hånden med pekefingeren 
en høy bue før hun treffer bakken
- og han har disse blanke italienske skoene



søndag jun 20, 2010

Intervall

-

Skriver du dette ned? Det må du. Jeg forteller om rommet han sitter i, beskriver det for deg og du må legge merke til alt.
Alle detaljer, også de jeg ikke forteller deg, spesielt de jeg ikke forteller deg. Da husker du alt bedre.
Og det kan aldri bli til noe mindre, som minner om et minne. For det er dette som er Nå.

Han sitter i kontorstolen sin, halvveis vendt bort fra døråpningen du står i, han trekker inn gløden fra en sigarett og papiret lager knitrende lyder som om sigaretten er knusktørr. De mørke fløyelsgardinene hviler tungt ned i gulvet, og bare en glippe med sol trenger gjennom og sender en bred lysstråle inn i rommet, og i den danser støvpartikler langsomt, som snøfnugg på en kald vinterdag. Du ser alt dette helt tydelig. Du vet at du er her for du kjenner gulvet under sandalene dine. Det er som alt du ser står helt stille, selv om noe flytter på seg, selv om det finnes flyende og lydløse bevegelser i rommet. 
Luften er søtlig og tett. Sigarettrøyken ligger som små skyer, fanget av usynlige tråder, gjør rommet uklart. Han har en brun cordjakke på, håret hans er gredd bakover og ser vått ut. Fremdeles mørk. Det er lenge siden du så ham sist, derfor får du dette suget i magen, det som strammer seg rundt tarmene og gjør halsen din tørr og trang. Han har blitt så mye eldre.
Du må fotografere alt, selv om du ikke vet hva øyeblikket betyr, selv om minuttene du står i ikke forteller deg mer enn akkurat hva du ser. Han svetter, pannen hans er våt, du ser han plages av varmen, fingrene er urolige, hviler ikke. Brede skinnstoler foran kontorpulten, syttitallsbrune med store knapper ned i setet. En katt sover i den ene stolen. Papirbunker står i stabler på gulvteppet, ark og aviser, journalomslag og gule papirmapper, tynne stensiler. Hyssing og bånd på kryss og tvers. Knuter, løkker og sløyfer. Små merkelapper med romertall. På kommoden står et overfylt askebeger med tykke, brune sigarer, tannpirkere delt i to og blodige kirsebærsteiner. 
En vase med visne roser som har vært røde, nå er de sorte og unaturlig stive.
Du hører lyden av ting som flytter på seg, av dørvridere som forsiktig klemmes ned om natten. Og du husker at du egentlig ikke bør være her, at du bare er et støvpartikel som svever uten hensikt i denne lukten av kjeller og tomme flasker. 

Du puster med dette rommet. Han sukker og drar hånden gjennom det mørke håret, tilbake igjen og gnir håndflaten inn i pannen. Dette har du sett før. Du vet at han som sitter der er den samme. Bevegelsen med håndflaten inn mot pannen.
Det kan ikke være noen andre. Du kjenner denne mannen. Du kjenner denne mannen fordi du står her i døråpningen. Fordi jeg hvisker i øret ditt, små ord uten lyder, varm pust som blir til noe vått og ubehagelig øregangene dine. Du flytter lydig blikket der jeg ber deg. Og vet at scenen snart blir til et sort hull. En dyp trakt som peker ned i halsen, som drypper langsomt ut i årene dine, som ikke klarer å finne feste noe sted og som til slutt fordamper igjennom armhulene dine. Du vet at det snart vil skje. Derfor brister den tynne stemmen i øret, derfor kjennes føttene dine plutselig glatte og varme i sandalene. Og du husker at du ikke er her, at det du ser ikke betyr noe. Du kommer aldri lenger.
Snart vil du merke denne trange uroen som gjør at du må ta et skritt bakover. 


søndag apr 11, 2010

Bakgrunnsmusikk

*

De langsomme dagene kroppsvisitere meg. Med kalde og klamme fingre.
Og jeg prøver å huske alt som ligger under.  
Skriver bruddstykker forbi et fargesterkt bilde. 
Bak skitne vegger som buler utover, som presser meg ut av sengen.
Som lukter eggeskall og meitemark. Jeg hører hvordan regnet tramper over hodene våre.
Dine albuer som presser inn mot ribbena, som lager merker i huden min.
Og fargen på neglene dine. Smilet som manglet en fortann.
Jeg presser gråten nedover. Lukter på håret ditt. Sovner.


