Bokliste


 

Ildest, det er meg...


Biter i et puslespill

 
onsdag mai 28, 2008

ANNERLEDES


Er du annerledes

Inni eller utapå

må du kjempe

 

Velger du en som er

annerledes

Inni eller utapå

må du sloss

 

Ikke for lykken

Den har du funnet

i annerledeslandet

 

Men for fred

og respekt

fra de som tror de vet  at

Annerledes er feil

Merkelig

Ugunstig

Galt

Rart

Stygt

Vulgært

Uforståelig

 

Annerledes er ikke det

Det er fint

Annerledes

 Er tanker som har

modnet

og bærer frukter

Fordi vekstvilkårene

har vært vanskelige

 

Ugraset vil kvele

deg hele tida

Mei det ned med din

stolthet

Og gleden over at du

valgte

Annerledes

onsdag apr 30, 2008

Kronisk tankesyndrom

KTS

Det kunne vært annerledes. Hvis.

Så mange hvis-er som hun aldri kan få levd ut eller finne svar på. Mennesket skulle hatt flere liv tenkte hun, og mulighet til å leve dem samtidig for å kunne prøve ut hvilket som gir mest, hvilket som føles oppfylt og godmett når det er over. Deretter kunne man velge det livet som viste seg å være det beste, og leve det om igjen.

Hun hadde grått i flere dager nå. Ikke kontinuerlig, men i små gulp som kom når hun minst var forberedt på det. Noen tåreløse, andre som silregn. Fortvilelsen over et vakuum i livet vridde tarmene hennes og sendte bølger av kvalme mellom hjernen og mageregionen. Hun tenkte hele tiden. Uten stans strømmet de underligste konsekvenser av én tanke gjennom henne ¿ hvis, så, hvis bare, så. Hun hadde prøvd ut ulike avslapningsteknikker for å kunne kutte strømmen til tankevirksomheten såpass lenge at kroppen fikk hvile, men bare med vekslende hell. Tell fra enogtjue og bakover, la en og en kroppsdel slappe av inntil søvnen kommer, se for deg noe positivt. Etter netter spekket med tankedrømmer kunne hun få sove en og annen natt, men ikke nok til at handlingslammelsen som gjennomboret henne slapp taket.

Hva er det som hindrer meg i å leve helt og fullt, hadde hun tenkt mange ganger. Er det en feighet i meg som kom som feilernæring gjennom navlestrengen? Har jeg opplevd for lite vondt i livet til at jeg kan kunsten å kjempe meg fram? Den trygge, bedagelige virkeligheten ved alltid å lykkes ¿ på skolen, i jobbsammenheng, har den tatt fra meg pågangsmotet?


Fortsettelse følger...

fredag apr 18, 2008

Jul nå ja...

Det kan for så vidt være at det ikke er jul nå, men her hvor jeg bor er det fremdeles så mye snø og siden jeg ikke er produktiv med tekster for øyeblikket, så får jeg legge ut det jeg har som jeg er fornøyd med, tenker jeg. Fredag 18 april i dag og en helg uten noe fast opplegg, og da blir den ofte raskt fylt opp med masse gjøremål i diversesjangeren. De neste helgene går med til ekspedisjon til Trondheim, konfirmasjoner og bursdager, så før jeg vet ordet av det er det på tide å flytte på seg og før det må jeg vel pakke ned det jeg skal ha med meg. I skrivegruppa har vi gitt hverandre i oppgave å skrive om en av de andres tekster, så det må jeg få gjort innen neste arbeidsmøte - godt at det er en liten plikt der som dytter på litt :-). God helg!

Jul i fremmed land - eller jakten på en kylling

Det bygger opp til en støvstorm fra Sahara, det fyker kaldt og stritt med ørsmå sandpartikler som legger et fint lag på alt, omtrent som nysnø, og jeg synes med ett det er godt at jeg fylte opp en koffert med ullgensere til meg selv og ungene, tross all fornuft som sa meg at det ville ta opp unødvendig mye plass.

