"Sannheten om forlagsbransjen er at den brenner"

En følgetong i fire deler av:
Harry Woodgobbler, Jr. (forfatter bak New York Times bestselger The Circuit (2005)

Har du noensinne lurt på hvordan forfattere lever og skriver i USA? Hvordan bestselgere blir bestselgere over natten og hvordan noen manuskript genierklæres og kjøpes opp på rullebånd med Nobelpris-Booker-Pulitzer kandidatur-emblem, mens andre bøker lever anonymt i støvet i bokhandlene? Her følger et aldri så lite harselerende svar av den genierklærte forfatteren Harry Woodgobbler Jr. (alter ego) om hans odyssè mot rikdom og suksess: 

FIRE : DE SKYTER FORFATTERE, GJØR DE IKKE?

Å være suksessrik og etterspurt forfatter i dette landet betyr at du på ett eller annet tidspunkt begynner å snakke om filmrettigheter. Min oddyssè mot rikdom og berømmelse skulle på ironisk vis ende i byen hvor alle drømmer begynner, nemlig Hollywood.

Jeg er blitt et lett bytte for sladderpressen etter min katastrofale TV-opptreden på Rise-n-Shine America. Mitt tre minutter lange innslag spilles stadig replay prime time og særlig talk-show vertene ler seg skakke på min bekostning. Skjebnens ironi, folkens: TV-intervjuet har åpnet øynene til landets største talk-show ikon Prisilla Peyton. Hun velger The Circuit til månedens bok i bokklubben Peytons Choice! Kanskje av medynk, hvem vet? Jeg gir faen i årsaken, så lenge alt som glitrer på bankboka er gull verdt. Og det er det. Iallfall for en stakket stund.

Etter denne uventede vendingen, hvor det nye opplaget med Peytons Books gulleblem glitrer i utstillingsvinduene til enhver bokhandel fra sør til nord, er jeg nå blitt bedt til California til et innledende møte om filmrettighetene til The Circuit. Wanda, agenten min, har sluttet å bruke ord som "lovende". Hun er smart kledd hver eneste gang vi møtes, hun tar med meg ut på lunsj på super-poshe cafèer hvor jeg må be butleren, unnskyld, kelneren, oversette menyen fra fransk til engelsk. Wanda bestiller dagens mikro størrelse salat og jeg bestiller det som ligner mest på smørbrød.  

Vi bruker en hel dag på å fly fra den ene kystmetropolen til den andre. Vi må først ned til Atlanta i Georgia, så opp til Chicago hvor vi må vente i fire timer. Det tar oss lengre tid å nå Los Angeles (14 timer) enn å dra til Beijing (13 timer 40 minutter).  
"Slapp av," sa Wanda. Men selv hun virket mer nervøs enn tidligere. Er det noe hun ikke har fortalt meg?
"Jeg er født i LA," la hun til. "Jeg kjenner byen som min egen lomme."
"Hva? Jeg trodde du var født i New York," svarte jeg.
"Trodde du ja," sier hun. "Mellom deg og meg Harry: Alle vil ha en bit av det store eplet, ikke sant? Jeg kunne vært født i Twin Falls for den del, og ingen ville gitt faen. Falsk autensitet Harry!"  
"Ja," svarer jeg. Plutselig innser jeg at jeg også er en del av hennes strategi. Folkelig du liksom! Wanda styrter vodka martinis under flyturen fra Chicago. Før vi lander på Los Angeles internasjonale flyplass, eksotisk nok kalt LAX på folkemunne, hadde hun fortært fem. Jeg hadde mistet tellingen på mine Screwdrivers. California, here we come! Los Angeles var som en utstrakt pannekake; glinsende varm og het og full av trafikk fra den ene enden til den andre.   

Allerede før møtet med ass.prod.ass. (assisterende produksjonsassistent) og ass.reg.ass (assisterende regi assistent), aner jeg ugler i mosen. En firmaadvokat hyret av produksjonsfirmaet DreamTeam Productions, var dessverre også til stede. Han lignet mer på Tommy Lee Jones i Men In Black (i en stripete dress hvor bicepsene var i ferd med å bryte ut når som helst), enn lovens lange arm. Det var som om han var bestilt fra høyere hold for å spyle vekk disse øst-kyst-parasittene en gang for alle. Det suser et øyeblikk. Kanskje er det all ørevoksen, kanskje føler jeg meg litt svimmel akkurat da. Bak den skinnpolstrete døren med mønster som ser ut som en Chesterfield  sofa, skal min skjebne forsegles.