Det er sommeren jeg fyller ni år, jeg putter forsiktig to døde fluer ned i en konvolutt og graver den ned bak hekken.
Akkurat det hadde sikkert noe med fattern å gjøre, han var så irriterende lykkelig.
Katten vår, Arne, hadde vært i slåsskamp. Jeg husker blodet som drypper fra øret, hullene  i pelsen hans.
Fattern hadde store hender, digre never. Han lukta øl og sagflis.
Når han var forbanna sa han: Hold nå den lille stygge kjeften din, hadde det ikke vært for meg ville du ikke stått her, du ville ikke levd!
Og når jeg var sint skrek jeg: Din forpulte alkis, jeg hater deg, og jeg kunne ønske du stakk til hælvete!
Vi bodde i et grønt hus. Vegger av papir.
Fattern, Marianne og jeg. Vi hadde ofte fisk til middag.

Nå drikker jeg  åtte pils på fredagskveldene.
Ser Nytt på Nytt, lager ostesmørbrød med sennep.
Slike små rutiner som holder en slags likevekt.
Som driver meg gjennom uka.
Søstra mi som ringer i fylla, hver lørdag, og som griner og klager over fattern. Som er død. For lengst.
Jeg sier: Marianne, fatter er borte, han er snart jord nå, oppløst, han ække her mer.
Men da griner Marianne bare mer, snyter seg helt inn i telefonrøret, og jeg må si:
Han likte deg alltid best,  sa at du hadde så fin løkkeskrift og langt lyst hår, han smilte mot deg når du ikke så det, Marianne, etter at du hadde lagt deg tok han en liten svamp og børstet sand og skitt av joggeskoene dine.
Han likte deg best, Marianne, alltid.

Det er bare noen få episoder fra oppveksten min jeg husker som ikke handler om fattern og Marianne.
Som ikke smaker blod og lukter øl. Som ikke er blått. Som ikke dunker i øret.
Greinene fra hekken som risper underarmen, som smeller over baken.
Epler som har ligget for lenge på bakken. Våt underbukse.
Noe blått som spiser av hånden min, hardt og varmt.
Jeg prøver å huske ting som jeg burde ha glemt, løse ark, en boble, noe jeg tenkte på før jeg sovnet.
Marianne var alltid der. Under dynen min. Lukten av fatter. Svette og øl.
Jordbær-lipgloss. Marianne som lagde lyder jeg ble skremt av.
Når jeg ble sint på Marianne kalte jeg henne jævla hore.
Fattern bare lo. Rørte i kjelen. Kastet sneipen i vasken.
Stod med ryggen til. Marianne sparket kjøkkenstolen, kastet tallerkenen i gulvet.
Det skremmer meg hvor sint jeg ble, hvor sterk jeg kunne være.
Hvor hardt jeg slo. Og hvor godt jeg syntes det var når hun endelig slo tilbake.
Kinnet som ble varmt, som fikk egen puls og som prikket  nåler lenge etterpå.
Jeg visste, etter slike episoder, at jeg kom til å sove alene, uten Marianne.
Bare da, når dette skjedde, dette mørke, som lugget, som strammet i halsen, bare da savnet jeg Mamma.


Og noen ganger savner jeg Marianne, den klamme ubehagelige varmen under dyna.
De spisse albuene hennes, lydene hun lagde.
Men det er for seint for oss. For mye dritt vi ikke orker drasse på.



 

 

 

lørdag mar 06, 2010

Støy fra kråker

Jeg står hver dag i kø for å få Nei.

 

I dag våknet jeg helt av meg selv, det er lenge siden sist.
Jeg velger å tenke at det må være en god ting, å våkne uten lyd, av fri vilje.
Men når jeg står inne på badet, vasker hendene mine i Lano og ser meg selv i speilet , ser jeg bare et uløselig dilemma.
Og da må jeg jo legge meg igjen. For det er ingen som hører etter lenger.
Alle synger. Spiller. Roper. Bråker.
Jeg hvisker under dyna, små ord, korte stikk, varme pust.
Lydene utenfor når ikke inn til meg.