 Vi har ankommet fra hovedstaden Dakar noen dager før, for å tilbringe juleferien på landsbygda. Huset vi bor i er helt nybygd. Veggene er av rød, soltørket murstein av lokal leirjord, med tak av tette bunter av de stive, lange gresstråene som vokser på markene rundt. Oppi taket lever de små gekkoene - firfirslene - og vi hører dem romstere om natta. Om du kommer til å ta borti en av disse lynraske skapningene, får du et heftig rødt utslett, fordi de har forsvarsgifter i porene i det gulblå, knarrete skinnet sitt.

 Denne julaftens morgen er det 17 varmegrader i den lille bygda Nema Bah i Senegal, og året er 1999. Vi har planlagt å holde en julaftensfeiring i huset denne kvelden. Fasten er nettopp over i muslimske Senegal og vi har fått være med på de to største festdagene for muslimer. Nå vil vi gjerne returnere gjestfriheten og gleden, ved å invitere noen til julefeiring. Svigerinne Awa og jeg er på jakt etter et festmåltid. Vi har på veien fra Dakar funnet ut at vi vil lage grillet kylling med potetmos og løksaus, en sjelden delikatesse vi bare bruker ved høytider og bursdager også i Dakar. Men det var å finne kyllingen da. En av landsbygutta tar på seg oppgaven med å spørre rundt i bygda om noen har en passelig stor kylling eller to, som kan mette ti-tolv personer.

 Timene går mens vi venter på kyllingjegeren. Hvis det skal bli tid til å tilberede den på skikkelig vis, må han komme snart. Imens strekker vi en skjøteledning fra aggregatet og bort til enden av huset. Der fester vi på en annen ledning med tre lyspærer og strekker den langs tverrbjelken som holder stråtaket oppe over verandaen. Vi slår på aggregatet og sjekker at alle de tre pærene virker som de skal. Dieselen oser fra aggregatet, og pærene lyser.

 Awa løfter blikket opp mot landsbyen og ser gutten vi sendte ut etter kylling komme oppi bakken. Han har med seg noe over skulderen. Han ser svett og litt engstelig ut, og jeg skjønner hvorfor når Awa fyrer løs med eder og galle om den magre høna han har klart å skaffe til veie.

- Det er dessverre ikke flere kyllinger igjen, sier han. Alle ble spist under den første muslimske festen for en dryg måned siden ¿ dette er alt jeg fant.

Awa roer seg og ser opp på sola, det begynner å haste med å få godgjort høna. Hun koker raskt opp vann på propanbrenneren og dypper høna flere ganger ned i det kokende vannet. Så napper hun den og vasker den grundig. Marinaden står for tur: Løk, hvitløk, pepper, buljongterninger, frisk persille og masse små lime-frukter ¿ innimellom slipper hun ut litt frustrasjon over hvordan i all verden vi skal mette alle på selveste julaften, med dette gamle kreket.

Oppe på verandaen sitter vi andre og skreller poteter og løk. Kyllingen skal ha en kremete potetmos og følges av en deilig løksaus blandet med sterk sennep. Vi sender ungene sammen med en onkel opp til butikken i landsbyen for å kjøpe brus, Coca Cola leveres selv til de mest grisgrendte strøk. Flere kjekspakker er medbrakt dessert til ungene fra Dakar.

 Kvelden faller fort i Senegal. Mellom 19.15 og 19.30 en desmeberkveld forvandler dagen seg til natt, bekmørk natt. Sikadene begynner å synge og ildfluene svever rundt i ring rundt solcellelyktene vi henger opp til kvelden - de ligner akkurat på de gamle fjøslyktene på gårdene hjemme, men lades opp med solcellepanel om dagen. Det er lite eller ingen mygg i desember, så det er ingen flygende småskapninger som plager oss. De få som er ute danser rundt lampa og krasjer mot lampeveggen, som om de var litt på en snurr.

