Den gode, den onde og den grisete

Man sliter jo iblant. Man gjør jo det. Man skriver sanger og bøker, og drømmer om å slå igjennom, men det er ikke store suksessen man får.

Ain't no use in complainin'
When you got a job to do

Og sånn er det vel for nesten alle i kreative yrker. Man basker i gjørma år etter år, lever i skyggene og drømmer om en flik av solskinnet.

Sometimes when I play that old six-string
I think about ya wonder what went wrong


Man begynner å lure, har man tatt feil av seg selv. Er man en gedigen selvbedrager? Burde man skjønt forlengst at ens evner ikke strekker til, og at man burde satset på en karriere innen revisjon, reiseliv eller renholdsverk for mange år siden?


I en bra verden ... (første hypotese)

En gang for lenge siden satt en av oss, en mislykket kunstner, med de samme tankene. Han skrev disse ordene:

Me and some guys from school
Had a band and we tried real hard
Jimmy quit and Jody got married
I shoulda known we'd never get far


Han burde visst at de aldri ville nå langt. Dette er ordene til en låtskriver som legger ned gitaren og gir opp.

Og så, etter denne lyriske senaborten, begynner den desillusjonerte mannens sang å klatre på hitlistene. Albumet når topplassen på USAs Billboard-liste, og så faller førsteplassene i land etter land som dominobrikker. Pengene strømmer inn, først som en bekk, deretter som en flomdiger elv. Mannen blir verdensberømt. Selv et kvart århundre senere, i et land en kvart jordklode unna, har sangen egen wikipedia-side. Som fastslår at sangen er husket som en av beste sangene fra 80-tallet.

Back in the summer of '69


Det kunne vært en så vakker historie, en historie som kunne brakt håp til alle oss som sliter langt nede på salgsstatstikkene.


I en dårlig verden ... (andre hypotese)

Summer of 69 var ikke Bryan Adams første hit. Den var på hans tredje album, og han hadde allerede vært på topp ti på Billboardlisten både med album og singel.

Man kan likevel håpe at teksten var gammel, og skrevet på et tidspunkt før det hele startet.

Men i 1969 var Bryan Adams 10 år. At Adams i 1969 skulle ha spilt i et band med menn som sluttet fordi de ble gift, virker usannsynlig. Sangen er bare løgn og bedrag, og alle mislykkede kunstnere kan bare gi opp, de som har Det Store Talentet vet det fra dag en.


I en skitten verden (tredje hypotese)

Man kan fortsatt håpe at teksten var skrevet før oppturen startet. Adams kunne nemlig vært i band den sommeren med en mann som sluttet for å gifte seg. OK, Bryan Adams var bare ti år i 1969 ...

Oh and when you held my hand
I knew that it was now or never
Those were the best days of my life

Men teksten handler ikke om sommeren 1969. Den handler om sommeren da han testet ut den seksuelle posisjonen kjent under tallet 69. Bryan Adams har gjort seg søkkrik på å synge en skikkelig grisesang.

Noe som etterlater en flik av håp.

Posted at 02:33PM jan 17, 2009 by Hertugen in Diverse  |  Kommentarer[13]

Tour de France

Tour de France har tiltrekning på forfattere, ihvertfall Ingvar Ambjørnsen, meg og de åpenbart begavede franske skribentene i det offisielle tour-programmet. Timene med sykkel på TV midt i arbeidstida blokkerer for det man skal gjøre, jeg ser ikke ut til å få skrevet noe inntektsbringende i disse ukene. Jeg får heller blogge om tourens tiltrekningskraft.

Noe av tiltrekningen ligger i bragden. De sykler rundt 3700 kilometer på tre uker, opp de verste fjellskråningene de greier å finne, med veier som nærmer seg sikk-sakk-geitetråkk, i all slags vær. Så sier du, de pakker i seg dop for å klare det. Trettifem av de siste førti tourvinnerne har blitt tatt eller har tilstått doping, før dop ble forbudt kunne vinnerne finne på å takke amfetamin for seieren.

Men trekk dopet fra sprintere som Marian Jones, Ben Johnson og Tim Montgomery, og du står igjen med skammen. Trekk dopet fra Tour-de-France-syklistene og du står fortsatt igjen med en vanvittig idrettsprestasjon.

Man sier at doping ødelegger sykkelsporten. Bullshait, dopingsakene øker underholdningsverdien, det har vært en drøss dopingsaker de siste ti årene, men sykkel er på fremmarsj som aldri før i Norge, både på TV'en din og på veiene.

Noe av tiltrekningen ligger i bildene av fransk landskap i juli. Frankrike er et vakkert land. Tour de France er vakrere enn Giro d'Italia, og mye vakrere enn solsvidde Vuelta Espania. Å se sykkelrittet på TV er et utslipps- og kvalmefritt bilferiesubstitutt,

Mye av tiltrekningen ligger i taktikken. Dette er en konkurranse mellom snaut 200 menn om hvilken enkeltperson av dem som kan sykle Frankrike raskest. Likevel er det en ren lagsport. Du tror meg sikkert ikke, det  tar år å skjønne hvor viktig laget er. Ingen kan vinne Tour de France alene. Det handler om luftmotstand. Den som ligger først må bruke flere krefter. Leder du touren er du mannen alle vil slå, da vil ingen motstander taue på deg. Det trenger du lagkamerater til. Motstanderne vil istedet prøve å rykke fra deg, og alle disse rykkene, eller de av dem som er farlige, må hentes inn, det trenger du lagkamerater til. I tillegg henter lagkameratene vann og mat til deg, og punkterer du i den gule trøya stopper en lagkamerat, tar av sitt eget hjul og gir det til deg.