Møtet varte ikke særlig lenge. Ass.reg.ass hadde de største skjortekravene jeg noensinne har sett, og den dypeste utringingen. Den sluttet ikke, liksom. Agenten min forsøkte å sende meg misbilligende blikk, jeg forsøkte å ignorere dem. Ass.prod.ass., en streng asia berte med tykke briller og svart neglelakk, tok vår blikk-utveksling som et dårlig tegn.
"Så," sa hun omsider på slepen California aksent. "Jeg trodde ikke forleggeren ... hvem var du med, sa du? sendte forfatterens agent til LA?"
"Jeg er Harrys faste agent," svarte Wanda.   
"Really?" Ass.prod.ass førte plastkruset med isvann opp mot leppene. "Du mener, han har ikke en agent hos Peytons Books?"
"Øh, behøver jeg det?" Jeg så på agenten min som igjen så på ass.reg.ass som igjen så på ass.prod.ass som igjen så på Tommy Lee Jones kloningen, unnskyld, advokaten. Kanskje var det like greit at jeg ikke så blikket hans under de svarte solbrillene.
"Well," sa han tørt og knuste et par isbiter mellom fortennene.
"Nå," sa ass.prod.ass. "Jeg antar at vi ikke har et manus enda, eller hva?¿"
"Jeg er forfatteren," svarte jeg stolt.  
"Jeg snakker om et film manus," la ass.prod.ass til mens hun puster ut, som om hun skulle ha holdt pusten et øyeblikk for å tenke. Agenten min sendte meg nok et misbilligende blikk.
"Det er en beklagelig misforståelse ... enhver likhet med virkeligheten er helt upåaktet ... vi samtykker selvfølgelig i de endringene som er nødvendige ... "
"Nå," sa ass.prod.ass og hevet det ene øynebrynet. Hun skjøv en rød plastlomme mot enden av bordet hvor vi satt. I det øyeblikket ønsket jeg faktisk at alt skulle ende der og da. At forfatteren bak det mystiske manuskriptet en gang for alle skulle vise sitt sanne ansikt. Istedet så jeg agenten min lese kjapt gjennom arkene med et nervøst blikk.
"Ikke noe problem," sa hun. "Kunstnerisk frihet, ikke sant Harry?"

Déja vu: Alles blikk er rettet mot meg. Jeg, forfatteren av dette makkverket, er oppfordret til å komme med min mening om hva egentlig manuskriptet betyr, og utøve autoritet om kunstnerisk frihet. Faen også. Jeg som trodde vi skulle spise sushi og drikke kildevann fra Fiji og skåle med sjefen sjøl, Sam Goldberg, gullgutten i Hollywood.
"Nå, hva blir det til?" sa ass.prod.ass. og kikket på armbåndsuret sitt. Jeg reiste meg fra bordet. Stillheten senket seg over mahognybordet. Ikke engang en støvdott falt gjennom lydmuren.
"Jeg er Harry Woodgobbler," sa jeg og rensket halsen. "Vil dere vite sannheten om romanen min? Det er den værste møkkaboka jeg noensinne har lest! Og vet dere hva? Jeg ha¿kke skrevet et eneste ord som står der! Jeg kunne skrevet tre bøker på strak arm med venstrehånd og de ville se ut som Nobelpris vinnere i litteratur, i forhold. Den som skrev alt dette, må ha skrevet den i søvne, hører dere? Jeg ler meg skakk, for faen! Jeg har tjent millioner av dollar på ett makkverk jeg ville brukt som dopapir! Rett ned i dassen, hører dere?"  