 I Senegal kan man ikke lever uten musikk, så de yngre gutta begynner å lure på hvordan vi skal få til musikk til festen. Før vi reiste fra Norge i mars, hadde jeg spilt inn noen enkle kassettbånd med ulik musikk og tilfeldighetene vil at en kassett med den irske folkemusikeren Mary Black ligger i den gamle Peugeoten vi nylig kjøpte. Noen av gutta springer opp til landsbyen og låner flere kassetter med lokale artister fra butikkekspeditøren, han er nemlig den eneste som eier en kassettspiller. Nå er vi godt forberedt på kvelden, for vi kan spille kassettene i bilstereoen.

 Nå er det på tide å tenne lyspærene og legge frem dukene på verandagulvet. Det må to store fat til for å mette alle. Butikkinnehaveren har invitert seg selv, som takk for at vi får låne musikk, og flere unggutter kommer ruslende. I tillegg til oss byfarerne blir det 12 stykker til julemiddag 1999. Awa har tryllet med høna og deler myndig ut kylling ved å kneppe av akkurat passe store biter til hver enkelt rundt storfatet. Hun legger store, fine stykker til barna og gjestene, og deler ut potetmos med en skje til hver persons plass på fatet. Løksausen fordeles på samme vis, før hun sier ¿atcha¿ - vær så god. Det smaker helt fortreffelig og stemningen er magisk. Månen lyser sterkt, aggregatet durer og lyspærene flimrer litt til og fra over hodene på oss. Alle blir mette og fornøyde. Etterpå er det er tid for den deilige måltidsavslutteren ataya, den lokale teseremonien, som består av tre glas med te som brygges etter hverandre: Den første sterk, den andre rund den tredje mild med myntesmak (bedre enn akevitt spør du meg).

 En av gutta finner frem den lille, blå tekanna, kull og fyrstikker, og snart brer den søte duften av te, sukker og mynte seg. Vi tenner et bål og begynner å snakke om skorpioner. Dagen før skulle vi flytte på noen av de selvlagde mursteinene som var til overs fra husbyggingen, og da dukket det frem flere søvnige skorpioner. De går i dvale etter regntiden og liker ikke å bli forstyrret. Ingen fikk kjenne det skarpe stikket av de små, glassaktig hvite djevlene den dagen, de foretrakk å rømme inn blant andre steiner.

 Mens teglassene blir sendt rundt, ser vi en bevegelse bak bålet og retter lommelykta dit: En ¿djankalar¿ ¿ en svart skorpion - er på vei opp på baksida av den lille sandfonna som Saharas kraftige vintervinder har lagt der. Den er 12 -15 cm lang og underlig, beveger seg nærmest som en liten tanks opp sandbakken før den tipper over toppen og går mot bålet. Denne typen skorpion er den med gripeklør og hale med dødelig gift i. Bouba, en av guttene fra landsbyen spretter opp og lister seg nærmere bålet. Han setter seg på huk og begynner å messe noe svakt. Han leser vers fra koranen. Skorpionen står som fjetret og til slutt snur den og forsvinner over toppen igjen. Bouba forklarer at det er vanlig å lese vers fra koranen når man møter på denne typen skorpion, og selv ureligiøse jeg er mektig imponert, uansett hva som egentlig var grunnen til at skorpionen snudde (det kunne jo være at varmen fra bålet rett og slett ble for sterk, tenker jeg, som alltid søker etter rasjonelle forklaringer).

 Kvelden avsluttes med at aggregatet og bilstereoen krangler om hvem som kan lage høyest lyd. Til slutt vinner bilstereoen når vi setter på Mary Black og den lokale gullstrupen Youssou N'dour etter tur, og danser små og store i skinnet fra solcellelyktene.

onsdag apr 16, 2008

Sulla meg litt....

I dag tenker jeg på å reise og skrive, og ikke på det jeg egentlig bør - jobbe. Skriving er for så vidt jobben min, men jeg overfører andres tanker mer enn å få gitt uttrykk for mine egne. I ledige stunder fester ideer til nye tekster seg kort til innsiden av hodet, men så børstes de bort av effektive hverdagsgjøremål. Noen andre som har det slik?

torsdag apr 10, 2008

Løgner - en novelle

Zalo og andre løgner

 Hvor mye veier en liten løgn, hvor mye veier en stor? Utgjør mange løgner til sammen en stor, tung sementblokk, eller svinner de hen, som grå vinterdagers sigarettrøyk, tydelige, stinkende i et øyeblikk, før de forsvinner i luften? Løgner har vært mine eventyr siden jeg var liten. Jeg ville bli lagt merke til.