Det er balansen mellom å bruke minst mulig krefter i vinden og å hente inn alle utbryterne som gjør sykkel så fascinerende. Dette scenariet skjer stadig: en rytter rykker tidlig på dagen. Han bygger seg opp en stor ledelse, han sykler i time etter time, mil etter mil alene på landeveien et kvarter foran feltet. Etter to hundre kilometer har han ledet hver eneste meter av løpet. Han kommer så nær mål at han kan se målflagget, han er fortsatt først. Noen hundre meter før mål dundrer feltet forbi, og han ender på sisteplass.

Man kan nesten tro at det er avtalt spill for spenningens skyld, som wrestling er det. Men det må være sånn. Hvis feltet tar ham igjen for tidlig kommer nemlig et nytt brudd, og de i feltet som vil at alle skal komme likt til mål må bruke flere krefter, En optimal dag for hjelperytterne som trekker feltet er faktisk å hente den stakkars mannen rett foran målseilet. Da har de spart krefter til neste dag.

De norske deltagerne er Thor Hushovd og Kurt Asle Arvesen. Thor vinner noe hvert år, men han vinner kjedelig. Han er en spurter og ligger skjult i feltet hele dagen, når Thor vinner et sykkelløp på 200 kilometer har andre ryttere ledet løpet i 199 kilometer og 900 meter.

Kurt vinner sjeldnere, men morsommere. Han må gå i utbrudd for å vinne, helst på en etappe som er så kupert at de rene spurterne faller av, og ikke så kupert at han selv faller av.

I en etappe i Giro d'Italia 2003 kom han seg tidlig med i et slikt brudd på 16 mann. Det ga underholdning hele dagen. Da bakkene begynte ble de 16 delt i to grupper på 8. Kurt satt i den første. Bakkene ble mer intense, og det ble tydelig at Kurt ikke var den sterkeste av dem, men han bet seg fast mens en og en falt av lasset. åtte ble til syv ble til seks ble til fem. Toppen nærmet seg, og Kurt slet bakerst i gruppen. Rett før toppen måtte han gi opp og gi luke.

Hadde luken blitt noen metre større hadde eventyret vært over. Hadde Kurt vært en drittsekk som ikek gjorde sin del av drajobber, ville eventyret vært over. Hadde feltet vært lenger unna, ville eventyret vært over. Men feltet lå ikke langt bak, det var flatt terreng inn til mål, og Kurt er en over gjennomnsnitts god temposyklist som tar sin del av vinden. De tre rytterne foran trengte ham for å holde feltet unna. De ventet!

Kurt ble med på å holde tempoet på flatene inn mot mål. Feltet nærmet seg i for stor fart, halvparten av ledelsen forsvant på mindre enn halvparten av veien. De så først ikke ut til å holde unna. Men da feltet kom 20 sekunder unna, greide Kurts gruppe å stabilisere avstanden. Feltet kom ikke nærmere. Fordi de ventet og tok med Kurt, kunne de tre andre nå kjempe om plassene 1-2-3-4, istedet for plasseringer langt ute i køen.

Noen må åpne spurten. Den som åpner spurten har mindre sjanse enn de andre, fordi de kan legge seg i le av ham og få samme fart for mindre krefter. Men hvis ingen åpner spurten, kommer feltet. Kurt har vært to ganger i lignende situasjoner i Tour de France, i en tetgruppe et stykke foran feltet. Begge gangene var han tydelig sterkest. Og begge gangene var han utaktisk nok til å åpne spurten. Debn ene gangen tapte han, fullstendig unødig, i år vant han med en hårsbredd. At Kurt vant etappen i årets Tour skjedde ikke på grunn av taktikken, men på tross av den. 

I Giroen mistet ikke Kurt hjernen, en annen åpnet spurten. Kurt la seg på hjul. Og to hundre meter før mål, mens Kurt fortsatt lå bak den andre syklisten, startet kommentatoren på Eurosport å juble for norsk seier. Så forutsigbar er luftmotstand. Kurt spurtet forbi og vant, med det norske flagget på brystet. Mange timers nesten uutholdelig spenning hadde fått en god slutt.

Posted at 04:00PM jul 18, 2008 by Hertugen in Diverse  |  Kommentarer[4]

Hva gjør at man liker et dikt?

Prinsesse Lea arrangerer en konkurranse hvor hun vil at vi skal sende henne sitt favorittdikt. Og det fikk meg til å tenke, hva gjør at man liker et dikt?

Diktene jeg liker er de som snakker til noe inni meg. Som om ordene i verden er millioner av solstråler som slynges ut fra en stjerne, og mange treffer ingenting, mange treffer andre, og noen absolutt få treffer akkurat meg. (Metafor med fotoner som passerer gjennom et atom uten å treffe kjernen forkastet pga nerdethet.)