Ha! Der har dere en på trynet, alle r*høl. Agenten min gjemte huet sitt i den store D&G skinnveska. Ass.red.ass. og ass.prod.ass. utvekslet grimaser. Tommy Lee Jones kloningen så på klokka. Showet er over folkens.
"Dere vil høre fra oss," sa ass. prod.ass. Hun reiste seg fra bordet og rettet på det stramme miniskjørtet sitt. Ass.prod.ass klødde seg i munnviken med en lang, hvit pekefingernegl.
"Kom tilbake når dere har et manus. Så kaster vi ikke bort hverandres tid, hva?" Advokaten snek seg forbi henne langsmed veggen, så brystkassen hans kom borti ryggen hennes. Jeg tror han gjorde det med vilje.
"Men ... sa jeg. Hva faen? Var det ingen som hadde hørt hva jeg snakket om, for helvette?
"Må jeg bare minne om at Brownstein & Brownstein ... " begynte Wanda og reiste seg fra stolen.
"Brownstein & Brownstein?¿ sa ass.prod.ass og hevet det ene øynebrynet. "Gerry  F¿ing Brownstein?"
"Yeah," svarte Wanda og scrollet med pekefingeren på Blackberryen. Kanskje lette hun etter sin daglige dose med goofy kjedemail fra venninnen sin i Time Warner. "Great."
"Han er ... min helt! Min inspirasjon! Får jeg ... ?" Hun griper tak i skulderen til agenten min.
"Jeg mener, Mr. New York!" fortsetter ass.prod.ass. "Da jeg var liten pike hjemme i Pasadena, drømte jeg om New York! Frank Sinatra! Bagels! Pretzels! ... Får jeg berøre skulderen som har sittet tett inntil Gerry! Jeg har alltid trodd på den Amerikanske drøm, Mr. Brickstone!" Hun så Wanda dypt inn i øynene. Agenten min snudde seg som i sakte film og så på meg. Så blunket hun, rullet med øynene 360 grader (eller er det 90?) før hun langsomt åpnet munnen og stakk pekefingeren fram mot åpningen. Så snudde hun seg mot henne og klappet henne på skulderen.
"Yosemine, hva det det du hette? Hør her, jeg har coachet de aller beste i bransjen, og de har alle fått møte Gerry [Brownstein] på høyden av sitt forfatterskap ... Så hvis du tenker på ..."
"Jeg har en drøm om å skrive den Amerikanske roman ... mumle, mumle, mumle," fortsatte Yosemine.

Og slik begynte vennskapet mellom Yosemine og Wanda. De utgir fortsatt bøker sammen, på Brownstein & Brownstein, New York, New York. Trilogien Blodssøstre var tiårets store overraskelse og ligger fortsatt på bestselgerlistene. Sist jeg så Wanda stod hun i bakgrunnen på den røde løperen under direktesendingen av Oscar utdelingen da Yosemine ble intervjuet for nominasjon til beste filmmanus: Årets film: Come Rain, Come Shine: Based On A True Story: Once Upon A Time In Pasadena. Hun så sliten, men lykkelig ut.    

Så hva ble enden på visa for Harry Woodgobbler? Vel, alt jeg kan si er at i det ene øyeblikket stod jeg alene i ventehallen til DreamTeam Productions, og tenkte at min framtid som berømt forfatter kanskje var over. Jeg tenkte på Prisilla Peytons utdriting av Harry Woodgobbler, Jr. på direkten, en gang for alle. Jeg tenkte på en palle med bøker som kjøres ut fra lageret og ut på fyllingen. Jeg tenkte på en tom bankbok og på nok en gang å flykte til Idaho for å lasse møkk og pelle poteter.

I det andre øyeblikket satt jeg i en taxi på vei til hotellet sammen med Tommy Lee Jones-kloningen. Han tok sakte av seg solbrillene og snudde seg mot meg.
"Harry Woodgobbler," sa han.
"Ja," svarte jeg. "Og slutt å spørre om navnet mitt, OK? Jeg er stolt av navnet mitt."
"Har du noensinne tenkt på å bli ... skuespiller?"
"Skuespiller? Jeg forstår ikke."
"Tror du virkelig at jeg er advokat?" Han så på meg. Leppene hans dirret et øyeblikk, men jeg vet ikke om det er en muskeltrekning eller et flir.
"Eh ... ja?"
"Det stuntet du spilte der inne i konferanserommet ... førsteklasses, Harry. Jeg er imponert." Han stakk den ene hånden i jakka og ga meg et visittkort mellom pekefingeren og langfingeren.
"Gjør business med meg, og du blir rik herfra og til himmelen," sa han langsomt og rettet på hårsveisen med den andre hånda. Jeg så ned på kortet. Phil Casanova. Actor. Artist. Agent.
"Jeg har forresten copyrighten på det etternavnet," la han til og blunket til meg da drosjen stoppet. På fortauet snudde han seg mot meg og vinket. Døra stod fremdeles oppe. Ventet han på meg? Jeg så opp på den blå, skyfrie himmelen og tenkte plutselig med meg selv:

"This could be the beginning of a beautiful friendship..."
 