 Jeg går rundt i utstillingen i heishuset. Femti år. I femti år har vi hatt banen. Et eventyr ble den kalt. Her henger bildet av en løgn, dagen derpå; "Mor og Besta", som to av de første som fikk bli med banen opp på Gråberget. To muntre på førstereis. Det er bilder av mange andre glade mennesker på vei opp også. To og to, mange med et overveldet uttrykk i ansiktet, noen med snev av redsel. Eventyret er alle løgners mor.

 I går var jeg her oppe sammen med tre venninner fra mitt collegeår i USA. Jeg likte meg i rollen som guide og eventyrforteller.

- Dette var nytt og dristig, forklarer jeg gjestene mine. Siden min bestefar var banemester, fikk Mor og Besta plass på det første stolsetet¿
I dag er jeg her oppe igjen. Jeg tar en runde til i det gamle heishuset. Konsentrasjonen min veksler mellom utstillingen og gårdagens besøk, da min søster kom opp helt uventet. Jeg leser plakater, løfter blikket, ser på de gamle trinsene og drivverket. Etter en stund stopper jeg ved bildet jeg kalte "Mor og Besta" igjen. Når ble alle mine småløgner til det nettet jeg er fanget i nå? Jeg fortsetter runden min, men ser vinsjer, tau, gamle billetter og en endeløs rekke foto bare som et panoramisk lerret for tankene mine, som nå begynner å spinne rundt forandringer og små, nesten umerkelige korreksjoner på sannheter. Jeg forsøker å bryte tankerekken ved å sette meg på banene ned igjen  - det er på tide å lage middag, en velsignet praktisk handling.

 Jeg roper fra kjøkkenet. Intet svar. Et rop til. Så hører jeg den irriterende summingen av musikk som andre hører på tett inntil hodet sitt. Tasting. Jeg roper igjen, men ropet blir kvalt av stillhet og samme summende akkompagnement. Jeg kikker rundt dørkarmen og snakker igjen.

¿        Du, nå holdt jeg sannelig på å ta på Zalo på jordbærene, ler jeg. Lett daler den ned på tungen min, usannheten, men jeg har fått oppmerksomhet fra jenta mi.

¿        Tuller du, eller? ler hun, mens hun snakker litt for høyt på grunn av øreproppene ¿ du er visst trøtt du, mamma.

Jeg puster inn den lille løgnen igjen og tar den med meg ut på kjøkkenet, strør sukker på jordbærene i de to skålene. Hvorfor må jeg ofte folde ut en liten løgn for å få mennesker rundt meg til å legge merke til meg? Jeg gjør det ofte. Å lyve er nesten som å skrive fortellinger når jeg snakker. De kommer så lett, løgnene. Et kort trykk på en knapp, så faller en ny, fersk en ned, som en sukett fra esken. Trenger seg inn i en setning før jeg rekker å bestemme meg om den skal serveres eller ikke.  Etterpå blir jeg litt skjelven og trekker meg gjerne vekk fra en samtale eller situasjon for å unngå å bli avslørt. Jeg venter alltid på å bli avslørt.

- Du jeg ble plutselig så trøtt, tror ikke jeg orker jordbær likevel, men kos deg du da, sier jeg, når jeg ser at hun fremdeles sitter på MSN.

¿ Men jeg er snart ferdig mamma, skal bare laste ned¿

Fort kysser jeg datteren min på kinnet og rister på hodet.

¿ Best at jeg legger meg¿ ikke sitt for lenge da. Kunsten er å få henne til å få dårlig samvittighet. Forlenge den tiden hun må tenke på meg.