Og det pinlige er at mange av disse ordene som treffer meg er det ikke noe spesielt genialt med. De er ikke fra anerkjente store diktere, heller fra popkultur. Et tidlig dikt (og under dikt regner jeg sangtekster) som fant resonnans i min sjel var Love Comes Quickly av Pet Shop Boys. Jeg var fjortis da den kom, jenter var fra en annen planet, og jeg begynte å stresse med tanken på at jeg kanskje aldri fant noen kjæreste. Da var det mye trøst i:

I know it sounds ridiculous, but speaking from experience
It may seem romantic, and thats no defense
Love will always get to you

Sooner or later, sooner or later, this happens to everyone
To everyone

Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)

Mannen sier budskapet sitt snorrett ut. Jeg kan ikke stå på en litteraturkonferanse og forsvare med fagtermer at dette er verdens beste dikt. Men i noen år var det det for meg.

Charles Bukowski er en dikter jeg liker veldig godt. Men det er vanskelig å koke ned  kvaliteten hans i noen linjer, sitere dem og få deg til å tenke "jøss så ufattelig bra". Kvaliteten til Bukowski er at han er en skitten gammel alkis som puler horer og skriver om det. Hvorfor treffer det meg? Hvordan ble jeg så forkvaklet at jeg begynte å kicke på røff ordbruk? Jeg vet ikke. Men det er en del av meg, og jeg vil ikke skamme meg over det mer.

It was a couple of days later
I got even:
I fucked his girl.

Then I went down and knocked on his door

well, Alabam, I fucked your woman and now I'm going to
kick you all the way to
h*ll

the poor guy started crying, he put his hands over his face and just cried

I stood there and watched him

I said, I'm sorry,Alabam.

Egeland har mer Bukowski.

Det svenske rockebandet Kent utsonderer mye bra lyrikk. Det første fra Kent som fikk de rette strengene inni meg til å vibrere var Dom Andra.

Och vi kommer inte längre
Vi är tillbaks på noll
Men ingen kommer sörja
Vi har spelat ut vår roll
Vi glömmer hela skiten
Det betyder ingenting
Vi skulle kommit längre
Men räckte inte till

Det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg lå på trynet i en seng og hadde sluttet å telle årene som bare passerte. Jeg hadde evner og talent, men hadde forvaltet det så dårlig at jeg knapt hadde noe å vise til i livet. Kent satte ord på smerte jeg hadde inni meg, og når smerten får ord kommer den lettere ut.

Da depresjonene mine begynte, i militæret, var det The Cure som traff best med å sette soundtracket til smerten. A Night Like This var en sang som betydde mye for meg på nittitallet. Men mye av tekstkvaliteten går på bruken av triste enkeltord (goodbye, dark, darker still), det kan neppe vinne pris for stor poesi. Men nede i det mørke hullet jeg var, ble dette strålen som traff akkurat meg.

I want it to be perfect
Like before
I want to change it all

I want to change

---

Hvis du speeder opp rekker du kanskje å sende inn ditt favorittdikt til Leas sommerkonkurranse. Dine dikt er helt sikkert ikke dårligere enn mine.

Posted at 07:21PM jun 13, 2008 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[16]

Flere fine folk på forfatterbloggen

Jeg har blitt trippeltagget av Christopher og Kristine, som begge har begynt å forfatterblogge siden sist jeg var her. Pluss Lasse. Bra folk, sjekk dem ut.

Meme't går ut på å slå opp på side 123 i nærmeste bok og sitere de fem første linjene. Da jeg leste taggen til Kristine var nærmeste bok Telefonkatalogen.

Telefonkatalogen er ikke her nå, men side 123 startet med telefonnummeret til Emilies Hus.

Da jeg leste Christophers tag var nærmeste bok helse-dagboka mi, som jeg fører for å se årsaker og virkninger. OK da, jeg bruker den til å sutre i, så de som bor her skal slippe sytingen. Så den inneholder bare de dårlige dagene og ikke de gode.

Dagboka har ikke 123 sider, men vi kan ta de fem første linjene på side 12 ...

1 litt oppe igjen. Mørke er litt skumlt
2 depper noe. skriver ned livet 94-99
3 utrygghet
4 utrygghet. slutter med HT. Bryr meg ikke om T.blog
5 OK sinn. Refusert Schibsted. Refusert Cappelen

.... og side 23:

7/10 Føles deprimert. Bloggkrangletanker henger igjen. Inne. Forkjølelsessymptomer.
8/10 Skriver før lunsj, etter lang skrivesperre. Dysliten til lunsj.
9/10 Termostaten i kroppen i ulage. Forkjølelsessymptomer. Irritabel. Sliten. Ligger mye.
17/10 NRK her. Døgnrytmen ute av stilling.
18/10 Den gyldne Q, mye som skjer. Magen sur fra midt på dagen

Jah. Der har du et innblikk i mitt glade liv. Det er vel for sent å tagge noen, men hvis du ikke har prøvd meme't kan du jo ta ansvar.

Posted at 08:37PM mai 16, 2008 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[9]

Jose Saramago vs. Kill Buljo; en sosiolektisk analyse

Jeg har nylig lest i 'Dødens uteblivelse' av José Saramago, samt sett filmen 'Kill Buljo'. La oss se på et par sitater fra verkene:

En typisk setning fra Saramago:

Et par typiske sitater fra Kill Buljo:


Som en naturlig følge av temaet utføres analysen av de to kunstverkene, om ikke på to språk, så, om man kan se gjennom øynene med en smule imperfeksjonisme som direkte følge av kronisk mangel på rutine, på to sosiolekter.
Jeg skriver mølet to ganger. Dobbelt så mye møl for penga.