S L U T T 

Posted at 12:00PM nov 20, 2007 by Camilla in Diverse  |  Kommentarer[4]

"Sannheten om forlagsbransjen er at den brenner"

En følgetong i fire deler av:
Harry Woodgobbler, Jr. (forfatter bak New York Times bestselger The Circuit (2005)

Har du noensinne lurt på hvordan forfattere lever og skriver i USA? Hvordan bestselgere blir bestselgere over natten og hvordan noen manuskript genierklæres og kjøpes opp på rullebånd med Nobelpris-Booker-Pulitzer kandidatur-emblem, mens andre bøker lever anonymt i støvet i bokhandlene? Her følger et aldri så lite harselerende svar av den genierklærte forfatteren Harry Woodgobbler Jr. (alter ego) om hans odyssè mot rikdom og suksess: 

TRE: ALLE GODE TING ER PENGER  

Å være forfatter i dette landet betyr at du må dra på signeringsturnèer i alle krinkelkroker i gokk, det ene scenarioet fjernere fra litteratur enn man noensinne kan forestille seg. Bråkjekk som jeg var blitt, signerte jeg i hytt og pine på oppdrag etter oppdrag med et dollarglis breiere enn Tom Cruise. Bring it on! Ja jøss. Sannheten skulle vise seg å være fjernere enn jeg kunne forestille meg.  

Når det er sagt, så hater jeg landsbygda. Jeg hater møkk og gjødsel og alt som minner om flannelsskjorter og hillbilly. Hver gang jeg bestiller Sex on Beach på den lokale puben tror alle jeg snakker om en voksenfilm. Hvor gubbete går det an å bli? Hadde jeg visst at boksigneringsstanden min skulle stå ved siden av en loddtrekning hvor førstepremien var et års forbruk med gjødsel, hadde jeg faen meg tenkt om før jeg signerte noe som helst, og da snakker jeg om kontrakten med agenten min.
"Slapp av Harry," sa hun og klappet meg på skulderen, mer pliktskyldig enn trøstende, noe som bekymret meg. Hadde hun også begynt å få kalde føtter? Bløffet hun eller trodde hun faktisk på meg? Det var ikke lett å si. Men hva gjør man ikke for penger og mer penger?

Etter to flaue radiointervju og en opptreden på et lokalt kjøpesenter hvor jeg var plaster på såret for en avlyst "Miss Cowboy" konkurranse hvor alt jeg fikk sagt var "Harry" og "Woodgobbler", begynte jeg virkelig å angre på Supermann holdningen min. Min siste signeringsrunde var på åpningen av Books-a-million filialen i Philadelphia, Pennsylvania. Det var faktisk over en million bøker i den lagerstore bygningen. Hit kommer også Rise-n-Shine-America, Amerikas største frokost-tv med over 100 million seere. De har fått nyss om turnèen min. De vil ha et intervju sånn på morrakvisten med den nyrike debutanten i hans ¿hjemlige¿ trakter som de så visserligen skal ha sagt der fra New York. Agenten min mener det er bra for imaget mitt. Vise min grasrotbakgrunn og "folkelige" stil (hallo! Jeg er fra Idaho, ikke Amish land!) På det nye opplaget poserer jeg foran et stakittgjerde på omslagsbildet, også Wandas idè.
"Du ser da riktig pen ut," sa hun etter en altfor lang pause. "Til og med Robert Redford går da med flannelsskjorte?"
"Robert Redford kan spille amish president i flannelsskjorte og ingen gir faen."
"Slapp av Harry. Det er bra for imaget ditt," gjentok hun og slurpet i seg dagens første Starbucks Extra Grande Soy Latte.
"Du skylder meg et nytt møte med GB [Gerry Brownstein]  - det bildet er årets skolebilde fra Helvete!"
 