Kassadama på Rimi sa helt plutselig at kråker er avdøde slektninger som våker over oss.
To poser, svarte jeg, og betalte med kontanter.
Hun løftet hånden og pekte ut av vinduet.
Der satt det fire kråker i et bjørketre.
Fint, svarte jeg, og kunne ikke få meg til å fortelle henne at enkelte kommuner her i landet har skuddpremie på kråker.
Et merkelig og svakt paradoks.
Kassadama hadde hijab. Og hun hadde korte tykke fingre.
Jeg fikk ikke startet bilen min, og måtte ta bussen hjem, selv om jeg hater det og selv om jeg hadde tunge poser å bære.
Kunne selvsagt tatt en drosje, jeg har penger nok, men orker ikke prate mer med folk enn høyst nødvendig.

Jeg legger meg på sofaen, uder pleddet og drikker vin fra kjøkkenglass.
Bestemmer meg for at jeg ikke vil handle på Rimi mer.
Ultra er mer meg. Noen, eller noe, er nok mer meg.
Det snør fremdeles ute, og jeg oppdager at batteriet på mobilen min er dødt.
Nå som flasken er tom og hodet lettere lurer jeg på om mormoren min egentlig likte å fly, selv om hun aldri noen gang reiste med fly. 
Kan det være hun som sitter i bjørketrærne.
Hun sa flere ganger at jeg har en tendens til å misforstå alt som sies uten for min egen kontekst, at jeg venter håpløst på ambisjonene til denne mannen som aldri kommer, men som har vært innom så mange ganger at jeg egentlig ikke bryr meg om kontoen eller bagasjen, bare årene mellom.
Min mormor var veldig klok, som alle mormødre er. Hvordan vet du så mye, mormor?
Det er fordi jeg har hatt så mange livsbelastninger, svarte hun alltid da.
Nå vet  hun sikkert alt. Alt som skjer og skal skje.

"Husk at du skal dø" er kanskje en viktig påminnelse.
Vår egen udødelighet er som skyggen av kroppen, den er alltid der, selv om solen ligger bak en sky.
Tenk at det finnes egne levende skapninger som har som sin eneste misjon å minne oss på det uunngåelige.
Jøss, tenker jeg, er det derfor kråkene ikke stjeler, slik som ravnene gjør, de skriker ikke heller, slik som skjæra ofte gjør.


Jeg leser nye og gamle aviser, liker lyden av papir, følelsen av pekefinger mot tommel og lukten av trykk og hyssing.
Ved døren inn til kjellerboden står en høy stabel med aviser. Jeg knyter en og en uke sammen.
Lager en sløyfe over mandag. Snart er det vel ingen som husker hyssingen lenger heller.


Jeg kjente en som het Jimmy en gang, han gikk  alltid med olabukser som hadde hjørnemerker på høyre baklomme.
Han drakk 10-12 pils hver dag og røyka rullings.
Han hadde halvlangt hår og grønne øyne.
Vi prata sammen ganske ofte, noen ganger på bussholdeplassen, andre ganger hjemme i leiligheten hans.
Han hadde brune panelplater på veggene og et akvarium.
Og mange bokhyller.
Vi prata om det meste og om ingenting.
Jimmy lukta bestandig vondt, men han var sykt smart.
Han lagde fiskeboller med raspa gulrøtter hver tirsdag.
Jeg var glad i Jimmy og Jimmy var faktisk glad i meg.
Han lurte alle. Og så døde han. Helt plutselig.
Jeg så ingen kråker i dagene før,  kan ikke huske det.

Snart spretter bjørka, eller Betula pubescens som Jimmy ville sagt det.

-

søndag feb 07, 2010

Falske negler og potetgull

-

Vi ser en film om real fucked up kids, vi drikker cola på glassflaske og spiser potetgull med paprika.
Først tenkte jeg at filmen var et kunstnerisk alibi for å lage mykporno, en elevert utgave med masse B-skuespillere.
En lyshåret cheerleader på sytten som knuller faren sin, eller det var kanskje han som knulla henne, uansett likte de det begge to.
Innblikk i rike familier med sine kjente og kjære problemer; utroskap, svindel, piller, løgn, hotellrom, rebelske tenåringer, 
smykker, sportsbiler og flere piller. Et mørkt sluk av håpløshet, sex og dollar.