Jose Saramagos ekvilibristiske språkføring vitner om et ordforråd av uvanlig karakter, ikke bare  kommuniserer han en historie, han gir samtidig leseren følelsen av nærvær med et svært sostifikert og intelligent menneske, kanskje et større intellekt enn leseren kan forvente å påtreffe i sin egen omgangskrets, og slik tilbyr teksten opplevelsen av sosial elevasjon. Nobelprisen fulgte som en naturlig konsekvens.
Den pretensiøse degoskuken Saramago prøver å si er at han er bedre enn andre folk. Han er mer opptatt av å vise seg enn å fortelle historien sin på en skikkelig måte. Leseren fatter knapt bæret og får vondt i hodet. Etter at leseren har gitt opp boka halvveis går hun så rundt og skryter av Saramago, fordi leseren vil brife med at hun har lest en så tung bok. På denne måten får keiserens nye klær nobelprisen hvert år.

Kill Buljo er en studie i uretral og rektal sekresjon, i den grad man kan bruke ordet studie om et så forflatet og vulgærplebeiersk prosjekt. Filmen henvender seg til barn og unges naturlige dragning mot genitalisk tematikk, men istedet for å bidra til en videre dannelse av de unge sinn, velter den seg i den samme pubertale humor som blokkerer de unges utvikling.
Kill Buljo består av lag på lag. Riktignok er alle lagene mannsskit.

Noe av det interessante med disse to verkene er at anmeldere i praksis anmelder seg selv ved å anmelde dem. Det har ikke lyktes meg å finne noen som trekker Saramagos språklige virtousitet i tvil. Men i min ungdom besudlet jeg selv uskyldige papirark ved å utgyte et manus til en russerevy, og basert på denne erfaringen, som ikke har blitt velsignet med fortrengelsens slør, tør jeg hevde at Kill Buljo innen sin sjanger er av de mest vellykkede norske filmer gjennom historien. Likevel faller det media utenfor Nord-Norge helt naturlig å yte filmen ytterst beskjedne terningkast, formodentlig vil det være et sosialt selvskudd for en kulturjournalist i de mer dannede strøk av landet å offentlig assosiere seg med Kill Bujos formspråk.
Både Saramago og Kill Buljo fungerer i sin sjanger. Når Saramago får nobelpris, mens Kill Buljo får griseslakt, er det altså ikke boken og filmen som anmeldes, men sjangerne. Anmelderne vil helst fortelle oss at de er noen presensiøse hestkuker som vil snobbe rundt og sniffe kokain med fiffen. Det er elendig folkeopplysning, og viser behovet for at folket anmelder det som er lagd for folket.

Posted at 12:48PM apr 12, 2008 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[13]

Jakten på Åge Aleksandersen

Den første ikke-barneplata jeg kjøpte meg (OK, sippet til meg) var Åge Aleksandersens French Only. Da var jeg 7. Den første konserten jeg var på var også med Åge, da var jeg ca. 12. Åge var den store helten i barndommen. Det er ikke til å unngå når du bor i Trøndelag.

Jeg liker å lage hitlister basert på antall YouTube-visninger.  Åges største hits på YouTube er i rangert rekkefølge:

Rosalita 11.989
Lys og Varme 10.314
Trondheimsnatt 6.318

Og det er her spenningen ligger for meg om dagen. Jeg har en slags musikkvideo, kalt Kari-Pekka-Kyrö, som har, tja, ikke blitt Big In Finland, men litt mer enn ignorert. På YouTube har Kari Pekka Kyrö passert respekterte band som Tre Små Kinesere og The September When, og med 10.169 visninger i skrivende stund har Kari begynt å sikle etter Åge Aleksandersen.

Nå har ikke Åge akkurat satset på YouTube-segmentet, og han har ikke skikkelige musikkvideoer der ute, det er mest liveopptak, (i likhet med sangen min). Det er mange musikere som blir mer sett på internett. Men for lille meg er det stort.

Posted at 01:08PM apr 05, 2008 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[5]

Ikke så feig som NRK vil ha det til

NRK har laget TV-program om meg. Dessverre ikke fordi jeg er så himla flink til å skrive, men fordi jeg var så himla sjuk mens jeg skrev.

Sykdommen min heter ME. Jeg fikk den tidlig på nittitallet, men først i 1999 ble den slem. Jeg ble ute av stand til å snakke eller gå, tålte ikke lys og lyd, kroppen ble et kjøttfengsel som lenket meg til sengen hele døgnet, jeg pisset og dret i bøtter, sølte, og var så dårlig til å tåle bevegelse (kroppen måtte ligge i vater, jeg kunne ikke engang bruke pute) at jeg på det meste lå seksten måneder i min egen avføring før lakenet kunne skiftes. Det er sånt som gjør inntrykk på friske, men jeg var alt for sjuk til å anse det som et problem. Den indre smerten ved ME er ubeskrivelig, og jeg bruker ikke ordet ubeskrivelig i utrengsmål. Mars 2000 nådde jeg punktet hvor jeg hadde så intenst mye vondere enn jeg noensinne hadde opplevd, at jeg tenkte, nå kan det ihverttfall umulig bli verre. Etter det var det som å falle ned en trapp, steg for steg ut over sommeren, med stadig nye ukjente nivåer av smerte, stadig nye organer som sluttet å samarbeide, til jeg sluttet å tro på en grense for menneskelig lidelse. På utsiden var alt dette usynlig, og det er problemet med et TV-program om ME, man ser en person som ligger i en seng og tror man ser sykdommen. Men det å ligge i en seng er en behagelig ting. ME-smerten er seig og utholdende, den forsvant ikke, åtte år etter er den der ennå, hele døgnet, men volumet er dempet med 99%.