Verre skulle det bli. Jeg mener, jeg burde kanskje ha lukta lunta lenge før jeg faktisk fikk ræva i gir og hue opp av sanden. Teamet fra Rise-n-Shine-America kommer nøyaktig førti minutter før det nevnte intervjuet. Klokka mi viser 06:56. Jentene i bokhandelen har vært her siden klokka 03:57 så jeg har visst ingen unnskyldning for å være trøtt, surt tryne. Jeg drikker kaffe som er nøyaktig to timer gammel og blir kvalm av å se det halvmeter tykke laget med kremost som skvises ut fra en bagel innpakket i stram plastfilm. Rise-n-Shine. Dean Saunders, vår alles TV-vertinne med sin silkebløte stemme, kommer nøyaktig tre minutter før intervjuet. Hun har boka i fanget selvfølgelig. Jeg blir plutselig svett i hendene.
"Så, Harry Woodgobbler," sier hun uten å late som om hun har øvd seg på etternavnet, "vi sitter altså her med et aldri så lite bokmirakel i fanget, gjør vi ikke?"
"Øh, jo," kremter jeg og får den siste sure, kaffeslurken i strupen.
"Vi som har lest boken din," sier hun uten å blunke med de lange, falske øyevippene.
"Vi synes det er en svært merkverdig og utrolig historie. Jeg mener, du blander vitenskap, litteraturhistorie og spinner en myte om opprinnelsen til galaksene i verdensrommet som skaper en slags ... kortslutning. Kan du fortelle litt om forarbeidet med boken?"
"Eh .. vel, Dean ... " Agenten min har preppet meg på å kalle alle med fornavn. Det skal visst hjelpe på min folkelige stil. Men der jeg sitter og ser på Dean Saunders kremgule, rynkefrie silkebluse, blir jeg plutselig blank. I ettertid mener og tror jeg at jeg kunne ha sagt hva som helst og ingen hadde gitt faen. Alt annet enn stillheten og pausen. Den lange, dvelende pausen som vitnet om en overstadig og unaturlig nervøsitet.
"Eh, altså ... jeg vet ikke helt hva jeg skal si om det."

Herregud. Snakk om å få jernteppe på direkten! Eller skulle jeg kanskje si sannhetens øyeblikk? Jeg har ikke peiling på hva boken handler om. Jeg har ikke peiling på hva jeg skal si om den. På meg virker det som om alle avsnittene med pseduo-vitenskap og astronomi orgasme fantasmer er skrevet i dårlig bakrus. Jeg blir nesten brydd på vegne av Dean Saunders. Men hun er profesjonell journalist. Hun har overlevd bøttevis av lange pauser som aktiv journalist og TV-vertinne. Dette er bare ett av dem. Hun stopper opp midtveis i boken og leser med sin silkebløte stemme:

Når jeg nærmer meg dette stedet jeg kaller hjem, denne kloden som heter Tellus, i et forsøk på å skape et øyeblikk hvor jeg ser alt klarere, vet jeg med meg selv at dette er den siste dagen i mitt liv. Galaksene nærmer seg hverandres ytterpoler og danner ringer av støv i mitt hjerte.

"Harry, dette er jo poesi!" sier hun og ser opp på meg.
Jeg får ikke engang sagt takk før mine fire pinefulle minutter klokken 07:45 om morgenen er over.

En skjebne verre enn døden?

(Fjerde og siste del publiseres 15.11.07)

Posted at 12:54PM nov 08, 2007 by Camilla in Diverse  |  Kommentarer[1]

"Sannheten om forlagsbransjen er at den brenner"

En følgetong i fire deler av:
Harry Woodgobbler, Jr. (forfatter bak New York Times bestselger The Circuit (2005)

Har du noensinne lurt på hvordan forfattere lever og skriver i USA? Hvordan bestselgere blir bestselgere over natten og hvordan noen manuskript genierklæres og kjøpes opp på rullebånd med Nobelpris-Booker-Pulitzer kandidatur-emblem, mens andre manus lever anonymt i støvet i bokhandlene? Her følger et aldri så lite harselerende svar av den genierklærte forfatteren Harry Woodgobbler Jr. (alter ego) om hans odyssè mot rikdom og suksess:  

