Elsa var fæl å finne gamle fotballer som folk hadde forlatt. Hun fant dem overalt. Fotballene var ofte så gamle at hun bar dem etter saumene som hadde gått opp. Det var ikke alltid det var luft i ballen engang, men det brydde ikke Elsa seg om. Når hun først hadde funnet en ball, bar hun den stolt hele veien hjem til leiligheten. Hun var en samler av natur. Ballene la hun fra seg i gangen til senere bruk. Jeg tror hun hadde minst 15 baller på det meste.

Før vi flytta inn møblene hadde Elsa litt morro i den nye stua. Hun var ennå hvalp med mange påfunn.

Ute hadde hun funnet en tennisball. Denne bærte hun helt fram til leiligheta.

Jeg kasta ballen bortover gulvet og hun løp etter. For å si det rett ut gikk hun bananas. Beserk. Hun slengte seg etter tennisballen, kasta den i lufta og romsterte rundt. Det blei en del lyd av det.

Husverten som var en gammel dame på 80 år sa det var så koselig å høre folk og liv i kjelleren igjen. Jeg er ikke helt sikker på om hun trodde det var meg som hadde slengt meg rund og romstert der nede eller ikke. Samme kunne det være. Hun var iallefall ikke sur.

Alt jeg hadde, var et belte surra fast til halsbåndet. Vi gikk over et jorde og vipps var Elsa fri. Jeg stod igjen med både belte og halsbånd.

Hun løp nysgjerrig rundt i gresset. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Ville jo ikke skremme henne ved å løpe etter henne.

Jeg satte meg på huk og prøvde etter beste evne å prate t. Til å begynne med var hun for nysgjerrig og ga meg ingen oppmerksomhet. Til slutt kom hun bort til meg.

Det var tydelig at hun var tillitsfull og hadde hatt det godt der hun hadde vert før. Hun logra med halen og var fornøyd med sin første tur.