Jeg hadde i lange perioder ingen kommunikasjon med omverdenen unntatt smaken av maten jeg spiste og de få lydene som nådde gjennom ørepluggene, typisk gressklippere og fly. Evnen til å varme min egen kropp var borte. Jeg lå i en Ajungilak Igloo, en sovepose beregnet for polarforhold og minusgrader. Soverommet holdt 24 plussgrader. Jeg måtte ofte ha varmeflaske og elektrisk varmepute i tillegg.

De ekstreme periodene varte i ett år (2000) pluss seksten måneder (2002-2003). Men først nå i vinter, etter 2850 netter på rad med sovepose, har jeg fått nok kroppstemperatur til å iblant sove uten.

Jeg har sett programmet, og historien om hvordan sykdommen ME føkker opp det meste er fint fortalt. Men jeg har et problem med forhåndsomtalen. Jeg anerkjenner journalist Tore Rosshaugs rett til sin fremstilling, og det viktigste er at han har laget et utmerket TV-program, så jeg trenger ikke krangle med dem om saken. Men her i en blogg er det plass til å korrigere dette bildet:

Nei. Helt annerledes enn da jeg var åtte. Her ser det ut som om nerver er problemet. Det er ikke problemet. Etter seks år med ME hevdet jeg meg fortsatt i nattorientering. Jeg løp rundt i skogen midt på natta, alene, og trivdes best når det var tåke samtidig, når skogen var så knallsvart at det var maksimalt vanskelig å finne frem. Bottom line: ME gjør meg ikke mørkredd.

Problemet med ME er at hjernens evne til å tåle miljøforandring kan forsvinne helt. Det må være uforståelig for den som ikke har opplevd det. Å få inn et nytt objekt i soverommet tok lang tid å venne seg til. Julegavene i år 2002 måtte utsettes til påsken 2003 fordi jeg ikke hadde krefter til å tåle gjenstandenes blotte eksistens. Snowboardbuksene jeg tilfeldigvis hadde på meg da jeg krashet i 1999 var de eneste buksene jeg kunne bruke frem til 2005. Vi prøvde nye bukser, men miljøforandringen det innebar rotet til bedringsprosessen.

Langsomt har symptomet blitt bedre, jeg har lenge kunnet sove i andre rom i huset, og programmet viser meg i et forsøk på å overnatte utenfor huset. Problemet er altså omstillingen, men jeg skal innrømme at nerver kommer inn sekundært, når en kjenner at kroppen sliter med å takle omstillingen. En ME'er som tøyer strikken havarerer lett, all type trening er et farlig spill. Jeg har blitt slept langsomt gjennom helvete, og ja, nå som jeg har et slags liv er min største frykt å måtte tilbake.

Men frykt er noe som blir mindre og mindre fremtredende jo mer du mister av livet ditt. Når du når punktet hvor liv og død ikke spiller noen rolle, når du helst ville sluppet å leve dagene hvis du hadde kunnet velge, når ingenting egentlig motiverer deg til å puste, er ikke frykt en komponent lenger. Er du likegyldig til døden er det lite igjen som kan skremme deg. Jeg reagerte fordi jeg følte at NRK fremstilte meg som en redd pingleunge, når jeg selv føler at jeg aldri har vært så lite feig som i disse årene.

Posted at 01:23AM mar 22, 2008 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[25]

Norge ut av Afghanistan

I forbindelse med forrige norske dødsfall i Afghanistan kom det et forfatteropprop mot krigen. Jeg så ikke noe til at disse fikk TV-tid, han som fikk TV-tid var forfatteren som kritiserte oppropet for å være kunnskapsløst. Og kunnskapsløse blir vi jo all den tid det ikke ser ut til å finnes nøytral journalistikk i Afghanistan, all informasjon som slipper ut ser ut til å komme fra militæret, skal man vite hvordan det går intervjuer media forsvarsministeren. Det er som å spørre eiendomsmeglere om hvordan de tror boligmarkedet utvikler seg. Dette er ikke informasjon.

Det jeg har hørt via egne kilder er at de siste årene har krigen i Afghanistan dreid slik at de vestlige styrkene er unødig offensive. Det gjelder den såkalte offensiven i Sør-Afghanistan, og det gjelder generell amerikansk fremtreden i landet. Amerikanere utkjemper denne krigen på en måte de norske soldatene er ukomfortable med, de mangler respekt for fremmede menneskeliv. Karzai har bedt USA roe ned den unødige drepingen av sivile. Alle drapene på sivile har snudd opinionen i landet i en stadig mer talibanvennlig retning. Vestlig nærvær i seg selv provoserer.

Inntil våre allierte innser at det er mennesker på begge sider i konflikten, bør Norge unngå å ha bakkesoldater i Afghanistan. Dette er ikke vår krig.

Posted at 08:22PM nov 30, 2007 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[33]

Erfaringene med å sende gratis bøker til bloggere

Forlaget Press sendte ut min debutroman Blodføre som presseeksemplar også til bloggere. Jeg tenkte her å gå grundigere gjennom erfaringene med medieomtale etter disse to første månedene, inspirert av innlegget til Caterina, Kritikk, takk, hvor hun diskuterer problemene for ukjente forfattere med å få medieomtale, og hvor LadaBada foreslo å gjøre som Hertugen og sende presseeksemplarer til bloggere.