TO: GERRYWOOD

Å være forfatter i dette landet (og lykkes med det) betyr at man må være på fornavn med både forleggeren, agenten, PR-agenten, advokaten og et par bokførere. Jeg skal nå fortelle hvordan mitt utrolige men sanne møte med forleggeren, sjefen sjøl, inkarnasjonen av bransjens øverste organ, forvandlet hele livet mitt bokstavelig talt. Bare tanken på å få møte Gerry Brownstein fikk meg til å skjelve verre i buksene.
"Vær presis," sa agenten min og ønsket meg lykke til. Jeg kunne ikke vært mer nervøs. Gerry Brownstein var selve inkarnasjonen av Mr. New York. På folkemunne gikk han under kallenavnet Mr. Brickstone. Det var iallfall hva bestefaren min ville ha sagt, og han overlevde første og andre verdenskrig, depresjonen og børskrakket og to hjerteinfarkt før han la inn årene.

Hver eneste murstein i New York hadde Gerry Brownstein vært med på å bygge, så rik var familien hans. I motsetning til faren sin, som bygget familieformuen fra bunnen av, og grunnla sitt eget matvareproduksjonsfirma før han var 30, slo Gerry seg opp ved å kjøpe og sammenslå; "Merger and Aquisition" under mottoet "Master & Acquire, Brownstein & Brownstein". Intet forlag var for lite for Brownstein & Brownstein, ingen mislykket forfatter var for mislykket til å være potensiell bestselger. Ta foreksempel krimforfatteren Daniel Burke, som på tidlig 1990-tallet ble tatt under vingene av Brownstein & Brownstein. Nærmest over natten ble han forvandlet fra arbeidsledig veiarbeider med klippekort på arbeidskontoret, til mega-millionær pengemaskin. Filmrettighetene til C For Chase (1992) og Dial K for Kill (1994) ble kjøpt opp på samlebånd, Tom Hanks og Matt Damon underskrev kontrakter på to oppfølgere. Alt hva Gerry Brownstein eide var verdt gull, til og med jekslene i tennene. Så hva var hemmeligheten bak hans suksess?

"Larry?" Et ansikt trer ut av skyggen fra en polstret skinnstol.
"Jeg heter Harry," sa jeg.
"Sitt ned, Larry," sa han. "Forsyn deg med en sigar, er du sulten? Drikker du vann eller brus? Hvilken agent bruker du igjen?"
"Eh ... " sa jeg. "Jeg røyker ikke." Jeg kunne bare følge ett av spørsmålene om gangen.
"Åh, så du er fra California?" spurte han og blunket med det ene øyne. Det lignet mer på en en muskeltrekning. Ansiktet hans minnet litt om en yngre, solbrent utgave av Blake Carrington i Dynastiet, bortsett fra skjegget hans som var køl svart. Det rimet ikke helt. Sjakk matt, liksom.
"Ser du denne klokken, Larry?" sa han og viste meg håndleddet.
"Den er laget av titanium, det samme materialet de bruker for å lage austronautklokker. Kan den bli mer nøyaktig  enn tiden man følger i universet?" Han så på meg.
"Nei, antar jeg," svarte jeg og svelget. Det var kaldt på kontoret til Gerry Brownstein. Kaldt og tørt. Halsen min kjentes som groveste sandpapir.
"Ifølge tiden i universet," sa han og trakk til seg håndleddet, "er du tre minutter for sent."
Han lente seg tilbake i lenestolen. Det hørtes ut som et enormt sukk.
"Jeg beklager ... " begynte jeg. "Men sekretæren din ... "
"Tid er penger, gutten min. Liker du sushi, forresten? Ja, det gjør du selvfølgelig, du er
fra California. Så, hva sier Wanda Panda [Parker, agenten, om Going To The Chapel]?
Den selger som hakka møkk, ikke sant?"
"Eh, jeg spiser ikke sushi," svarte jeg. "Jeg er fra Idaho."
"Idaho, det er der potetgullet kommer fra, ikke sant? Jeg elsker Taco!  Visste du at det finnes over 150 Taco Bells bare her i Manhattan? Fantastisk, ikke sant? Agenten din ringte meg i går og sa at du holder på med en ny roman, stemmer det? Burger King! Junk food er olje for sjelen, ikke sant? Jeg simpelthen elsker løkringer, naturlige inni og sprøstekt utenpå."
"Faren min driver en potetfarm," svarte jeg. "Og jeg holder på med en ny bok ... det vil si, jeg ... "
"Potetfarm, ja, akkurat! Jeg visste det! Jeg er i forhandlinger med Starvision Studio om filmrettighetene til Tears In Heaven, og hvem vet, kanskje The Circuit også? Som jeg sa til VP Prod.reg. fra Starvision, bare Jack [Nicholson] duger, ikke sant. Hvis ikke Jack [Nicholson], så kanskje Al [Pacino]. Liker du pizza, Larry? Tynn eller tykk bunn?"
"Eh, det er Harry," svarte jeg. "Harry Woodgobbler."
"Wood hva for noe? Woodblopper?" Ansiktet hans kom til syne fra skyggen igjen.
"Woodglobber,¿ svarte jeg og kremtet. "Det er fra ... "
"Har du tenkt på å bytte navn, du? Et litt mer fresh navn, hva med Larry Holly Wood, var ikke den bra, eller? Holly Wood, ha ha. Har du noengang fått swedish massage, Larry? Fantastisk, disse kineserne! Jeg elsker rare navn, jeg har tenkt å kjøpe opp en galakse i verdensrommet og kalle mitt neste forlagsprosjekt for Andromeda og bare utgi vitenskapelige bøker. Markedet trenger vitenskap, Larry. Hvor mye skal du ha for Woodpecker navnet ditt? Kan bli en formue det, Holly Wood."
"Woodgobbler", svarte jeg. "Og det er ikke til salgs ... "
"Holly Wood, gutten min," sa Gerry Brownstein og tente en sigar med en lighter formet som en håndgranat.
"Holly Wood er gull verdt," la han til og smilte så hele den gullbelagte tannraden syntes.