Greit nok. Jeg har massevis av tid å kaste bort. Filmen handler ikke om en dritt likevel.

Han er egentlig fra Bergen. Og jeg har begynt å røyke igjen. Et merke som ikke fantes da jeg røyka før.
Men jeg røyker nå. Halve sigaretter med lebestiftmerker.
Vi røyker sammen, fyren fra Bergen og jeg. Spiser potetgull og drikker cola.

- Jeg tror det skjer noe snart.
- Å, hva da, skjer noe, hva da?
- Ett eller annet, noe ubehagelig, noe plutselig.
- Mener du filmen nå?
- Nei, jeg snakker ikke om filmen.

En av karakterene nevner Sharon Tate, og jeg kommer på at jeg har glemt henne.
Nå er hun dau og jord og borte. Jeg teller sigarettene jeg har igjen i pakken, hvis jeg røyker fire til er den tom.
Jeg venter på røykhosten som ikke kommer. Drikker mer cola. Ser på bergenseren gjennom bunnen i flasken.
Han er ikke mye pen. Han er faktisk litt tjukk.
Men han har denne flotte leiligheten, og bilen og pillene.
De hvite runde med delestrek. De som glaserer nervetrådene mine og smiler til meg innenfra.

- Liker du filmen, eller?
- Jeg liker filmer som egentlig ikke handler om så mye.
- Du trenger noen som kan fortelle deg hva som er galt du.
- Jeg vet hva som er galt og trenger ikke noen til å fortelle meg det.
- Men det er ikke det samme.
- Samme som hva da?
- Liker du filmen?
- Hvilken film?
- Den vi ser på nå
- Jeg liker at noen forteller meg hva som er riktig.

Bergenseren henter mer cola fra kjøleskapet.

Filmen er inne i sin avsluttende fase, en slag oppsummering av moralske undertoner og dobbelbunn som strekkes ut.
Hvor simple scener blir tillagt en ny dimensjon, hvor vi egentlig ble lurt, for la vi ikke merke til lappen på nattbordet eller bilen som stod parkert på motsatt side av fortauet.
Vennskap settes på prøve, livsdrømmer rakner, kredittkort sperres, utroskap ser dagslys, faren som knuller datteren blir kvalt med en pianostreng, gutten som egentlig elsker kjæresten sin knuller en mannlig prostituert, som også knuller mora hans og kjæresten, en skilsmisse som blir altfor dyr, om diamanter og sportsbiler som egentlig er substitutter og karbon, en liten gutt som ligger i et badekar med sølvtape på munnen, lange utredninger om ørkenlandskap og replikker som er så kompliserte at vi skjønner at vi ikke skjønner en dritt og tenker at Jøss, dette må være deep shit og dype greier.

- Hva er du flink til, spør bergenseren.
- Jeg er ganske flink til å få andre til å være utro.
- Det er jo også noe.

Han har paprikakrydder rundt munnen. Og jeg har pålimte negler.
En venn av meg kaller det nailpower. Jeg tenker at det har hun veldig rett i.
Jeg vinker bergenseren bort til meg med en pekefinger,
Han reiser seg langsomt opp, vakler mellom glassflasker og potetgullposer.
Filmen, som egentlig er to filmer, er slutt.









søndag jan 31, 2010

Sans tître

Kan du skrive noe på armen min til jeg sovner? Kan du hviske noe i øret mitt så jeg smiler?

 

Jeg har drømt mye om hester i det siste, at jeg rir, gjennom tett skog, midt på motorveien, med masse plastposer og skolesekker, i solskinn og i regnvær. Jeg rir alltid på en stor brun hest. I noen av drømmene innser jeg at det er best å snu, eller spør meg selv om jeg skal snu eller fortsette. Og det er denne følelsen som stikker dypest når jeg sitter på hesten. Dette berømte point of no return, hvor det er like langt bakover som fremover, og i det øyeblikket avgjørelsen om å fortsette har kommet er det ingen vei tilbake.
De som har greie på det sier at hesten i drømmen representerer kontroll, at jeg er i ferd med å få mer kontroll, over bestemte si
tuasjoner og med mitt indre liv. Da tenker jeg at det er ganke fint å drømme om hester.