 Min søster Dina kom. Akkurat i går. Collegevenninnene og jeg hadde nettopp drukket kaffe og spist Gråbergsstuas deilige eplekake, da jeg så Dina i skyvedøren inn til kafeen. Dørene sto åpne, for sola varmet så godt og mange gikk ut på plattingen eller til de gamle trebenkene ved varden. Det murret i meg. Magen min sa meg at Dina burde valgt en annen dag for sin Gråbergstur. Hun kom smilende bort til bordet vårt og slo over på engelsk mens hun hilste hjertelig på alle.

-         Har dere sett utstillingen? sa Dina, henvendt til meg. Tenk at banen vår har vært her i 50 år allerede!

-         Ja, sa jeg, på innpust. Murringen tiltok og jeg kjente meg svimmel mens jeg skyndte meg å legge til på engelsk at jo, vi hadde vel sett det som var å se.  

-         Å nei, sa jentene i kor, vi har lyst til å se mer! Kan vi ikke det da, la Annie, som er fotograf,  ivrig til,  mens hun så på de andre.

-         De nikket og Annie bekreftet med å reise seg.

-         Ok la oss gå og se en gang til, kanskje Dina vil se¿

-         Jeg reiste meg så fort for å avbryte henne, at jeg veivet ned en serviett og veltet et krus, og sa at det var greit, vi kunne gå.

 

Om kvelden står jeg ved oppvaskbenken og rensker ut matrester i utslagsvasken, med en merkelig trang til å føre handa med restene opp mot munnen og spise dem. Jeg ønsket å brekke meg på grunn av vasstrukken, oljete, centimeterlang løk, spagettirester og blek eggerøre. Det kunne vært en passende straff.

I dag har jeg mistet tre venner og nok engang såret min søster med løgner. Nå sitter venninnene mine på hotellet og lurer på om alt jeg noen gang har sagt er usant. Kanskje tar de opp minnene ett for ett og vender dem om og om igjen. Hva gjorde Ela da, hva sa hun, tror dere det var sant? Hva med den gangen hun sa hun hadde møtt Bruce Springsteen på gata i Seattle og pratet med ham. Tror dere på det? Litt av et sammentreff eller? Og så, når kvelden går og de fremdeles er like forvirret, går episoder over i analyse: Hvorfor gjør hun det, tror dere?

Hodet mitt er tilbake ved kjøkkenbenken. Kjapt samler jeg noen få maiskorn og isbergsalat mellom fingertuppene i venstrehånda og åpner søppelkurven innunder benken. Tenk om jeg en dag faktisk putter restene i munnen? Hva om hånda tilfeldigvis gjør en sving oppom leppene og avfallet glepper inn i munnen? Kvalmens bror er oppkast, og jeg kjenner det som en strikk rundt magesekken, som klemmer alt oppover. Hurtig slipper jeg restene ned i posen og klapper igjen døra til benken. Jeg hekter tak i den blåhvite koppfilla, skyller den under lunkent springvann, spruter Jif på benkeplatene og i vasken, og drar over. Skyller, drar over igjen. Anledninger til å bli kvalm står i kø. Hvis jeg ikke utfører praktiske oppgaver, som å rydde og vaske, så er det de kvernende tankene om løgner som sender bølger av mismot ut i hvert organ og hvert ledd.

I dagene før gårsdagen både gledet og gruet jeg meg til å treffe romkameratene mine fra skoleåret mitt i USA på åttitallet. Jeg kjente meg tung i kroppen og var nervøs. De tjue årene som har gått lå der og skalv bak meg, jeg hadde ikke full kontroll på dem, husket ikke hva jeg hadde sagt om meg og mitt. Kunne jeg bare lest om min egen fortid og mine handlinger i en bok, jeg som elsker bøker. I stedet føltes det som om jeg snart skulle gå uforberedt opp til eksamen. Jeg blir avbrutt.

- Mamma, mamma! Tenåringen min banker meg med en benet finger på skulderen så jeg kvepper. ¿ Går ut jeg. Skal på biblioteket! Jeg anerkjenner med et nikk, men faller straks tilbake i tanker. Skyld. Løgn. Ordene veier mye, og jeg drar dem hele tiden etter meg i en lenke som ruster etter hvert som tida går, men som ikke vil briste og gjøre meg fri.