Jeg sendte Press en liste over forslag på aktuelle blogger, som forlaget selv plukket fra. Presseeksemplarene ble sendt ut noen dager før boken kom i butikken, de gikk samtidig til avisene og de utvalgte bloggene.

Parentesene er terningkastet anmeldelsen formidler til meg.

De to første anmeldelsene kom før boka var i butikken. Hjorthen (2) var overveiende negativ, Virrvarr (6) svært positiv. Disse to tidlige anmeldelsene sprikte mye, i likhet med lesertilbakemeldingene jeg fikk før boken kom. Senere ble anmeldelsene som tendens likere, og plasserte seg mellom disse to første. Det er mitt inntrykk at anmeldere påvirker hverandre.

Før boken kom ble jeg også intervjuet i Adresseavisenog Dagbladet. Jeg oppfattet dette som gode og interessante intervju. Dagbladet(4) ble første avis som anmeldte, både i papir og på nett. Vinklingen var ikke helt positiv (legger listen høyt og river), men selve teksten viser at anmelderen har likt boka godt. Adresseavisen (2) bød deretter på mild slakt. Det virket som om anmelderen var en thrillerfan som ikke følte at boken var en thriller.

Jeg var på forhånd redd for å bli slaktet i avisen, men når det skjedde taklet jeg det helt fint. Jeg syntes det var gøy å bli anmeldt, og jeg følte ikke kritikken rammet særlig godt.

Elisabeth (4) (5) ble den første som satte terningkast selv, til og med to. Det slår meg at de kritiske anmelderne gjerne mener jeg er bedre enn storyen, mens jeg har innbilt meg det motsatte.

Nå kom bloggeranmeldelsene på rekke og rad. Jeg la ut en liste i bloggen min hvor jeg siterte en selvvalgt setning fra anmeldelsene.
      

• Dagbladet:(4) "Riv ruskende godt tenkt ut"       
• En Kaffebønnes Sammensurium: (4)(5)"Jeg satt og tviholdt på boken og nektet å legge den fra meg"        
• Hjorthen:(2)"Språket løper lett og ledig mot målet, og det er bra driv i historien"
• Adresseavisen:(2) "Løping kan forfatteren!"    
• Lighthouse on driftwood: (4) "Skildringen av løpet er rett og slett spennende"    
• Revolusjonært roteloft:(6) "Han overgår de norske bestselgerne på krim og thriller-toppen i både språkfølelse og fortellerstil"    
• Haustljos: (5) "Den første norske boka som kommer til å bli ein blockbuster frå Hollywood"
• Bloodymary: (6) "Stor spenning og menneskelig innsikt"
• Serendipity: (5) "Den kunne veldig godt ha vært lenger!"
• Fædrelandsvennen: (4) "Vi antennes av dette. Og det gjør vi fordi EskilAasmul makter gjennom sin innsikt, sin struktur og sin fortellerevne å gjøre dette nærværende og spennende."

Listen tok jeg bort igjen fordi jeg følte at stemningen blant kommentarene i bloggen var dårligere i perioden da listen lå ute.

Fædrelandsvennens(4) anmeldelse lignet mye på Dagbladets, en entusiastisk tekst i en kritisk innpakning. Jeg satte pris på anmeldelsen fra Bloodymary, som hadde oppfattet at jeg forsøkte å si noe om mennesker, hun mener kanskje ikke terningkast 6 men den føltes av den grunn som 6. Mirakel(6) tok fartsrekorden, hun leste boken på fem timer. Jeg ble også positivt overrasket av at Flopsy(4) og Serendipity(5) anmeldte uten å ha fått presseeksemplarer, senere gjorde også Levanger Bibliotek (5) og radiohode(4) dette. Kent (1) lovte ikke å anmelde boka, men å omtale den, og holdt forsåvidt det han lovet. I samme klasse kommer tekster om boka i forum og blogger som mer ligner anbefalinger om å kjøpe den enn dybdeanmeldelser, eksempelvis Andersfo(6) og Torstein Hole(6).

Da jeg trodde det var over kom også Bookhouse Girls (4) på banen, som hadde fått bok, men som hater thrillere. Jeg var fornøyd med å berge bra unna der.

Dette ble mye mer medieomtale enn forventet, jeg er overrasket og veldig takknemlig for det.

Men hvordan gikk salget?

Salget fikk tilsynelatende en kanonstart. Boken gikk rett inn på tredjeplass på Haugen boks bestsellerliste, og holdt plassen neste uke. Sende-presseeksemplar-til-bloggere-stuntet ble nå også omtalt av media, bokbransjens fagblad Bok og Samfunn intervjuet forlaget om bokstuntet, og ABC-nyheter intervjuet meg.

Mange som kjøper boken forteller det til meg, så de første ukene fikk jeg en følelse av at 'alle' kjøpte. Men tallene fra forlaget viser at det ikke har tatt av. Blodføre har ikke solgt ut førsteopplaget på 2000, samtidig har den solgt mellom dobbelt og tredobbelt av det en gjennomsnittsroman selger. Så jeg har kanskje ikke lov å være skuffet, men jeg vet ikke ...

Det jeg kanskje sliter med er å få omtale i orienteringsmiljøet, hvor jeg tror boken har salgspotensiale. Der var boken bare anmeldt av Rune Sandberg(5) på et lukket nettforum. (Jeg har på samme måte fått en (5) og en (6)-anmeldelse på mail som jeg gjerne skulle vist verden). Men denne uka kom første anmeldelse på engelsk, med intervju hos World Of O(6). Jeg likte godt å se teksten oversatt til engelsk, dessuten var anmeldelsen positiv og intervjuet meget innsiktsfullt.