Torgeir er en hemmelighetsfull forfatter, viser seg bare når han skal ut for å handle mat og røyk.
Han har et bokprosjekt med arbeidstittelen "Syk av Sorg" og til nå har han skrevet 389 sider.
Han bor i etasjen under meg. I blokk C. Som i følge Fru Gundersen er den billigste blokka å bo i fordi det ikke er utsikt fra balkongen.
Det er denne blokka som demonstrerer sosiale forskjeller, som grupperer mennesker.
Og det er i grunnen ganske betryggende og nødvendig synes Fru Gundersen.
Og hun burde vite det meste for hun har bodd her i tjuefem år, og har sittet nesten like lenge i styret.
Blokk A og blokk B har en fin utsikt over elven og selges for førtitusen mer.
De har også mye renere trappeoppganger enn oss i C-blokka.

En mandag morgen møter jegTorgeir nede ved garasjene.
Han skal i butikken, jeg slår følge, sier jeg trenger melk.
Han forteller i en intens strøm om prosjektet sitt, om alle historiene han har samlet.
Om kvinnen som ble døv på venstre øre etter at mannen hennes omkom i en bilulykke.
Om mannen som ble grå i håret over natten etter tapet av sin datter.
Om tumorer som dukker opp i tarmer og lunger, øresus og insomnia, rare allergier,
leddgikt, nyresvikt, tap av lukesans, grå stær og grønn stær.
Mødre som mister døtre, koner som mister ektemannen, ektemenn som mister kona,
krybbedød, søster som mister bror og bestevenner som blir borte for alltid.
Alle syke av sorg.

Jeg får plutselig lyst til å fortelle Torgeir om min egen sorg.
Håpløsheten som har gitt meg angst og depresjon,
som har gjort meg avhengig av Nav og utbetalingsdatoer, lykkepiller, og som driver meg til polet hver fredag.
Om min sorg som har ført meg tilbake til en blokktilværelse, med to rom og kjøkken.
Som har gjort meg avhengig av Oprah og Dr Phil. For den eneste musikken jeg hører på er blues og country.

Jeg forsøker endre takten vi går i for å kjøpe tid, for å sakke av, for å finne en åpning.
For å fortelle min historie. Dele hemmeligheten. Avsløre min egen store svakhet.
Men Torgeir vil ikke høre, han vil bare prate. Om boken sin.

Jeg kunne jo besøke Fru Gundersen i blokk A.
Drikke kaffe i små kopper og spise vaffel med rømme.
For det eneste jeg trenger, når jeg virkelig tenker etter, er sympati og noen ridetimer.


lørdag jan 23, 2010

Portrett

 (Inspirert og stjålet fra Terje Dragseth, håndplukket og sammensatt av Moi)



Instinktivt nærmer jeg meg nervøst en tilstand
av glede, av sorg
Jeg lever og bor
av disse tankene

Ser meg omkring blant fremmede
nei, jeg venter ingenting
Du er dette diktet
i parkeringshusets akustikk

Bokstavenes koreografi
jeg lukker ubemerket vinduet
Går inn i hånden
Ut av rommet


søndag jan 17, 2010

Summetone

-

Han snakker så langsomt at det stikker i hodet.

Noen ganger sovner jeg mens han prater, og da drømmer jeg at han løfter meg.
Han løfter meg og kaster meg rundt.
Og jeg ler.
Min egen latter vekker meg.
Så prater han litt mer.
Og noen ganger er det deilig å ha det vondt.

Jeg svelger vann.
Han synger også. Det er fint.
Men jeg tror ikke han har kommet for å bli.
Det er noe mellom oss som ikke skal være der.
Og slikt forsvinner.

Han sier han har en tvillingbror.
Jeg er redd for tvillinger.

Jeg tenker på stemmen hans.
Det tenker jeg mye på.
Om de langsomme ordene blir de samme i stemmen.
Hvordan melodien hans virker på meg.

Jeg skriver Flyt.
Og håper han vil skjønne det.


For jeg liker den langsomme hodepinen han gir meg.

 

lørdag jan 16, 2010

The Golden Mistress (7)

-

Thor rekker meg fjernkontrollen, sier at jeg kan velge.
Men jeg velger ikke noe, orker ikke, lar bare skjermen blafre på den samme kanalen.
Det er sent, langt ut i natten.
Thor vil legge seg. Han er trøtt.
Reiser seg tungt opp fra sofaen.
Blåser ut lysene.
Jeg tror ikke Thor elsker meg mer.
Han klarer ikke.