"Så vi er enige, da?" sa han og lente seg fram fra lenestolen, plukket opp en spiralperm fra papirbunken på skrivebordet.
"Enige?" spurte jeg. "Om hva da?" Gerry Brownstein svarte ikke med en gang. Han klikket på den tynne, gullbelagte kulepennen sin kun èn gang før han tegnet en strek på forsiden.
"Woodgobbler ikke sant?" sa han og skrev en linje. Så roterte han papirbunken 360 grader, ga fart og skjøv den bort til andre enden av skrivebordet hvor jeg satt og svettet i håndflatene mine. Jeg så det første arket rulle halvveis opp i den bevegelsen. Da det falt ned igjen, så jeg hva som stod der. Jeg lot fingrene mine flippe gjennom sidene fyllt med tekst, halvt i angst, halvt i overstadig beruselse.
"Men ... " sa jeg og lot den siste siden langsomt falle på plass av seg selv.
"Skål Larry," sa Gerry mens han klippet av sigaren med en gullbelagt sigarkutter som han duppet ned i glasset med det jeg antok var whisky.
"Skål for The Circuit," la han til og strakte ut hånden mot gullighteren på armlenet. Jeg så ned på arket. Navnet i det høyre hjørnet var strøket over. Istedet hadde han skrevet med en flytende, venstrestilt løkkeskrift Harry Woodgobbler Jr.

Det var mitt navn. Men det var ikke min roman. Jeg var målløs. Kunne det være en misforståelse? Jeg så opp på Gerry. Han var halvveis i sin fete sigar allerede og halvveis på vei til neste møte.
"Hils Wanda Panda," sa han.
"Hvem?" spurte jeg og kremtet. Wanda Parker, agenten min? Et lys gikk plutselig opp for meg, men jeg var ikke sikker på om jeg likte det.
"Wanda Parker-Bowles," sa Gerry Brownstein og skjelte med det ene øyet igjen.
"Det er en vits, ikke sant? Din anglofile agent, ja! Det var hun som sendte meg manuset og jeg elsker det! OK, tid er penger gutten min. Skal du downtown?"

(Tredje del i følgetongen publiseres 07.11.07)

Posted at 11:43AM nov 01, 2007 by Camilla in Diverse  |  Kommentarer[1]