Da skal jeg ha nevnt rubbel og bit. Nei forresten, Dagbladet(4) trykte anmeldelsen i reprise en måned senere.

"Terningkast" oppsummert: en ener, to toere, sju firere, seks femmere, sju seksere. Bloggerne var noe mer positive enn pressen, jeg synes heller ikke kvaliteten på blogg-anmeldelsene var dårligere, selv om det kanskje sprikte mer enn avisene, var noen virkelig innsiktsfulle. Uten at det er fasit, så var de som leste boka mest i tråd med slik jeg selv leser den, bloggere.

Samlaget ser nå ut til å ha adoptert ideen med å sende presseeksemplar til bloggere.

Mine erfaringer oppsummert: masse medieomtale, god medieomtale, og til nå litt skuffende salg.

Jeg merker at folk har en tendens til å kjøpe boken etter at de har møtt meg. Kanskje er det et bedre triks å treffe lesere enn å bli mye anmeldt. Torgrim Eggen var også enig i dette, og han har levd lenge og sett en del. Jeg avslutter med å bringe hans tips videre, selv om det for min del får komme senere i karrieren, sperret inne som jeg er.

Til slutt, et stort tusen takk til alle som har anmeldt Blodføre!

Posted at 07:58PM nov 23, 2007 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[14]

Fremtidens forfatterkarriere er en svært langsom striptease

  Sexfokuset på forfattere som vi har sett de siste dagene er bare begynnelsen. At folk i fremtiden velger bøker ut fra hvor god boka er, og ikke ut fra hvor deilig forfatteren er, har jeg lite tro på.

Platebransjen kjenner allerede til fenomenet. Der prøver artistene å spille på innhold i starten av karriéren, deretter kler de mer og mer av seg i musikkvideoene etterhvert som musikken blir dårligere. Utviklingen kommer naturligvis til bokbransjen også. Vinduet kommer etterhvert i glanset papir og havner på øverste hylle hos bensinstasjonene.

Vi skal se på korrekt antrekk for mannlige forfattere i fremtiden. For debutanter som Stian Landgaard og meg handler det mest om å holde igjen i starten slik at publikum lurer på hva som skjuler seg under neste plagg. Her viser jeg eksempel på korrekt debutantrekk:

Etter et par-tre bøker er det på tide å vise litt hud, gjerne i en pikant sex-slave-setting. Av forfatterne i margen her nærmer Heine Bakkelid og Cornelius Jakhelln seg dette nivået. Sikkert Knut Rage også. Og Ari Behn.

Det fins flere gode metoder for å slippe slike bilder til media, det enkleste er å glemme igjen mobiltelefonen sin på et sted med høy journalisttetthet.

Etter fire-fem bøker er det på tide å by publikum hele overkroppen. Jørn Lier Holst og Erlend Loe er på dette stadiet.

Damene kan selvfølgelig håpe på at utviklingen fører til mange Robbie Williams-kloninger på kultursidene. Men det triste er at det tar lenger tid å lage en bok enn å lage en plate, og kunstneren beveger seg heller ikke like mye, slik at den naturlig kroppslige utviklingen ikke nødvendigvis sikrer avisleserne høyestetiske opplevelser. Heldigvis har Turbonegermannen allerede begynt å forberede de lesende masser på hva som venter når den nye forfattergenerasjonen velter sine bare overkropper ut over avissidene:


Etter seks til ti bøker må man lette på antrekket også under beltestedet. Som Fridas kåring viser har Torgrim Eggen og Tom Egeland allerede nå skjønt at det må spilles på sex. I fremtiden blir det seende mer slik ut:


Etter så mange bøker kan folk begynne å ane et mønster i all mobiltelefonmistingen. Det neste trikset i boka for å få hud ut til folket er å tape veddemål.


Etter ti bøker pluss er det bare å kjøre på. På dette nivået finner vi karer som Kjetil Johnsen og Dag Solstad.




Jeg har sett fremtiden, broder.

Posted at 04:05PM nov 15, 2007 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[37]

Tom og deilig, juba juba

Gratulerer vår alles overmann Tom Egeland med tittelen Norges mest sexy forfatter. Og med det fine bildet i Dagbladet. Føler at den norske kulturdebatten er på vei inn i et nytt og spennende spor nå.

Men noe humbug er det inne i bildet, siden Mads Larsen har fått null stemmer trass i at jeg stemte på ham.

(posten er redigert etter at jeg ble gjort oppmerksom på mediadekningen.)

Posted at 04:33PM nov 14, 2007 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[50]

Exit tankestrek

Min generasjon bruker nesten ikke tankestrek. Jeg finner ikke en tankestrek på listen på bloggrevyen akkurat nå.

Mine foreldre bruker derimot hauger av tankestreker. De voksne forfatterne Torgrim Eggen siterer i litteratur-quiz-en gjør det, de ble tydelige der fordi de kommer dobbelt, det var dette som fikk meg til å reflektere over dem. Tankestrek må rett og slett ha vært en greie en gang.

Det var bare en observasjon. Men man kan jo lure på om det henger sammen med sammfunnsutviklingen. Som om ingen stopper opp og tenker lenger.

Kanskje trenger tankestreken nytt navn. Kambrium-silurstreken...