 Jeg flyttet til en ny by da jeg gikk i fjerde klasse. I førstningen skilte jeg meg ut med dialekten, men min evne til å fortelle historier skaffet meg venner. En stund. Jeg hadde møtt kongen. Hadde svømmebasseng i andre etasje på hytta. Hest og. Kunne de andre få være med på hytta? Nei, bestefar var så streng. Det gikk slik en stund, og knivingen i jenters tre- og femkløvere sørget for at jeg hadde kompiser i perioder. Men etter hvert begynte klassekameratene å stille spørsmål ved historiene mine. Kunne man virkelig ha et svømmebasseng i andre etasje på hytta? Jeg ble oftere alene, men dersom noen våget seg til å ringe på, inviterte jeg dem inn, spanderte hva det skulle være fra mors langskap og smurte tjukt på med nye historier. Jeg utøvde stand-up-teater.

 

Straks jeg var ferdig med ungdomsskolen flyttet jeg til hovedstaden. Tidlige klassevenninner som skrev til meg fikk nye historier servert: - Jeg hadde fått en viktig jobb i et shippingfirma, kjæresten min var helikopterpilot og kjente Blystad-brødrene.

Jeg holdt løgner over meg som en fargerik paraply. Men spilene i paraplyen var også bygget av usannheter og etter hvert truet de med å gi etter. Jeg møtte min forfengelige mann ute, og startet forholdet med en beskjeden løgn: Jeg hadde vært collegets missedronning under skoleåret mitt i USA. Vårt første og eneste barn kom i 1989, en datter. Løgn med solskinn i ble sjeldnere og sjeldnere, regnvær inntok historiene. Fødselen, som hadde gått helt greit, ble i barselgruppa til den verste fødselen noen sinne. Tida hjemme var mer strevsom enn noen andres, mannen min jobbet overtid både natt og dag. Det var jeg som ikke orket sex i lengst tid etterpå. Det var min datter som hadde flest våkenetter på grunn av tenner. En stund fikk jeg medlidenhet og omsorg når jeg la opp stadig nye eventyr på et brett og serverte. Det trøstet meg, lot meg sove om natten, men omgivelsen gikk lei. Mannen min trykket over på en annen kanal i samlivet, der han slapp å se eller høre meg. Spindelvev inntok huset. Jeg prøvde å trekke ulike tråder bort til mannen min med muntre, dog løgnaktige historier, men han løp ut i den andre enden av en tråd. Jeg nøstet meg inn, han forsvant inn i et triangel på andre siden før jeg rakk fram. Veven økte i omfang og vi kunne snart marsjere på hver våre tråder uten å møtes.

 Dagen etter kan jeg ikke motstå Gråberget, det som det ligger der og venter på å befri meg. Når jeg kommer opp blåser det en iskald vind over hele berget. Jeg trekker frem mobilen fra jakkelomma og ringer mor.

-         Hei det er Ela. Du mor, jeg er på toppen av Gråberget, det er en utstilling her og noen ganske morsomme bilder fra åpningsdagen for femti år siden. Kan du ikke komme opp en tur da, så kikker vi sammen og tar en kaffekopp etterpå?

Stemmen hennes er nølende når hun svarer.

-         Nja, jeg vet ikke, er det ikke litt hustrig i dag da? Blåser vel? Jeg kan se henne for meg der hun kulser seg, sittende med en tekopp og avisen ved kjøkkenbordet. 

-         Jeg snakket forresten med din søster Dina i går, og hun¿

-         Hva sier du mor, jeg hører ikke¿ Kom opp da! Det er mye mer, og det er godt og friskt i været, ikke for kaldt. Hiv på deg jakken og kom - du som bor omtrent vet foten av Gråberget og har bare fem minutter å gå. Jeg venter på deg.