Jeg tenker på alt som er forandret mellom oss.
Og hvordan det var før.
Han er ikke den samme, ikke i øynene og i stemmen.
Stryker meg ikke lenger, bare tar.

Jeg ringer til spåkonen Laila igjen.
-Jeg ser dere ikke ser så tydelig lenger.
Hun nøler når jeg spør.

-
Han er usikker, vet ikke hva han skal gjøre, vet ikke hva som er best.
-Jeg er best, sier jeg, og hører min egen tynne desperate stemme.
-En annen kvinne holder ham tilbake, hun er svak, ikke som deg.
-Vil han velge meg, blir det oss, der fremme?
-Hun er ikke som deg denne andre, hun har månen i skorpionen.
-Jeg hater skorpioner!
Han foretrekker deg, sier Laila, og det hjelper litt.

Jeg føler ikke denne forbindelsen til Thor lenger, den vi hadde før.
Den var sterk og stram med puls. 
Og jeg blir sint på Thor fordi den er borte.
Gråter og raser.
 
Dette vanskelige uløselige har hatt en slik utmattende effekt på oss.
Men det har også holdt oss sammen.


Jeg tenker ofte på Astrid, og hvor blind hun må være.
Etter alle disse årene.
Thor er ingen skuespiller.
Kanskje vet hun det også. Selv om jeg ikke kan tro helt på det.

Jeg har i grunnen tapt. For lenge siden.
Jeg stoler ikke lenger på meg selv.
Husker ingen drømmer når jeg våkner.

Jeg savner det nakne rommet. Det hvite. Der jeg hadde kontroll.
Thor bare lå der. Uten kraft. Uten motstand.

Han var min. 

 

fredag des 25, 2009

Benign Dialog

 

Mine stramme organer flyter nå fritt i en kjølebag, borte fra lyset og uten puls.
Jeg smiler under dynen, trekker inn min egen lukt fra natten.
Og jeg har aldri kjent meg så hellig, så stor, mitt eget ekko er forminsket.
I alt dette hvite og rene, lukten av plast og desinfeksjon, sitter jeg plutselig i min egen stue.
Jeg har kommet hjem. Og jeg er tørst. 


Det blir kveld. Igjen.
Han banker på døren min, tre harde dunk, han vil vite om det finnes en postkasse i nærheten.
Jeg tar et skritt bakover i rommet, forsøker å telle fregnene han har i ansiktet mens jeg tenker ut et svar.
Min hånd stryker langsomt over midjen, frem og tilbake, så bakover mot ryggen.
-Har du hørt at jeg har donert, spør jeg og trykker pekefingeren min inn i pannen hans. 
Han reagerer ikke. 

Huden der er våt, kald svette, og jeg vil gjerne fortelle ham om nettene på sykehuset. 
Jeg vet ikke hvorfor, jeg kjenner ham ikke så godt. Kanskje sett han to eller tre ganger.
Plutselig får jeg lyst til å fortelle han alt. 
-Det er en postkasse bak sykkelstativene, sier jeg og vifter han bakover med høyre hånden.

Jeg leter etter en blyant. En som er spisset.

I flere dager har jeg sett på de brune pappeskene, tre mellomstore esker uten påskrift.
De står i en vinkelrett akse under vinduet.
De har topper med løsark og ringpermer. Masse rot.
Bleke, små føtter og armer fra porselensdukkene peker opp litt her og der.
Opus glass med melkerester, en sølvkopp og passbilder av oss.
Det snør ute. Det hvite kommer plutselig så langsomt tilbake.
De blinkene lysene fra en brøytebil treffer lysekronen, jeg legger meg ned på gulvet.
Han skriver at jeg er anemisk.


onsdag okt 14, 2009

Bak disse tankene

-

Jeg hørte ikke noe smell, ikke at det bremset i bildekk og kjente heller ingen lukt av svidd gummi og brente ledninger.
Sammenstøtet var helt lydløst, min bil mot den mørkeblå.
Det var som om de danset mot hverandre, treffsikkert og beregnende, plutselig tett sammenslynget. I mute.
Deler av dashbordet som brettet seg rundt bena mine, glassbitene som presset seg inn i ansiktet, rykket som kastet nakken min bakover og tungen som krøllet seg stram og hard i munnen min. 
Var det min tunge?
Det eneste jeg hørte, som jeg husker, var et svakt pip, en sølvblank fløyte langt borte. 
Men ingen lukt.
Et spørsmål fra den dagen blir hengende i taket over sengen;
hvor skulle jeg, hvor var jeg på vei?