Posted at 01:45PM nov 14, 2007 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[39]

En hjemmelaget sang

Jimmy Lian skrev følgende i sitt innlegg Forfatterbloggtreff; En fiksjon.:

Jeg har langt lavere krav enn dette for å la meg smigre. Sangene har ligget urørt en stund, fordi artisten ikke akkurat holder nivået i denne fiksjonen, men Lian inspirerte meg til å spille inn en av sangene på video. Sangen er på finsk, men siden du og jeg ikke kan finsk, har jeg tekstet den på finsk. Den handler om dopingskandalen under ski-VM i Lahti, da den finske skitreneren Kari Pekka Kyrö innrømte å ha dopet hele laget sitt.  Tror videoen er konvertert fra 16:9, ihvertfall er jeg ikke så smal i ansiktet til vanlig...

Posted at 09:16PM nov 09, 2007 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[19]

Et litterært veivalg

Norsklæreren min lærte meg at man kan bruke været til å underbygge en stemning. Altså, hvis man skriver om shiny happy people er det kjekt med fint vær, og når ting går på trynet eller storyen blir skummel er det greit å slenge opp noen mørke skyer på himmelen som kan fukte jorden akkompagnert av en grisefrisk bris.

I virkeligheten er været rimelig uavhengig av det som skjer i livene våre. Altså vil historien være mer realistisk om forfatteren velger vær tilfeldig og ikke ut fra storyen. Å bruke været til å skape stemning kan være effektivt, men det er også fort gjort å gå i klisjéfeller.

Jeg er usikker på hvilken skole man bør følge.
       

Posted at 04:09PM nov 04, 2007 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[29]

Diktets vekst og fall

Et konsentrat av norsk poesihistorie

1700-tallet

Muligens er det for drøyt å påstå at Norge ikke ville blitt til uten diktene. Men det er faktum at under dansketiden ble tanken om et fritt, selvstendig Norge født av Det Norske Selskab, en klubb for norske diktere i Køben. Det mest kjente diktet fra perioden er kanskje Johan Nordahl Bruns "For Norge, kjæmpers fødeland". Vi skal se på et par macho vers fra Claus Frimann

Svøpe seg i silke
Kniplingstråd at pilke
Var ei Nordmanns vis
Bruke sten til hodepute
Når han var i marken ute
Det var Nordmanns vis

Pikers sko å kysse
Pattebarn å dysse
Var ei Nordmanns vis
Med en halvt avhugget hage
Sin venninnes kyss at tage
Det var Nordmanns vis

1800-tallet

Vi var fortsatt ufrie, nå i union under Sverige, og å dyrke Norges fortreffelighet var fortsatt dominerende i dikt som i annen norsk kunst. (Såkalt nasjonalromantisme). Henrik Wergeland er et eksempel på en mann som hadde politisk betydning gjennom dikt.

Norsk kunst ligger som regel noen år etter Europa. Norsk dikting på 1800-tallet var et unntak. Diktere som Ibsen og Bjørnson var blant de internasjonale trendsetterne. Vi drar et kjent et fra Sigmund Obstfelder:

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

1900-45

Det er naturlig å dele 1900-tallet i før og etter andre verdenskrig. Før krigen holdt man på de klassiske formene med rim og rytme i diktningen. Kjente diktere fra epoken var nobelprisvinner Knut Hamsun, Herman Wildenvey, Nordahl Grieg som ble skutt ned i fly under krigen, og kommunisten Arnulf Øverland. Lyrikk var viktig i motstandskampen, dikt lar seg lett huske og resitere uten at de behøver å skrives ned. Jeg liker dette Øverland-diktet med handling fra OL i München 1936, da nazistene måtte stå på tribunen og se en av helt feil rase banke Hitlerjugenden:

Niggeren Owens sprinter
Germanerne stuper sprengt
Det blonde stadion undres
Føreren mørkner strengt

Men tenk da med trøst på alle
Jødiske kvinner og menn
Som sprang for livet i gaten
-dem nådde dere igjen!

1945-2000

Diktene ble moderne, rim og rytme var ikke lenger et krav, noe som ga dikteren spillerom til å uttrykke eksakt hva han følte uten at diktingen ble dels kryssordoppgave. Perioden inneholder også gode tradisjonelle diktere som André Bjerke. Fortsatt var det mulig å bli riksskjendis som dikter. Jeg kunne representert perioden med teknisk dyktigere diktere som Jan Erik Vold, Michael Krohn eller Lars Saabye Christensen, men jeg falt for dette av Harald Sverdrup, en krigsveteran som utga erindringene sine i diktform i 1982.

Regnet kysser en soldat på munnen
Lett lener hun seg mot ham
lukter krutt og blå bensin

Fra hans drømte grep om henne
spruter skuddserier som blomstrer
i en bruderød bukett
i fiendens underliv og bryst
og hånd og munn
og splintrer dennes siste Ja

2000-tallet

Nå har Dagbladet fjernet sitt daglige side 2-dikt, og den eneste poeten som jevnlig kommer ut til folket gjennom massemedia er TV-sportens John Hervig Carlsen. Det er tvingende nødvendig å representere perioden med denne vår samtids totalt dominerende lyriker:

Ole Einar gjør dette med glans
både skyting og sterk dobbeldans.
Borte på Simostranda
med kaffe i handa
der sitter en stolt pappa Hans.

Posted at 12:42AM nov 03, 2007 by Hertugen in Bøker  |  Kommentarer[14]