 Jeg legger inn en munterhet i stemmen som jeg ikke føler. Hun vet noe. Hun har snakket med Dina. Bildet med løgnen drar meg mot billedmontasjen fra åpningsdagen igjen. Jeg forsøker å finne tegn. Fotografiet avslører ingen ting. Sol, høyde, to glade damer. En tydelig ung, fornøyd, kledd i et nytt liv. Kanskje hun har brutt ut av hjembylivet, dratt fra, reist ¿ og kommet tilbake på denne dagen for å ta banen opp, med sin mor? Kanskje tenkte hun at denne dagen skulle blir starten på noe nytt? Jeg prøver å forestille meg at kvinnene på bildet er helt ukjente for hverandre, vil skape en annen relasjon dem i mellom som kan hjelpe meg med å omgjøre løgnen fra i går. Hvis jeg tenker annerledes i dag, kan jeg kanskje oppheve gårsdagen? Spole tilbake? Jeg kan si til mor: Se her, her er det to som kanskje tilfeldig ble stående etter hverandre i den lange køen som snodde seg fra jernbanestasjonen og helt til stolheisens utgangspunkt. Sant. Fire kvartaler. Også sant. Kanskje ble de plassert i ett stolsete sammen av baneføreren, min bestefar. Nesten sant - bestefar ønsket seg den jobben. Kanskje sto de nede på sletta, sier jeg, henvendt til en mor som ikke er kommet enda, og kunne dele opplevelsen av luft, frihet, glede og høyde sammen.

 Jeg står ved taubanens endepunkt og ser nedover. Ingen mor. Stort sett tomme stolseter. De få som kommer opp er eldre mennesker som husker åpningsdagen, som husker dette storartede som hendte vår by ¿ en stolheis, det var ikke til å tro! De vil gjenoppleve dagen, hente fram gleden, prate om avisoppslagene og radioreportasjen, om blodet som bruset og sinnet som ble frigjort. Svevet, den rolige farten, den iskalde vinden en høstdag. Jeg snur for å gå inn i kafeen, har behov for litt kakao.

-         Ela! Stemmen er kjent, men kommer fra barndommen. Jeg snur meg og ser en dame og en mann hoppe ned fra stolheisen. Øynene og tankene mine jobber på høygir. Sannas navn faller ned i munnen min.

-         Hei Sanna! Jeg greier akkurat å skjule rådvillheten i blikket mitt.

-         Det var sannelig lenge siden! Jeg smiler bredt, kjenner mimikken, men føler ikke smilet innvendig. Ikke i form til å møte noen nå. Sliten. Tung i kroppen av å holde orden på alle mine liv. Sanna prater. Jeg ser munnen hennes, håndbevegelsen mot mannen ved hennes side, forstår at de hører sammen. Jeg føler meg på pause, men så er det som noe skjer i meg. Jeg har registrert Sanna, meg, historien og mannen. Nye personer, nye muligheter. Stemmen min toner opp fra inne i meg som når man skrur et volum sakte opp for å finne akkurat riktig styrke, og jeg hører halvparten inne i meg, og resten høyt, men ser at Sanna hører alt.

-         Skal dere se på utstillingen? Jeg kjenner plutselig at jeg smiler stort. Den er ganske fin, mange bilder fra åpningsdagen! Til og med ett av min mor og bestemor, de var de aller første opp i heisen. Skal jeg bli med inn og vise?

Der. Så lett det var. Glemt var gårsdagen, Dina, vennene mine. På¿n igjen uten besvær. Sanna nikker begeistret og mannen i hennes liv smiler til meg. Jeg stikker armen inn i Sannas og kjenner at hun stivner litt forlegent til, som om hun må tenke over om vi egentlig var så gode venninner. Hun bestemmer seg for å smile til meg. Vi går inn.

-         Ja, her er bildet. Mor var kommet hjem fra Trondheim dagen før, for å la bestefar sende henne og Besta på den første turen opp på Gråberget. Tenk dere for en begivenhet for dem! Besta var skeptisk, men du ser jo her at det ikke varte lenge, ler jeg.

-         Ela? Mors stemme er knapt hørbar i omgivelsene, men det gjaller i meg når jeg ser henne stå like bak oss.

 

 
© Ildest, det er meg...