---

Jeg ligger her med disse skruene og pinnene stikkende ut av leggen, og jeg har en gips på venstre armen.
Den går fra håndleddet opp til albuen.
Jeg har ikke spist på fire dager, kvalmen har slått seg ned i meg.

Vi ligger tre stykker på samme rom, sjette etasje, med utsikt til krematoriet.
Luften her er tett og tung, det er som om den er svak råtten og gammel, og det føles som om jeg skal kveles.
En tykk og klam slange som langsomt fester sitt grep rundt halsen min.
Den stammer seg langsomt og elegant, nesten umerkelig, og presser luftrøret innover mot nakken.
Jeg tør ikke sove når det er mørkt. Øynene lukker seg ikke.
Noen har skrevet "åndelig autoritet" på gipsen min, med tykke blokkbokstaver, og det gjør meg redd.

Og det var nok panikken, den som samlet seg stor og mørk, i fire hele, lange dager og netter, som gjorde at jeg kastet meg ut av sengen og ned på gulvet.
Sammenstøtet var ikke lydløst, det var overdimensjonert og i ekko, kalde lydbølger som møtte alt det hvite.
Skruene og pinnene løsnet og vridde seg utover.
Damen i sengen ved håndvasken ropte, hun skrek og hylte.
Jeg holdt meg for ørene. Lyden av min egen puls og havbrus vibrerte mot håndflatene mine.
Mitt eget blod som fløt rundt meg som en beskyttende sirkel, en varm strøm som kapslet meg inn.
Jeg følte meg ubegripelig lykkelig.

 

tirsdag sep 22, 2009

Uhellet av Friedrich Dürrenmatt

 

Det første som fanget min interesse var omslaget og tykkelsen på boken.
Jeg var på utkikk etter noe å lese som helst ikke skulle ta for meget av min tid, ei heller kaste den bort.
En tynn bok, glanset papir, med bilde av fire ravner sittende på en stolrygg, ja, hvorfor ikke?

Skrifttypen var også tiltrekkende; Charter.
Omtalen av, for meg en helt ukjent, forfatter gjorde at lånekortet ble hentet frem.

"Dramatiker, prosaist og maler. Sammen med landsmannen Max Frisch regnes han som den viktigste litterære personligheten fra Sveits etter andre verdenskrig"

Det var jo ikke dårlig, tenkte jeg. Og når boken åpner, åpninger er som kjent viktige,  slik (jeg tillater meg her, i en slik anledning, en kraftig fremvisning):

"Finnes det fortsatt mulige historier, historier for en forfatter? Vil han ikke heller fortelle om seg selv, almengjøre sitt jeg på romatisk, lyrisk vis, føler han ikke en tvang til å snakke om sine håp og nederlag, tvers igjennom sannferdig, hvordan han er sammen med kvinner, som om sannferdigheten kunne transponere alt dette til noe alment fremfor medisinsk, i beste fall psykologisk, vil han  ikke gjøre dette og heller trekke seg diskret tilbake, holde det private på høflig avstand, ha stoffet foran seg som en billedhogger sin stein, arbeide med det og utvikle seg med det og forsøke som en slags klassiker ikke å fortvile med en gang, skjønt det vrøvl knapt kan forties og komme til syne overalt, da blir skrivningen vanskeligere og mer ensom, enda mer meningsløs, en god karakter i litteraturhistorie interesserer ikke- hvem har da ikke fått gode karakterer, hva slags fjas har da ikke fått utmerkelser-, dagens krav er viktigere"

Originalens tittel er:
"Die Panne" skrevet av Friedrich Dürrenmatt, først utgitt i 1956
Mitt låneeksemplar er utgitt av Heinesen Forlag, Oslo 2009, bokens norske tittel er "Uhellet"
Oversettelse av Finn Iunker, som forresten må være, etter å å lest denne boken, en temmelig god oversetter.

Jeg ønsker ikke anmelde denne boken, ei heller brekke frem en litterær analyse, til det er jeg altfor uskikket og kunnskapsløs.
Men, jeg har et ønske om å dele.
En leseropplevelse, noen tanker, inntrykk og samtidig løfte frem litteratur som ikke er av nyere dato.

Boken har 68 sider. Som tidligere nevnt gjør skrifttypen at teksten leses godt. Språket avslører ikke at boken er skrevet for over et halvt århundre siden. Men beskrivelsene gjør så definitivt det. Scenene som tegnes frem er nesten historiske i seg selv.  At underteksten har mye humoristiske toner i seg er tydelig, også i de gode, men ikke nødvendigvis så detaljerte, karakterbeskrivelsene.
Kanskje aller mest i replikkutvekslingene og gjennom selve personregisteret (og da tenker jeg på hvordan personene driver seg selv frem)
Rammen for historien er en handelsreisende som havrerer på landeveien med sin bil,  og han søker ly for natten hos en pensjonert dommer som tar i mot avviste gjester fra fulle gjestgiverier og kneiper. Her inviteres han til et festmåltid sammen med dommerens venner; en pensjonert statsadvokat og en pensjonert forsvarer. Noe senere kommer også en fjerde gjest til selskapet. Den eksklusive maten og ikke minst vinen (det er mange serveringer i løpet av kvelden, minst en femretters middag) er som en rød tråd gjennom fortellingen. Og så er det den ganske spesielle selskapsleken som er selve hjulet og hovedscenen for det som skjer i boken. Som på mange måter gir assosiasjoner til scenebilder fra greven og grevinnen, eller til en gammel tv-seire hvor en Sherlock Holmes type avslører morderen for spente gjestene rundt bordet. Det er absolutt scenebilder i denne fortellingen, jeg leser hele boken som et publikum under en teaterforestilling, jeg leser ikke dialogen, men hører replikker, jeg leser ikke om personenes ulike antrekk og accessories, men jeg ser, og lukter, kostymer og rekvisitter.

Boken har, ikke overraskende, mye moral og personlighetsstrukturer i seg. Ikke overraskende fordi rollene i stykket er så erketypisk beskrevet, og fordi de samlet skaper et moralsk univers.
Noe som kanskje er typisk for tiden boken er skrevet på, en datidens politisk vind som lydløst blafret i boksider, noe betegnende for forfatterens utgitte verker, som fanger nerven i litteraturepoken som Sveits var en del av i femtiårene, kanskje kulturelle forhold naturlig peker i slike retninger?
Til alt dette vil jeg si:  Hakke peilig!

Spenningskurven er langsom, men intens, og når sine høyder (jeg mener det er flere) gjennom rollebesetningen som med få detaljerte ord, men likevel svært intelligent løftes frem på en slik måte at smilet hele tiden ligger merkbart fremme mens øynene følger ordene.

Så, kjære bloggvenner,  hvis jeg skal kaste et samlet blikk på denne boken vil jeg si, i all enkelhet, at den er meget underholdende!

torsdag sep 17, 2009

Trøst



Noen ganger føles det som om tiden går ekstra langsomt, at den bremser, nesten umerkelig, for å hente tilbake sin egen takt.
I sekundet før vind blir vind.
Min egen kunstige hjerteklaff begrenser sitt volum.
Bøker leses med rødvinsøyne, lepper males røde.
Jeg flytter kroppen, men den beveger seg ikke.
Og jeg har sluttet å bruke parfyme før jeg legger meg.
Ingen tanker som flyr.
Det har blitt så vanskelig å huske
Kveldene har blitt mørke og nettene kalde.
Min egen bunnote,
som ingen lenger merker.
Små brøkdeler av gamle sekunder som langsomt sklir unna.
Og jeg savner stemmen din,
selv om den får meg til å gråte.


torsdag sep 10, 2009

Fra den andre siden

merker jeg dette blikket
som kaster en skygge over alle skritt jeg tar
og bak disse gardinene kjenner jeg rødvinspulsen
søvnige blikk og langsomme bevegelser
min egen skygge overtrått
jeg vil forsvinne i løvetannstøv
blåse bort, videre
og ditt smil som aldri finner meg
snøkrystaller i et perlekjede
lyden av ting som flytter på seg

Jeg skriver på underarmen: Husk.




 
© Thea Kristine Bye